Foran hvert valg lover alle partier om ikke gull og grønne skoger så i hvert fall at folk flest skal få det bedre: De lover bedre eldreomsorg, bedre skole, bedre infrastruktur, renere miljø og høyere levestandard for folk flest. Da klarer de sjelden å gjennomføre det de lover, men det er et uomtvistelig faktum at hvis man sammenligner med for 30-40-50 år siden så har levestandarden i så og si alle land i Vesten gått kraftig opp.
Dette er lett å konstatere hvis man for eksempel ser gamle filmer – da ser man hvordan folk bodde, hvordan deres hjem var utstyrt (kjøleskap, komfyr, mikrobølgeovner, etc.), hva slags biler de hadde, hvilke gadgets de hadde – man ser tydelig at kvaliteten på alle slike ting er langt høyere nå enn den var da; sammenlign gjerne en bil eller en TV eller en mobiltelefon i dag med det tilsvarende produkt som var tilgjengelig for 40 år siden. (På områder som ikke er avgiftsbelagt ser man også at prisene er vesentlig lavere nå enn den var da.)
Man kan også se på ting som folk har gjort de siste årene som ikke var mulig for 40-50 år siden: De drar til London på helge-shopping, de drar til Liverpool for å se en fotballkamp, de drar til Wien for å gå på konsert, de drar på ferie til Bali, unge drar til Ibiza for å feste, folk litt opp i åra tilbringer vinteren i Spania, mange har hus i Italia eller Frankrike, unge mennesker tar et år fri for å reise. Nå er det selvsagt mange i dag som ikke har råd til slike ting, men poenget er at det er langt flere som har råd til slike ting nå enn for 40 år siden. Dette er et tegn på velstand, og at velstanden har økt. Dette er en veldig bra ting: velstand er et stort gode.
Nå sier jeg ikke at denne utviklingen er skjedd på grunn av politiske tiltak, årsaken er langt nærmere den motsatte: denne utviklingen er skjedd til tross for den politikken som er blitt ført de siste årene. Denne utviklingen har skjedd på grunn av at det fortsatt finnes en viss grad av frihet i Vesten; frihet innebærer respekt for eiendomsretten, og dette har gitt akkumulering av kapital, og akkumulering av kapital har gjort det mulig å produsere mer avanserte varer og tjenester, og dette øker velstanden.
For bare å ta et konkret eksempel: datateknologi, som inkluderer slike ting som Internett, mobiltelefoner, kommunikasjonssatellitter, GPS, mm., har gjort store deler av næringslivet langt mer effektivt og produktivt enn det var før disse tingene kom.
Dessverre er det et element som er i ferd med å ødelegge dette: Det er det grønne skiftet, og alt som er forbundet med det.
Man kunne gitt svært mange eksempler her, men vi fokuserer på energiproduksjon og på den enorme mengder restriksjoner som er kommet på alt som har med transport å gjøre. Det er blitt langt dyrere å bruke bil, dels på grunn av avgifter på bensin, dels på grunn av bompenger, dels på grunn av sterkt økede kostnader for parkering i byene, og dels på grunn av et ønske om at biler bør drives med strøm. Også det å reise med fly er blitt langt dyrere enn det kunne ha vært dersom helt meningsløse miljøavgifter ikke var blitt innført.
Som alle vet er energien blitt svært dyr i det siste; dette kommer av at mange land i Vest-Europa har kraftig redusert sin energiproduksjon. I de siste årene er det lagt ned nesten 90 kjernekraftverk i Europa (se liste på Wikipedia linket til nedenfor). En rekke partier, og store deler av velgermassen, har ønsket å erstatte denne tidligere produksjonen (kull, olje, gass, atomkraft) med sol- og vindkraft, men enhver med en smule teknisk innsikt vet at dette er umulig. Dessverre har hverken velgerne eller politikerne innsikt, hverken på dette eller på andre områder, så denne politikken er ført med stor entusiasme i så og si alle land i Vesten. (Man benyttet en periode importert gass fra Russland som en slags backup, men etter Russlands invasjon av Ukraina er denne forsyningen nå blitt problematisk.)
Energi er en forutsetning for alt – produksjon, transport, oppvarming, kjøling – og dersom energiforsyningen blir redusert blir alt dyrere.
Nå virker det som om enkelte politikere og kommentatorer begynner å innse at den politikken som er blitt ført vil føre til en kraftig reduksjon i velstand, og enkelte mainstreamaktører har nå begynt for en gang skyld å konstatere opplagte fakta. Vi gjengir et lite utvalg sitater:
«Energikrise i Storbritannia: – En stor nasjonal krise. Strømprisene skyter i været i Storbritannia, og støttepakke til over 1000 milliarder har blitt foreslått – men politikerne er skeptiske» (børsen dagbladet).
Om strømprisen til forbruker i Tyskland i VG tidlig i august: «Selskapets anslag tar utgangspunkt i en husstand med to personer med et gjennomsnittlig gassforbruk på 10.000 kilowattimer i året. Den vil få en regning på rundt 2.000 euro, opp fra 960 euro for et år siden, ifølge mandagens uttalelse.» (1000 euro er ca 10 000 kr).
«Nordmenn raser. Det er trøbbel på alle kanter. Det hjelper ikke at krisene kommer utenfra. [Det er]… sinne og fortvilelse over rekordhøye priser på strøm, mat og drivstoff. … Krig i Ukraina og en Vladimir Putin som straffer Europa med å holde igjen russisk gass. Tyskland … har bygget ned sine atomkraftverk – og gjort seg avhengig av Russland. Etterdønninger etter pandemien, med verdensomspennende problemer med både frakt og produksjon av varer. Og stigende inflasjon – over hele vår del av verden. …folk rammes hardt … nå, … Det blir krevende – lenge. Mange får høye regninger …» (VG).
Poenget i denne artikkelen er dog ikke de økede strømpriser. Poenget er at politikere og ledende kommentatorer nå begynner å fortelle oss at det er vanskelige tider fremover. Og da er det alvor!
Statsminister Jonas Gahr Støre sier i VG for noen uker siden at «strømkrisen: Kan vare i flere år … [han] har ingen illusjoner om [bedringer til] høsten. Samtidig advarer han om at strømkrisen ikke vil være over med det første….» (link nedenfor).
Sjefen for DNB i Norge, Kjerstin Bråten, sa følgende under et møte på WEF for kort tid siden: «We need to accept that there will be some pain in the process …. [There will] be shortages of energy, … thet pain is actually worth it, because if we don’t there is no …. welfare there is no economy, we have been a little bit careful about talking about the pain in the short term het is likely to come … » (link nedenfor).
På et spørsmål om forsyningsproblemene i den amerikanske økonomien var holdningen blant president Bidens stab at folk «må senke sine forventninger» (link nedenfor).
Så, politikerne og andre ledere sier nå at det er vanskelige tider fremover.
Men de er ikke så eksplisitte når det gjelder den fundamentale årsaken. Den fundamentale årsaken er at politikken er blitt lagt til venstre, det vil si i retning av mer statlig styring, flere statlige inngrep, flere statlige reguleringer, flere statlige avgifter.
Statlig styring av økonomien innebærer intet annet enn statlige hindringer og restriksjoner for individer og private virksomheter som ønsker å skape velstand.
Vi er imot alle statlige tiltak som har som formål å hindre verdiskapning; vi mener at velstand er en god ting og at den bør være best mulig for flest mulig. Den eneste måten å oppnå dette på er at individer i full frivillighet med andre å arbeide for å skape velstand for seg og sine. Statlige inngrep har som sagt kun et formål og det er å legge hindringer i veien for individer som ønsker å skape velstand.
Vi mener altså at velstand er en god ting. Vi ønsker at individer skal leve gode liv, og velstand er et viktig aspekt av dette.
Vi vil derfor fjerne alle reguleringer på energiproduksjon og energiforsyning og på bruk av energi. Det eneste som skal gjelde er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer at eiendomsrett skal etableres ved at man benytter et område til produktivt arbeid, og deretter kan man produsere og handle akkurat slik man vil såfremt alt skjer frivillig og med respekt for andres tilsvarende eiendomsrett. Staten skal ikke ha noen rett til å hindre noen i å begynne å arbeide på et område ingen eier fra før for feks. å utvinne energi på dette området. Dette skal også gjelde områder på havbunnen.
Vi er mot statlige hindringer for etablering av atomkraft, vi er i mot avgifter på bensin, vi er imot avgifter på biler, vi er imot avgifter på flyreiser, osv.
Dessverre ønsker både folket og politikerne en annen kurs – og dessverre må vi alle lide under det som nå kommer som følge av denne kursen.
Tittelen på denne artikkelen var «Nye toner» – og det har som sagt kommet nye toner fra politikerne den siste tiden. Men vi sier det samme som vi alltid har sagt: Kun frihet kan gi velstand, og jo mer friheten innskrenkes, jo mindre bli velstanden. .
Nancy Pelosis nylige besøk på Taiwan har virkelig provosert myndighetene i Beijing. Pelosi, som er «speaker» i Representantenes hus i den amerikanske kongressen, har lenge vært en støttespiller for Taiwan, og at en så viktig politiker besøker Taiwan er noe som Kina ikke kan la passere ubemerket. (En rekke politikere har tidligere besøkt Taiwan, men ingen av dem har vært så fremtredende som Pelosi.)
Her er et sitat fra en nyhetskilde (steigan.no) som omtaler følgene av den såkalte provokasjonen:
«Taiwans nasjonale forsvarsdepartement (MND) sa lørdag 6. august 2022 at flere kinesiske militærfly og fartøyer hadde operert i nærheten av Taiwan om morgenen i det det antas å være en simulering av et angrep på Taiwans hovedøy. I en kort pressemelding sa MND at flere kinesiske militærfly og fartøy utførte aktiviteter nær Taiwan lørdag morgen, hvor noen av dem krysset medianlinja i Taiwanstredet – en uoffisiell buffersone som normalt unngås av både taiwanske og kinesiske militærfly og fartøyer. MND la til at det kinesiske militæret sannsynligvis «simulerte et angrep på Taiwans hovedøy».»
Bakgrunn
Bakgrunnen for konflikten mellom Kina og Taiwan er det som skjedde under slutten av borgerkrigen i Kina i 1949. Selve borgerkrigen endte med seier for kommunistene og de har siden hatt makten i Kina, eller i det er så mange kaller fastlands-Kina eller kommunist-Kina. De som kjempet mot kommunistene, ofte kalt nasjonalistene, rømte fra fastlands-Kina og søkte tilflukt på øya Formosa/Taiwan utenfor Kinas fastland. Der opprettet de en egen stat som etterhvert ble et relativt fritt land med betydelig individuell frihet og derav følgende høy velstand.
Men det er ganske få nasjoner som har anerkjent Taiwan som egen stat – kun 23. Ikke en gang USA har anerkjent Taiwan som egen stat. Taiwan representerte Kina i FN helt fra FNs opprettelse og til USAs president Nixon åpnet verden for Kina tidlig på 70-tallet – da ble Taiwans sparket ut og Kinas plass overlatt til kommunistregimet i Beijing.
Taiwan er altså et selvstendig land som få andre land har anerkjent, og kommunistregimet i fastlands-Kina har alltid ment at Taiwan er en del av Kina. Helt siden kommunistene overtok makten i Kina har de ønsket å innlemme Taiwan i Kina, det vil si de vil å legge det relativt frie styresett som nå er på Taiwan under sitt eget kommunistdiktatur (på omtrent samme måte som kommunist-Kina gjorde med Hongkong som de overtok fra Storbritannia i 1997).
De som bor på Taiwan, og som altså nyter godt av betydelig individuell frihet, markedsøkonomi og en høy levestandard, ønsker ikke dette; de vil fortsette å nyte den friheten som vil bli avskaffet dersom kommunistene overtar øya.
Som nevnt har myndighetene i Beijing hele tiden snakket om å overta Taiwan, men de har ikke hatt styrke til å gjøre det. Før nå.
Som følge av den liberaliseringen av Kinas økonomi som skjedde under høyrebølgen på 80- og 90 tallet, steg velstanden i Kina, og dette førte også til at de ble i stand til å oppruste militæret, det vil si å gjøre sine militære styrker mer slagkraftige.
Med andre ord: alt tyder på at Kina nå er i besittelse av den militære styrke som er nødvendig for å erobre Taiwan. Pelosis besøk førte til at Kina satte igang omfattende militære «øvelser» i området rundt Taiwan; en aktivitet som med et noe gammelmodig ord kalles «sabelrasling». (Riktignok har Kinas økonomi blitt noe svekket i det siste, dels på grunn av økte reguleringer den siste tiden, dels på grunn av kolossale ytterligere frihetsinnskrenkninger med koronaviruset som begrunnelse. Akkurat dette poenget lar vi i denne omgang ligge.)
Noen støtter Kina
Det skjer faktisk en betydelig diskusjon om hvem som har rett i denne konflikten. En som har formulert dette poenget på en måte som gjør det mulig å gjengi det med et kort sitat er musikeren Roger Waters. I et intervju publisert på YouTube (link nedenfor) sier han følgende på et spørsmål som henviser til at kinesiske militære styrker omringer Taiwan:
«China is not encircling Taiwan. Taiwan is part of China.»
Det som er implikasjonen her er at fastlands-Kina har all rett til å innlemme Taiwan under regimet i det kommunistiske Kina fordi Taiwan historisk sett har vært en del av Kina.
Som nevnt innledningsvis har kinesiske marinefartøy nærmest blokkert Taiwan. Hva vil resultatet bli av dette dersom blokaden varer? Artikkelen vi siterte fra Steigan.no sier noe mer om dette:
«En luft- og sjøblokade ville ramme Taiwan hardt. Omtrent 40 % av elektrisiteten er generert av naturgass som alt må importeres . En annen stor del er produsert med kull som Taiwan også importerer. Det samme gjelder petroleumsprodukter. Før Pelosi landet i Taipei var gassreservene på øya nok i bare 11 dager . Kull og olje er lettere å lagre, men ville fortsatt gå tom før en blokade kunne oppheves. Så er det mat : I 2018 var Taiwans selvforsyningsgrad for mat bare 35 %. I tillegg er den faktiske produksjonen av jordbruksland i Taiwan rundt 520 000 hektar, som er langt fra målet på 740 000 til 810 000 hektar som er foreskrevet av innenriksdepartementet. Som øynasjon er matforsyningen avhengig av internasjonal handel og anses som farlig. En total blokade av Taiwan vil sannsynligvis bringe øya på kne i løpet av noen uker eller måneder. Tid som kan brukes til å beseire dets luftvåpen, luftforsvar og missiler og forhindre angrep fra Taiwan på Kinas fastland. Kina trenger ikke å invadere øya. Landet kan bare vente til det blir invitert inn. Telefonanrop fra Pentagons ledelse til Kina blir nå ikke besvart.»
Tonen i denne artikkelen viser klart at sympatien ikke ligger på Taiwans side, sympatien er med kommunistregimet i Beijing. Denne artikkelen er ikke en ensom svale her, og vi kommer nedenfor tilbake til hvorfor de aller fleste innen mainstream har sin sympati i denne retningen.
Hvilke kriterier bør man basere sin støtte på?
Noen støtter åpenbart Kina fordi, som de sier, Taiwan er en del av Kina. Men er dette egentlig relevant? Er dette et kriterium man kan basere sin støtte til en part i en konflikt eller krig på?
Man må huske at hvis man går tilbake i historien så vil man se at alle landområder er omstridt. Et landområde kan i en periode ligge under et regime eller et folk, og så i en annen periode under et annet regime eller et annet folk, og så i en ny periode under et tredje regime eller et tredje folk.
Dette gjelder også Norge – men det er neppe mange nordmenn, og ikke engang regjeringen Støre, som vil krever at Sverige skal tilbakeføre Jemtland og Herjedalen til Norge, men regimer andre steder i verden kan se annerledes på slike forhold.
La oss kort nevne det kanskje mest omstridte landområde i verden – Midtøsten. Et omstridt område der ligger nå under Israel. Tidligere lå dette området under britene, før det lå det under det osmanske riket, før det lå det arabere, før det lå der under Bysants, før det lå det under romerne, før det lå det under jødene, før det lå det under filisterne, før det lå det under egypterne, osv.
Poenget her er at man ikke kan si i dag at fordi et område lå under et folk eller et rike/regime i en bestemt periode tidligere i historien så har denne folkegruppens medlemmer i dag krav på dette området. Konkret angående Taiwan vs. Kina: Selv om Taiwan i en endog lang periode lå under Kina, så betyr ikke dette at Kina har krav på dette området i dag.
Hvilket kriterium er det man da skal gå etter? Hvilken gruppe er det som har rett til å etablere et land med egen regjering og statsadministrasjon på et område? Hva er det som skal avgjøre hvilken side man skal velge å støtte i en slik konflikt eller krig? Det utgangspunktet man bør ha er at man vet (eller burde vite) at individer har rett til frihet. Individer har rett til å bestemme over seg og sitt. Kun et styresett basert på dette prinsippet kan skape stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand, samfunn som har en begrenset stat, rettsstat, frihandel, markedsøkonomi.
I en konflikt mellom land er det derfor det eneste riktige å støtte den siden/det landet som i størst grad respekterer individers frihet.
I dette tilfellet er det klinkende klart at den siden som har størst individuell frihet er Taiwan. Det er derfor riktig å støtte Taiwan uansett hva historien har vært og hvor lenge Taiwan har vært en del av Kina. I dag er Taiwan – som offisielt går under navnet Republikken Kina – et selvstendig land med stor grad av individuell frihet og markedsøkonomi, og som har høy velstand for befolkningen. Dette i skarp kontrast til fastlands-Kina eller kommunist-Kina, som er et tyrannisk diktatur.
Å hevde at Kina har rett fordi Taiwan har vært en del av Kina er å legge vekt på et helt irrelevant kriterium. Å støtte at Kina skal overta Taiwan er å si at fordi Taiwan tidligere var en del av det kinesiske riket så skal innbyggerne i Taiwan underlegges et kommunistisk diktatur. Dette er et resonnement som er både menneskefiendtlig og meningsløst.
Hvis man leser mainstreampressen vil man oppdage at det er få skribenter eller kommentatorer som i denne konflikten har tatt stilling til fordel for Taiwan. Det er to hovedgrunner til dette. Den ene er at mange legger vekt på historien når de skal vurdere hvem som skal rett til å styre et land. Den andre grunnen er at svært mange som befinner seg i mainstream egentlig har stor sympati for kommunismen, misliker individuell frihet, markedsøkonomi og velstand, og derfor støtter kommunistregimet i Beijing.
Vi avslutter med det poenget at grunnen til at tyranniske regimer (det i Russland under Putin, det i Kina under Xi Jinping) går til aggressiv krig eller rasler med sablene for å utvide sine interessesfærer eller sine områder, er fordi Vesten gjennom mange tiår har vist seg svakt. Vesten har tapt et stort antall kriger de siste årene, og vi ser nå det som skjer når man er svak, militært sett: man blir angrepet av tyranner og barbarer.
Vesten har relativt sett en god økonomi, og stor militær slagkraft. Men for å bruke denne militære slagkraften må man ha en moralsk styrke som sier at den egne siden har rett og at den angripende siden har feil, moralsk sett. Vesten har sviktet her i en rekke kriger etter 1945: Korea, Vietnam, Irak, Syria, Afghanistan.
Nå ser det ut til at Vesten slutter opp om Ukraina, og vi får håpe dette holder, dvs. at krigen ender med nederlag for det tyranniske regimet i Moskva. Men hvis Vesten hadde vært sterkt og ikke hadde tapt så mange ganger tidligere, hadde dette angrepet ikke kommet, og da hadde heller ikke Kina raslet med sablene overfor Taiwan.
(Et lite poeng i parentes helt til slutt: Vesten står nå samlet i sin støtte til Ukraina, men hvor lenge vil for eksempel Tyskland holde ut den kommende vinteren uten russisk gass? Eller kanskje man kan håpe på at den globale oppvarmingen fører til at vinteren ikke blir så kald.)
Sist fredag ble forfatteren Salman Rushdie knivstukket på scenen under en litteraturfestival i New York. Heldigvis ser det ut til at han overlever, men han har fått betydelige skader. Drapsforsøket ble utført av en ung mann ved navn Hadi Matar, og amerikansk politi
pplyser at han har sympatier med Iran og den islamske revolusjonsgarden.
Som kjent ble Rushdie utsatt for en fatwa for mer enn 30 år siden. Hans roman Sataniske vers var blasfemisk overfor islam, og Irans leder utstedte en dødsdom over Rushdie: Den som klarte å drepe Rushdie skulle få en belønning på et visst antall millioner dollar.
I noen år etter dødsdommen levde Rushdie i skjul, men etterhvert begynte han å vise seg mer åpent på ulike arrangementer. Nå, 30 år etter, var det antagelig mange som regnet med at dødsdommen var gått i glemmeboka. Men det er noen som har lang hukommelse.
Fatwaen, som kom i 1989, var egentlig en krigserklæring. Rushdie er britisk statsborger, og en dødsdom mot en borger i et annet land er reelt sett en krigserklæring mot dette landet. Dødsdommen innebar reelt sett at Iran erklærte krig mot Storbritannia.
Storbritannia burde svart på følgende måte overfor Iran da dødsdommen kom: «Trekk dødsdommen tilbake innen 24 timer og betal Rushdie en erstatning på 10 millioner £. Dersom dette ikke skjer er Storbritannia i krig med Iran. Selv om Iran trekker dødsdommen tilbake vil vi allikevel holde Iran ansvarlig dersom Rushdie blir angrepet.»
Dersom Irans ledelse ikke hadde trukket dødsdommen tilbake etter 24 timer, burde britiske militære styrker gått til angrep på Irak, for eksempel ved i første omgang å eliminere et halvt dusin militære anlegg. Dersom dette ikke var tilstrekkelig til at Iran kapitulerte og trakk tilbake dødsdommen, burde krigen eskalere og fortsatt til Iran klart hadde tapt krigen.
Noe slikt skjedde selvfølgelig ikke og denne mangelen på reaksjon har bare ført til at islamistiske terrorister har opplevd at angrep på Vesten ikke fører til noen motreaksjon overhodet. Dette er reelt sett lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin terror – noe de har gjort i stort omfang de siste tiårene.
Det er nok allikevel ikke helt riktig å si at det ikke kom noen reaksjoner i 1989 etter dødsdommen, men disse reaksjonene var bare prat og ingen handling.
Men det kom handlinger fra de som støttet dødsdommen: Det var omfattende demonstrasjoner til støtte for dommen i flere storbyer i Europa, en oversetter ble drept, Rushdies norske forlegger ble forsøkt drept, og noen bokhandler som førte boken ble rammet av brannbomber.
Men nå for noen dager siden ble altså Rushdie forsøkt drept. Og hva var reaksjonene fra vestens ledere?
«Boris Johnson forferdet over angrepet på Rushdie. – Jeg er forferdet over at sir Salman Rushdie ble knivstukket mens han utøvde en rett vi aldri må slutte å forsvare, sier Storbritannias statsminister. – Akkurat nå går mine tanker til hans kjære. Vi håper alle at han er OK, tvitrer Boris Johnson fredag kveld» (VG).
Støre: «– Dette er rystende nyheter. Mine tanker er hos Rushdie og hans nærmeste, og jeg håper at det går bra med ham, skriver statsministeren i en epost til NT» (abc).
«Biden fordømmer angrep på Salman Rushdie. USAs president Joe Biden fordømmer det «ondskapsfulle angrepet» på forfatter Salman Rushdie i New York fredag. I en uttalelse lørdag hyller Biden Rushdie for «å nekte å la seg bli skremt og truet til taushet». Presidenten sier at han og kona Jill «sammen med alle amerikanere og folk over hele verden ber for hans helse og bedring».» (NRK).
Som man kan se reaksjonene på drapsforsøket på Rushdie er bare prat.
Og som kronen på verket presterer NRK å karakterisere disse reaksjonene som «sterke». NRK hadde overskriften: «– Sterke reaksjoner», og ingressen var slik: «Sterke reaksjoner på angrepet mot Salman Rushdie i går. Støre sier det er en påminnelse om hva ytringsfriheten kan koste.»
Disse reaksjonene er ikke sterke. Disse reaksjonene er null verdt. Disse reaksjonene er bare prat og er lite annet enn en oppfordring til islamistiske terrorister om å fortsette sin angrep. Det ville vært i nærheten av sannheten dersom NRK hadde brukt overskriften: «Politiske ledere over hele verden fremsetter bare svada og fjas som reaksjon på drapsforsøket på Rushdie».
Det er også noen som krever at «nå må vi kjempe sterkere for ytringsfriheten». Javel bra, men hva består dette i? Reell kamp for ytringsfriheten betyr at man uskadeliggjør de som ikke aksepterer den, og at man motarbeider den ideologi som begrunner disse angrepene på fredelige personer som gir uttrykk for sine meninger. Dersom man kun sier at man skal forsvare ytringsfriheten uten å si hva en slik kamp består i, er uttrykk som «vi må slå ring om Rushdie» og «nå må vi forsvare ytringsfriheten» like lite verdt som de årlige ønsker om god jul og godt nyttår!
Også i Iran var det reaksjoner på drapsforsøket. Vi siterer fra TV2.no: «Iranske medier hyller angrepet på Salman Rushdie. Angrepet på forfatteren Salman Rushdie hylles av flere iranske aviser med tilknytning til regimet i landet. – La oss kysse hendene til den som kuttet halsen på Guds fiende med en kniv, skriver den ultra-konservative avisa Kayhan. Sjefen for publikasjonen er utnevnt av Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Den statlige avisa Iran skriver at «djevelens hals» er blitt kuttet. De fleste andre iranske medier har lagt seg på en lignende linje, ifølge nyhetsbyrået AFP.» (link nedenfor)
Hva ville da ha vært en sterk reaksjon på drapsforsøket?
Utgangspunktet for dette angrepet er dødsdommen fra Iran. En riktig reaksjon – og vi vil karakterisere det som en passende reaksjon og ikke en gang en sterk reaksjon – ville være å gjøre det som vi antydet over: Å gå til krig mot Iran.
Dessverre har verken Vestens politiske ledere eller Vestens befolkning den moralske styrke som må til for å gjennomføre et sterkt forsvar mot disse barbariske angrepene.
Det er da all grunn til å tro at det vil komme flere og flere islamistiske terrorangrep mot mål i Vesten i årene som kommer. Slik må det gå med de som ikke vil forsvare seg når barbarer angriper. .
Når problemer oppstår er det gjerne mange forskjellige løsningsforslag som kommer på bordet, men det er ofte slik at en eller noen få løsninger er gode og mange løsninger er dårlige. De dårlige løsningene som kommer på bordet blir foreslått fordi de bygger på premisser som er utbredt, men som ikke alltid gir et riktig bilde av problemstillingen.
Vi skal nevne to aktuelle eksempler på dette. Det første er ikke så mye omtalt, men det andre har vært svært mye omtalt i flere måneder nå.
Det første eksemplet ble nevnt i Dagsrevyen 8. august. Det handlet om at svært mange forsøker å skaffe seg en utleiebolig i Oslo. Etterspørselen er i utgangspunktet langt større enn tilbudet, noe som under normale forhold vil føre til at prisen går opp slik at det blir en balanse mellom tilbud og etterspørsel.
Problemet er selvsagt at det er for få utleieboliger, og løsningen er da at det fremskaffes flere slike boliger – noe som skjer ved økt utbygging. Nå er dette noe som ikke kan ordnes på kort tid; å bygge mange nye boliger tar noen år. Det som burde ha vært reaksjonen på problemet er at politikere byråkrater, kommentatorer, publikum og alle andre krevde at «nå må hindringer for produksjon av boliger fjernes, nå må det bli lettere å bygge nye boliger, nå må reguleringer fjernes slik at entreprenører kan sette igang og bygge hus til flere folk!»
Men det var ikke dette som skjedde. Reportasjen i Dagsrevyen gikk kun på en ting: å ta urimelig høy leie er forbudt, og nå måtte man kontrollere at de som da fikk bolig ikke betalte mer enn det som var rimelig. Dagsrevyens journalist oppsummerte problemstillingen slik: «Nå krever Forbrukerrådet at politikerne griper inn og regulerer dette markedet».
Det andre eksemplet handler selvfølgelig om strømmarkedet. Vi har skrevet om dette mange ganger tidligere, men la oss gjenta hovedpoenget: En rekke land i Vest-Europa har lagt ned sin egen effektive energiproduksjon og satset på svært upålitelige energikilder (vindkraft, solkraft), energi kilder som ikke ville blitt etablert hvis det ikke hadde vært for enorme statlige subsidier. Når disse ikke har gitt mye energi har disse landene satset på import av gass fra Russland. Nå er det problemer med levering av gass fra Russland, tilbudet på energimarkedet i disse landene er da lite og prisen har gått kraftig opp. Strømmarkedet i Sør-Norge er koblet opp mot markedet i disse landene i Europa, noe som har ført til at prisene i Sør-Norge er tilpasset prisene i de landene i Vest- Europa som altså har lagt ned store deler av sin egen energiproduksjon.
NB: Nedleggelsen av effektiv energiproduksjon er et resultat av politiske vedtak; i praksis har det vært forbudt å drive atomkraftverk og kullkraftverk i Vest-Europa (fremstillingen her er satt noe på spissen). Som vi nevnte er etableringen av spesielt vindkraft kraftig subsidiert av statlige tilskudd, midler som er tatt inn ved tvang fra befolkningen. Koblingen mellom kraftmarked i Sør-Norge og Vest-Europa er også et resultat av politiske vedtak i Norge.
Problemet er altså at produksjonen av kraft er om ikke stoppet, så kraftig redusert som en konsekvens av politiske vedtak.
Løsningen på problemet er da selvfølgelig å fjerne det som reelt sett er et forbud mot effektiv energiproduksjon
(Vi skyter her inn en kommentar om et utspill fra en mann som burde vite bedre. Entreprenøren Øyvind Spetalen sier følgende om om strømkrisen: «- Kapitalismen fungerer ikke. Investor og superkapitalist Øystein Stray Spetalen er klar på hva som er galt med dagens strømmarked. Det er fritt.» (link nedenfor).
Spetalen sier altså at et marked hvor staten har lagt ned innpå 90 kjernekraftverk de siste tiårene (dette gjelder en rekke rekke land i Vest-Europa, spesielt Tyskland), hvor staten har lagt ned en rekke kullkraftverk, hvor staten har tvunget frem investeringer i svært lite effektive kraftverk som drives av vind og sol, hvor den norske staten har vedtatt at det sør-norske strømmarkedet skal kobles til markedet i Vest-Europa – Spetalen sier at dette markedet ikke fungerer fordi det er fritt! Som Spetalen burde vite, et fritt marked er et marked uten statlige reguleringer, det vil si et marked hvor kun eiendomsretten gjelder, og hvor det er full frihandel mellom private aktører. Det er en svært manglende forståelse for hva som virkelig skjer hos de som påstår at dagens strømmarked er fritt.)
Men tilbake til hovedpoenget om strømmarkedet. Alle kommentatorer, politikere, publikum, osv. lander kun på ett tiltak løsning for å løse strømkrisen: statlige støtteordninger, flere reguleringer. Det kom en støtteordninger på plass da strømprisen gikk kraftig opp for et halvt års tid siden, og det siste er at denne ordningen er styrket fra og med kommende september (lavere innslagspunkt, høyere støtteandel).
Det er ingen som har snakket om at hindringene for kraftproduksjon må fjernes. Ja, det har vært snakk om at man må sikre større fyllingsgrad i vannmagasinene og en del slike ting, men problemet er at vi har en kraftproduksjonbasert som er basert på vær, det vil si på regn, og hvis regnet da uteblir uteblir også strømmen.
Vi bør ha en kraftproduksjon som er uavhengig av været, dvs. man bør gå inn for atomkraft. Atomkraft gir ren, sikker, og trygg energi. Men vi har ikke hørt noen i mainstream som har snakket om dette poenget.
Holdningen i mainstream dette bygger på en fundamental feilaktig forståelse av problemet. Alle aktører som kommer til orde mainstream har et helt feil fokus på ekstremt viktig problemstilling. Alle i mainstream snakker kun om støtteordninger og reguleringer, men det som må til er å fjerne hindringer for produksjon.
Tidenes fremste økonom, Jean-Baptiste Say sa det slik i en treffsikker spissformulering. «Produsér, produsér, produserér – og da vil alle andre problemer løse seg.» Hvis man fjerner hindringene for produksjon av strøm – og av boliger – vil problemene i de to eksemplene vi nevnte over forsvinne.
Det er noe alvorlig galt med forståelsen av hvordan en økonomi fungerer når man fokuserer på reguleringer og støtteordninger, og ikke på produksjon. Dessverre ser det ut til at alle aktører deler dette fullstendig feilaktige fokus på økonomiske utfordringer – og da er det ikke overraskende at det går så galt som du gjør. .
Det som skjer er at myndighetene legger begrensninger på produksjonen, og når prisene da går opp så forsøker de å holde prisene nede. Dette er som å legge lokk på en trykkoker – og da kan det ikke går bra.
En kommentarartikkel i VG søndag 31. juli påstår at «Zoomers [er] generasjonen som kan redde Amerika» (link nedenfor).
Zoomers? Generasjon Z? Mange generasjoner får et kjælenavn; vi kjenner uttrykk som «dessertgenerasjonen», «generasjon X», «baby boomers», «milennials», «generasjon Alfa», «den tapte generasjon», «den tause generasjon». Den generasjonen som nå er eller er i ferd med å bli voksne, og som da om få år kommer til å overta maktposisjonene, kalles «generasjon Z» eller «zoomers», består av folk født i perioden ca 1995 – 2015.
Artikkelen i VG nevner en rekke fakta som preger denne generasjonen, og som ingen andre generasjoner siden annen verdenskrig har opplevd (artikkelen er spesielt fokusert på det som skjer i USA). Det virker som om forfatteren av artikkelen, journalist Kari Aarstad Aase, mener at generasjon Z på grunn av dette representerer helt andre verdier enn generasjonene før dem, og at de verdiene og holdningene som Zoomers står for «kan redde Amerika».
Men allerede i utgangspunktet er det noe som ikke stemmer. Vi siterer:
«De er den mest sammensatte gruppen i amerikansk historie når det kommer til etnisitet, kjønn og seksualitet, og ingen unge før dem har vært bedre utdannet – eller mer traumatisert. De har vokst opp i et land som har vært involvert i krig og konflikter siden de ble født. De var små barn da to fly traff World Trade Center i New York i 2001. Siden [2001] har USA gjort seg bemerket i konflikter i blant annet Syria, Afghanistan, Irak og Yemen. Klimakrisen har alltid vært en del av deres hverdag, det samme har økonomisk opprør og nedtur, skoleskytinger, opiod-epidemi, pandemi, og stadig mer synlig intoleranse, hvit nasjonalisme og hat. Istedenfor å trekke seg tilbake i angst og sinne, bruker mange zoomers denne kollektive erfaringen til å slå tilbake så det merkes.»
Det er en rekke og noe overraskende påstander i artikkelen og i denne artikkelen skal vi se nærmere på noen av dem.
Utdannelse
Påstanden om at denne generasjonen er spesielt godt utdannet er noe overraskende; det er alminnelig kjent at det offentlige amerikanske skolesystemet, hvor de fleste amerikanske ungdommer får sin skolegang, er svært dårlig – og har vært slik lenge. Den klassiske boken fra 1955 – Why Johnny can´t read – beskrev hvordan en stor andel av de amerikanske skoleelevene gikk ut av skolen uten å kunne lese, og problemet er fortsatt stort i dag. En bok med tittelen Why Johnny Still Can’t Read or Write or Understand Math And What We Can Do About It er klar for publisering – link til bokens nettside nedenfor, hvor forfatteren, Andrew Bernstein, påstår følgende «The current school system churns out millions of illiterates and mental zombies …».
Grunnen til at mange amerikanere etter å ha gjenomført sin skolegang i praksis er analfabeter kommer av at de ble undervist i lesing etter en metode som heter «look-say», og ikke det som heter «phonics» som brukes i resten av verden. I hovedsak består «look-say» av at man skal lese hele ord uten først å lære de enkelte bokstaver og de lyder de står for (som «phonics» går ut på). «Look-say» er en metode som er inspirert av det som kalles progressiv pedagogikk, og den er helt feilaktig siden den ignorerer et helt nødvendig læringshierarki. (Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på denne problemstillingen, men det er mulig å finne mer på nettet dersom man søker.)
Om dagens situasjon siterer vi bare følgende fra en artikkel i Education Week: Etter overskriften «Why Other Countries Keep Outperforming Us in Education (and How to Catch Up)» kan man lese følgende:
«Thirty countries now outperform the United States in mathematics at the high school level. Many are ahead in science, too. According to the Organization for Economic Cooperation and Development, the millennials in our workforce tied for last on tests of mathematics and problem solving among the millennials in the workforces of all the industrial countries tested. We now have the worst-educated workforce in the industrialized world. Because our workers are among the most highly paid in the world, that makes a lot of Americans uncompetitive in the global economy. And uncompetitive against increasingly smart machines. It is a formula for a grim future.» (link nedenfor).
(Her snakker man om millennials og ikke om generasjon Z, men det er ingen grunn til å tro at det amerikanske skolesystemet er blitt bedre de siste 10-15 årene.)
Man kan også trekke inn et poeng til her. Svært mange amerikanske studenter eller eks- studenter har problemer med å tilbakebetale sine studielån, og det er blitt en kampsak for mange venstreorienterte politikere å flytte betalingen av studielån fra de studentene som tok opp disse lånene og over på skattebetalerne. At så mange studenter ikke klarer å tilbakebetale sine studielån tyder på at de har tatt utdannelser som ikke har gitt dem en god inntekt etter at utdannelsen var ferdig. Dette tyder også på at utdannelsen ikke har vært spesielt nyttig og verdifull, noe som forteller at disse studentene har valgt å utdanne seg i fag som ikke er spesielt produktive.
Man kan kanskje si at mange i generasjon Z (og milennials) er langtidsutdannede, men at de er godt utdannet, slik artikkelforfatteren påstår, er nok mer enn tvilsomt.
Islam
Skribenten omtaler det grusomme terrorangrepet på USA 11. september 2001, hvor mer enn 3000 tilfeldige sivile ble drept, slik: «da to fly traff World Trade Center i New York i 2001». Hun bruker en formulering som ville vært riktig å bruke dersom dette hadde vært en flyulykke.
Hvorfor skriver hun ikke følgende: «Da islamistiske terrorister angrep fire mål i USA ved å kapre fly og brukte dem som bomber/prosjektiler for å ramme flest mulig sivile og flest mulig høyt profilerte mål i USA»?
Det er ganske vanlig for skribenter i dag å dekke over eller unnskylde islamistiske terrorister – ved å erklære terroristene som mentalt utilregnelige og å hevde at deres ideologi – islam – ikke har noe med terrorangrepene å gjøre. Det har vært en lang rekke slike angrep utført av islamister mot USA og andre land i Vesten de siste 20 årene: New York, Boston, Orlando, Fort Hood og Bali, London, Paris, Nice, Madrid, Frankfurt, Stockholm, Oslo, Kongsberg. Svært mange mainstreamskribenter forsøker å bortforklare eller dekke over det som virkelig lå bak disse angrepene. Og det gjør også hun som da har skrevet artikkelen i VG.
Kanskje forsøker hun å formulere seg i samsvar med de holdninger som dominerer hos generasjon Z.
Kriger
Artikkel nevner at USA har vært involvert i en rekke kriger. Ja, etter angrep (på USA selv eller på USAs allierte, som for eksempel Yemen) har USA svart med kriger, men disse har vært dårlig begrunnet overfor allmenheten, dårlig planlagt, og dårlig gjennomført på alle plan, og de har da naturlig nok ikke endt med seier. Det er svært ødeleggende for en nasjon å engasjere seg i kriger som man så taper. (USA har også engasjert seg i kriger som ikke direkte involverte landet selv, for eksempel i Libya og på Balkan. Spesielt engasjementet i Libyas borgerkrig var meget uklokt.)
Abort og demokrati
Artikkelen i VG sier at «De traumatiske erfaringene har brakt generasjon Z til politisk aktivisme og til valgurnene. Høyesteretts avgjørelse om abort, skoleskytinger og politivold mot svarte, er store saker som har gjort at unge har gått fra lav valgdeltagelse, til å bli en vesentlig velgergruppe. Nå knyttes det stor spenning til hvordan de kan påvirke mellomvalget i november.»
Høyesteretts avgjørelse om abort handler om et vedtak i Høyesterett om at dommen i Roe vs Wade (en kjennelse fra 70-tallet som innebar at kvinners rett til selvbestemt abort skulle være tillatt i alle delstater) ikke var i samsvar med konstitusjonen, og derfor ikke var gyldig. Høyesteretts kjennelse innebærer derfor at det er opp til den enkelte delstat å bestemme hvorvidt kvinner skal ha rett til selvbestemt abort eller ikke i angjeldende delstat.
Dette innebærer at hvorvidt en delstat skal tillate abort eller ikke skal avgjøres av den demokratisk valgte ledelsen i delstaten. Vanligvis går jo de på venstresiden inn for å økt demokrati, men det ser altså ut til at de ikke vil ha økt demokrati på dette punktet. Det virker som om også skribenten er for økt demokrati: «– Ingen tidligere generasjoner har stemt i så stort antall som zoomers … Også i Norge har de unge økt sin valgdeltagelse betydelig, særlig ved lokalvalg.»
Dette er ikke uvanlig for folk på venstresiden. De vil ha mer demokrati i saker hvor de selv tror de har flertall, men det går imot mer demokrati der hvor de selv har mindretall.
Siden dette er et viktig spørsmål tillater jeg meg å skyte inn mitt eget personlige syn her: mitt syn er at kvinner skal ha rett til abort gjennom hele svangerskapet, og at det er feil at staten eller et flertall i befolkningen skal kunne hindre en gravid kvinne i å ta en beslutning om at hun ønsker å gjennomføre svangerskapsavbrudd. Dette er en opplagt implikasjon av mitt syn om at individer har rett til frihet uansett hva et flertallet måtte foretrekke.
Klima
«Inspirert av zoomer Greta Thunberg har norske generasjon Z deltatt i klimademonstrasjoner og skolestreiker. Politikerne har jattet med, lovet dem å lytte og latt dem tro det førte til handlinger som monner. Mens de voksne politikerene snakker om klima, er nordmenns forbruk nå nest høyest i Europa, vi tar fortsatt opp olje og gass, og utslippene er for høye. Norges mest kjente zoomer er tronarving og prinsesse Ingrid Alexandra, som har gitt klart uttrykk for sitt miljøengasjement. Det er mulig å skjønne at zoomers er lei av pjatt.»
Det finnes ingen klimakrise – men dette er et faktum det kan være vanskelig å erkjenne hvis man kun leser mainstreampressen. Klimaet varierer naturlig og har gjort det i tusenvis av år; klima en stor ting så man kan ikke bare se på det som har skjedd de siste ukene eller månedene eller årene.
Ser man klimaet over et langt tidsrom ser man at de endringer som har vært de siste 150 og 100 år ikke er utenfor de naturlige svingninger.
Klimaet varierer naturlig, Menneskelige bidrag har svært lite å si for hvordan temperaturen varierer, og det er ingenting vi kan gjøre for å bremse en eventuell oppvarming. Ja, noen land i Vesten forsøker å gi inntrykk av at de gjør noe med slike ting som CO2-avgifter og reduksjon av bruk av fossilt brensel, mens store land som Kina og India og Brasil og Russland og mange mindre land gir blaffen i alt sammen (selv om de gjerne mottar penger fra Vesten for å gi inntrykk av at de reduserer sine karbonfotavtrykk).
Klimatiltak i vestlige land har ingen påvirkning på klimaet, men har mye å si for velstanden – noe spesielt tyskere og engelskmenn vil merke kommende vinter når det blir svært dyrt å fyre når kulden kommer. Grunnen til dette er at en rekke europeiske land har lagt ned sin effektive energiproduksjon for å satse på svært lite effektive energiformer som vindkraft og solkraft.
Black Lives Matter (BLM)
Artikkelen forteller at Zoomers «har støttet Black Lives Matter». I utgangspunktet så det ut som om BLM var en bevegelse som retter fokus mot overgrep mot svarte, spesielt svarte som blir rammet av ubegrunnet politivold og drap. BLM utviklet seg dog raskt til å bli en voldelig venstreorientert gruppe som hadde samme mål som de mest ekstreme på venstresiden.
Wikipedia: «I senere år har bevegelsen utvidet sin aktivisme til også å omfatte andre venstreideologiske kampsaker, så som protester mot daværende president Donald Trumps strenge innvandringspolitikk i 2016. BLM-aktivistene er også forkjempere for at svarte amerikanere skal få gratis skolegang, ha en generell grunninntekt og kunne få ettergitt studiegjeld.» Videre: «I 2016 ble flere politifolk i Dallas angrepet og skutt, og tonen mot bevegelsen ble langt mer negativ enn tidligere. Cirka 39 % av tweets som brukte hashtaggen#BlackLivesMatter, uttrykte motstand og kritikk mot bevegelsen. Mange som står i opposisjon til Black Lives Matter forbinder gruppen med vold og annen kriminalitet, og mange har beskrevet gruppen som en terrorist-organisasjon.»
BLM var en drivende kraft i de mange aksjonene som rammet en rekke store byer i USA sommeren 2020 (utgangspunktet for disse demonstrasjonene var en berettiget harme etter at George Floyd døde etter overdreven voldsbruk av en politimann). Disse aksjonene utviklet seg raskt til å bli noe helt annet enn uttrykk for rettferdig harme, de resulterte i omfattende vandalisme, hærverk og plyndring, og resulterte i omfattende ødeleggelser.
Daily Mail skriver: «Widespread vandalism and looting during BLM protests will cost the insurance $2 BILLION after violence erupted in 140 cities in the wake of George Floyd’s death.
Unrest in wake of George Floyd’s death resulted in record insurance payouts
A total of between $1-2 billion in claims have been filed due to property damage
Riots, arson, and looting took place in Minneapolis and spread to 140 cities
Six people died in the rioting and National Guard was called up in 21 states» (link nedenfor).
Man kan i all hovedsak si at BLM støttet dette hærverket. BLM er da altså ikke en organisasjon som arbeider for å bedre tilstanden til de svarte i det amerikanske samfunnet, BLM er en venstreorientert organisasjon som har plyndring og hærverk og vandalisme som viktigste kampmetode.
Til tross for dette er det mange som støttet og fortsatt støtter BLM, også i den amerikanske eliten (innen akademia, innen rettsapparatet, innen pressen og selvfølgelig i Hollywood), og få av de som var ansvarlige i disse protestene ble arrestert eller stilt for retten.
Politivold
Mange har inntrykk av at det amerikanske politiet i betydelig grad begår overgrep mot svarte amerikanske borgere. Det vises til at mange svarte blir skutt og drept av politiet og til at svarte er svært overrepresentert i amerikanske fengsler. Men sannheten er langt mer komplisert enn som så, og hvis man ser nøye på den så blir bildet et helt annet.
Dessverre er det slik at svarte er svært overrepresentert blant kriminelle. Det er mange årsaker til dette og vi vil kort nevne noen få. En av dem er at, som vi var inne på tidligere, det offentlige skolesystemet er svært dårlig, og at dette selvfølgelig går mest ut over de som har minst ressurser fra før. Mange svarte er derfor svært dårlig utdannet og det gjør dem ikke spesielt attraktive på arbeidsmarkedet. Det finnes en rekke offentlige støtteordninger, og støtteordninger har en tendens til å passivisere mottakerne. Narkotika er forbudt, men i mange miljøer ettertraktet og etterspurt, noe som gjør prisen høy. Det kan føre til at mange som har vanskeligheter med å komme inn på det vanlige arbeidsmarkedet tror at det er lett å tjene store penger på å smugle og selge narkotika. Dette er i all hovedsak årsaken til at svarte er overrepresentert blant de kriminelle, og når svarte er overrepresentert blant kriminelle er det rimelig å erkjenne at svarte er overrepresentert blant de personene som politiet kommer i kontakt med.
Men tilbake til det poenget som var nevnt i VGs artikkel: Bedriver politiet nærmest terror mot svarte amerikanske borgere?
Vi sitter fra en artikkel i Washington post: «Black Americans are killed at a much higher rate than White Americans. Although half of the people shot and killed by police are White, Black Americans are shot at a disproportionate rate. They account for less than 13 percent of the U.S. population, but are killed by police at more than twice the rate of White Americans. Hispanic Americans are also killed by police at a disproportionate rate.»
Men en mer nyansert forklaring på bakgrunnen for dette er å finne en lang artikkel publisert av Manhattan Institute (link nedenfor). Vi gjengir her et par korte sitater fra denne lange artikkelen (og noen flere sitater i et appendiks).
«Approximately a quarter of those killed [by the police] are black. This is roughly double the black share of the overall population, but it is in line with—and sometimes below—many other “bench-marks” that one might use for comparison, such as the racial breakdowns of arrests, murders, and violent-crime offenders as reported by victims in surveys … Blacks are an even higher percentage of unarmed civilians shot and killed by police (34%), which is a potential sign of bias. However, not all shootings of unarmed civilians are unjustified, and it is difficult to objectively classify these cases in a more granular fashion. And contrary to the popular perceptions outlined above, confirmed fatal police shootings of unarmed African-Americans number about 22 per year. Clearly, the most extreme narratives, in which police kill nonthreatening, unarmed black men with high frequency, are false [uthevet her].»
Som nevnt, artikkelen er å finne på en link nedenfor, og i et et appendiks gjengir vi flere sitater fra denne artikkelen.
Skoleskytinger
Det er korrekt at en rekke offentlige skoler i USA er blitt rammet av skoleskytinger. Som regel er det vanlige elever av den litt mere stille og tilbaketrukne typen, gjerne mobbeofre, som har skaffet seg svært farlige våpen og som har drept et stort antall av sine medelever, og noen lærere. I et tilfelle i 2007 ble 33 personer drept, i et tilfelle i 2012 ble det drept 27. Mest kjent er kanskje det som skjedde i Columbine i 1999, hvor 15 personer ble drept.
Hva kan være årsaken til dette? Det er for lettvint å si at det er enkel tilgang på våpen som er årsaken, selv om det etter mitt syn er for enkelt å skaffe seg visse typer våpen i noen delstater i USA. Professor Bradley Thompson har skrevet en lang artikkel i tre deler om den fundamentale årsaken til skoleskytingene. Vi lenker til den nedenfor og anbefaler alle å lese den, men vi vil her bare kort gjengi hans hovedpoeng.
Thompson mener at pedagogikken som dominerer i de offentlige skolene i USA er slik at de nærmest ødelegger elevenes tenkeevne og verdisystem. Dette kan føre til at noen av dem bokstavelig talt blir livsfarlige.
Om disse som skyter sine medelever sier Thompson at « … not one of these boys fit the image of a typical schoolyard thug—not one of them was a “tough,” a “punk,” or a “gangbanger.”They didn’t have criminal records. It’s also interesting to note that none of these school massacres has occurred in a big city. The phenomenon seems to be almost entirely limited to rural white America and the suburbs.»
«My interest in this subject was initially inspired by my experiences as a college professor. Every year I meet hundreds of recently graduated high school students, and I am most often struck by four things: first, that students are poorly educated; second, that they hated their high school experience; third, that they are unwilling to make moral judgments; and finally, that they have inflated opinions of their level of knowledge and they are not open to criticism. The result is an often-explosive mixture of ignorance, resentment, nihilism, and narcissism [uthevet her].Thus, the crisis of our schools is a philosophical issue, and to understand that crisis we must know what Progressive education is and the ways in which it has affected America’s children.» (fra del 1 av Thompsons artikkel)
«Positive reinforcement for deeds well done has been transformed by the education establishment into indiscriminate praise so that children will “feel good” about themselves regardless of whether their ideas or actions are praiseworthy or not. … An extraordinary example of this mindset is found in Lauren Murphy Payne’s popular, Just Because I am: A Child’s Book of Affirmation, and her teacher guidebook to self-esteem raising. The guidebook advises teachers to make every child believe unconditionally that “she or he is truly a wonder.” Payne encourages children to focus on their feelings, urges, needs, and instincts and to follow whatever “feels ‘right’ and ‘wrong,’ ‘good’ and ‘bad.’” [uthevet her]. In other words, they are encouraged to live in and celebrate the sub-rational world of their impulses. Feelings are given primacy over facts, and emotions become the child’s tool of cognition and his criterion of judgment…
The practitioners of this bogus self-esteem permit, indeed, encourage children to evade the reality of what is true and right, to evade the reality of judging and being judged, and to evade the reality of governing their own actions accordingly. By retarding the moral and psychological development of children, by keeping them in an infantile state of suspended moral animation, today’s educators imprison our children in a kind of psychic fantasyland» (fra del 2 av Thompsons artikkel).
«In his private journals, Eric Harris [one of the Columbine killers] embraced its [Progressive education´s] deepest philosophical premises. From John Dewey and the constructivists he learned and then proposed that “there is no such thing as an actual ‘real world’”; that “anything and everything that happens in our world is just that, a Happening. Anything else is relative to the observor”; that “theres no such thing as True Good or True Evil, its all relative to the observor”; that “spelling is stupid unless I say. I say spell how it sounds, it’s the fuckin easiest way”; that “people that only know stupid facts that aren’t important should be shot.”
Eric Harris did not get these ideas from video games or the NRA. He learned them at school. All of it is straight out of the Progressives’ playbook. From these premises, Harris worked up a juvenile syllogism that defined his philosophy of life: Premise one: moral absolutes are an illusion. Premise two: moral “truth” is situational. Conclusion: I can kill whomever I want. He enunciated this credo on his web page: “My belief is that if I say something, it goes. I am the law. . . . Feel no remorse, no sense of shame. . . . What I don’t like I Waste.”
In his journal, Harris, cloaking himself in a kind of adolescent Nietzcheanism, wrote “ich bin Gott” (“I am God”), and in his suicide note he left us with these chilling last words: “Your children who have ridiculed me, who have chosen not to accept me, who have treated me like I am not worth their time, are dead. THEY ARE F***ING DEAD.”»» (fra del 3 av Thompsons artikkel).
Som sagt innledningsvis i dette det kapitlet: Pedagogikken som benyttes i de offentlige skolen i USA, den såkalt progressive pedagogikken, er inspirert av filosofer hvor John Dewey er den mest kjente, er en viktig årsak til at enkelte av de som bli ødelagt av skolesystemet tyr til våpen for å hevne seg.
Er generasjon Z da løsningen?
Artikkelen i VG som var utgangspunkt for denne kommentaren hevdet at ting vil bli bedre når generasjon Z overtar. Jeg tror nok ikke det.
De problemene som USA har skyldes de verdier og holdninger og tenkemetoder som har dominert i den amerikanske eliten i mange tiår (jeg linker nedenfor til en artikkel jeg skrev om dette for en tid siden).
Når generasjon Z kommer inn i maktposisjon er det mitt syn at disse problemene som USA har vil bli enda større.
Når dette skjer vil de problemene USA har i dag bare virke som en forsmak på det som kommer om fem, ti og femten år.
Generasjon Z vil føre oss fra vondt til enda mye verre. Alle ser problemene, men få ser løsningen. Generasjon Z vil pøse på med flere av de tiltakene som er årsak til de problemene man allerede nå har.
VGs kommentator sier at generasjon Z kan løse problemene i USA. Mitt syn er motsatt. Generasjon Z vil føre USA enda lenger mot avgrunnen.
… Approximately a quarter of those killed are black. This is roughly double the black share of the overall population, but it is in line with—and sometimes below—many other “bench-marks” that one might use for comparison, such as the racial breakdowns of arrests, murders, and violent-crime offenders as reported by victims in surveys
Blacks are an even higher percentage of unarmed civilians shot and killed by police (34%), which is a potential sign of bias. However, not all shootings of unarmed civilians are unjustified, and it is difficult to objectively classify these cases in a more granular fashion. And contrary to the popular perceptions outlined above, confirmed fatal police shootings of unarmed African-Americans number about 22 per year.
Clearly, the most extreme narratives, in which police kill nonthreatening, unarmed black men with high frequency, are false.
It is undisputed that black Americans are “overrepresented” among those shot to death by police, accounting for a little over 25% of those killed, despite being only about 13% of the general population. [29] But racial bias by police is only one potential explanation. That is, the general population might not be the appropriate benchmark against which to compare those shot by police.
Police are deployed to neighborhoods partly on the basis of crime rates; they are also expected to respond to civilian reports of crime, get involved when they see illegal behavior, and serve arrest warrants. Meanwhile, police are generally allowed—and, indeed, trained—to shoot suspects when they reasonably believe that it’s necessary to end a threat to life or limb [30]—for example, when a suspect attacks the officer or someone else with a lethal weapon. Thus, racial gaps in police contact and rates of serious violent crime are commonly posited as alternative explanations for elevated rates of police-shooting deaths for African-Americans.
its pilot study of improvements to the Arrest-Related Deaths program, BJS found that about half of arrest-related homicides by law enforcement had begun with a request for police assistance regarding some type of suspicious or criminal activity.
Another study, using data from 2015–17, found: “Using population, police-citizen interactions, or total arrests as a benchmark, we observe that black citizens appear more likely than white citizens to be fatally shot by police officers”; but using “violent crime arrests or weapons offense arrests, we observe that black citizens appear less likely to be fatally shot by police officers.”
Nationwide, the black share of those killed by police is not implausibly high, once one takes into account these other statistics. That is important, as it contradicts the common belief that police racism is shockingly rampant and lethal—in which case, one would expect the black police-killing rate to outstrip any plausible benchmark.
First, there were 403 confirmed fatal police shootings of unarmed civilians in the six years from 2015 through 2020, for an average of about 67 per year, going by the Washington Post database and excluding the 331 cases where the database contains no information on the suspect’s weapon or says that it’s “undetermined” as to whether a weapon was present. This is not a trivial number, and it does not include non-shooting deaths. [56] But for context, recall that about 1,000 police shootings occur every year. There are also tens of millions of police-civilian interactions, [57] 10 million arrests (more than a million of them for assaults), and about 16,000 murders [58] annually.
But they also warned that “unarmed” does not imply “not dangerous,” noting that “the majority of those ultimately killed by police were themselves engaging in behavior that was criminal (which brought the police to the scene), and posing direct threats to law enforcement or other civilians (which most often precipitated the use of force).”
In her own review of 38 unarmed killings of African-Americans in 2015, Heather Mac Donald (a colleague at the Manhattan Institute) [62] pointed out that some suspects had tried to grab officers’ guns or been killed in accidental discharges triggered by their own attacks on officers. [63] In two cases, unarmed people were struck by shots intended for armed targets, one of those victims being an uninvolved bystander, the other being a passenger in a car whose driver had shot at the police.
Another study, by Sean Nicholson-Crotty, Jill Nicholson-Crotty, and Sergio Fernandez, found that more black civilians might be killed by departments with more black officers, at least until the black share in the department reaches about 35% or 40%, after which the relationship may change directions.
The Nicholson-Crotty paper further challenges the notion that we should expect black officers to be less biased toward black suspects to begin with, unless there is a “critical mass” of black officers in the department: “Some of the literature on policing actually suggests that black police officers may be more likely to discriminate against black citizens because of increased pressure to adopt an organizational role that prescribes such behavior.”
Those expecting these data to prove the existence of extreme, flagrant racial bias are bound to be disappointed because that is not what the numbers show. The popular narrative of homicidally racist cops everywhere is false.
Enkelte hevder at politikerne (de som sitter i makt posisjoner) virkelig ønsker at strømprisen skal være høy. Et av mange eksempler på dette er følgende overskrift som man kan finne over en kommentar i Nettavisen: «Høye strømpriser er en politisk bestemt ekstraskatt som plyndrer vanlige folk» (link nedenfor).
Mitt syn er noe annerledes.
Formuleringene som brukes kan innebære at den politiske ledelse ønsker at strømprisen skal være høy. Slik er det ikke. Det som har skjedd er at politikerne har ønsket visse politiske endringer, og politikerne har ikke forstått hva implikasjonene av disse endringene ville bli. Utgangspunktet for problemene er Det grønne skiftet.
Politikerne tror virkelig at vi står foran en klimakrise og at denne må forhindres med politiske tiltak. Disse politiske tiltak går ut på at energiproduksjon med olje og kull må avvikles og at vi i stedet må benytte solkraft og vindkraft. (Atomkraft er også en energiform som er non grata fordi politikere helt feilaktig tror at atomkraft er farlig.) Politikerne har derfor lagt ned et stort antall kjernekraftverk (dette gjelder Vest-Europa unntatt Frankrike, ikke Norge), og de har vedtatt å redusere kraftproduksjonen fra kullkraftverk og gasskraftverk, og å sette igang en storstilt utbygging av i hovedsak vindkraft, men også noe solkraft. Men i et område som Europa vil hverken vindkraft eller solkraft kunne fungere på en god måte: De produserer svært lite energi.
For å kompensere for den manglende energiproduksjonen – som altså er kommet etter at et stort antall atomkraftverk og kullkraftverk er lagt ned og at vindkraft-anlegg produserer svært lite energi – baserte Europa og spesielt Tyskland seg på at de kunne kjøpe gass fra Russland. Men etter at Russland invaderte Ukraina og Vesten samlet seg mot Russland, ble det problemer med å få kjøpt gass fra Russland i samme omfang som tidligere.
Det som har skjedd er altså at Vest-Europa i stor grad har lagt ned sin egen kraftproduksjon. Dette fører selvfølgelig til at prisene på energi går opp hvis etterspørselen forblir på omtrent samme nivå. Nå hadde også Sør-Norge etter politiske vedtak koblet sitt energimarked til Europas energimarked, og når prisene i Europa går opp vil da også prisene i Sør-Norge gå opp. Kraftproduksjon i Norge er gjennomregulert og eid av det offentlige – de aller fleste kraftverkene eies av kommuner, og strømmen føres omkring i landet av noe som heter Statnett. Staten har inngått avtaler med land i Europa om at strømmarkedet i Norge skal kobles sammen med strømmarkedet Europa, og dette er avtaler man ikke kan si opp fra en dag til den neste. Det er dette som er grunnen til at strømprisene i Sør-Norge vinteren 21/22 har vært så høye. Det har ikke vært noe ønske fra politikerne om at prisene skal være høye; prisene er høye som resultat av den ukloke beslutningen om å gjennomføre Det grønne skiftet i Vest-Europa, og å koble strømmarkedet i Sør-Norge til det europeiske strøm/energi- markedet.
Nylig kunne vi lese i avisen at Egil Bakke var gått bort i en alder av 94 år. Bakke var en av de ytterst få liberalister som hadde en viktig stilling innenfor mainstream, og som også slapp til i mainstreammedia et stort antall artikler og innlegg.
Nedenfor gjengir det vi skriver om han i vår artikkel om liberalismen historie i Norge. Men før vi går dit vil vi nevne at han stilte opp for oss for en del år siden.
På nittitallet arrangerte stiftelsen Individualistisk Forum (INDFO), hvor jeg var med i styret, essaykonkurranser hvor gymnasiaster ble invitert til å skrive et essay basert på Ayn Rands kortroman Høysang. Vi ville gjerne ha en kjent person med i juryen, vi spurte Bakke, og han sa Ja til å stille opp.
Bakke (f. 1927) har i mer enn tyve år vært en utrettelig talsmann for mer markedsøkonomi, mer konkurranse og mer frihandel. Han skrev utallige artikler, og noen bøker, om frihetens velsignelser. Han var i mange år (1984-1995) leder for Prisdirektoratet/Konkurransetilsynet. Nå er det i strid med liberalismen å ha et konkurransetilsyn, men i en gjennomregulert økonomi som den norske er det i hvert fall et gode at lederen i et Konkurransetilsyn både er tilhenger av konkurranse og forstår at det er i hovedsak statlige inngrep som hindrer konkurranse.
I forordet til artikkelsamlingen Fritt rettferdig samfunn (1985) sier han at han «alltid prøver å forsvare helheten og fellesskapet mot sektorenes særinteresser». Bakke forsvarer altså ikke individet mot tvang og overgrep, Bakke støtter det han mener er best for helheten – han er altså utilitarianer, på samme måte som en rekke andre liberalistiske økonomer, for eksempel Mises. I samme bok sier Bakke også at «Den inntekt som skapes i samfunnet bør være rimelig jevnt fordelt» (Bakke 1985, s. 79). Han sier altså ikke at individet bør ha rett til å beholde fruktene av sitt arbeid. På den annen side sier han i boken Hvor mye politikk tåler Norge? (1995) også at
«det viktigste ved markedsmekanismen [er] ikke at den fører til effektivitet, men at den er en samfunnsform som moralsk er mer høyverdig en noe annet kjent og anvendelig system» (s. 10).
Denne boken inneholder et kapittel med tittelen «Markedets moralske egenskaper», og her sier han at «… det er galt [å påstå] at markeds-mekanismen forutsetter egoisme». På den annen side sier han også om et system basert på altruisme at «en slik politikk er ikke gjennomførbar» (Bakke 1995, s. 107). Nå er det slik at ethvert politisk syn nødvendigvis må bygge på mer fundamentale holdninger, og en bred oppslutning om rasjonell egoisme i et samfunn er en nødvendig forutsetning for å oppnå et system basert på respekt for individers rettigheter, dvs. et samfunn med markedsøkonomi. Nå skriver ikke Bakke «rasjonell egoisme», men bokens litteraturliste inneholder Ayn Rands The Virtue of Selfishness, så han vet hva han angriper. Når han sier at «det er helt galt å påstå at markeds-mekanismen forutsetter egoisme» (Bakke 1995, s. 105), så er dette en avstandtagen til Ayn Rand.
Bakkes hovedbudskap er at markedet klarer seg best selv, og at politikeres inngrep, selv om de er godt ment, praktisk talt alltid gjør vondt verre: «Det foreligger et hav av eksempler på at velmenende statlige sosiale tiltak har bidratt til å skape større problemer og ikke til å løse dem vi har vært opptatt av» (Bakke 1985, s. 68). Bakke sier også at
«… det typiske for disse tjenester [som staten produserer] er at de gis bort uten at de som mottar dem må betale noe. Men pr. definisjon og i praksis vil efterspørselen efter varer og tjenester som deles ut gratis, være uendelig. Med gratis tjenester har politikerne skapt seg en situasjon som gjør at efterspørselen efter det de produserer er ubegrenset. De har skapt en situasjon som for alltid vil være karakterisert av køer og misnøye. De kan ikke produsere seg ut av denne situasjonen» (Bakke 1985, s. 51-52)
Videre:
«Men for det første kan man reise spørsmål om de varer og tjenester det er tale om, virkelig bør gis bort. Både teori og erfaring viser klart at de varer og tjenester som gis bort til null-pris, blir overforbrukt. Det vil oppstå køer på grunn av varemangel, og for å bli kvitt køene vil det oppstå press for å produsere mer. Men køene vil allikevel ikke forsvinne, på grunn av null-prisingen. De samfunnsmessige styringsproblemer denne situasjonen skaper, er formidable. I betydelig grad kan dette problemet løses ved å individualisere fellesforbruket, ved å la hver enkelt forbruker betale etter hvor mye vedkommende forbruker. Det er ikke mulig på alle områder, men hvorfor ikke når det gjelder for eksempel forbruket av videregående undervisning, av kunst og kultur, av underholdning og velferdstiltak o.l.» (Bakke 1985, s. 56)
Hvis vi ser bort fra politi, rettsvesen og forsvar, så tar Bakke feil når han sier at dette – å la hver forbruker betale for sitt eget forbruk – ikke er mulig på alle områder, men ellers er det Bakke sier intet annet enn sosialøkonomisk ABC. Det er meget tragisk at alle land over hele verden hittil har vært styrt av personer og ideologier som later som om disse helt elementære økonomiske lovene ikke finnes. Bakke kommer også med følgende vittige observasjon:
«I visse sammenhenger er det politiske systems tro på folks evne til å tenke og til selv å ta avgjørelser uten grense. Vi forventes å skjære igjennom all politisk svada og treffe riktige valg om hvilket parti vi skal stemme på. Kvinnen skal selv ha det siste ord når det gjelder abort. Ekteskap inngås efter markedsmetoden og mye annet. Men de små ting kan ikke overlates til den enkelte. Om vi skal drikke juleøl eller melk, røyke sigaretter eller stå på rullebrett, så har vi ikke forstand nok selv. Det må andre bestemme for oss» (Bakke 1985, s. 64).
Det som er Bakkes prosjekt er å gjøre elementære økonomiske årsakslover kjent for allmennheten. Men det er dessverre intet som tyder på at han har hatt noen som helst suksess i dette. Dessverre er Bakke også tilhenger av velferdsstaten:
«Det er mange gode grunner for at vi i fellesskap skal hjelpe de svake, de uheldige. En moderne velferdsstat trenger et [statlig, skattefinansiert] sosialt sikkerhetsnett» (Bakke 1985, s. 77).
En ekte liberalist vil til dette si at dersom staten begynner å innføre tiltak for å hjelpe de svake, så gir man fanden lillefingeren, og staten vil da etter hvert påta seg flere og flere oppgaver. Dette fører til at det blir flere og flere lover, større og større byråkrati, stadig økende skatter, og de som klarer seg dårligst i dette systemet er de som virkelig er svake. Et statlig sosialt sikkerhetsnett vil på sikt nødvendigvis gjøre forholdene verre for de virkelig svake. Bakke sier dog helt korrekt at
«Demokrati og frihet er to forskjellige ting. Demokrati er et regelsett for hvordan samfunnets beslutninger skal treffes. Frihet betyr fravær av tvang» (Bakke 1995, s. 148).
Han foreløpig siste bok, Hvor mye politikk tåler Norge?, inneholder et noe eksentrisk forslag til en konstitusjonell reform. Han foreslår et skarpt skille mellom utøvende og lovgivende myndigheter, fordi dagens system, ifølge Bakke, innebærer at «flertallet i nasjonalforsamlingen vil … medvirke til å effektivisere styringsmulighetene til den regjering som er utgått av dette flertallet. Det vil lage lover som ikke representerer et vern for borgerne mot maktmisbruk, men som er konstruert for å ekspandere den utøvende myndighets styringsrett og for å effektivisere styringen» (Bakke 1995, s. 152).
Han mener altså at dagens parlamentarisme er skadelig og må erstattes med prinsipper som er mer i samsvar med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Etableringen av en lovgivende forsamling bør ifølge Bakkes forslag skje ved at hvert år velger de som dette år er 45 år gamle de som skal representere denne aldersgruppe i forsamlingen de kommende 15 år. Kandidater oppnevnes/utpekes av stipulerte forslagsstillere.
Den bevilgende myndighet og den utøvende myndighet velges ved ulike valg. Den bevilgende myndighet samles for maksimalt to måneder for hver bevilgningstermin. Både den bevilgende og den utøvende myndighet velges på grunnlag av enmannsvalgkretser. Det innføres pliktig referendum (folkeavstemning) ved alle forslag om nye lover og regler som innebærer vesentlige forandringer i den enkeltes rett og plikt overfor fellesskapet (Bakke 1995, s. 169).
Dette forslaget bygger i stor grad på et tilsvarende forslag fra Hayek. Men feilen som begås er troen på at man kan få til en omfattende forandring av samfunnet ved å endre de konstitusjonelle spilleregler. Dette er helt feil. Grunnen til at vi er inne i et system med politikere som lover og lover og som bevilger og bevilger, er at folk flest mener at dette er moralsk riktig. At faget sosialøkonomi – og all erfaring – viser at en slik organisering ikke kan oppnå det som er dens mål, reduserer allikevel ikke dette systemets oppslutning. Grunnen er at det ikke er innsikt i sosialøkonomi som styrer de store masser, det som styrer de store masser er deres moralske overbevisning, og når denne overbevisningen sier at begrensninger i individets frihet til beste for fellesskapet er moralsk riktig, vil folk flest kun støtte feilaktige «løsninger» på problemene. Bakkes prosjekt om å undervise folk i økonomi vil derfor ha liten effekt, hvis det ikke samtidig undervises i frihetens moralske grunnlag.
Dessuten forutsetter Bakkes forslag at dagens politikere vil gi fra seg retten til å gi lover, men dette er fullstendig urealistisk. Det som må til er å få aksept for individers rettigheter, og dette forutsetter igjen en aksept av det moralske grunnsyn at hvert individ har full rett til å leve sitt liv slik det selv ønsker (så lenge det ikke krenker andres rettigheter) og ikke har noen plikt til å tjene eller underkaste seg andre. Først når denne moralske grunnholdningen begynner å få en bred oppslutning i befolkningen, først da vil partiene etter hvert begynne å fremme forslag som er i samsvar med dette. Og først da vil vi få den lovmessige basis for et fritt samfunn.
Jeg tror nok at det er umulig å gå bort fra dagens system med alminnelige valg, og det er heller ikke nødvendig eller ønskelig. Men en forandring som bør gjennomføres så tidlig som mulig er at hver stemme skal telle like mye: i dag teller stemmene fra folk i byene langt mindre ved valg enn stemmer fra folk i distriktene.
Som enkelte andre liberalister tror Bakke også på folke-avstemninger. Dette til tross for at det er intet som skulle tyde på at et flertall har rett eller er klokt. Øket bruk av folkeavstemninger vil etter mitt syn føre til at det vedtaes større offentlige utgifter og lavere inntekter/skatter – det er kort sagt en oppskrift på katastrofe. Et system med partier i en nasjonalforsamling vil også oppføre seg uansvarlig, men vil være mindre uansvarlige enn den politikken som vil bli resultatet av folkeavstemninger.
Bakke snakker om den enkeltes plikter overfor fellesskapet. En konsekvent liberalist vil si at den enkelte ikke har noen forpliktelser overfor andre mennesker, annet enn å la dem være i fred, dvs. respektere andre individers rettigheter. Begynner man å godta at den enkelte har plikter overfor fellesskapet, er det ingen ende på all de byrder som vil bli lagt på den enkelte til «helhetens beste».
.
.
.
Bakke, Egil: Hvor mye politikk tåler Norge?, Høyskoleforlaget 1995
Bakke, Egil: Markedsmekanisme og samfunnsstyring, Gyldendal, 1980
Et firma har tre oppgaver: 1) Det skal tjene penger for eierne. 2) Det skal selge et godt produkt til kundene. 3) Det skal være en god arbeidsplass for dyktige ansatte.
SAS har sviktet på alle tre punktene.
Et firma trenger penger for å starte opp, og det trenger i blant innskudd av ny kapital for å utvide eller for å drive videre (eller for å ha en buffer i kortvarige perioder med liten omsetning). Det som motiverer folk med betydelig kapital til å investere i et firma er at de kan tjene penger på sin investering. Derfor er det viktig at et firma tjener penger for eierne. Hvis eierne ikke får noe utbytte av sin investering vil de ikke investere i firmaet, og firmaet vil da etterhvert gå til grunne. Et firma som ikke har mulighet til å få innskutt ny kapital på denne måten vil som regel har store vansker med å overleve.
Det som gir et firma inntekter er salg av et produkt – en vare eller en tjeneste – til kunder. Pris og kvalitet henger som regel intimt sammen, og kundene må få et godt produkt i forhold til prisen de betaler. Kundene må også stole på firmaet i den forstand at dersom det skulle oppstå problemer med produktet må firmaet ordne opp, enten ved erstatninger eller garantiordninger eller lignende slik at kunden blir fornøyd. Et firma som har misfornøyde kunder vil ikke kunne overleve.
Lønns- og arbeidsforhold er svært viktig for de ansatte, men dette henger sammen med kvaliteten på det produkt firmaet produserer, og akkumulert kapital i selskapet og i samfunnet omkring. Er det mye kapital i et firma og i samfunnet omkring, vil firmaet kunne være svært produktivt og lønningene kan være høye og arbeidsforholdene kan være gode. Et firma som ikke har gode og pålitelige og dyktige ansatte som legger betydelig vekt på tilfredsstille kundene, vil ikke kunne overleve.
For et firma er det slik at disse tingene – utbytte for eierne, kvalitet på produkt, lønns og arbeidsforhold for de ansatte – ikke er noe man bare kan bestemme uten videre, disse tingene er resultat av en rekke forhold både innenfor og utenfor firmaet.
(Vi snakker her om private firmaer som ikke er utsatt for betydelige reguleringer fra det offentlige. Statlige reguleringer fører til at ting blir annerledes. Det mest ekstreme eksemplet er firmaer som er statlige og som ikke opererer i et marked hvor det er konkurranse og fri etablering for konkurrenter. Slike firmaer kan få investeringer fra staten, og da er det ikke noe stort behov for å firmaet skal tjene penger for investorene. Siden firmaet ikke er utsatt for konkurranse kan det hende at kvaliteten på det produktet som firmaet tilbyr kundene er lav. Til gjengjeld kan det være slik at de ansatte i et slikt firma kan ha svært gode lønns- og arbeidsforhold. Men som regel er det slik at denne type firmaer er svært lite produktive i forhold til den kapital firmaet trenger for å drive. På den annen side kan det finnes statlige firmaer som monopoliserer en bransje (eller innfører reguleringer som favoriserer statens eget firma), og da kan det være muligheter for staten å tjene store penger – men dette er bare en indirekte måte å beskatte disse bedriftenes kunder på; eksempler på dette er Statoil og Vinmonopolet. I SAS´ første år var det i all hovedsak slik at det var kun SAS som hadde lov til å fly på en rekke ruter i Norden; man kan si at SAS lå ganske nær opp til å være et statlig monopol, dog med tre stater som eiere. Flybillettene var ganske dyre, men de reisende hadde ikke noe alternativt flyselskap å reise med; andre flyselskap hadde ikke konsesjon. Under høyrebølgen ble også flymarkedet noe det regulert, flere flyselskaper slapp til og flybillettene blir langt billigere.)
Men tilbake til dagens situasjon. SAS-pilotene er i streik, en streik som nå har vart i mer enn to uker og som har ført til at titusener av reisende har fått kansellert sine flyvninger hver dag, og til at SAS har tapt om lag 150 millioner kr hver eneste dag streiken har pågått. Til sammen er mer enn 2000 avganger innstilt bare i Norge. Vi har sett tall som tyder på at cirka 30 000 reisende rammes hver dag, og hvis dette tallet er riktig så er antallet som er rammet av streiken nå i nærheten av en halv million.
Bakgrunnen for streiken er omtrent som følger: Etter at koronaviruset slapp ut i befolkningen for mer enn to år siden fant myndighetene det nødvendig å nærmest innføre en total karantene – «lockdown», nedstengning – for hele befolkningen. (Koronaviruset er svært smittsomt, men det er svært lite farlig for unge, friske mennesker, og bestemmelsen om lockdown var, som vi har skrevet mange ganger tidligere, en hysterisk overreaksjon. Men det var dette alle måtte rette seg etter.)
Et resultat av denne nedstengningen var at folk var ute langt sjeldnere enn tidligere. Det var færre restaurantbesøk, det var færre konferanser, det var færre reiser. En rekke store flyselskap måtte sette så og si alle sine fly på bakken – myndighetene hadde i praksis forbudt så og all reising. Dette gjaldt også SAS.
Etterhvert kom også myndighetene til at nedstengningen var en kolossal overreaksjon, og tiltakene ble gradvis fjernet utover i 2022.
Folk fikk lyst til å reise igjen, og bestilte ferier med flyreiser frem mot sommeren 2022.
Siden det ikke var mye reising under lockdown-perioden, var mange av SAS´piloter på en eller anne måte permittert.
Etter at tiltakene ble fjernet ble pilotene ansatt i SAS igjen – men mange av dem ble ansatt på dårligere betingelser enn de hadde før nedstengningen. (Mange av disse ble ikke ansatt direkte i SAS, de ble ansatt i nyopprettede datterselskaper.)
Under nedstengningen var det ikke mulig å reise på de mange korte forretningsreisene som utgjorde en betydelig del av SAS´ marked. Mange av de møtene som tidligere ble avholdt ansikt til ansikt ble under nedstengningsperioden gjennomført via Zoom. Det var all grunn til å tro at denne praksisen, det vil si å ikke gjennomføre et møte med fysisk tilstedeværelse,men å gjøre det via Internett, ville fortsette etter at nedstengningen ble opphevet. Antallet reiser ville derfor antagelig synke drastisk etter at nedstengningen ble opphevet. SAS´ ledelse kom derfor til at når nedstengningen ble opphevet ville inntjeningen bli dårligere. Ledelsen mente derfor til at de ikke kunne gjenansette så mange av pilotene på de samme svært gode betingelsene som de tidligere hadde.
Det er dette som er utgangspunkt for streiken. Pilotene streiker mot ledelsens krav om at at de (eller mange av dem), når de kommer tilbake til jobb, får dårligere lønns- og arbeidsforhold enn de hadde tidligere.
Dette sier rett ut: De streikende sier at de vil ha de tidligere gjeldende tariffavtalene også for de som er ansatt i datterselskapene, og de krever at man skal videreføre «den nordiske modellen». Men denne «nordiske modellen» innebærer at lønnsnivået skal være høyere enn markedsnivået.
Dagsavisen skriver følgende: «For pilotene handler SAS-streiken lite om kroner og øre, og veldig mye om den nordiske arbeidslivsmodellen og viktige prinsipper … – Det gjelder spørsmålet om SAS kan organisere sin virksomhet i disse datterselskapene som har andre tariffavtaler og bestemmelser enn det hovedselskapet har. Det oppfatter pilotene som at man prøver å organisere seg bort fra de rettighetene og forpliktelsene som ligger i de eksisterende tariffavtalene. SAS vil da si at dette er helt nødvendig, at alle de andre flyselskapene gjør dette, og at skal de overleve som selskap, blir de nødt til å gjøre den type grep.» (link nedenfor).
De streikende. og mange som sympatiserer med dem, krever altså at – for å sette det på spissen – alle ansatte skal tilbake til de samme gode betingelsene som de hadde før nedstengningsperioden. Ledelsens syn er at med det endrede reisemønster som er kommet etter nedstengningen vil dette lønnsnivået ikke være bærekraftig for SAS.
Det virker faktisk som om enkelte av de som sympatiserer med de streikende er klar over dette – og hva sier de til dette?
«Lederene i Norsk flygerforbund ønsker at den danske og svenske staten kommer på banen» (Sitat fra Dagsrevyen 16. juli). Som kjent ble SAS opprettet som et statlig selskap eid av den norske, den svenske og den danske staten. Overraskende nok vedtok Solberg-regjeringen for en del år siden å selge den norske andelen i SAS slik at den norske stat nå ikke er eier i SAS. Men enkelte ønsker altså at statlige penger skal inn i SAS for å avslutte streiken og reddet flyselskapet. Men det dette betyr reelt sett er følgende: SAS-pilotene sier «Vi vil gjerne fly passasjerer fra A til B, og vi vil at de skal betale for sin reise. Men på grunn av konkurranse fra andre flyselskap så kan de reise med andre flyselskaper og fly til en lavere pris enn det de må betale for å finansiere en reise med oss i SAS. Derfor vil vi at staten skal tvinge skattebetalerne til å være med på å betale en andel av de reisendes billetter slik at vi i SAS kan få høyere lønn enn de som gjør samme jobben i andre selskaper får».
Dersom SAS-pilotene ønsker at staten skal bidra ved å skyte ny kapital inn i SAS, ønsker de reellt sett at skattebetalerne skal være med på å betale de reisendes billetter: Vi kan ikke si annet enn at vi synes at dette er en grotesk holdning.
Som nevnt innledningsvis er en av hovedoppgavene et firma her å tjene penger for eierne. SAS svikter på dette punktet; det er svært lenge siden SAS har tjent penger for eierne.
En annen oppgave er at de ansatte skal ha gode lønns og arbeidsforhold. Vårt sterke inntrykk er at ledelsen ikke har spilt med helt åpne kort i og med at de åpenbart har gitt pilotene inntrykk av at de skulle komme tilbake etter nedstengningen på omtrent de samme betingelsene som de hadde før nedstengningen. Ledelsen burde ikke har sagt dette så tydelig og klart. (Vi skyter inn her at vi tar det forbehold at vi kun kjenner disse sakene fra avislesing, og at det kan ha skjedd ting bak kulissene som vi ikke kjenner til, og at ledelsens løfter har vært formulert på en måte som gjør at de formelt sett har sitt på det tørre.)
De ansatte streiker, og har blokkert reiseplanene til innpå 500 000 mennesker rett før en svært etterlengtet sommerferie. Dette er et kolossalt hensynsløst maktmisbruk, og grunnen til at pilotene gjør det er altså at de vil ha bedre betingelser enn de fortjener ut i fra hva de reisende selv er villige til å betale for en reise.
Kort oppsummering: SAS tjener ikke penger fra. SAS har sviktet et kolossalt antall kunder. Pilotene krever lønns- og arbeidsforhold som er bedre enn de fortjener og som er bedre enn konkurrentene har. Ledelsen har kjørt en politikk som har ført oss inn i denne forferdelige konflikten.
Med den oppførselen som pilotene nå har vist overfor kundene, er tilliten til SAS svært liten. Det er all grunn til å tro at SAS vil miste mange kunder i tiden fremover. Da er det svært vanskelig å se at private investorer vil skyte penger inn i firmaet. På den annen side er folk som kommer til svært kort så når dette er over så kanskje folk fortsetter å reise med SAS i samme grad som de gjorde før Nedstengningen.
Vårt syn er dog som følger: SAS har sviktet på absolutt alle punkter. SAS fortjener å gå konkurs.
Hvis SAS går konkurs vil flyene bli kjøpt opp av andre flyselskaper, og de ansatte vil bli ansatt i andre selskaper – hvis da disse selskapene er villige til å ansette folk som tar så lite hensyn til sine kunder som disse SAS-pilotene åpenbart gjør.
Da er det mulig at de vil få dårligere lønns- og arbeidsforhold enn de ville hatt i SAS etter det siste forslaget fra ledelsen. De har jo sagt at de ikke egentlig jobbe for lønns- og arbeidsforhold, de jobber for den nordiske modellen. Men den nordiske modellen er ikke bærekraftig; den er basert på statstøtte eller statlig beskyttelse mot konkurranse fra andre aktører.
Som en epilog tar vi med noen poenger fra en annen skribent som har kommet til omtrent samme konklusjon. Elin Ørjasæter skriver i Nettavisen: «Jeg håper inderlig aksjonærene taper hver krone de har investert i tidenes dårligste ledelse.»
Men Ørjasæter fokuserer på at det er ledelsen som har sviktet i og med at de vil gå bort fra den nordiske modellen. Ørjasæter ser ikke ut til å dele vårt poeng om at den nordiske modellen ikke er bærekraftig, og at ledelsens ønske er å komme over på en modell som er bærekraftig i det internasjonale marked som flybransjen er. Vårt poeng er altså at den nordiske modellen bare er bærekraftig dersom staten hindrer konkurransen, det vil si dersom staten tvinger de reisende til å betale dyrere billetter enn de egentlig må gjøre hvis de kunne fritt velge mellom forskjellige flyselskaper.
I de neste ukene vil det sannsynligvis ikke kommet nye kommentarer her på Gullstandard. Sommeren står for døren og vi håper at alle får en fin sommer – til tross for problemer som høye strømpriser, høye bensinpriser, et økende prisnivå på alle mulige varer og tjenester, mulige fremtidige innskrenkelser av abortrettigheter, og i tillegg til dette kommer streiker i flybransjen. Vi har til og med i år fått, for første gang i Europa på nesten 80 år, fått til åpen storskala krig. Alt dette gjør tilværelsen vanskeligere for alle.
Grunnen til at disse problemene rammer oss i stadig større omfang at politikerne og folk flest i lang tid har handlet stikk i strid med de råd som vi her i Gullstandard gjennom mange år har gitt.
I den siste tiden har vi flere steder i Vesten opplevd aksjoner av en type vi sjelden tidligere har sett. Aksjonene går ut på at små grupper hindrer normal virksomhet ved rett og slett å plassere seg i veien. Vi gjengir noen utdrag fra avisartikler som omtaler noen av disse aksjonene.
«For tredje dag på rad er det meldt om aksjonister som sperrer veibanen i Trondheim. – Skal du kjøre i morgenrushet i dag, se opp for aksjonister som vil forsøke å sperre veibanen, skriver politiet i Trondheim på Twitter. De har mottatt meldinger om Elgesterbru i Trondheim er sperret onsdag morgen. – Det er forventet at de vil sperre E6 andre steder i Trondheim og, skriver politiet videre. Like før klokka 8 meldte politiet at Elgesterbrua er ryddet for aksjonister som vil bli innbrakt til arresten. I forkant skal aksjonistene ha meldt at de kom til å sperre veier i Trondheim i dag også …» (Dagbladet, link nedenfor).
Fra en annen avis om samme sak: «Lange køer på E6 i Trondheim. Fire aksjonister sperrer E6 ved Nardo i Trondheim, melder politiet på Twitter. Dette medfører lange køer. Politiet er på stedet for å fjerne dem.»
«Spørretimen i Stortinget avbrutt: Demonstranter limte seg fast. Demonstranter fra Extinction Rebellion Ung … hadde limt seg fast på Stortinget[s publikumsgalleri] … Stortingsrepresentant Mona Fagerås for Sosialistisk Venstreparti talte da demonstrantene startet aksjonen med å snakke i munnen på henne … Klokken 11.19 startet spørretimen igjen etter over en times pause. De fire demonstrantene ble fjernet fra rekkverket i publikumsgalleriet på Stortinget ved hjelp av løsemidler» (nrk).
«I skrivende stund har 129 aktivister fra Extinction Rebellion blitt arrestert. Denne uken har hundrevis av de totalt 2000 medlemmene blokkert veikryss og broer i Oslo. De har satt seg ned i resepsjoner på blant annet Olje- og energidepartementet og bokstavelig talt limt seg fast i vinduer på Regjeringskvartalet….» (e24).
Men slike ting skjer ikke bare i Norge. Her er et eksempel fra England: «.. Extinction Rebellion activists climbed on to trains at Stratford, Canning Town and Shadwell in Thursday’s rush hour. Eight protesters have been arrested, British Transport Police (BTP) said. The Jubilee Line and Docklands Light Railway were temporarily suspended. Extinction Rebellion later said it would «take stock» of the reaction to the latest action for future protests» (bbc).
Men noen få av de som blir rammet tar også igjen: «In footage shared on social media, a passenger waiting for a train is seen climbing on the carriage to get to one of the protesters. The activist is grabbed by the knees and dragged down, falling to the platform where he appears to then be kicked and hit by angry commuters on the platform. Others can be heard shouting and swearing at the protesters. One shouts: «I have to get to work too – I have to feed my kids.»» (bbc).
Også i Italia har slike ting forekommet: En video på YouTube linker til nedenfor har følgende tittel: «Italian motorists show the world how to deal withe climate protestors»; Tittelen antyder at italienere har et temperament som er mer velegnet til å håndtere slike aksjonister.
Vi kan også ta med denne som er en litt annen aksjonsform: «Søndag sto flere i kø inne i kunstmuseet Louvre for å ta et bilde sammen med det verdenskjente maleriet laget av Leonardo da Vinci: Mona Lisa. Plutselig hopper en mann, utkledd som en gammel dame, frem og kaster en kake på maleriet skriver CNN.»
TV2 skrev opprinnelig at «årsaken til hendelsen er fortsatt ukjent», men det skulle ikke være vanskelig å gjette hva årsaken er. Årsaken kom da også frem kort tid etter at hærverket hadde skjedd: «I en påstått protesthandling mot artister som ikke tar nok hensyn til «planeten», ble en 36 år gammel mann arrestert ……» (TV2).
Og når den politiske vinklingen på aksjonen var som den var blir man ikke overrasket når man leser følgende: mannen ble «plassert i psykiatrisk behandling…». (techbriefly).
[Vi skyter inn her et poeng som vi har kommentert i flere artikler tidligere her på Gullstandard: Når terrorister utfører aksjoner som støtter opp om de grunnleggende ideologiske holdningene hos makteliten blir gjerningspersonene ikke karakterisert som terrorister, de blir karakterisert som «psykisk syke». Terrorister som utfører handlinger som er i strid med maktelitens ideologiske grunnlag blir aldri karakterisert som «psykisk syke». Eksempler på slike norske terrorister er Breivik, Bråthen og Manshaus: kun en av dem ble diagnostisert som psykisk syk, og det var han som begrunnet sin terrorisme med islam.]
Enkelte vil nå kanskje hevde at dette er ikke noe nytt, at vi har sett samme type aksjoner i Norge tidligere, for eksempel aksjonen mot utbygging av Altavassdraget, Mardølaaksjonen, og de siste måneders protester mot utplassering av vindmøller/turbiner i flott natur.
Men det er en essensiell forskjell på disse typene aksjoner: disse aksjonene er/var rettet mot konkrete prosjekter, mens de reaksjonene vi har omtalt ovenfor er generelle politiske protester rettet mot praktisk talt all menneskelig aktivitet – som kjent er det slik at så og si all menneskelig aktivitet krever energi, og de eneste effektive energikilder vi har er olje, gass, og kull, samt atomkraft, altså typer energi som disse demonstrantene tror ødelegger planeten på grunn av global oppvarming.
Aksjonistene vi snakker om hevder at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og talsmenn som slipper til i mainstreammedia har varslet om dette siden slutten av åttitallet. Men alle vet at de spådommene som har kommet de siste 30 årene om økt gjennomsnittstemperatur, at havene skal stige, at det blir flere stormer, etc., har slått totalt feil. Bare dette burde få disse aksjonistene til å tenke seg om og så lande på et mer velbegrunnet standpunkt.
Videre kan man si at klimaet varierer naturlig, og at de endringene vi har sett de siste 150 år ikke er utenfor de normale variasjonene hvis man ser på klimaet over lange tidsperioder. (Det finnes brukbare måledata for de siste 150 år; skal man gå lenger tilbake må man bruke andre metoder enn direkte målinger; da må man foretar beregninger ut i fra slike ting som årringer på trær, iskjerner, etc.)
Kort sagt: det finnes ingen rasjonell begrunnelse for de påstandene som de aksjonistene vi snakker om ovenfor, benytter som legitimering av sine aksjoner.
Men det er ikke bare det at disse aksjonistene baserer seg på ting som ikke har en saklig begrunnelse, det de representerer er langt verre enn som så. Her er en liste med noen av hovedpunktene:
De har ingen respekt for fakta
De har ingen respekt for andres meninger
De har ingen respekt for andres eiendom
De har ingen respekt for demokratiske prosesser
De har ingen respekt for andre menneskers forsøk på å leve sine vanlige, produktive liv – de forsøker å hindre vanlige folk i å komme på jobb!
De kjenner ikke til, eller vil ikke rette seg etter, fakta som er kommet frem ved bruk av elementær vitenskapelig metode
De kjenner ikke til historien, hverken den lange eller den korte. (Den korte sier at alle påstander om katastrofale virkninger av klimaforandringer har vært feil; den lange sier at klima til alle tider har variert, og at det har i tidligere tider vært opptil 4-5-6 grader kaldere eller varmere enn det er nå)
En av aktivistene uttaler følgende i e24: «– Det holder ikke å peke på forskning, holde appeller i FN, skrive kronikker eller skolestreike, sier NN … Det har han prøvd før….». Det NN sier her er at når andre ikke vil lytte til hans argumenter og adlyde det han sier så har han rett til å bruke vold og tvang og hærverk for å få gjennomført det han ønsker.
Vi kan da føye til følgende punkt i listen ovenfor:
De mener at dersom andre ikke vil rette seg etter deres «argumenter og konklusjoner», så har de rett til å bruke vold og tvang for å få gjennomført det de mener er riktige konklusjoner», så har de rett til å bruke vold og tvang for å få gjennomført det de mener er riktig.
En annen ting som også er ille er at mainstream ser ut til å tolerere disse aksjonistene. Det står overfor i noen av sitatene vi har gjengitt at aksjonistene blir fjernet og at de blir bøtelagt, men det er ingen allmenn fordømmelse av det disse folkene holder på med.
Dette kommer ene og alene av at folk flest har holdninger som egentlig fundamentalt sett er i sympati med det disse aksjonistene representerer.
Disse aksjonistene er folk som er svært intense i det de tror på. Dette er ikke noe annet enn en sterk religiøs fanatisme som er helt blind for alt annet enn aksjonistenes egen trange og saklig sett totalt ubegrunnet oppfatning av hva som er rett og galt.
Dette er den type folk som i tidligere tider ville ha jobbet i inkvisisjonen, og som for noen tiår siden frivillig ville vervet seg for å jobbe i Stasi («Stasi var det hemmelige politiet i Øst-Tyskland (DDR); undertrykkelses- og overvåkningsorganet til kommunistpartiet … Stasi … ble brukt til å overvåke og avskrekke opposisjonelle og regimekritikere …» (SNL)).
Det at hele mainstream ser ut til å ha de samme meninger som disse aksjonistene og at ingen reagerer overfor dem, forteller oss kun en ting: Det kommer til å bli flere og flere slike aksjoner fremover, og de kommer til å få mer og mer alvorlige konsekvenser. Derfor kan vi si rett ut hva konsekvensene av dette vil bli: Det kommer til å bli lavere velstand for folk flest. Kort sagt: denne typer aksjoner fører til økende fattigdom, dette fordi den effekten de har er å redusere produksjonen, og velstand er produksjon.
Vi ser jo begynnelsen på dette allerede nå: De økende priser på alle mulige varer, og ikke bare strøm og bensin, men også på alle ting som krever strøm og bensin i sin produksjon – og det er jo så og si alt – kommer av den politikken som er ført for å gjennomføre det grønne skiftet.
Inkvisisjonens folk (nå setter jeg dette noe på spissen) hadde som mål å hjelpe ikke-rettroende personers sjeler å komme til himmelen etter døden ved å torturere vedkommendes kropp – men det finnes intet liv etter døden. Stasis folk ville hjelpe til med å få i stand det kommunistiske samfunn hvor alle levde godt – men dette var et ideal som kommunismen overhodet ikke kunne få i stand. Og disse aksjonistene har som mål å forhindre en klimakrise – men det finnes ingen klimakrise. Men det som vil komme som et resultat av den politikken som disse aksjonistene representerer er økende fattigdom.
Grunnen til at slike grupper og slike aksjoner blir møtt med forståelse og toleranse og milde reaksjoner, er at ideer som rasjonalitet, og oppslutning om individuell frihet, og det syn at velstand er et moralsk gode, står svært svakt i kulturen. Rasjonalitet og frihet er en forutsetning for velstand; for at velstand skal være mulig må ideer som rasjonalitet og frihet stå sterkt i kulturen.
(Eksemplene vi har brukt er alle hentet fra den såkalte klimakampen, men tilsvarende aksjoner brukes også på andre områder. Fra USA, som på alle områder ligger foran i løypa, kan vi hente følgende eksempler hvor sabotasje og voldelige aksjoner er blitt brukt: Utnevnelsen av Høyesterettsdommere inkludert trakassering av mulige kandidater, angrep på abortklinikker og også angrep på de som vil innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, trakassering av politiske motstandere (oppfordret til av medlemmer av Representantenes hus), de omfattende ødeleggelsene etter at George Floyd ble drept av en politimann under en arrestasjon, demonstrasjonene i forbindelse med overføringen av makten fra den sittende presidenten/administrasjonen til den nye presidenten, og angrep på politiske motstandere i valgkampen 2020; et skjermbilde som illustrerer dette siste er gjengitt nedenfor.)
Kort oppsummering av hovedpoenget: Små ekstreme grupper kan bare gjennomføre slike aksjoner dersom basisen for disse gruppene har bred sympati i den tause majoritet. Den tause majoritet er lunken, men det er aldri de lunkne som driver samfunn fremover. Det er de intense, de engasjerte, de ivrige, de dedikerte som driver samfunn fremover – eller som i dette tilfellet: mot avgrunnen. .
