Fra kilder som er noe utenfor mainstream har vi hentet følgende historie (den inntraff i Sverige, men den kunne ha skjedd i et hvilket som helst land i Vesten): En gruppe venstreorienterte «aksjonister» hadde bestemt seg for å begå hærverk mot en statue av Carl von Linne; grunnen var at de mente at han var rasist. Politiet gjorde så vidt vi vet akkurat som forventet, de gjorde ingen ting. Vandaliseringen av statuen ble allikevel forhindret – en gruppe fra supporterklubben til et fotballag møtte mannsterke opp for å hindre vandalene i å ødelegge statuen.
???
Carl von Linne (1707-1778) er en av historiens aller største videnskapsmenn. SNL forteller:
«Carl von Linné var en svensk lege, zoolog og botaniker, som er mest kjent for å ha arbeidet med systematikk i biologien, … Allerede 23 år gammel overtok han forelesningene ved og forvaltningen av den botaniske hagen i Uppsala for professor Olof Rudbeck d.y., og i 1731 hadde han i hovedsak ferdigstilt plantesystemet sitt, som senere ble svært utbredt og berømt. … Han var professor i medisin ved Universitetet i Uppsala fra 1741 og senere i naturhistorie, og han virket der til sin død. Studenter fra mange land kom til Uppsala fordi Linné var en ypperlig lærer som i stor grad vakte sine elevers interesse for naturen. …Linné har hatt størst betydning som systematiker. Han klargjorde artsbegrepet, ryddet opp i tidligere varieteter og former og gav korte og klare artsbeskrivelser. Latinsk navngivning av arter med binær nomenklatur skriver seg stort sett fra ham. I alt laget han beskrivelser av cirka 10 000 plante- og 6000 dyrearter. Han klargjorde spørsmålet om plantenes kjønn og beskrev et seksualsystem for planteriket. Helt til våre dager har hans kunstige system vært brukt til bestemmelse av planter. Han var en overmåte skarp iakttager og fremholdt egen observasjon som det viktigste verktøyet for en naturforsker.»
I bedre tider ble slike folk hedret med statuer på offentlige steder. Men det er mulig at han i sine skrifter, som mange andre på den tiden, brukte formuleringer som hvis de hadde blitt skrevet i dag, vil bli tolket som rasistiske.
Rasisme er en ideologi som sier at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes rase, og som regel mener en rasist at mennesker som har en annen hudfarve enn den vedkommende selv har er mindreverdige. Det finnes ingen som helst saklig begrunnelse for en slik ideologi; mennesket har fri vilje, og den moralske karakter et individ har er resultat av vedkommendes egne valg. Å være rasist er derfor å være tilhenger av en ideologi som ikke har noen saklig begrunnelse, en ideologi som nedvurderer andre mennesker basert på moralsk sett irrelevante egenskaper som f.eks. hudfarve. Få ideologier er mer primitive enn dette.
I tidligere tider brukte man dog ord som rase der hvor man i dag ville ha snakket om kulturelle verdier, og at enkelte kulturer har primitive og menneskefiendtlige verdier er opplagt og velkjent (ett eksempel: en kultur som har verdier som innebærer at f.eks. kvinner ikke skal ha de samme rettigheter som menn, at homofile skal henrettes, og at blasfemi skal straffes med døden, er en primitiv kultur og den fortjener kritikk og motstand. Slik kritikk og motstand er ikke rasisme, det er kun sunn fornuft. Å sette merkelappen rasisme på denne type kritikk, slik mange idag gjør, er totalt meningsløst.)
Men å kreve at en statue av en stor videnskapsmann som ble født for mer enn 300 år siden skal rives ned, eller fortjener å vandaliseres, fordi han i skrifter som var perifere i forhold til hans innsats brukte formuleringer som i dag med rette ville bli oppfattet som rasistiske, er totalt meningsløst.
Slike statuer står som regel på offentlige plasser, dvs. de står på eiendommer som i dag er eid av staten eller av en kommune. Da er det staten eller kommunen som disponerer disse plassene – og dersom man har sans for demokrati bør man mene at det som skal skje på disse plassene bør vedtas i samsvar med de demokratiske spillereglene, dvs. av kommunestyrer og nasjonalforsamlinger. De som måtte mene at statuer skal fjernes bør derfor arbeide innenfor de partiene som stiller til valg (eller evt. starte et nytt parti), forsøke å påvirke dem til å gå inn for at statuer skal fjernes eller flyttes til andre steder, og få vedtatt en slik flytting på demokratisk vis. Men disse vandalene har ingen sans for demokrati, de har ingen sans for at folket skal være med å styre og bestemme, de bare tar seg til rette med vold og hærverk uten hensyn til andres meninger.
Og selvfølgelig, politiet gjorde ingen ting for å forhindre denne situasjonen som kunne ha resultert i omfattende hærverk. Politet gjør i det store og hele det som folk flest vil at det skal gjøre, og det at politet i dag foretar noe merkelige prioriteringer kommer av at det er disse merkelige prioriteringene som har bred støtte i folket, slik de kommer til uttrykk gjennom de politikere og partier som er innvalgt i folkevalgte organer.
De som trådte til for å redde statuen var altså en gruppe fra supporterklubben til en fotballklubb!
Hva er det overordnede som skjer her? Denne gangen ble statuen ikke vandalisert, men en rekke andre statuer er blitt vandalisert og endog revet i mange land i Vesten, verst i USA.
Grunnen til at dette skjer, inkludert at politet lar dette skje, er at de etablerte miljøer, de som har makten i samfunnet, støtter opp om de grunnleggende ideene som vandalenes handlinger er uttrykk for. (Hvilke verdier dette er har vi omtalt tidligere her på Gullstandard, sist i en artikkel vi linker til nederst, se avsnittet om kapitalisme vs. sosialisme.) Disse verdiene har hele kultureliten i alle vestlig land propagandert for i mange tiår, og at mange som ikke direkte tilhører eliten derfor i dag støtter opp om dem og handler slik disse verdiene oppfordrer til – inkludert å vandalisere statuer på basis av en helt feilaktig oppfatning av hva rasisme er – burde ikke overraske noen.
Som sagt, disse folkene som vil vandalisere statuer, de tar seg til rette med vold og hærverk, de har ingen respekt for demokratiske spilleregler, de har ingen respekt for andres meninger, de har ingen forståelse for historisk kontekst; de handler å basis av impuls uten å tenke – og dette er akkurat den oppførsel man kan forvente av folk som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet.
Ett poeng helt til slutt: de som forhindret statuen å bli vandalisert var fotballsupportere; i originalartikkelen ble de omtalt som «huliganer», som er en svensk oversettelse av det engelske «hooligans». Hva er en «hooligan»? Wikipedia: «Hooliganism is disruptive or unlawful behavior such as rioting, bullying and vandalism, usually in connection with crowds at sporting events.»
Men et kjennetegn på «hooligans» er at de som regel ikke er høyt utdannet; dvs. de er ikke blitt like hjernevasket av venstreorienterte ideer som de langtidsutdannede er. Og at de som beskytter en statue av en stor videnskapsmann er folk som har sluppet unna den indoktrineringen som skoleverket (og resten av kulturen) har utsatt folk flest for, burde ikke komme uventet på noen.
Anthony Trollope – hvem er det? I dag er det dessverre få som kjenner godt til Anthony Trollope, men enhver oppgående engelskmann for 150 år siden visste godt hvem han var. Han var, sammen med Charles Dickens, William Thackeray, George Eliot, Thomas Hardy og Bronte-søstrene, blant de aller mest leste av Englands romanforfattere på annen halvdel av attenhundretallet.
Mens de andre også i dag er kjent og mye lest, eller i hvert fall respektert, er Trollope på mange måter glemt.
I dag er Dickens fortsatt mye lest og også ofte filmatisert – alle har hørt om Oliver Twist og David Copperfield, to av Dickens´ mest kjente personer/romaner, de fleste har hørt om eller sett Thackerays Vanity Fair (som det er laget flere TV-serie av, senest en fra 2018 som ble vist på NRK i 2019), mange kjenner Hardys Tess (filmatisert en rekke ganger). Emily Brontes Wuthering Heights er mye lest og ofte filmatisert, og Eliots Middlemarch er kanskje for tung for mange av dagens lesere, men den er respektert. Besøker man en stor norsk bokhandel som har bøker på engelsk vil man finne bøker av alle disse forfatterne. Men man finner ingen av Trollopes bøker. Han var i sin tid like godt kjent og like beundret som disse andre, men i dag er han nærmest helt glemt. Hvorfor? Grunnen til at vi skriver dette er at svaret på dette spørsmålet er spesielt interessant for oss.
Hovedpersonene i vanlig seriøs litteratur er alt for ofte ekstreme personer eller personer som har en eller annen skavank eller personlighetsforstyrrelse (med dette mener jeg ikke at alle personene eller problemstillingene hos disse forfatterne er slik, det jeg sier er at disse spesielle personene eller problemstillingene forekommer langt oftere hos disse forfatterne enn de gjør i virkeligheten): man finner livsløgnere og bløffmakere (Peer Gynt, Hjalmar Ekdal), grublere (Hamlet, Karamasov), pervoer (Nabokov), personer som dreper som et eksperiment (Raskolnikov) eller fordi de tror de vil tjene på det eller blir lurt til det (Macbeth) eller for moro skyld (American Psycho), og man finner personer som er mentalt tilbakestående (som hos Patrick White og William Faulkner) og man finner fattigfolk (Steinbeck). Man finner eksentrikere (som hos Hamsun), og man finner schizofrene (Dr Jekyll and Mr Hyde), man finner overgrepsofre (Wassmo), og man finner umulige kjærlighetsforhold (Middlemarch, Wuthering Heights, Anne Karenina, Madame Bovary), og man finner personer som hører hjemme i bøker med titler som De besatte eller Idioten (Dostojevski). Ofte finner man svært spesielle personer eller meningsløse hendelser (som hos Kafka, Joyce, Beckett, og disse forfatterne er da naturlig nok de som er mest anerkjent i dagens kulturelle klima). Man kan også finne det som man kan kalle vanlige mennesker i vanskelige situasjoner (som hos Pamuk). Hos noen finner man allikevel virkelige helter, helter som enkelte vil påstå er «larger that life», som f.eks. hos Victor Hugo og Ayn Rand.
Men Trollope er helt annerledes. Hos Trollope finner man det som man må kalle vanlige mennesker (i de fleste av Trollopes romaner hører hovedpersonene til borgerskapet i Victoriatidens England) med vanlige problemer og utfordringer. Her er det få eller ingen kriminelle, få eller ingen med psykiske problemer, men det er få eller ingen helter som er «larger than life». Men de aller fleste personene er vanlige, ærlige mennesker med integritet, mennesker som gjør så godt de kan med de utfordringene de kommer ut for, og konfliktene som må finnes i enhver roman oppstår hos Trollope fordi personene har ulike verdier og legger vekt på ulike fakta. Men noen av personene er for opptatt av at enkelte ønsker å inngå ekteskap med en person som er under deres stand; spesielt er det enkelte foreldre til barn i gifteferdig alder som er opptatt av dette. I en treffende formuleringer sier Trollope om personene i konflikten i en av romanene at «.. in truth he did not understand them, nor did they understand him» (Small House At Allington, kap 49). Og det er slik det er også i virkeligheten: de aller fleste konflikter kommer av at mennesker har forskjellige verdier og tenker forskjellig, og det er dette som gjør at de ikke forstår hverandre.
Man kan si at det som skjer hos Trollope er mer realistisk enn det man kan finne hos de aller fleste andre forfattere. Er det da spennende, er det da interessant å lese Trollope? Hva man synes om dette kommer nok an på den smak man har, men det er absolutt noen som synes det er spennende å lese Trollope. Kanskje vil mange av dagens lesere synes at det er for lite action, at det går for sakte, men Trollopes diskusjoner av de vurderinger hans personer gjør er detaljerte, varierte, nyanserte, og bygger på en kolossal innsikt i hvordan mennesker tenker og fungerer.
Før vi kommer til årsaken til at han er så lite lest, lite kjent og lite respektert i dag gir vi en kort oppsummering av hans biografi. Han levde fra 1815 til 1882; som ung mann var han klønete i de fleste situasjoner (noe man kan lese ut av hans romaner), men han fikk etter hvert en viktig stilling i postvesenet og han gjorde en betydelig innsats for å gjøre postombæringen til en pålitelig tjeneste. Han debuterte som forfatter i 1843, og skrev på sine 39 år som forfatter 47 romaner, og en rekke andre verker. Samlingen av hans kortere skjønnlitterære verker (noveller, etc.) er på 1000 sider, og i tillegg til dette skrev han to biografier (en om Cicero og en om Lord Palmerston, som var statsminister tre ganger i årene 1855-1865), og en rekke reisebeskrivelser. Ingen annen forfatter har vært så produktiv. Året etter at han døde ble en selvbiografi utgitt. Stillingen i postverket, som han hadde til 1866, medførte mye reising med tog og båt, og han skrev mens han satt på toget eller ombord i skipet. I tillegg til dette stilte han i 1868 som kandidat til Parlamentet for Det Liberale Partiet, men han ble ikke valgt inn.
Hvorfor er han ikke så kjent i dag? Svaret på dette kan man lese ut av noen sitater av og om Trollope, sitater som viser noen av de verdiene han sto for.
I flere av hans bøker ser man tydelig at Trollope setter pris på de materielle goder som gjorde Victoriatidens England til en stor makt, og til et samfunn hvor befolkningen kunne nyte godt av den betydelige velstand som begynte å komme stadig flere til del. En kommentator skriver at «…Trollope … refused throughout his career to utterly condemn wealth» (Elsie Michie i TheCambridge Companion to Trollope). Dette er åpenbart et så sjeldent standpunkt at kommentatoren finner det påkrevet å nevne det eksplisitt: «he refused to condemn wealth».
Trollope er som forteller til stede i sine romaner, noe om ikke vare uvanlig på denne tiden, og han kommenterer iblant det som skjer fra sitt eget perspektiv. I en av romanene sier han dette: «..the greatest mistake any man ever made is to suppose that the good things of the world are not worth winning» (Barchester Towers, kap 38). Det han sier her er at gode ting i livet er moralsk verdifulle.
I sin selvbiografi sier han at «all material progress has come from man´s desire to do the best he can for himself and those about him, and civilization … has been made possible by such progress» (kap 6).
Dette er holdninger som ikke passet godt inn i tidens intellektuelle klima, og Trollopes forlegger forsøkte uten å lykkes å få det siste sitatet fjernet fra selvbiografien før utgivelsen, dette til tross for at Trollope tidligere hadde gitt uttrykk det samme i flere av sine romaner.
Om en driftig handelskvinne som opptrer i en av romanene forteller en kommentator at «[the reader is] made to feel the vitality and appeal of her fast paced life» (sitert i Michie).
Trollopes egne ord: «Money is the reward of labour .. the source is not only clean, but noble» (The Duke´s Children, kap 6).
Trollope igjen: «There is no vulgar error so vulgar,―that is to say, common or erroneous, as that by which men have been taught to say that mercenary tendencies are bad. A desire for wealth is the source of all progress. Civilization comes from what men call greed. Let your mercenary tendencies be combined with honesty and they cannot take you astray» (Can You Forgive Her, kap 25).
«…money´s good money as long as it´s honest earned… » (He Knew He Was Right, kap 59)
I en roman som foregår i et reklamebyrå sier han dette: «O Commerce, how wonderful are thy ways, how vast thy power, how invisible thy dominion! Who can restrain thee and forbid thy further progress? Kings are but as infants in thy hands, and emperors, despotic in all else, are bound to obey thee! Thou civilizes, hast civilized, and wilt civilize. Civilization is thy mission, and man’s welfare thine appointed charge. The nation that most warmly fosters thee shall ever be the greatest in the earth; and without thee no nation shall endure for a day. Thou art our Alpha and our Omega, our beginning and our end; the marrow of our bones, the salt of our life, the sap of our branches, the corner-stone of our temple, the rock of our foundation. We are built on thee, and for thee, and with thee. To worship thee should be man’s chiefest care, to know thy hidden ways his chosen study» (The Struggles of Brown, Jones, and Robinson, kap 2).
Men et annet sted sier han dette: «Merchants as such are not the first men among us; though it perhaps be open, barely open, to a merchant to become one of them. Buying and selling is good and necessary; it is very necessary, and may, possibly, be very good; but it cannot be the noblest work of man; and let us hope that it may not in our time be esteemed the noblest work of an Englishman» (Doctor Thorne, kap 1).
Selv om det som sies i O Commerce-sitate er mer positivt enn det som sies i Merchant-sitatet, så er det som sies i Merchant-sitatet alt for positivt om handel til at datidens elite kunne anse det som et respektabelt synspunkt.
Fra selvbiografien, hvor han sier dette etter å ha mottatt sin første betydelig honorar som forfatter: «I received my ￡100, in advance, with profound delight. It was a positive and most welcome increase to my income, and might probably be regarded as a first real step on the road to substantial success. I am well aware that there are many who think that an author in his authorship should not regard money,―nor a painter, or sculptor, or composer in his art. I do not know that this unnatural self-sacrifice is supposed to extend itself further. A barrister, a clergyman, a doctor, an engineer, and even actors and architects, may without disgrace follow the bent of human nature, and endeavor to fill their bellies and clothe their backs, and also those of their wives and children, as comfortably as they can by the exercise of their abilities and their crafts. They may be as rationally realistic, as may the butchers and the bakers; but the artist and the author forget the high glories of their calling if they condescend to make a money return a first object. They who preach this doctrine will be much offended by my theory, and by this book of mine, if my theory and my book come beneath their notice. They require the practice of a so-called virtue which is contrary to nature, and which, in my eyes, would be no virtue if it were practiced. They are like clergymen who preach sermons against the love of money, but who know that the love of money is so distinctive a characteristic of humanity that such sermons are mere platitudes called for by customary but unintelligent piety» (kap 6).
Trollope sier her rett ut at mange vil bli «offended» av hans synspunkter, og at disse støtter en teori som er «contrary to nature». Klokt og innsiktsfullt sagt!
Slik holdninger førte til at datidens intellektuelle elite betraktet Trollope som vulgær, ja til og med ord som «stupid» ble brukt for å beskrive ham. Det er slike synspunkter som har fort til at han i dag er lite kjent; eliten, da som nå, er mer opptatt av å fremme litteratur som i detalj omtaler fattigdom og elendighet (som hos Dickens) eller hykleri (som hos Thackeray) og som betrakter det å søke etter et bedre liv gjennom å tjene penger ved ærlig, produktivt arbeid som noe mindreverdig.
Om arbeid sier han til og med dette: «There is no human bliss equal to twelve hours of work with only six hours in which to do it. (Orley Farm)
Om penger siterer Trollope følgende om hva hans forlegger, Longman, sa til ham: «’It is for you,’ said he [the publisher], ‘to think whether our names on your title-page are not worth more to you than the increased payment.’ This seemed to me to savor of that high-flown doctrine of the contempt of money which I have never admired. I did think much of Messrs. Longman’s name, but I liked it best at the bottom of a cheque.» (An Autobiography).
Sin selvbiografi avslutter Trollope med å fortelle leseren hvor mye han hadde tjent på sine ulike romaner, og enkelte sier at med dette ødela Trollope fullstendig sin status som en seriøs intellektuell.
Over til noe mer generelt om Trollopes forfatterskap. Vi siterer noen omtaler av enkelte av hans bøker.
«Linda Tressel was written in 1868 and although a love story, it is a much darker novel, dealing with religious fanaticism and its blighting effects on a simple, cloistered girl.»
«Miss Mackenzie was written in 1865 and looks at the love of a mature couple, John Ball and Miss Mackenzie. There are echoes of earlier novels, with love and fortune won and lost and clergymen acting as the villains. But the story is memorable for its treatment of how a lone woman could maintain her dignity while relying on the hope of marriage.»
«Rachel Ray was written by Anthony Trollope in 1863 and tells the simple story of the eponymous heroine and Luke Rowan. Wrapped around this central tale, Trollope examines in his liberal and wry way, the lot of Victorian women. Mrs Prime, a tough , unlovable widow, faces the problems of modern women, wanting a husband and social standing but not willing to give up her financial independence or her chance to make her mark in the world. Interestingly, Trollope’s treatment of the clergymen in this novel is largely unsympathetic.»
Her fra Trollope Societys omtale av biografien om Cicero: « …. Trollope remains throughout a cool observer, and – as he so often did in his novels – he brings up the eternal moral question of how to shape a course of action through an engaged public life wherein the decisions are not easy, and right and wrong are not immediately apparent.»
En meget treffende oppsummering av Trollopes grunnleggende menneskesyn er å finne i følgende sitat fra en kommentator: Trollope hadde en «belief in the supreme value of the individual and his right to self determination» (sitert i Oxford Companion. s. 133).
Selv om Trollope har svært gode verdier, et godt menneskesyn og skriver spennende romaner om vanlige mennesker og deres utfordringer, kan jeg nok allikevel ikke si at jeg uten videre sterkt vil anbefale noen å lese Trollope. Men for de som liker å lese romaner, og som ikke krever mye action og som er interessert i detaljerte innsikter i hvordan mennesker tenker og vurderer, er han verd å lese.
Man kan finne mye info om Trollope på nettsiden til The Trollope Society:
Hva i alle dager er det som skjer i USA, verdens mest velstående land, det landet alle drømmer om og som alle vil komme til (selv om mange sier at de hater dette landet og alt det står for). Vel, alle som følger med i nyhetene vet en god del om hva som skjer, men det viktige spørsmålet er følgende: hvorfor skjer dette og hvorfor skjer det nå? Vi som følger nyhetene har sett mye om det som skjer, men vi har ikke sett noen forklaring på hvorfor det skjer. Vi skal gi et svar på dette om litt, men først gjengir vi kort noen punkter om noe av det som har skjedd den siste tiden.
Donald Trump vant til alles overraskelse presidentvalget i 2016. Han ble umiddelbart møtt med stor motstand, en motstand som faktisk begynte flere måneder før han ble valgt i november 2016, den begynte da han som kandidat begynte å gjøre det godt i nominasjonsprosessen for det republikanske partiet.
Vi skyter inn her at det er mye man på et reellt grunnlag kan kritisere Trump for, og vårt poeng er ikke å gi noe generelt forsvar for ham; han er ikke vår mann, for å si det slik. Han er det som i vanlig amerikansk språkbruk kalles en Rockefeller-konservativ, han er ikke en Goldwater-konservativ; Rockefeller-konservative er mer nasjonalistisk orientert, de er motstandere av frihandel, de vil ha en stor stat som tar på seg mange oppgaver, mens Goldwater-konservative er tilhengere av frihandel, skattelettelser, deregulering, privatisering og en begrenset stat.
Trump er en mann som ikke alltid har et nært forhold til sannheten, han kommer med ufine personkarakteristikker, og han skifter nære medarbeidere som andre skifter skjorter. Men det er allikevel ingen saklig grunn til mesteparten av den motstanden han blir møtt med av sine politiske motstandere, av pressen og av folk i akademia. Han blir fremstilt som en rasist, til tross for at han i hans mange tiår som toppkjendis aldri viste at det kunne være noen grunn til slike beskyldninger. Han blir beskyldt for å være mentalt ustabil, inkompetent, og som en som har som mål å bli diktator. Han ble beskyldt for å være agent for Russland og i lomma på Putin, han blir beskyldt for å være imot innvandring når det han virkelig er imot er ulovlig innvandring. Hans fortid er blitt undersøkt og etterforsket som ingen annens; og det ble til og med reist riksrettstiltale mot ham. Men til tross for meget omfattende etterforskning ble det ikke funnet noe som var vesentlig kritikkverdig, det som ble funnet var at hele prosessen var basert på usannheter som var plantet av politiske motstandere i et forsøk på å skade Trump.
I tidligere år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og han ga store beløp til saker som lå demokratene varmt om hjertet. Trump var en mann demokratene tidligere hadde et godt forhold til, og den politikken han la opp til som president lå ikke langt fra det han tidligere hadde stått for – men allikevel ble han møtt med en motstand som ingen andre toppolitikere er blitt utsatt for. Han er til og med blitt beskyldt for å ville «reverse the outcome of the Civil War» (som som kjent hadde som formål å oppheve slaveriet i USA), og det var ingen tilfeldig blogger som påstod dette, den som sa dette var Laurence Tribe, professor i juss ved Harvard. En Pulitzer-Prize-vinner hevdet til og med at Trump «wants to see black failure and misery» (sitatet er fra boken What the Hell Do You Have to Lose?: Trump’s War on Civil Rights av Juan Williams).
Enkelte ganger, når Trump av en avis fikk en saklig behandling, måtte den trekke tilbake det den skrev. New York Times brukte en gang en denne overskriften som en oppsummering etter en av Trumps taler: «Trump urges Unity vs. Racism». Denne overskriften ble møtt med en storm av kritikk fra bla. ledende demokrater, avisens ledelse var ikke villig til å stå imot dette presset og endret overskriften til «Assailing Hate But Not Guns», en overskrift som sier at Trump er imot hat, men ikke imot våpen. (Kilde: David Horowitz: Blitz: Trump Will Smash The Left And Win, loc 800).
Og, et eksempel fra New York Times som ikke direkte går på Trump, men som vil belyse vårt poeng: Blant ledeskribentene der har det vært noen som ønsket et mangfold av meninger i avisen, mens de mange yngre ansatte heller vil ha ensretting. Ensrettings-tilhengerne har nå vunnet: «James Bennet resigned as editorial page editor of The New York Times on Sunday, following a successful campaign by irate staffers to oust the person who published an inflammatory op-ed by Sen. Tom Cotton (R–Ark.) that suggested the government deploy federal troops to «restore order in our streets»».
Vi kunne ha gitt langt flere eksempler, men alle som leser aviser vet at det bildet vi kort har skissert er korrekt: Trump er utsatt for en overflod av urettferdig kritikk (noe som ikke betyr at det ikke finnes reell kritikk).
Hvorfor ble Trump møtt med en slik motstand? Svaret kommer om litt.
I etterkant av (de helt legitime) protestene etter drapet på George Floyd dukket det i en rekke store byer opp bølger av aksjoner som hadde hærverk og plyndring som eneste formål. Kafeer, restauranter og supermarkeder ble plyndret, bygninger ble påført «anti-rasistisk» grafitti, statuer av historiske skikkelser ble revet ned eller forsøkt revet ned. Områder i store byer ble erklært som «autonome soner», og flere politiske ledere fra det demokratiske partiet gikk inn for å kutte bevilgningene til politiet fordi de mener at det er gjennomført rasistisk (noen av disse politikerne vil bygge opp nye politistyrker, mens andre bare vil avvike politiet).
Spor av det som ble oppfattet som rasistiske elementer i samfunnet ble fjernet, f.eks. hadde pakker med ris av merket «Uncle Ben´s Rice» et portrett av en svart mann på pakningen; det skal nå lages nye pakninger hvor dette bildet er fjernet. Noe tilsvarende skjedde med Aunt Jemimas sirup.
Skolestyret i Duluth, Minnesota, har bestemt at bøker som To Kill a Mockingbird og The Adventures of Huckleberry Finn skal fjernes fra pensum fordi enkelte elever kan føle seg «humiliated or marginalised» pga. innholdet – dette selv om disse bøkene er litterære klassikere med et sterkt anti-rasistisk innhold.
Vi tar også med et annet eksempel som illustrerer det poenget vi kommer til. Det er nå blitt et anerkjent faktum at ikke alle som er født med mannlige kjønnsorganer har en typisk mannlig personlighet, og at ikke alle som er født med kvinnelige kjønnsorganer har en typisk kvinnelig personlighet. (Hvorfor det er slik kan man diskutere, men at det er slik er et faktum.) De individer som derfor ikke føler seg hjemme i sin egen kropp kan ha det vanskelig, og man bør respektere de som på denne måten kan føle seg annerledes enn de fleste andre, og man bør respektere de valg de føler at de må gjøre når de er blitt myndige (slike valg som kan innebære kirurgisk inngrep og hormonbehandling).
Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og det er offisiell politikk i en rekke land å støtte disse prinsippene, også i Norge. Norsk UD erklærer bla. følgende: «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn», dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at hen har.
Når burde dette i det store og hele ikke føre til problemer – bortsett fra på områder hvor det er kvotering eller klassifisering etter kjønn. USA er som man kunne forvente det land som er kommet lengst i å skape problemer på dette området: et betydelig antall amerikanske idrettsmenn som ikke lykkes som idrettsmenn har valgt å skifte kjønn for å kunne konkurrere i kvinneklassene.
En kommentator skriver: «… The International Olympic Committee`s … rules presently allow men to participate as women, provided their testosterone levels are below 10 nanomoles per liter for at least 12 consecutive months. … These standards completely fail to consider the host of other advantages inherent in the male body: increased O2 capacity, overall musculature, bone size and density, increased joint stability, and lower body fat, to name a few. These advantages don’t magically disappear with the wave of a synthetic estrogen wand. …
Fallon Fox is a male, American mixed martial arts fighter who competes in the women’s division. Fox ended the career of his opponent, Tamikka Brents, within the first three minutes of their fight when he shattered her eye socket, an injury requiring seven staples in her head …
Rachel McKinnon is a man and two-time women’s world cycling champion, who also uses his status as a professor of philosophy at College of Charleston in South Carolina to bully those who disagree with him, …». Flere eksempler er å finne i denne artikkelen, som vi har hentet sitatet fra:
Det ser ut som om alle ledere i idrettsorganisasjonene i USA godtar dette fullt ut, og vårt viktige poeng her er at alle kvinnelige idrettsutøvere (de som er født som kvinner) finner seg i dette; de tillater at menn kan ta en hormonbehandling og konkurrere i deres klasser sammen med dem. Det er ingen som med styrke protesterer og taler kvinnenes sak i mainstreammedia.
Alle de tingene vi har nevnt – usaklig kritikk av Trump, hærverk, plyndring, nedriving av statuer, at menn får konkurrere i kvinneklasser – er i det store og hele møtt med aksept og støtte fra de aller fleste mainstream-kommentatorer, og også naturligvis blant en stort antall brukere av sosiale medier.
(Ja, i Norge har enkelte lederskribenter i store aviser kommet til at statuene bør få stå, men denne støtten er meget halvhjertet; en norsk professor kommenterte opptøyene i USA ved å likestille de som utøver «fredelige protester» med de som begår plyndring og hærverk; og den eneste prominente person vi har sett som har protestert mot det syn at menn som tar hormonbehandling er kvinner er forfatteren J. K Rowling, men hun har møtt sterk motbør etter at hun hevdet at kjønn er biologisk bestemt; Dagbladet oppsummerer: «en artikkel i Vanity Fair slår fast at Rowlings [synspunkter] var «transfobiske», og skuespiller Daniel Radcliffe, som spilte Harry Potter i filmene basert på Rowlings bøker, har gått ut og tatt avstand fra henne og sagt at «transkvinner er kvinner» – dette til tross for at Rowling sa at hun «respekterer enhver persons rett til å leve på enhver måte som føles autentisk og komfortabel for dem» og at hun «vil marsjere sammen med deg hvis du ble diskriminert fordi du var trans»».
Så, vi har eksempler som opptøyer, hærverk, plyndring nedriving av statuer og fjerning av kjente varemerker; en intens og langt fra saklig begrunnet motstand mot president Trump; og vi har menn som konkurrerer i klasser som burde være forbeholdt kvinnelige idrettsutøvere. Videre, disse aktivitetene har stor støtte spesielt i det som vel fortsatt må kalles intellektuelle miljøer (pressen, akademia, organisasjoner, byråkratiet).
Hva er felles for disse eksemplene?
Det finnes to dominerende politiske ideologier: sosialisme og kapitalisme. Disse begrepene beskriver samfunnssystemer, men de kan også benyttes om de ideologier som legitimerer, begrunner og forklarer disse samfunnssystemene.
Kapitalismen er en ideologi som går inn for at all omgang mellom mennesker skal være frivillig, den muliggjør verdiskapning, frihandel, rettsstat, velstand. For å sikre dette sier kapitalismen at eiendomsretten må gjelde. Statens oppgave skal kun være å beskytte borgernes frihet.
I motsetning til denne ideologien står sosialismen, og den legger vekt på likhet uavhengig av innsats, og står for det syn at all ulikhet er urettferdig – for sosialister er «rettferdighet» og «likhet» i de fleste sammenhenger synonyme. Dette ser man i uttrykk som «rettferdig fordeling», en formulering som innebærer at de mener det er moralsk riktig å ta fra de som jobber/produserer og gi til de som ikke jobber. Tilhengere av sosialismen vil derfor kjempe imot alt de oppfatter som urettferdig. For dem trumfer dette alt; sosialismen er ikke for velstand, den er ikke for frivillighet – og derfor er denne ideologiens tilhengere villige til å støtte eller utøve tvang og vold og ødeleggelse og hærverk dersom målet er å oppfylle det de oppfatter som likhet/rettferdighet. Det samme gjelder handlinger som har som mål å påføre de ansvarlige for den påståtte urettferdigheten et nederlag.
Sosialismens historiske utgangspunkt var at arbeidere ble urettferdig behandlet av bedriftseieren, han som hadde skaffet dem den jobben de frivillig tok. De tidlige sosialist-teoretikere påstod at arbeiderne ble utbyttet av kapitalisten, men sannheten er at det er meningsløst å snakke om utbytting om noe som skjer frivillig mellom informerte aktører. I sosialismens senere fase, da påstandene om økonomisk utbytting over tid viste seg stadig mer absurde, ble en rekke andre forhold tatt inn som eksempler på urettferdighet. Alle former for (det sosialister oppfatter som) urettferdighet gir grunn til motstand, og denne motstanden inkluderer også alle former for sabotasje og voldelig kamp.
Tilhengere av sosialismen betrakter sine motstandere som tilhengere av urettferdighet, som fiender, som personer som ikke fortjener respekt, som personer som ikke fortjener å bli hørt, som personer som ikke fortjener å kunne ha en plattform hvor de kan ytre sine meninger. (Eksempler på dette siste er det mengdevis av i dag, alt fra å bli fjernet fra youtube til å bli nektet å leie lokaler og til å bli utsatt for oppfordringer om annonseboikott.) Som kontrast, det som er urettferdig og som skal ha politiske konsekvenser under kapitalismen er kun intiering av tvang og alt som følger av dette.
I de siste tiår er sosialismen blitt stadig sterkere. Alle som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet (barnehager, grunnskole, universiteter, høyskoler) er blitt foret med sosialistisk propaganda, og derfor er nå praktisk talt alle stillinger som krever lang utdannelse besatt av sosialister. Det er derfor alle som slipper til i mainstreamorganer støtter sosialismen; de som gir adgang til mediene slipper til sine meningsfeller og slipper ikke til de som de mener er tilhengere av urettferdighet. Disse preker da et budskap til folk flest om at de er urettferdig behandlet: svarte er urettferdig behandlet av hvite, muslimer er urettferdig behandlet av kristne, homofile er urettferdig behandlet av heterofile, arabere er urettferdig behandlet av jøder, kunder er urettferdig behandlet av eierne av de butikkene de handler i (slagordet var «Super´n lurer deg»), kvinner er urettferdig behandlet av menn, kriminelle er urettferdig behandlet av samfunnet, osv. – alt dette kommer i tillegg til det klassiske standpunktet: arbeidere er urettferdig behandlet av bedriftseierne som har skaffet dem jobb. At stadig nye grupper hevdes å ha blitt urettferdig behandlet gir også grunnlag for rekruttering.
Nå lever vi i en tid hvor rasjonaliteten står svakt, og dette innebærer at mange i liten grad tenker igjennom hva de mener, hvorfor de mener det, og hvorfor noen kan mene noe annet enn det de selv mener. Rasjonalitet innbærer også at man tenker grundig igjennom årsak ., virkning, kontekst og hierarki i begrunnelsen for alt man mener og gjør. Rasjonalitet innebærer samtale og diskusjon, mens liten grad av rasjonalitet innebærer at man kun baserer seg på sine følelser, og at man ikke tenker langsiktig: «We want it and we want it now!» er et typisk uttrykk for de som utviser liten grad av rasjonalitet. Mangel på rasjonalitet innebærer også f.eks. at man ikke tenker igjennom hva som skjer med en plyndret butikk – vil de som eier den bygge den opp igjen eller vil de bare legge den med fordi nabolaget ikke er trygt? Det er ikke et gode at butikker blir borte fra ens nabolag.
De som har plyndret og ødelagt og revet ned statuer har gjort dette fordi de er blitt fortalt at disse tingene – butikker, kafeer, statuer – representerer personer og institusjoner som har behandlet dem urettferdig. Ja, noen er med på ødeleggelsene fordi de synes det er uskyldig moro, men hvorfor synes de at slike ting er moro, og hvorfor er det «uskyldig», dvs. hvorfor er det liten risiko for å bli straffet for noe slikt? Det er fordi en rekke mainstreamaktører mener at det bør være slik, dvs. de mener at det er urettferdig at kriminelle blir idømt strenge straffer.)
Et viktig poeng er også følgende: sosialister betrakter også (det de oppfatter som) rettferdighet som langt viktigere enn velstand, og at de derfor ødelegger velstand (og det som gjør velstand mulig) for å markere sitt syn om hva som er rettferdig burde ikke overraske noen.
Og hvorfor møter disse vandalene liten eller ingen motstand? Hva er dagens dominerende etikk? «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham. .. Elsk dine fiender … Den som er syndfri kan kaste den første sten… » Når et slik moralsk ideal – altruisme – dominerer i kulturen er det ikke mulig å kjempe imot kriminelle og vandaler. Det er pga. dette idealet at kvinner (som er født som kvinner) ikke utøver noen motstand mot at menn som sier at de er kvinner kjemper i kvinneklasser innen idretten.
Vi tar også med at de som tilhører den langtidsutdannede eliten ser ned på folk flest, de som ikke har en lang utdannelse. I USA er disse vanlige folkene ofte omtalt som «rednecks»; de bor i områder som eliten ikke vil finne på å besøke, de bor i «flyover country» – eliten holder seg til områdene på øst- eller vestkysten, og ikke i midt i USA, som de bare flyr over. Disse folkene, som altså ikke deler de sosialistiske idealer i like stor grad som eliten, er omtalt som «deplorables» som har synspunkter som er «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic», og som «get bitter, … cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». Det var ikke noen tilfeldige bloggere som påstod dette, det var langtidsutdannede folk som Hillary Clinton og Barack Obama.
Og hva forklarer motstanden mot Trump (og vi snakker her om den delen av kritikken mot ham som er totalt usaklig, ikke om den reelle kritikken):
Det er velkjent at man misliker kjettere langt mer enn man misliker hedninger: hedninger har ikke hørt det glade budskap og er derved på en måte unnskyldt for sin villfarelse, mens kjettere har hørt det glade budskap og vendt bort fra det. Trump er slik sosialister ser det en kjetter, mens andre konservative er hedninger. I mange år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og når han valgte å støtte republikanske kandidater gikk han for demokratene fra å være «en av oss» til å bli «en av dem». Trump skiftet side, og fikk derved langt kraftigere kritikk enn han ville ha fått dersom han hele tiden hadde vært republikaner.
Men det andre punktet er viktigere. I de siste tiår har sosialistiske ideer blitt stående stadig sterkere i amerikansk kultur (og dette gjelder også ellers i Vesten), og alle fremtredende republikanske politikere har nærmest bedt om unnskyldning for at de ikke har vært sosialister; de har derfor alle vært ettergivende overfor sosialistiske ideer og verdier. Dette gjelder også alle republikanske presidenter og presidentkandidater etter Reagan: det gjelder Bush sr., Bush jr, MacCain, Romney.
Men dette gjelder ikke Trump. Han har ikke på noe vis i sin retorikk vært ettergivende overfor sine motstanderne i det demokratiske partiet. Han har ikke på noe vis, slik hans forgjengere gjorde, gitt inntrykk av å be om unnskylding for å ha andre meninger enn de som politikerne fra det demokratiske partiet har. Trump har på alle vis, inkludert på ufine måter, gått i strupen på sine meningsmotstandere – og ikke bare dem; han gikk også rett i strupen på de av sine partifeller som han konkurrerte med for å bli nominert som presidentkandidat.
I Trump møtte demokratene for første gang en motstander som ikke på noe vis var ettergivende og mild overfor sine politiske motstandere. Og dette tålte de ikke. For første gang møtte de ikke en motstander som nærmest la seg flat, de møtte en slugger som (selvsagt kun verbalt) slo både dem midt i trynet og i solar plexus med betydelig styrke. Og det var ikke bare politiske motstandere som ble utsatt for dette, også journalister fikk merke at dette var en annen type politiker, dette var ingen tusseladd av den type de har vært vant til etter Reagan.
Trump, som den første republikanske politikeren etter Reagan, ga ikke «the moral high ground» til sosialistene, han ikke bare forsvarte seg på en måte som mange vanlige amerikanere likte, men han gikk også til kraftige motangrep mot de som angrep ham – det er derfor at pressen og akademia og ledende demokratiske politikere hater ham.
Kort oppsummert: Det som har skjedd i USA er et resultat av at sosialistiske ideer er blitt stadig sterkere i kulturen de siste tiårene. Hva disse ideene går ut på skisserte vi tidligere i artikkelen, og det vi ser i USA nå er bare implikasjonen av disse ideene.
Det er en kolossal avstand mellom de ideer som dominerer i USA i dag og de kapitalistiske ideer som dominerte i USA for 250 år siden, da USA ble dannet. De kapitalistiske ideene førte til at USA ble verdens rikeste og beste land, mens dagens sterke sosialistiske ideer vil føre til kaos og fattigdom slik de alltid gjør. Og de ideene som nå kan føre USA mot avgrunnen står også stadig sterkere i andre land Vesten, så det vi ser i USA i dag kan vi se i Vest-Europa om ikke lenge.
De nylige omfattende demostrasjonene i storbyer over store deler av USA (demonstrasjoner som hadde et legitimt utgangspunkt; drapet på George Floyd) endte som man kunne forvente i at ødeleggende krefter overtok, med hærverk, plyndring og drap som resultat. De fleste steder klarte myndighetene raskt å gjenopprette en slags orden, men i Seattle skjedde det noe spesielt.
Før vi går videre nevner vi at Seattle har i flere år vært styrt av sterkt venstreorienterte politikere, og dette har naturlig nok ført til en rekke problemer, bla. økende kriminalitet og et økende antall hjemløse i byens gater. En timeslang video med tittelen Seattle is dying, laget for litt over et år siden, viser noen av disse problemene.
Rett etter at opptøyene kulminerte var det en gruppe som løsrev en del av Seattle fra, vel, USA. Området fikk navnet Capitol Hill Autonomous Zone, forkortet til CHAZ. Seattles ordfører beordret politiet til å holde seg unna de seks kvartalene som dette området utgjør. I dette området skulle det ifølge de som opprettet CHAZ ikke være noe politi, det skulle i stedet være gratis mat, gratis musikk, etc. – kort sagt skulle området være en virkeliggjøring av det gamle hippie-slagordet «fred, frihet og alt gratis».
Nederst gir vi en lenke til en artikkel som inneholder flere bilder fra CHAZ. Verd å sjekke ut.
Kort tid etter opprettelsen ble CHAZ av myndighetene omtalt som CHOP – «Capitol Hill Organized Protest», og ordføreren i Seattle, Mary Durkan, godkjente det som skjedde der. Her er et utdrag av en offisiell uttalelse fra ordførerens kontor 16/6:
«The Capitol Hill Organized Protest has emerged as a gathering place where community members can demand change of their local, state, and federal government. Capitol Hill and Cal Anderson Park have long been a gathering place for justice. While there have been inaccurate and misleading depictions of the CHOP from the President and some national media, the City believes first amendment activities can continue while also maintaining public safety and allowing access for residents and businesses who operate in the area. Mayor Durkan believes these changes can help ensure any focus of the CHOP and Cal Anderson will allow for peaceful demonstrations to continue.»
Seattles myndigheter mener altså så sent som 16/6 at lov og orden kan opprettholdes selv om politet ikke har anledning til å gå inn i området. Vi kommer tilbake til dette poenget lenger ned.
Er kjent ordtak sier at dersom man innfører sosialisme i Sahara vil den raskt gå tom for sand. CHAZ satte verdensrekord i å gå tom for mat på kortest mulig tid; bare timer etter at CHAZ ble proklamert var det ikke mat å oppdrive i de seks kvartalene CHAZ består av. Grunnen til at det meste av verdi forsvinner under sosialismen er at sosialismen ikke har noen incentiver som belønner produksjon og verdiskapning, dvs. jo mer sosialisme jo færre/mindre/svakere incentiver er det for verdiskapning; derfor vil alle sosialistiske samfunn raskt ende i fattigdom, nød og elendighet.
Men tilbake til CHAZ. En som muligens er en leder i CHAZ sendte ut følgende tweet:
«the homeless people we invited took away all the food at the Capitol Hill Autonomous Zone. We need more food to keep the area operational. Please if possible bring vegan meat substitutes, fruits, oats, soy products, etc. anything to help us eat»
(Tweeten, som passende nok er dekortert med det svarte anarkist-flagget, er å finne på en link nedenfor.)
CHAZ består av noen kvartaler i en by, og der er det intet jordbruksland, så det er ingen overraskelse at områdets befolkning er avhengig av matforsyninger utenfra. Men kan da kanskje si at et autonomt område som må ha matforsyninger utenfra ikke er er spesielt autonomt.
I de kommunistiske landene i Øst-Europa var det ikke mulig for befolkningen å reise fritt omkring, ikke engang i eget land; staten måtte ha kontroll på alt og alle hele tiden. Også i CHAZ ble det raskt satt opp (en slags) murer og etablert sjekkpunkter med interne pass. Det ordinære poliitet var jo ikke tilstede, og oppgaven med å holde orden og å stanse kriminalitet og å sørge for at kun de som hadde lov til å befinne seg i området oppholdt seg der, ble overført til private beskyttelsesvirksomheter med bevæpnede vakter.
En som bor i den autonome sonen, Mckenzie Diamond, sa at «Noen innbyggere i nabolaget sier at de ikke lenger kan komme inn i bygningene de bor eller jobber i. Det er litt stressende. Det er som å måtte få tillatelse for å komme inn i sitt eget hjem».
En av protestgruppene som nå står sterkt i CHAZ uttalte at de befinner seg på «land som allerede en gang var stjålet fra «the Duwamish People», det første folket i Seattle». Men de ga ingen anerkjennelse til de som bodde i området intil CHAZ ble opprettet, og til de som har drevet bedrifter der i de siste tiårene. De som bor der ble heller ikke spurt om de ønsket å være en del av en autonom sone drevet i hovedsak av personer som aldri har bodd i området. Det er ingen overraskelse at få av lederne i den autonome sonen bodde i området før sonen ble opprettet, de som tar ledelsen under slike forhold er ikke et tilfeldig utvalg av befolkningen, de er spesielt motiverte aktivister med liten respekt for andre og andres meninger. Nå skal disse, som altså kom utenfra, bestemme hvem som skal få lov til å bli i området. Disse private beskyttelsesvirksomhetene er heller ikke på noe vis valgt av de som bodde i området, de har bare etablert seg. Det er heller ingen prosedyre for å stille dem til ansvar for hva de måtte gjøre, og de opererer ikke på basis av på forhånd kjente lover og regler og rundskriv og forskrifter; man kan vel si at de følger innfallsmetoden og baserer seg på hva de føler er riktig.
Som kjent begynte alt dette etter (helt legitime) klager på for mange tilfeller av «police brutality», og at enkelte politifolk ikke utførte sin jobb slik de burde. Men allikevel var disse politifolkene under kontroll, de hadde kroppskameraer («bodycams») som filmet det de gjorde, de hadde et apparat og en struktur bak seg, det var prosedyrer og regler for alt fra hvordan arrestanter skulle behandles til hvordan de skulle stilles for retten hvis det var grunnlag for det, det var kommandokjeder, det var klagemuligheter, og ikke minst; politifolkene var lette å identifisere. Men noe slikt apparat finnes ikke for de som nå sørger for «lov og orden» i CHAZ.
I det autonome CHAZ har man væpnede og maskerte menn som patruljerer gatene og bemanner sjekkpunktene. Disse væpnede mennene har ingen merker, ingen identifikasjon, ingen kroppskameraer, ingen kommandokjede bak seg – det er ingen måte å identifisere dem på, registrere deres handlinger eller stille de til ansvar dersom de går utenom gjeldende retningslinjer – som forøvrig ingen vet hvorvidt finnes eller ikke.
Så kan man si at disse nye selvutnevnte «ordensforvaltene» – i motsetning til politiet – er snille folk som vil alle vel. De er jo tross alt representanter for en hippiekultur som preket kjærlighet som løsning på alle problemer. Neppe. Noen er nok fredelige, snille mennesker, men noen er det ikke.
Her er en kanskje ikke utypisk twitter-meding: «Citizens of CHAZ threaten the life of a street preacher».
Her er et twitter-melding fra en som ikke helt slutter opp om politikken i CHAZ: «An angry protester demanded we not record fighting incidents. Said if it gets out onto the internet, it might give CHAZ a bad name».
Nei, ytringer som gir anarkiet CHAZ «a bad name» må jo stanses. I dette anarkiet kan man da ikke tillate ytringer som gir systemet – eller mangelen på system – «a bad name».
Det finnes visstnok filmopptak av aktivisten Solomon «Raz» Simone, som ledet en gjeng som angrep en graffiti-kunstner fordi han malte over graffiti som andre hadde laget. Simone er kanskje noe overdrevet blitt kalt CHAZs «krigsherre», men i det nevnte filmopptaket roper gjengen han leder følgende: «Vi er politiet i dette samfunnet nå», og «Vi er lederne for dette samfunnet nå». Men det er ingen som har stemt på dem. Nei, ingen har stemt på dem, men folket i Seattle – de som har stemt ved de ordinære valgene – har gitt makten til politikere som har lagt grunnlaget for og gjort det mulig at dette skal skje. Og som nevnt over; Seattles ordfører aksepterer dette.
Vi gjengir denne oppsummeringen fra en artikkel vi linker til nederst: Seattle påstås å ha blitt en «crazy town», «Seattle [is] helpless as armed guards patrol anarchist`»autonomous zone» shake down businesses, cops» … «City leaders have «lost all political will to enforce the law» … ».
Hvor skal dette ende? Antagelig vil ikke dette anarkiet vare lenge, i løpet av kort tid vil nok politiet rydde opp.
Men hvordan kunne noe slikt skje? De valgte politikere som leder Seattle lar dette skje, og velgerne har da godtatt at byen ledes av politikere som lar dette skje.
Fundamentalt sett kommer dette av at en betydelig del av befolkningen støtter en venstreorientert politikk. (Venstreorientert politikk innebærer høye skatter og avgifter, stadig mer omfattende reguleringer av næringslivet, en rekke tilbud fra det offentlige (skoler, trygder, pensjoner, støtteordninger), ettergivenhet overfor kriminalitet inkl. milde straffer, fordeler til medlemmer av alle grupper som har klart å få seg definert som svake, sterke fagforeninger som beskytter alle som er ansatt mot å bli sagt opp nærmest uansett hvor udugelige de er, økende offentlig gjeld, etc. Et vesentlig element i venstresidens idegrunnlag er kollektivisme, og en implikasjon av dette er slike som vektlegging av rase, kjønn, legning etc., og dermed en politikk som innebærer kvotering i alle sammenhenger. På riksplan innbærer denne politikken at staten kan styre pengeverdi og rentenivå. En slik politikk er ikke forenlig med et velstående samfunn, tvert imot vil den, dersom den blir innført i et velstående samfunn, gjøre samfunnet fattig i løpet av relativt kort tid. Grunnen til at folket stemmer på en slik politikk er at det, gjennom alle påvirkningskanaler – skole, presse, akademia, kunst, er bltt fortalt at en venstreorientert politikk er veien til likhet og velstand for alle.
Kort sagt: grunnen til det som skjedde i Seattle – og omtrent det samme skjer i sakte film i alle land i Vesten – er at befolkningene av sine samfunns undervisningsintitusjoner er lurt til å tro at venstreorienterte ideer er veien til gode samfunn.
Men venstreorienterte ideer fører nødvendigvis til død og fordervelse – noe man klart og tydelig kan se overalt hvor de er blitt gjennomført.
Det som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand er samfunn med individuell frihet, med en begrenset stat som kun har som oppgave å beskytte borgernes frihet, og hvor man har et fritt næringsliv, frihandel, respekt for eiendomsretten, ingen utjamningspolitikk, rettsstat, skille kirke/moske/synagoge og stat. Men siden disse ideene i dag har svært liten oppslutning er det dessverre liten grunn til å være optimist mht. utviklingen i årene fremover.
Etter det grusomme drapet på George Floyd (som vi kommenterte nylig) er det spesielt en kampanje som har fått vind i seilene: kampen for å fjerne det som påstås å være spor av rasisme i samfunnet slik den kommer til uttrykk i skulpturer, minnesmerker, kunstverker, o.l.
Det er et beklagelig faktum at i tidigere tider var slaveri svært utbredt, og denne grusomme praksisen fortsatte helt frem til ideene om individuell frihet og respekt for den enkeltes rett til å bestemme over eget liv vokste frem under opplysningstiden og etter hvert ble en sterk faktor i kulturen. Det var i Vesten hvor disse individualistiske ideene først kom frem, og de førte til at slaveriet opphørte på 17- og 1800-tallet. I USA kom det til og med til en borgerkrig (som varte fra 1861 til 1865) for å få slutt på slaveriet. (Man kan si at det var flere årsaker til denne krigen, men hovedårsaken var at de mer kapitalistiske nordstatene, hvor slaveriet sto svakt, ville eliminere slaveriet også i de mer føydale sørstatene. I sørstatene var det imidlertid mange som la hovedvekten på at USAs konstitusjon la stor vekt på delstatenes rett til selvbestemmelse, og støttet sørstatenes løsrivelse fra unionen fordi de mente at sentralmyndighetene i Washington tok til seg mer makt over delstatene enn det de mente det var hjemmel for i konstitusjonen.) Det USA som finnes i dag er en videreføring av den siden som gikk til krig for å få avsluttet slaveriet.
I andre deler av verden fortsatte slaveriet i lang tid, og man kan si at i visse områder finnes det fortsatt. Men vi skal holde oss til Vesten. Mange av de som tjente penger på slavehandel brukte deler av sine formuer til gode formål, som f.eks. å opprette skoler, sykehus, universiteter. Som var vanlig ble disse velgjørere iblant hedret med å få reist statuer og byster av seg etter at de hadde gått bort. Det ble også reist statuer av personer som ble ansett som viktige for landets kultur, og ofte ble diktere og komponister hedret på denne måten. Det ble også reist statuer av militære helter, og i de sørlige statene i USA, de som tapte borgerkrigen, ble det reist statuer av generaler som kjempet for sørstatene i borgerkrigen. (I dag er det annerledes, i dag reises statuer i all hovedsak kun av politikere, kunstnere og idrettshelter, det settes nå aldri opp statuer av militære helter.)
Da har vi altså en situasjon hvor det på alminnelig tilgjengelige plasser står statuer og byster av personer som i tillegg til å gjøre gode gjerninger tjente penger på en virksomhet som var basert på en grusom forbrytelse.
At noen – mange – er kritiske til disse statuene og minnesmerkene er da et helt legitimt og forståelig. Kan man finne seg i at det ved gater og på torg står stauter av personer som tjente penger på en grov forbrytelse? Så kan man si at statuene ikke står der for å minnes en slavehandler, de står der for å minnes den som opprettet et sykehus eller et universitet. Som sagt, vi har en viss forståelse for kravet om å fjerne slike statuer; slaveri er som nevnt en grusom forbrytelse. Vi (som er gamle nok) så jo med stor glede at stauter av Stalin og Lenin og andre av sosialismens helter ble revet ned etter at sosialismens tyranni ble avviklet i Øst-Europa. Men Stalin og Lenin representerte et grusomt samfunnssystem, og statuene ble satt opp av makthaverne for å hylle dem som representanter for systemet. Statuene av folk som investerte i firmaer som drev slavehandel er ikke satt opp fordi de var involvert i slavehandel, de er som nevnt satt opp fordi de finansierte skoler og sykehus, etc.
I forrige uke kom det frem at et opprop om å fjerne statuer som står i Oslo av Churchill og Holberg har fått mer enn 3000 underskrifter.
Oppropet: «Ta ned slavehandler/rasist-statuene! Blant annet på Solli plass og Nationaltheatret i Oslo står det statuer av henholdsvis Winston Churchill og Ludvig Holberg, sistnevnte investerte i slavehandel. Winston Churchill var en RASIST og mente at den hvite rasen var overlegen. Det er UHØRT at rasistiske hvite menn som synes det var greit å undertrykke svarte mennesker så til de GRADER skal ha en plass i våre gater! Vi forventer at alle statuene legges ned! I bunn og grunn var de begge rasister og det burde være et godt nok argument for at de ikke skal få stå i gatene våre i 2020. Alt det positive disse historiske personene har fått til overskygges dessverre av det faktum at de var rasister.»
Ja, det er nok riktig at Holberg (1684-1754) investerte i firmaer som drev slavehandel. Men det er ikke derfor det står statuer av ham flere steder; det er oppført statuer av ham fordi han skrev store litterære verker, bla. det om den sjarmerende alkoholikeren Jeppe på Bjerget, og det om Erasmus Montanus, et skuespill som viser hvor ille det kan gå for ungdommer som har lest litt og dermed tror de vet alt. Å påstå at Churchill (1874-1965) var rasist er også helt på jordet. Men han brukte formuleringer om rase, men dette var et ord man i tidligere tider brukte der hvor man i dag heller ville ha brukt ord som refererte til kulturelle verdier; mao. det er intet som tyder på at Churchill med å bruke ordet «rase» mente å henvise til ting som i dag ligger under ord som rasisme, dvs. at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes biologiske opphav. Churchill ble forøvrig tildelt Nobelprisen i litteratur i 1953.
Å omtale disse statuene som «slavehandler/rasist-statuer» er fullstendig meningsløst, disse statuene er satt opp for å hylle en stor dikter og for å hylle den mannen som mer enn noen annen skal ha æren for å ha ledet krigen mot nasjonalsosialismen. Å omtale disse statuene som «slavehandler/rasist-statuene» er noe som ikke engang en person med Erasmus Montanus´ intellektuelle kapasitet ville ha gjort.
Men andre statuer/minnesmerker/navn kan være problematiske. I Sørstatene i USA er det satt opp statuer av personer som var involvert i borgerkrigen. Dersom det fortsatt finnes statuer av Jefferson Davis (som var sørstatenes, eller Konføderasjonens, president) er det ingen grunn til å ha den stående på et offentlig sted; han var den fremste representanten for et system som i avgjørende grad var basert på videreføring av slaveriet. Men hva med statuer som hyller offiserer i sørstatshæren fordi de var dyktige militære ledere? Vi synes ikke at argumentet for å fjerne disse statuene er like godt som argumentet for å fjerne statuer av Jefferson Davis.
Men det er noen andre implikasjoner av denne problemstillingen som er interessante. Hva med steds- eller gatenavn? Liverpools mest kjente gate, Penny Lane, er visstnok oppkalt etter slavehandleren James Penny (noen er dog uenige i dette og hevder at navnet har en annen opprinnelse). Bør da bystyret i Liverpool vedta å skifte navn på denne gaten? Da vil turister ikke finne den gaten de kanskje er kommet til Liverpool for å besøke, noe som også er problematisk.
Mest interessant og viktig er holdingen til tidligere tiders kunst og litteratur. All litteratur er skrevet i en bestemt tid, og tar da ofte for gitt mange av de holdninger og verdier som dominerer i samfunnet på den tiden. Verdier som man i dag med god grunn finner uholdbare eller endog forkastelige kan da opptre som fullstendig ukontroversielle i en roman eller en film som er laget for noen tiår eller hundreår siden. Og ja, enkelte krever i dag at tilgangen til slike verker skal innskrenkes. Det har til og med forekommet at eldre verker er blitt endret; Astrid Lindgren omtalte i sine bøker om Pippi Langstrømpe pappaen til Pippi som «negerkonge», men siden det er blitt upassende å bruke ordet «neger» er han i senere utgaver av bøkene omtalt som «sydhavskonge». Er slike endringer akseptable?
Her er et ferskt eksempel: «… Realityserien «Cops», som viser amerikanske politibetjenter i arbeid, har blitt kansellert av Paramount Network samtidig som USA demonstrerer mot rasisme og politivold. Melding kommer dager etter at Variety meldte at serien er fjernet fra programoversikten på grunn av demonstrasjonene etter George Floyds død, skriver NBC News. – Cops er ikke på Paramount Network og vi har ingen plan om at serien skal vende tilbake, heter det i en uttalelse fra Paramount Network. HBO fjerner Tatt av vinden i USA. Strømmetjenesten HBO Max fjerner filmklassikeren Tatt av vinden fra 1939 fra sitt bibliotek i kjølvannet av demonstrasjonene og protestene etter George Floyds død. Fjerningen skjer etter at skuespiller John Ridley i en kronikk i Los Angeles Times tok til orde for at filmen burde fjernes fordi den underbygger rase-stereotypier og livet i sørstatene i USA før borgerkrigen.
Så, en strømmetjeneste fjerner en stor filmklassiker fordi den visstnok «underbygger rase-stereotypier». Men dette er en film (bygget på en klassisk roman) som beskrev hvordan borgerkrigen påvirket og ødela samfunnet i Sørstatene. Som nevnt over, Sørstatene var bygget på slaveri, og at en roman (og film) som tar dette (grusomme) faktum for gitt skal bli reellt sett forbudt, eller i praksis gjort nærmest utilgjengelig, er totalt uholdbart.
I slutten av forrige uke fikk vi vite at BBC fjerner en episode av Fawlty Towers som skal inneholde rasistiske elementer (den som fjernes er episoden hvor Basil er på sykehus og møter en mørkhudet lege). Fjerningen ble visstnok opphevet etter et par dager.
En artikkel på breitbart lister opp endel filmer som ikke er akseptable dersom ønskene fra dagens ekstreme såkalte anti-rasister skal oppfylles: Casablanca (1942), hvor en svart person omtales som «Boy»; og Holiday Inn (1942), hvor Bing Crosby synger i «blackface». Her er flere filmer som inneholder upassende scener: Animal House, M*A*S*H, You Only Live Twice, BigTrouble In Little China, Silver Streak, Cotton Comes to Harlem, Car Wash, Pulp Fiction, Billy Madison, Treasure of the Sierra Madre, Driving Miss Daisy, Black Hawk Down, True Lies, The Green Mile, Blazing Saddles, Scarface, Sixteen Candles, Soul Man, Breakfast at Tiffany’s, The Good Earth, The Good, the Bad, and the Ugly, Loony Tunes, Seinfeld, The Jeffersons, Married With Children, Sanford and Son, Soap, All In the Family, …
Som sagt, at statuer av personer som primært forsvarte slaveri fjernes er et forståelig krav. Men at kunstverker fra tidligere tider, verker som naturlig nok var preget av den tiden de var skapt i, skal fjernes eller endres eller gjøres utilgjengelige for allmenheten, er ikke på noe vis mulig å forsvare.
Så, hvis disse kreftene får gjennomslag – hva kan vi vente oss dag? Det det handler om er holdinger som var utbredt i tidligere tider, men som av denne primitive venstresiden ansees som uholdbare i dag og som etter deres mening reelt sett må forbys. I tidligere tider var bilkjøring for moro skyld ansett som et gode, men i dag bidrar dette etter enkeltes mening til at katastrofal global oppvarming – skal da verker som fremstiller bilkjøring som et gode (f.eks. filmer om racerbilkjøring) forbys? Hva med å reise langt med fly for sin fornøyelses skyld – dette avsetter et stort karbonfotavtrykk, og skal verker som hyller slike goder forbys? Hva med verker som hyller tradisjonelle kjønnsroller – skal de forbys? Hva med Aristoteles´verker – han forsvarte jo slaveri – skal de forbys eller kanskje bare redigeres? Forsvare slaveri gjorde også Nietzsche – skal hans verker forbys? Hva med verker som hyller tradisjonell kristendom – skal disse forbys? Eller hva med nasjonalistiske verker (f.eks. Og bakom synger skogene), og hva med Knut Hamsuns verker – han var jo sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen? Og hva med plakater og T-skjorter som viser morderen Che Guevara – skal de forbys? Hva med plateinnspillinger av dirigenten Herbert von Karajan og bøker av filosofen Martin Heidegger, som begge var medlemmer av Hitlers nazi-parti – skal disses verkene forbys? Og i en tid hvor transplantasjonskirurgi gjør store fremskritt – skal da bøker og filmer om Frankensteins monster forbys – disse verkene kan jo krenke personer som har fått utført omfattende transplantasjoner? Og hva med de anti-semmitiske (eller anti-jødiske) formuleringene hos folk som Muhammed, Martin Luther, Richard Wagner og Karl Marx?
Og hva hvis man har slike bøker på Kindle – kan man da en dag finne ut at disse verkene er redigert slik at upassende formuleringer er strøket eller endret?
Før vi går videre vil vi presisere at det er forskjell på statuer i det offentlige rom, og filmer og bøker: statuer er synlige for alle som beveger seg forbi dem, men bøker og filmer må man aktivt oppsøke. Hvis man ikke liker det som sies i en bok eller det som vises på en film kan man la være å oppsøke disse verkene. Vi er derfor sterkt imot all redigering av (og forbud mot) filmer og bøker. Men vi har forståelse for at statuer av personer som representerte eller forsvarte slaveri ønskes fjernet (men det eneste eksemplet vi kommer på som er slik er statuer av Jefferson Davis; Holberg kvalifiserer ikke her). Den eneste løsningen, den som er i fullt samsvar med individuell frihet og fullt mangfold er at også gater og torg og parker skal være i privat eie, men dette er en løsning som ikke ligger på bordet fordi de verdimessige og kulturelle forutsetningene ikke er tilstede i dag.
Men det følgende er også et viktig poeng: det som skjer nå i denne kampanjen er at en liten, høyrøstet og voldelig gruppe av primitive og ekstreme venstreorienterte, en gruppe som ikke aksepterer det minste avvik fra den stramme og smale linjen de selv mener er den eneste som er rett og riktig, krever at alle andre skal adlyde dem og danse etter deres pipe. Dersom de finner at et verk inneholder elementer de mener er upassende beskrivelser, så skal verket reellt sett forbys! Og det som er ille er at store virksomheter og firmaer ikke våger å stå imot. At BBC fjernet en episode av Fawlty Towers er en skam; episoden hyller jo ikke Basils fordommer mot svarte, tvert imot viser også denne episoden at Basil – som i alle episoder er en primitiv, uhøflig, fordomsfull tulling – akkurat som man kunne vente er skeptisk overfor en person som tilfeldigvis har mørk hud. (Samme episode inneholder også andre eksempler på fordomsfulle holdninger overfor utlendinger.) Som nevnt over ble denne episoden av Fawlty Towers raskt fjernet fra forbudslisten, men den trivelige indiske kjøpmannen Apu Nahasapeemapetilon er nok skrevet ut av The Simpsons for godt.
Det sies at vi har et demokrati, og det er sant, men man må ikke glemme at demokratiet vil medføre at en liten gruppe som er aktiv, høyrøstet og voldelig vil kunne dirigere et stort og mer passivt flertall, og da vil denne lille voldelige gruppen kunne dirigere det meste av det som skal skje – dersom folk flest har akseptert det moralske ideal som sier at altruisme er den høyeste dyd. (Altruismen et en etikk som sier at det moralske ideal er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.) Det er dette som skjer nå: en liten voldelig gruppe krever at det som representerer avvik fra deres verdier skal fjernes fra samfunnet (ja, det hærverket som er utført mot statuer av personer de ikke aksepterer er vold). De har nå begynt med statuer og litteratur (inkludert film). Hva blir det neste? Eller kanskje man snart kan spørre om hvem som blir de neste som skal fjernes fra samfunnet – eller i første omgang fjernes fra den offentlige debatt eller fra det offentlige rom?
Vi avslutter med et par sitater som passer i dag:
Ray Bradbury, fra Fahrenheit 451: «There’s more than one way to burn a book. And the world is full of people running about with lit matches».
George Orwell, fra 1984: «Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right».
Hvis du har disse bøkene på Kindle kan det være lurt å sjekke regelmessig hvorvidt disse sitatene er fjernet eller ikke.
I dagene omkring månedsskiftet mai/juni ble en rekke storbyer i USA rammet av omfattende demonstrasjoner etter at Afro-Amerikaneren George Floyd døde ifbm. en arrestasjon. Demonstrasjonene utviklet seg raskt til hærverk og plyndring; mange mennesker ble skadet, noen ble drept, og en rekke eiendommer ble påført ødeleggelser for enorme beløp.
Dette er ikke første gang at USA er blitt rammet av slike opptøyer: en rekke ganger de siste årene har i hovedsak Afro-Amerikanere deltatt i slike aksjoner etter at politifolk etter deres mening har brukt for mye makt for å arresterte mistenkte Afro-Amerikanere, og at denne maktbruken iblant har resultert i at den mistenkte har mistet livet.
Blant de meste omtalte av disse sakene er Rodney King-saken fra 1991; dette er den store symbolsaken som alle slike hendelser blir relatert til. I denne saken ble politimenn stilt for retten mistenkt for overdreven maktbruk mot en Afro-Amerikaner – og de ble frikjent. Etter frikjennelsen kom det til omfattende opptøyer og store ødeleggelser over store deler av USA: mange svarte amerikanere mente at dommen var et typisk utslag av rasistisk vold utført av hvite mot svarte, og reagerte med å begå ødeleggelser og hærverk i enormt omfang. I disse opptøyene ble mer enn 50 mennesker drept og det var ødeleggelser for mer enn en milliard dollar.
Det er dog en vesentlig forskjell mellom disse to sakene: Politifolkene handlet riktig i King-saken, men de handlet ikke riktig Floyd-saken. I Floyd-saken var det som skjedde et drap utført av en politimann hvis handlinger var langt over grensen for det som er forsvarlig å gjøre ifbm en arrestasjon. I King-saken var maktbruken riktig og i samsvar med gjeldende regler for politifolks bruk av makt.
Det er allikevel all grunn til å tro at mange Afro-Amerikanere er blitt dårlig behandlet av politet i USA, og ofte med liten eller ingen saklig grunn. Her er noen eksempler fra en artikkel i tidsskriftet The American Conservative.
«Darrin Manning’s unprovoked “stop and frisk” encounter with the Philadelphia police left him hospitalized with a ruptured testicle. Neykeyia Parker was violently dragged out of her car and aggressively arrested in front of her young child for “trespassing” at her own apartment complex in Houston. A Georgia toddler was burned when police threw a flash grenade into his playpen during a raid, and the manager of a Chicago tanning salon was confronted by a raiding police officer bellowing that he would kill her and her family, captured on the salon’s surveillance. An elderly man in Ohio was left in need of facial reconstructive surgery after police entered his home without a warrant to sort out a dispute about a trailer.»
Det er svært mange sider ved disse sakene som er verd en kommentar, men vi skal, som vi pleier her på Gullstandard, legge vekt på viktige elementer som andre kommentatorer som regel ignorerer.
Men først noe kontekst: I Rodney King-saken var som nevnt politifolkenes maktbruk forsvarlig og samsvar med gjeldende regler. Dette går dog ikke klart frem av det velkjente videoopptaket som mange har sett; men dersom man ser hele det uredigerte video-opptaket blir dette klart. Det som skjedde var kort fortalt følgende: Rodney King var en stor og tung mann som åpenbart likte å kjøre bil i stor fart i ruspåvirket tilstand. Dette satte andre trafikanter i stor fare. På en av hans bilturer forsøkte politiet å stoppe ham, og klarte til slutt å få stanset bilen han kjørte. King og hans to passasjerer kom ut av bilen, men fire politifolk klarte ikke å få roet King ned slik at de kunne arrestere ham, han slo vilt om seg – og politi-folkene slo ham med sine batonger inntil han lå på bakken. Passasjerene holdt seg i ro og ble ikke slått. Politifolkene slutte å slå da King lå nede, og ba ham holde seg i ro. Den sterkt rusede King ignorerte pålegget, reiste seg og begynte igjen å slå vilt om seg. Politifolkene begynte igjen å slå for å passivisere ham. King falt igjen, politifolkene sluttet å slå og ba ham bli liggende nede. King reiste seg igjen …. . Alt om dette ble lagt frem i rettssaken mot politifolkene, og de ble korrekt nok frikjent. Det var da opptøyene startet, og gjentatte visninger på TV av den redigerte videoen som kun viste at politifolkene slo, var som å helle bensin på bålet. Politifolkene ble stilt for retten igjen, og denne gangen ble de dømt, noe som helt åpenbart var en politisk dom.
Nylig ble George Floyd drept under en arrestasjon. Denne saken førte som nevnt innledningsvis til store demonstrasjoner over hele USA, og til store ødeleggelser, hærverk og plyndring. En rekke ulike sider ved saken er kommentert i media, og som regel er utgangspunktet for kommentarene at det skjer systematiske overgrep mot svarte utført av hvite politifolk. Men som vanlig i mainstreammedia er det en rekke fakta som er utelatt, eller ikke tillagt den vekt de burde fått.
Vi kunne i betydelig grad ha omtalt noen av disse ofte utelatte eller minimaliserte fakta, f.eks. disse:
*at det ikke er korrekt at politiet nærmest systematisk begår overgrep mot svarte amerikanere.
*det skjer oftere at svarte politifolk begår overgrep mot hvite enn vice versa
Kilde: Heather MacDonald i Wall Street Journal: «… there’s no evidence of widespread racial bias [in the police force].»
*at pøbler og vandaler benytter legitime demonstrasjoner som et dekke for aksjoner som består i plyndring og hærverk
*at et overveldende antall akademikere og intellektuelle og kunstnere i mange tiår har hevdet med styrke og uten sterke motstemmer at de problemer svarte amerikanere har i stor grad er forårsaket av hvites rasisme, noe som er helt feil
*at politikere fra det demokratiske partiet med sin ettergivende poltikk overfor kriminalitet har dyrket frem mer kriminalitet, og at de store demonstrasjoner har skjedd i byer med demokratisk ledelse. Drapet på Glenn Floyd skjedde i Minneapolis. som er ledet av politikere fra det demokratiske partiet. Og ja, politiet ligger under delstatenes politiske ledelse (dog ikke FBI, som er en nasjonal politistyrke)
*at myndighetene i byer hvor de største demonstrasjonene har foregått ofte satset betydelige ressurser på å hindre folk i å samles i grupper med spredning av Corona-smitte som påskudd, men de gjorde ingenting for å hindre grupper i å samles når de skulle demonstrere mot drapet på Floyd. En kommentator skrev: «The same Democrats who just a few weeks ago threatened beach walkers, churchgoers, and other disobedient social distancers are giving a wink and a nod to arsonists, looters, and attempted murderers»
*at enkelte tunge kommentatorer ikke skiller mellom de som demonstrerer fredelig og de som bruker demonstrasjonene som et dekke for vandalisme. President Trump har sagt at han vi sette inn militære styrker mot de som begår plyndring, hærverk og vandalisme, men enkelte kommentatorer gjengir da dette som om han vil bruke det militære mot demonstranter. Ett eksempel på en slik kommentator er professor Erling Borgen: «Presidenten, hans nærmeste medarbeidere og hans haltende trommeslagere ønsker nå å bruke landets voldsomme militære ressurser mot fattigfolk og fredelige demonstranter.»
*at personer med tilgang til media ga uttrykk for støtte til opptøyene ble overrasket over at vandalene gikk til angrep på dem selv og deres lokaler – som om vandaler bryr seg om hvem som eier det de vandaliserer
(«Atlanta protesters attack CNN building … some people climbed atop a large red CNN sign outside the media company’s headquarters and spray-painted messages on it….»
*at aktører fra det demokratiske partiet benytter disse opptøyene for å svekke president Trump, som de vil beseire ved valget i november med alle midler, midler som ser ut til å inkludere store ødeleggelser av liv og eiendom
*at politifolks fagforeninger dekker over og til og med unnskylder overgrep begått av politifolk, og forsøker å hindre at politimenn som har begått overgrep får sparken: «In case after case, police unions have defended deadly misdeeds committed by law enforcement.»
*at mainsteammedia som regel dekker over Floyds kriminelle fortid. Men Nettavisen skriver: «… Floyds rulleblad [viser] at han ble dømt til fem års fengsel i 2009 for et overfall og ran som ble begått to år tidligere. Før dette hadde han vært dømt for flere forhold som væpnet ran og narkotika …I forbindelse med rettssaken sa han seg skyldig i ta seg inn i boligen til en kvinne, hvor han presset en pistol mot magen hennes, og lette gjennom huset på jakt etter narkotika og penger, ifølge rettspapirene.»
Dette unskylder allikevel selvsagt ikke oppførselen til de politifolkene som behandlet Floyd slik at han døde.
Alle disse tingene er på en eller annen måte kommentert i mainsteammedia, men er etter vårt syn som regel vinklet på en skjev måte. Vi skal fokusere på et helt annet poeng, et poeng som vi ikke har sett omtalt noe annet sted.
Men først de sentrale fakta: George Floyd døde ifbm en arrestasjon etter at han visstnok hadde forsøkt å betale i en butikk en falsk pengeseddel. Wikipedia skriver:
«On May 25, 2020, George Floyd, a 46-year-old black man suspected of passing a counterfeit $20 bill, died in Minneapolis, Minnesota after Derek Chauvin, a white police officer, pressed his knee to Floyd’s neck for almost nine minutes while Floyd was handcuffed face down in the street; two other officers further restrained Floyd while a fourth prevented onlookers from intervening.During the final three minutes Floyd was motionless and had no pulse, but officers made no attempt to revive him, and Chauvin kept his knee on Floyd’s neck even as arriving emergency medical technicians attempted to treat him…»
Det finnes videoopptak av det som skjedde, og vi kan ikke se at det finnes noen god grunn til at politimannen skulle behandle Floyd slik som beskrevet over. Slik vi ser det er dette et grusomt drap, og politimannen er arrestert, siktet for «second-degree murder».
I samme artikkel på Wikipedia er Chauvin omtalt slik: «Chauvin had 18 complaints on his official record, two of which ended in discipline from the department, including official letters of reprimand. … [Am earlier employer og Chauvin said that] Chauvin had sometimes used overaggressive tactics when dealing with black clientele, responding to fights by spraying the crowd with mace, a tactic she told him was «overkill»».
Så, Chauvin hadde tidligere mottatt 18 klager på den jobben han utførte som politimann.
Å være politi er en svært viktig jobb. Politiet skal beskytte fredelige borgere mot kriminelle, politiet skal sørge for at folk får gå i fred, de skal sørge for at folks hus og bedrifter ikke blir utsatt for innbrudd og tyveri og svindel og hærverk. Politiets oppgave er virkelig «to protect and to serve», som det står skrevet på politibiler i USA. Politiet skal være tilstede slik at folk ser dem, og dette skal føre til at folk føler seg trygge. Politiet skal også raskt rykke ut dersom noen blir utsatt for noe kriminelt, og da skal de hjelpe og støtte ofrene, og de skal gjøre det det kan for å oppklare forbrytelser og arrestere de mistenkte. Folk må derfor ha tillit til politifolkene. Politifolk må derfor alltid oppføre seg slik at de fortjener denne tilliten, og de må ikke gjøre noe som innebærer at de svekker denne tilliten. Dersom en politimann gjør noe som medfører at denne tilliten svekkes er han ikke skikket til å være i politiet. Ja, alle kan gjøre en feil (eller kanskje to), og en feil må ikke nødvendigvis få alvorlige konsekvenser for arbeidsforholdet for den som har begått feilen. Men denne politimannen hadde tidligere fått hele 18 klager!. 18!
Han burde da blitt fjernet fra jobben som politimann for lenge siden. (Vi skyter inn at vi ikke vet hva disse klagene består i, men som nevnt over; en politimann må ha tillit, og en politimann som har fått 18 klager har ikke tillit, uansett hva disse klagene går ut på.)
Det som er vårt hovedpoeng er da følgende: denne politimannens kollegaer og overordnede har da over en lengre periode ignorert det faktum at Chauvin ikke er egnet til å være politimann. De har latt ham fortsette sin reellt sett kriminelle virksomhet – mens han var politi! Dette har nå resultert i at Chauvin først har drept en arrestant, og deretter til opptøyer som har ført til at flere mennesker har mistet livet og at det er utført skader og ødeleggelser for milliarder av dollar, og at store deler av det amerikanske samfunnet er i noe nær kaos.
Vi skal ikke frata Chauvin ansvaret for det grusomme drapet, men det at hans kollegaer og overordnede har latt en kriminell fortsette å i en jobb som politi, har altså ført til enorm skade.
Problemer som oppstår bør løses så tidlig som mulig. Dersom man venter, blir problemet som regel større, og da blir det enda vanskeligere å løse. I dette konkrete tilfellet: det kan ha vært ubehagelig for Chauvins overordnede (og kanskje også i strid med gjeldende regelverk?) å gi ham sparken etter klage nr 3 eller 4 eller 5. Men dette ubehaget burde de ansvarlige ta, og det at de ikke tok dette ansvaret har ført til de forferdelige ødeleggelsene vi ser nå. (Dersom regler om politimenns ansettelsesforhold hindret en oppsigelse burde reglene vært endret.)
Det som skjedde var at Chauvins kollegaer og overordnede lot være å rette seg etter visse fakta de oppfattet som ubehagelige, og antagelig håpet de at problemene bare ville forsvinne dersom de ignorerte dem. Men som nevnt; slike problemer forsvinner sjelden av seg selv, de bir som regel større og større dersom man ikke tar tak i dem og løser dem. Å tro og å basere seg på at plagsomme fakta ikke vil ha noen negativ effekt er å basere seg på ønsketenkning, noe som ikke er forenlig med å være rasjonell.
Den som har forstått denne type problemstillinger best er Ayn Rand, og hos henne kan man finne formuleringer som «Man´s basic vice, the source of all his evils, is … the refusal to know», og «We can evade reality, but we cannot evade the consequences of evading reality»*.
Eller kort oppsummert: ignorerer man relevante fakta går det galt. De som lot Chauvin (og alle andre politifolk som reellt sett oppfører seg som kriminelle) bli i jobben, ignorerte det de oppfattet som ubehagelige fakta, og resultatet ser vi i USAs storbyer i disse dager: mange liv er gått tapt og det er utført enorme ødeleggelser. (Også mange av de som har kommentert saken, og som vi har henvist til ovenfor, ignorerer det de oppfatter som plagsomme fakta, dvs. fakta som ikke passer inn i deres verdensbilde, og det er da ikke overraskende at tilliten til journalister synker for hver dag.) Kan det amerikanske samfunnet overleve dette? Kanskje. Men det vi har sett er det som må skje når man ignorerer fakta man ikke liker og baserer seg på ønsketenkning.
*Dette sitatet er et sammendrag av Rands poeng i i det hun sier her:
«He [man] is free to make the wrong choice, but not free to succeed with it. He is free to evade reality, he is free to unfocus his mind and stumble blindly down any road he pleases, but not free to avoid the abyss he refuses to see. Knowledge, for any conscious organism, is the means of survival; to a living consciousness, every “is” implies an “ought.” Man is free to choose not to be conscious, but not free to escape the penalty of unconsciousness: destruction.»
Rand sa dette i 1961 under et seminar med tema “Ethics in Our Time” ved The University of Wisconsin, Madison.
Det finnes et ordtak som sier at dersom det eneste redskap man har er en hammer, vil alt som trenger å repareres se ut som en spiker.
(Wikipedia: «The law of the instrument, law of the hammer, Maslow’s hammer … is a cognitive bias that involves an over-reliance on a familiar tool. As Abraham Maslow said … «I suppose it is tempting, if the only tool you have is a hammer, to treat everything as if it were a nail».»)
Da Corona-tiltakene for alvor ble satt inn (i første halvdel av mars) var det enkelte som ble fremstilt som eksperter som hevdet at Norge ville kunne oppleve innpå ca 150 000 dødsfall som følge av Corona-viruset. Andre eksperter var mer nøkterne, men konsensus så ut til å være at vi ville oppleve at mange ble syke, og at mange ville dø.
Det ble satt inn omfattende tiltak: tiltak som ikke bare påla folk bedre hygiene og å holde avstand til andre, men et stort antall mennesker fikk reellt sett forbud mot å gå på jobben. Skoler og biblioteker ble stengt, arrangementer som innebar samlinger av store menneskemengder måtte avlyses, utenlandsreiser ble forbudt, det ble innført karantene-pålegg for de som kom tilbake fra utlandet, mm. I en periode, en periode som omfattet påsken, var det også forbudt å overnatte på hytter dersom de lå í en annen kommune enn den eieren var bosatt i. Folk ble oppfordret til å være hjemme så mye som mulig, og å ikke benytte kollektivtransport hvis de våget seg ut. Man kan si at mange i praksis ble pålagt husarrest.
Dette resulterte i at antall arbeidsløse og permitterte i rekordfart steg til ca 400 000, og at et stort antall bedrifter gikk konkurs. Staten sto klar med ulike typer såkalte redningspakker, og regjeringen lovet at de som mistet inntekt fordi de mistet jobben raskt skulle få støtte fra Nav.
Aviser som Dagbladet ga oss daglige oppdateringer om antall smittede, antall innlagt på sykehus og antall døde, åpenbart i håp om at en stor katastrofe snart ville bli tydelig i tallenes tydelige tale; det er jo slik i dag at det er dårlige nyheter som selger aviser.
Man det viste seg raskt at den varslede katastrofen ikke inntraff denne gangen heller; spådommene så ut til å være like store bomskudd som de siste tiårs stadig feilslåtte spådommer om at en klimakatastrofe var rett rundt hjørnet. Dagbladet sluttet å publisere daglige tall på sin forside 15/5, åpenbart fordi den store katastrofen de hadde håpet på, uteble. (VG fortsatte å publisere daglige tall på sin forside mens Dagbladet nå publiserer tallene lenger inn i avisen.)
Pr idag 1/6 er 8440 bekreftet smittet, 28 er på sykehus, og 236 er døde; og dette over en periode som startet i første halvdel av mars, eller kanskje noe før. Størst antall på sykehus var 2/4, da var det 324 på sykehus. Flest antall døde på én dag var 8/4; da døde 13 personer. Hvis man skal få noe inntrykk av hva disse tallene sier må man sette dem i kontekst; uten å sette slike tall i kontekst gir de ingen mening. (Det er vel derfor manistreammedia som regel ikke setter disse tallene i kontekst.) På en vanlig måned i Norge dør ca 4 000 personer, og under en vanlig influensaperiode dør ca 600 personer av influensa (eller mellom 300 og 900 personer; det er store variasjoner her).
Noen influensaperioder er verre enn andre. Om influensaen som rammet Norge vinteren 1993 skrev VG dette: «Tusentalls dør av vanlig sesonginfluensa. En vanlig sesonginfluensa kan enkelte år ta flere tusen liv her i landet. . … For eksempel døde det totalt 5.600 personer i desember 1993, mot et snitt på omkring 4.000 døde i desembermånedene i årene før og etter … .»
Så, under den noe kraftigere enn vanlig influensaepidemien i 1993 var det en overdødelighet på ca 1600 på én måned. Som vist over, på ca tre måneder har Corona visstnok tatt 236 liv, som er ca 80 per måned. Dette kan tyde på at Corona har en dødelighet som er ca 5 % av overdødeligheten i en kraftig influensasesong. Ingen har hevdet at det var noen grunn til å sette inn tiltak ifbm. influensaepidemien i 1993.
I VGs artikkel finner vi også dette: «Bare 3 prosent av de som har dødd av vanlig sesonginfluensa de siste 20 årene var under 70 år gamle….». Influensa er da farlig for de med høy alder, og er lite farlig for folk flest. Det viser seg at det samme gjelder Corona (Corona kan dog også være farlig for personer med underliggende sykdommer). For alle som er noenlunde friske og under 70, er sykdommen man får dersom man blir smittet av Corona som regel omtrent like farlig som en vanlig influensa: noen blir ikke syke i det hele tatt, noen får noe som ligner en mild influensa, noen får en svært kraftig influensa, og de aller fleste overlever.
Dette var klart allerede før tiltakene ble satt inn. Allikevel ble det satt inn tiltak som så ut til å være basert på en forestilling om at alle, uansett alder, hadde svært stor sannsynlighet for å bli alvorlig syke, og at alle hadde like stor sannsynlighet for å dø. Hvorfor? Svaret på dette kommer vi til etter hvert.
(Selvsagt kan de som ikke er i risikogruppen føre smitte til de som er i risikogruppene, men dette problemet løses ved å isolere de som er i risikogruppene.)
Tiltakene hadde en rekke svært negative konsekvenser, men det så ut til at de som satte i verkt tiltaket ikke hadde lagt god vekt på disse negative konsekvensene før de ble iverksatt. Hvordan kunne noe slikt skje? Før vi svarer på dette nevner vi noen interessante fakta og noen av de negative konsekvensene som tiltakene har fått, konsekvenser som burde ha vært relativt enkle å forutse, og som burde ha vært grundig vurdert før tiltakene ble satt i verk. (Disse konsekvensene ble nok tatt med i diskusjonene hos beslutningstagerne før tiltakene ble satt i verk, men de ble dessverre ikke lagt tilstrekkelig vekt på.) Vi tar også med noen litt spesielle utslag som tiltakene har fått, og noen fullstendig meningsløse tiltak som enkelte har satt i verk.
Det følgende er sitater fra pressen de siste dagene (vi oppgir ikke linker; det er for mange av dem).
«FHI: Titusener coronasmittet: I nye beregninger anslår Folkehelseinstituttet (FHI) at mellom 30 000 og 40 000 nordmenn har blitt smittet av covid-19. Av disse er det rundt 23 prosent som er blitt diagnostisert med sykdommen, anslår FHI i sin siste ukesrapport. – Matematisk modellering har estimert en fortsatt nedgang i antall nye smittede, og at så langt i epidemien har om lag 0,7 prosent av befolkningen vært smittet med covid-19, skriver FHI. … – Vi har beregnet at om lag 95 prosent av alle som har fått påvist smitte, nå er friskmeldte sier avdelingsdirektør Line Vold i FHI. De siste ukene har tallet på nye smittede falt kraftig, selv etter at samfunnet gradvis er blitt åpnet opp igjen. Det samme gjelder antall nye sykehusinnleggelser og dødsfall. I løpet av forrige uke ble det kun meldt om fem nye sykehusinnleggelser og ett nytt dødsfall. [uthevet her],» (Dagbladet 28/5)
«Det er nå antatt langt færre totalt smittede i Norge enn tidligere [sic], viser en ny rapport fra FHI – Nå tror vi det er et sted mellom 32 000 og 40 000 som har vært smittet. Tidligere var antallet 70 000. …» (Nettavisen 17/5).
«FHI-rapport: Coronaviruset mindre utbredt – men mer dødelig … Mens de tidligere regnet med at 1 % av befolkningen har hatt viruset, tror de nå at bare mellom 0,58 % og 0,73 % har vært smittet…». (VG 18/5) [At færre har vært smittet innebærer at dødeligheten er noe høyere enn tidligere beregninger tydet på.]
«FHI med ny vurdering: Alder er største risikofaktor…» (VG 20/5) [Mer enn to måneder etter at tiltakene ble satt i verk slapp altså FHI denne bomben.]
«Vi vasker hender minst syv ganger på skolen, sier K*** (9). Pliktoppfyllende elever vasker hendene til blods … – I verste fall kan vi risikere en oppblomstring av håndeksem blant barn under pandemitiden. Håndeksem er ikke bare smertefullt, det øker også infeksjonsfaren for barnet, sier generalsekretær Mari Øvergaard som har tatt opp saken med FHI.»
«Spesielt mener direktør Camilla Stoltenberg at skoler og barnehager kanskje ikke hadde trengt å stenges. -Vår vurdering nå, og det oppfatter jeg at det er bred enighet om i forbindelse med gjenåpningen, var at man kunne oppnå kanskje den samme effekten og unngå en del av de uheldige ringvirkningene ved å ikke stenge, men ved å holde åpent med smitteverntiltak, sier hun til NRK.»
« … helsetjenesten må forberede seg på å ta imot flere personer med depresjoner og angst. – Vi må leve lenge med konsekvensene av koronaviruset. Og derfor må vi ta vare på hverandre sa [helseminister] Høie» (Nettavisen).
«Helsedirektør Bjørn Guldvog … snakker om helsetilstanden i befolkningen … -Vi ser at mange er rammet av mindre aktivitet. Pasienter får økt risiko for verre helse, sa helsedirektør Bjørn Guldvog» (Nettavisen).
«22 prosent av alle nordmenn sier at de har fått dårligere fysisk form etter koronautbruddet» [Dette pga. slike ting som husarresten som mange ble pålagt, det at alle treningssentrene ble stengt, at til og med utendørs sport for barn og unge ble forbudt, etc.]
«[TV-intervjuere] kler mikrofonen i plast for å hindre smitte – kan ha motsatt effekt. FHI tror plastbekledningen i verste fall kan øke smitten» (NRK).
«Volds-episode på matbutikk på grunn av avstand [en kunde mente at en annen kunde ikke holdt tilstrekkelig avstand og gikk til angrep]» (NRK).
«Personbilsalget i år kan bli det laveste siden finanskriseåret 2009. DNB Markeds spår at salget vil stupe som følge av koronakrisen». [Vi skyter inn det faktum at det er tiltakene som har ført til krisen, ikke viruset].
«Eksplosiv permitteringsvekst med nye corona-regler: -Man har ikke tenkt nok på å holde folk i arbeid» (E24, 22/5).
«Reiselivet reagerer på ny krisepakke for sesongbedrifter. Hverken overnatting, transport, attraksjon eller servering omfattes av den nye ordningen som skal redde sesongbedrifter. Flere i reiselivsnæringen skriver at ordningen utvides og forlenges, men regjeringen ber dem søke støtte på samme måte som andre selskaper».
«– Mange virksomheter, det handler om kommuner, sykehus, politi, ser ut til å ha overreagert samtidig for å begrense smitte uten å ha vurdert hvilke konsekvenser det får for barn og unge , sier direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufdir) til NRK.» (abcnyheter)
«»Halden ber om karantenefritak: I et brev til Helsedirektoratet ber Halden om karantenefritak for alle kommunens innbyggere, skriver NRK. I brevet, som er ført i pennen av kommunedirektør Roar Vevelstad, ber han om at innbyggerne skal slippe ti dagers karantene etter turer til Sverige. – Som grensekommune har vi mange innbyggere som har ulike interesser, både private og i næring, på den andre siden av grensen, som ligger ganske nært, sier Vevelstad til NRK. Helseminister Bent Høie (H) vil imidlertid ikke gjøre noen unntak, skriver VG. – Det unntaket som er i dag, er for de som er arbeidspendlere over grensen. Men vi kommer ikke til å gjøre unntak fra dagens regler for å reise til Sverige for å handle, sier Høie til avisa» (Dagbladet).
«Grensehandelen kraftig rammet av coronakrisen. Harryhandelen stupte med 2,5 milliarder kroner i første kvartal.»
Folk som hadde vært på harrytur rett over grensen til Sverige måtte i karantene fordi de hadde vært i utlandet, og de fikk noe som lignet en skjennepreken av statens tjenestemenn (tollere, politifolk) når de kom tilbake over grensen til Norge. Ja, Sverige har mange døde av Corona, men dette er i all hovedsak folk som bor på pleiehjem og som er blitt smittet der, noe som skjedde fordi svenske helsemyndigheter valgte å ikke isolere denne utsatte gruppen. Det er liten grunn til å anta at det hos de svensker som oppholder seg i de grisgrendte strøkene rundt Svinesund er mer Corona enn blant nordmenn flest.
«Coronakrisen krympet omsetningen [for ett bestemt, men representativt firma] fra fem millioner til 17 000» (VG).
«Corona-krisa gir pengetrøbbel – Urettferdig og kunnskapsløst. Forsinkelser i Nav og støtteordninger som ikke treffer godt nok. Det gir akutt pengenød for permitterte, frilansere og selvstendig næringsdrivende» (Dagbladet).
«Nav har ikke klart å lage en ordning som skal sikre 384.000 permitterte arbeidstagere lønn i 20 arbeidsdager.» (Aftenposten)
«-En alvorlig krise. Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) sier Nav ikke regner med å være a jour med utbetaling av dagpenger før i slutten av juli» (Dagbladet) – og dette gjelder bla. permittere og arbeidsløse som mistet inntekt i mars.
«Eksperter mener korona-viruset får for mye oppmerksomhet». Dette leser vi på Aftenpostens forside 27/5. Sant nok, og vi skrev om dette her på Gullstandard 27/3.
Før vi går videre vil vi igjen sterkt poengtere at praktisk talt alle disse problemene skyldes tiltakene og ikke Coronaen. Ja, noen kan oppleve mer angst og depresjon pga. viruset, men dette kan i stor grad skyldes de sterkt overdrevne beskrivelser av farene ved viruset som pressen har servert befolkningen. Men de økonomiske problemene skyldes ene og alene tiltakene, og de aller fleste av disse har vært helt unødvendige.
Det myndighetene satte i verk hadde i hovedsak av to formål: 1) å begrense spredningen av smitten, og 2) å hjelpe de som er blitt skadelidende av tiltakene som rammet økonomien. (I tillegg kommer det å pleie/helbrede de som bie syke, men dette er ikke en ny ordning)
Tiltakene som var satt i verk for å begrense spredningen var basert på en forestilling om at alle hadde like stor sannsynlighet for å bli alvorlig syke av viruset, en forestilling som var helt feil. Myndighetenes handlinger her illustreres av ordtaket om å skyte spurv med kanon – eller om en fjær som blir til femti høns – og de hadde kolossale negative effekter for svært mange mennesker.
La oss også nevne corona-loven, som ga regjeringen mulighet til raskt å innføre omfattende tiltak uten å gå veien om Stortinget: «Koronaloven var en norsk midlertidig fullmaktslov. Loven hadde til formål å legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som var nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner. Norges regjering (Kongen i statsråd) kunne etter koronaloven endre 62 nærmere bestemte lover uten å gå veien om Stortinget, som er Norges lovgivende myndighet. Dersom det var tid til å endre lovene på ordinær måte, skulle det skje. … Første utkast til loven ble møtt med tildels hard kritikk, spesielt fra juridisk hold. Førsteamanuensis Morten Walløe Tvedt karakteriserte forslaget som demokratisk galskap. Lovforslaget ble også kritisert av jusprofessor Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen og av professor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo. Graver mente det kun var fantasien som satte grenser for rekkevidden av de forskrifter som loven kunne gi hjemmel til. Professor Benedikte Moltumyr Høgberg, som ledet beredskapshjemmelutvalget som la frem NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer, var mer positiv til lovforslaget. Advokatforeningen mente at den både var grunnlovsstridig og at den gikk lenger enn nødvendig». (Wikipedia) Myndighetene fikk etter noen uker litt fornuft tilbake, og loven ble opphevet 27/5.
Vi skyter inn at formålet med hytteforbudet var å unngå å belaste helsevesenet i de som regel små hyttekommunene (dvs. for å unngå at folk ble så syke under sin hytteferie at de absolutt måtte få intensiv behandling å nærmeste helsestasjon umiddelbart og dermed overbelaste denne), at det hadde stor oppslutning i befolkningen (en meningsmåling viste at 85 % av de spurte støttet forbudet). Hytteforbudet ble opphevet rett etter påske. Hytteforbudet var kanskje det aller mest åpenbart absurde enkelttiltak som myndighetene innførte.
Tiltakene dyttet en rekke bedrifter inn i konkurs og en rekke arbeidstagere over i de arbeidsløses rekker, noe som innebar at produksjonen fra alle disse opphørte. Dette er et stort tap i velstand. De som ble rammet mistet sine inntekter, og staten innførte kompensasjonsordninger – men det ser ut som om myndighetene, og alle kommentatorer i mainstream, tror at man kan kompensere dette. Men det kan man ikke. Produksjonen som ville ha skjedd i perioden, skjedde ikke, og er da et tap som ikke kan kompenseres. At myndighetene da bevilger penger til de som har mistet inntekter betyr reellt sett at skattebetalerne – det er dem alle de pengene myndighetene bruker komme fra – blir tvunget til å betale via skattseddelen for varer og tjenester de ikke fikk. Hvor mye vil dette koste? Vi har sett beregninger som innebar at dette kostet innpå én millard kr per dag (beregningen tilsa 27 mrd per mnd., med en halvering av dette fra mai). Dette er dog svært usikre tall, og man kan trygt gå ut i fra at de totale kostnadene vil bli langt større enn dette.
Vi tar også med dette: helsemyndighetene i flere land, i samarbeid med NGOer, har i lang tid vært oppmerksomme på farene ved en pandemi, og har på ulike måter forberedt seg på tiltak som kan settes i verk dersom en pandemi skulle bryte ut. Ett av mange slike eksempler er et seminar som ble avholdt høsten 2019. I en film på youtube er samlet «selected moments from the … pandemic tabletop exercise».
Her er noe mer info om seminaret fra omtalen på youtube: «[It was] hosted by The Johns Hopkins Center for Health Security in partnership with the World Economic Forum and the Bill and Melinda Gates Foundation on October 18, 2019, in New York, NY. The exercise illustrated the pandemic preparedness efforts needed to diminish the large-scale economic and societal consequences of a severe pandemic. Drawing from actual events, Event 201 identifies important policy issues and preparedness challenges that could be solved with sufficient political will and attention. These issues were designed in a narrative to engage and educate the participants and the audience.»
Når myndighetene har forberedt seg på en farlig pandemi, og det dukker opp noe som kan ligne på en slik pandemi, bør man ikke bli overrasket dersom myndighetene setter i verk tiltak som var beregnet på en farlig pandemi.
Hva med hammeren og spikeren? Det myndighetene gjør er i all hovedsak kun følgende (dersom de går ut over sin legitime oppgave, som kun består i å beskytte borgernes frihet): de begrenser frihet, de øker statens makt, de legger restriksjoner på næringslivet, og de bevilger penger. Dette er det eneste de kan gjøre, og det var dette de gjorde da corona-viruset kom. Som alltid har slike tiltak i det lange løp kun negative konsekvenser.
Vi må dog si at tiltakene kan ha redusert smittespredningen noe, men de negative effektene av tiltakene har vært enorme, og er langt større enn de positive effektene av tiltakene. For å ha nevnt det: det var riktig å oppfordre til bedret hygiene, og det kan ha vært riktig å oppfordre folk til å holde avstand. Det var riktig å isolere folk i rikskogrupper (i hovedsak personer innlagt på pleiehjem og folk med underliggende sykdommer), men alle andre tilak var unødvendige og hadde svært store negative effekter.
Sett fra et fugleperspektiv; hva var det som skjedde? Myndighetene så en fare, og reagerte med å iverksette en rekke tiltak. Det var de samme tiltak som myndighetene i vår tid alltid gjennomfører, men i langt større grad. Blant de verdier og prinsipper som lå til grunn finner man kollektivisme, egalitarianisme, og altruisme. Myndighetene la til grunn at alle hadde samme sannsynlighet for å bli rammet, og la liten eller ingen vekt på forskjellene mellom risikogrupper: mange unge produktive mennesker som var helt utenfor alle risikogrupper ble hindret både i å gå på jobb og å gå ut og ta en øl og å gå på kino og å tilbringe påsken på hytta – de ble pålagt å ofre seg for fellesskapet. Ved å legge restriksjoner på produksjon og å bevilge penger til de som mistet inntekt sa myndighetene reelt sett at produksjon ikke er så viktig, det som er viktig er etterspørsel – men dette er å snu opp-ned på det viktigste element i en økonomi. (Det som driver en økonomi er produksjon, ikke etterspørsel, men all politikk i dag er basert på den forestilling at det er etterspørsel som driver en økonomi.)
Det viktige poenget er altså dette: det som skjedde var at myndighetene så et problem, sterkt overdrev farene, iverksatt den type tiltak da alltid bruker – begrenser frihet, legger restriksjoner på næringslivet, bevilger penger, begrenser produksjon, støtter etterspørsel (og alt dette vil på sikt føre til økede skatter og avgifter), og la liten eller ingen vekt på de negative effektene slike tiltak har. Dette kom igjen av at beslutningstagerne ikke tenkte godt nok igjennom alle aspekter ved pandemien, og ved tiltakene. I stedet kom det noe som godt kan beskrives som en hysterisk overreaksjon – men man må også legge merke til at tiltakene hadde stor oppslutning i befolkningen. Og dette igjen kommer av at dyden rasjonalitet står svakt. Rasjonalitet innebærer at man gjør sitt aller beste for å se på alle mulige fakta, at man setter dem i kontekst, og vurderer alle mulige konsekvenser før man innfører tiltak, og dette er spesielt viktig dersom tiltakene vil ha omfatennde konsekvenser. Man kan trygt si at dette ikke ble gjort i dette tilfellet. At tall på antall døde og smittede gang på gang i mainstreammedia presenteres fullstendig uten kontekst viser at rasjonaliteten står svakt;: viktige fakta blir da utelatt. Videre, tiltakene var slik at de behandlet alle likt uansett individuelle forskjeller mht. risiko for å bli syk, og dette er et utslag av av kollektivisme og egalitarianisme; alle måtte gi avkall på goder (kinobesøk, utenlandsreiser, inntekt,. mm.), og dette er et utslag av altruisme. Det er heller ikke slik at alle disse restriksjonene er trykket ned over hodene på en motvillig befolkningen, tvert imot her befolkningen sagt «ja takk» til alle disse frihetsberøvende tiltakene – noe som bekrefter at de nevnte verdiene står sterkt i befolkningen.
Som det ble sagt om hammeren og spikeren: utgangspunktet er «over-reliance on a familiar tool». Men det er en viktig forskjell: hammeren er noen ganger et nyttig redskap, mens de tiltak som myndighetene setter i verk er alltid skadelige. Og når de blir kraftig intensivert, slik som i dette tilfellet, er de enda mer skadelige enn vanlig.
Som det ble hevdet i en artikkel vi linket til 23/3: Tiltakene vil forårsake langt større skader enn viruset.
Appendiks om USA
Mange som slipper til i mainstream-organer har ikke ute en viss skadefryd opplyst at USA er det land som har det største antall dødsofre av Corona. Men de sier lite om hvorfor, de nevner f.eks. ikke at i visse områder av USA er det mange overvektige, og disse er spesielt utsatt. De nevner heller ikke følgende viktige faktum:
«Nursing Homes Account for 42 Percent of America’s COVID-19 Fatalities. In some states the total is as high as 65 percent.»
«Governor Cuomo in New York was one of a number of blue state governors whose administrations made the decision to force nursing homes to accept patients infected with the coronavirus in order to free up hospital space for an imaginary influx.» [«Blå stater» er delstater hvor Demokratene har den politiske makten; Demokrater er mer villige enn Republikanerne til å benytte statlige tvangsmidler når et problem dukker opp.]
En rekke delstater innførte «lockdowns» dvs. pålegg om at borgerne måtte isolere seg. Dette kan ha hatt en visse plausibilitet i tett befolkede delstater, men hadde liten mening i tynt befolkede delstater. I hovedsak ble det slik at delstater hvor Demokratene hadde makten innførte lockdowns, mens delstater hvor Republikanerne hadde makten, i mindre grad innførte lockdowns, uansett slike viktige faktorer som graden av tettbefolkethet.
I inneværende uke skal Stortinget debattere og evt. vedta en liberalisering av Bioteknologiloven. Dagbladet oppsummerer: «Sammen har Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet flertall på Stortinget, og de vil nå liberalisere bioteknologiloven på en rekke punkter – mot regjeringens vilje.»
Noen av de sakene som skal opp beskrives som vanskelige: «SV har vært under hardt press fra Frp og Ap, med sprikende synspunkter internt, om endringer bioteknologiloven. De tre partiene kan sikre flertall sammen, men SV har tidligere ikke gått like langt som de andre. De har dermed stått på vippen i en rekke saker. Nå har partiet landet i de vanskelige sakene. De går inn for blant annet altruistisk eggdonasjon, tidlig ultralyd, og assistert befruktning for enslige.»
Regjeringspartiet KrF er imot disse endringene, og vi siterer fra KrFs nettside:
KrF mener bioteknologiloven først og fremst må ivareta barns rett til å kjenne sitt opphav. Barns beste og menneskets egenverdi må settes først. Det kan ikke være slik at fordi bioteknologien er tilgjengelig, bør vi bruke den til alle formål. KrF mener etikken skal styre teknikken, og ikke motsatt.
-Dette er jo etisk vanskelige spørsmål som fortjener en langt bedre behandling enn dette. Det disse tre partiene nå prøver på er å kaste seg rundt for å få viljen sin, heller enn å faktisk lytte. Jeg har nesten ikke sett noe lignende i min tid på Stortinget, og at de velger å gjøre dette på denne måten i en så krevende sak synes jeg er urovekkende, sier [KrFs Stortingsrepresentant Geir Jørgen] Bekkevold. …
Bekkevold er veldig bekymret for om de endringene de tre partiene nå går inn for kan lede mot et sorteringssamfunn.
-Jeg vil ikke at dette skal bli startskuddet for et sorteringssamfunn hvor staten tilrettelegger for at vi kan drive omfattende leting etter potensielle sykdommer og diagnoser hos det ufødte liv. Jeg er redd dette kan føre til et samfunn som prøver å sile ut mennesker etter egenskaper, sier han.
– Dette er en skremmende utvikling. I Danmark ser vi at det knapt blir født barn med Downs syndrom etter at det ble innført en omfattende screening av kvinner. I Norge hører vi til stadighet om familier som blir møtt med at det nærmest forventes at de tar abort når de har fått beskjed om at barnet kan ha en kromosomfeil. Jeg må understreke kan, fordi feilmarginene er så store at det og er relativt stor mulighet for at disse kromosomfeilene ikke stemmer, sier han. Bekkevold understreker at han ønsker et samfunn som har plass til alle mennesker. -Jeg vil ha et samfunn som har plass til alle, helt uavhengig av egenskaper. Alle mennesker bør være like velkomne, og jeg synes noen av disse tendensene vi ser er veldig trist.
Arbeiderpartiet og FrP har tidligere varslet at de radikalt vil endre hvordan vi bruker bioteknologi i Norge. Nå har også SV varslet at de vil være med på store endringer av loven, gjennom blant annet å tillate eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og mer omfattende sykdomstesting av ufødt liv. Bekkevold reagerer sterkt:
-Skal staten virkelig tilrettelegge for at stadig flere barn blir til uten å ha tilgang til sitt biologiske opphav? Vi vet lite om hvilke konsekvenser dette kan ha for barna. For mange barn vil dette kunne være helt uproblematisk, men som for adoptivbarn, så kan man ikke se bort ifra at det kan være vanskelig for barn ikke å vite eller ha tilgang til sitt biologisk opphav, sier han.»
KrF er det partiet som sterkest og mest prinsipielt har gått imot de endringene i Bioteknologiloven som er foreslått, og som åpenbart ligger an til å få et flertall med støtte fra FrP, SV og Ap, og vi siterer igjen oppsummeringen fra KrFs nettside: KrF er imot at «eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og mer omfattende sykdomstesting av ufødt liv» skal bli tillatt. Begrunnelsen er at KrF er imot at stadig flere barn skal komme til verden uten at de kjenner sin biologiske far, og at de ikke ønsker det de kaller et «sorteringssamfunn», noe som fror KrF betyr et samfunn hvor det fødes langt færre barn med f.eks. Downs syndrom (Bekkevold henviser til skrekkeksempelet Danmark, hvor det «knapt blir født barn med Downs syndrom etter at det ble innført en omfattende screening av [gravide] kvinner»).
Det er to hovedpoenger her. Poenget om at barn kan ha godt av å kjenne sitt «biologisk opphav» er godt, men spørsmålet er om dette skal trumfe retten for en kvinne til å bli kunstig befruktet på betingelser hun selv bestemmer.
Vårt inntrykk er at de fleste kvinner ønsker å få barn, men at noen av disse ikke kan få barn på naturlig vis. Noen av disse ønsker da å få kunstig befruktning, og dette på en måte som kan innebære at barnet ikke kan få vite hvem den biologiske faren er. En kvinne som ønsker å gå igjennom denne prosessen må ha et sterkt ønske om å få barn, og vi kan ikke se at det finnes gode nok grunner til å nekte henne dette. Vi synes at KrFs standpunkt her er godt og velbegrunnet, men vi synes allikevel ikke at det er sterkt nok til at det innebærer at man kan nekte en kvinne å få utført en kunstig befruktning på de betingelser hun selv ønsker.
Men når det gjelder KrFs ønske om å forby fosterdiagnostikk, synes vi ikke at KrFs syn er godt. I dag har vi pga. utviklingen innen medisinsk teknologi muligheter til å skaffe viktig informasjon om et foster, informasjon som kan fortelle mye om egenskaper det kommende barnet vil ha. I praksis blir denne informasjonen brukt slik at noen gravide kvinner velger å ikke bære barnet frem fordi det barnet de vil få er slik at det f.eks. vil kreve spesielt mye omsorg og pleie. At kvinnen da har rett til å få et slikt foster abortert synes vi er en god ting.
Det er kvinnen selv som (samme med den blivende faren) har ansvar for barnet, og dersom kvinnen får informasjon og fatter en beslutning om at det barnet de venter vil kreve langt mer omsorg og pleie enn de er i stand til å håndtere, så har de etter vårt syn all rett til å avslutte dette svangerskapet.
KrF vil altså nekte kvinne denne muligheten. KrF vi altså bruke statlig tvang for å hindre en gravid kvinne i å fatte et valg som vil gjøre hennes liv bedre enn det ellers vil bli. KrF vil altså bruke statlig tvang for å gjøre slike kvinners livs langt dårligere enn de eller ville ha blitt. Dette er det KrF anser som moralsk høyverdig. Det er ikke overraskende at KrF har dette standpunktet, KrFs etiske basis er kristendommen, og den står for en etikk som forfekter selvoppofrelse/altruisme, og en slik etikk er ikke en oppskrift på et lykkelig liv, tvert imot er dette en oppskrift på forsakelse og lidelse. Men de kristne betrakter dette som er moralsk gode.
Vår etisk syn er stikk motsatte. Vi står for rasjonell egoisme, en etikk som sier at man bør gjøre sitt beste for å leve et godt, lykkelig liv.
Rasjonell egoisme innebærer at hvert enkelt individ har all rett til å leve sitt liv slik det ønsker så lenge det ikke initierer tvang mot andre mennesker. Denne etikken innebærer den enkeltes rett til å bestemme over sin egen kropp, og da inkluderer denne etikken kvinners rett til selvbestemt abort. Å nekte en kvinne retten til selvbestemt abort er reellt sett å tvinge en gravid kvinne til å bære frem og føde og ta seg et barn hun ikke ønsker. Dette kan ødelegge en kvinnes liv – men er altså ifølge den moralen KrF står for høyverdig. Ifølge den etikken vi står for er dette helt forkastelig.
Forskjellen mellom vår etikk og den etikk KrF står for kan oppsummeres i denne formuleringen fra artikkelen sitert over: «Det kan ikke være slik at fordi bioteknologien er tilgjengelig, bør vi bruke den til alle formål». Vårt syn ar at det som er tilgjenglig, og som virkelig kan gjøre enkeltmenneskers liv bedre, bør brukes.
Man kan også si litt om det begrep KrF bruker: «sorteringssamfunn». Det bruken av dette begrepet tyder på er at deres utgangspunkt er samfunnet som helhet, og ikke de individer som samfunnet består av. De vil ha et bestemt type samfunn, og vil tvinge hvert enkelt medlem av dette samfunnet til å leve langt dårligere liv for at deres mål for samfunnet som helhet skal oppfylles. KrFs utgangspunkt her er kollektivisme; det syn at gruppen er det primære og at hvert enkelt medlem i gruppen bare må underordne seg det gruppen (via dens ledere) bestemmer.
I motsetning til KrF har vi et individualistisk utgangspunkt: individualismen innebærer at individene er det primære, og at hvert individ har rett til å leve slik det ønsker så lenge det ikke krenker andre individers tilsvarende rett, dvs. så lenge de ikke initierer tvang mot andre.
Vi regner med at den kommende avstemning i Stortinget fører til at bioteknologiloven liberaliseres, alt tyder på det. FrP, Ap og SV er for. KrF er vel det eneste partiet som er imot. Høyre og Venstre vil nok stemme imot liberaliseringen fordi de sitter i regjering med KrF og har inngått en hestehandel for å holde regjeringen samlet.
En artikkel i Aftenposten forteller at «SV ber liberale Høyre- og Venstre-representanter stemme etter egen samvittighet om eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og tidlig ultralyd … Men det er lite opprør å spore i Høyre og Venstre. Venstres parlamentariske leder, Terje Breivik, skriver i en SMS til Aftenposten: «Me røystar i samsvar med regjeringserklæringen». Høyres parlamentariske leder Trond Helleland har ikke besvart Aftenpostens henvendelse.»
Det er altså viktigere for Høyre og Venstre å sitte i regjering enn å hindre at kvinner blir tvunget til å bære frem barn de ikke ønsker. Ingen overraskelse der. Men som sagt, alt tyder på at dette forslaget går igjennom, og bra er det.
«Støre: – Vi var dårlig forberedt da krisen traff. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener svak beredskap tvang regjeringen til å innføre mer inngripende krisetiltak….»
Kritikk av at man ikke var godt nok forberedt kan dukke opp i en rekke sammenhenger. Her er et typisk eksempel som ikke har med Corona-saken å gjøre: «BP: – Vi var ikke forberedt på ulykken. Den britiske oljegiganten BP innrømmer at de ikke hadde beredskap mot en oljelekkasje på dypt vann…».
Det finnes et utall slike relativt små eksempler, og vi gjengir ikke flere: flere eksempler av denne typen er enkle å finne. Men vi kommer til noen større eksempler nedenfor.
Ting som kan skje i fremtiden deles gjerne inn i fire kategorier: kjente kjente, kjente ukjente, ukjente kjente, og ukjente ukjente. Inndelingen i disse kategoriene forekommer i visse fagmiljøer, og opphavet til inndelingen er omtalt i denne artikkelen på Wikipedia:
Dette er kjente ting som man vet kommer til å skje. f.eks. at dersom man kjøper noe så må man betale for det.
2) kjente ukjente
Dette er kjente ting som vi vet kan skje, men som man ikke vet vil skje akkurat når de skjer. Eksempler er at en flyavgang man skulle reise med blir innstillt, eller at firmaet man har kjøpt noe fra går konkurs og man ikke får det man har betalt for. Slik ting er ille, men man må være forberedt på at slike ting kan skje en gang i blant. Man må bare innstille seg på at disse tingene kan skje, og legge planer (eller backup-planer) deretter.
3) ukjente kjente
Navnet på denne kategorien er kanskje litt overdrevet – egentlig er de tingene som hører hjemme her ikke «ukjente», men det kan se ut som om de er ukjente. De ting som hører hjemme her er ting som man vet kan skje, men som man ikke vil vedkjenne seg. Disse tingene kan også gå under navnet «ubehagelige sannheter» som mange forsøker å fornekte ved å late som om de ikke finnes, dvs. man handler seg som om disse sannhetene ikke eksisterer. Eksempler er at man blir overvektig dersom man spiser for mye (men mange som spiser for mye er klar over dette og bryr seg ikke), at dersom skattenivået øker vil produksjonen og dermed velstanden gå ned, etc.
4) ukjente ukjente
Denne kategorien består av ting som skjer og som kommer som en fullstendig overraskelse når de skjer. Et eksempel er det som skjedde 11. september 2001: at terrorister kunne kapre passasjerfly var velkjent fra tidligere, men at de skulle bruke flyene som missiler mot bygninger hvor mange mennesker oppholdt seg, det hadde aldri skjedd tidligere og kom som en overraskelse på så og si alle. (Ja, i litteraturen kunne man før 2001 finne eksempler på slike hendelser, men forfattere lager gjerne ekstreme hendelser og setter dem på spissen. Allikevel kan slike hendelser som er beskrevet i romaner komme som en fullstendig overraskelse hvis de inntreffer i virkeligheten.)
Dette var de fire kategoriene. Hvordan passer så beredskapen foran Corona-epidemien inn i disse kategoriene? Vi nevnte innledningsvis at det er rettet kritikk mot regjeringen pga. manglende beredskap ifbm Corona-epidemien. (I denne diskusjonen tar vi utgangspunkt i at Corona-epidemien er omtrent så farlig som noen av de første vurderingene tydet på, noe den raskt viste seg å ikke være.)
Men slike eksempler på manglende beredskap er det mange av, både mht. Corona-epidemien og andre ting. Mht. Corona var det visstnok bare ett land i verden som hadde god beredskap, og det var Sør-Korea. Årsaken til dette var at Sør-Korea hadde opplevet en lignende epidemi for noen år siden; da denne kom var landets helsevesen uforberedt, men de tok lærdom av dette og hadde beredskapen klar neste gang det kom en lignende epidemi. Så de var klare da Coronaen slo til.
Men la oss kort se på noen andre tilfeller av manglende beredskap ifbm. svært viktige hendelser.
9. april ble Norge invadert av Tyskland. Norge var helt uforberedt på dette, til tross for at det i Europa hadde pågått en krig i et halvt år, en krig hvor Tyskland hadde invadert flere andre land. Norges militære forsvar var i en svært dårlig forfatning og var ikke rede til å møte en invasjonn; Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakt i årene før krigen, hadde gjennom mesteparten av 30-tallet på alle vis nedvurdert Forsvaret, som de betraktet som «borgerskapets undertrykkelsesapparat». Bla. hadde Ap-regjeringen latt være å bevilge midler som kunne har gjort Forsvaret stridsdyktig. Ap-regjeringen vendte bort fra denne kursen mot slutten av 30-tallet og øket bevilgningen til Forsvaret, men det hjalp lite; den militære motstand som tyskerne møtte da de invaderte Norge var ubetydelig. Norge kapitulere etter bare et par måneder. Forsvarets beredskap 9. april var svært mangelfull.
22. juli 2011 utførte Breivik et grusomt terrorangrep i Oslo sentrum og på Utøya. Først sprengte han en stor bombe i regjeringskvartalet, og deretter dro han til Utøya hvor han drepte om lag 70 unge AUFere på sommerleir. Politiet var fullstendig uforberedt på dette. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer her, men det er velkjent at politiets varslingsrutiner ikke fungerte godt, at politiet ikke hadde noe helikopter tilgjengelig, at de første politifolkene som ble sendt til Utøya dro til feil sted, at politet hadde en instruks som i praksis innebar at de først ikke kunne dra ut til Utøya der skytingen stadig pågikk fordi det kunne innebære fare for politifolkene, etc. Politiets beredskap 22. juli var svært mangelfull.
Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt på åpen gate natten til 28. februar 1986. Statsrådene ble, etter at drapet ble kjent, innkalt til regjeringsbygget, men de hadde ikke fått noen politi-eskorte for reisen dit; de ankom som om de var vanlige trafikanter. De burde ha fått politivakt med en gang; attentatet mot Palme kunne jo være et ledd i et aksjon som hadde som mål å ramme flere statsråder. Det svenske politiets beredskap var svært mangelfull.
Men slik er det over hele verden: USAs beredskap etter at president Kennedy ble skutt i november 1963 var svært mangelfull, og det samme gjaldt etter det som skjedde 11. september 2001. Frankrike var også helt uforberedt da Tyskland invaderte i 1939, USA var uforberedt da Japan angrep Pearl Harbor i 1941, Kuwait var helt uforberedt da Irak invaderte i 1990, Sør-Korea var helt uforberedt da Nord-Korea invaderte i 1950, etc.
Så det at enkelte organer og institusjoner har en mangelfull beredskap når det inntreffer noe uventet ser ut til å være ganske vanlig.
Spørsmålet er: hvilken av de fire nevnte kategoriene hører slike hendelser til?
Vi kan antagelig i utgangspunktet si at de ikke hører hjemme i kategori 1, og heller ikke i kategori 4. Alle disse hendelsene var, da de inntraff, uventede og er derfor ikke i kategori 1. De var heller ikke totalt uventede: invasjoner, attentater og terrorangrep hadde skjedd tidligere og er derfor kjente hendelser som man må kunne forvente skulle kunne skje igjen. De er derfor altså ikke i kategori 4.
Allikevel kom de alle overraskende da de skjedde. Spørsmålet blir da: er slike ting noe man kunne forvente at ville skje en eller annen gang, og at de derved kan plasseres i kategori 2, eller har de ansvarlige reellt sett aktivt forsøkt å ignorere at slike ting kunne skje og derved latt være å forberede seg, og da hører de hjemme i kategori 3.
Hvis disse hendelsene er i kategori 2 har de ansvarlige forsømt seg pga. inkompetanse, hvis de er i kategori 3 har de ansvarlige forsømt seg ved aktivt å fornekte relevante fakta.
Alle eksemplene vi har gitt (unntatt ett) handler om noe som skjer i det offentlige, dvs. i statens regi. Politiet og Forsvaret er per def statlige organisasjoner. Helsevesenet er i alle land i dag enten eiet og drevet av staten, eller det er i meget stor grad regulert og finansiert av staten selv om det formelt er privat (som í USA).
Private selskaper kan selvsagt også være uforberedt på ting som kan skje, men private selskaper er avhengige av fornøyde kunder, og kunder vil ikke akseptere at et firma gjør ting som er skadelige; gjør det det vil det miste goodwill og derved også kunder. Et privat firma vil derfor strekke seg langt for å unngå å gjøre ting som kundene oppfatter som negativt eller skadelig. Er et privat firma ansvarlig for en ulykke som skader mange vil det gjøre mye for å rette opp skaden og for å unngå at noe lignende skal skje igjen. Enhver ulykke gir lærdom som de ansvarlige kan bruke for å redusere sannsynligheten for ulykker i fremtiden. Et privat firma i konkurranse med andre firmaer vil også legge stor vekt på å produsere/selge gode og trygge varer, og for best mulig å sikre dette vil det sørge for å ha gode ansatte på alle nivåer (i den grad dette er tillatt av staten: staten kan jo gi lover som pålegger firmaer å operere på et lavere nivå enn det optimale, f.eks. ved å hindre et firma i å si opp ansatte som ikke fungerer godt, eller ved å pålegge det å ha uegnede personer i sitt styre, eller ved å pålegge det å selge sine varer til en annen pris enn det som firmaet selv finner er riktig, eller ved å pålegge firmaet å betale store beløp til det offentlige for at det skal kunne fortsette sin virksomhet).
Men i det offentlige er det annerledes. Inntektene kommer ikke fra personer som frivillig velger å betale, inntektene kommer fra skatter og avgifter som borgerne er tvangsmessig pålagt å betale enten de vil eller ikke. Derfor et incentivene til å tilby «kundene» gode varer/tjenester ikke så fremtredende for statlige virksomheter som de er i virksomheter hvor gode tilbud er en forutsetning for at inntektene skal komme. Videre er det i offentlige virksomheter liten eller ingen konkurranse på noe felt, noe som resulterer i alt fra mindre gode produkter til at mindre gode folk plasseres i viktige stillinger.
Sagt med andre ord: ofte er det slik at det militære forsvaret er dårlig forberedt på ting som kan skje, og ofte er det slik at politiet er dårlig forberedt på ting som kan skje, og dette finnes det konkrete erfaringer på fra en rekke land. (På den annen side er det lett å være etterpåklok her …)
Vi vil også nevne at private virksomheter har som mål å tilfredstille sine kunder, og at de hele tiden vil tilpasse seg dette målet dersom det ikke er i strid med gjeldende lover og regler. På et vis kan man si at det samme gjelder offentlige virksomheter, men offentlige virksomheter har også en rekke andre kriterier som legger føringer på deres virksomhet og som reduserer effektiviteten (ingen sammenheng mellom pris til kunde/bruker og kostnad ved produksjon, utjamning, likestilling, anti-diskriminering, mangfold, etc.).
Men følgende poeng er viktig: et privat firma kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine kunder nærmest over natten, mens partiene som styrer politikken kan etter å ha vist uansvarlighet miste sine velgere ved neste valg, som kanskje ligger fire år frem i tid.
Dessuten er det vanskeligere for offentlige virksomheter å endre kurs dersom det skulle bli nødvendig, offentlige virksomhet driver etter detaljerte regler gitt i lover og forskrifter og rundskriv, og skal kursen legges om må disse endres, og å endre disse er en prosess som kan ta lang tid og som involverer mange aktører (de som vet hva begrepet «høringsrunde» betyr kjenner til dette).
Dette kan oppsummeres til følgende: det er langt større sannsynlighet for at offentlige virksomheter er dårligere forberedt på ting som kan skje enn private virksomheter, og det er vanskeligere for offentlig virksomheter å legge om kursen dersom det skulle bli nødvendig.
Så, kritikk om at deler av staten har en mangelfull beredskap ser ut til å være noe vi må leve med. Det er allikevel slik at man lærer av tidligere hendelser; antagelig vil det etter Corona-epidemien bli bygget opp en beredskap som gjør at helsevesenet er forberedt neste gang det kommer en lignende epidemi. Men skulle det dukke opp noe som er vesentlig annerledes og som det er en statlig etats oppgave å håndtere (slik staten i dag er organisert), vil det antagelig igjen vise seg at beredskapen er mangelfull.
Er det noen løsning på dette? Hvis vi først ser på helse: hver enkelt bør sørge for at han selv har så god helse som mulig (dette gjelder dersom man anser dette som verdifullt; vi sier ikke at helse er viktigst, det som er viktigst er trivsel, men de fleste vil si at god helse er en forutsetning for trivsel). Dette gjelder også for de man står nær og bryr seg om, først og fremst egne barn.
For å ha en god helse, som inkluderer å ha et godt immunforsvar, bør man innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, man bør ikke røyke, man bør ikke bruke mye rusmidler, man bør holde kroppen i form med fysisk aktivitet, man bør ikke å være overvektig, man bør unngå stress, men bør få nok søvn, men bør innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc. Man bør også ha god hygiene.
De aller fleste vil allikevel på en aller annen måte en eller annen gang trenge behandling i helsevesenet, og det bør være så effektivt og godt og kostnadseffektivt som mulig. Derfor bør det være privat helt uten offentlige reguleringer, og det bør være finansiert ved egenbetaling ved mindre prosedyrer, og via godt tilpassede forsikringer når det er behov for mer omfattende behandlinger.
Vi sier ikke at dersom helsevesenet er slik organisert vil det alltid være forberedt på alt som kan komme, vi sier at dersom det er organisert slik vil det mer effektivt enn dagens system kunne tilpasse seg det som måtte dukke opp av helsemessige utfordringer og trusler.
En mer detaljert beskrivelse av hvordan et helt privat helsevesen kan organiseres er å finne i denne artikkelen: «Moral Health Care vs. «Universal Health Care»».
På andre områder (som f.eks. ulykker) bør det være et system som innebærer at eiendomsretten gjelder og at noen er ansvarlig for det som skjedde, noe man vil ha i ethvert privat selskap.
Mht. områder som ligger under politiet og rettsapparatet bør man arbeide for at lovverket kun bør inneholde lover som forbyr reell kriminalitet (dvs. innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc., dvs. ting som er initiering av tvang overfor andre), og at de som begår slik kriminalitet bør idømmes lange fengselsstraffer. Gjennomføres dette vil mesteparten av dagens lover forsvinne, politet vil få kapasitet til å ta seg av all kriminalitet som skjer, og kriminaliteten vil bli praktisk talt null.
Inntil dette skjer vil det som i dag være omfattende reell kriminalitet, og den enkelte bør derfor sørge for å være i stand til å forsvare seg og beskytte sitt med alle de midler som loven tillater: lås huset, sett bilen i en garasje, installer alarm, vær i stand til å forsvare deg dersom du blir utsatt for overfall eller ran, etc. Men i dag er det slik at politi og rettsapparat i alt for stor grad lar kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere vanlige folk med overfall, innbrudd, tyverier og hærverk. Det er slik fordi folk flest vil at det skal være slik, ja vi har en mild og ettergivende kriminalpolitikk fordi folk flest synes synd på de kriminelle og mener at tilgivelse er en høyverdig dyd.
Mht. Forsvarets beredskap bør man gjøre kjent hva som er reelle trusler og hva en eliminering av disse truslene innebærer. Et konkret eksempel fra historien: Winston Churchill var en av de svært få som advarte mot Hitler og nasjonalsosialismen på 30-tallet: hadde han fått stor oppslutning tidligere kunne mye blitt annerledes fra 1939. I dag ser det ut til at kampen mot militant islam kun skjer i det skjulte, og at innsatsen derfor er langt mer laber enn den burde være.
Man bør også, dersom man har interesser som går i denne retningen, arbeide for å få samfunnet til å komme over på en slik kurs, gi uttrykk for hva som er reelle trusler, og at politiet og forsvaret har de ressurser, både økonomiske og moralske, som er nødvendige for å møte disse truslene og nedkjempe dem.
Som sagt, i dag er politi, rettsapparat og det militære ikke i stand eller ikke villig til å håndtere de reelle farer og trusler som finnes.
Feilen som begås her er i kategori 3, folk flest lar være å tenke på de konsekvenser som nødvendigvis følger dersom frihetsfiendtlige aktører (kriminelle, militante muslimer) ikke blir slått ned med den styrke og kraft som er nødvendig for å sørge for at disse kreftene ikke vil komme til å ødelegge den frihet og velstand som så og si alle egentlig ønsker.
Det dette koker ned til er at vi er utsatt for en rekke trusler og farer, og at de møtes på en lite egnet måte fordi det begås omfattede tankefeil, feil som i skjemaet over passer i kategoriene 2 og 3.
Men dette er lite annet enn at man ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til alle relevante fakta når man vurderer det som kan skje og når man legger planer for hva man bør gjøre for å møte farer og trusler på en effektiv måte. Å ta hensyn til alle relevant fakta, og å ikke betrakte fantasi og oppspinn som om der er fakta, er å være rasjonell.
Ja, det er mange grupper som er eksplisitt ikke-rasjonelle. Her er noen få av mange eksempler man kunne ha gitt på dette: de religiøse (de betrakter fantasi og oppspinn som fakta: mange av de forestilinger som religioner forfekter er ikke fakta fordi de er ikke basert på observasjon og utledet i samsvar med logikkens lover). Flere eksempler: de som mener at det ikke finnes naturgitte kjønn, de som tror at utjamning ikke vil ødelegge velstand, de som tror at fattigdom er årsak til kriminalitet og krig, de som tror at islam er fredens religion, de som tror at dialog kan løse dagens store voldelige konflikter, de som tror at FN er eneste håp om fred i verden, de som tror at vi står foran en klimakatastrofe og at «the science is settled», etc.
Til slutt: for best mulig å møte de farer og trusler som måtte oppstå bør man i så stor grad som mulig identifisere reelle farer når de måtte oppstå, man bør ha så fleksible institusjoner som mulig, og man bør ha så stor velstand som mulig. Dette er en implikasjon av full individuell og økonomisk frihet, og dette er igjen en implikasjon av rasjonalitet: dvs. disse tingene kan kun oppnås i en kultur hvor rasjonalitet står sterkt. Står rasjonaliteten svakt vil virkelighetskontaken bli mangelfull, og da er det som om man ferdes i et vanskelig terreng uten kart: da kan det lett gå rett vest eller nord og ned.
Men å tro at man alltid kan være godt forberedt på enhver krise som måtte oppstå er intet annet enn ren ønsketenkning.
I de siste årene er det blitt vanlig at ledende politikere bærer på jakkeslaget en pins med sitt lands flagg. Så vidt vi husker begynte dette i USA etter 11. september 2001; etter terrorangrepet som skjedde den dagen begynte amerikanske politikere, og en rekke andre personer som opptrådte foran et publikum, å bruke en pins med det amerikanske flagget, dette for å vise støtte til USA. Bruken av en slik flagg-pins spredte seg så til en rekke andre land, og så sent som i går 10/5 så vi en svensk statsråd bruke en pins med det svenske flagget på TV (i programmet Agenda på SVT2). Men av en eller annen grunn har en slik pins-bruk ikke kommet til Norge: vi kan ikke huske å ha sett norske politikere med en pins med et norsk flagg på jakkeslaget. Men nå har noe skjedd. I de siste ukene har vi altfor mange ganger sett ledende norske politikere på TV, og disse har båret en pins ikke med det norske flagget, men en pins som viser en slags krans med ulikefarvede segmenter. De innvidde vet at dette er logoen til noe som kalles «Agenda 2030», et FN-program som skal fremme det som påstås å være en «bærekraftig utvikling». Politikerne bærer åpenbart dette merket for å vise sin støtte til Agenda 2030. Noen har protestert mot dette og mener at politikerne heller burde bruke en pins med det norske flagget; og etter at debatten om Agenda2030-pinsen tok av har enkelte FrP-politikere begynt å bruke en pins med norske flagget.
Men først: Hva er Agenda 2030? I sitatet som umiddelbart følger sier regjeringen at den støtter dette programmet, og deretter gjengir vi hovedpunktene i programmet med våre kommentarer.
2030-agendaen med bærekraftsmålene utgjør den politiske overbygningen for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. I 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Et sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelates. De mest sårbare og marginaliserte menneskene og gruppene i verden skal inkluderes i utviklingen. Bærekraftsmålene krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land.
Med formuleringer som «ingen skal utelates» og at alle skal «inkluderes i utviklingen» ser man hva dette egentlig er: dette er grunnlaget for innføringen av en verdensomspennende velferdsstat.
En velferdsstat er et system som innebærer at alle borgere skal ha rett til å få en rekke tilbud mer eller mindre gratis fra det offentlige: utdannelse, helsehjelp, pensjoner og trygder, bolig, mm., og at dette skal finansieres med skatter og avgifter, eller evt. overføringer fra andre land. Videre skal all produktiv virksomhet reguleres av det offentlige.
Dette systemet er innført i en rekke land, de første skritt ble i enkelte land tatt allerede fra slutten av 1800-tallet, men andre land var noe senere ute. Etter noen tid har dette systemet i alle land resultert i perioder med økonomiske kriser, inflasjon, arbeidsløshet, og slike ting som synkende kvalitet i skolen (elevene oppnår dårligere resultater), køer i helsevesenet, et stadig mer omfattende og detaljert lovverk som gir regler på flere og flere områder (noe som fører til mer kriminalitet fordi det svekker respekten for lov og rett), pensjonssystemer som er konkurs, og en enorm og voksende statsgjeld. Systemet fører også nødvendigvis til et voksende byråkrati; byråkratiet er det apparat som utreder, planlegger, styrer og administrerer de tilbud som det offentlige står for. Byråkratiet er helt uproduktivt; det skaper ikke verdier, det fordeler verdier som er skapt av de produktive. Byråkratiet er et apparat som på en meget kostbar og ineffektiv måte utfører den oppgaven som markedsmekanismen utfører langt mer effektivt og billigere i en fri, uregulert økonomi.
I en velferdsstat er en slik negativ utvikling uunngåelig, og den vil ikke skje i en fri økonomi; i en regulert økonomi vil kommunikasjonen mellom produsenter og forbrukere, som i et fritt marked skjer via den meget effektive markedsmekanismen, skjer via offentlige reguleringer, og dette er nødvendigvis en svært treg styringsmekanisme. Kvaliteten på tilbudene fra det offentlige vil synke fordi i statlige virksomheter vil innovasjon og nytenkning ikke ha det frie spillerom som finnes i en fri økonomi, og i en økonomi med store offentlige sektorer (f.eks. innen skole, helse, forskning, kultur, pensjoner og trygder) vil de positive effektene av konkurranse og effektivisering ikke kunne komme til uttrykk i like stor grad som under frihet.
I et slikt system må den offentlige gjelden nødvendigvis øke fordi politikerene må love mer og mer for å bli valgt, dvs. de må love flere eller bedre offentlige tilbud: «stem på oss så skal vi bruke mer penger på skole, på pensjoner, på eldreomsorg, på helsevesenet, på kultur, på miljø, etc.». Dette finansieres av økede skatter, men når dette ikke strekker til tas det opp lån, og denne gjelden må betales av fremtidens skattebetalere.
Enhver burde kunne forstå at et slikt system ikke kan fungere i det lange løp – men det ser ikke ut til at de enorme og voksende problemer som alle velferdsstater har skremmer politikerne; nå vil de altså også innføre denne modellen internasjonalt, åpenbart under ledelse av FN.
La oss se på de 17 konkrete punktene som inngår i Agenda 2030. Noen mål er selvsagt gode.
Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden.
Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk
Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder
Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle
Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle
Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris
Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle
Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon
Disse målene er gode, men er alle uttrykk for og implikasjoner av ett grunnleggende forhold: bedre velstand. Alle disse målene vil oppnås dersom samfunnet opplever en utvikling i retning av bedre velstand. Men det er kun én vei til større velstand, og det er økning av produktiviteten i samfunnet. Dette er igjen et resultat av akkumulering av kapital, og dette forutsetter igjen respekt for eiendomsretten. Og dette igjen forutsetter at det i samfunnet anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. Med andre ord: voksende velstand (stabilt over tid) kan kun skje i et samfunn med en fri økonomi, dvs. kun i et samfunn hvor det ikke er noen statlig innblanding i økonomien, og hvor det er full frihandel både i landet og med andre land. Og for å gjenta det ekstremt viktige hovedpoenget: akkumulering av kapital (stabilt over tid) skjer kun dersom det er respekt for eiendomsretten, og dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid. I dag er det ikke slik i noe land: i land med en stor offentlig sektor, med en mengde offentlige «gratis»tilbud, med reguleringer og overføringer og høy skatt, er det liten respekt for eiendomsretten. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)
Etter alt å dømme har FN en annen oppskrift enn respekt for eiendomsretten for å oppnå disse målene; FNs oppskrift går nok ut på å oppnå dette gjennom høye skatter og avgifter, og en rekke gratistilbud fra det offentlige. Men en slik ordning betyr reellt sett at man tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber produktivt eller til de som ikke jobber. Siden velstand er et resultat av produksjon vil dette over tid svekke motivasjonen til å jobbe produktivt, og denne politikken vil ødelegge velstanden for alle.
Vi skrev at «dette igjen forutsetter at det anses som moralsk høyverdig å skape et godt liv for seg og sine ved produktivt arbeid». Man kan spørre om det er noen som er eksplisitt uenige i dette. Ja, det er noen som ikke anser det som moralsk høyverdig å skape et godt liv ved produktivt arbeid, f.eks. de som sogner til miljøbevegelsen, de som er tilhengere av likhet/egelitarianisme, og mange religiøse grupper. Det er også mange som deler dette synet fordi de misliker andres suksess. Disse gruppene står svært sterkt i dag, og de preger sterkt politikken i alle land i Vesten.
Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling.
Dette er et godt mål, men er umulig å oppfylle så lenge islam står sterkt, og så lenge de dominerende kreftene i et samfunn (partier, presse, akademia, intellektuelle) ikke våger å utfordre islam. I Vesten i dag er det så ille at de få som våger å utfordre islam av presumptivt seriøse aktører blir beskyldt for å være rasister og/eller det som enda verre er.
Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land
I en fri økonomi vil alle over tid få bedre velstand. Som nevnt er det akkumulert kapital som gir velstand, og de som tidligst fikk en fri økonomi (som altså innebærer respekt for eiendomsretten) vil være mer velstående enn andre land som fikk en fri økonomi med på et senere tidspunkt.
Dersom FN vil oppnå redusert ulikhet med overføringer og reguleringer vil de nok oppnå likhet, men det som vil skje er at velstanden reduseres både i det land som kapitalen fjernes fra og i de land som kapitalen overføres til. Grunnen til at dette vil skje er at i de land som midlene overføres fra vil det bli mindre lønnsomt å jobbe pga. økende skatter og avgifter og stadig flere reguleringer, og folk vil jobbe mindre. I de land som midlene overføres til vil det bli lettere å få penger uten å jobbe (via ulike støtteordninger), og motivasjonen for å jobbe produktivt vil bli mindre. Jo lenger slike overføringer pågår jo raskere vil alle land bli fattigere.
Mål 11: Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige
Et viktig element for å oppnå dette er å sørge for at de som begår reell kriminalitet lange fengselsstraffer, men det er i dag svært få som i dag støtter en slik politikk. Det er intet som tyder på FN slutter opp om vårt syn her.
Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre
Sikres ved en fri økonomi med full respekt for eiendomsretten. Full respekt for eiendomsretten innebærer at politikere ikke kan tilgodese sine foretrukne pressgrupper, slik de kan og gjør i alle regulerte økonomier.
Mål 13: Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem
Klimaendringer er et naturlig fenomen, og der de måtte ha negative konsekvenser vil disse minimaliseres ved individuell frihet, dvs. ved at individer frivillig, dvs. uten statlige hindringer, kan tilpasse seg de endringer som måtte skje.
Mål 14: Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling
Dersom dette betyr at hav og marine ressurser ikke skal være gjenstand for privat utforsking og entreprenørvirksomhet, vil produktiviteten på disse områdene bli svært lav, og enorme ressurser vil bli liggende uutnyttet. Dersom de blir utnyttet vil de være til gode for mennesker over hele verden, forutsatt respekt for eiendomsretten og frihandel.
Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Mål 17: Styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling
Kun privat eiendomsrett kan sikre dette.
Agenda2030 ser ut til å handle om å innføre for hele verden et system som ikke fungerer i noe land, et system som ikke kan fungere dersom målet er å skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Agenda2030 er intet annet enn en oppskrift på en katastrofe.
Men hvorfor går da så mange inn for den? Dette skjer fordi målene som inngår i Agenda 2030 er opplagte implikasjoner av grunnleggende verdier som dominerer i alle land over hele verden (de dominerer dog ikke like sterkt i alle land). Disse verdiene er kollektivisme, altruisme, egalitarianisme, utjamning, at man ikke skal han ansvar for seg selv men skal ha ansvar for alle andre, og det syn at statlig styring er et gode. At disse verdiene dominerer innebærer at de motsatte verdiene – individualisme, rasjonell egoisme, ansvar for egne valg, frihet, kapitalisme, markedsøkonomi og frihandel – ansees er umoralske.
Agenda 2030 har vært lite diskutert i norsk presse; det ser ut som om alle som slipper til i mediene støtter opp om det dette programmet går inn for. Et typisk innlegg som støtter opp om Agenda2030 ble publisert i Aftenposten 10/5, og vi siterer fra dette innlegget:
Som et av verdens beste land å bo i har Norge et spesielt ansvar overfor den fremtidige generasjonen. FN-pinsen, med bærekraftsmålene avbildet på seg, symboliserer handling og samarbeid for en bedre verden. Tusen hjertelig takk, kjære folkevalgte i Norge, for at dere tar dette seriøst. … Man kan selvfølgelig nærmere diskutere og være uenig om hvordan man skal jobbe for å nå bærekraftsmålene, men symbolikken bak pinsen gjør meg optimistisk for fremtiden.
Som det også kommer frem i innlegget vi nettopp siterte fra har pins-bruken fått stor oppmerksomhet de siste dagene.
Dette er fra et typisk eksempel på et oppslag om pins-bruken: «FN-pins setter sinnene i kok: – Hva er galt med det norske flagget? … Det ble steile fronter etter redaktør Vebjørn Selbekk i avisen Dagen gikk ut mot at stadige flere statsråder dukker opp med FN-pins på jakkeslaget midt i koronakrisen. – Jeg skjønner ikke hvorfor norsk elite på død og liv skal bære FN-pinsen på jakkeslaget. Hva er galt med det norske flagget, skrev Selbekk … Umiddelbart kom det kontant svar fra samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF):
– Selbekk vet utmerket godt at nålen symboliserer FNs bærekraftsmål, som er hele verdens arbeidsplan for å bekjempe fattigdom, utrydde forskjeller og bremse klimaendringene. Slike populistiske utsagn Selbekk kommer med – gjør ikke annet enn å skape mistenkeliggjøring og avsporing! … ».
Enda et eksempel: «Jeg ville gått med FN-pins og det norske flagget samtidig … Å jobbe for sin egen nasjon, samtidig som de jobber for solidaritet med de fattigste i verden. For vi vinner alle hvis fattigdommen blir mindre. Det er jo også det «å hjelpe i nærområdet» innebærer»».
Enda et eksempel, dette fra Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Stavrum er en av de noe mer edruelige kommentatorene i norsk presse, men denne gangen går han helt bananas:
«Norge først-gjengen bør ta skrittet helt ut og sette Kim Il Sung på jakkeslaget sitt. Nord-Koreas avdøde hersker Kim Il Sung er det klare ideologiske forbildet for dem som vil stenge grensene og sette Norge først. «- Nå bør regjeringen og politikere kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg. I disse dager må en ha fullt fokus på Norges ve og vel», heter det i et innlegg som er delt på Facebook-siden til Fremskrittspartiets Jon E. Helgheim. Og oppfordringen er tatt til følge. I Stortinget i går kappes Frp-representantene i å vandre rundt med norske flagg. Nå er det nasjonalisme som gjelder, og åpenbart et grensevern som skal berge oss fra økonomisk pest og helsemessig pandemi….».
Det er altså i al hovedsak pinsen, og forslaget om å bruke det norske flagget heller enn Agands2030-pinsen, som vekker harme og debatt, ikke det som Agenda2030 står for; det Agenda2030 står for er alle enig i. dvs. alle unntatt oss. Dette bare bekrefter vårt poeng om at de ideene som ligger til grunn for Agenda2030 er så utbredte og allment akseptert at ingen (av de som slipper til i det store mediene) erklærer seg uenige i dem.
Navnet «Agenda2030» innebærer at målene i stor grad skal være gjennomført innen år 2030, dvs. i løpet av ti år fra nå. La oss se på et par av artiklene fra originalprogrammet:
45. We acknowledge also the essential role of national parliaments through their enactment of legislation and adoption of budgets and their role in ensuring accountability for the effective implementation of our commitments. Governments and public institutions will also work closely on implementation with regional and local authorities, sub-regional institutions, international institutions, academia, philanthropic organisations, volunteer groups and others.
47. Our Governments have the primary responsibility for follow-up and review, at the national, regional and global levels, in relation to the progress made in implementing the Goals and targets over the coming fifteen years. To support accountability to our citizens, we will provide for systematic follow-up and review at the various levels, as set out in this Agenda and the Addis Ababa Action Agenda. The High Level Political Forum under the auspices of the General Assembly and the Economic and Social Council will have the central role in overseeing follow-up and review at the global level.
Disse punktene i programmet sier at de enkelte lands styrende organer skal vedta lover som innebærer at ønskelisten i Agenda2030 blir gjennomført innen 2030. Som sagt, vi har ikke sett noen opposisjon til det som programmet går inn for i mainstreammiljøer, så det blir nok ingen problemer med å få Stortinget til å vedta alle de lover som innebærer at programmet gjennomføres. (Vi vil tro at det samme i det store og hele vil gjelde i alle andre land.)
Det organ som står bak er altså FN. FN er et internasjonalt organ som ble dannet etter annen verdenskrig for å løse konflikter mellom land for slik å hindre kriger i å bryte ut. På dette området har FN vært svært lite vellykket. FN tok også etter hvert på seg en rekke andre oppgaver (gjennom underliggende organer som UNICEF, WHO, FAO, UNDP) og har på disse områdene også vært svært lite effektivt. Det aller mest kritikkverdige er at i FN betraktes alle land som likeverdige, dvs. at siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige, noe som som bla. har ført til absurditeter som at barbariske diktaturer leder organer som arbeider for å styrke menneskerettigheter. Det er også velkjent at FN er et oppblåst og gjennomkorrupt byråkrati. Allikevel er det dette organet som skal lede all verdens regjeringer i et arbeid for å gjøre hele verden om til en velferdsstat. Som man sier med typisk engelsk understatement når man står overfor en fullstendig absurd plan: «What could possibly go wrong?»
I Norge handler den eneste diskusjonen relatert til dette om bruken av en pins som innebærer støtte til programmet, det er ingen diskusjon om selve programmet, der er det full oppslutning.
Men som sagt: vi slutter ikke opp om dette programmet tvert imot, vi innser at det er meget skadelig. Vi er derfor sterkt imot! Velferdsstaten vil nok føre til mer likhet, men dette er en likhet i stadig større fattigdom. Vi vil det annerledes, vil vil ha samfunn preget av fred, harmoni og velstand, og hvor hver enkelt skal kunne skape sin fremtid ved egen innsats og ved produktivt arbeid, og dette kan kun skje fullt ut under full individuell frihet. Vi er heller ikke bare imot Agenda2030, vi er for utmelding av FN! Vi er for full individuell frihet. Vi vil at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. hver enkelt skal ha full rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt! En implikasjon av dette er en fri økonomi med full frihandel. Kun på en slik basis vil det være mulig å skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand.
