Kategori: Ukategorisert

Flere artikler i mainstreampressen de siste ukene har beskrevet hvordan problemene i New York – som i mange tiår var verdens viktigste og mest populære by –  stadig er blitt mer omfattende og mer alvorlige. Men ingen av dem sier noe om hvorfor denne utviklingen er skjedd. Vi vil derfor her si noe om dette.  

Men først: Hvem styrer New York? Eller, hvilke politiske ideer ligger til grunn for de beslutningene som tas i byens styrende organer. Det er liten grunn her til å skille mellom demokrater og republikanere; forskjellene mellom dem er som regel små, men New York er blitt styrt av demokrater i lang tid. Det som er viktig her er at velgerne i New York, og i de andre storbyene i USA, ligger enda lenger til venstre enn folk i mindre urbane områder.     

Guvernør siden 2011 er Andrew Cuomo, og han er ifølge en hyllest-artikkel «One of the Most Progressive Governors» i USA, og vi skal innledningsvis sitere noe om ham fra noen  utvalgte artikler. 

Vi tar med her noe om korrekte oversettelser av et par begreper fra amerikansk til norsk siden dette ofte gjøres feil i norske medier: den korrekte oversettelse av det amerikanske «liberal» i en politisk kontekst er «venstreorientert», og «progressiv» skal oversettes til  «radikalt venstreorientert». Mer om «progressiv» kan man finne i Wikipedia-artikkelen «Progressivism in the United States», link nedenfor.

Vi har tidligere skrevet utførlig om hva «venstreorientert» betyr (link nedenfor), men vi vil her bare kort si at det innebærer støtte til statlige reguleringer og styring av økonomien, høye skatter og avgifter, favorisering av fagforeninger (spesielt for de som organiserer offentlige ansatte), en mengde offentlige gratistilbud, enkelt tilgjengelige stipend- og trygdeordninger, og milde straffer for kriminelle.  

Tilbake til artikkelen om Cuomo, og vi gjengir noen sitater og uthever noen punkter som viser hans støtte til en venstreorientert politikk: «In January, when Gov. Andrew Cuomo announced his intention to offer New Yorkers free college tuition … [alle uthevelser her].

He became the first governor able to deliver on an idea dear to the hearts of Democrats, offering a free ride not just for two years but four years of higher education at a public institution … 

After the shootings in Sandy Hook, Cuomo strengthened New York’s already strict gun control laws. Last year’s budget included a $15 minimum wage, …as well as paid family leave. 

This year’s budget, which was the vehicle for the tuition plan, also reinstituted a tax on the income of millionaires, raised the age at which juvenile offenders can be tried as adults, created a $10 million legal defense fund for immigrants and provided a tax break for workers who pay union dues.

Cuomo now pursues more policies that progressives like, such as the free tuition plan and banning fracking.

Andrew Cuomo … has closed more than a dozen prisons and delivered on many other favorite ideas of progressives.» 

Men man finner også sitater som dette, som gir et litt annet bilde: «Cuomo gets little credit on the left. On nearly every issue they care about, activists complain, Cuomo has had to be dragged kicking and screaming, coming around only when he realized it might be politically advantageous to do so» og dette «Cuomo has consistently cut taxes and placed a cap on property tax increases at the local level».  

Sitatene over er fra an artikkel av Alan Greenblatt fra 2017, link nedenfor.  

Cuomo ble utsatt for sterk kritikk ifbm covid-epidenien. Under overskriften «Does Cuomo Share Blame for 6,200 Virus Deaths in N.Y. Nursing Homes?» skriver New York Times bla. følgende: «[A] directive that Mr. Cuomo’s administration delivered in late March, [was] effectively ordering nursing homes to accept coronavirus patients from hospitals.»  Siden eldre var spesielt utsatte for smitte var dette ikke noe sjakktrekk. 

Etter drapet på George Floyd ble også New York rammet av opptøyer og sterkt økende kriminalitet.  

Daily Mail forteller om de siste ukene at «Crime is up in New York City with a shocking 286% in robberies on the Upper East Side alone, shootings have gone up and arrests have halved». 

Artikkelen i Daily Mail forteller også følgende: «So far, there have already been more shootings in 2020 than there were by the end of the year in 2019 and there are still five months until the year’s end. Robberies on the Upper East Side have also increased by more than 200 percent. With a gaping deficit in the city and state’s budget, essential services like garbage collection, are suffering.The city’s sanitation budget was cut by $106 million to try to reduce outgoings. It resulted in trash piling up all over the city.» 

Også New York har sluttet opp om forslagene fra ekstremt venstreorienterte grupper om å redusere bevilgningene til politiet, et standpunkt som bygger på en feilaktig oppfatning om at politiet i betydelig omfang trakasserer afro-amerikanere. 

«New York City officials on Tuesday agreed to a grim coronavirus-era budget that will sharply curtail municipal services, impose a hiring freeze and, in a move meant to placate calls to defund the police, shift roughly $1 billion from the Police Department.» (New York Times 30. juni). 

Det er korrekt at enkelte politifolk har trakassert afro-amerikanere, men disse politifolkene har allikevel ofte kunnet fortsette i jobben fordi de er beskyttet av sterke fagforeninger. 

Men Daily Mail forteller også at Cuomo motsetter seg ytterligere skatteøkninger på de rikeste, dette for å hindre at de flytter fra byen: «What is making matters worse are the increasing calls from other lawmakers to boost taxes on the city’s highest earners to try to plug the $30 billion deficit that was left by the pandemic. Cuomo said he is resisting the idea…A single per cent of New York’s population pays half of the state’s taxes and they’re the most mobile people on the globe,’ he said».   

Så, New York har i en årrekke ført en venstreorientert politikk – høye skatter, en rekke offentlige tilbud (skoler, søppeltømming, stipendier, mm.), ettergivenhet overfor kriminelle,  voksende offentlig gjeld – og når Corona-krisen kom ble også den håndtert svært dårlig. 

Resultatet? Folk rømmer fra byen. En artikkel forteller at «New York City is dead forever». Artikkelen begynner slik: «I love NYC. When I first moved to NYC it was a dream come true. Every corner was like a theater production happening right in front of me. So much personality, so many stories. …»

Mer fra denne artikkelen: «Now it’s completely dead. “But NYC always always bounces back.” No. Not this time. “But NYC is the center of the financial universe. Opportunities will flourish here again.” Not this time. “NYC has experienced worse.” No, it hasn’t. …

Three of the most important reasons to move to NYC: business opportunities, culture and food. Commercial real estate and colleges are also suffering….

Midtown Manhattan, the center of business in NYC, is empty. Even though people can go back to work, famous office buildings like the Time Life skyscraper are still 90% empty. . …The Time Life building can handle 8,000 workers. Now it maybe has 500 workers back. … [En av grunnen til dette er økende bruk av hjemmekontor, videokonferanser,  etc., men med en riktig politikk ville kontorer det ikke lenger er bruk for blitt brukt til noe annet.]

Now a third wave of people are leaving. But they might be too late. Prices are down 30-50% on both rentals and sales, no matter what real estate people tell you. And rentals soaring in the second- and third-tier cities.

Right now, Broadway is closed “at least until early 2021” and then there are supposed to be a series of “rolling dates” by which it will reopen.

But is that true? We simply don’t know. And what does that mean? And will it have to be only 25% capacity? Broadway shows can’t survive with that! And will performers, writers, producers, investors, lenders, stagehands, landlords, etc. wait a year?

Same for the museums, Lincoln Center and the thousand other cultural reasons millions come to New York City every year.

My favorite restaurant is closed for good. OK, let’s go to my second favorite. Closed for good. Third favorite, closed for good. I thought the Paycheck Protection Program (PPP) was supposed to help. No? What about emergency relief? No. Stimulus checks? Unemployment? No and no. OK, my fourth favorite, or what about that place I always ordered delivery from? No and no.

Yes, it does. I lived three blocks from Ground Zero on 9/11. Downtown, where I lived, was destroyed, but it came roaring back within two years. Such sadness and hardship ― and then, quickly, that area became the most attractive area in New York.

And in 2008 and 2009, there was much suffering during the Great Recession, and again much hardship, but things came roaring back. But this time it’s different. You’re never supposed to say that, but this time it’s true.

Der er mer i artikkelen som er verd å sitere, men vi henviser til artikkelen (link nedenfor) som ble publisert i New York Post. 

Corona-epidemien har åpenbart ført til ytterligere problemer. Håndteringen av den har ført til større problemer. Også opptøyene etter drapet på George Floyd førte til problemer. Og den politiske infrastruktur – et uforberedt offentlig helsevesen, styringsmekanismene for viktige institusjoner basert på politiske valg – som lå til grunn for alt som skjedde i forkant var ikke velegnet til å håndtere reelle problemer. Mye reguleringer – mest kjent er kanskje de omfattende og langvarige reguleringsordningene som gjelder for boliger, stadig vedtatt i nye former, sist med navnet «Housing Stability and Tenant Protection Act» (2019) – ettergivenhet overfor kriminalitet, en mengde offentlige tilbud (som derfor ikke legger størst vekt på å tilfredsstille kundene, men på å gjøre fagforeningene tilfredse) har ført til at verdens viktigste og mektigste by kommer til å bli en spøkelsesby. Vi vil også nevne at statlige støtteordninger passiviserer mange av mottagerne, noe som gjør en betydelig andel av borgerne til lite produktive sosialklienter, og at forbudet mot narkotika driver mange av de som ikke er spesielt ressurssterke over i reell kriminalitet. Uttrykk som «dypt tragisk» strekker ikke til. 

New Yorks velgere (og det samme gjelder for alle andre byer og land i Vesten) har i mange tiår stemt for et politisk system som innebærer at staten skal føre en venstreorientert politikk, en politikk som altså innebærer høye skatter, statlig styring, og en mengde gratistilbud fra det offentlige.    

En slik politikk innebærer en mengde negative ting: økende gjeld, økende skatter, økende kriminalitet, og ofte inkompetent ledelse av viktige organer/etater (som f.eks.helsevesenet). 

Denne politikken er ødeleggende fordi skatter og avgifter og reguleringer demotiverer de produktive, og støtteordninger passiviserer ytterligere de mindre produktive. Og produksjon er basis for all velstand, svikter produksjonen får man fattigdom og forfall.   

Denne utviklingen, en utvikling som må ende med forferdelse, ser vi tydelig i alle vestlige land, men noen er kommet nærmere stupet enn andre. Det land som er kommet nærmest stupet er vel Sverige, mens i USA er enkelte byer nærmer stupet enn andre – og det er de byene som er blitt styrt av demokrater, dvs. de som har ført en kurs lengst til venstre, som har de største problemene.   

Ja, Corona-epidemien og opptøyene etter drapet på George Floyd førte til en eskalering av store utfordringer, men de ble håndtert svært dårlig av de politiske myndighetene.   

Men hva er den grunnleggende årsaken til at de ble håndtert så dårlig? En forklaring som går ut på at lederne var inkompetente går ikke dypt nok. Man må se dypere enn dette. Og så må man se på hele systemet. 

Det er altså slik at politikken har sterkt skadelige effekter, men hvorfor føres denne politikken? Alle ser problemene, men de løsningen som foreslås gjør bare vondt verre. 

Politikken innebærer skatter, avgifter, og reguleringer – som alle er negative for de som rammes. Begrunnelsen er at disse statlige inntektene og reguleringene skal brukes for å hjelpe og/eller beskytte visse «svake» grupper.  

Men dette bygger på en etikk (en etikk er et sett av prinsipper som gir råd for handling) som sier at det som er moralsk riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Denne etikken, den som dominerer i dag, heter altruisme. Også ettergivenhet overfor kriminelle er et utslag av altruisme. Også det å finne seg i det politikerne pålegger en av stadig flere skatter og avgifter, og å godta alle innskrenkninger av ens frihet som staten innfører, er implikasjoner av altruisme. 

Det som skjer er altså at det føres en politikk som bygger på altruisme. Hovedlinjene i denne politikken har full oppslutning fra nærmest hele befolkningen, dette fordi altruismen av alle regnes som et etisk ideal (som vi nevnte over er det praktisk talt ingen forskjell på demokrater og republikanere i USA, og det er heller ingen betydelige forskjeller mellom de store partiene i alle andre vestlige land, og grunnen til dette er at altruismen nærmest har full oppslutning). 

Så,  alle land i Vesten fører en ødeleggende politikk, og en politikk som allikevel har full oppslutning fra befolkningen. Det er dette altruismen innebærer.

Den filosof som i størst dybde og omfang har analysert altruismen og dens ødeleggende virkninger er Ayn Rand.  Vi siterer fra hennes artikkel «Faith and Force: The Destroyers of the Modern World» (link nedenfor).

«What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.

Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice―which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction―which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.

Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.”».

Hvorfor slutter folk flest allikevel opp om denne ødeleggende etikken? Det er fordi alle institusjoner – barnehager, skole, presse, universiteter, etc. – som med én stemme unisont hevder at altruismen er den eneste riktige etikken. 

Men denne etikken fører altså til død og fordervelse. Og som nevnt, folk lurer på hvorfor det allikevel går så galt som det gjør, og som vi har sett bekreftet over i artiklene om New York.. Det er skrevet utallige bøker og artikler som forsøker å forklare hvorfor det går så galt, og det er stilt spørsmål ved nærmest ethvert relavant faktum, men utviklingen bare fortsetter i den samme negative retningen. Hvorfor?  Ayn Rand besvarte i sin roman Atlas Shrugged (1957) dette spørsmålet slik: «You have questioned everything except your moral code».  

Og det er den – etikken – som er feil, dvs. altruismen kan ikke gi noen oppskrift hverken på gode liv eller gode samfunn, den fører som nevnt til død og fordervelse. 

Ayn Rands alternativ vil vi ikke gå in på her, men den som er interessert kan lese kapitlet  om henne på www.filosofi.no .

Vi vil bare si at for å komme på rett kurs, en kurs som kan skape gode, harmoniske velstående og fredelige samfunn må man forkaste altruismen; den fører som man lett kan se til død og fordervelse.

$$$$$$$$$$$

https://www.governing.com/topics/politics/gov-cuomo-new-york-governor-progressives.html

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8595717/Cuomo-begs-wealthy-New-Yorkers-come-save-city-Ill-buy-drink.html

https://nypost.com/2020/08/17/nyc-is-dead-forever-heres-why-james-altucher/

(Takk til PAK som gjorde meg oppmerksom på denne artikklen.) 

https://en.wikipedia.org/wiki/Progressivism_in_the_United_States#Progressive_Era

«Venstresiden» og «høyresiden» – korrekt definert

http://aynrandlexicon.com/lexicon/altruism.html

Ayn Rand

 

 I de siste par ukene er det blitt arrangert flere relativt store fester i Oslo-områder – noe som har vært stikk i strid med intensjonene bak myndighetenes anbefalinger for å stoppe ytterligere spredning av corona-viruset. Politiet har grepet inn og stoppet et stort antall fester, og det har også være negative reaksjoner fra enkelte i befolkningen; å feste nå er hensynsløst, påstås det.  

En overskrift fra Nettavisen forteller at «Politiet stoppet fest med over 100 personer: – Skjønner ikke hva folk tenker med, sier politiet».

https://www.nettavisen.no/nyheter/politiet-stoppet-fest-med-over-100-personer—skjonner-ikke-hva-folk-tenker-med-sier-politiet/3424003004.html

Vi har ingen vanskeligheter med å tro at politiet ikke forstår hva som ligger bak. 

Det finnes en rekke andre avisoppslag som forteller at politiet har stoppet et stort antall fester, bla. dette i Dagbladet: «…natt til søndag ble det bare i Oslo rapportert om 54 fester politiet så seg nødt til å stoppe. På det verste var flere hundre mennesker samlet.» 

Her er en reaksjon fra en som mener at de som fester oppfører seg uansvarlig: «[Folk] fester og sprer smitte. Noen bør virkelig skamme seg. Unge mennesker uten ansvar og forståelse er blitt den usynlige fiendens beste venn. De burde skamme seg.» 

Den som skriver dette forteller videre at han selv kunne ha blitt smittet: «FREDAG FORMIDDAG BLE jeg utilsiktet offer for en av de fire omtalte festene på Oslos vestkant helgen for ei uke siden. Ned smittesporingens vei, på kirketrappa til en begravelse 200 kilometer utenfor Oslo, kom telefonen som sa det kunne være smitte i familien. Ikke fordi noen av oss hadde vært på fest, men fordi vi kjenner en som kjenner en som kjenner en som hadde festet og testet positivt for COVID-19. DET BLE INGEN begravelse, det ga seg selv. Vi var plutselig en risiko for andres helse. Hadde telefonen kommet et kvarter seinere hadde vi sittet uvitende i en nesten fullsatt kirke sammen med mange mennesker i godt voksen alder.» 

Skribenten er også bedrøvet fordi en fest han hadde gledet seg til ble avlyst: «Det tyngste var feiringen av min mors 94-årsdag samme kveld. Hun hadde gledet seg til dagen, skulle møte familie og venner, og vipps så var alt skrotet. – I disse tider må vi gjøre det vi må gjøre, det er bare sånn det er, sa Karin (94) tappert.»

Han avslutter slik: «MIN ISOLERTE HISTORIE fra smittespredningens vei er ikke unik. Den er garantert bare en av mange greiner på det smittesporende treet etter en av de mange festene. En av mange utilsiktede konsekvenser. Det rammer tilfeldig, det rammer blindt og det eneste du kan gjøre er å forholde deg til det, avlyse, stenge dørene og vente.»

https://www.dagbladet.no/kultur/noen-bor-virkelig-skamme-seg/72729442

Dette er altså oppfordringen: avlys, steng dørene og vent, bli hjemme – fordi viruset rammer blindt! 

Men her er at annet perspektiv på denne festingen, publisert på nrk.no: 

«Unge som syndebukker. Erkjenn feilen. Ta ansvar. Og for all del: Slutt å skylde på ungdommen! Men hva er det som egentlig har skjedd? I et intervju med VG sier Erna Solberg at oppblussingen som nå kommer i et voldsomt tempo skyldes manglende oppmerksomhet til håndvask og enmeters-regelen. På Facebook skriver helseminister Bent Høie at ungdommer tar veldig stor risiko ved å delta på fester, og at unge nå har et spesielt ansvar. Skylden legges over på vanlige folk, ungdommer, «festere».

Det er ingen tvil om at alkohol og sene kvelder utgjør en risiko, men den økte smitten i samfunnet skyldes noe annet.

Festligheter og sosialt samvær tok seg gradvis opp igjen i mai, og kulminerte med en herlig – og så å si smittefri – feiring på nasjonaldagen. Tusenvis av nordmenn marsjerte tett i sympati med George Floyd og #BlackLivesMatter-bevegelsen over hele landet. Disse hendelsene har ikke hatt effekt på smittetallene, som holdt seg stabilt lave i perioden.

Først nå, etter åpningen av grensene, ser vi hvordan smittetallene stiger i økende takt [uthevet her].

Jeg, som er 24, og en representant for ungdommen – de som fester, er uansvarlige og som nå må ta seg sammen for vårt felles beste – kan si meg helt enig at vi nå igjen må brette opp ermene.

Men, for at jeg igjen skal ofre sosialt liv, distansere meg og være del av den dugnaden vi må gjenreise, trenger jeg en beklagelse. I det minste, en innrømmelse.

Det er ikke på grunn av ungdommens fester at smitten igjen farer rundt oss. Det er fordi våre myndigheter har tillatt – nærmest invitert til – smitteimport.» 

https://www.nrk.no/ytring/unge-som-syndebukker-1.15118461

Før vi kommer til vårt hovedpoeng vil vi også henvise til en artikkel av Dr Ellie Cannon, publisert i engelske Daily Mail 9/8, hvor man blant annet kan finne en del opplysninger som myndighetene, også de norske, åpenbart har underkommunisert. Hun skriver om det som skjer i Storbrittania, men det prinsipielle er det samme som i Norge. Vi siterer:   

«The Government’s method of containing local outbreaks – locking down entire regions, closing businesses and destroying livelihoods – is a much bigger risk to the vast majority of people than the one posed by the virus itself [uthevet her]. …

According to the Office for National Statistics, 12,000 more people than usual have died from non-Covid illness in recent months, due to lack of care and fear of healthcare settings. …   

Covid-19 has an astonishing association with age – it’s been said time and again. From the age of about 50, risk begins to rise exponentially. Data now suggests about half of all corona deaths are in the over-75s. Another quarter are in those aged 65 to 74. And 22 per cent of deaths are in those a decade younger.

But below this age, the chances of being badly affected – or affected at all – by Covid-19 are shrinkingly small [uthevet her]. As one top statistician put it recently, if you are a woman aged 35, you’ve got far more chance of dying by being hit by a bus than you do from coronavirus.

The young have virtually nothing to fear from the virus itself [uthevet her]. So really, why should those under 40 put their lives on hold any longer?

…young people haven’t had it easy, either. The closure of schools and universities back in March was a panic move when we feared a tidal wave of Covid-19 was about to hit. There were so many unknown variables then, it was seen as the safest option.

There is now enough evidence to show that, in fact, school closures pose far more risks to our young people than benefits in lives saved.

Those under 20 are now thought to be half as susceptible to even catching Covid-19 as any other group. When clusters of the illness are discovered, almost always it is adults who give the virus to other adults or to children. Those children suffer a mild illness, if at all. Only in about ten per cent of cases, according to studies, do children transmit the virus to adults. And, surprisingly, children who are in close contact rarely seem to give it to each other.

Likewise, there are almost no instances recorded whereby children in school have transmitted the virus to their teachers. In fact, experts believe school closures had a pretty negligible impact on reducing the scale of the pandemic.

Perhaps we should look to the Dutch, for an example: in Holland schools and childcare facilities reopened fully in early June. But there have been no reports of coronavirus clusters linked to this decision.

… the under-40s are just not getting all that ill. As for the assumption that young people are careless, selfish and irresponsible, I haven’t found this to be true. Aside from the odd illicit gathering in a park, most young people I’ve come into contact with have been highly vigilant with social-distancing measures, and concerned about older parents and grandparents. And age-specific lockdowns would benefit everyone, of all ages, in the long-run. …So how would it work, exactly? Well, when outbreaks occur, those over 65 could follow stay-at-home orders, while 40 to 64-year-olds could fill out a simple Covid-19 risk calculator, which gives a personalised score based on overall health, and make a decision accordingly. …

Children, teenagers and young people are often accused of being selfish, but I believe this pandemic has showed them to be anything but. They have sacrificed months of their lives, their education and their futures to protect older generations from Covid-19.»

https://www.dailymail.co.uk/health/article-8607261/DR-ELLIE-CANNON-time-young-people-freedom.html

Vi lar denne artikkelen tale for seg selv.  

Vi oppsummerer: dette viruset kan ramme alle, og alle kan smitte andre, men sannsynligheten for å bli alvorlig syk er svært liten (men større enn null) for de som ellers er unge og friske.   

Det er da etter vårt syn feil å innføre ordninger som bygger på en forutsetning som sier at alle kan bli alvorlig syke av dette viruset. En skribent vi siterte over gir uttrykk for den utbredte holdningen som sier at dette rammer blindt. Dette er feil hvis vi snakker om alvorlige sykdom og død. Men tiltakene som er innført ser ut til å være basert på en forutsetning om at dette rammer alle. Ordningene har svært negative konsekvenser, både økonomisk, jobbmessig og sosialt, og er altså basert på en ikke helt korrekt forutsetning.   

For at tall skal gi mening må de settes i kontekst. Det er sjelden blitt gjort i forbindelse med Corona-epidemien. La derfor oss gjøre det. I Norge har pr idag 261 personer mistet livet pga Corona siden midt i mars. Vanlig antall dødstall for denne perioden er ca 10 000. Tilsvarende tall for verden: dødsfall pga Corona er ca 760 000. Vanlig dødstall for denne perioden er 27 000 000. I prosent utgjør Corona-dødsfallene da 2,56 og 2,81 av totalt antall dødsfall. Det er dog en ikke ubetydelig usikkerhet i disse tallene, men når Corona altså står for en overdødelighet på mindre enn 3 % av alle dødsfall, så taler dette sitt tydelig språk. Vi tar også med at overdødeligheten i Norge pga. en influensaepidemi i desember 1993 var 1600 (normalt dødstall 4000, i desember 1993 var det  5600). Det ble da ikke satt inn noe tiltak, og det var heller ingen spesiell oppmerksomhet omkring dette.   

Myndighetene har altså systematisk underkommunisert det faktum at viruset ikke er like farlig for alle, og at økningen i dødstallene er svært liten. 

Myndighetene/politiet har i det siste grepet inn en rekke ganger for å stoppe festing med den begrunnelse at festene samlet mange mennesker på ett sted, men som var i strid med myndighetenes råd. Men når det var samlet en store menneskemengde for å markere sympati med George Floyd, kom det ingen reaksjon fra myndighetene enda også denne ansamlingen var i strid med gjeldende råd. En avis rapporterte om dette: «Fredag 5. juni samlet tusenvis av mennesker seg foran Stortinget for å markere motstand mot rasisme og politivold etter at George Floyd døde etter en pågripelse i Minneapolis. Mange stod tett og politiet varslet at de ikke ville gripe inn for å opprettholde smittevernreglene. Helsevesenet fryktet det kunne føre til en superspreder-situasjon» [men det kom ingen slik spredning].

https://www.nrk.no/norge/en-koronasmittet-etter-demonstrasjon-i-oslo-_-kommunen-oppfordrer-ikke-til-storstilt-testing-1.15056957

Videre: Videoer som viser leger som gir informasjon som har et annet innhold enn det myndighetene har fokusert på er blitt fjernet fra plattformer som youtube og twitter. Dette oppfattes av mange, ikke uten en viss rett, som om myndighetene ikke spiller med åpne kort og har noe å skjule (selv om youtube og twitter ikke er statlige plattformer).  

Enkelte grupper av innvandrere har åpenbart trodd at viruset ikke rammet dem, og har ofte ikke lagt stor vekt på myndighetenes råd. Disse, som altså har en annen religiøs bakgrunn enn den som har dominert i Norge, har ofte en fatalistisk innstilling, og har gått ut fra at deres gud allerede har bestemt hvorvidt de skal bli syke eller ikke, og at det ikke spiller noen rolle hvordan de oppfører seg i forhold til f.eks. hygiene. I disse gruppene er dødelighet og smittespredning langt større enn den er i befolkningen som helhet. Dette er underkommunisert av myndighetene. 

Myndighetene i alle vestlige land har satt i verk en rekke tiltak for å begrense spredningen av viruset utover bedret hygiene («hold deg hjemme, ikke gå ut, ikke gå på butikken, ikke reis, ikke gå til frisøren, ikke gå på konsert, ikke gå på fest, mm.»), og de har en rekke negative virkninger ikke bare på den enkeltes liv, men også på økonomen, dvs. på den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv. Vi oppsummerer effekten av disse tiltakene med følgende tre sitater: «Dansk BNP ned 7,4 prosent i 2. kvartal», «UK gross domestic product (GDP) is estimated to have fallen by a record 20.4% in Quarter 2 (Apr to June) 2020», og for USA: «Real gross domestic product (GDP) decreased at an annual rate of 32.9 percent in the second quarter of 2020, according to the “advance” estimate released by the Bureau of Economic Analysis». Det slike sitater sier er at folk mister jobben, at bedrifter går overende, at livsverk blir lagt i grus – alt som følge av myndighetenes forsøk på å begrense spredningen av viruset. Bak slik tall ligger en rekke ulike negative effekter, alt fra psykiske problemer til vold og alkoholmisbruk, mm. Regjeringene i ulike land forsøker å lindre effektene av slike tiltak ved å bruke penger, men disse pengene er tatt ut av luften og tiltakene vil da føre til økede skatter og avgifter og inflasjon, i årene som kommer.  

Når myndighetenes informasjon er skjev i forhold til fakta, så er det bare som man kan forvente at befolkningen ikke stoler på det som fortelles  – og reagerer ved å protestere. Og i denne situasjonen ser det ut til at det å feste er en meget nærliggende protest.    

$$$$$  

Antall dødsfall etter årsak, verden: 

https://www.weforum.org/agenda/2020/05/how-many-people-die-each-day-covid-19-coronavirus/

Foreningen Gullstandard går inn for full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Laissez-faire-kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på det prinsipp at eiendomsretten skal respekteres fullt ut, dvs. at næringslivet skal være fritt og at det skal være frihandel både mellom borgene i landet og mellom borgere eget land og borgere i i andre ikke-fiendtlige land. Staten skal da kun drive politi, rettsapparat og militært forsvar; alt annet (helsevesen, skoler, pensjons- og trygdeordninger, mm.) skal drives av private. Det skal ikke være noen reguleringer av økonomien, det skal ikke være noen konsesjons- eller løyveordninger, det skal ikke være noen avgifter, det skal ikke være noen (statlige) støtteordninger, og finansieringen av statens legitime oppgaver skal skje frivillig. Det er da stor forskjell på dette systemet og dagens system ikke bare i Norge, men alle land i Vesten: velferdsstaten. Velferdsstaten innebærer statlig styring på et stort antall områder, høye skatter og avgifter, og en rekke offentlige støtteordninger. 

Kun kapitalismen kan gi samfunn som over tid er stabile, harmoniske, fredelige og velstående, mens alle andre systemer, og da også velferdstaten, vil føre til kriser, uro og etter hvert til økende fattigdom. 

Men hvorfor er det så galt med reguleringer og støtteordninger – er det ikke slik at disse tiltakene retter opp skjevheter og feil som blir resultatet av en ren markedsøkonomi? Nei, det er ikke slik. Alle statlige tvangsinngrep (skatter, avgifter, reguleringer, støtteordninger) har negative resultater på sikt. I de følgende oppsummerer vi noen av de viktigste punktene som støtter opp om hvorfor laissez faire kapitalisme er et godt system, i motsetning til f.eks. velferdsstaten.  

Staten skal være regelgiver og dommer – er det da riktig at den også er aktør/spiller?  I velferdsstaten er det altså staten som driver store deler av økonomien, og det kan hende at man må gå rettens vei i en konflikt med en aktør på noen av disse statlige områdene (i saker om pensjon, trygd, skolens tilbud, ansettelsesforhold, mm.) Da har man staten både som motpart og som dommer. Det er et beklagelig, men velkjent, faktum at dersom man saksøker staten så kjemper man i motbakke. Slik bør det ikke være, men det må være slik i en økonomi hvor staten er en aktør.

Prismekanismen koordinerer produksjon, investering, sparing, forbruk. I kapitalismen dannes prisene i det frie marked etter frivillige avtaler mellom selger og kjøper, og produksjon og forbruk vil da bli kontinuerlig tilpasset hverandre i samsvar med loven om tilbud og etterspørsel. I en regulert økonomi er det derimot statlige pålegg som enten gjør prisene for høye (pga. skatter og avgifter) eller for lave (fordi de er subsidiert). Dette fører til skjevheter mellom produksjon og forbruk, dette fordi det da i en periode blir for liten produksjon på noen områder og for stor produksjon på andre, og til at det i en periode er for stort forbruk på noen områder og for lite på andre. («For stort» eller «for lite» regnes i forhold til hva folk ville ha foretrukket dersom de i alt kunne velge frivillig uten statlig tvangsinnblanding.) Resultatet er da overproduksjon på noen områder og ventelister/køer/mangel/svartebørs på andre områder. Ofte er det slik at staten også betaler for lagring av den overproduksjon som de statlige støtteordningene har ført til. 

Rent miljø, gode lønninger, gode arbeidsforhold, gode produkter, er virkelige goder, men man kan ikke oppnå slike ting ved statlige pålegg, slik de fleste i dag tror. Disse godene er alltid resultat av mer effektiv produksjon, og dette er igjen er resultat av akkumulert kapital. (Kapital er maskiner, kunnskap, metoder, etc. som brukes i produksjonen. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo høyere er produksjonen og dermed velstanden i samfunnet.) Dersom staten bestemmer (f.eks. ved lov) at visse tilbud skal ha en bestemt kvalitet (eks. lover om minstelønn, om kvalitet på produkter) vil dette muligens kunne ha de ønskede effekter i en kort periode, men de skaper større problemer andre steder i økonomien. På sikt er slike statlige bestemmelser ødeleggende for alle.   

I et samfunn hvor det offentlige tilbyr en rekke viktige tjenester (skole, helse, pensjoner) brytes den essensielle forbindelsen mellom den som betaler for en vare/tjeneste og den som mottar den. Den som tilbyr vil som regel primært forsøke å tilfredsstille den som betaler og ikke den som mottar. 

Det vi sier her betyr ikke at de mange som i dag er ansatt i det offentlige (som f.eks. som leger, sykepleiere, lærere, brannmenn, bibliotekarer, veiarbeidere, renholdere, etc.) gjør en dårlig jobb, det betyr kun at det i dagens system finnes incentiver som ikke er optimale for brukeren, og at det i endel tilfeller kan skje at brukeren da ikke får førsteprioritet. Vi illustrerer dette kun med et kjent hjertesukk som kom fra en lærer ifbm. en av de utallige anti-mobbe-kampanjene som  den offentlige skolen er blitt utsatt for de siste årene: «Det er blitt viktigere å rapportere  til departementet om tilfeller av mobbing enn å stoppe mobbingen».  

Den dynamikken man får ved konkurranse mellom ulike aktører får man ikke når staten nærmest har monopol på store arenaer.   I dagens system driver staten en rekke svært viktige tilbud (bla. pensjonsordningene, skolen, og helsevesenet). Dette er reellt sett statlige monopoler (det finnes private alternativer, men de er svært små). Det er også vanskelig å tilpasse statlige ordninger til endrede omstendigheter, noe det finnes mange eksempler på: lengre levealder gjør at pensjonsalderen burde heves, det er mye gammelt utstyr i skolen, det skjer forgubbing av lærerstanden, etc. På kort sikt går mange slike ting i bølger, men den langsiktige utviklingen i en styrt økonomi er negativ.  

Hvis staten skal støtte eller regulere intellektuell liv – aviser, kunst, forlag, skole, forskning, radio/TV – vil dette etter hvert føre til en ensretting av disse områdene; mangfoldet vil forsvinne; beslutningstagere vil da i stadig mindre grad slippe til kritikere av staten og av de dominerende meningen og holdningene – det er jo staten som deler ut pengene de lever av, eller som gir de tillatelser og løyver som gjør at de fortsatt kan drive sin virksomhet.  

Ny teknologi forbys eller begrenses fordi de ikke passer inn i gamle reguleringer: Uber er et typisk eksempel. Det er også en stor og tidskrevende prosess å endre gamle reguleringer, og de blir raskt foreldet. Alt dette gjør økonomien tregere.  

I en styrt økonomi må byråkratiet vokse og vokse. Byråkratiet er det apparat som i en styrt økonomi gjør den jobben prismekanismen gjør i en fri økonomi. Byråkratiet er uproduktivt, det skaper ikke verdier, det flytter på verdier andre har skapt. I en regulert økonomi vil man derfor få en voksende gruppe av langtidsutdannede mennesker – byråkrater – som ikke utfører en produktiv innsats, de bare styrer med støtteordningene: hvem skal få støtte og hvor mye, og hvordan må gjeldende reguleringer endres for å rette opp alle de utslag som ble helt annerledes enn intensjonen var da reglene ble laget. 

Støtteordninger innebærer at staten tar penger fra hver enkelt, men gir noe av disse pengene tilbake til de som oppfyller visse krav som staten har fastsatt. I en styrt økonomi er det da ikke de produktive som belønnes, de som belønnes er de som klarer å skaffe seg store poster på statsbudsjettet. Byråkratiet er altså det apparat som styrer disse støtteordningene. 

Produksjonen og dermed velstanden ville ha blitt større dersom byråkratene hadde hatt produktive jobber. 

Støtteordninger tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Dette er å belønne de som er mindre produktive og å straffe de som er mer produktive. Dette er skadelig på sikt. 

Et system med store overføringer, som velferdsstaten er, skaper uro, fordi enkelte grupper kan mene at andre grupper motter en ufortjent stor andel av felleskaken.   

Kan et system være godt dersom det blir skadelidende når folket velger feil politikere? Det snakkes i regulerte økonomier stadig om at dersom folket velger feil blir det en katastrofe. Ferske eksempler på dette er valgseire til Ny Demokrati, Sverigedemokratene, Trump, Brexit. (Påstandene om kommende katastrofer er dog som regel overdrevne.)

Under kapitalismen skal politikerne kun styre den statlige administrasjon, og lage nye lover dersom det er nødvendig for å presisere hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder.     Politisk uenighet vil da kun forekomme i spørsmål av typen om hvorvidt copyright skal gjelde i 20 år eller 50 år. Alle fløyer kan da leve med det som blir resultatet.   

(Vi skyter inn her at USA opprinnelig var nokså kapitalistisk; det var dette som lå i de grunnleggende dokumentene, og landet var i betydelig grad kapitalistisk ca fra 1865 til 1929. Terminologien ble da etablert; presidenten styrer en administrasjon, ikke en regjering. Man snakker da f.eks. om Roosevelt-administrasjonen, ikke om Roosevelt-regjeringen, selv om USA har vært en velferdsstat,og presidentene har ledet regjeringer, fra Franklin D. Roosevelts tid.  

I en styrt økonomi må mengden lover vokse og vokse og vokse … Dette er et velkjent faktum. Vi siterer fra regjeringens nettside: «Endringer i lover og forskrifter fra 1. januar 2020. Ved inngangen til det nye året trer en rekke nye lover og forskrifter i kraft [uthevet her]. På denne siden finner du en oversikt over noen av de viktigste regelendringene….» 

https://www.regjeringen.no/no/dokument/lover_regler/endringer-i-regelverk-fra-1.-januar-2020/id2680956/?expand=factbox2683332

 Jo flere lover det er, jo mindre respekt får de. Dette dyrker frem kriminalitet og korrupsjon. I alle velferdsstater er kriminaliteten voksende ….  

I velferdsstaten må politikerne love mer og mer for å bli valgt. Slike løfter finansieres av økende skatter, avgifter og gjeld. Så og si alle velferdsstater har en voksende skattebyrde, og en voksende gjeld som i dag utgjør fra ca ca 60 % til ca 140 % av BNP. All gjeld blir skatter og avgifter i fremtiden. (Stater som utsteder egne penger og som forbyr konkurranse om penger, slik alle stater i dag gjør, kan også dekke gjeld ved inflasjon. Den norske kronen har tapt 97 % av sin verdi siden 30-tallet.) 

Vi siterer fra en nettside drevet av Finansdepartementet.   

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens Pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen». 

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Denne nettsiden er nå tatt ned; den skal åpenbart oppdateres med enda dystrere fremtidsutsikter. 

Dette var situasjonen før Corona. Etter de enorme utgiftene Corona-tiltakene har ført med seg har gjelden øket ytterligere.   

Hva med kommunene? 

«Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. … I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene.» (Kilde Dag og Tid 16/8-19)

Vi nevner også her at valgløfter er lite verd, og at «politikerforakt» er et utbredt fenomen.  

Hvis staten skal ta på seg gode oppgaver er det ingen grense for hva den kan finansiere og blande seg opp i.  

Staten støtter trossamfunn, og det siste pr juli 2020 er et veganere nå søker statstøtte som trosamfunn. 

Noen politikere er imot dette; det er jo kun «seriøse» trossamfunn som skal få støtte. Men da må staten bestemme hvilke religioner som er «seriøse» ….. 

https://www.nettavisen.no/okonomi/veganere-vil-ha-statsstotte–en-gjeng-fanatiske-kjotthatere/3423997400.html

En «seriøs» trosretning/religion som i dag mottar støtte er en som oppfordrer til krig mot de som ikke støtter religionen, og som krever dødsstraff for blasfemi, for frafall fra religionen og for homofili. Alle politikere i de store partiene synes åpenbart at dette er slik det bør være – eller de våger ikke å utfordre store velgergrupper.  

Entreprenører vil ikke fylle ut skjemaer eller sitte i kø for å vente på at søknader om løyver blir innvilget. Uttrykket «brain drain» blir brukt for å forklare hvordan dyktige mennesker forlater regulerte økonomier og drar til mindre ufrie økonomier. Disse menneskene kan også bli i landet ved å flykte fra regulerte sektorer og over i mindre regulerte sektorer, eller, hvis reguleringene blir for store overalt og fluktmulighetene blir eliminert, de vil flykte inn i jobber som krever lite av dem, og som da er mindre produktive. Slik vil velstanden forfalle og fattigdommen øke, noe man tydelig ser i alle sosialistiske økonomier.  

Skatteplanlegging innebærer at personer med nye penger bruker store ressurser på å redusere sin store skattebyrde mest mulig (en ufri økonomi må ha en stadig økende skattebyrde). Dette innebærer at dyktige folk bruker mye tid og krefter på en aktivitet som er fullstendig uproduktiv.  

Områder som infrastruktur, helsevesen, skole, forskning, pensjons- og trygdeordninger er viktige. Er det riktig at disse feltene skal ledes av politikere, dvs. folk som i beste fall er gode til å drive valgkamp? 

I kapitalismen belønnes de produktive, i en styrt økonomi belønnes de som kan sno seg i den stadig mer tettvokste jungelen av støtteordninger. 

Dette var noen få av de mange argumentene som sier at kun laissez-faire-kapitalisme kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Hva med motargumentene? Vil ikke full frihet føre til monopoler, økede forskjeller, rovdrift på naturen?    

At frihet føre til monopoler er feil; monopoler finnes bare der hvor staten forbyr  konkurranse. Forskjeller vil det være; og dette er resultat av at noen ønsker å jobbe mye og andre ønsker å jobbe mindre. Dette er ikke et onde. Hva med rovdrift på naturen? Under kapitalismen vil eiendomsretten gjelde, og private tar bedre bare på sine eiendommer enn staten gjør. Allerede Aristoteles innså dette: «… det som eies i fellesskap blir tatt dårlig vare på, Hver enkelt tenker mest på det han selv eier … og ignorerer det som han forventer at andre skal gjøre …» (Politikken, bok 2)  

Laissez-faire er det eneste system som sikrer individuell frihet og som sikrer akkumulering av kapital, og er da det eneste system som kan sikre stabil, harmonisk velstand over tid. Alle andre systemer innebærer en voksende initiering av tvang, og vil derfor ødelegge all velstand.

Vi avslutter med et noen sentrale definisjoner som det kan være nyttig å kjenne til: 

Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Demokrati: en styreform hvor flertallet bestemmer. Under demokratiet vil da friheten kunne forsvinne, demokrati er ingen garanti for frihet. 

Sosialøkonomi: det fag hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk i et samfunn med arbeidsdeling. 

Det ovenstående er bare en kort oppsummering av noen av argumentene for full individuell frihet, sett fra en politisk synsvinkel. En dyp og bred begrunnelse for det vi har skissert over er å finne i verkene til Ayn Rand og Jean-Baptiste Say, og hos deres elever.    

Artikkelen nedenfor ble sendt inn som en kommentar til Kristin Clemets kronikk om markedsøkonomien i Aftenposten 18/7. Den ble refusert.  

Civitas Kristin Clemet har mange gode poenger i sin kronikk 18/7 om hvorfor vi ikke bør bytte ut dagens økonomiske system, markedsøkonomien, slik enkelte krever. Hun skriver, helt korrekt, at «en velfungerende markedsøkonomi … er et fellesgode som er gull verdt», at «i en desentralisert markedsøkonomi kan de som vil, lage de produktene og tjenestene som de tror at folk ønsker og trenger, mens forbrukerne kan kjøpe dem. Prisene er signaler som forteller om det bør produseres mer eller mindre», og at økonomisk vekst er et gode som «oppstår  … ved at flere arbeider, og ved at vi som arbeider … gjør arbeidsoppgavene … på en smartere … måte». Men på enkelte punkter treffer hennes vurderinger ikke midt i blinken, for å si det slik.  

Hun sier «…at økonomien er «fri», betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulig reguleringer. Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett … ». 

Her blander Clemet sammen ting som ikke hører sammen. Eiendomsrett og rettsstat er goder, men de er ikke reguleringer. En regulering er en statlig (eller kommunal) pålagt begrensning av en eiers rett til fritt å disponere sin eiendom; En typisk bekreftelse på dette finner man på Oslo kommunes nettside: «Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom».    

Clemet snakker om reguleringer som er «best mulig». Men det er jo alltid delte meninger om hva som er god bruk av en eiendom: det kan være forskjell på hva eieren mener er best bruk av eiendommen og hva ulike pressgrupper og politikere måtte mene. Når Clemet sier at en fri økonomi har «best mulig reguleringer» så tar hun feil hvis hun snakker om en fri økonomi, men når man som Clemet gjør snakket om en «fri» økonomi så kan man si hva som helst. I en fri økonomi er det full respekt for eiendomsretten, og det er ingen reguleringer. Individuell frihet er kun mulig dersom eiendomsretten respekteres fullt ut. 

Hun skriver at «det er en elementær innsikt at markedet må reguleres for å hindre at noen får varige privilegier eller monopolmakt». Her tar Clemet feil. Privilegier er statlig gitte fordeler, og slike finnes ikke i en fri økonomi. At noen bli rike ved eget arbeid er ikke et privilegium, det er et fortjent gode. At en fri økonomi fører til monopoler er også feil: monopoler finnes bare der hvor statlige reguleringer forbyr konkurranse.   

Clemet: «…markedet må korrigeres der det fører til at det investeres for lite eller for mye». Også private kan foreta ukloke investeringer, men de som da har investert slik taper egne penger. Når staten ved politikere investerer er det skattebetalernes penger de risikerer, og når Clemet her antyder at politikerne foretar klokere investeringer enn private, så er det noe overraskende. Listen over ukloke investeringer staten har foretatt er svært lang, og regningen til skattebetalerne er enorm. 

Hun skriver også at i en «fri» [Clemets anførselstegn] økonomi er det et «effektivt byråkrati». Men byråkratiet er det statlige (eller kommunale) apparat som på en meget ineffektiv og kostbar måte gjør den jobben som markedsmekanismen (tilpasning av tilbud og etterspørsel i samsvar med prismekanismens signaler) utfører i en fri økonomi. I en fri økonomi er det intet byråkrati (selv om det finnes et apparat som administrerer de legitime statlige oppgavene, men en administrasjon er ikke det samme som et byråkrati). I en regulert økonomi må byråkratiet, som er fullstendig uproduktivt (det produserer ikke verdier, det bare flytter på verdier produsert av andre), bare vokse og vokse, noe den sittende regjeringen til sin overraskelse har måttet konstatere.     

Clemet har noen gode poenger, men det hun gjør er å forsøke  si at en regulert økonomi er en fri økonomi, og det er fullstendig feil.  

$$$$$$$$$$$$$$

Clemtes kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/e8b1A9/vi-boer-ikke-bytte-ut-det-oekonomiske-systemet-vi-boer-forbedre-det-k

Sitatet som er hentet fra Oslo kommunes nettside er fra dette avsnittet i en artikkel om reguleringsplaner: 

En reguleringsplan er en politisk vedtatt plan over et avgrenset område. Reguleringsplanen fastsetter hvordan området kan brukes og hva som kan bygges der. Planen består av et kart med reguleringsbestemmelser.

Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom. De gir informasjon om hvilket formål eiendommen har, for eksempel bolig, friområde eller vei, og hvor høyt og stort du kan bygge. Hvis du planlegger å bygge på en eiendom, må du undersøke hvilken reguleringsplan som gjelder for den eiendommen. 

https://www.oslo.kommune.no/plan-bygg-og-eiendom/planforslag-og-planendring/hva-er-en-reguleringsplan/#gref

For et par uker siden skrev vi om det som skjer i USA, og vi skisserte årsaken til at det går så galt. Til vår store glede og overraskelse publiserte Nettavisen for noen dager siden en lang artikkel om samme tema, en artikkel som i store trekk sier det samme som vi sa, men som dekker de siste tiårenes utvikling på de relevante områder i større detalj enn vi gjorde. Artikkelen har den treffende tittelen «– USA begår kollektivt selvmord», men det er ikke bare tittelen som er en innertier, artikkelen er så god og grundig som en mainstream-artikkel kan være. Men vi vil også ha sagt at den ikke går så grunnleggende og fundamentalt til verks som vår artikkel gjorde. 

Vi anbefaler artikkelen på det varmeste (link nedenfor) , og det vi skal gjøre her er først å gjengi noen få sitater fra artikkelen, og deretter vil vi skissere hvorfor det er blitt slik det er blitt – og hvorfor det er blitt slik det er blitt er ikke dekket hverken i vår tidligere artikkel eller i Nettavisens artikkel. 

Det det handler om er ideer som er kommet inn i kulturen fra universitetene. Her er noen sitater fra artikkelen: «Hvis denne revolusjonen lykkes, så kan vi se på det som at USA begår kollektivt selvmord, sier Dr. James Lindsay til Nettavisen» [Lindsay er en ekspert Nettavisen har intervjuet].

«Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori» … i korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak [det som skjer i dagliglivet], og legge ansvaret over på et system eller en kultur [og altså ikke på de individene som begår handlingene]». 

Ett eksempel på dette: «Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene.» 

«I hans [Lindseys] studie etter røttene og utviklingen mener han det hele startet på Frankfurt School of Critical Theory. – Målet er å frigjøre folk fra alle former for systematisk undertrykkelse. Dem som definerer det ender alltid opp med en slags nymarxisme. Men denne gangen handler det ikke om klasse og økonomi, men kultur, forklarer Lindsay.» 

«Teorien har vært under utvikling i flere tiår. Og har blitt langt spissere og enklere å sette til verks det siste tiåret. Dette har en sammenheng med at det har blitt en prioritet i skolesystemet, forklarer Lindsay.» 

«– Sannhet har ingen betydning for denne bevegelsen, fordi de har tatt til seg det postmoderne tankegodset. Michael Foucault (kongen av postmodernisme red. anm.) mente at sannhet ikke er noen absolutt verdi. Verden er global, og medvirkning til et eller annet undertrykkende system i verden er definert ut fra rase, kjønn, seksualitet og så videre, sier Lindsay.» 

« … sentrale verdier som objektivitet og individualisme [er] bare et eksempel på … rasisme [fordi disse ideene står sterkt i Vestens kultur, og siden de som oppdaget og utviklet disse verdiene var hvite så må de være uttrykk for deres «hvithet» ….]». 

https://www.nettavisen.no/okonomi/-usa-begar-kollektivt-selvmord/3423992398.html

Det er implisitt i artikkelen at disse postmoderne ideene er blitt standard vare ved universitetene de siste tiårene, og at brorparten av de som er «utdannet» ved universitetene de siste årene er blitt flasket opp på disse ideene. Når disse studentene deretter kommer ut i viktige stillinger i akademia, i tenketankene, i byråkratiet, i media, i politikken, vil deres meninger, beslutninger og handlinger være basert på og begrunnet i disse ideene.  

Det artikkelen – som er skrevet av Espen Teigen – sier er at ideer som rasjonalitet og individualisme, og oppslutning om individuell frihet og markedsøkonomi, er nærmest fullstendig fraværende fra det akademiske liv, og at venstreorienterte ideer som kollektivisme og altruisme er enerådende. 

At rasjonalitet står svakt ser man direkte av artikkelen, hvor man finner dette sitatet (som vi også gjenga over): Postmodernismen sier at «sannhet ikke er noen absolutt verdi». 

At kollektivisme dominerer ser man av at det som betraktes som viktig ved en person er ikke vedkommendes egenskaper eller karakter, det som er viktig er hvilken gruppe vedkommende tilhører: om vedkommende er kvinne eller mann eller noe annet, om vedkommendes hudfarve er svart eller hvit eller noe annet, om vedkommendes legning er homofili eller heterofili eller noe annet, etc. (Denne vektleggingen kalles «identitetspolitikk».)

At altruismen dominerer ser man av det faktum at ethvert individ forventes å bare underordne seg det som kollektivet (ved dets egentlig selvutnevnte ledere) måtte bestemme. At markedsøkonomien står svakt ser man av det faktum at alle disse aktørene krever støtteordninger til alle mulige «svake» grupper, og at de krever stadig større beskatning av alle store firmaer, og at de krever stadig flere reguleringer av næringslivet. Og frihandel er det ingen som støtter i dag, selv ikke blant dagens konservative.

Det som skjer ved universitetene vil noen år senere prege kulturen; de ideer som kommer inn i kulturen kommer inn via de som i sine unge år studerte ved universitetene. Og det er dette syn som styrer politikken: «politikk er nedstrøms fra kultur», eller: «det er ideer, fundamentale filosofiske ideer, som styrer kulturen og derved historien, og disse ideene kommer fra universitetene».    

Men hvorfor ble det som det ble? Hvorfor var det i USA, og ikke i Europa, at denne utviklingen vi ser resultatene av i dag, skjedde, hvorfor er det USA som har gått så kolossalt av sporet? Artikkelen i Nettavisen hevder at dette startet med Frankfurter-skolens ankomst i USA omkring 1940. Men det startet tidligere enn det; det startet om lag 75 år tidligere.  

USA hadde en sterk økonomisk vekst på 1800-tallet, og spesielt etter borgerkrigen (som varte til 1865). Den økende velstanden førte til at det fantes penger til annet enn mat og klær og hus, og et av de områdene som fikk stadig mere penger var utdannelsessystemet; både statlige og private penger (ofte gjennom arv) havnet i universitetssystemet. De få universitetene som fantes ble større, og det ble opprettet nye universiteter. Det ble derfor opprettet flere stillinger ved universitetene, og disse stillingene måtte besettes. Det hadde allerede da vært populært blant de rike å sende (noen av) sine sønner til Europa slik at de kunne studere der, og universitetene i Tyskland var spesielt populære som studiesteder. 

«Perhaps as many as 10,000 Americans went to Germany to study in the nineteenth century …  When these scholars returned to America and took up positions in the new research universities financed with America’s new industrial wealth (e.g., the University of Chicago, Cornell University, Johns Hopkins, Stanford University), they became part of a revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». (Kilde: Philosophy in the United States, lenke nedenfor.)

Og i Tyskland var tidligere filosofer som Kant (1724-1804) og Hegel (1779-1831) i vinden, og når de amerikanske studentene var ferdig utdannet reiste de tilbake til USA sterkt infisert av Kants og Hegels ideer, og disse ideene sto for – som det het i sitatet vi gjenga over – en «revolutionary change in the way some Americans thought about their society and political life». Denne forandringen innebar at ideene til rasjonelle frihetstilhengere som Locke og Jefferson, som var dominerende da USA ble dannet, ble byttet ut med ideene til irrasjonelle frihetsmotstandere som Kant og Hegel. (Nederst gir vi en link til en lengre artikkel som forklarer hvilke effekter Kants ideer har.)   

De amerikanske universitetene ble altså fylt opp av akademikere som var kantianere og hegelianere. Etter noen år viste det seg at alt intellektuelt liv i USA i avgjørende grad ble  dominert av personer som var sterkt influert av tysk filosofi. I Europa skjedde dette i mindre grad; der var kantianismen og hegelianismen bare den siste motebølgen, og andre retninger fantes fortsatt, men i USA ble universitetene i denne vekstperioden altså fylt opp med svært mange hegelianere og kantianere – og det var få som representerte andre tankeretninger. (Også i Europa ble de kantianske ideene etter hvert mer dominerende.)

Man ser dette tydelig på de mest kjente amerikanske filosofene som kom på scenen i denne tiden: Charles Peirce (1839-1914), John Dewey (1859-1952) og William James (1842-1910) – disse var alle sterkt influert av Hegel (litt mer om disse kan man finne her: https://filosofi.no/pragmatismen/ )

Den politiske implikasjon av dette ser man i progressivismen, og blant ledende politikere som sluttet seg til denne retningen finner man Teddy Roosevelt, William Taft, Woodrow Wilson, Herbert Hoover og Franklin Roosevelt, som alle var presidenter i perioden 1901-1944. I denne perioden var det kun presidentene Harding og Coolidge, presidenter i perioden 1921-1929,  som ikke var progressive. (På 20-tallet, da de ikke-progressive satt ved makten, hadde USA en enorm økonomisk vekst, og krisen fra 1929 var forårsaket av begynnende reguleringer forårsaket av progressive ideer.)

Hva var kjennetegnet ved denne progressivismen? Den innebar en innskrenkning av individuell frihet, stadig mer statlig styring av økonomien, samt offentlige tilbud på flere og flere områder. Progressivismens implikasjoner ser man naturlig nok i den politikken som ble ført av de progressive, og i ting de sa. Teddy Roosevelt mente at ulikheter i velstand var like ille for USA som borgerkrigen, og han mente at individer ikke burde få tjene penger dersom det ikke var til fordel for samfunnet: «We should permit it [money] to be gained only so long as the gaining represents benefit to the community» (fra hans tale om «The New Nationalism», 1910). Slike synspunkter ligger ikke langt fra Marx (1818-1883), og Marx´ ideer var bare en vri på Hegel. 

De progressive ideene lå langt fra ideene som var nedfelt i den amerikanske konstitusjonen, men Teddy Roosevelt sa følgende: «To hell with the constitution when the people want coal». Woodrow Wilson var president ved Columbia-universitet før han ble president i USA, og også han var sterkt påvirket av Hegel: «Men as communities are supreme over men as individuals», mente han. Dette ligger nært opp til Hegels maksime om at «frihet er retten til å adlyde staten».   

Franklin Roosevelt oppsummerte sitt syn på folket og på lederens oppgave slik: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army…. ». Progressivismens fundamentale syn på politikk og samfunn kan ikke formuleres tydeligere enn det Roosevelt gjør her. 

Så, progressivismen sto sterkt i den politiske elite. Grunnen til at det gjorde det var at den var blitt preket fra professorene ved universitetene i flere tiår.  

Men så skjedde det noe som gjorde ting enda verre. På 30-tallet ble jødene jaget ut av Tyskland, og mange av dem havnet i USA. Blant disse var det mange akademikere som hadde tatt Kants og Hegels ideer videre; postmodernismen er en naturlig videreføring av Kant og Hegel. I Tyskland utgjorde disse det som ble kalt Frankfurter-skolen, en skole som Wikipedia beskriver slik:   

«Frankfurterskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, men det er etter etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung i 1932, under ledelse av Max Horkheimer, at man begynte å snakke om en egen «skole». De viktigste personene, den indre kjerne, besto … av Horkheimer, Adorno, Pollock, Marcuse, Löwenthal og (til 1939) også Fromm. Horkheimer, Adorno og Marcuse bidro særlig til utbredelsen av instituttets teoretiske ståsted. Den kritiske teori som var sentral for Frankfurterskolen tar utgangspunkt i den unge Marx’ tanker og dennes hegelianske røtter, særlig slik disse ble lest av Georg Lukács.  … Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro via Paris og Genève til New York der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California.» 

At disse folkene ble tatt godt imot i USA burde ikke overraske noen; USA har sitt opphav  i folk som flyktet fra tyrannier i Europa. At en gruppe akademikere flyktet fra nasjonalsosialismens tyrrani var da bare «business as usual», og at de kantianere og hegelianere som satt i alle viktige stillinger ved universitetene i USA tok imot sine våpenbrødre fra Europa var bare som man kunne forvente. (Fundamantalt sett var også nasjonalsosialismen forårsaket av Kants og Hegels ideer; noe som er dokumentert i Peikoffs  bok lenket til nedenfor.) Man må også huske dette viktige punktet: de som ansetter folk ansetter folk som i det store og hele har de samme synspunkter som de de selv har. Så hvis det er mange kantianere og hegelianere ved et universitet vil de nyansatte ved dette universitetet i hovedsak være …. nei, ikke aristotelikere eller Objektivister, de vil også være hegelianere og kantianere. (Blant de som som flyktet til USA fra Europa var det også noen akademikere med klassisk liberale synspunkter, men disse fikk ingen viktige stilinger ved de amerikanske universitetene.)    

Disse intellektuelle, og deres etter hver mange elever, fikk da en enorm innflydelse på det som foregikk ved universitetene i USA, og etter noen tiår ble ideene fra disse sterkt dominerende i alt akademisk liv i USA, og derved også i hele kulturen i USA.

Det er derfor det er gått så galt i USA. Stabile, fredelige, harmoniske og velstående samfunn er kun mulig dersom de bygger på grunnleggende ideer som rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, dvs. gode samfunn forutsetter at disse ideene dominerer i befolkningen. Dersom de motsatte ideer – irrasjonalitet, kollektivisme, altruisme – dominerer, vil samfunnet ende opp i forfall, økende fattigdom, strid mellom grupper, uro, bråk, kriminalitet. Og det er akkurat dette vi ser i USA i dag.    

Helt til slutt: Nettavisens artikkel hevder at USA begår kollektivt selvmord. Den etikken som de nevnte tenkerne (Kant, Hegel, Marx, Foucault) står for er altså altruisme, en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Den som mest grundig og fundamentalt har analysert altruismen er Ayn Rand, og hun oppsummerer sin analyse slik, med sin vanlige teft for klinkende klare spissformuleringer: «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value». Sagt på en annen måte: et samfunn hvor altruismen dominerer kan ikke overleve – det vil dø. På individ-nivå: jo mer konsekvent man følger altruismen, jo større skade påfører man seg selv og sitt eget liv.     

Vi tar også med at de i USA som de siste tiår politisk sett har vært motstandere av de venstreorienterte ofte har vært konservative kristne, og den kristne etikken er også ren altruisme: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham … elsk dine fiender … .» 

Det som skjer i USA er da akkurat som man kan forvente ut i fra de ideene som dominerer i amerikansk kultur. Dersom altruismen og dens nært beslektede ideer kollektivisme og irrasjonalitet/følelsesdyrking, står sterkt i et samfunn, vil dette samfunnet dø som følge av disse ideene; det vil ikke bli ødelagt av krefter utenfra, det vil ble ødelagt av krefter innenfra –  det vil altså begå selvmord.  

****   

Den som har lest denne artikkelen, og de to vi har nevnt over, Nettavisens «– USA begår kollektivt selvmord» og Gullstandards «Hva er det som skjer i USA?», vil ha fått et lite innblikk i hva som egentlig skjer i USA, og hvorfor det skjer der. 

Det som står i disse artiklene er allikevel bare en meget kort oppsummering av de store linjer i det som skjedde, men dette temaet fortjener en stor bok. Inntil en slik bok foreligger vil vi kun henvise til de tre artiklene og det materiale som er å finne på linkene nedenfor.  

$$$$$$$$$$$$$$$$$ 

Peikoff: The Cause of Hitler’s Germany 

https://nces.ed.gov/pubs93/93442.pdf

https://education.stateuniversity.com/pages/2044/Higher-Education-in-United-States.html

Immanuel Kants innflydelse: 

Immanuel Kants innflydelse

Philosophy in the United States:

Philosophy in the United States

Fra kilder som er noe utenfor mainstream har vi hentet følgende historie (den inntraff i Sverige, men den kunne ha skjedd i et hvilket som helst land i Vesten): En gruppe venstreorienterte «aksjonister» hadde bestemt seg for å begå hærverk mot en statue av Carl von Linne; grunnen var at de mente at han var rasist. Politiet gjorde så vidt vi vet akkurat som forventet, de gjorde ingen ting. Vandaliseringen av statuen ble allikevel forhindret – en gruppe fra supporterklubben til et fotballag møtte mannsterke opp for å hindre vandalene i  å ødelegge statuen.   

???

Carl von Linne (1707-1778) er en av historiens aller største videnskapsmenn. SNL forteller: 

«Carl von Linné var en svensk lege, zoolog og botaniker, som er mest kjent for å ha arbeidet med systematikk i biologien, … Allerede 23 år gammel overtok han forelesningene ved og forvaltningen av den botaniske hagen i Uppsala for professor Olof Rudbeck d.y., og i 1731 hadde han i hovedsak ferdigstilt plantesystemet sitt, som senere ble svært utbredt og berømt. … Han var professor i medisin ved Universitetet i Uppsala fra 1741 og senere i naturhistorie, og han virket der til sin død. Studenter fra mange land kom til Uppsala fordi Linné var en ypperlig lærer som i stor grad vakte sine elevers interesse for naturen. …Linné har hatt størst betydning som systematiker. Han klargjorde artsbegrepet, ryddet opp i tidligere varieteter og former og gav korte og klare artsbeskrivelser. Latinsk navngivning av arter med binær nomenklatur skriver seg stort sett fra ham. I alt laget han beskrivelser av cirka 10 000 plante- og 6000 dyrearter. Han klargjorde spørsmålet om plantenes kjønn og beskrev et seksualsystem for planteriket. Helt til våre dager har hans kunstige system vært brukt til bestemmelse av planter. Han var en overmåte skarp iakttager og fremholdt egen observasjon som det viktigste verktøyet for en naturforsker.»

I bedre tider ble slike folk hedret med statuer på offentlige steder. Men det er mulig at han i sine skrifter, som mange andre på den tiden, brukte formuleringer som hvis de hadde blitt skrevet i dag, vil bli tolket som rasistiske. 

Rasisme er en ideologi som sier at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes rase, og som regel mener en rasist at mennesker som har en annen hudfarve enn den vedkommende selv har er mindreverdige. Det finnes ingen som helst saklig begrunnelse for en slik ideologi; mennesket har fri vilje, og den moralske karakter et individ har er resultat av vedkommendes egne valg. Å være rasist er derfor å være tilhenger av en ideologi som ikke har noen saklig begrunnelse, en ideologi som nedvurderer andre mennesker basert på moralsk sett irrelevante egenskaper som f.eks. hudfarve. Få ideologier er mer primitive enn dette.   

I tidligere tider brukte man dog ord som rase der hvor man i dag ville ha snakket om kulturelle verdier, og at enkelte kulturer har primitive og menneskefiendtlige verdier er opplagt og velkjent (ett eksempel: en kultur som har verdier som innebærer at f.eks. kvinner ikke skal ha de samme rettigheter som menn, at homofile skal henrettes, og at blasfemi skal straffes med døden, er en primitiv kultur og den fortjener kritikk og motstand. Slik kritikk og motstand er ikke rasisme, det er kun sunn fornuft. Å sette merkelappen rasisme på denne type kritikk, slik mange idag gjør, er totalt meningsløst.)    

Men å kreve at en statue av en stor videnskapsmann som ble født for mer enn 300 år siden skal rives ned, eller fortjener å vandaliseres, fordi han i skrifter som var perifere i forhold til hans innsats brukte formuleringer som i dag med rette ville bli oppfattet som rasistiske, er totalt meningsløst. 

Slike statuer står som regel på offentlige plasser, dvs. de står på eiendommer som i dag er eid av staten eller av en kommune. Da er det staten eller kommunen som disponerer disse plassene – og dersom man har sans for demokrati bør man mene at det som skal skje på disse plassene bør vedtas i samsvar med de demokratiske spillereglene, dvs. av kommunestyrer og nasjonalforsamlinger. De som måtte mene at statuer skal fjernes bør derfor arbeide innenfor de partiene som stiller til valg (eller evt. starte et nytt parti), forsøke å påvirke dem til å gå inn for at statuer skal fjernes eller flyttes til andre steder, og få vedtatt en slik flytting på demokratisk vis. Men disse vandalene har ingen sans for demokrati, de har ingen sans for at folket skal være med å styre og bestemme, de bare tar seg til rette med vold og hærverk uten hensyn til andres meninger.     

Og selvfølgelig, politiet gjorde ingen ting for å forhindre denne situasjonen som kunne ha resultert i omfattende hærverk. Politet gjør i det store og hele det som folk flest vil at det skal gjøre, og det at politet i dag foretar noe merkelige prioriteringer kommer av at det er disse merkelige prioriteringene som har bred støtte i folket, slik de kommer til uttrykk gjennom de politikere og partier som er innvalgt i folkevalgte organer.   

De som trådte til for å redde statuen var altså en gruppe fra supporterklubben til en fotballklubb!

Hva er det overordnede som skjer her? Denne gangen ble statuen ikke vandalisert, men en rekke andre statuer er blitt vandalisert og endog revet i mange land i Vesten, verst i USA. 

Grunnen til at dette skjer, inkludert at politet lar dette skje, er at de etablerte miljøer, de som har makten i samfunnet, støtter opp om de grunnleggende ideene som vandalenes handlinger er uttrykk for. (Hvilke verdier dette er har vi omtalt tidligere her på Gullstandard, sist i en artikkel vi linker til nederst, se avsnittet om kapitalisme vs. sosialisme.) Disse verdiene har hele kultureliten i alle vestlig land propagandert for i mange tiår, og at mange som ikke direkte tilhører eliten derfor i dag støtter opp om dem og handler slik disse verdiene oppfordrer til – inkludert å vandalisere statuer på basis av en helt feilaktig oppfatning av hva rasisme er – burde ikke overraske noen. 

Som sagt, disse folkene som vil vandalisere statuer, de tar seg til rette med vold og hærverk, de har ingen respekt for demokratiske spilleregler, de har ingen respekt for andres meninger, de har ingen forståelse for historisk kontekst; de handler å basis av impuls uten å tenke –  og dette er akkurat den oppførsel man kan forvente av folk som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet. 

Ett poeng helt til slutt: de som forhindret statuen å bli vandalisert var fotballsupportere; i originalartikkelen ble de omtalt som «huliganer», som er en svensk oversettelse av det engelske «hooligans». Hva er en «hooligan»? Wikipedia: «Hooliganism is disruptive or unlawful behavior such as rioting, bullying and vandalism, usually in connection with crowds at sporting events.» 

Men et kjennetegn på «hooligans» er at de som regel ikke er høyt utdannet; dvs. de er ikke blitt like hjernevasket av venstreorienterte ideer som de langtidsutdannede er. Og at de som beskytter en statue av en stor videnskapsmann er folk som har sluppet unna den indoktrineringen som skoleverket (og resten av kulturen) har utsatt folk flest for, burde ikke komme uventet på noen.     

Fotball-fans i Stockholm forsvarer statue mot venstre-ekstrem mobb

Hva er det som skjer i USA?

Anthony Trollope – hvem er det? I dag er det dessverre få som kjenner godt til Anthony Trollope, men enhver oppgående engelskmann for 150 år siden visste godt hvem han var. Han var, sammen med Charles Dickens, William Thackeray, George Eliot, Thomas Hardy og Bronte-søstrene, blant de aller mest leste av Englands romanforfattere på annen halvdel av attenhundretallet. 

Mens de andre også i dag er kjent og mye lest, eller i hvert fall respektert, er Trollope på mange måter glemt. 

I dag er Dickens fortsatt mye lest og også ofte filmatisert – alle har hørt om Oliver Twist og David Copperfield, to av Dickens´ mest kjente personer/romaner, de fleste har hørt om eller sett Thackerays Vanity Fair (som det er laget flere TV-serie av, senest en fra 2018 som ble vist på NRK i 2019), mange kjenner Hardys Tess (filmatisert en rekke ganger). Emily Brontes Wuthering Heights er mye lest og ofte filmatisert, og Eliots Middlemarch er kanskje for tung for mange av dagens lesere, men den er respektert. Besøker man en stor norsk bokhandel som har bøker på engelsk vil man finne bøker av alle disse forfatterne. Men man finner ingen av Trollopes bøker. Han var i sin tid like godt kjent og like beundret som disse andre, men i dag er han nærmest helt glemt. Hvorfor? Grunnen til at vi skriver dette er at svaret på dette spørsmålet er spesielt interessant for oss.

Hovedpersonene i vanlig seriøs litteratur er alt for ofte ekstreme personer eller personer som har en eller annen skavank eller personlighetsforstyrrelse (med dette mener jeg ikke at alle personene eller problemstillingene hos disse forfatterne er slik, det jeg sier er at disse spesielle personene eller problemstillingene forekommer langt oftere hos disse forfatterne enn de gjør i virkeligheten): man finner livsløgnere og bløffmakere (Peer Gynt, Hjalmar Ekdal), grublere (Hamlet, Karamasov), pervoer (Nabokov), personer som dreper som et eksperiment (Raskolnikov) eller fordi de tror de vil tjene på det eller blir lurt til det (Macbeth) eller for moro skyld (American Psycho), og man finner personer som er mentalt tilbakestående (som hos Patrick White og William Faulkner) og man finner fattigfolk (Steinbeck). Man finner eksentrikere (som hos Hamsun), og man finner schizofrene (Dr Jekyll and Mr Hyde), man finner overgrepsofre (Wassmo), og man finner umulige kjærlighetsforhold (Middlemarch, Wuthering Heights, Anne Karenina, Madame Bovary), og man finner personer som hører hjemme i bøker med titler som De besatte eller Idioten (Dostojevski). Ofte finner man svært spesielle personer eller meningsløse hendelser (som hos Kafka, Joyce, Beckett, og disse forfatterne er da naturlig nok de som er mest anerkjent i dagens kulturelle klima). Man kan også finne det som man kan kalle vanlige mennesker i vanskelige situasjoner (som hos Pamuk). Hos noen finner man allikevel virkelige helter, helter som enkelte vil påstå er «larger that life», som f.eks. hos Victor Hugo og Ayn Rand. 

Men Trollope er helt annerledes. Hos Trollope finner man det som man må kalle vanlige mennesker (i de fleste av Trollopes romaner hører hovedpersonene til borgerskapet i Victoriatidens England) med vanlige problemer og utfordringer. Her er det få eller ingen kriminelle, få eller ingen med psykiske problemer, men det er få eller ingen helter som er «larger than life». Men de aller fleste personene er vanlige, ærlige mennesker med integritet, mennesker som gjør så godt de kan med de utfordringene de kommer ut for, og konfliktene som må finnes i enhver roman oppstår hos Trollope fordi personene har ulike verdier og legger vekt på ulike fakta. Men noen av personene er for opptatt av at enkelte ønsker å inngå ekteskap med en person som er under deres stand; spesielt er det enkelte foreldre til barn i gifteferdig alder som er opptatt av dette. I en treffende formuleringer sier Trollope om personene i konflikten i en av romanene at «.. in truth he did not understand them, nor did they understand him» (Small House At Allington, kap 49). Og det er slik det er også i virkeligheten: de aller fleste konflikter kommer av at mennesker har forskjellige verdier og tenker forskjellig, og det er dette som gjør at de ikke forstår hverandre. 

Man kan si at det som skjer hos Trollope er mer realistisk enn det man kan finne hos de aller fleste andre forfattere. Er det da spennende, er det da interessant å lese Trollope? Hva man synes om dette kommer nok an på den smak man har, men det er absolutt noen som synes det er spennende å lese Trollope. Kanskje vil mange av dagens lesere synes at det er for lite action, at det går for sakte, men Trollopes diskusjoner av de vurderinger hans personer gjør er detaljerte, varierte, nyanserte, og bygger på en kolossal innsikt i hvordan mennesker tenker og fungerer. 

Før vi kommer til årsaken til at han er så lite lest, lite kjent og lite respektert i dag gir vi en kort oppsummering av hans biografi. Han levde fra 1815 til 1882; som ung mann var han klønete i de fleste situasjoner (noe man kan lese ut av hans romaner), men han fikk etter hvert en viktig stilling i postvesenet og han gjorde en betydelig innsats for å gjøre postombæringen til en pålitelig tjeneste. Han debuterte som forfatter i 1843, og skrev på sine 39 år som forfatter 47 romaner, og en rekke andre verker. Samlingen av hans kortere skjønnlitterære verker (noveller, etc.) er på 1000 sider, og i tillegg til dette skrev han to biografier (en om Cicero og en om Lord Palmerston, som var statsminister tre ganger i årene 1855-1865), og en rekke reisebeskrivelser. Ingen annen forfatter har vært så produktiv. Året etter at han døde ble en selvbiografi utgitt. Stillingen i postverket, som han hadde til 1866, medførte mye reising med tog og båt, og han skrev mens han satt på toget eller ombord i skipet. I tillegg til dette stilte han i 1868 som kandidat til Parlamentet for Det Liberale Partiet, men han ble ikke valgt inn.    

Hvorfor er han ikke så kjent i dag? Svaret på dette kan man lese ut av noen sitater av og om  Trollope, sitater som viser noen av de verdiene han sto for.  

I flere av hans bøker ser man tydelig at Trollope setter pris på de materielle goder som  gjorde Victoriatidens England til en stor makt, og til et samfunn hvor befolkningen kunne nyte godt av den betydelige velstand som begynte å komme stadig flere til del. En kommentator skriver at «…Trollope … refused throughout his career to utterly condemn wealth» (Elsie Michie i The Cambridge Companion to Trollope). Dette er åpenbart et så sjeldent standpunkt at kommentatoren finner det påkrevet å nevne det eksplisitt: «he refused to condemn wealth».    

Trollope er som forteller til stede i sine romaner, noe om ikke vare uvanlig på denne tiden, og han kommenterer iblant det som skjer fra sitt eget perspektiv. I en av romanene sier han dette: «..the greatest mistake any man ever made is to suppose that the good things of the world are not worth winning» (Barchester Towers, kap 38). Det han sier her er at gode ting i livet er moralsk verdifulle.

I sin selvbiografi sier han at «all material progress has come from man´s desire to do the best he can for himself and those about him, and civilization … has been made possible by such progress» (kap 6). 

Dette er holdninger som ikke passet godt inn i tidens intellektuelle klima, og Trollopes forlegger forsøkte uten å lykkes å få det siste sitatet fjernet fra selvbiografien før utgivelsen, dette til tross for at Trollope tidligere hadde gitt uttrykk det samme i flere av sine romaner.          

Om en driftig handelskvinne som opptrer i en av romanene forteller en kommentator at «[the reader is] made to feel the vitality and appeal of her fast paced life» (sitert i Michie). 

Trollopes egne ord: «Money is the reward of labour .. the source is not only clean, but noble» (The Duke´s Children, kap 6). 

Trollope igjen: «There is no vulgar error so vulgar,―that is to say, common or erroneous, as that by which men have been taught to say that mercenary tendencies are bad. A desire for wealth is the source of all progress. Civilization comes from what men call greed. Let your mercenary tendencies be combined with honesty and they cannot take you astray» (Can You Forgive Her, kap 25).

«…money´s good money as long as it´s honest earned… » (He Knew He Was Right, kap 59)

I en roman som foregår i et reklamebyrå sier han dette: «O Commerce, how wonderful are thy ways, how vast thy power, how invisible thy dominion! Who can restrain thee and forbid thy further progress? Kings are but as infants in thy hands, and emperors, despotic in all else, are bound to obey thee! Thou civilizes, hast civilized, and wilt civilize. Civilization is thy mission, and man’s welfare thine appointed charge. The nation that most warmly fosters thee shall ever be the greatest in the earth; and without thee no nation shall endure for a day. Thou art our Alpha and our Omega, our beginning and our end; the marrow of our bones, the salt of our life, the sap of our branches, the corner-stone of our temple, the rock of our foundation. We are built on thee, and for thee, and with thee. To worship thee should be man’s chiefest care, to know thy hidden ways his chosen study» (The Struggles of Brown, Jones, and Robinson, kap 2).

Men et annet sted sier han dette: «Merchants as such are not the first men among us; though it perhaps be open, barely open, to a merchant to become one of them. Buying and selling is good and necessary; it is very necessary, and may, possibly, be very good; but it cannot be the noblest work of man; and let us hope that it may not in our time be esteemed the noblest work of an Englishman» (Doctor Thorne, kap 1). 

Selv om det som sies i O Commerce-sitate er mer positivt enn det som sies i Merchant-sitatet, så er det som sies i Merchant-sitatet alt for positivt om handel til at datidens elite kunne anse det som et respektabelt synspunkt.    

Fra selvbiografien, hvor han sier dette etter å ha mottatt sin første betydelig honorar som forfatter: «I received my ￡100, in advance, with profound delight. It was a positive and most welcome increase to my income, and might probably be regarded as a first real step on the road to substantial success. I am well aware that there are many who think that an author in his authorship should not regard money,―nor a painter, or sculptor, or composer in his art. I do not know that this unnatural self-sacrifice is supposed to extend itself further. A barrister, a clergyman, a doctor, an engineer, and even actors and architects, may without disgrace follow the bent of human nature, and endeavor to fill their bellies and clothe their backs, and also those of their wives and children, as comfortably as they can by the exercise of their abilities and their crafts. They may be as rationally realistic, as may the butchers and the bakers; but the artist and the author forget the high glories of their calling if they condescend to make a money return a first object. They who preach this doctrine will be much offended by my theory, and by this book of mine, if my theory and my book come beneath their notice. They require the practice of a so-called virtue which is contrary to nature, and which, in my eyes, would be no virtue if it were practiced. They are like clergymen who preach sermons against the love of money, but who know that the love of money is so distinctive a characteristic of humanity that such sermons are mere platitudes called for by customary but unintelligent piety» (kap 6).

Trollope sier her rett ut at mange vil bli «offended» av hans synspunkter, og at disse støtter en teori som er «contrary to nature». Klokt og innsiktsfullt sagt!   

Slik holdninger førte til at datidens intellektuelle elite betraktet Trollope som vulgær, ja til og med ord som «stupid» ble brukt for å beskrive ham. Det er slike synspunkter som har fort til at han i dag er lite kjent; eliten, da som nå, er mer opptatt av å fremme litteratur som i detalj omtaler fattigdom og elendighet (som hos Dickens) eller hykleri (som hos Thackeray) og som betrakter det å søke etter et bedre liv gjennom å tjene penger ved ærlig, produktivt  arbeid som noe mindreverdig.    

Om arbeid sier han til og med dette: «There is no human bliss equal to twelve hours of work with only six hours in which to do it. (Orley Farm)

Om penger siterer Trollope følgende om hva hans forlegger, Longman, sa til ham: «’It is for you,’ said he [the publisher], ‘to think whether our names on your title-page are not worth more to you than the increased payment.’ This seemed to me to savor of that high-flown doctrine of the contempt of money which I have never admired. I did think much of Messrs. Longman’s name, but I liked it best at the bottom of a cheque.» (An Autobiography).

Sin selvbiografi avslutter Trollope med å fortelle leseren hvor mye han hadde tjent på sine ulike romaner, og enkelte sier at med dette ødela Trollope fullstendig sin status som en seriøs intellektuell. 

Over til noe mer generelt om Trollopes forfatterskap. Vi siterer noen omtaler av enkelte av hans bøker. 

«Linda Tressel was written in 1868 and although a love story, it is a much darker novel, dealing with religious fanaticism and its blighting effects on a simple, cloistered girl.»

«Miss Mackenzie was written in 1865 and looks at the love of a mature couple, John Ball and Miss Mackenzie. There are echoes of earlier novels, with love and fortune won and lost and clergymen acting as the villains. But the story is memorable for its treatment of how a lone woman could maintain her dignity while relying on the hope of marriage.»

«Rachel Ray was written by Anthony Trollope in 1863 and tells the simple story of the eponymous heroine and Luke Rowan. Wrapped around this central tale, Trollope examines in his liberal and wry way, the lot of Victorian women. Mrs Prime, a tough , unlovable widow, faces the problems of modern women, wanting a husband and social standing but not willing to give up her financial independence or her chance to make her mark in the world. Interestingly, Trollope’s treatment of the clergymen in this novel is largely unsympathetic.»

Disse tre omtalene er hentet fra forlagets omtale av bøkene på https://www.blackthornpress.com 

Her fra Trollope Societys omtale av biografien om Cicero: « …. Trollope remains throughout a cool observer, and – as he so often did in his novels – he brings up the eternal moral question of how to shape a course of action through an engaged public life wherein the decisions are not easy, and right and wrong are not immediately apparent.» 

En meget treffende oppsummering av Trollopes grunnleggende menneskesyn er å finne i følgende sitat fra en kommentator: Trollope hadde en «belief in the supreme value of the individual and his right to self determination» (sitert i Oxford Companion. s. 133).

Selv om Trollope har svært gode verdier, et godt menneskesyn og skriver spennende romaner om vanlige mennesker og deres utfordringer, kan jeg nok allikevel ikke si at jeg uten videre sterkt vil anbefale noen å lese Trollope. Men for de som liker å lese romaner, og som ikke krever mye action og som er interessert i detaljerte innsikter i hvordan mennesker tenker og vurderer, er han verd å lese.  

Man kan finne mye info om Trollope på nettsiden til The Trollope Society:   

https://trollopesociety.org

Her er en video hvor en entusiastisk Trollope-leser snakker om noen av bøkene: 

Her er en samling sitater av Trollope 

https://www.brainyquote.com/authors/anthony-trollope-quotes

Oxford University Press har utgtt lekre paperback-utgaver av mange av Trollopes bøker. 

https://global.oup.com/academic/search?q=trollope&cc=no&lang=en

På Trollope Societys nettside kan man finne lenker til ikke spesielt lekre elektroniske utgaver av alle Trollopes bøker

Book and character search

The Cambridge Companion to Anthony Trollope

Oxford Reader’s Companion to Trollope

Hva i alle dager er det som skjer i USA, verdens mest velstående land, det landet alle drømmer om og som alle vil komme til (selv om mange sier at de hater dette landet og alt det står for). Vel, alle som følger med i nyhetene vet en god del om hva som skjer, men det viktige spørsmålet er følgende: hvorfor skjer dette og hvorfor skjer det nå? Vi som følger nyhetene har sett mye om det som skjer, men vi har ikke sett noen forklaring på hvorfor det skjer. Vi skal gi et svar på dette om litt, men først gjengir vi kort noen punkter om noe av det som har skjedd den siste tiden. 

Donald Trump vant til alles overraskelse presidentvalget i 2016. Han ble umiddelbart møtt med stor motstand, en motstand som faktisk begynte flere måneder før han ble valgt i november 2016, den begynte da han som kandidat begynte å gjøre det godt i nominasjonsprosessen for det republikanske partiet.  

Vi skyter inn her at det er mye man på et reellt grunnlag kan kritisere Trump for, og vårt poeng er ikke å gi noe generelt forsvar for ham; han er ikke vår mann, for å si det slik. Han er det som i vanlig amerikansk språkbruk kalles en Rockefeller-konservativ, han er ikke en Goldwater-konservativ; Rockefeller-konservative er mer nasjonalistisk orientert, de er motstandere av frihandel, de vil ha en stor stat som tar på seg mange oppgaver, mens Goldwater-konservative er tilhengere av frihandel, skattelettelser, deregulering, privatisering og en begrenset stat. 

Trump er en mann som ikke alltid har et nært forhold til sannheten, han kommer med ufine personkarakteristikker, og han skifter nære medarbeidere som andre skifter skjorter. Men det er allikevel ingen saklig grunn til mesteparten av den motstanden han blir møtt med av sine politiske motstandere, av pressen og av folk i akademia. Han blir fremstilt som en rasist, til tross for at han i hans mange tiår som toppkjendis aldri viste at det kunne være noen grunn til slike beskyldninger. Han blir beskyldt for å være mentalt ustabil, inkompetent, og som en som har som mål å bli diktator. Han ble beskyldt for å være agent for Russland og i lomma på Putin, han blir beskyldt for å være imot innvandring når det han virkelig er imot er ulovlig innvandring. Hans fortid er blitt undersøkt og etterforsket som ingen annens; og det ble til og med reist riksrettstiltale mot ham. Men til tross for meget omfattende etterforskning ble det ikke funnet noe som var vesentlig kritikkverdig, det som ble funnet var at hele prosessen var basert på usannheter som var plantet av politiske motstandere i et forsøk på å skade Trump.  

I tidligere år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og han ga store beløp til saker som lå demokratene varmt om hjertet. Trump var en mann demokratene tidligere hadde et godt forhold til, og den politikken han la opp til som president lå ikke langt fra det han tidligere hadde stått for – men allikevel ble han møtt med en motstand som ingen andre toppolitikere er blitt utsatt for. Han er til og med blitt beskyldt for å ville «reverse the outcome of the Civil War» (som som kjent hadde som formål å oppheve slaveriet i USA),  og det var ingen tilfeldig blogger som påstod dette, den som sa dette var Laurence Tribe, professor i juss ved Harvard. En Pulitzer-Prize-vinner hevdet til og med at Trump «wants to see black failure and misery» (sitatet er fra boken What the Hell Do You Have to Lose?: Trump’s War on Civil Rights av Juan Williams). 

Enkelte ganger, når Trump av en avis fikk en saklig behandling, måtte den trekke tilbake det den skrev. New York Times brukte en gang en denne overskriften som en oppsummering etter en av Trumps taler: «Trump urges Unity vs. Racism». Denne overskriften ble møtt med en storm av kritikk fra bla. ledende demokrater, avisens ledelse var ikke villig til å stå imot dette presset og endret overskriften til «Assailing Hate But Not Guns», en overskrift som sier at Trump er imot hat, men ikke imot våpen. (Kilde: David Horowitz: Blitz: Trump Will Smash The Left And Win, loc 800).   

Og, et eksempel fra New York Times som ikke direkte går på Trump, men som vil belyse vårt poeng: Blant ledeskribentene der har det vært noen som ønsket et mangfold av meninger i avisen, mens de mange yngre ansatte heller vil ha ensretting. Ensrettings-tilhengerne har nå vunnet: «James Bennet resigned as editorial page editor of The New York Times on Sunday, following a successful campaign by irate staffers to oust the person who published an inflammatory op-ed  by Sen. Tom Cotton (R–Ark.) that suggested the government deploy federal troops to «restore order in our streets»». 

James Bennet’s Resignation Proves the Woke Scolds Are Taking Over The New York Times

Vi kunne ha gitt langt flere eksempler, men alle som leser aviser vet at det bildet vi kort har skissert er korrekt: Trump er utsatt for en overflod av urettferdig kritikk (noe som ikke betyr at det ikke finnes reell kritikk).

Hvorfor ble Trump møtt med en slik motstand? Svaret kommer om litt. 

I etterkant av (de helt legitime) protestene etter drapet på George Floyd dukket det i en rekke store byer opp bølger av aksjoner som hadde hærverk og plyndring som eneste formål. Kafeer, restauranter og supermarkeder ble plyndret, bygninger ble påført «anti-rasistisk» grafitti, statuer av historiske skikkelser ble revet ned eller forsøkt revet ned. Områder i store byer ble erklært som «autonome soner», og flere politiske ledere fra det demokratiske partiet gikk inn for å kutte bevilgningene til politiet fordi de mener at det er gjennomført rasistisk (noen av disse politikerne vil bygge opp nye politistyrker, mens andre bare vil avvike politiet). 

Spor av det som ble oppfattet som rasistiske elementer i samfunnet ble fjernet, f.eks. hadde pakker med ris av merket «Uncle Ben´s Rice» et portrett av en svart mann på pakningen; det skal nå lages nye pakninger hvor dette bildet er fjernet. Noe tilsvarende skjedde med Aunt Jemimas sirup. 

Skolestyret i Duluth, Minnesota, har bestemt at bøker som To Kill a Mockingbird  og The Adventures of Huckleberry Finn skal fjernes fra pensum fordi enkelte elever  kan føle seg «humiliated or marginalised» pga. innholdet – dette selv om disse bøkene er litterære klassikere med et sterkt anti-rasistisk innhold. 

Vi tar også med et annet eksempel som illustrerer det poenget vi kommer til. Det er nå blitt et anerkjent faktum at ikke alle som er født med mannlige kjønnsorganer har en typisk mannlig personlighet, og at ikke alle som er født med kvinnelige kjønnsorganer har en typisk kvinnelig personlighet. (Hvorfor det er slik kan man diskutere, men at det er slik er et faktum.) De individer som derfor ikke føler seg hjemme i sin egen kropp kan ha det vanskelig, og man bør respektere de som på denne måten kan føle seg annerledes enn de fleste andre, og man bør respektere de valg de føler at de må gjøre når de er blitt myndige (slike valg som kan innebære kirurgisk inngrep og hormonbehandling).  

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/K3oEa5/menn-kvinner-og-alt-imellom-kaveh-rashidi

Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og det er offisiell politikk i en rekke land å støtte disse prinsippene, også i Norge. Norsk UD erklærer bla. følgende: «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn», dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at hen har.   

https://www.regjeringen.no/contentassets/b7384abb48db487885e216bf53d30a3c/lhbt_veileder.pdf

Når burde dette i det store og hele ikke føre til problemer – bortsett fra på områder hvor det er kvotering eller klassifisering etter kjønn. USA er som man kunne forvente det land som er kommet lengst i å skape problemer på dette området: et betydelig antall amerikanske idrettsmenn som ikke lykkes som idrettsmenn har valgt å skifte kjønn for å kunne konkurrere i kvinneklassene.   

En kommentator skriver: «… The International Olympic Committee`s … rules presently allow men to participate as women, provided their testosterone levels are below 10 nanomoles per liter for at least 12 consecutive months. … These standards completely fail to consider the host of other advantages inherent in the male body: increased O2 capacity, overall musculature, bone size and density, increased joint stability, and lower body fat, to name a few. These advantages don’t magically disappear with the wave of a synthetic estrogen wand. … 

Fallon Fox is a male, American mixed martial arts fighter who competes in the women’s division. Fox ended the career of his opponent, Tamikka Brents, within the first three minutes of their fight when he shattered her eye socket, an injury requiring seven staples in her head … 

Rachel McKinnon is a man and two-time women’s world cycling champion, who also uses his status as a professor of philosophy at College of Charleston in South Carolina to bully those who disagree with him, …».  Flere eksempler er å finne i denne artikkelen, som vi har hentet sitatet fra:    

TRANSJACKING – THE LEFT’S LATEST WAR ON WOMEN

Det ser ut som om alle ledere i idrettsorganisasjonene i USA godtar dette fullt ut, og vårt viktige poeng her er at alle kvinnelige idrettsutøvere (de som er født som kvinner) finner seg i dette; de tillater at menn kan ta en hormonbehandling og konkurrere i deres klasser sammen med dem. Det er ingen som med styrke protesterer og taler kvinnenes sak i mainstreammedia. 

Alle de tingene vi har nevnt – usaklig kritikk av Trump, hærverk, plyndring, nedriving av statuer, at menn får konkurrere i kvinneklasser – er i det store og hele møtt med aksept og støtte fra de aller fleste mainstream-kommentatorer, og også naturligvis blant en stort antall brukere av sosiale medier.      

(Ja, i Norge har enkelte lederskribenter i store aviser kommet til at statuene bør få stå, men denne støtten er meget halvhjertet; en norsk professor kommenterte opptøyene i USA ved å likestille de som utøver «fredelige protester» med de som begår plyndring og hærverk; og den eneste prominente person vi har sett som har protestert mot det syn at menn som tar hormonbehandling er kvinner er forfatteren J. K Rowling, men hun har møtt sterk motbør etter at hun hevdet at kjønn er biologisk bestemt; Dagbladet oppsummerer: «en artikkel i Vanity Fair slår fast at Rowlings [synspunkter] var «transfobiske», og skuespiller Daniel Radcliffe, som spilte Harry Potter i filmene basert på Rowlings bøker, har gått ut og tatt avstand fra henne og sagt at «transkvinner er kvinner» – dette til tross for at Rowling sa at hun «respekterer enhver persons rett til å leve på enhver måte som føles autentisk og komfortabel for dem» og at hun «vil marsjere sammen med deg hvis du ble diskriminert fordi du var trans»».       

https://www.dagbladet.no/kultur/raseriet-mot-rowling-er-skremmende/72554366 )

Så, vi har eksempler som opptøyer, hærverk, plyndring nedriving av statuer og fjerning av kjente varemerker; en intens og langt fra saklig begrunnet motstand mot president Trump; og vi har menn som konkurrerer i klasser som burde være forbeholdt kvinnelige idrettsutøvere. Videre, disse aktivitetene har stor støtte spesielt i det som vel fortsatt må  kalles intellektuelle miljøer (pressen, akademia, organisasjoner, byråkratiet).   

Hva er felles for disse eksemplene? 

Det finnes to dominerende politiske ideologier: sosialisme og kapitalisme. Disse begrepene beskriver samfunnssystemer, men de kan også benyttes om de ideologier som legitimerer, begrunner og forklarer disse samfunnssystemene. 

Kapitalismen er en ideologi som går inn for at all omgang mellom mennesker skal være frivillig, den muliggjør verdiskapning, frihandel, rettsstat, velstand. For å sikre dette sier kapitalismen at eiendomsretten må gjelde. Statens oppgave skal kun være å beskytte borgernes frihet.

I motsetning til denne ideologien står sosialismen, og den legger vekt på likhet uavhengig av innsats, og står for det syn at all ulikhet er urettferdig – for sosialister er «rettferdighet» og «likhet» i de fleste sammenhenger synonyme. Dette ser man i uttrykk som «rettferdig fordeling», en formulering som innebærer at de mener det er moralsk riktig å ta fra de som jobber/produserer og gi til de som ikke jobber. Tilhengere av sosialismen vil derfor kjempe imot alt de oppfatter som urettferdig. For dem trumfer dette alt; sosialismen er ikke for velstand, den er ikke for frivillighet – og derfor er denne ideologiens tilhengere villige til å støtte eller utøve tvang og vold og ødeleggelse og hærverk dersom målet er å oppfylle det de oppfatter som likhet/rettferdighet. Det samme gjelder handlinger som har som mål å påføre de ansvarlige for den påståtte urettferdigheten et nederlag. 

Sosialismens historiske utgangspunkt var at arbeidere ble urettferdig behandlet av bedriftseieren, han som hadde skaffet dem den jobben de frivillig tok. De tidlige sosialist-teoretikere påstod at arbeiderne ble utbyttet av kapitalisten, men sannheten er at det er meningsløst å snakke om utbytting om noe som skjer frivillig mellom informerte aktører. I sosialismens senere fase, da påstandene om økonomisk utbytting over tid viste seg stadig mer absurde, ble en rekke andre forhold tatt inn som eksempler på urettferdighet. Alle former for (det sosialister oppfatter som) urettferdighet gir grunn til motstand, og denne motstanden inkluderer også alle former for sabotasje og voldelig kamp.   

Tilhengere av sosialismen betrakter sine motstandere som tilhengere av urettferdighet, som  fiender, som personer som ikke fortjener respekt, som personer som ikke fortjener å bli hørt, som personer som ikke fortjener å kunne ha en plattform hvor de kan ytre sine meninger. (Eksempler på dette siste er det mengdevis av i dag, alt fra å bli fjernet fra youtube til å bli nektet å leie lokaler og til å bli utsatt for oppfordringer om annonseboikott.)  Som kontrast, det som er urettferdig og som skal ha politiske konsekvenser under kapitalismen er kun intiering av tvang og alt som følger av dette.  

I de siste tiår er sosialismen blitt stadig sterkere. Alle som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet (barnehager, grunnskole, universiteter, høyskoler) er blitt foret med sosialistisk propaganda, og derfor er nå praktisk talt alle stillinger som krever lang utdannelse besatt av sosialister. Det er derfor alle som slipper til i mainstreamorganer støtter sosialismen; de som gir adgang til mediene slipper til sine meningsfeller og slipper ikke til de som de mener er tilhengere av urettferdighet. Disse preker da et budskap til folk flest om at de er urettferdig behandlet: svarte er urettferdig behandlet av hvite, muslimer er urettferdig behandlet av kristne, homofile er urettferdig behandlet av heterofile, arabere er urettferdig behandlet av jøder, kunder er urettferdig behandlet av eierne av de butikkene de handler i (slagordet var «Super´n lurer deg»), kvinner er urettferdig behandlet av menn, kriminelle er urettferdig behandlet av samfunnet, osv. – alt dette kommer i tillegg til det klassiske standpunktet: arbeidere er urettferdig behandlet av bedriftseierne som har skaffet dem jobb. At stadig nye grupper hevdes å ha blitt urettferdig behandlet gir også grunnlag for rekruttering. 

Nå lever vi i en tid hvor rasjonaliteten står svakt, og dette innebærer at mange i liten grad tenker igjennom hva de mener, hvorfor de mener det, og hvorfor noen kan mene noe annet enn det de selv mener. Rasjonalitet innbærer også at man tenker grundig igjennom årsak ., virkning, kontekst og hierarki i begrunnelsen for alt man mener og gjør. Rasjonalitet innebærer samtale og diskusjon, mens liten grad av rasjonalitet innebærer at man kun baserer seg på sine følelser, og at man ikke tenker langsiktig: «We want it and we want it now!» er et typisk uttrykk for de som utviser liten grad av rasjonalitet. Mangel på rasjonalitet innebærer også f.eks. at man ikke tenker igjennom hva som skjer med en plyndret butikk – vil de som eier den bygge den opp igjen eller vil de bare legge den med fordi nabolaget ikke er trygt? Det er ikke et gode at butikker blir borte fra ens nabolag. 

De som har plyndret og ødelagt og revet ned statuer har gjort dette fordi de er blitt fortalt at disse tingene – butikker, kafeer, statuer – representerer personer og institusjoner som har behandlet dem urettferdig. Ja, noen er med på ødeleggelsene fordi de synes det er uskyldig moro, men hvorfor synes de at slike ting er moro, og hvorfor er det «uskyldig», dvs. hvorfor er det liten risiko for å bli straffet for noe slikt? Det er fordi en rekke mainstreamaktører mener at det bør være slik, dvs. de mener at det er urettferdig at kriminelle blir idømt strenge straffer.)  

Et viktig poeng er også følgende: sosialister betrakter også (det de oppfatter som) rettferdighet som langt viktigere enn velstand, og at de derfor ødelegger velstand (og det som gjør velstand mulig) for å markere sitt syn om hva som er rettferdig burde ikke overraske noen. 

Og hvorfor møter disse vandalene liten eller ingen motstand? Hva er dagens dominerende etikk? «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham. .. Elsk dine fiender … Den som er syndfri kan kaste den første sten… » Når et slik moralsk ideal – altruisme – dominerer i kulturen er det ikke mulig å kjempe imot kriminelle og vandaler. Det er pga. dette idealet at kvinner (som er født som kvinner) ikke utøver noen motstand mot at menn som sier at de er kvinner kjemper i kvinneklasser innen idretten.  

Vi tar også med at de som tilhører den langtidsutdannede eliten ser ned på folk flest, de som ikke har en lang utdannelse. I USA er disse vanlige folkene ofte omtalt som «rednecks»; de bor i områder som eliten ikke vil finne på å besøke, de bor i «flyover country» – eliten holder seg til områdene på øst- eller vestkysten, og ikke i midt i USA, som de bare flyr over. Disse folkene, som altså ikke deler de sosialistiske idealer i like stor grad som eliten, er omtalt som «deplorables» som har synspunkter som er «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic», og som «get bitter, … cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». Det var ikke noen tilfeldige bloggere som påstod dette, det var langtidsutdannede folk som Hillary Clinton og Barack Obama.     

Og hva forklarer motstanden mot Trump (og vi snakker her om den delen av kritikken mot ham som er totalt usaklig, ikke om den reelle kritikken): 

Det er velkjent at man misliker kjettere langt mer enn man misliker hedninger: hedninger har ikke hørt det glade budskap og er derved på en måte unnskyldt for sin villfarelse, mens kjettere har hørt det glade budskap og vendt bort fra det. Trump er slik sosialister ser det en kjetter, mens andre konservative er hedninger. I mange år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og når han valgte å støtte republikanske kandidater gikk han for demokratene fra å være «en av oss» til å bli «en av dem». Trump skiftet side, og fikk derved langt kraftigere kritikk enn han ville ha fått dersom han hele tiden hadde vært republikaner. 

Men det andre punktet er viktigere. I de siste tiår har sosialistiske ideer blitt stående stadig sterkere i amerikansk kultur (og dette gjelder også ellers i Vesten), og alle fremtredende republikanske politikere har nærmest bedt om unnskyldning for at de ikke har vært sosialister; de har derfor alle vært ettergivende overfor sosialistiske ideer og verdier. Dette gjelder også alle republikanske presidenter og presidentkandidater etter Reagan: det gjelder Bush sr., Bush jr, MacCain, Romney.         

Men dette gjelder ikke Trump. Han har ikke på noe vis i sin retorikk vært ettergivende overfor sine motstanderne i det demokratiske partiet. Han har ikke på noe vis, slik hans forgjengere gjorde, gitt inntrykk av å be om unnskylding for å ha andre meninger enn de som politikerne fra det demokratiske partiet har. Trump har på alle vis, inkludert på ufine måter, gått i strupen på sine meningsmotstandere – og ikke bare dem; han gikk også rett i strupen på de av sine partifeller som han konkurrerte med for å bli nominert som presidentkandidat.

I Trump møtte demokratene for første gang en motstander som ikke på noe vis var ettergivende og mild overfor sine politiske motstandere. Og dette tålte de ikke. For første gang møtte de ikke en motstander som nærmest la seg flat, de møtte en slugger som (selvsagt kun verbalt) slo både dem midt i trynet og i solar plexus med betydelig styrke. Og det var ikke bare politiske motstandere som ble utsatt for dette, også journalister fikk merke at dette var en annen type politiker, dette var ingen tusseladd av den type de har vært vant til etter Reagan. 

Trump, som den første republikanske politikeren etter Reagan, ga ikke «the moral high ground» til sosialistene, han ikke bare forsvarte seg på en måte som mange vanlige amerikanere likte, men han gikk også til kraftige motangrep mot de som angrep ham – det er derfor at pressen og akademia og ledende demokratiske politikere hater ham.   

Kort oppsummert: Det som har skjedd i USA er et resultat av at sosialistiske ideer er blitt stadig sterkere i kulturen de siste tiårene. Hva disse ideene går ut på skisserte vi tidligere i artikkelen, og det vi ser i USA nå er bare implikasjonen av disse ideene. 

Det er en kolossal avstand mellom de ideer som dominerer i USA i dag og de kapitalistiske ideer som dominerte i USA for 250 år siden, da USA ble dannet. De kapitalistiske ideene førte til at USA ble verdens rikeste og beste land, mens dagens sterke sosialistiske ideer vil føre til kaos og fattigdom slik de alltid gjør. Og de ideene som nå kan føre USA mot avgrunnen står også stadig sterkere i andre land Vesten, så det vi ser i USA i dag kan vi se i Vest-Europa om ikke lenge.  

De nylige omfattende demostrasjonene i storbyer over store deler av USA (demonstrasjoner som hadde et legitimt utgangspunkt; drapet på George Floyd) endte som man kunne forvente i at ødeleggende krefter overtok, med hærverk, plyndring og drap som resultat. De fleste steder klarte myndighetene raskt å gjenopprette en slags orden, men i Seattle skjedde det noe spesielt. 

Før vi går videre nevner vi at Seattle har i flere år vært styrt av sterkt venstreorienterte politikere, og dette har naturlig nok ført til en rekke problemer, bla. økende kriminalitet og et økende antall hjemløse i byens gater. En timeslang video med tittelen Seattle is dying, laget for litt over et år siden, viser noen av disse problemene. 

https://www.youtube.com/results?search_query=seattle+is+dyihng+

Rett etter at opptøyene kulminerte var det en gruppe som løsrev en del av Seattle fra, vel, USA. Området fikk navnet Capitol Hill Autonomous Zone, forkortet til CHAZ. Seattles ordfører beordret politiet til å holde seg unna de seks kvartalene som dette området utgjør. I dette området skulle det ifølge de som opprettet CHAZ ikke være noe politi, det skulle i stedet være gratis mat, gratis musikk, etc. – kort sagt skulle området være en virkeliggjøring av det gamle hippie-slagordet «fred, frihet og alt gratis».    

Nederst gir vi en lenke til en artikkel som inneholder flere bilder fra CHAZ. Verd å sjekke ut.  

Kort tid etter opprettelsen ble CHAZ av myndighetene omtalt som CHOP – «Capitol Hill Organized Protest», og ordføreren i Seattle, Mary Durkan, godkjente det som skjedde der. Her er et utdrag av en offisiell uttalelse fra ordførerens kontor 16/6:   

«The Capitol Hill Organized Protest has emerged as a gathering place where community members can demand change of their local, state, and federal government. Capitol Hill and Cal Anderson Park have long been a gathering place for justice. While there have been inaccurate and misleading depictions of the CHOP from the President and some national media, the City believes first amendment activities can continue while also maintaining public safety and allowing access for residents and businesses who operate in the area. Mayor Durkan believes these changes can help ensure any focus of the CHOP and Cal Anderson will allow for peaceful demonstrations to continue.»

City of Seattle Engages with Capitol Hill Organized Protest to make Safety Changes

Seattles myndigheter mener altså så sent som 16/6 at lov og orden kan opprettholdes selv  om politet ikke har anledning til å gå inn i området. Vi kommer tilbake til dette poenget lenger ned. 

Er kjent ordtak sier at dersom man innfører sosialisme i Sahara vil den raskt gå tom for sand. CHAZ satte verdensrekord i å gå tom for mat på  kortest mulig tid; bare timer etter at CHAZ ble proklamert var det ikke mat å oppdrive i de seks kvartalene CHAZ består av. Grunnen til at det meste av verdi forsvinner under sosialismen er at sosialismen ikke har noen incentiver som belønner produksjon og verdiskapning, dvs. jo mer sosialisme jo færre/mindre/svakere incentiver er det for verdiskapning; derfor vil alle sosialistiske samfunn raskt ende i fattigdom, nød og elendighet.      

Men tilbake til CHAZ. En som muligens er en leder i CHAZ sendte ut følgende tweet: 

«the homeless people we invited took away all the food at the Capitol Hill Autonomous Zone. We need more food to keep the area operational. Please if possible bring vegan meat substitutes, fruits, oats, soy products, etc. anything to help us eat» 

(Tweeten, som passende nok er dekortert med det svarte anarkist-flagget, er å finne på en link nedenfor.)    

CHAZ består av noen kvartaler i en by, og der er det intet jordbruksland, så det er ingen overraskelse at områdets befolkning er avhengig av matforsyninger utenfra. Men kan da kanskje si at et autonomt område som må ha matforsyninger utenfra ikke er er spesielt autonomt. 

I de kommunistiske landene i Øst-Europa var det ikke mulig for befolkningen å reise fritt omkring, ikke engang i eget land; staten måtte ha kontroll på alt og alle hele tiden. Også i CHAZ ble det raskt satt opp (en slags) murer og etablert sjekkpunkter med interne pass. Det ordinære poliitet var jo ikke tilstede, og oppgaven med å holde orden og å stanse kriminalitet og å sørge for at kun de som hadde lov til å befinne seg i området oppholdt seg der, ble overført til private beskyttelsesvirksomheter med bevæpnede vakter.   

En som bor i den autonome sonen, Mckenzie Diamond, sa at «Noen innbyggere i nabolaget sier at de ikke lenger kan komme inn i bygningene de bor eller jobber i. Det er litt stressende. Det er som å måtte få tillatelse for å komme inn i sitt eget hjem». 

En av protestgruppene som nå står sterkt i CHAZ uttalte at de befinner seg på «land som allerede en gang var stjålet fra «the Duwamish People», det første folket i Seattle». Men de ga ingen anerkjennelse til de som bodde i området intil CHAZ ble opprettet, og til de som har drevet bedrifter der i de siste tiårene. De som bor der ble heller ikke spurt om de ønsket å være en del av en autonom sone drevet i hovedsak av personer som aldri har bodd i området. Det er ingen overraskelse at få av lederne i den autonome sonen bodde i området før sonen ble opprettet, de som tar ledelsen under slike forhold er ikke et tilfeldig utvalg av befolkningen, de er spesielt motiverte aktivister med liten respekt for andre og andres meninger. Nå skal disse, som altså kom utenfra, bestemme hvem som skal få lov til å bli i området. Disse private beskyttelsesvirksomhetene er heller ikke på noe vis valgt av de som bodde i området, de har bare etablert seg. Det er heller ingen prosedyre for å stille dem til ansvar for hva de måtte gjøre, og de opererer ikke på basis av på forhånd kjente lover og regler og rundskriv og forskrifter; man kan vel si at de følger innfallsmetoden og baserer seg på hva de føler er riktig.    

Som kjent begynte alt dette etter (helt legitime) klager på for mange tilfeller av «police brutality», og at enkelte politifolk ikke utførte sin jobb slik de burde. Men allikevel var disse politifolkene under kontroll, de hadde kroppskameraer («bodycams») som filmet det de gjorde, de hadde et apparat og en struktur bak seg, det var prosedyrer og regler for alt fra hvordan arrestanter skulle behandles til hvordan de skulle stilles for retten hvis det var grunnlag for det, det var kommandokjeder, det var klagemuligheter, og ikke minst; politifolkene var lette å identifisere. Men noe slikt apparat finnes ikke for de som nå sørger for «lov og orden» i CHAZ. 

I det autonome CHAZ har man væpnede og maskerte menn som patruljerer gatene og bemanner sjekkpunktene. Disse væpnede mennene har ingen merker, ingen identifikasjon, ingen kroppskameraer, ingen kommandokjede bak seg – det er ingen måte å identifisere dem på, registrere deres handlinger eller stille de til ansvar dersom de går utenom gjeldende retningslinjer – som forøvrig ingen vet hvorvidt finnes eller ikke.  

Så kan man si at disse nye selvutnevnte «ordensforvaltene» – i motsetning til politiet – er snille folk som vil alle vel. De er jo tross alt representanter for en hippiekultur som preket kjærlighet som løsning på alle problemer. Neppe. Noen er nok fredelige, snille mennesker, men noen er det ikke.  

Her er en kanskje ikke utypisk twitter-meding: «Citizens of CHAZ threaten the life of a street preacher».  

Her er et twitter-melding fra en som ikke helt slutter opp om politikken i CHAZ: «An angry protester demanded we not record fighting incidents. Said if it gets out onto the internet, it might give CHAZ a bad name».   

Nei, ytringer som gir anarkiet CHAZ «a bad name» må jo stanses. I dette anarkiet kan man da ikke tillate ytringer som gir systemet – eller mangelen på system – «a bad name».  

Det finnes visstnok filmopptak av aktivisten Solomon «Raz» Simone, som ledet en gjeng som angrep en graffiti-kunstner fordi han malte over graffiti som andre hadde laget. Simone er kanskje noe overdrevet blitt kalt CHAZs «krigsherre», men i det nevnte filmopptaket roper gjengen  han leder følgende: «Vi er politiet i dette samfunnet nå», og «Vi er lederne for dette samfunnet nå». Men det er ingen som har stemt på dem. Nei, ingen har stemt på dem, men folket i Seattle – de som har stemt ved de ordinære valgene – har gitt makten til politikere som har lagt grunnlaget for og gjort det mulig at dette skal skje. Og som nevnt over; Seattles ordfører aksepterer dette.    

Vi gjengir denne oppsummeringen fra en artikkel vi linker til nederst: Seattle påstås å ha blitt en «crazy town», «Seattle [is] helpless as armed guards patrol anarchist`»autonomous zone» shake down businesses, cops» … «City leaders have «lost all political will to enforce the law» … ».    

Hvor skal dette ende? Antagelig vil ikke dette anarkiet vare lenge, i løpet av kort tid vil nok  politiet rydde opp. 

Men hvordan kunne noe slikt skje? De valgte politikere som leder Seattle lar dette skje, og velgerne har da godtatt at byen ledes av politikere som lar dette skje. 

Fundamentalt sett kommer dette av at en betydelig del av befolkningen støtter en venstreorientert politikk. (Venstreorientert politikk innebærer høye skatter og avgifter, stadig mer omfattende reguleringer av næringslivet, en rekke tilbud fra det offentlige (skoler, trygder, pensjoner, støtteordninger), ettergivenhet overfor kriminalitet inkl. milde straffer, fordeler til medlemmer av alle grupper som har klart å få seg definert som svake, sterke fagforeninger som beskytter alle som er ansatt mot å bli sagt opp nærmest uansett hvor udugelige de er, økende offentlig gjeld, etc. Et vesentlig element i venstresidens idegrunnlag er kollektivisme, og en implikasjon av dette er slike som vektlegging av rase, kjønn, legning etc., og dermed en politikk som innebærer kvotering i alle sammenhenger. På riksplan innbærer denne politikken at staten kan styre pengeverdi og rentenivå. En slik politikk er ikke forenlig med et velstående samfunn, tvert imot vil den, dersom den blir innført i et velstående samfunn, gjøre samfunnet fattig i løpet av relativt kort tid. Grunnen til at folket stemmer på en slik politikk er at det, gjennom alle påvirkningskanaler – skole, presse, akademia, kunst, er bltt fortalt at en venstreorientert politikk er veien til likhet og velstand for alle.  

Kort sagt: grunnen til det som skjedde i Seattle – og omtrent det samme skjer i sakte film i alle land i Vesten – er at befolkningene av sine samfunns undervisningsintitusjoner er lurt til å tro at venstreorienterte ideer er veien til gode samfunn. 

Men venstreorienterte ideer fører nødvendigvis til død og fordervelse – noe man klart og tydelig kan se overalt hvor de er blitt gjennomført. 

Det som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand er samfunn med individuell frihet, med en begrenset stat som kun har som oppgave å beskytte borgernes frihet, og hvor man har et fritt næringsliv, frihandel, respekt for eiendomsretten, ingen utjamningspolitikk, rettsstat, skille kirke/moske/synagoge og stat. Men siden disse ideene i dag har svært liten oppslutning er det dessverre liten grunn til å være optimist mht. utviklingen i årene fremover.    

Ting tyder på at CHAZ er fremtiden for alle. 

(Denne artikkelen er delvis inspirert av Robert Tracinskis artikkel «The Democratic People’s Republic of CHAZ»)  http://tracinskiletter.com/2020/06/17/the-democratic-peoples-republic-of-chaz/

Kilder

If only there was some group you could call when people take all your stuff. pic.twitter.com/Q6oQOogwMI

— Cam Edwards (@CamEdwards) June 10, 2020

https://www.kiro7.com/news/local/protesters-police-discuss-seattle-autonomous-zone-or-chaz-whats-next/TASTMW7TKJGJDOAHJOJIFBKEYM/

https://medium.com/@seattleblmanon3/the-demands-of-the-collective-black-voices-at-free-capitol-hill-to-the-government-of-seattle-ddaee51d3e47

http://r20.rs6.net/tn.jsp?f=001KOmpt5ViH-tE75jQ80t9UaCzu6q1CAfuD1M6VB-FKLRGWr-qaLbG2ZypmdA4dzqGHQ78e8hGRgdHTQRbS2VFlj98jNjvGtL8KYnVoNMCIkQDfTmQERAP9-HhOFmNHxuYYvRp_j8o5y7LmVB_XG4qV4Ml3SJNx67OcOwecOXM8p4dneWDIWdRba_Eba48AbaMTgSKBkQN__PF5Jksd1L8j1rn6QVmOvzO&c=t4GZePFrTBLkh0onsfdP5QyzIMlZInl7bqZLgkMw9BXNRbfjJcvxog==&ch=DPOWTyTVCLSp5s9yFaTjR03vqH18x-5ZNITMQszUuNnbeXOVOyDOYw==

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8415565/Rapper-Raz-Simone-accused-warlord-Seattles-police-free-CHAZ.html

http://r20.rs6.net/tn.jsp?f=001KOmpt5ViH-tE75jQ80t9UaCzu6q1CAfuD1M6VB-FKLRGWr-qaLbG2ZypmdA4dzqGqcOdIMiBNLVukdhK6ZIxd3ETg6K6xIrVj9hCZ1Dth4qSEbFa6U1NTT4uiroGiXeYELo2VAgCGU4qKz05o13MC7I8rOzy9ZHNScY5IUv7-W2xfqKOn40NJ_veGsdrEZUdCWixTR9h8GKppnM2StZO-D68AgEpdsYG&c=t4GZePFrTBLkh0onsfdP5QyzIMlZInl7bqZLgkMw9BXNRbfjJcvxog==&ch=DPOWTyTVCLSp5s9yFaTjR03vqH18x-5ZNITMQszUuNnbeXOVOyDOYw==

http://r20.rs6.net/tn.jsp?f=001KOmpt5ViH-tE75jQ80t9UaCzu6q1CAfuD1M6VB-FKLRGWr-qaLbG2ZypmdA4dzqGW5mA1xumDFiySGz2DCNAWp1g5aK3YrCbKVE0WznG3gSeoYSPSDvKginm1CQa0HN7FGNAO01SCAz5tcmfh6QYvYc0OGGGE4FslrDXyVjY58ocPR-KkoRAQ8p5CxNwOE1Vg9ZQtrhiw3z42IgTPKWgDXprMkAvI7xHVWhBad4nrIo=&c=t4GZePFrTBLkh0onsfdP5QyzIMlZInl7bqZLgkMw9BXNRbfjJcvxog==&ch=DPOWTyTVCLSp5s9yFaTjR03vqH18x-5ZNITMQszUuNnbeXOVOyDOYw==

Bilder i denne artikkelen: 

https://www.seattletimes.com/seattle-news/politics/fox-news-runs-digitally-altered-images-in-coverage-of-seattles-protests-capitol-hill-autonomous-zone/

Etter det grusomme drapet på George Floyd (som vi kommenterte nylig) er det spesielt en kampanje som har fått vind i seilene: kampen for å fjerne det som påstås å være spor av rasisme i samfunnet slik den kommer til uttrykk i skulpturer, minnesmerker, kunstverker, o.l.  

Det er et beklagelig faktum at i tidigere tider var slaveri svært utbredt, og denne grusomme praksisen fortsatte helt frem til ideene om individuell frihet og respekt for den enkeltes rett til å bestemme over eget liv vokste frem under opplysningstiden og etter hvert ble en sterk faktor i kulturen. Det var i Vesten hvor disse individualistiske ideene først kom frem, og de førte til at slaveriet opphørte på 17- og 1800-tallet. I USA kom det til og med til en borgerkrig (som varte fra 1861 til 1865) for å få slutt på slaveriet. (Man kan si at det var flere årsaker til denne krigen, men hovedårsaken var at de mer kapitalistiske nordstatene, hvor slaveriet sto svakt, ville eliminere slaveriet også i de mer føydale sørstatene. I sørstatene var det imidlertid mange som la hovedvekten på at USAs konstitusjon la stor vekt på delstatenes rett til selvbestemmelse, og støttet sørstatenes løsrivelse fra unionen fordi de mente at sentralmyndighetene i Washington tok til seg mer makt over delstatene enn det de mente det var hjemmel for i konstitusjonen.) Det USA som finnes i dag er en videreføring av den siden som gikk til krig for å få avsluttet slaveriet. 

I andre deler av verden fortsatte slaveriet i lang tid, og man kan si at i visse områder finnes det fortsatt. Men vi skal holde oss til Vesten. Mange av de som tjente penger på slavehandel brukte deler av sine formuer til gode formål, som f.eks. å opprette skoler, sykehus, universiteter.  Som var vanlig ble disse velgjørere iblant hedret med å få reist statuer og byster av seg etter at de hadde gått bort. Det ble også reist statuer av personer som ble ansett som viktige for landets kultur, og ofte ble diktere og komponister hedret på denne måten. Det ble også reist statuer av militære helter, og i de sørlige statene i USA, de som tapte borgerkrigen, ble det reist statuer av generaler som kjempet for sørstatene i borgerkrigen. (I dag er det annerledes, i dag reises statuer i all hovedsak kun av  politikere, kunstnere og idrettshelter, det settes nå aldri opp statuer av militære helter.) 

Da har vi altså en situasjon hvor det på alminnelig tilgjengelige plasser står statuer og byster av personer som i tillegg til å gjøre gode gjerninger tjente penger på en virksomhet som var basert på en grusom forbrytelse. 

At noen – mange – er kritiske til disse statuene og minnesmerkene er da et helt legitimt og forståelig. Kan man finne seg i at det ved gater og på torg står stauter av personer som tjente penger på en grov forbrytelse? Så kan man si at statuene ikke står der for å minnes en slavehandler, de står der for å minnes den som opprettet et sykehus eller et universitet. Som sagt, vi har en viss forståelse for kravet om å fjerne slike statuer; slaveri er som nevnt en grusom forbrytelse. Vi (som er gamle nok) så jo med stor glede at stauter av Stalin og Lenin og andre av sosialismens helter ble revet ned etter at sosialismens tyranni ble avviklet i Øst-Europa. Men Stalin og Lenin representerte et grusomt samfunnssystem, og statuene ble satt opp av makthaverne for  å hylle dem som representanter for systemet. Statuene av folk som investerte i firmaer som drev slavehandel er ikke satt opp fordi de var involvert i slavehandel, de er som nevnt satt opp fordi de finansierte skoler og sykehus, etc.  

I forrige uke kom det frem at et opprop om å fjerne statuer som står i Oslo av Churchill og Holberg har fått mer enn 3000 underskrifter.   

Oppropet: «Ta ned slavehandler/rasist-statuene! Blant annet på Solli plass og Nationaltheatret i Oslo står det statuer av henholdsvis Winston Churchill og Ludvig Holberg, sistnevnte investerte i slavehandel. Winston Churchill var en RASIST og mente at den hvite rasen var overlegen. Det er UHØRT at rasistiske hvite menn som synes det var greit å undertrykke svarte mennesker så til de GRADER skal ha en plass i våre gater! Vi forventer at alle statuene legges ned! I bunn og grunn var de begge rasister og det burde være et godt nok argument for at de ikke skal få stå i gatene våre i 2020. Alt det positive disse historiske personene har fått til overskygges dessverre av det faktum at de var rasister.» 

https://www.opprop.net/ta_ned_slavehandler-statuene_i_norge

Ja, det er nok riktig at Holberg (1684-1754) investerte i firmaer som drev slavehandel. Men det er ikke derfor det står statuer av ham flere steder; det er oppført statuer av ham fordi han skrev store litterære verker, bla. det om den sjarmerende alkoholikeren Jeppe på Bjerget, og det om Erasmus Montanus, et skuespill som viser hvor ille det kan gå for ungdommer som har lest litt og dermed tror de vet alt. Å påstå at Churchill (1874-1965) var rasist er også helt på jordet. Men han brukte formuleringer om rase, men dette var et ord man i tidligere tider brukte der hvor man i dag heller ville ha brukt ord som refererte til kulturelle verdier; mao. det er intet som tyder på at Churchill med å bruke ordet «rase» mente å henvise til ting som i dag ligger under ord som rasisme, dvs. at et individs moralske egenskaper er påvirket av vedkommendes biologiske opphav. Churchill ble forøvrig tildelt Nobelprisen i litteratur i 1953.

Å omtale disse statuene som «slavehandler/rasist-statuer» er fullstendig meningsløst, disse statuene er satt opp for å hylle en stor dikter og for å hylle den mannen som mer enn noen annen skal ha æren for å ha ledet krigen mot nasjonalsosialismen. Å omtale disse statuene som «slavehandler/rasist-statuene» er noe som ikke engang en person med Erasmus Montanus´ intellektuelle kapasitet ville ha gjort. 

Men andre statuer/minnesmerker/navn kan være problematiske. I Sørstatene i USA er det satt opp statuer av personer som var involvert i borgerkrigen. Dersom det fortsatt finnes statuer av Jefferson Davis (som var sørstatenes, eller Konføderasjonens, president) er det ingen grunn til å ha den stående på et offentlig sted; han var den fremste representanten for et system som i avgjørende grad var basert på videreføring av slaveriet. Men hva med statuer som hyller offiserer i sørstatshæren fordi de var dyktige militære ledere? Vi synes ikke at argumentet for å fjerne disse statuene er like godt som argumentet for å fjerne statuer av Jefferson Davis.      

Men det er noen andre implikasjoner av denne problemstillingen som er interessante. Hva med  steds- eller gatenavn? Liverpools mest kjente gate, Penny Lane, er visstnok oppkalt etter slavehandleren James Penny (noen er dog uenige i dette og hevder at navnet har en annen opprinnelse). Bør da bystyret i Liverpool vedta å skifte navn på denne gaten? Da vil turister ikke finne den gaten de kanskje er kommet til Liverpool for å besøke, noe som også er problematisk. 

Mest interessant og viktig er holdingen til tidligere tiders kunst og litteratur. All litteratur er skrevet i en bestemt tid, og tar da ofte for gitt mange av de holdninger og verdier som dominerer i samfunnet på den tiden. Verdier som man i dag med god grunn finner uholdbare eller endog forkastelige kan da opptre som fullstendig ukontroversielle i en roman eller en film som er laget for noen tiår eller hundreår siden. Og ja, enkelte krever i dag at tilgangen til slike verker skal innskrenkes. Det har til og med forekommet at eldre verker er blitt endret; Astrid Lindgren omtalte i sine bøker om Pippi Langstrømpe pappaen til Pippi som «negerkonge», men siden det er blitt upassende å bruke ordet «neger» er han i senere utgaver av bøkene omtalt som «sydhavskonge». Er slike endringer akseptable?        

Her er et ferskt eksempel: «… Realityserien «Cops», som viser amerikanske politibetjenter i arbeid, har blitt kansellert av Paramount Network samtidig som USA demonstrerer mot rasisme og politivold. Melding kommer dager etter at Variety meldte at serien er fjernet fra programoversikten på grunn av demonstrasjonene etter George Floyds død, skriver NBC News. – Cops er ikke på Paramount Network og vi har ingen plan om at serien skal vende tilbake, heter det i en uttalelse fra Paramount Network. HBO fjerner Tatt av vinden i USA. Strømmetjenesten HBO Max fjerner filmklassikeren Tatt av vinden fra 1939 fra sitt bibliotek i kjølvannet av demonstrasjonene og protestene etter George Floyds død. Fjerningen skjer etter at skuespiller John Ridley i en kronikk i Los Angeles Times tok til orde for at filmen burde fjernes fordi den underbygger rase-stereotypier og livet i sørstatene i USA før borgerkrigen.

https://trd.by/Kultur/2020/06/10/TV-serien-«Cops»-tas-av-lufta-og-HBO-fjerner-filmklassiker-22033332.ece

Så, en strømmetjeneste fjerner en stor filmklassiker fordi den visstnok «underbygger rase-stereotypier». Men dette er en film (bygget på en klassisk roman) som beskrev hvordan borgerkrigen påvirket og ødela samfunnet i Sørstatene. Som nevnt over, Sørstatene var bygget på slaveri, og at en roman (og film) som tar dette (grusomme) faktum for gitt skal bli reellt sett forbudt, eller i praksis gjort nærmest utilgjengelig, er totalt uholdbart.  

I slutten av forrige uke fikk vi vite at BBC fjerner en episode av Fawlty Towers som skal inneholde rasistiske elementer (den som fjernes er episoden hvor Basil er på sykehus og møter en mørkhudet lege). Fjerningen ble visstnok opphevet etter et par dager.  

En artikkel på breitbart lister opp endel filmer som ikke er akseptable dersom ønskene fra dagens ekstreme såkalte anti-rasister skal oppfylles: Casablanca (1942), hvor en svart person omtales som «Boy»; og Holiday Inn (1942), hvor Bing Crosby synger i «blackface». Her er flere filmer som inneholder upassende scener:  Animal House, M*A*S*H, You Only Live Twice, BigTrouble In Little China, Silver Streak, Cotton Comes to Harlem, Car Wash, Pulp Fiction, Billy Madison, Treasure of the Sierra Madre, Driving Miss Daisy, Black Hawk Down, True Lies, The Green Mile, Blazing Saddles, Scarface, Sixteen Candles, Soul Man, Breakfast at Tiffany’s, The Good Earth, The Good, the Bad, and the Ugly, Loony Tunes, Seinfeld, The Jeffersons, Married With Children, Sanford and Son, Soap, All In the Family, … 

https://www.breitbart.com/entertainment/2020/06/10/nolte-hbo-max-blacklists-gone-with-the-wind/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_term=daily&utm_campaign=20200610

Som sagt, at statuer av personer som primært forsvarte slaveri fjernes er et forståelig krav. Men at kunstverker fra tidligere tider, verker som naturlig nok var preget av den tiden de var skapt i, skal fjernes eller endres eller gjøres utilgjengelige for allmenheten, er ikke på noe vis mulig å forsvare.  

Så, hvis disse kreftene får gjennomslag – hva kan vi vente oss dag? Det det handler om er holdinger som var utbredt i tidligere tider, men som av denne primitive venstresiden ansees som uholdbare i dag og som etter deres mening reelt sett må forbys. I tidligere tider var bilkjøring for moro skyld ansett som et gode, men i dag bidrar dette etter enkeltes mening til at katastrofal global oppvarming – skal da verker som fremstiller bilkjøring som et gode (f.eks. filmer om racerbilkjøring) forbys? Hva med å reise langt med fly for sin fornøyelses skyld – dette avsetter et stort karbonfotavtrykk, og skal verker som hyller slike goder forbys? Hva med verker som hyller tradisjonelle kjønnsroller – skal de forbys? Hva med Aristoteles´verker – han forsvarte jo slaveri – skal de forbys eller kanskje bare redigeres? Forsvare slaveri gjorde også Nietzsche – skal hans verker forbys? Hva med verker som hyller tradisjonell kristendom – skal disse forbys? Eller hva med nasjonalistiske verker (f.eks. Og bakom synger skogene), og hva med Knut Hamsuns verker – han var jo sympatisk innstilt til nasjonalsosialismen? Og hva med plakater og T-skjorter som viser  morderen Che Guevara – skal de forbys? Hva med plateinnspillinger av dirigenten Herbert von Karajan og bøker av filosofen Martin Heidegger, som begge var medlemmer av Hitlers nazi-parti – skal disses verkene forbys? Og i en tid hvor transplantasjonskirurgi gjør store fremskritt – skal da bøker og filmer om Frankensteins monster forbys – disse verkene kan jo krenke personer som har fått utført omfattende transplantasjoner? Og hva med de anti-semmitiske (eller anti-jødiske) formuleringene hos folk som Muhammed, Martin Luther, Richard Wagner og Karl Marx? 

Og hva hvis man har slike bøker på Kindle – kan man da en dag finne ut at disse verkene er redigert slik at upassende formuleringer er strøket eller endret? 

Før vi går videre vil vi presisere at det er forskjell på statuer i det offentlige rom, og filmer og bøker: statuer er synlige for alle som beveger seg forbi dem, men bøker og filmer må man aktivt oppsøke. Hvis man ikke liker det som sies i en bok eller det som vises på en film kan man la være å oppsøke disse verkene. Vi er derfor sterkt imot all redigering av (og forbud mot) filmer og bøker. Men vi har forståelse for at statuer av personer som representerte eller forsvarte slaveri ønskes fjernet (men det eneste eksemplet vi kommer på som er slik er statuer av Jefferson Davis; Holberg kvalifiserer ikke her). Den eneste løsningen, den som er i fullt samsvar med individuell frihet og fullt mangfold er at også gater og torg og parker skal være i privat eie, men dette er en løsning som ikke ligger på bordet fordi de verdimessige og kulturelle forutsetningene ikke er tilstede i dag.     

Men det følgende er også et viktig poeng: det som skjer nå i denne kampanjen er at en liten, høyrøstet og voldelig gruppe av primitive og ekstreme venstreorienterte, en gruppe som ikke aksepterer det minste avvik fra den stramme og smale linjen de selv mener er den eneste som er rett og riktig, krever at alle andre skal adlyde dem og danse etter deres pipe. Dersom de finner at et verk inneholder elementer de mener er upassende beskrivelser, så skal verket reellt sett forbys! Og det som er ille er at store virksomheter og firmaer ikke våger å stå imot. At BBC fjernet en episode av Fawlty Towers er en skam; episoden hyller jo ikke Basils fordommer mot svarte, tvert imot viser også denne episoden at Basil – som i alle episoder er en primitiv, uhøflig,  fordomsfull tulling – akkurat som man kunne vente er skeptisk overfor en person som tilfeldigvis har mørk hud. (Samme episode inneholder også andre eksempler på fordomsfulle holdninger overfor utlendinger.) Som nevnt over ble   denne episoden av Fawlty Towers raskt fjernet fra forbudslisten, men den trivelige indiske kjøpmannen Apu Nahasapeemapetilon er nok skrevet ut av The Simpsons for godt.     

Det sies at vi har et demokrati, og det er sant, men man må ikke glemme at demokratiet vil medføre  at en liten gruppe som er aktiv, høyrøstet og voldelig vil kunne dirigere et stort og mer passivt flertall, og da vil denne lille voldelige gruppen kunne dirigere det meste av det som skal skje – dersom folk flest har akseptert det moralske ideal som sier at altruisme er den høyeste dyd. (Altruismen et en etikk som sier at det moralske ideal er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.) Det er dette som skjer nå: en liten voldelig gruppe krever at det som representerer avvik fra deres verdier skal fjernes fra samfunnet (ja, det hærverket som er utført mot statuer av personer de ikke aksepterer er vold). De har nå begynt med statuer og litteratur (inkludert film). Hva blir det neste? Eller kanskje man snart kan spørre om hvem som blir de neste som skal fjernes fra samfunnet – eller i første omgang fjernes fra den offentlige debatt eller fra det offentlige rom?   

Vi avslutter med et par sitater som passer i dag: 

 Ray Bradbury, fra Fahrenheit 451: «There’s more than one way to burn a book. And the world is full of people running about with lit matches». 

George Orwell, fra 1984: «Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right». 

Hvis du har disse bøkene på Kindle kan det være lurt å sjekke regelmessig hvorvidt disse sitatene er fjernet eller ikke.