Det er redaktør Helge Lurås som stiller dette spørsmålet i en artikkel som har tittelen «– Kan USA virkelig komme til å velge et regelrett fjols til sin neste president?» (link nedenfor). Vi skal gi et 100 % korrekt svar på dette spørsmålet nedenfor, men først vil vi si at vi er i tvil om bruken av ordet «fjols» her. Et fjols er en tåpelig person, men ordet konnoterer en person som man ikke behøver å ta på alvor. Men hvem som blir president i USA er et spørsmål som man virkelig må ta på alvor; vi er altså ikke helt tilfreds med ordet fjols, men vi benytter det allikevel som en utgangspunkt for denne kommentaren.
Da Joe Biden tiltrådte som president i 2021, hadde han valgt senator Kamala Harris som sin visepresident. Hun ble kvotert inn i stillingen; Biden hadde sagt i forkant før hun ble nominert at han skulle velge en svart kvinne som sin visepresidentkandidat. I sine år som først senator og så visepresident har Harris aldri utmerket seg på grunn av sin faglig dyktighet, snarere tvert imot: hun ble betraktet som en av de minst populære visepresidentene noensinne, og hun ble kåret til den nest mest venstreorienterte senatoren i dette århundret: «Harris is the second-most liberal Democratic senator to serve in the Senate in the 21st century» (vi føyer til at den korrekte oversettelsen av det amerikanske «liberal» er «venstreorientert»). Her skal vi allikevel ikke konsentrere oss om den politikken hun står for, en politikk som slik vi ser det inneholder i hvert fall et par gode punkter, vårt poeng her er å fastslå at ved et stort antall anledninger har Harris fremstått som nokså lite kompetent.
Uten teleprompter er hun så vidt vi kan bedømme ut i fra det vi har sett ikke i stand til å fremføre et eneste innsiktsfullt resonnement. (Det sies at hun gir et inntrykk av å være intelligent når hun snakker til små grupper, men at hun fryser til når hun har et stort publikum foran seg. Det er vanskelig for oss å vite om dette er korrekt eller ikke.) Det finnes et stort antall eksempler som bekrefter dette, men det kanskje mest kjente eksemplet er følgende om krigen mellom Russland og Ukraina: «Ukraine is a country in Europe. It exists next to another country called Russia. Russia is a bigger country. Russia is a powerful country. Russia decided to invade a smaller country called Ukraine. So basically that’s wrong.»
Dette kom riktignok som et svar på et spørsmål hvor hun ble bedt om å forklare situasjonen «in layman´s terms», altså på en måte som folk flest ville forstå, men allikevel: det viser en mangel på innsiktsfullhet som en tiåring ville vært flau over å fremføre.
Enkelte tidligere presidenter har vært svært intelligente, opplagte eksempler er Bill Clinton og Barack Obama, og hvis de hadde blitt bedt om å forklare situasjonen i Ukraina ville de sagt noe helt annet enn det Kamala Harris fremførte; de ville aldri brukt en så infantil forklaring som den Harris brukte.
Et annet typisk element ved Harris´ retorikk er at hun har fått en fiks formulering fra sin taleskriver og så bruker hun den om igjen og om igjen og om igjen. Vi siterer fra independent: «Kamala Harris repeats same expression four times in speech loop. “The governor and I and we were all doing a tour of the library here and talking about the significance of the passage of time. Right? The significance of the passage of time,” Ms Harris said. …“So, when you think about it, there is great significance to the passage of time in terms of what we need to do to lay these wires, what we need to do to create these jobs,” she told an audience in a speech about expanding broadband coverage. … “And there is such great significance to the passage of time when we think about a day in the life of our children and what that means to the future of our nation,” said Ms Harris, “depending on whether or not they have the resources they need to achieve their God-given talent.”» (independent, link nedenfor).
Det finnes en rekke andre uttalelser fra Kamala Harris av samme type, og det er ikke nødvendig for oss er å gjengi flere her.
Det er altså vanskelig å se at det mye galt med Lurås´ antydning om at Kamala Harris er «et regelrett fjols».
Men hvem er det som stiller som motkandidat til Kamal Harris? Jo det er Donald Trump, og hvordan står det til med ham?
Han tror at toll på import til USA vil være bra for amerikansk økonomi, noe som er helt feil. Han vil sette opp en mur for å hindre migrasjon fra Mexico, noe som også vil være skadelig for amerikansk økonomi. Han vil ikke privatisere eller deregulere offentlige ordninger som reelt sett er konkurs: Medicare, Medicaid, Social Security.
Hans eneste prinsipp, om man kan kalle det det, er at alle problemer skal løses ved å «make a deal». Hans ghostwriter har til og med skrevet en bok med tittelen The Art of the Deal. Han har inngått avtaler med tyranner og diktatorer, uten å forstå at tyranner og diktatorer overhodet ikke bryr seg om avtaler. Det var han som inngikk en avtale med Taliban, en avtale som etterhvert førte til at USA under president Biden måtte trekke alle amerikanske styrker seg ut fra Afghanistan med halen mellom bena. Dette skjedde etter at USA hadde brukt enorme ressurser på å forsøke å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, et land hvor islamistisk ideologi ikke lenger var den styrende ideologien.
Trump har også snakket pent om diktatorer og tyranner, mens han samtidig har gitt svært ufine karakteristikker både av partifeller, politiske motstandere, filmstjerner og andre. Han har også sagt slike ting som at dersom han skulle skyte noen på Fifth Avenue og så ville ingen bry seg om det.
Hvis man skal finne et ord som karakteriserer en slik person, hvilket ord er det? Jo, vi synes at ordet fjols også passer på Donald Trump.
Per i dag er det slik at Demokratenes kandidat er et fjols, og Republikanernes kandidat er et fjols. Dette betyr at hvis det er disse to som stiller til valg i begynnelsen av november, så kommer USA til å velge et fjols som president uansett hvem som blir valgt.
Ja, det finnes en kandidat til. Robert Kennedy junior. Vi går ikke inn på hans meninger her, det har vi gjort tidligere her på Gullstandard, men spørsmålet nå er om også han kan kalles et fjols. Og svaret på det er et utvilsomt Ja, absolutt.
Lurås spør om USA virkelig er i stand til å velge et fjols som president. Svaret på dette spørsmålet er Ja.
Men det interessante spørsmålet er ikke hvorvidt USA kommer til å velge et fjols som president, det interessante spørsmålet er hvordan har USA havnet i en slik situasjon.
Dette har å gjøre med utviklingen blant de intellektuelle i USA. Det heter at politikk er nedstrøms fra kultur, det vil si de ideer som dominerer i akademia vil etter hvert prege kulturen, og så vil de trenge inn i politikken.
Etter borgerkrigen, som sluttet i 1865, begynte en utvikling som innebar at visse typer ideer ble stadig mer dominerende i det amerikanske universiteter. Disse idéene var stikk i strid med de ideer som USA opprinnelig var grunnlagt på; disse nye ideene var i hovedsak hentet fra tysk filosofi, og disse idéene støttet opp om kollektivisme, ufrihet, relativisme; de var imot individuell frihet og støttet politisk styring. Fra tidlig på 1900-tallet ble politikken i stadig sterkere grad preget av disse idéene.
Disse idéene fører altså til at mer og mer ble makt blir konsentrert i politikernes hender, og dette innebærer også at partiene blir maktsentre for de som klarte å komme seg til topps i partiene. For å gjøre karriere i et parti må man være på lag med de som sitter i ledelsen i partiet, og dette betyr at partiene blir apparater som har som funksjon å styrke makten til de som allerede er i ledelsen i partiet. Det kan være forskjellige klaner som kjemper om makten – for eksempel var Obama og Biden ikke helt på lag – men disse klanene fører omtrent samme politikk. Demokratenes maktsenter består nå av folk som Obama, Pelosi og Clinton, og det var disse som sørget for at Biden ble presset ut etter at hans sterkt svekkede kognitive evner ikke lenger var mulig å skjule etter debatten mot Trump i slutten av juni.
Blant Republikanerne har det siden tidlig på 1900-tallet kun vært tre presidenter som i betydelig grad har støttet økt individuell frihet (Harding, Coolidge, Reagan). Alle andre har vært svært tilfreds med å øke statens makt, og den som nå har all makt i det Republikanske partiet er Donald Trump. Alle betydelig aktører i det Republikanske partiet nå har erklært sin lojalitet mot Trump selv om de tidligere var sterkt kritiske; men kanskje viktigst av disse er Nikki Haley.
Det finnes allikevel en gruppe Republikanere som har erklært at det er sterkt imot Trump, blant disse finner man en rekke personer som var med i Trumps forrige administrasjon (John Bolton, William Barr), og folk som George Bush jr, Dick Cheney (Bush jrs visepresident), Liz Cheney, Mike Pence (Trumps visepresident), men disse er ikke sentrale i det Republikanske partiet i dag.
At amerikanerne nå må velge mellom Kamala Harris og Donald Trump er litt annet enn en farse. Men utviklingen er helt logisk ut i fra de ideer som har infisert amerikanske eliteinstitusjoner de siste 100 – 150 år.
Hvem av disse to vil bli valgt? Begge kan bli valgt. Harris er god på kvinners rett til selvbestemt abort, men hun er svært dårlig på ting som energi, klima, individuell frihet. Trump er god på energi og klima, men svært dårlig på generell økonomisk politikk.
Det beste man kan håpe på er at man får «deadlock», det vil si at det ene partiet får presidenten og at det andre partier får flertall i kongressen. Da vil en rekke skadelig forslag bli stoppet før de blir gjennomført. Det verste som kan skje er at samme parti får både presidenten og flertallet i kongressen. Da er vi virkelig ille ute – og jeg sier «vi»: USA er verdens sterkeste makt og verdens sterkeste økonomi, og det som skjer i USA preget resten av verden. Går det dårlig i USA går det også dårlig for resten av Vesten.
$ $ $
En grundig og dyptgående analyse av USAs utvikling er å finne i Leonard Peikoffs bok fra 1982 The Ominous Parallells, mens boken USA: Fra frihetsideal til bananrepublikk kommenterer viktige elementer av politikken som er ført i USA fra borgerkrigens slutt og frem til de innledende fasene av den pågående presidentvalgkampen.
Politikerne (de som har makt, dvs. de som sitter i regjering) har to hovedoppgaver. Den ene av disse oppgavene er at de skal sørge for at samfunnet fungerer, det vil si at folk flest har jobb, at de har en inntekt de kan leve av, at de ikke blir utsatt for kriminalitet, og at de som ikke er i stand til å jobbe på en eller annen måte blir forsørget av de som jobber. (Barn skal bli forsørget av sine foreldre, gamle og syke som ikke kan jobbe skal bli forsørget gjennom forsikringsordninger.)
Alle land i Vesten har i dag en betydelig velstand, og det betyr at folk flest har det bra, i hvert fall i forhold til hvordan folk flest hadde det i tidligere tider og hvordan folk flest har det i områder utenfor Vesten.
Men det ser ut som om tilstanden på disse to viktige områdene – velstand og trygghet – er i ferd med å utvikle seg i en svært negativ retning. Vi siterer noen overskrifter fra diverse presseorganer:
«Seriekriminell 16-åring fra Afghanistan viftet med machete i Drammen – løslatt umiddelbart»
«Ran av Norway Cup-deltagere: Gjerningspersoner identifisert. Politiet gjør nå tiltak mot personene.»
«Ber ungdom på Oslo-besøk «droppe merkeklær og gå samlet»: – Er det egentlig trygt her?»
«Vipps-raner sluppet fri fra varetekt. 16-åringen som er siktet for tolv Vipps-ran i Oslo er løslatt fra varetekt.»
«Mobbingen øker – skolens tiltak hjelper ofte ikke»
«I 2023 kom det inn 5624 avviksmeldinger om vold og trusler mot ansatte i Oslo-skolen. Av disse er det 652 hendelser som betegnes som alvorlige. 28 av dem ble anmeldt. I Bergen kom det inn 5199 meldinger, men der er det nesten halvparten så mange elever»
Langt alvorligere forbrytelser enn dette skjer i de landene som står oss nærmest: Sverige, Storbritannia og USA.
«I Southport i England ble tre små jenter drept og flere andre er såret etter at en 17-åring med kniv angrep dem på et dansearrangement for barn denne uken. Denne hendelsen stiller seg i en lang rekke voldshendelser utført av barn de siste uken»
«Opptøyene i Southport: Over 50 politibetjenter skadd»
«Opptøyer i flere byer i Storbritannia. Demonstranter har støtt sammen med politiet i flere britiske byer. Politiet melder om «alvorlig uorden» i Liverpool, der flere politifolk er blitt skadet.»
«Det har vært en svært voldelig helg i Storbritannia. Minst 150 personer er så langt pågrepet etter opptøyer siden lørdag kveld.»
Sverige: «Antalet sprängningar slår rekord 2023 i Sverige: För antalet skjutningar ser totalen ut på följande sätt, redovisat per år. 325 år 2018, varav 43 avlidna och 140 skadade; 360 år 2019, varav 45 avlidna och 126 skadade; 379 år 2020, varav 47 avlidna avlidna och 119 skadade; 344 år 2021, varav 45 avlidna och 115 skadade. 391 år 2022, varav 62 avlidna och 107 skadade»
«Svensk politi: 62.000 personer i Sverige er knyttet til kriminelle nettverk. Rundt 14.000 personer i Sverige anses å være aktive i kriminelle nettverk i Sverige, melder svensk politi i en rapport.»
USA ble det våren og sommeren 2020 omfattende opptøyer etter at den småkriminelle George Floyd drept av en politimann under en arrestasjon: «George Floyd Riots Caused Record-Setting $2 Billion in Damage, New Report Says. … the True Cost Is Even Higher».
Allikevel, kriminaliteten i USA, både voldelig kriminalitet og slike ting som tyveri, har gått ned de siste årene. I enkelte områder har det vært slik at enkelte butikker har måttet legge ned på grunn av av omfattende tyverier, og i enkelte områder er det slik at politiet ikke etterforsker tyverier.
Vi kunne ha gjengitt mange flere overskrifter enn dette, men bildet er tydelig: selv om vi bare har snakket om fire land er det tydelig at mange land i Vesten har enorme problemer på et svært viktig område. Det er en voldsom økning i kriminalitet, og dette betyr at folk flest stadig føler seg mindre trygge.
Vi har ikke gjengitt noen sitater om velstandsutviklingen, men det er tegn som tyder på at den vil være langt mindre positiv i årene fremover enn den var for noen tiår siden.
Denne utviklingen er et uunngåelig resultat av den politikken som er blitt ført, og en annen politikk ville ha unngått denne økningen av kriminalitet. (Vi skal ikke her kun henge ut politikerne; politikerne er valgt av folket, og politikerne fører den politikken som velgerne har bedt dem om å føre. Sagt på en annen måte: politikken som er ført er den som politikerne/partiene har lagt frem før hvert valg i sine partiprogrammer, og som velgerne har sagt Ja til ved å stemme på disse partiene.)
Rent konkret: denne sterke økningen i kriminalitet er resultat av spesielt fire forhold. Den er et resultat av milde straffer for kriminalitet. Den er resultat av en ordning som innebærer at de som ikke kan eller vil jobbe automatisk blir forsørget på statens/skattebetalernes bekostning (at de får ulike former for trygder og støtteordninger). Den er resultat av at mange gutter vokser opp uten en far i familien (gutter er ofte mere utagerende enn jenter, og noen gutter må da ha en mann nært tilstede i sin oppvekstperiode for å unngå at de skal ført inn på en uheldig utvikling.) Den er resultat av forbudet mot narkotika.
Milde straffer for kriminalitet, og en svært høy kriminell lavalder: Milde straffer betyr at kriminelle enten ikke straffes eller straffe svært mildt nå som ikke vil avskrekke dem fra en fremtidig karriere som vanekriminelle. En høy kriminell lavalder betyr at de som er yngre enn den alderen i realiteten kan det gå alvorlige forbrytelser uten å bli straffet.
«Størst er økningen av gjerningspersoner under 15 år. Sammenlignet med 2019 har antall barn som blir mistenkt, siktet eller domfelt økt med 1207 unike gjerningspersoner… Selv om antall gjerningspersoner under 15 år øker mest, øker det også blant 15-, 16- og 17-åringene..» (desember 2023, tv2, link nedenfor)
Å kunne leve på trygd uten å jobbe betyr at man har masse tid til rådighet, og som det heter: lediggang er roten til alt ondt. Dessuten, dersom man jobber får man en struktur på livet sitt, man får kolleger man forhåpentligvis vil få et godt forhold til og man må holde forholde seg til arbeidsgiver og kunder. Dette er en god ting de aller flestes liv, men hvis man kan leve og ha en grei inntekt uten å måtte gjøre dette er det enkelt å henfalle til kriminalitet.
Med diverse støtteordninger har staten reelt sett subsidiert familieoppløsning, og som vi nevnte over; for gutter kan det være spesielt utfordrende å vokse opp i en familie uten en far. Forebyggende arbeid mot kriminalitet er viktig, men den desidert viktigste arenaen for slikt forebyggende arbeid er familien. Forebyggende arbeid på andre arenaer er svært lite effektivt, noe det er mengdevis med erfaring som bekrefter.
Og sist: det er en etterspørsel etter narkotika, og siden det er forbudt kan det se ut som om det er store penger å tjene på å forsyne dette illegale markedet med ulike typer narkotika. En stor grad av de problemene som man ser i Sverige skyldes krig mellom narkotikabander; en krig som ikke ville vært der hvis narkotika var lovlig.
Oppsummert: den økende kriminaliteten er dyrket frem av en politikk som innebærer milde straffer for kriminalitet, muligheten til å leve på trygd uten å jobbe, støtte til familieoppløsning, og forbud mot narkotika.
Men dette er prinsipper som praktisk talt alle velgere støtter, og da er det veldig enkelt å kunne konstatere følgende: den sterkt økende kriminaliteten vi ser er et resultat av en politikk som politikere ut her og som folk flest ønsker.
Disse prinsippene er en sentral del av velferdsstaten, den politiske organiseringen av samfunnet som praktisk talt alle ønsker.
Helt til slutt: vi nevnte at politikere hadde to hovedoppgaver. Den ene er å sørge for at samfunnet fungerer, og det gjør politikerne ikke. Dette kommer av at de baserer seg på en modell som nødvendigvis må gi de resultatene vi ser.
Den andre hovedoppgaven er en som vi er for, men som de aller fleste er uenig: Den andre hovedoppgaven er at de burde arbeide for å øke borgernes frihet. Men politikerne gjør det stikk motsatte, det som skjer er at det hele tiden blir innskrenkninger i borgernes frihet: Det kommer stadig flere reguleringer, det blir stadig mer overvåking og kontroll, det blir stadig økende skatter og avgifter, osv. Dette er hovedårsaken til at man har en negativ velstandsutviklingen, dette er hovedårsaken til at velstanden for mange ikke vokser, og at den for stadig flere er synkende. Politikerene har ikke bare sviktet oppgaven om å gi befolkningen trygghet, de har også sviktet sin oppgave som innebærer at de skal sørge for at flere og flere får det stadig bedre.
Og nå er det til og med fare for at det kommer alvorlige kriger (krigen i Ukraina kan utvide seg til å omfatte flere land, krigen mellom Israel og Iran (Hamas og Hizbollah er i stor grad proxyer for Iran) kan utvikle seg, og vi er ikke trygge på hva som vil skje mellom Kina og Taiwan): Krig er det tydeligste tegn på at politikerne har styrt svært dårlig. Hvis politikerne har styrt riktig har de sørget for at man er en tilstand hvor det ikke blir krig!
Det er svært lite som tyder på at det er grunn til å være optimistisk med hensyn til utviklingen i årene som kommer. Dette er altså fordi politikerne med støtte fra folk flest har ført en politikk som nødvendigvis må føre til de forferdelige resultater som vi nå ser de første tegn til. .
Som sin visepresidentkandidat nominerte Donald Trump senator JD Vance. Selv om Vance bare er 39 år gammel har han en lang, imponerende og variert CV. Hans barndom var nok ikke spesielt god; han vokste opp i fattigdom i Ohio med en enslig rusmisbrukende mor. Moren kunne ikke ta seg godt av ham, og han ble oppdratt av sine besteforeldre. Senere skiftet han navn fra James Donald Bowman til James David Vance, dette for å distansere seg fra sin biologiske far; Vance er hans morfars etternavn. Han vervet seg til US Marines, og etablerte etter hvert en karriere som forretningsmann og familiefar etter juss-studier ved prestisjeinstitusjonen Yale. Om sin oppvekst og tidlige voksenliv skrev han boken Hillbilly Elegy (2016), som ble en bestselger som også ble filmatisert. Budskapet i boken er klokt, og for en bok som er skrevet i vår tid i vår kan man kanskje kunne si at det er originalt: man bør være ambisiøs, ha pågangsmot og gjøre det beste ut av det livet man har, og samtidig bør man ikke ha noen form for beundring for de som bare velger å resignere og å leve et kjedelig liv på trygd, og hvor det enste som kan motvirke kjedsomheten er ulike former for rus. (Jeg har ikke lest boken, men jeg så første halvpart av filmen for noen måneder siden.)
Etter først å ha vært svært negativ overfor Donald Trump (han skrev en privat melding i 2016 at han var ikke sikker på om Trump bare bare var et «asshole» eller kunne bli Amerikas Hitler), snudde han 180 grader. Det kan være flere forklaringer til dette. Det er mulig at han virkelig har skiftet syn; det er jo ofte slik at etterhvert som man blir eldre og klokere og lærer mer så tar man avstand fra ting man mente når man var, som det heter, ung og dum. Men det kan også hende at han skiftet mening bare fordi han ville bli populær eller ville innynde seg i de riktige kretsene. Hvis det var dette siste som skjedde så er Vance rett mann for Trump: Trump selv er en mann uten prinsipper, og han vil antakeligvis at hans nærmeste medarbeidere skal være av samme type. Etter Vances kursomlegging fikk han, når han kastet seg inn i politikken, Trumps velsignelse før han stilte til valg til senatet fra Ohio i 2022. Han tiltrådte som senator i januar 2023.
Vance er helt åpenbart en svært intelligent og ambisiøs person, han er enormt kunnskapsrik og klarer seg svært godt i debatter. Det vil bli svært underholdende å se debatter mellom ham og Demokratenes visepresidentkandidat, hvem nå det enn blir.
Før vi går videre vil vi nevne følgende punkter: vanligvis velger presidentkandidaten en visepresidentkandidat som skal supplere presidentkandidaten, det vil si appellere til andre velgergrupper enn de velgergrupper som presidentkandidaten selv appellerer til. Vi tror det er derfor ville vært klokest dersom Trump hadde valgt en kvinne eller en afroamerikaner – for eksempel Tulsi Gabbard eller Byron Donalds; dette ville ført til at flere ville stemt på Trump. Mitt syn er at valget av Vance var lite klokt fra Trumps side, men på den annen side er dette ikke spesielt overraskende i og med at Trump ikke er en veldig smart person. Det går rykter om at valget falt på Vance etter at Trump sønn Donald jr. insisterte på det, men denne sønnen er til og med mindre smart enn Trump selv. Det går også rykter om at Trump, etter at Biden trakk seg fra presidentvalgkampen, egentlig ønsker å skifte ut sin visepresidentkandidat, men dette er antagelig for sent nå.
Trump regnet antakelig med at han ville få en lett valgseier over Biden, og at han derfor ikke trengte en visepresidentkandidat som ville sanke ekstra stemmer. Men med Kamala Harris som motstander er bildet blitt et annet.
Men tilbake til Vance.
Ikke frimarkedstilhenger
Vance er ikke en frimarkedstilhenger. En gang uttalte han at «People on the left, who´s politics I am open to….». Han er altså åpen for å støtte en venstreorientert næringspolitikk. Vance sier at økonomer ikke har særlig greie på toll; Vance menet at toll kan være en god ting. Vance har rett i at mange økonomer kan svært lite om viktige elementer innen økonomifaget, men så og si alle økonomer er enige om at toll og handelsbegrensninger mellom land er skadelig for begge land. Toll gjør varer dyrere, og de reduserer mulighetene for internasjonal arbeidsdeling, det vil si mulighetene til å utnytte komparative fordeler. Toll gjør importerte varer dyrere, og det er spesielt masseproduserte ting produsert i utlandet (ofte Kina) som blir dyrere, og det er folk som har dårlig råd som i størst grad kjøper slike produkter. Innføringen av toll vil derfor føre til redusert levestandard for amerikanere flest.
Han sier også at økonomer ikke kan mye om slike ting som statlige krav om minstelønn, og han støtter statlige krav om høyere minstelønn. Også her er praktisk talt alle økonomer enige om at slike tiltak er skadelige, de mener at høyere minstelønn vil stenge flere arbeidstagere ute fra arbeidsmarkedet, dette fordi enkelte arbeidstageres produksjon er mindre verd enn det som minstelønnsreglene krever at arbeidsgivere må betale dem. (Dersom en persons arbeidsinnsats er verdt 100 kr. timen, vil han ikke bli ansatt dersom regler om minstelønn sier at han må betales 150 kr. timen.) Krav om minstelønn fører til at enkelte ikke kommer inn i arbeidslivet, men å komme inn i arbeidslivet er en forutsetning for å kunne lære seg ferdigheter som er nyttige i alle arbeidsforhold, for deretter å avansere innen en bedrift eller i arbeidsmarkedet som helhet.
Innvandring
Vance vil ha begrensinger på innvandring, og han og hans mange meningsfeller i det Republikanske partiet begrunner dette med at det vil redusere arbeidsløshet blant amerikanere. Også dette er feil, nyankomne innvandrere tar som regel jobber som landets egen befolkning ikke vil ha. Statistikker viser også at det ikke er høyere arbeidsløshet i land som fører en liberal innvandringspolitikk enn i land som fører en restriktiv innvandringspolitikk.
De siste årene har det kommet et svært stort antall innvandrere til USA, mange av dem er ulovlige innvandrere, men arbeidsløsheten i USA er per i dag ca 4 %, som er et lavt tall (selv om det egentlig burde vært en god del lavere, noe det ville vært hvis man hadde ført en fullstendig frimarkedspolitikk). Bortsett fra perioden med coronatiltak har arbeidsløsheten i USA sunket jevnt og trutt fra slutten av 2009, da arbeidsløsheten var ca 9 %.
Innvandring fører til at det blir flere som arbeider, det vil si flere som produserer, og dette øker velstanden for alle.
Et stort antall delegater på Republikanernes konvent holdt opp masseproduserte plakater med teksten “Mass Deportation Now”. Dette er forferdelig ille. En slik politikk innebærer at personer som har oppholdt seg i USA i lang tid, kanskje i flere år, rett og slett blir kidnappet av politiet og sendt tilbake til et land de forlot for kanskje to eller fem eller ti år siden. Det er også sterk grunn til å tro at de aller fleste av disse er i produktivt arbeid. Ja, de skulle ikke ha blitt fått anledning til å komme ulovlig inn i landet, men dette problemet bør løses på annen måte enn å sende folk tilbake til et land de kom fra for mange år siden. Det bør løses ved at det innføres en ordning hvor de kan få lovlig opphold; dette gjelder de som er i jobb og som ikke har begått kriminalitet.
Det som er svært kritikkverdig, og så mange med god grunn reagerer på, er at mange innvandrere, selv ulovlige innvandrere, automatisk får rett til å nyte godt av offentlige tilbud, for eksempel skole, trygder, helsevesen. Men den riktige reaksjonen på dette er å gå inn for at innvandrere ikke har rett til å nyte godt av de offentlige tilbudene, ikke å stoppe innvandringen. På lengre sikt er det også riktig å gå inn for at det ikke skal finnes slike offentlige tilbud. Men Republikanerne ønsker overhodet ikke å gå i den retningen, de vil bare stoppe innvandringen.
Og hva er så forferdelig med immigrasjon? Kriminalitet? Statistikken viser at de aller fleste som kommer ikke kriminelle, de kommer for å jobbe, og at de er underrepresentert i kriminalstatistikkene.
Fremmed religion? De fleste som kommer er kristne. Fremmed kultur? Ja, de har vel med seg sine egne matvaner og spiser kanskje ikke erkeamerikanske retter som pizza og tacos.
Reguleringer
Vance har et blandet syn på reguleringer av næringslivet; han er mot noen reguleringer, men for andre reguleringer. Han er altså ikke en prinsipiell tilhenger av fritt næringsliv. En avisoverskrift fra juli 2023 omtaler «The new Washington DC power couple taking on Wall Street». Dette nye maktparet – to politikere som samarbeider for å innføre ytterligere reguleringer av spesielt Big Banks – består av to personer som samarbeider godt og som i stor grad deler syn på næringslivet, og disse to er den sterkt venstreorienterte senatoren Elisabeth Warren og JD Vance.
Nettavisen har fått med seg dette. En artikkel 18. juli hadde følgende overskrift og ingress: «Wall Street grøsser over Trumps visepresident», og «JD Vance angrep Wall Street fra scenen i Milwaukee. Administrerende direktører opplever han som fiendtlig mot bedrifter.»
Etter at Donald Trump nominerte senator Vance som sin visepresidentkandidat brukte Newsletteret The Dispatch Følgende treffende overskrift «Vance Is In, Reaganism Is Out». Poenget er at Ronald Reagan i sin retorikk var tilhenger av en mindre stat, friere marked, frihandel, deregulering, privatisering, skattelettelser. Senator Vance står for en helt annen politikk enn den Reagans retorikk impliserte.
Reagan gjorde allikevel noe som gikk i den retningen som gikk i retning av mer markedsøkonomi, en politikk som for øvrig startet for alvor under Reagans forgjenger Jimmy Carter. Denne ikke spesielt store dreiningen i retning av mer markedsøkonomi førte til en velstandsvekst som varte til godt ut på 2000-tallet. Denne velstandsveksten fortsatte under Reagans etterfølger George Bush senior, og under hans etterfølger, Demokraten Bill Clinton. Bill Clinton uttalte til og med at «The era of big government is over». Etter Clinton, under Bush junior, ble politikken en annen – hans slagord var «compassionate conservatism», en politikk som innebar flere støtteordninger og flere reguleringer, og dette førte blant annet til finanskrisen i 2007/08.
Du ser ut til at Trump og Vance har forskjellig syn angående beskatning av «corporations»: Trump vil ha lavere skatt, Vance vil ha høyere skatt. Hvis det blir et strid mellom disse to på dette punktet vil vi tippe at det er Vance som går av med seieren.
Utenriks
Vi bør også nevne at Vance er sterk tilhenger av amerikansk støtte til Israel, men han er sterk motstander av støtte til Ukraina. Angående Ukraina mener han at det bør bli fred nå og at Russland bør få beholde de områdene av Ukraina de har erobret hittil. En nyhetssending på en amerikansk TV kanal gjenga nylig følgende sitat fra Vance: «I gotta be honest with you, I don’t really care what happens to Ukraine one way or the other». Dette gjelder et land som kjemper for sin frihet mot et aggressivt diktatur, et diktatur som under varierende regimer i hundrevis av år har hatt for vane å invadere sine naboland. At Vance ikke bryr seg om hva som skjer der er en skremmende holdning.
Vances syn på Ukraina har ført til at han har fått en anbefaling fra Russlands utenriksminister Sergej Lavrov: «He’s in favor of peace, he’s in favor of ending the assistance that’s being provided, and we can only welcome that because that’s what we need—to stop pumping Ukraine full of weapons and then the war will end». Vi vil si at krigen vil avsluttes så snart Russland trekker sine styrker tilbake fra Ukraina, og da vil også Ukrainas borgere nyte godt av en langt større frihet enn de vil ha under russisk okkupasjon eller overherredømme. Vesten bør absolutt støtte Ukraina, hvis Ukraina helt eller delvis faller, vil dette gi Putin og andre tyranner og diktatorer blod på tann og de vil intensivere sine angrep mot Vesten.
Religion
Vance er kristen – han var opprinnelig ateist, men konverterte i voksen alder til å bli katolikk, og ikke nok med det, han er assosiert med noe som kalles integralisme. Et Google-søk på «integralist» gir følgende forklaring: «In politics, integralism, integrationism or integrism (French: intégrisme) is an interpretation of Catholic social teaching that argues the principle that the Catholic faith should be the basis of public law and public policy within civil society, wherever the preponderance of Catholics within that society makes this possible.» (wikipedia).
Vance er influert av tenkere som René Girard og Augustin. Franskmannen Rene Girard (1923-2015) hevder at mennesket i altfor stor grad er opptatt av materielle ting og å gjøre unyttige og/eller skadelige ting for å bli sett eller respektert av andre. Augustins (354-430) livssyn kan oppsummeres slik: Uten Guds nåde er mennesket råttent, dets tenkeevne er hjelpeløs, kroppen er full av synd og lyst, og livet er en eneste lidelse. Man må gi opp alle forsøk på å oppnå egne verdier, man må tilstå sin uverdighet og være ydmyk. Det eneste formål med livet er å tjene Gud, og for å få til dette må man gi opp fornuften og ha full tillit til tro og åpenbaring. Man må gi opp all søken etter jordiske gleder og bare tjene Gud (og de trengende). Man oppnår ikke frelse ved egen innsats, men må kun stole på Guds nåde.
(Nedenfor linker vi til en artikkel i Politico som omtaler tenkere som har influert Vance, og til Yaron Brooks show, hvor temaet er tenkere som har influert Vance.)
Som katolikk er han antagelig sterk motstander av kvinners rett til selvbestemt abort. Nå har Trump forstått at sterk motstand mot abort er svært skadelig for Republikanerne, så det han og antageligvis også Vance nå vil gå inn for er at dette spørsmålet skal avgjøres av delstatene slik det er i dag (etter at Høyesterett for et par års tid siden opphevet den kjennelsen som innebar at kvinner over hele USA hadde rett til å få utført selvbestemt abort). Men det er mulig at når de krefter som Vance representerer får større makt vil de innskrenke ytterligere kvinners rett til selvbestemt abort også i delstater hvor abort nå er tillatt. Restriksjoner på kvinners rett til selvbestemt abort er et kolossalt inngrep i individets frihet.
Vi nevner også at Vence under valgkampen for å bli valgt til senator fra Ohio kom med en spesielt ufin karakterisering av visepresident Kamala Harris og andre i hennes kategori: «“we are effectively run in this country via the Democrats,” and referred to them as “a bunch of childless cat ladies who are miserable at their own lives and the choices that they’ve made and so they want to make the rest of the country miserable, too.” He said that included Harris, U.S. Transportation Secretary Pete Buttigieg and U.S. Rep. Alexandria Ocasio-Cortez, a New York Democrat» (apnews, link nedenfor).
Valget
Dersom Trump blir valgt, noe som ser sannsynlig ut vil skje per i dag, vil dette antageligvis innlede en utvikling i USA med stadig mindre individuell frihet, og hvor religion får en stadig større plass i hele kulturen. Dette er en sterk negativ utvikling, dette er en sterk innskrenkningen av individuell frihet, og det vil ikke føre til noe annet enn økende fattigdom og et økende generelt forfall.
Det Demokratiske partiet har spilt sine kort så dårlig som det er mulig å gjøre, de valgte for det første i 2020 en dement mann som sin kandidat, og når de skulle velge denne kandidatens innbytter, la de vekt ikke på kvalifikasjoner eller dyktighet, de valgte å kvotering inn en farvet kvinne, og hun ble nominert til tross for at hun var både usympatisk, upopulær og udugelig.
Men i det kommende valget i november er det svært mange som primært ikke stemmer for en kandidat de liker, de stemmer mot en kandidat de misliker. Det er svært mange som misliker Trump, og da er det fortsatt mulig at Demokratene kan vinne presidentvalget i november. Demokratenes valgkampanje har fått en skikkelig vitamininnsprøytning i og med at den senile Joe Biden er erstattet med den unge, vakre og dynamiske Kamala Harris. (Ung? Ja, hun er omtrent 20 år yngre enn sin motkandidat Donald Trump.) Er Harris kvalifisert til å bli president? Overhodet ikke, men kvalifikasjoner og egnethet spiller som regel liten rolle når folket skal velge mellom kandidater i demokratiske valg.
I dag 21. juli gjorde president Biden det klart at han trekker seg fra valgkampen. For oppegående og ærlige observatører har det vært klart i lang tid at noe slikt ville komme til å skje.
Men når vi setter som krav at observatørene må være ærlige og oppegående, så blir dette en svært liten gruppe det er snakk om. Praktisk talt alle mainstreamkommentatorer har inntil nylig fremstilt Biden som en normalt oppegående person, riktignok litt oppi åra, men ikke spesielt redusert. Noen har dog nevnt at han har gjort en del tabber, men de har ikke tolket dette som et uttrykk for en tydelig redusert kognitiv tilstand.
Vi her på Gullstandard så det annerledes enn de aller fleste mainstreamkommentatorer. I mars 2021, to måneder etter at Biden var innsatt som president, skrev vi følgende:
«Allerede våren 2020 var det klart at Biden var dement. Allikevel ble han nominert, og grunnen til dette nevnte vi over: han var i motsetning til alle de andre kandidatene en likandes fyr, og derfor den eneste som var valgbar. Men dette betyr at ledere i det Demokratiske partiet – med personer som Barack Obama og Hillary Clinton og Kamala Harris i spissen, og Bidens familie, inkludert hans hustru Jill, som forøvrig har en doktorgrad i pedagogikk – med viten og vilje plasserte en dement mann i verdens viktigste jobb, en jobb han opplagt ikke ville kunne utføre på en ansvarlig måte. Også Biden selv må ha visst at han ikke var helt med. Allikevel gikk han inn for å ta denne jobben. Vi har ikke sett en eneste journalist eller kommentator i mainstream-pressen som har kommentert dette på noe vis. …. Vi avslutter her, men regner med at det ikke er umulig at vi om kort tid vil komme tilbake med flere kommentarer om president Harris….» (link nedenfor).
Vi skrev «kort tid», men der var vi altså noe for optimistiske. Vi undervurderte i hvilken grad Bidens stab og mainstreampressen var villig til å lyve for å dekke over Bidens mentale forfall. Det tok mer enn tre år før manistreamkommentatorer ikke lenger kunne lyve om den tilstand Biden var i, og da ble presset på Biden så stort at hans familie og stab ikke hadde noe annet valg enn å få ham til å trekke seg.
Men han har foreløpig kun trukket seg som kandidat, han har ikke trukket seg fra presidentembedet. Han er altså ikke i god nok form til å være kandidat til å bli valgt som president, men han skal altså visstnok være i god nok form til å være president i et halvt år til. Ok …..
Pressen
Mainstream-pressen har systematisk dekket over Bidens demens fra før han ble innsatt. Dette foregikk inntil debatten mot Trump 27. juni viste for all verden at Biden ikke var helt oppegående.
Før debatten gikk ledende kommentatorer ut og sa at slike ting som at «den Biden vi har nå er den beste Biden vi noen gang har hatt». De hevdet også at påstander om at Biden var redusert eller endog dement bare var løgnpropaganda fra Bidens politiske motstandere. Etter debatten ble det umulig å opprettholde slike løgner, presset ble større og større, og ikke bare journalister med et stort publikum, men også ledende aktør i det Demokratiske partiet, gikk ut og sa at Biden ikke kunne fortsette.
De aller fleste aktørene i mainstreampressen hadde inntil debatten 27. juni oppført seg som komiske Ali. Her er en kort notis fra om Ali fra Dagbladet (siden dette er fra Dagbladet finner vi det nødvendig å eksplisitt bekrefte at det er korrekt): «Komiske Ali [var]… Iraks informasjonsminister Muhammad Saeed al-Sahhaf som under Irak-krigen hver dag kunne fortelle hvor bra de irakiske styrkene gjorde det – samtidig som USA hadde inntatt Bagdad» (link nedenfor). Man kunne se ham på TV eksplisitt benekte at det var amerikanske styrker i nærheten samtidig som man i bakgrunnen kunne høre skudd fra amerikanske militære enheter.
Tirsdag 11. juli – to uker etter den famøse debatten hvor Bidens demens ble avslørt for all verden – brukte Dagbladet hele tre sider på å fortelle sine lesere om «Trumps groteske løgner». Her kunne Dagbladet skrevet noe om Trump virkelige løgner, som det er svært mange av, men de benyttet plassen til å si at Trumps påstander om at Biden kom til å trekke seg var løgn. Vi siterer:
«Donald Trumps valgkampapparat har sendt ut en rekke e-poster der det insinuerer at Joe Biden kommer til å gi seg. Trump lurer sine egne velgere, mener ekspert.»
Dagbladet hentet altså en såkalt ekspert som siteres på følgende: «Det er grotesk hvordan Trump kampanjen lyver sine egne velgere opp i ansiktet, for Biden fortsetter valgkampen. Men Trumps team vet de kan snurre fansen rundt lillefingeren». Den akademikeren som sa dette ti dager før Biden trakk seg var Hilmar Mjelde, som Dagbladet beskriver USA-ekspert og professor ved høgskolen på Vestlandet.
I artikkelen omtaler professoren Trumps påstander om at Biden kom til å trekke seg som desinformasjon: «Det Trump kampanjen sender ut her, er jo desinformasjon».
Men det som var desinformasjon her er jo det Dagbladet skrev, og slik vi ser det burde alle som er ansatt i Dagbladet slå følge med Biden og trekke seg.
Det Trump sa var bare noe som alle visste ville skje – eller burde vite ville skje– i løpet av noen få dager, men Dagbladet presenterer dette som desinformasjon og groteske løgner.
Dagbladets fremstilling av denne saken er representativ for hvordan mainstreampressen har behandlet dette før presidentdebatten 27. juni. Men det som er spesielt med Dagbladet at de fortsetter akkurat samme kurs etter debatten, altså etter at det ble klart for alle – og altså ikke bare for ærlige og oppegående personer – at Biden var sterkt redusert.
Det er mulig å finne bokstavelig talt hundrevis av kommentatorer som frem til debatten 27. juni hevdet at Biden var helt oppegående, og at han bare var ubetydelig redusert pga. høy alder, og at det ikke var noe alvorlig galt med ham.
En kommentator som burde vite bedre skrev følgende i juli 2023: «Jeg husker påstandene om senilitet og demens fra primærvalgene i 2019. Jeg så et av Townhallmøtene og påstandene var åpenbart feil den gang. Det er de samme politiske kreftene som påstår det samme nå. Det man gjorde var å ta videoklipp ut fra sin kontekst….». Denne kommentatoren så altså ett opptak, henviser til hvor påstandene kom fra, og hevdet feilaktig at videoklipp som viste at Biden var klart redusert var tatt ut av kontekst – og slutter fra dette at påstandene om demens var «åpenbart feil». Det er et velkjent faktum at en person som er dement allikevel i perioder kan virke helt normal og fullstendig oppegående. Og med hensyn til videoklipp «ut fra kontekst»: det som virkelig skjedde var at mainstreammedier klippet vekk alle episoder som viste at Biden var bortreist. Det denne kommentatoren baserte seg på var det stikk motsatte av sannheten.
Det ser ut til at mange har dannet sine meninger på basis av følgende prinsipp: «hvis min motstander mener én ting så skal jeg mene det stikk motsatte. Alt hva mine meningsfeller sier er korrekt, alt mine meningsmotstandere sier er feil». Dette er en gal metode; den riktige metode er å basere seg på fakta, og ikke på andres meninger.
Jeg vil også bare si at jeg har ingen respekt for noen av de andre såkalte USA-eksperter som mainstreampressen trekker frem for å kommentere det som skjer i USA; enten er de svært dårlig orientert eller så lyver de helt åpent. Det er også en tredje mulighet, men den vil jeg ikke nevne eksplisitt.
Ti dager etter Dagbladets oppslag (21/7) kunne man i VG lese en artikkel som ga det stikk motsatte bilde av det Dagbladet ga uttrykk for. I et intervju forteller norskamerikaneren Thomas Selzer at det er en «–»No-brainer» at han trekker seg. Thomas Seltzer fikk gåsehud da en «150 år gammel» Joe Biden ble geleidet ned fra scenen. Nå tror han at presidenten kaster inn håndkleet» (link nedenfor).
Staben
På direkte spørsmål har president Biden selv, og hans pressesekretærer, eksplisitt benektet at han er mentalt redusert.
Vi har også sett videoopptak hvor utenriksminister Blinken under en kongresshøring bli spurt om hvem det er som egentlig styrer president Biden. Den som spør er senator John Kennedy, og han henviser til at det har skjedd en rekke ganger at videooverføringen av Bidens pressekonferanser plutselig blir stoppet uten at det ser ut til at det er Biden som gir ordre om dette eller at han gir inntrykk av at pressekonferansen er avsluttet. Blinken bare avviser at dette skjer; Blinken sier at Biden styrer seg selv og at alle som kjenner Biden vet at han ikke lar seg styre av andre. Dette videoopptaket, som vi altså har sett, er ikke lenger tilgjengelig, men nedenfor linker vi til et videoopptak hvor Bidens forestilling plutselig bare blir avbrutt av hans stab.
Bidens nærmeste medarbeidere har altså fullt ut benektet at det er noe alvorlig galt med hans mentale tilstand. Vi kan på en måte sette pris på at en stab er lojal mot sin leder, men det er allikevel visse grenser. Nå i de siste dager er det også kommet frem at personer i Bidens stab i lang tid har vært klar over at Biden har vært redusert – og at de utad har benektet dette.
En artikkel i Wall Street Journal begynner slik: «How Bidens Inner Circle Worked to Keep Signs of Aging Under Wraps. Aides kept a tight rein on the president’s travel plans, news, conferences, public, appearances, and meetings with donors, while Bidens stumbles became increasingly obvious». Videre: «Senior White House advisers for more than a year have aggressively stage-managed President Biden’s schedule, movements and personal interactions, as they sought to minimize signs of how age has taken a toll on the oldest president in U.S. history. The White House has limited Biden´s daily itinerary and shielded him from impromptu exchanges. Advisers have restricted news conferences and media appearances…..» (lik nedenfor).
En annen artikkel samme sted inneholder blant annet dette: «Biden’s Frailty and the Political Price of Insincerity. When people said he seemed unwell, Democrats called it a Republican ploy. That was a costly mistake. The question remains unanswered: How did they let it get this far? How did Democratic power brokers and progressive media personalities—groups not known for their indifference to winning elections—wait until July 2024 to urge President Biden not to run for re-election?
Any mildly observant person could see four years ago that Mr. Biden had declined further than a commander in chief should. These pages noted Mr. Biden’s diminished state during and after his 2020 campaign [uthevet her]. In the 2012 debate with Paul Ryan, the editorial board remarked on Nov. 19, 2020, Mr. Biden “was aggressive and confident. In 2020, in the rare times he speaks off the cuff without a teleprompter, he looks more tentative, as if grasping for an argument or words that he knows are around here somewhere.”
Democrats disregarded this and 10,000 similar observations because they took them to be insincere, and the political left has become so accustomed to insincerity as not to recognize its opposite. [uthevet her] On the left—particularly in the New York Times and other elite outlets—substantive complaints are routinely presented as procedural or ethical ones. Rather than make a straightforward argument that a person or policy is wrong on the merits, elected Democrats, following the media’s lead, typically raise technical or otherwise secondary objections they plainly don’t care about.» (link nedenfor).
De journalister og kommentatorer som har dekket over Bidens mentale tilstand fra, som Wall Street sa det, valgkampen 2020, har gjort noe som er om ikke juridisk så i hvert fall moralsk er kriminelt. Det er også gode grunner til å hevde at det de i Bidens nære familie og hans nærmeste stab har gjort, virkelig er kriminelt.
Bidens nære familie
«If I have to be the only one to stand up for Joe Biden here, to protect him from the cruelest form of elder abuse I’ve ever been forced to watch, well then that’s what I’ll do».
Den som sa dette var den sterkt venstreorienterte filmskaperen Michael Moore, og det samme har vi sagt flere ganger. Vi siterer fra Gullstandard for noen dager siden: «Enkelte har sagt at Joe Biden selv er medskyldig i dette [at han påtok seg presidentembedet til tross for at han ikke var mentalt i stand til å utføre den jobben dette innebærer]. En av de som sier dette er Aftenpostens Christina Pletten. I en artikkel publisert 3. juli med overskriften «Det er ikke synd på Joe Biden» skriver hun følgende: «Presidenten har selv valgt å ta på seg verdens tyngste ansvar en svært høy alder. Det innebar en stor risiko, ikke bare for Biden selv, men for hele nasjonen. Det må presidenten og hans familie har forstått allerede for fire år siden.»
Ja, familien må ha forstått det, men Biden selv er i stor grad unnskyldt. En som er dement er ofte ikke i stand til å utfordringer han kommer ut for. En av de tingene som skjer når man blir dement er at man mister evnen til å forstå sin egen situasjon. Joe Biden selv har flere ganger sagt at han er i god nok form til å klare presidentjobben. Han tar feil i dette, men på grunn av av hans demens kan man ikke klandre ham for å mene dette. Et norsk ord som brukes i denne sammenhengen «samtykkekompetanse»: den som blir dement kan miste det som heter «samtykkekompetanse». I Norge blir det da utnevnt en verge som får juridisk rett til å foreta alle disposisjoner for den personen det er snakk om. Denne personen er da gjerne en i den dementes nære familie.
De som har skylden er da Bidens nærmeste familie. Hans barn og hans hustru burde påtatt seg den oppgaven det er å si ifra til Joe Biden at «Dessverre kjære pappa/ektemann, du er ikke i stand til å ha en jobb med ansvar». Det vil antagelig kreve noe mot å si dette til en nær slektning, men livet er iblant slik at det krever vanskelige valg. Her har Bidens nærmeste familie sviktet totalt. Det som har skjedd er at Bidens nære familie har utsatt ham for det som på engelsk altså heter «elder abuse», det er ikke noe annet enn mishandling av en gammel person. Samme kritikk kan man rette mot ledelsen i det Demokratiske partiet; de må ha visst at de i 2020 nominerte en dement person som sin presidentkandidat. Men de som hadde hovedansvaret for å hindre dette var familien. Hvorfor gjorde de ikke dette? Kanskje fordi de gjerne vil nyte godt av de «perks» som presidentembedet innebærer for presidentens nære familie. Bidens hustru Jill har virkelig nydt godt av den kolossale kjendisstatus hun har hatt som «first lady», og Bidens bror og sønn er, antagelig med svært god grunn, mistenkt for å ha hatt svært betydelige økonomiske fordeler av det faktum at Joe Biden har vært president.
Demokratene valgte å se bort fra fakta når det gjaldt Bidens mentale tilstand. Å se bort fra fakta kan og ofte vil føre til katastrofale konsekvenser. Dette gjelder ikke bare valget av Biden som kandidat i 2020, men også at partiet har ført en politisk kurs som ligger så langt til venstre at de fleste av de fremtredende personene i partiet er så lite populære i befolkningen at de ikke er valgbare.
Valget
Det ser ut til at presidentvalget til i november vil stå mellom Donald Trump og Kamala Harris. Det er ikke umulig at Harris kan vinne dette valget – hun vil sterkt øke sine sjanse til å vinne hvis hun velger en god visepresidentkandidat.
Men det kan hende at Demokratenes konvent velger en annen kandidat enn Harris.
Joe Biden har gitt inntrykk av at han ikke vil anbefale at Kamala Harris erstatter ham som Demokratenes kandidat. Også dette er grotesk (vi føyer til at på dette punktet har Biden ikke tatt beslutninger alene): Her har man da hatt en visepresident som de ledende aktører i det Demokratiske partiet mener ikke er kvalifisert til å bli president.
Dersom Demokratene på konventet velger en annen toppkandidat enn Harris kan utløse store problemer fordi de enorme bidragsbeløp som er gått inn i Demokratenes presidentvalgkamp kan kun gå til en «ticket» med Biden og/eller Harris på stemmeseddelen. Kommer det andre kandidater enn Biden/Harris er det mulig at disse pengene ikke vil være tilgjengelig i valgkampen.
Biden uttalt en gang for ikke for lenge siden at det var minst 50 kandidater fra det Demokratiske partiet som kunne slå Trump i valget i november, men den klare favoritten er Michelle Obama. Hun har sagt klart og tydelig at hun ikke er interessert i politikk og absolutt ikke vil stille som kandidat, så på nåværende tidspunkt er det eneste man kan si at det er lite sannsynlig at hun blir kandidat.
Slik det ser ut på meningsmålingene nå ligger Trump godt foran, men de som har en stor del av skylden for dette er at Demokratene i forrige runde valgte en dement mann som sin kandidat, dette fordi de kandidatene som var mer mentalt oppegående var for langt til venstre til å være valgbare, og som visepresident valgte de å kvotere inn farvet kvinne selv om hun var udugelig.
Hvis Trump vinner kommer det til å ha forferdelige konsekvenser på svært mange områder. Han ønsker å innføre omfattende toll på all import USA, han ønsker å deportere hundretusener, eller kanskje millioner, mennesker som oppholder seg i USA etter å ha kommet ulovlig inn i landet, og han vil antakelig presse Ukraina til å inngå en fredsavtale med Russland, en avtale som innebærer at Russland og Putin om noen få år vil få enda større lyst til å fortsette sine aggressive kriger i Øst-Europa. Dette vil også gi Kina blod på tann overfor Taiwan. Han har også uttalt at dersom han blir valgt forventer han at alle amerikanske gisler som holdes av ulike terroristgruppe rundt om i verden må være tilbake i USA før han ble innsatt som president i januar neste år – hvis ikke vil gisseltakerne angre bittert på at de ikke gjorde som Trump sa. Når det gjelder innenrikspolitikken er det mulig at kongressen vil stoppe noen av de mest ødeleggende planene, men presidenten har svært mye å si når det gjelder utenrikspolitikk så det er rimelig sikkert at dersom Trump blir valgt vil det være en katastrofe for Ukraina og derved for Europa. Når det gjelder innenrikspolitikk har Trump sagt en del gode ting, blant annet om klima og energi og deregulering, men alle som kjenner Trump vet at hans uttalelser og meninger kan snu 180 grader fra dag til dag.
Presidentvalget i USA om fire måneder vil altså stå mellom Donald Trump og en person som man per i dag ikke vet hvem er. Dette er lite annet enn en farse, og dette skjer altså i verdens mektigste og rikeste land. Noe er alvorlig galt. USA er ganske nær ved å være en bananrepublikk.
Bananrepublikk?
Er det for sterkt å bruke uttrykket bananrepublikk om dagens USA? La oss gi en kort oppsummering av noe av det som har skjedd de siste årene. Etter at en småkriminell ble drept av en politimann under en arrestasjon var det opptøyer, hærverk, ødeleggelser og drap i flere storbyer i USA. 6. januar 2021 ble kongressen stormet av personer som mente at valgresultatet ikke var korrekt, og en av de ubevæpnede demonstrantene (en kvinne som var tidligere soldat) ble drept av en politimann. Den fremste politiske motstanderne til den sittende presidenten ble utsatt for en rekke rettssaker basert på tynt grunnlag, og han er blitt dømt for en regnskapsfeil. Han ble utsatt for et attentat og var bokstavelig talt millimeter fra å bli drept. En annen fremtredende kandidat ble nektet Secret Service-beskyttelse av den sittende presidenten, dette til tross for at denne kandidatens onkel John F Kennedy ble drept i et attentat mens han var sittende president, og at hans far, tidligere justisminister Robert F Kennedy ble drept i et attentat men han forsøkte å bli nominert som Demokratenes presidentkandidat i 1968.
Det er kommet svært mange ulovlige innvandrere inn i USA, det er omfattende kriminalitet av typen tyveri og nasking, svært mange amerikanere dør av overdoser av narkotika, overvekt er en epidemi, og …. nei vi slutter her….
Noe er alvorlig galt i USA. En svært innsiktsfull tenker har trukket paralleller mellom det som som skjer i USA nå og det som skjedde i Tyskland på 20- og 30-tallet, og den går dypt inn på den historisk bakgrunn for utviklingen. Vi anbefaler denne boken til alle. Den heter The Ominuos Parallells, og er skrevet av Leonard Peikoff (link nedenfor).
$ $ $
I tillegg kan vi nevne følgende bøker:
Leonard Peikoff: The DIM Hypothesis. Why the Lights of the West are Going Out. Her går Peikoff grundig inn på de filosofiske årsaker til den utviklingen som man nå ser i alle land i Vesten.
USA: fra frihetsideal til bananrepublikk inneholder flere artikler som er skrevet om amerikansk politikk og historie her på Gullstandard, og en god del nyskrevet materiale som setter dette materialet inn i en historisk kontekst. .
Donald Trump har valgt J. D. Vance som sin visepresidentkandidat. Trump er en prinsippløs, løgnaktig pragmatiker, mens Vance på mange måter er Trumps rake motsetning: han er ung, han er dynamisk, han er en ideologisk kristenkonservativ, og han er smart. Vance er derfor langt mer farlig enn Trump.
Det har skjedd svært mye på kort tid i den amerikanske presidentvalgkampen, og det er umulig å ha et godt grunnlag for å si hvordan det vil gå fremover. Allikevel vil vi tro at det som nå er mest sannsynlig er følgende: USAs president etter 20. januar 2025 vil enten være Biden eller Harris eller Trump, mens i 2028 vil Republikanernes presidentkandidat være J. D. Vance.
USA kommer antagelig til å vakle videre i de neste fire årene, men med J. D. Vance som president vil USA være svært ille ute.
Trumps valg av visepresidentkandidat er antakelig det beste argumentet for å stemme på Biden eller Harris.
Vi kommer tilbake med mer om disse fire i de kommende månedene.
Under et valgmøte lørdag 13. juli ble det avfyrt flere skudd mot presidentkandidat Donald Trump. En av kulene streifet Trumps høyre øre uten at han ble alvorlig skadet, men en tilskuer ble drept. Kort tid etter ble gjerningsmannen skutt av politiet.
I forbindelse med dette er det svært mange temaer vi kunne kommentere, men vi skal ikke kommentere følgende temaer: Politiets/Secret Services himmelropende inkompetanse, at Trump muligens ikke ble truffet av en kule men av en glassplint, hva det betyr at gjerningsmannen var registrert Republikaner, hvilken betydning dette attentatet vil ha for valgkampen, at president Biden kommenterte attentatet bare to timer etter at skuddene var blitt avfyrt, at ledende politikere i det Demokratiske partiet har forsøkt å redusere den politibeskyttelsen som Trump som tidligere president har krav på, at det i USA er relativt enkelt å få tak i skytevåpen, at gjerningsmannen fikk omfattende støtte på ulike sosiale medier men at han ble kritisert fordi han bommet, at Trump nå fremstår som en slags supermann (han blir raskt frisk av corona, han overlever et drapsforsøk og er raskt på bena etter å ha blitt truffet og reiser en knyttneve for å signalisere at han vil fortsette å kjempe).
Det har vært svært mange politiske attentater gjennom de siste 160 år, dette selv om vi holder oss kun til Vesten (vi har ikke oversikt over attentater i Afrika, Sør Amerika og Asia).
Blant ledende politikere som er blitt drept eller forsøkt drept i attentater finner vi Olof Palme, Anna Lindh, John F. Kennedy, Robert F. Kennedy, George Wallace, Martin Luther King, Malcolm X, Gerald Ford, Ronald Reagan, Abraham Lincoln, Teddy Roosevelt, Yitzhak Rabin, Charles de Gaulle, Jo Cox, David Amess, James A. Garfield, William McKinley (og sikkert noen til). Hvis vi tar med viktige kunstnere og intellektuelle på denne listen kan vi ta med Theo van Gogh, Pim Fortyn, John Lennon.
I mange av disse tilfellene har det vist seg at gjerningsmannen var det som på amerikansk kalles en «a lone nut», altså en gjerningsmann som handlet alene med en uklar eller svært eksentrisk begrunnelse. Vi nevner bare ett eksempel: Ronald Reagan ble beskutt av en person som utførte attentatet for å gjøre inntrykk på filmstjernen Jodie Foster.
Men en rekke av disse attentatforsøkene er blitt utført med en ideologisk begrunnelse eller en ideologisk bakgrunn.
Charles de Gaulle ble forsøkt drept på grunn av hans politikk overfor den franske kolonien Algerie, Abraham Lincoln ble drept fordi han forsøkte å gjøre slutt på slaveriet i USA, Malcolm X og Martin Luther King drept av rasister, Robert Kennedy ble drept av palestineren Sirhan Sirhan på grunn av Kennedys vennlige holdning overfor Israel, John Kennedy ble drept av kommunisten Lee Harvey Oswald, Yitzhak Rabin ble drept av en jødisk nasjonalist, David Amess ble drept av en islamist, Theo van Gogh ble drept av en islamist, Pim Fortyn ble drept av en islamist.
Gjerningsmennene i alle disse tilfellene ble enten drept av politiet eller havnet i fengsel på livstid.
I disse tilfellene der hvor gjerningsmannen har en ideologisk begrunnelse finnes det et stort miljø av personer som deler gjerningsmannens ideologi. Derfor kan vi kalle disse gjerningsmennene for «an ideological nut».
Det er opplagt, og man kan også se ut i fra listen ovenfor, at ideologier som islamisme, rasisme og kommunisme har relativt betydelig oppslutning i Vesten. Disse ideologiene er dog i strid med de verdier som Vesten fundamentalt sett bygger på. (Vestens verdier er rasjonalitet, individualisme, markedsøkonomi, rettsstat, skille kirke stat, mm.) De nevnte ideologier – islamisme, rasisme, kommunisme – er alle kollektivistiske, og de har ingen respekt for individers rett til å bestemme over seg og sitt.
Islamisme, kommunisme og rasisme er ideologier som begrunner og/eller legitimerer drap på meningsmotstandere. Gjerningsmennene, de som vi omtaler som «ideological nuts», opplever det derfor slik at de har ideologisk ryggdekning.
Hva så med attentatet mot Donald Trump?
I flere år har en rekke politikere og ulike type kjendiser snakkes svært nedsettende om Trump. Det er mye negativt å si om Trump, og det har vi også gjort her på Gullstandard en rekke ganger, men det vi snakker om nå er en helt annen type verbale angrep.
Joe Biden har snakket om at man må plassere Donald Trump «in the bulls eye» («bulls eye» er midtpunktet i en skyteskive), Kongressrepresentanten Maxim Walters har oppfordret alle til å trakassere personer som jobber for Donald Trumps administrasjon (dette var mens han var president), Hillary Clinton har fra valgnederlaget i 2016 gjentatte ganger hevdet at Trump var en illegitim president, komikeren Kathy Griffin har posert med en mockup av Donald Trump avhuggede hode, skuespilleren Johnny Depp har flere ganger vitset med at det var en skuespiller som drepte Abraham Lincoln og at det kanskje er tid for at noe lignende burde skje igjen (dette skjedde mens Trump var president). Flere aktører som har viktige roller har også sagt at Trump er rasist, at han vil ringe tilbake slaveriet, at han vil gjeninnføre Jim Crow-lover, og så videre. Videre har rettsapparatet kjørt et utall saker mot Trump, saker som har lite eller intet saklig grunnlag.
Alt dette betyr at en «ideological nut» kan oppleve det som han har ryggdekning for å gjøre noe som alle disse kjente personene, viktige politikere inkludert, reelt sett nærmest oppfordrer til.
Det som skjer i USA, og som vi har kommentert utførlig her på Gullstandard en rekke ganger tidligere, har utgangspunkt i at befolkningen i USA er delt, ideologisk sett. På den ene siden har man en stor gruppe nasjonalkonservative, og Trump er deres leder, og på den andre siden har man en stor gruppe langtidsutdannede som er svært venstreorienterte. Disse langtidsutdannede innehar de aller fleste maktposisjoner, det vil si de er i byråkratiet, de er i pressen, de er i akademia, de er i politikken, de er i byråkratiet, det er i politiet og i rettsapparatet.
Det er sterk mistro mellom disse to gruppene, og når representanter for den langtidsutdannede gruppen stadig snakker om at Trump er rasist, er fascist, at han vil bli diktator, at han vil bringe tilbake slaveriet – så er det ikke annet å forvente at en eller flere «ideological nut(s)» føler at han må ta saken i egne hender og gjøre noe for å få hindret den fremtiden som svært mange representanter for den venstreorienterte gruppen advarer mot hvis Trump får makt.
Så lenge befolkningen er delt i to slike helt uforenlige ideologiske leire, er det bare å forvente at attentateter skjer.
Det som er det viktige punktet her er den ideologiske motsetningen mellom disse to gruppene.
Et slikt attentat vil aldri kunne skje i Norge; det vil aldri kunne skje at at Høyre-sympatisør forsøker å ta livet av en Arbeiderparti leder – dette fordi den ideologiske forskjellen mellom disse to partiene er svært liten.
Men som sagt, den ideologiske forskjellen mellom den gruppen Trump representerer og den gruppen Biden representerer er stor, og da kan slike ting som lørdagens attentat skje.
Det som kan sette en stopper for at slike attentater skjer er kun en ting: at det store ideologiske skillet opphører, og spesielt må de ideologier som legitimerer drap, elimineres.
Sannsynligheten for at noe slikt skal skje i de kommende tiårene er svært liten; det som kan bringe befolkningen til ro, for å bruke den formuleringen, er voksende velstand og, i forkant av dette, en betydelig oppslutning om de verdier som velstand forutsetter og må bygge på (dette er Vestens verdier, kort nevnt ovenfor), og både sosialisme og nasjonalkonservatisme er kollektivistiske ideologier som lever av og dyrker frem motsetninger mellom grupper, og disse ideologiene kan ikke føre til annet enn økende forfall og fattigdom.
Det som kan føre til voksende velstand er altså respekt for eiendomsretten og frihandel, men det er ingen prominente aktører i USA som støtter en politisk utvikling i denne retningen, og det er heller ingen prominente aktører som støtter de verdiene som en slik utvikling må bygge på. Derfor er det liten grunn til å se optimistisk på fremtiden.
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om debatten mellom Joe Biden og Donald Trump, og noen av debattens implikasjoner. Artikkelen det henvises til ble publisert her på gullstandard.no 4. juli.
President Joe Biden gjorde en svært dårlig innsats i den første presidentkandidatdebatten som ble avholdt torsdag 27. juni. Alle kommentatorer innen mainstreammediene er sjokkert og overrasket over dette. Dagbladets forside hadde følgende tekst dagen etter debatten: «Eksperter måper. Hva har vi gjort [ved å nominere Biden som kandidat]? [Biden] går fullstendig i ball». Vi linker nedenfor til noen flere avisoverskrifter som viser at mange kommentatorer var overrasket. Men de burde ikke blitt overrasket.
Joe Biden er nå 81 år gammel, og det har vært tydelig at han har hatt demens i hvertfall siden sommeren 2020. At han har vært dement har gått tydelig frem av et meget stort antall videoopptak som naturlig nok ikke har vært vist på NRK og TV2; disse opptakene er dog tilgjengelige på YouTube. Antagelig har redaktørene i TV2 og Dagsrevyen med vilje klippet vekk deler av opptak som tydelig har vist at Biden ikke er helt med, dette for ikke å svekke egne sympatier og standpunkter med plagsomme fakta. (De fleste store aktører i amerikansk presse har opptrådt på samme måte, mens for eksempel noen australske nyhetskanaler har rapportert objektivt om Bidens tilstand.)
Biden har vært lenge med i amerikansk politikk, og han har vært oppegående og kvikk og på et vis sjarmerende på en sleip og litt ekkel politiker-måte. Han var visepresident under Barack Obama, og fungerte da helt greit. Han ble ikke ansett som god nok til å bli Demokratenes kandidat etter at Obama hadde fullført sin andre presidentperiode i 2016; Demokratenes kandidat ble da Hillary Clinton. Men Clinton tapte mot Donald Trump, og Demokratene måtte da finne en annen kandidat til valget i 2020 – en som har tapt presidentvalg får sjelden sjansen en gang til. (Et unntak fra dette er Richard Nixon, som tapte i 1960, men som vant valget i 1968.) Den som var minst ille av de kandidatene Demokratene kunne velge mellom var Joe Biden. En av grunnene til at han fikk så mange stemmer som fikk var at så mange velgere – med god grunn – misliker Donald Trump.
Men allerede i valgkampen 2020 ble det klart at Biden viste de første tegnene på demens. Forskjellen mellom Biden før 2016 og den Biden man så fra sommeren 2020 viser klart at han var betydelig redusert.
At Biden var dement ble først nevnt av enkelte av Bidens politiske motstandere, og svært mange av de som da ikke sympatiserte med Donald Trump og hans nasjonalkonservative meningsfeller gikk automatisk i forsvarsposisjon. I stedet for å undersøke påstandene om Bidens demens var basert på fakta, bare benekte de at Biden var dement. Dette er feil måte å forholde seg til en problemstilling på. Riktig måte å danne meninger på er å basere dem på fakta, men det svært mange politisk interesserte gjorde her var å innta et standpunkt som ikke fremstilte Biden på en svekket eller uheldig måte uansett hva fakta var. Dette er en vanlig måte å danne meninger på, men ved å basere sine meninger på noe annet enn fakta får man før eller virkeligheten midt i ansiktet – og man blir overrasket, eller later som om man blir overrasket.
Demens er en sykdom som rammer personer som kommer litt opp i åra, men i enkelte tilfeller kan den også ramme personer mens de er 45-50 år gamle. Demens begynner som regel med at man glemmer ting, at man ikke finner ord når man snakker, at man mister tråden når man snakker, at man blir desorientert og ikke finner veien, at man ikke er helt sikker på hvor man er, at man mister kontroll over kroppen og snubler og faller. En som har demens vil bli rammet av slike ting oftere og oftere, men – og dette er et svært viktig poeng – innimellom kan man fungere helt som en normal og oppegående person. En som er dement kan altså i perioder være like oppegående som han var før han ble rammet. Dette gjelder også Biden; dagen etter den katastrofale TV-debatten gjorde han en svært god figur på et folkemøte hvor han snakket til et stort publikum.
Som sagt, i en rekke videoopptak ble det tydeligere og tydeligere at Biden er dement, og enhver ærlig, oppegående person som følger med har vært klar over dette siden før Biden ble valgt i 2020.
Det som skjedde i presidentdebatten torsdag 27. juni var dog umulig for aktører som NRK og TV2 (og store TV-selskaper i USA) å klippe bort, og derfor ble Bidens demens nå vist frem for all verden.
Og det alle kunne se, det sjokkerte et stort antall seere og kommentatorer og journalister. Men som sagt, det som skjedde sjokkerte ikke de som hadde fulgt med og som hele tiden har vært ærlige. De journalister og kommentatorer som blir sjokkert over dette har med viten og vilje ignorert viktige fakta. Som vi tidligere har sagt om størsteparten av norske pressefolk: hadde de jobbet i helsevesenet ville de blitt karakterisert som kvakksalvere. Man kan si det samme om de som har tilsvarende jobber i amerikanske medier.
Jeg nevnte at det var klart at fra valgkampen i 2020 at Biden var dement. Det var en forståelse hos enkelte at grunnen til at Demokratene hentet frem Joe Biden fra loftet var at han som den eneste hadde en mulighet til å vinne over Donald Trump i valget, men at etter at han ble valgt skulle han tre til side og la en yngre politiker overta. Dette ble bekreftet av den TV2-ansatte Fredrik Græsvik i en kommentar på TV2s nyhetssending klokken 08:00 morgenen etter presidentdebatten. Den som skulle overta var da visepresidenten, men Joe Biden gjorde her et sjakktrekk, han valgte Kamala Harris som sin visepresidentkandidat. Harris er så udugelig og usympatisk at ingen vil fjerne Biden for å få henne inn i øverste posisjon – hvis de da ikke blir helt nødt til å velge denne løsningen.
Det Demokratene – vi snakker her om ledelsen i partiet – gjorde var med viten og vilje å nominere en person som de visste var mentalt svekket, ene og alene fordi han var den eneste som de trodde kunne hindre Donald Trump i å bli gjenvalgt ved valget i 2020.
Hvem kunne ha hindret dette? Hvem har skylden?
Enkelte har sagt at Joe Biden selv er medskyldig i dette. En av de som sier dette er Aftenpostens Christina Pletten. I en artikkel publisert 3. juli med overskriften «Det er ikke synd på Joe Biden» skriver hun følgende: «Presidenten har selv valgt å ta på seg verdens tyngste ansvar en svært høy alder. Det innebar en stor risiko, ikke bare for Biden selv, men for hele nasjonen. Da det må presidenten og hans familie har forstått allerede for fire år siden.»
Ja, familien må ha forstått det, men Biden selv er unnskyldt. En som er dement er ofte ikke i stand til å forstå utfordinger han kommer ut for. En av de tingene som skjer når man blir dement er at man mister evnen til å forstå sin egen situasjon. Joe Biden selv har flere ganger sagt at han er i god nok form til å klare presidentjobben. Han tar feil i dette, men på grunn av av hans demens kan man ikke klandre ham for å mene dette. (Hvis Bidens utallige tabber og enorme glemsomhet bare hadde vært forårsaket av svekkelse på grunn av alder, ville han ha forstått at han ikke fungerte i jobben, og han ville ha trukket seg eller ikke stilt som presidentkandidat. At han ikke gjorde dette bare bekrefter at hans problemer ikke bare skyldes høy alder.) Et norsk ord som brukes i denne sammenhengen «samtykkekompetanse»: den som blir dement kan miste det som heter «samtykkekompetanse». I Norge blir det da utnevnt en verge som får juridisk rett til å foreta alle disposisjoner for den personen det er snakk om. Denne personen er da gjerne en i den dementes nære familie.
De som har skylden er da Bidens nærmeste familie. Hans hustru og hans barn burde påtatt seg den oppgaven det er å si ifra til Joe Biden at «Dessverre kjære pappa/ektemann, du er ikke i stand til å ha en jobb med ansvar». Det vil antagelig kreve noe mot å si dette til en nær slektning, men livet er iblant slik at det krever vanskelige valg. Her har Bidens nærmeste familie sviktet totalt. Det som har skjedd er at Bidens nære familie har utsatt ham for det som på engelsk heter «elder abuse», det er ikke noe annet enn mishandling av en gammel person. Samme kritikk kan man rette mot ledelsen i det Demokratiske partiet; de må ha vist at de nominerte en dement person som sin presidentkandidat. Men de som hadde hovedansvaret for å hindre dette var familien.
Men hva skjer nå med hensyn til valget i USA? Slik det ser ut på meningsmålingene nå vil Trump klart vinne over Biden. Men hva med å finne en annen kandidat istedenfor Biden? For å bli en valgbar kandidat må man bygge opp sin posisjon hos velgerne over lang tid, og en ny kandidat vil neppe få mulighet til dette. Det er derfor sannsynlig at en annen kandidat vil gå på et nederlag. Et nederlag er en stor ripe i lakken, og en kandidat som nå tar over vil sannsynligvis tape og neppe få mulighet til å stille i 2028. Antagelig vil derfor en rekke brukbare kandidater ikke si Ja til å bli den kandidaten som erstatter Biden.
Det er derfor mulig at Demokratene bare vil la Biden stille slik at ingen av deres brukbare kandidater vil gå på et nederlag. En annen mulighet er at de lar Kamala Harris ta støyten. Eller ….?
Republikanerne har foran dette valget gjort seg svært upopulære i store deler av befolkningen ved å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. Dette vil føre til at republikanerne vil miste mange stemmer. Kamala Harris er en svart kvinne som ser bra ut, og hvis hun blir holdt i stramme tøyler er det absolutt en mulighet for at hun kan bli valgt. Ja, hun ble kvotert inn i stillingen som visepresident, og ja hun er usympatisk og ja, udugelig, men det er svært mange personer som har stilt til valg og som har oppfylt disse kriteriene, men som allikevel er blitt valgt.
Og allerede nå har hun journalistene på sin side; for bare å nevne ett eksempel: TV2s Øystein Bogen sa i en nyhetssending TV2 3. juli klokken 17:00 at Kamala Harris «er god til å snakke for seg». Dette er stikk i strid med sannheten. Når hun ikke leser en teleprompter er hun beryktet for å komme med analyser som en 15 åring ville skamme seg over, og hun er også beryktet for å komme med lange intetsigende ordsalater. Vi linker til noen slike nedenfor.
Harris er også en lite dyktig leder. Svært mange av hennes nærmeste medarbeidere har sluttet. Daily Mail: «SEVENTH aide since Kamala Harris’s disastrous June border trip announces he is leaving in staff exodus: Press director Peter Velz heads to the State Department after allegations of turmoil and ‘bullying’ in her office … Comes in the midst of a staff exodus from Harris’ office following several reports of a toxic work environment and ‘bully’ mentality from the vice president» (link nedenfor).
Hvorfor har Demokratene så vanskelig med å finne valgbare kandidater ? Det er fordi eliten i partiet har kjørt en svært venstreorientert politikk, en politikk som amerikanere flest per i dag ikke vil ha. Det betyr at de fleste prominente personene i partiet er så uvalgbare at de ikke vil klare å vinne presidentvalget.
Skulle Demokratene allikevel finne en alternativ kandidat til Joe Biden, må dette være en person som er godt kjent og respektert i brede lag av befolkningen. Det er svært få personer blant Demokratene som oppfyller disse kravene. En som oppfyller disse kravene er Michelle Obama, men hun har gang på gang sagt at hun ikke er villig til å stille; hun er ikke spesielt interessert i politikk.
Den som har fulgt Gullstandard over tid er ikke overrasket over noe av det som har skjedd i USA i det siste. Vi linker nedenfor til noen av de artiklene vi tidligere har skrevet om dette temaet.
Til slutt: det er ikke umulig at Kamala Harris vil vinne over Donald Trump i presidentvalget i november. .
