Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: et sivilisert samfunn har ytringsfrihet. Punktum. Vesten har i de siste par hundre år lagt stor vekt på ytringsfriheten, og den var til og med eksplisitt inkludert i slike viktige dokumenter som i den amerikanske konstitusjon (i det første tillegget) og i den norske grunnloven: «Ytringsfrihet bør finne sted».
Men i dag er ytringsfriheten under press på en rekke forskjellige områder og fra en rekke forskjellige aktører, noe som er meget urovekkende. Og når vi ser hvordan diskusjonen om ytringsfrihet føres så virker det som om få av de som deltar i diskusjonen vet hva den egentlig sier og innebærer.
Ytringsfrihet innebærer at hver enkelt skal ha rett til å gi uttrykk for de meninger han har – uansett hvor upopulære eller opposisjonelle eller krenkende de er overfor andre.
Det er altså meninger som ytringsfriheten beskytter. Ytringsfrihet innebærer ingen rett til å rope «Brann!!» i et fullsatt forsamlingslokale hvis det ikke brenner – et forbud mot noe slikt er ikke en innskrenkning av ytringsfriheten. Forbud mot å røpe militære hemmeligheter eller forretningshemmeligheter eller opplysninger om vanlige personers privatliv er heller ikke en krenkelse av ytringsfriheten. Reelle trusler er heller ikke beskyttet av ytringsfriheten. (Vi har tidligere diskutert dette mer utførlig i flere nyhetskommentarer på DLFs nettside, og linker til noen av disse kommentarene er å finne nedenfor.)
Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha – uten at hverken staten eller kriminelle forsøker å hindre den enkelte i å si det man mener. Og alle meninger er tillatt, inkludert å si at jorden er flat, at Holocaust ikke skjedde, at sosialismen fører til samfunn preget av harmoni og velstand, at 911 var en «inside job», at månelandingen var fake, at islam er en fredens religion, at islam gir oppskrift på og legitimerer terror, at innvandring er skadelig, at homofili er umoralsk, at markedskreftenes frie spill fører til økonomiske kriser, at det er medfødte forskjeller mellom menn og kvinner, etc. Uansett om slike meninger er basert på feil eller misforståelser eller løgner så har man rett til å si slike ting, dette selv om mennesker med svakt selvbilde skulle føle seg krenket av noen av dem.
Alt dette og mye mer er lov å mene og å si i et samfunn med ytringsfrihet. Alt dette er det lov å si og mene utan at staten skal legge hindringer i veien for det, og uten at de som sier det blir trakassert av kriminelle. I et samfunn med ytringsfrihet skal staten ikke legge hindringer i veien for de som sier kontroversielle ting, og dersom privatpersoner med trusler og vold forsøker å hindre noen å si slike ting så skal staten sørge for at dette ikke skjer, og straffe de som med tvang ellet reelle trusler forøker å hindre visse ytringer. Staten skal altså beskytte de som ytrer kontroversielle meninger – dersom den ikke vil eller er i stand til dette kan man ikke si at man har ytringsfrihet.
Som sagt, ytringsfriheten blir stadig svekket. For det første finnes det statlige forbud mot å gi uttrykk for visse meninger, f.eks er det i en rekke land forbudt å «fornekte Holocaust». Videre er det i en rekke land forbudt å gi uttrykk for rasistiske og diskriminerende holdninger. Vi mener at slike holdninger er feil og umoralske, men siden vi er for ytringsfrihet er vi imot at de skal være noe forbud mot å ytre dem.
Det er kun staten som kan opprettholde et forbud mot ytringsfrihet, det er kun staten som kan bedrive sensur. Et enkelt presseorgan (avis, tidsskrift,TV-stasjon, forlag, nettside, diskusjonsforum, etc.) er ikke på noe vis forpliktet til å publisere alle meninger som finnes, og det er ikke sensur dersom det velger å ikke publisere visse meninger. Et presseorgan har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell linje, og publiserer det som eierne ønsker. Det er i fullt samsvar med ytringsfrihet og eiendomsrett at et organ publiserer det dets eiere måtte ønske. Så når Aftenposten og andre mainstream-aviser ikke publiserer artikler som forteller sannheter om f.eks. klima og islam, sannheter som Aftenpostens redaksjon/eiere ikke ønsker å spre, så har Aftenposten & co all rett til dette; det er ikke sensur. At det er uklokt og ødeleggende for en aktør som vil ha et seriøst image, er en annen sak.
Men det er kritikkverdig at aviser ikke gjør sitt beste for å være et forum for et vidt spektrum av meninger om aktuelle saker. I dag fungerer store deler av pressen ikke som en informasjonskanal, men som en propagandakanal for den type meninger som dominerer på venstresiden, og hvor alternative synspunkter i beste fall en gang i blant slipper til for å gi inntrykk av at avisen er åpen for alle synspunkter, noe disse avisene egentlig ikke er.
Grunnen til dette er at de på venstresiden har liten respekt for ytringsfriheten (og på tilsvarende vis har de liten respekt for de andre implikasjonene av individuell frihet, dvs. for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt uten statlig initiert tvang).
At sterke aktører i dag har liten vilje til å støtte opp om ytringsfrihet ser vi stadig eksempler på. Noen eksempler: Dagbladet forteller at «Strømmegiganten Netflix har fjernet saudiaraberes tilgang til en episode av en satirisk programserie etter at myndighetene i landet klaget.» Her krever myndighetene sensur, og Netflix adlyder. Etter vårt syn burde da Netflix ha stengt sitt tilbud i Saudi-Arabia heller enn å godta sensur. Poenget her er ikke at Saudi-Arabia har sensur, poenget er at et stor aktør som Netflix spiller med. Hadde ledelsen i Netflix satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette.
Et annet eksempel: Google hjelper kinesiske myndigheter med å bedrive sensur: I juli 2018 «[Google’s search engine chief Ben] Gomes was addressing a team of Google employees who were working on a secretive project to develop a censored search engine for China, which would blacklist phrases like “human rights,” “student protest,” and “Nobel Prize.” Gomes, who joined Google in 1999 and is one of the key engineers behind the company’s search engine, said he hoped the censored Chinese version of the platform could be launched within six and nine months, but it could be sooner» (sitert fra The Intercept). Poenget her er ikke at Kina har sensur, poenget at et stor aktør som Google spiller med. Hadde ledelsen i Google satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette.
Politi co forteller om en sak som sier at Twitter er like ille som Netflix og Google: «A 24-year-old comedian from Cologne posted a satirical message on Twitter early on New Year’s Day, mocking the German far right’s fear that the hundreds of thousands of immigrants that have entered the country in recent years would endanger Germany’s culture. Instead of entertaining her more than 14,000 Twitter followers, Passmann’s tweet was blocked within nine hours by the American social media giant, telling users in Germany that Passmann’s message had run afoul of local law».
Men facebook vil også være med i dette dårlige selskapet. The Atlantic forteller: «… many … Facebook and Twitter users have seen their posts flagged or removed because of the new regulation without quite knowing why, and where free-speech advocates worry about the effect on expression. Even Germany’s new Foreign Minister Heiko Maas, who led the push for the NetzDG during his time as justice minister, ran afoul of the new law when one of his old tweets, in which he called an immigration opponent an “idiot,” resurfaced».
Innskrenkinger i ytringsfrihet skjer altså også i Vesten – med rettsapparatets velsignelse: «En kvinne fra Østerrike som fikk bot for å ha kalt profeten Muhammed for pedofil, fikk ikke medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Domstolen konkluderte torsdag med at boten ikke krenket kvinnens ytringsfrihet. Kvinnen holdt i 2008 og 2009 seminarer om islam for det høyrepopulistiske Frihetspartiet. Her omtalte hun en av profeten Muhammeds mindreårige koner. En domstol i Østerrike dømte kvinnen til en bot på 480 euro pluss saksomkostninger for å ha kommet med nedsettende uttalelser om religiøs lære. Denne dommen har EMD akseptert, bl.a. under henvisning til at kvinnens uttalelser var et fornærmende angrep på Islams profet som kunne nøre opp under fordommer og true den religiøse freden» (sitert fra Dagbladet). Altså: EMD godtar og opprettholder innskrenkinger i ytringsfriheten som Østerrike har innført. Det rettsapparatet skulle ha gjort var å beskytte ytringsfriheten og sørget for at de som virkelig «truet den religiøse freden» ikke ble i stand til å gjøre dette.
Denne utviklingen ser dessverre ut til å fortsette. De fleste land, også Norge, har underskrevet FNs migrasjonspakt, og et av dens mål (17) lyder slik: «[Staten skal arbeide for å] eliminere alle former for diskriminering og fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon …
[Staten skal] … fremme uavhengig, saklig og god journalistikk i mediene, også internettbasert informasjon, herunder ved å bevisstgjøre og lære opp medieansatte i migrasjonsrelaterte spørsmål og begreper, investere i standarder for etisk journalistikk og reklame, og stoppe overføring av offentlig finansiering eller materiell støtte til mediekanaler som systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, med full respekt for pressefriheten»
Dette er intet annet enn at staten skal dirigere pressen, dvs. staten skal dirigere hvilke opplysninger som befolkningen skal få.
Enhver som har den minste forståelse av hva ytringsfrihet er vil ha et fullt skille mellom presse og stat – staten skal beskytte pressens frihet uansett hva den måtte skrive og publisere, men den skal ikke på noe vis dirigere eller påvirke innholdet. Den skal heller ikke, som i dag i Norge, finansiere store deler av pressen. Man kan kanskje si at de aviser som i stor grad er finansiert av staten ikke er en del av pressen, men er en del del av et statlig propagandaapparatet. De som jobber i Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen, som er de avisene som mottar mest statsstøtte (hhv. 43 mill kr, 37 mill kr, 32 mill kr i 2018) jobber ikke med journalistikk, de jobber da med statspropaganda. (Pussig nok er det disse tre organene som oftest publiserer usaklige angrep på Ayn Rand, som ikke bare er den fremste forsvarer av full individuell frihet, inkludert full pressefrihet, men som også er den sterkeste motstander av statlig innblanding i forskning, undervisning, kultur og presse.)
Også i Norge har sterke aktører gitt uttrykk for synspunkter som er i strid med ytringsfriheten. Tre eksempler:
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa nylig at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Hun gir her klart uttrykk for et ønske om at staten/politikerne bør kontrollere informasjonsflyten i samfunnet. (Det passer vel her å ta med at for noen år siden, i 2007, uttalte hun om klimaendringene at «Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om at klimaendringene er menneskeskapte».)
Tidligere justisminister Anne Holt uttalte for noe måneder siden om nettstedet Resett at «Nå må noen gjøre noe med Resett». Nettstedet Resett har hatt som mål å bringe nyheter, vurderinger og kommentarer som mainstreammedia ignorerer. Den tidligere justisminsteren liker ikke dette. Nå kan man si at den tonen som er finne på en del av Resetts artikler ikke er helt god, men det er et godt stykke fra å kritisere akkurat dette til å be noen om å gjøre noe – vi kan ikke si om Holt ønsker statlig sensur eller boikott eller kriminell sabotasje (hacking), men ingen av disse tilnærmingene er fremmed for de venstreorienterte.
Nåværende ansatt i VG, Ken Andre Ottesen er på samme lag som disse: «Det er tidlig med nyttårsforsett, men jeg skal tyvstarte: I 2019 skal jeg trappe opp den skriftlige og verbale kampen mot alle som forsøker å undergrave den tradisjonelle pressen og demokratiet. Husk dette: 1. Resett, HRS og Document er ikke noe alternativ til VG, NRK, TV2, Dagbladet, Aftenposten og landets lokalaviser.»
En stor og seriøs avis bør dekke alt som er viktig, og tillate en betydelig bredde av synspunkter i sine spalter. Men selv om den gjør sitt beste for å oppfylle dette, vil det alltid være ting som en stor avis ikke klarer å dekke. Så at det da dukker opp små aktører som dekker disse hullene er da en god ting, og enhver som er seriøst opptatt av å informere befolkningen bør betrakte dette som en god ting. I Norge har MSM i stor grad svikte denne rollen, og det er derfor alternative aktører som Resett, HRS og Document har dukket opp og fått mange lesere.
Det Ottesen burde ha gjort var å ønske disse velkommen, og på en seriøs og saklig måte argumentert imot de meninger som uttrykkes der. Men han sier at disse «undergraver» MSM – noe som ikke ville ha vært mulig dersom reportasjene i MSM hadde vært saklige og faktabasert. Det kan se ut som om Ottesen primært er opptatt av at det forvridde nyhetsbilde som MSM presenterer ikke skal utsettes for korrigerende stemmer som har alternative vinklinger. Men Ottesen har rett i at disse tre ikke er et alternativ til MSM – men det forsøker de vel heller ikke å være, det de forsøker på er å være et viktig supplement.
La oss til slutt si noen få ord om den nystartede og litt merkelige konstruksjonen Ytringsfrihetsforbundet. På forbundets nettside leser man bla. følgende: «Ytringsfrihetsforbundet (YFO) er registrert som et livssynssamfunn i Brønnøysundregistret. Formålet er å gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt. YFO vil søke å rekruttere nye medlemmer til forbundet, og vil opptre støttende overfor ikke-medlemmer som verdsetter fri tanke og tale. YFO vil også søke offentlige midler på like linje med andre livssynssamfunn». Dett er noe underlig.
Videre fra nettsiden: «Vårt livssyn er bygget på realisme og sunn fornuft» og «Ytringsfrihetsforbundets medlemmer bekjenner seg til et realistisk syn på menneskets sosiale natur. Vi har visse medfødte egenskaper som påvirker hva vi som samfunn bør gjøre både moralsk og politisk. Det finnes grenser for hvor mye og raskt et samfunn bør endre seg, ikke minst fordi mennesket har disse medfødte egenskaper. Litt forsiktighet i hvordan sosiale eksperimenter utføres er fornuftig i et etisk og politisk perspektiv. Og felles identitet tar lang tid å bygge opp dersom man skal lage fellesskap av annet enn biologisk slekt. Nasjonale fellesskap har utviklet seg i en overordnet vestlig, europeisk kontekst som er påvirket fra ulike geografiske og kulturelle retninger de siste 10.000 år»
Dette er slike ting som politikere lirer av seg og som høres fint ut, men som egentlig sier ganske lite (bortsett fra at det som sies her skisserer en konservativ politisk agenda). Å si at noe bygger på «realisme og sunn fornuft» er praktisk talt innholdsløst, og så vidt vi har kunnet se inneholder ikke YFOs nettside noen forklaring på hva den mener med ytringsfrihet.
Vi har dog funnet følgende formål, som er prisverdig: «Selve innsnevringen av ytringsfriheten har blitt et eksistensielt spørsmål for mange. Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. Et begrep for dette er politisk korrekthet.YFO skal kjempe mot totalitære tendenser, politisk korrekthet og andre angrep på de reelle liberale verdiene som ble bygget opp i Europas historie. Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter.»
De som står bak YFO er Resetts redaktør Helge Lurås og enkelte andre i Resett.
Mitt inntrykk er at Lurås her benytter det samme tricks som de venstreorienterte benyttet i tidligere tider: de opprettet organisasjoner med en tilsynelatende almen og generell agenda, og så brukte de den plattformen og det miljø som oppsto til å fremme sine egne politiske synspunkter. De to mest klassiske eksemplene på dette var Aksjon KystNorge (opprettet i 1973) og AKMED, ArbeiderKomiteen Mot EEC og Dyrtid, som skulle arbeide mot norsk medlemskap i EEC (opprettet 1970).
Dette er selvsagt et lur måte å arbeide for å spre sitt budskap på, men vi tror ikke at dette livssynsforbundet vil bli en viktig aktør i kampen for ytringsfrihet.
Som sagt, ytringsfriheten svekkes. En rekke store og tunge private aktører, inkludert store deler av mainstream-pressen, arbeider iherdig for å svekke den. Flere stater har allerede innført begrensninger på ytringsfriheten og flere ser ut til å komme med det første. Forståelsen for hva den egentlig består i er liten. Det er ingen store aktører som forsvarer ytringsfriheten på en god måte. Dette er ganske ille.
https://www.dagbladet.no/nyheter/netflix-dropper-satire-etter-saudiarabisk-klage/70615118
https://theintercept.com/2018/10/09/google-china-censored-search-engine/
https://www.dagbladet.no/kultur/dagbladet-mener-en-farlig-dom-om-blasfemi/70374335
https://www.politico.eu/article/germany-hate-speech-netzdg-facebook-youtube-google-twitter-free-speech/
https://forskning.no/forskningsetikk-klima/2008/04/nar-det-blir-umoralsk-tvile
https://www.theatlantic.com/international/archive/2018/05/germany-facebook-afd/560435/
http://www.stemdlf.no/node/5628/
http://www.stemdlf.no/node/4170/
https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2018/11/158-aviser-faar-313-millioner-i-pressestoette
https://www.facebook.com/ken.ottesen/posts/10156769975826203
