Viktig bok om krigen i Midtøsten.

(Denne artikkelen har vært publisert tidligere, men vi publiserer den igjen på grunn av den siste måneds utvikling i krigen i Midtøsten.)

«Konflikten i Midt-Østen» er en av vår tids aller største saker, og det har den vært siden ca 1980. Man bruker ordet «konflikt», men det er egentlig en krig, krigen mellom Israel på den ene siden og en rekke naboland og ikke-statlige grupper som Hamas, Hezbollah, PLO, på den andre.

Få andre temaer har vært gjenstand for så mye omtale i avisene, i nyhets- og kommentarsendinger på radio og TV, og få andre saker har vært gjenstand for så mange debatter og resolusjonsvedtak i FN. Hva er det så dette handler om? I 1948 ble det opprettet en jødisk stat i et område som heter Palestina, et område som tidligere hadde ligget under det Osmanske rike og som fra tidlig på 1900-tallet lå under Storbrittania. Jøder hadde holdt til i dette området tidligere, men det var svært lenge siden: jøder ble fordrevet derfra av romerne i det annet århundre, og var siden spredt over hele verden. Hele tiden drømte jøder flest om å komme tilbake til Israel – ved festlige anledninger uttrykte de ønsket «Neste år i Jerusalem!». Under fremveksten av nasjonalismen i Europa på 1800-tallet oppstod sionist-bevegelsen, en bevegelse som hadde som mål å etablere en jødisk stat i Palestina.

Jøder begynte da å reise tilbake til og etablere seg i området; de kjøpte land fra tidligere eiere, eller de etablerte seg på områder som var ueid. Etter det som skjedde under annen verdenskrig var det mange jøder som oppga håpet om å kunne leve i fred i ikke-jødiske stater, og mange reiste til dette området. 

Det er mye man kunne si om det som skjedde fra ca 1917 (året for Balfourerklæringen) og frem til 1948 (da staten Israel ble etablert), men vi utelater dette her. Vi spoler frem til det som skjedde da Israel ble opprettet: det nyetablerte landet ble angrepet av styrker fra alle land omkring. Det nye landet forsvarte seg godt, og etter hver ble det inngått fredsavtaler mellom Israel og noen av disse landene (Egypt, Jordan). 

Men krigen forsetter mellom Israel og andre grupper. Ledere i land som Iran, som har vært en islamsk republikk siden 1979, omtaler Israel som en kreftsvulst som må skjæres bort. Iran støtter en rekke grupper som stadig angriper Israel – med raketter, og ved å sende terrorister på selvmordsoppdrag inn i landet hvor de angriper tilfeldige israelere med alt fra kniver og slagvåpen til bomber. 

Hva er det så dette handler om? Det er flere ting: Da krigen begynte i 1948 flyktet et stor antall mennesker (arabere) fra området hvor krigshandlingene pågikk, og disse er fortsatt flyktinger, 70 år etter. Også disses barn, barnebarn og oldebarn beskrives som flyktninger. De bor i områder som i vanlige nyhetsmedier omtales som flyktningeleire, men disse leirene består ikke av midlertidige telt hvor matlagingsmulighetene er begrenset til å koke på en en primus, de bor i den type boliger og boligblokker som er vanlige i dette området. Enkelte krever at alle disse, både de opprinnelig 700 000 som flyktet i 1948 og alle deres etterkommere, i dag i alt ca 5 000 000 mennesker, skal få retten til å vende tilbake til de eiendommer som deres oldeforeldre forlot eller ble fratatt for 70 år siden. Videre hevdes det at dette er en krig om land – er det slik at landet tilhører jødene eller tilhører det arabere/palestinere? Bør det opprettes en palestinsk stat slik at også de araberne som bodde i Palestina i 1948 også får en egen stat? Og hvordan bør landene i Vesten forholde seg til de ulike sider – bør de som nå bistår i forhandlinger og gir store gaver i form av penger og våpen til begge sider, eller bør de følge en annen linje? (Det har pågått fredsforhandlinger mellom partene i flere tiår; i 1994 mottok PLOs Yassir Arafat og Israels Yitzhak Rabin og Shimon Peres Nobels fredspris for sin innsats under forhandlingene, men det er fortsatt langt fra fred i området. 

Elan Journos nye bok What Justice Demands: America and the Israeli-Palestinian Conflict (Post Hill Press 2018) går grundig igjennom alle problemstillingene som hører denne striden til. Boken er fylt med dokumentasjon på alle viktige ting som er skjedd, og han kommer med et råd om hvordan Vesten og USA bør forholde seg til konflikten. Han kritiserer også sterkt den politikken som er blitt ført overfor partene. 

Boken er som sagt meget innholdsrik, og den inneholder materiale som man sjelden ser når dette tema omtales. Vi skal ikke gi et sammendrag av alt leseren vil finne i boken, vi skal kort oppsummere noen av de poengene som man ikke finner andre steder, og som de som kun leser MSM aldri har sett nevnt eller diskutert.  

Journo nevner, som mange skribenter, at striden opprinnelig sto (og fortsatt står) mellom demokratiet Israel og diktaturer som Jordan, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Irak, Iran (etter hvert ble det inngått fredsavtaler med noen av disse, og forholdene i flere av landene har endret seg sterkt siden 1948).

Israel er en sivilisert rettsstat med høy velstand, rettssikkerhet, ytringsfrihet, frie valg. Ingen av landene omkring har dette. I de andre landene kan en bli idømt lange fengselsstraffer for å gjort noe som regimet ikke liker, f.eks. å ha kritisert regimet i et blogginnlegg, eller for å ha lagt ut en dansevideo på youtube. Det er ingen politisk opposisjon i disse landene, det er ingen reelle valg, ingen kritikk av myndighetene er tillatt, osv. Krigen står altså mellom på den ene siden et sivilisert og på mange viktige områder fritt samfunn, og på den andre siden en rekke barbariske diktaturer. Bare ut i fra dette burde det være opplagt at det er Israel som fortjener støtte. 

Men Journo ser det vesentlige poenget her: Hva slags stat skal man ha? Skal man ha en stat som gir borgerne frihet til å leve gode liv, eller skal man ha en stat som undertrykker sine borgere med et eller annet «høyere formål» som begrunnelse? Israel har betydelig frihet og gir borgerne mulighet til å blomstre (som er den klassiske filosofiske betegnelsen på et godt, aktivt og produktivt liv); Israel har høy levestandard og er et av de landene i verden som har mest innovasjon innen teknologi. Landene omkring er enten religiøse diktaturer eller militær diktaturer. Levestandarden er lav for befolkningen, men ikke for den lille eliten som sitter i maktposisjoner, eller for medlemmene i de «kongelige» familiene som lever på oljepenger, inntekter som de får fordi de nasjonaliserte eller eksproprierte, dvs. stjal, vestlige oljeselskapers eiendommer i landet.  

Men så kan man si at poenget ikke er dette, poenget er at flyktingene ikke har en egen stat, og at striden nå ikke er mellom Israel og Egypt, Jordan og Syra, krigen nå står mellom Israel og det palestinske folket, og de grupper som kjemper på vegne av palestinerne: Hamas, Hezbollah, PLO, mfl.    

Det er ikke uvanlig å si at dersom palestinerne får et nytt land med selvstyre så vil dette landet bli et sivilisert land med velstand og frihet. Journo refererer hovedpunktene fra PLO-leder Yassir Arafats tale i FN i 1974: «… The Palestinian movement seeks  a secular, «democratic» state, one that would embody progressive values. This … is the political end for the sake of which all of the romanticized «revolutionary» «armed struggle» was the means» (s. 147).

Arafat, som opprinnelig var agent for kommunistdiktaturet Sovjetunionens KGB, ble PLOs første leder i 1964. PLO utførte alt fra starten et stort antall terroraksjoner: «hostage-takings, hijackings, bombings and mass murder» (s. 146). Journo observerer at Arafats tale i FN til tross for dette ble møtt med «thunderous applause» (s. 147). 

Men hvordan vil en palestinsk stat se ut? Er det mulig å si noe om dette? Må man bare spekulere? Journo: «No need to speculate: there have been four Palestinian quasi-states that furnish ample data.  De fire tilfellene Journo tenker på er områder hvor palestinske frigjøringsgrupper over tid hadde full kontroll: et område i Jordan 1968-70, et område i Libanon 1970-82, PA (the Palestinian Authority) på Vestbredden fra 1994, og Gaza fra 2007. Det er all grunn til å regne med at det som er skjedd i disse områdene, hvor altså palestinske bevegelser har hatt nærmest full kontroll, er en forsmak på hvordan en palestinsk stat vi se ut. Og hva er erfaringene fra disse nesten-statene? Det er tyranniske, korrupte, det er ingen sivilisert rettspraksis, det er ingen ytringsfrihet. Journo oppsummerer om det som skjedde i det området PLO kontrollerte i Jordan: «The Palestinian factions ran their own «police» forces and courts of law. They arrested people and punished them at will. They imposed taxes, erected their own roadblocks, and swaggered through Jordan´s capital city Amman, flounting the regime´s authority. Some guerrillas began extorting «donations» at gunpoint …… [But after a while,] the Jordanian regime ordered its military to liquidate the nascent Palestinian mini-state: «Full warfare ensued: using heavy armor, artillery, and air attacks, the Jordanians inflicted a  shattering defeat.» By the end, three thousand Palestinians had been killed» (s. 148-49). Forholdene i i denne PLO-styrte mini-staten ligner svært på forholdene i de andre områdene kontrollert av PLO eller Hamas. Detaljer er å finne i Journos bok. Journo oppsummerer hva den palestinske bevegelsen egentlig er: «The Palestinian movement is a roving dictatorship in search of territory to dominate» (s. 148). Den som hevder å tro at en palestinsk stat vil bli vesentlig annerledes enn statene som nå ligger omkring Israel, eller vesentlig annerledes enn de fire nesten-statene som er blitt ledet av palestinske grupper, og som tror at en nyopprettet palestinsk stat vil bli noenlunde sivilisert og demokratisk med rettssikkerhet, ytringsfrihet, og med et politisk mangfold, har enten ingen virkelighetskontakt overhode, eller er løgnere. 

Hva så med retten til å vende tilbake? Det er slik at dersom noen i en krig må flykte fra sine eiendommer for å ikke bli bombet eller å komme i skuddlinjen, så bør de ha rett til å vende tilbake til sine eiendommer etter at krigen er avsluttet. Det er er to ting å si til dette. For det første: dette forutsetter at de som vil komme tilbake vil leve lovlydig i det land som nå har kontrollen over det område hvor deres eiendommer nå ligger. Er det rimelig å tro at et lands myndigheter vil slippe inn i sitt land et stort antall personer som har sin lojalitet til et annet lands regime, et regime som landet nettopp har beseiret i en krig? Er det grunn til å tro at arabere som måtte oppgi sine eiendommer vil leve lovlydig i Israel etter en tilbakevending? Vel, dette er et spørsmål som handler om motivasjonen for krigen, og det kommer vi tilbake til.

For det annet må man være klar over at eiendomsforholdene, i det område Israel nå ligger, i visse tilfeller var uklare før 1948. Mange eiendommer ble fra ca 1880 til 1948 kjøpt av jøder og sionister, men mange eiendommer var også i 1948 på en eller annen måte fortsatt disponert av arabere. Mange i denne gruppen disponere områdene midlertidlig, f.eks. som leietagere. Selv om en arabisk familie hadde brukt et område i generasjoner, er det allikevel mulig at familien ikke eide området (hvis vi tar utgangspunkt i det lovverket som gjaldt da). Hvis eieren da selger eiendommen, så mister den arabiske familien et område de har brukt i generasjoner, men som ifølge loven ikke var deres.     Kan man da si at de har en rett til å vende tilbake til en eiendom som var deres? Det er mer om denne type problemstillinger i boken. 

Hovedpoenget er allikevel dette: hva kan man gjøre med dette nå? Dersom en familie måtte forlate en eiendom de hadde brukt i generasjoner, men som ikke var deres og som eieren solgte – kan man da, 70 – 100 år etter kreve å få den tilbake? Nei, det kan man ikke. Man må også huske på at det ikke er tilfeldig at lovverket i alle siviliserte land har bestemmelser om foreldelse: dersom et krav ikke er tatt opp innen et bestemt antall år, så faller kravet. Disse kravene gjaldt eventuelt fra før 1948, og da er de mer enn 70 år gamle. Til dette kan man innvende at krigen førte til at kravet ikke kunne tas opp. Svaret på dette er noe vi nevnte tidligere: dersom noen virkelig hadde blitt fratatt eiendommer, så burde Israel ha latt dem vende tilbake dersom de ønsket å leve som lojale borgere i Israel. Men situasjonen er slik at få av dem vil si at ønsker dette, alt tyder på at mange vil fortsette krigen. Det disse palestinerne vil er både å vende tilbake samtidig som de der de kommer vil ønske å fortsette krigen. Hvorfor? Dette har å gjøre med hva som er motivet for krigen.

Hvis man ønsker å leve i fred og velstand vil man leve i et fritt samfunn med ytringsfrihet og rettssikkerhet. De som ønsker dette vil foretrekke å leve i Israel heller enn i Egypt, Jordan, Syria. Saudi-Arabia, Iran, eller Libanon – eller under Hamas på Gaza.

Men hva hvis målet ikke er å leve i fred og velstand, hva hvis målet er å spre islam? 

Alt tyder på at målet for de ulike pro-palestinske bevegelser ikke er å etablere områder hvor palestinere (og andre) kan skape seg gode liv i fred og frihet, alt tyder på at målet er å spre islam, og å bekjempe de som ikke vil at islamsk lov (sharia, som har dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for homofili, dødsstraff for frafall fra islam, sterk kvinneundertrykkelse, etc.) skal være siste ord i alle mellommenneskelige forhold. De sier dette til og med selv, helt eksplisitt. Hamas´ Charter, Hamas´grunnleggende dokument, sier følgende: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised» (sitert på s. 162). Da Hamas tok over Gaza etter at Israel trakk seg ut, uttalte de at dette markerte «the end of secularism and heresy on the Gaza strip» (s. 168). Forøvrig er det verd å merke seg at den gruppen som nå kjemper mest intenst mot Israel i hovedsak er finansiert av den islamske republikken Iran. 

Enkelte vil hevde at det er galt at et land etableres etter en krig. Men dette har vært vanlig i historien: et ferskt eksempel er de landene som oppsto da Jugoslavia sprakk på 80-tallet; da kom det en rekke grusomme kriger, og det ble etablert flere nye land. Et annet er USA – det erklærte seg uavhengig av kolonimakten England i 1776, noe som førte til flere år med krig. Landet fikk sin første president i 1789. Vietnam ble samlet til ett land etter en krig. Tyskland, derimot, ble samlet på fredelig vis, og Tsjekkia og Slovakia oppsto på fredelig vis etter en deling av Tsjekkoslovakia. Poenget er at land kan etableres etter kriger, og hvis man ikke er fornøyd  må man ta opp krigen igjen. De som tapte krigen som ble utløst da Israel ble dannet må enten finne seg i resultatet – at Israel eksisterer, eller de må fortsette krigen. Som nevnt har Jordan og Egypt sluttet fred med Israel, mens grupper som Hezbollah og Hamas fortsetter krigen.

Hvordan får man da en slutt på dette? Hvordan kan man få fred? Journo skriver: «History teaches us, as [Islam scholar Daniel] Pipes observes, that you make peace with «enemies that have been defeated»» (s. 232).

Den eneste vei til fred er en militær seier: «…the goal is to reach the day when followers of the Palestinian movement give up on their desire to liquidate Israel, when they feel defeated, when they put down their knives and suicide belts and rocket launchers, when they accommodate themselves to Israel´s continued existence» (s. 232). Veien til fred er en militær seier for Israel som er slik at den palestinske siden mister enhver motivasjon til å kjempe videre –  slik som de tyske nazistene mistet enhver lyst til å fortsette krigen i 1945.

At dette er vanskelig, er klinkende klart. Den palestinske siden er motivert av islam, tilhengerne har ingen ønsker om å leve gode liv i denne verden, det de ønsker er dø i kampen for Allah og for islam. Det Israel og dets allierte da bør – må – gjøre, er å oppfylle dette ønsket. De som har som eneste ønske å dø for Allah i kamp for islam, bør få dette ønsket oppfylt. Dette er da en vinn-vinn-situasjon!  

Man kan si at krigen mellom Israel og andre aktører i området begynte i 1948, og man kan si at krigen ennå ikke er avsluttet, mer enn 70 år etter. Krigen fortsetter til tross for at det har vært svært mange «fredsprosesser», dvs. forhandlinger om fredsavtaler. Ingen av disse har gitt fred. Enhver normalt oppgående og ærlig person burde da forstå at dette ikke er veien til fred. Dessverre ser det ut som om det ikke finnes noen ledere, hverken i Israel eller Vesten, som oppfyller begge disse kravene – krigen fortsetter, og personer blir drept eller får ødelagt sine liv hver eneste dag. De som lider mest er de palestinere som ønsker fred og som ikke har som eneste mål å dø for Allah, og disse våger vel ikke engang si hva de virkelig ønsker. 

Vesten bør støtte Israel fullt og helt, og vi bør hjelpe dem med å få til en militær sier. Vi bør slutte å gi midler til grupper som Hamas og Hezbollah og PLO, og vi bør betrakte dem som det de er og som de selv sier at de er: de er terroristorganisasjoner. Vi bør med andre ord ikke ha noe samarbeid med dem – de må kastes ut av alle organisasjoner hvor Vestlige land også er medlemmer. De må heller ikke få noen økonomisk støtte (selv om de påstår at den kun går til humanitære formål). Dette er eneste vei til fred. Dessverre har denne veien liten oppslutning.  

Folkene i området har levd i krig (med varierende intensitet) i mer enn 70 år. Det er umulig å leve gode liv under slike forhold. Også dette område bør få fred, men fred kan kun komme som resultat av en militær sier til en av sidene. En militær sier til den palestinske siden vil føre til at Israel opphører å eksistere, og at området blir underlagt et sharia-regime. En militær seier til Israel vil føre til at Israel vil fortsette som i dag, uten at borgene blir rammet av terroraksjoner (knivstikking av tilfeldige personer, selvmordsbombere, angrep av små grupper med økser eller skytevåpen, etc.) eller rakettild. 

Hva så med de såkalte flyktningene? La oss ha nevnt enda en gang at de aller fleste som omtales som flyktinger er ikke flyktinger, de har bodd på samme sted så lenge de har levd. Hvis de enorme midlene som Vesten gir som støtte, opphører, må de i større grad slutte å leve på trygd, finansiert av skattebetalere i Vesten, og begynne å leve av produktiv virksomhet. 

Videre, de arabiske landene burde ha sluppet disse menneskene inn i sine land etter 1948. Men det var i hovedsak to grunner til at de ikke gjorde det: for de første ønsket de at flyktningene skulle utgjøre et press mot Israel, og for det annet håpet de at tilstedeværelsen av flyktningene ville føre til at Vesten ville få sympati for den palestinske siden og vende seg imot Israel. At dette har vært en vellykket strategi fra diktaturene som omringer Israel er opplagt. Ønsket om at disse menneskene skulle få gode liv i fred og frihet var aldri noe som muslimske ledere eller sekulære diktatorer noen gang la den minste vekt på.

For å oppsummere, hva er det denne konflikten handler om? Hovedpoenget er at Palestina en gang var muslimsk, og fundamentalistiske muslimer kan ikke akseptere at området nå ikke er underlagt islam. Dette går tydelig frem av Hamas´Charter, som vi siterte fra tidligere: «The day that enemies usurp part of Moslem land, Jihad becomes the individual duty of every Moslem. In face of the Jews´usurpation of Palestine, it is compulsory that the banner of Jihad be raised».              

Siden det er fundamentalistiske muslimer som har makten i praktisk talt alle muslimske organisasjonen, også de som finnes i land i Vest-Europa og USA, er det dette som blir politikken: Israel må opphøre å eksistere. Det er dette konflikten i Midt-Østen handler om – selv om ledere som presidentene Bush, Obama og Trump, og alle ledende politikere i Vest-Europa, benekter dette. 

Journos bok gir et vell av data som man bør kjenne til dersom man skal kunne ha en velbegrunnet mening om det som skjer. Det som er gjengitt i denne korte omtalen er bare noen få punkter fra boken, og alle disse, og en rekke andre, er grundig omtalt i boken. Boken anbefales på det varmeste, den er uunnværlig for den som vil være orientert om dette viktige tema. 

____________________

Etter at boken kom ut har Journo besvart enkelte spøsrmål om den: http://newideal.aynrand.org/tackling-top-5-objections-to-what-justice-demands/

Boken på amazon.com: https://www.amazon.com/What-Justice-Demands-Israeli-Palestinian-Conflict/dp/168261798X/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1531983577&sr=8-1&keywords=elan+journo+what+justice+demands

Mainstreamaktørers råd om fred i Midtøsten

For tre uker siden blusset krigen i Midtøsten opp til et nivå som vi aldri har sett maken til. Hamas-krigere tok seg da inn i Israel fra Gaza og angrep ungdommer som deltok på på en musikkfestival, og torturerte og drepte dem på grusomme måter. Kibbutzer i området ble også angrepet, og om lag 1400 mennesker ble drept. Det ble også tatt ca 200 gisler. 

Israel, som under den ikke spesielt dyktige statsministeren Benjamin Netanyahu, var et land i indre politisk krise, en krise som stakk så dypt at et stort antall reserveoffiser erklærte at de ikke lenger ville tjenestegjøre i forsvaret. Etter angrepet samlet befolkningen seg, og hæren mobiliserte, også de som hadde sagt at jeg ikke vil tjenestegjøre i forsvaret, møtte opp: nå skulle Hamas elimineres! På kort tid klarte hæren å stille med visstnok 300 000 soldater, og mange av dem ble utplassert på nordgrensen av Gaza. Formålet var en invasjon av Gaza. (Gaza er lite område, 40 km langt og med en bredde som sjelden overstiger 10 km.)

De fleste israelere var enige om at nå måtte Hamas elimineres en gang for alle. 

Men så begynte en rekke aktører i Vesten å gi råd til de israelske myndigheter om hvordan de skulle føre krigen, og til og med USAs president besøkte Israel for utad og si at han sto solidarisk med Israel, men internt ba han Israel være forsiktig og være tilbakeholdne. 

Vi kunne sitert en rekke kilder som viser dette, men vi siterer bare Aftenposten. Lederartikkelen 25. oktober har tittelen «Israel bør lytte til advarsler fra sine venner», og poenget er at Israel bør være svært tilbakeholdne med sin krigføring i Gaza. «Folkeretten gir Israel et stort ansvar når landet slår tilbake. Sivile skal skjermes så godt som råd er. Det samme gjelder skoler, sykehus og annen sivil infrastruktur. Syke og skadede må få pleie. Ekstra vanskelig blir dette i et så tett befolket område som Gaza, der legitime mål befinner seg i områder med mange sivile. Kutting av tilgang på drivstoff, strøm og vann fremstår ikke som målrettet mot Hamas. Konsekvensene av bombingen for barn og andre sivile er hjerteskjærende. En bakkeinvasjon vil bli en humanitær katastrofe. Derfor blir Israel advart av sine gode venner, inkludert USAs president, Joe Biden.»

Dette er oppfordringen, selv om Aftenposten i samme artikkel skriver følgende: «Israel er i sin fulle rett når landet slår hardt tilbake mot en terrororganisasjon. Hamas-krigere angrep og drepte sivile israelere med metoder som minner om den islamske staten (IS). En slik trussel kan ingen stat leve med i sin nærhet. … Opptrappingen av konflikten ble utløst av Hamas’ angrep. Det fyres stadig av raketter mot Israel fra Gaza. Organisasjonen holder en rekke israelske gisler.» 

Vårt poeng er at alle mainstreamaktører gir følgende råd til Israel: vær forsiktige, hold dere tilbake, dere må legge stor vekt på å ikke ramme sivile. Aftenposten formulerer dette slik: «Folkeretten gir Israel et stort ansvar når landet slår tilbake. Sivile skal skjermes så godt som råd er. Det samme gjelder skoler, sykehus og annen sivil infrastruktur. Syke og skadede må få pleie.» Det Aftenposten sier med dette er at det er umulig for Israel å føre en krig som vil føre til at angrepene fra Hamas opphører. 

Vi gjentar dette viktige poenget: alle mainstreamaktører gir råd om at Israel skal være forsiktige og tilbakeholdne i sin krigføring. Alle mainstreamaktører sier at det er umulig for Israel å føre krig mot Hamas. Siden Hamas har sine baser i eller i nærheten av skoler, sykehus, barnehager og andre sivile institusjoner så kan ikke Israel føre krig mot Hamas. 

Men ingen vi har sett gir deg råd som virkelig vil føre til fred i Midtøsten – hvis det følges. Det rådet som alle burde ha gitt er følgende: 

«Hamas har som mål å eliminere staten Israel. Hamas har så lenge organisasjonen har eksistert angrepet Israel med raketter skutt ut fra Gaza, og ved å sende terrorister inn Israel fra Gaza, terrorister som har angrepet tilfeldige sivile mål (kaféer, busser, gater og torg). Som kjent var det i en periode mulig for personer som bodde på Gaza og reise fritt inn i Israel for å jobbe, men når så mange av disse som reiste inn i Israel utførte terroraksjoner ble grensen stengt. Fred mellom Hamas og Israel blir det derfor først når Hamas gir opp sitt krav om at Israel skal elimineres, og når Hamas ikke lenger sender terrorister inn i Israel for å angripe tilfeldige mål. Vårt råd er derfor følgende: Hamas må akseptere Israels eksistens, og Hamas må ikke lenger sende terrorister inn i Israel.» 

Som sagt, ingen mainstreamaktører har kommet med dette rådet. (Aftenposten skriver riktignok at «Hamas må … legge våpnene ned», men dette er noe annet enn å be Hamas om å oppgi sine planer om å eliminere staten Israel.) 

Aftenposten har også et par noe overraskende formuleringer, formuleringer som tyder på at de er klar over visse fakta, men som de ikke tar konsekvensen av: «Ekstra vanskelig blir dette [for Israel i og med at de skal følge det som kalles folkeretteslige prinsipper] i et så tett befolket område som Gaza, der legitime mål befinner seg i områder med mange sivile», og «I praksis holder den [Hamas] også befolkningen i Gaza fanget». 

Hvis det er strid mellom det å forsvare seg mot en svært aktiv og brutal og grusom terroristorganisasjon på grunn av av noe som kalles «folkerettslige prinsipper», dvs. hvis folkerettslige prinsipper sier eller innebærer at man bare må finne seg i å nærmest hver dag bli utsatt for grusomme terrorangrep, er det vårt syn at da er det de såkalte «folkerettslige prinsippene» som er feil, og det er de som må vike.  

Når Aftenposten også sier at Hamas holder befolkningen i Gaza fanget, er dette en overraskende påstand. Det ble avholdt valg i Gaza for 15 år siden, valg som gjorde at Hamas fikk makten på demokratisk vis. Det har ikke vært valg i Gaza etter dette, men det er ingenting som tyder på at befolkningen er misfornøyd med det styret som Hamas står for, snarere tvert imot. Ved å fremstille sin befolkning som undertrykt og okkupert, klarer Hamas å sørge for at enorme pengebeløp strømmer inn til dette området fra de fleste land i Vesten. Men Gaza er ikke okkupert, Israel trakk seg ut for cirka 15 år siden, og hvis befolkningen i Gaza er undertrykt så er det Hamas som står for den undertrykkelsen, og det virker som om befolkningen synes dette er greit.  

Vi gjentar hovedpoenget: en rekke mainstreamaktører har gitt råd til Israel, og disse rådene går ene og alene ut på at Israel må være tilbakeholdne. Vi har ikke sett en eneste aktør som har kommet med det råd til Hamas at de må akseptere Israels eksistens og avslutte sine terrorangrep mot Israel. 

Israel er et sivilisert demokrati etter vestlig modell, mens Hamas er en brutal og barbarisk  terroristorganisasjon. 

De rådene man finner i mainstream kilder er alle slik at de ber det siviliserte demokratiet være tilbakeholdne i sine forsøk på å eliminere en terroristorganisasjon som stadig angriper det. 

Men hva med sivile tap? Det klassiske eksempelet er det som skjedde i Tyskland i 1945. De allierte bombet Tyskland, mange sivile ble drept, noen av dem sikkert anti-nazister, men skylden for og ansvaret for dette lå fullt og helt på naziregimet. 

La oss til slutt si noen få ord om hvorfor alle råd går på at Israel skal være tilbakeholdne, og ingen råd går ut på at Hamas må endre sin kurs. Alle mennesker styres fundamentalt sett av den moralske overbevisningen de har, og det moralske ideal som dominerer i Vesten i dag er altruisme. Altruismen sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. Denne etikken gir fordeler til de onde, og legger begrensninger på de gode. I dette tilfellet skal et sivilisert demokrati ikke forsvare seg med nødvendige midler mot en barbarisk terroristorganisasjon. Det er altruismen som ligger til grunn for alle råd som Israel gis: Israel oppfordres reellt sett til å ikke forsvare seg mot en brutal terroristorganisasjon.  

Fred i Midtøsten blir det først når alle regimer og alle aktører som holder til rundt Israel og som er/var fiendtlig innstilt til Israels eksistens, oppgir sine planer om å eliminere staten Israel. Det er dette råd Aftenposten & Co burde gi: Akseptér Israels eksistens, alle angrep på Israel må opphøre. 

Israel har all rett til å gjøre det som er nødvendig på Gaza for å sørge for at det ikke kommer flere angrep mot Israel derfra. Om dette medfører sivile tap, ligger ansvaret for dette helt og fullt på Hamas.  .

.

.

https://e-avis.aftenposten.no/titles/aftenposten/1445/publications/91776/pages/2/articles/1917716/2/1


Vet demonstrantene hva de støtter?

I de siste dagene har det i en rekke storbyer i Vesten vært store demonstrasjoner til støtte for det som enkelte kaller palestinernes sak. Utgangspunktet for den siste opptrapping av krigen mellom Israel og noen av de gruppene som holder til i området omkring Israel, var Hamas´angrep på israelske ungdommer som deltok på en musikkfestival om morgenen lørdag 7. oktober. Hvor mange sivile, forsvarsløse ungdommer som ble drept i dette angrepet er uklart, men tall vi har sett ligger på omkring 1400. I tillegg ble 200 ungdommer tatt som gisler (kilde NRK, link nedenfor).  

Hamas-krigerne tok seg over og igjennom det grensegjerdet som Israel hadde satt opp mellom Gaza og Israel, og de gikk til angrep på ungdommene med geværer, granater, kniver, etc. 

Angrepet førte til voldsomme reaksjoner fra lederne i de fleste vestlige land; de tok sterkt avstand fra angrepet og mente at Israel hadde rett til å forsvare seg ved å forsøke å eliminere Hamas. Men bare noen få dager senere så man som nevnt store demonstrasjoner til støtte for det som mange kaller palestinernes sak i mange storbyer. 

Disse demonstrantene bar plakater med tekster som krevde slutt på Israels okkupasjon (nedenfor gir vi linker til et par nettsteder hvor man finner bilder av slike plakater: på en av dem kreves «End israeli occupation», og på en annen omtales Israel som «okkupantstaten»). 

Men hva er det som menes med «okkupasjon» her? Israels okkupasjon av Gaza tok slutt omkring 2007; da trakk Israel ut alle styrker og alle bosettinger, og området blir overlatt til palestinerne selv. Det ble avholdt valg og Hamas fikk makten. Etter dette er det ikke blitt avholdt flere valg, og det ser ut som om Hamas har stor oppslutning i befolkningen på Gaza. 

Fra 2006 kan man altså betrakte Gaza som en palestinsk stat med Hamas som en demokratisk valgt ledelse, en ledelse som har betydelig oppslutning i befolkningen. Denne staten har fungert som en base for terrorangrep mot Israel, og som en mottaker av hjelp og støtte fra praktisk talt alle vestlige land. Denne hjelpen var i stor grad ment å gå til humanitære tiltak, men det er all grunn til å regne med at svært mye av hjelpen har gått opp til å bygge opp Hamas´ militære kapabilitet. Støtten til palestinerne er basert på den helt feilaktige oppfatning at problemene skyldes fattigdom, og at hvis fattigdommen i de palestinske områdene avskaffes, vil også ønske om å angripe Israel forsvinne. Dette er feil av to grunner. For det første bekjempes fattigdom ikke ved å gi folk penger, fattigdom bekjempes ved å gi folk mulighet til arbeid, til å tjene penger. Den andre årsaken kommer til nedenfor.

Hva er Hamas? Hamas har som kjent stått bak en rekke terrorangrep mot Israel, men la oss se litt på bevegelsens ideologiske fundament. Vi finner noen opplysninger om Hamas på Wikipedia: 

«Hamas-charteret  fra august  1988 erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer. …

Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast: Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i ‘Sions vises protokoller’, og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.

27. juni  2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende  Fatah-bevegelsen,  Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av  Israels  rett til å eksistere. Hamas har imidlertid slått fast at egen stat på  Vestbredden  og  Gaza  bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland. Samme dag som fangedokumentet ble undertegnet, presiserte Hamas-ministeren  Abdel Rahman Zeidan  overfor  BBC  at den nye avtalen ikke sa noen ting om Hamas’ forhold til Israel: – Du vil ikke finne ett eneste ord i avtalen som sier at vi anerkjenner Israel som en stat. Ingen er blitt enig om dette, og det ble ikke diskutert, sa Zeidan til BBC.»

Fra den engelske versjonen av Wikipedia-siden om Hamas siterer vi følgende: 

«Article 6 states that the movement’s aim is to «raise the banner of  Allah  over every inch of Palestine, for under the wing of Islam followers of all religions can coexist in security and safety where their lives, possessions and rights are concerned».It adds that, «when our enemies usurp some Islamic lands, jihad becomes a duty binding on all Muslims», for which the whole of the land is non-negotiable, a position likened, without the racist sentiments present in the Hamas charter, to that in the  Likud  party platform and in movements such as  Gush Emunim. For Hamas, to concede territory is seen as equivalent to renouncing Islam itself».

For å oppsummere det poenget som er viktig for oss her: Hamas betrakter Israels eksistens som en okkupasjon av muslimsk land. Å akseptere Israels eksistens er som å svikte islam. 

Som sagt over, Gaza var ikke okkupert av Israel, så når demonstrantene de siste dagene har krevd «slutt på okkupasjonen» så mener de at de krever slutt på Israels eksistens, de mener at Israel skal opphøre å eksistere. Dette er den andre årsaken til mange palestineres ønske om å kjempe mot Israel.  (Det er altså ikke slik som mange i Vesten tror, nemlig at konflikten skyldes fattigdom.)

Det er de altså mener er at den sosialdemokratiske israelske velferdsstaten, med en ikke ubetydelig grad av politisk frihet, ytringsfrihet, næringsfrihet og velstand, skal erstattes av et islamistisk sharia- diktatur – for det er et islamistisk shariadiktatur Hamas har som mål. 

Demonstrantene som krever at Israels okkupasjon skal opphøre, eller som beskriver Israel som en okkupantstat, foretrekker altså et shariadiktatur fremfor den sosialdemokratiske velferdsstaten Israel.  
.

.

.

https://www.nrk.no/nyheter/hamas-sier-at-minst-140-ble-drept-i-nattens-angrep-pa-gaza-1.16607642

https://journalen.oslomet.no/2020/10/normalisering-er-forraederi-nei-det-er-ikke-det

https://www.independent.co.uk/news/world/americas/israel-ap-london-gaza-hamas-b2433647.html

Korrupsjon i politikken

Et stort antall norske politikere har i det siste kommet i søkelyset på grunn av mulig korrupsjon, som oftest i og med at politikernes ektefeller har kjøpt aksjer i selskaper som politikerne har utsatt for ulike reguleringer.

Vi kunne sitert en rekke avisoppslag med dette, men vi siterer bare følgende svært representative artikkel fra VG (Saken stammer opprinnelig fra NRK):

«Høyre-leder Erna Solberg var klar over at ektemannen Sindre Finnes hadde aksjer i bompengeselskaper da hun tok avgjørelser i minst 27 saker om bompenger. Det melder  NRK.

Solberg-regjeringen behandlet de 27 sakene om bompengefinansiering mellom 2013 og 2017. I samme periode hadde Finnes en rekke aksjer i bompengeselskapet Q-Free. NRK skriver at Solberg var kjent med ektemannens aksjer i Q-free fra begynnelsen av, og om lag hvor mange aksjer han eide. Fra 2013 til 2021 foretok han 219 handler i aksjene til selskapet, ifølge kanalen. – Habilitet må alltid vurderes fra sak til sak, og den enkelte beslutnings betydning for selskapet som er påvirket av beslutningen spiller inn i en habilitetsvurdering. Det samme gjør graden av tilknytning eller økonomisk interesse, skriver Solberg i en e-post til NRK. Jeg har aldri vurdert meg inhabil som følge av Sindres aksjepost i Q-Free.» (link nedenfor)

Det som skjer er altså at den ene ektefellen er med på å gi fordeler eller ulemper til visse firmaer, og at ektefellen kjøper eller selger aksjer i disse firmaene, kanskje fordi han eller hun vet at verdien vil gå opp eller ned alt etter hvordan reguleringene vil påvirke firmaet. 

Et av forslagene som har vært fremmet for å løse denne type problemer er å forby politikere i å eie aksjer, og også forby politikeres ektefelle, brødre, søstre, sønner, døtre, fettere, kusiner, tanter og onkler å eie aksjer. 

De fleste burde forstå at en slik løsning er umulig. 

Hva er da løsningen? Dette er opplagt korrupsjon selv om dette kanskje ikke handler om de helt store pengene. 

Sannheten er, og dette er en sannhet som er svært ubehagelig for veldig mange, og som få derfor snakker om, at reguleringer dyrker frem korrupsjon: jo mer regulert en økonomi er, jo flere statlige inngrep og jo oftere de blir innført, jo flere aktører vil bli i stand til å tjene penger på disse reguleringene.

Skal man få slutt på denne type korrupsjon er det bare en eneste løsning: Politikernes mulighet til å regulere økonomien må fjernes. Sagt på en annen måte: alle reguleringer av økonomien må fjernes. Det som blir igjen da er at kun eiendomsretten gjelder. (Alle reguleringer er krenkelser av eiendomsretten.)

I et samfunn hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt, og hvor eiendomsretten gjelder fullt ut, vil mulighetene for korrupsjon være praktisk talt ikke eksisterende. 

Vi minner om at statens legitime rolle er å beskytte borgernes frihet. Dersom staten skal gjøre noe mer – for eksempel tilby ulike tjenester innen helse, eldreomsorg, pensjoner, skole og undervisning, forskning, infrastruktur, etc. – vil det alltid dukke opp personer, aktører, pressgrupper, som ønsker å vri ordningene og reguleringene til fordel for seg selv. Dersom staten kun har sin legitime oppgave, som altså er å beskytte borgernes frihet, vil mulighetene for å oppnå fordeler på de nevnte områdene ikke eksisterer. 

I tidligere tider var slagordet «skill stat og kirke», fordi dette fundamentalt sett handlet om å oppnå et skille mellom politikk og åndsliv (dette var i tider hvor størsteparten av åndslivet foregikk via kirken).  

Nå burde slagordet være «skill stat og økonomi», dette fordi i en i et samfunn hvor staten både skal være regelgiver og dommer (ved at staten både vedtar lover og driver rettsapparatet og styrer økonomien), vil det nødvendigvis oppstå situasjoner hvor staten direkte eller indirekte (f.eks. via politikeres og byråkraters slektninger) kan påføre borgerne ytterligere begrensninger på deres frihet for at noen politikere eller deres ektefeller skal tjene penger (eller oppnå andre typer fordeler).

Kort oppsummert, problemet kan ikke løses ved å forby politikerne og dere slektninger å eie aksjer, problemet kan kun løses ved at politikerne slutter å blande seg inn i økonomien, det vil si at man får et fullstendig skille mellom stat og økonomi – og et system hvor stat og økonomi er fullstendig atskilt heter laissez-faire kapitalisme.  
.

.

.

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/solberg-behandlet-27-bompengesaker-mens-ektemannen-hadde-bompengeaksjer.SyaBtgu6F?utm_source=vgfront&utm_content=hovedlopet_row9_pos1&utm_medium=dre-6530bce0dd96a4370d90a988

Noen betraktninger om den siste intensivering av, og spredning av, krigen i Midtøsten

I dag bringer vi noen sitater, og noen korte punkter om den siste utvikling frem mot den eskaleringen av krigen i Midtøsten som skjedde for en uke siden. Det som skjedde da var at et stort antall Hamas-krigere tok seg over eller gjennom gjerdet Israel hadde satt opp mot Gaza (gjerdet var satt opp for å hindre terrorister fra Gaza i å komme inn i Israel), og disse krigerne drepe flere hundre unge mennesker som deltok på en musikkfestival. Hamas-krigerne angrep også sivile hjem og drepte menn, kvinner og barn, inkludert spedbarn, på grusomme måter. 

Angrepet kom som vi tidligere har kommentert totalt overraskende på Israels myndigheter, og dette var en etterretningsskandale av historiske dimensjoner. 

I en lang periode før angrepet var det tilsynelatende ro på Gaza, og denne situasjonen kommenteres i det første sitatet vi bringer nedenfor. Tittelen på artikkelen vi siterer fra er «How Hamas duped Israel as it planned devastating attack», og i artikkelen finner vi blant annet følgende: 

«Hamas sought to convince Israel it cared more about ensuring that workers in Gaza, a narrow strip of land with more than two million residents, had access to jobs across the border and had no interest in starting a new war.

“Hamas was able to build a whole image that it was not ready for a military adventure against Israel,” the source said.

Since a 2021 war with Hamas, Israel has sought to provide a basic level of economic stability in Gaza by offering incentives including thousands of permits so Gazans can work in Israel or the West Bank, where salaries in construction, agriculture or service jobs can be 10 times the level of pay in Gaza.

“We believed that the fact that they were coming in to work and bringing money into Gaza would create a certain level of calm. We were wrong,” another Israeli army spokesperson said.

An Israeli security source acknowledged Israel’s security services were duped by Hamas. “They caused us to think they wanted money,” the source said. “And all the time they were involved in exercises/drills until they ran riot.”» (link nedenfor). 


Man må være oppmerksom på at Hamas´mål ikke er fred eller velstand, ikke uavhengighet eller rikdom eller folkets/palestinernes velvære – dette er mål de gjentatte ganger har forkastet tidligere etter forhandlinger. Hamas´mål er å utslette Israel – dette står eksplisitt i Hamas´charter. Dette er målet selv om det innebærer at svært mange Hamas-krigere og palestinere kommer til å miste livet i denne kampen. Og hvis Israel forsvinner vil jødene også forsvinne, da vil de dø. 

Man bør huske følgende sitat, som er gjengitt i en rekke ganger med et svært stort antall forskjellige kilder: «Dere i Vesten ønsker å leve gode liv, vi muslimer ønsker å dø for Allah». Det ser ut til at svært mange muslimer støtter dette målet, og at også mange av de som sympatiserer med palestinernes sak slutter opp om dette budskapet. 

Man må også merke seg at i de siste dagene har det vært store pro-palestinske demonstrasjoner i en rekke storbyer i Vesten, og vi vil nevne et par ting. Ved demonstrasjonen i Sydney, Australia kunne man klart og tydelig høre at demonstrantene ropte «Gass jødene!». 

Demonstrantene krevde også slutt på okkupasjonen, men hvilken okkupasjon er det de snakker om? Gaza var ikke okkupert, det var selvstendig fra cirka 2007 (da trakk Israel seg ut). Ved ved siste åpne valget i Gaza viste befolkningen stor oppslutning om Hamas, så Gaza har reellt sett vært en palestinsk stat med en demokratisk valgt ledelse siden da, og folket valgte altså Hamas til å lede denne staten. Det virker som en stor del av befolkningen slutter opp om Hamas, det har ikke vært noe folkeopprør mot Hamas blant de mer enn to millioner mennesker som oppholder seg på Gazastripen. Ja, Israel har forsøkt å blokkere området, men denne blokaden har kun omfattet våpen, sprengstoff, etc. Israel har forsynt med Gaza med strøm, vann, helsetjenester, etc. Dessverre viste det seg at blokaden, som altså skulle omfatte våpen, etc., var svært lite effektiv. 

Så, den okkupasjonen demonstrantene krever slutt på, er det de betrakter som Israels okkupasjon av den delen av Palestina hvor Israel nå ligger. Det de egentlig krever er at Israel skal opphøre å eksistere som egen stat. 

Det virker også som det er i enkelte kretser en viss uklarhet med hva Palestina er. Palestina er ikke og har aldri vært noe land eller en stat, Palestina er et område som omfatter flere land, akkurat som Skandinavia er et område som omfatter flere land. Utenriksminister Anniken Huitfeldt har visstnok sagt (i NRK 9/10) at de skal forsøke å evakuere norske borgere «fra både Israel og Palestina». Dette er omtrent det samme som å si at man skal evakuere personer fra både Norge og Skandinavia. 

Vi gjengir også et annet sitat, et sitat som vektlegger noe som mange Palestinavenner i Vesten ignorerer: 

«Here lies a part of Palestinian thinking and discourse that many of Palestine’s Western defenders ignore, both because it’s a hard sell to Western audiences and because they don’t really understand it themselves. Palestinian “resistance,” as conceived by Hamas, is about much more than settlements, occupation or the Green Line. A larger theory of Islamic renewal is at work.

As he announced the start of Saturday’s attack, Hamas military commander Deif said it was meant to disrupt a planned Israeli demolition of the Al-Aqsa Mosque. And when Hamas political chief Ismail Haniyeh called on Saturday for “every Muslim everywhere and all the free people of the world to stand in this just battle in defense of Al-Aqsa and the Prophet’s mission,” he meant just that, that the fight was over holy things, over Islam’s redemptive promise.

This reclamation of Islamic dignity through the ultimate defeat of the Jews occupies a great deal of Hamas’s political thought, permeates its rhetoric and profoundly shapes its thinking about Israeli Jews and its strategy in facing Israel. Israel is more than a mere occupier or oppressor in this narrative, it is a rebellion against God and the divinely ordained trajectory of history. And by showing Israelis in their weakness, the thinking goes, Israelis are somehow actually made weak. Redemption requires only the faith of its believers to be fulfilled, and seeing is believing.

The footage from Saturday, the snuff videos shared gleefully by Hamas supporters, including in some Western far-left circles, weren’t an aberration. Hamas gunmen didn’t get “carried away,” as some explained. They were the essence of the whole enterprise. They were Hamas’s basic message to Israelis: That they weren’t being killed and kidnapped just for tactical advantage in the struggle for Palestinian independence, but rather were being humiliated and dehumanized as traitors against God. …

It is a society built around a single moral model: the suicide bomber, who is lionized on billboards, on television, in popular songs. And this is not just the propaganda of the corrupt Palestinian rulers. One of the delegates elected to the Palestinian parliament in the populist upsurge for Hamas was Umm Nidal, the “mother of martyrs,” who has sent three of her sons to kill themselves in terrorist attacks on Israel, proclaiming that their “sacrifice…makes me happy.”

For the great mass of Palestinians this worship of sacrifice is sincere. By rejecting every chance at peace and coexistence with Israel–breaking every truce and turning down every peace offer–they have lost everything and gained nothing. Taking the suicide bomber as their moral model, the Palestinians seek to emulate his fate: in their lust to destroy Israel, they are willing to accept the utter destruction and collapse of their own society.» (link nedenfor).

Til slutt gjengir vi følgende sitat fra den respekterte historikeren Benny Morris: 

«Det er et dypt og alvorlig problem med islam. Det er en verden hvor verdiene er annerledes, en verden hvor menneskelivet ikke har den samme verdi som i Vesten, hvor frihet, demokrati og åpenhet, og kreativitet er fremmed. En verden hvor de som ikke er medlem av islams leir er fritt vilt. Hevn er også viktig her. Hevn spiller en sentral rolle i den arabiske stammekulturen. Derfor vil   de som skal kjempe, og samfunnet som sender dem ut, ikke ha de samme moralske grensene som ellers eksisterer. Hvis de får kjemiske-, biologiske- eller atomvåpen, vil de bli brukt. Hvis de er i stand til det vil de også begå folkemord.» (Sitatet er gjengitt her slik det er oversatt og lest av Alf R. Jacobsen på en link som er å finne nedenfor.)

Krigen handler altså ikke om å oppnå et verdig liv for palestinerne, krigen står mellom Islam og Vesten, og hva islam står for så man tydelig i Hamas´ angrep på Israel om morgenen lørdag 7. oktober 2023: I angrepets første fase ble mer enn 200 ungdommer, kvinner, barn, inkludert spedbarn, drept på en brutal måte.

.

.

https://www.reuters.com/world/middle-east/how-israel-was-duped-hamas-planned-devastating-assault-2023-10-08/?utm_source=substack&utm_medium=email

https://www.timesofisrael.com/a-wounded-weakened-israel-is-a-fiercer-one/?utm_source=substack&utm_medium=email

https://rumble.com/v3p2fa5-october-13-2023.html (Sitatet er hentet fra cirka 40 minutter ut i videoen)


Aldri mer 9. april …. ????

På 30-tallet var det norske forsvaret sterkt svekket. Mange i Arbeiderpartiet, som  hadde regjeringsmakt fra 1935, mente at det militære forsvaret var «borgerskapets undertrykkelsesapparat» og måtte svekkes – for å bruke et moderne uttrykk gikk politikken ut på å  «defund the military». Andre var tilhenger av en mer pasifistisk politikk; de var tilhengere av det «brukne geværs politikk». 

Arbeiderpartiet satte inn en tidligere pasifist som forsvarsminister, og utenriksministeren vinteren 1939-40 var mer opptatt av nynorsk-saken enn å følge nøye med på det som hadde skjedd i Europa fra høsten 1939: det som skjedde høsten ´39 var at Nazi-Tyskland invaderte Polen. Den eneste politiker i Vesten som konsekvent over lang tid hadde advart mot farene som Nazi-Tyskland representerte var Winston Churchill.  

Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 kom som en total overraskelse, forsvaret lå med brukket rygg, og Norge kapitulerte allerede sommeren 1940. 

Etter krigen var det mange som var forbannet over denne politikken som ble ført før annen verdenskrig, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!». Nå skulle man bygge opp og ha et sterkt forsvar som alltid skulle være forberedt til å slå tilbake enhver angriper. 

Men dette varte ikke lenge. Ganske raskt begynte forsvaret å forfalle igjen, dette på grunn av manglende bevilgninger og på grunn av av manglende forståelse for nødvendigheten av å ha et sterkt militært forsvar. Det var bred politisk enighet om denne politikken. 

Norge var nok ikke det eneste land i Vesten som kjørte en slik politikk, man kan trygt si at samtlige land i Vesten førte en tilsvarende politikk. 

Ingen land i Vesten har i årene etter annen verdenskrig hatt et militært forsvar med mannskap, utstyr, teknologi, og infrastruktur, og den moralske styrke som har vært nødvendig, for å bruke det til å oppnå en militær seier. 

Hvis vi ser bort fra Falklandskrigen og krigen om Grenada (som skjedde mens Reagan var president i USA og Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia), og seksdagers-krigen, har Vesten ikke vunnet en eneste krig etter annen verdenskrig. 

Korea-krigen endte uavgjort; Vietnam-krigen endte med tap; krigen etter Iraks invasjon av Kuwait endte med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som ble brutt av Saddams Irak, og når krigen ble tatt opp igjen etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, endte den ikke med en seier til Vesten. Innblandingen i borgerkrigen i Libya var en katastrofe, og 20 års krig mot Taliban i Afghanistan endte med et ytterst pinlig og katastrofalt tilbaketog for et par år siden. Vesten blandet seg dessverre inn i krigen som oppsto i Jugoslavia noen år etter Titos bortgang, og i noen kriger i Afrika, alle med svært nedslående resultater. 

Israel vant dog seksdagers-krigen i 1967, men krigene som Israel er blitt utsatt for etter denne har hatt mer blandede resultater. Israel har dog inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan. 

Men ulike palestinske grupper – viktigst av disse har vært PLO, Hezbolla og Hamas – har nærmest kontinuerlig utført større eller mindre terroraksjoner mot Israel. 

Før seks-dagers krigen lå Gaza under Egypt, området ble okkupert av Israel etter seks-dagers krigen, og etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel ønsket Israel å gi Egypt tilbake de okkuperte områdene (Sinai og Gaza). Egypt ønsket ikke å overta Gaza, så området ble liggende under israelsk kontroll. Enkelte lite innsiktsfulle politikere og tenkere mente at demokrati er løsningen på politiske problemer, og de gikk inn for å innføre demokrati i Gaza. Store deler av befolkningen sluttet opp om Hamas, og Hamas fikk den politiske makten i Gaza: Islamsk sharia-lov har deretter i stor grad preget styringen av Gaza. Israel trakk alle sine soldater og alle israelske borgere ut av Gaza, og Gaza fikk styre seg selv uten noen innblanding fra Israel. 

I lang periode hadde mange som bodde på Gaza jobbet i Israel, og de pendlet regelmessig mellom Gaza og Israel. Men etterhvert begynte noen av disse som benyttet seg av disse åpne grensene og utføre terroraksjoner i Israel, og Israels myndigheter så ingen annen løsning enn å blokkere grensen og hindre slike regelmessige reiser. 

I perioder har det vært betydelig demonstrasjoner mot israelsk politikk inne i Israel, demonstrasjoner utført av palestinere, og dette har ført til at noen ganger har israelsk politi og israelske militære slått kraftfullt tilbake. Enkelte vil hevde at politiet noen ganger har benyttet mer makt enn nødvendig. Men man må huske på at Israel stadig har vært utsatt for angrep, angrep som ofte har drept mange sivile, og det å da benytte vold mot israelere er noe man bør avholde seg fra hvis man har livet kjært. 

Men mange muslimer har ikke livet kjært, det som er viktigst for dem er å kjempe for islam, og for mange innebærer dette at Israel må elimineres som stat. Dette er kjernen i Hamas´ ideologi. 

Men som kjent er det ikke bare Israel som nå er rammet av krig. Israelsk etterretning og i det israelske militæret ble overrasket over Hamas angrep sist lørdag, men også Putin’s angrep på Ukraina kom som en total overraskelse på de fleste. 

Det virker som om ingen i Vesten har tatt lærdom av det innholdet som ligger i slagordet «Aldri mer 9. april». 

Det virker som om man aldri er forberedt på at tyranniske regimer og aktører er villige til å gå til kraftige militære angrep. 

Denne mangelen på en rasjonell forståelse av hva som virkelig skjer i verden er bokstavlig talt katastrofal. 

Vi minner om at Hamas´ angrep på lørdag begynte med et angrep på deltagere på en Musikkfestival, hvor mer enn 200 ungdommer ble skutt og drept, og noen som overlevde den første fasen av angrepet ble utsatt for langt verre ting enn å bli skutt. Neste fase i Hamas´ angrep foregikk mot ubevæpnede familier på kibbutzer ikke langt fra grensen mellom Gaza og Israel. (Angrep mot sivile mål i en krig er legitimt, men kun i en krigs aller siste fase hvor målet er å fremskynde et frihetsfiendtlig regimes kapitulasjon. Å innlede en krig med angrep mot sivile mål er totalt forkastelig.) 

Hamas er som kjent en organisasjon som siden starten har arbeidet for én ting: dens mål er å eliminere staten Israel. 

Allikevel har en rekke land, regjeringer, organisasjoner i Vesten gitt både moralsk og økonomisk støtte til denne terroristgruppen. 

Verden er et farlig sted, og det finnes aktører over store deler av verden som ikke har noen som helst respekt for individuell frihet og heller ikke for demokrati. Blant disse kreftene finner vi Putin’s Russland, Kina, Nord-Korea, samt en rekke islamistiske land og islamistiske grupperinger. 

Enhver politiker i Vesten burde vært oppmerksom på dette og tatt nødvendige forholdsregler, det vil si at disse landene burde ha en sterk etterretningstjeneste, og et enda sterkere militært forsvar som hele tiden var i beredskap til å kunne slå tilbake et eventuelt angrep. Hadde en slik politikk vært ført vil man virkelig ha tatt slagordet «Aldri mer 9. april!» til etterretning. 

(Vi skyter inn at det ikke er etterpåklokskap fra vår side når vi sier dette, vi har sagt disse tingene helt siden vi har hatt en passende anledning til å si slike ting, og det har vi hatt i ca 20 år.)

Som sagt, verden er et farlig sted, og i de siste par år har Vesten tapt Afghanistan og overlatt landet og befolkningen til terroristene i Taliban, Vesten er utsatt for et angrep fra tyrannen Putin i Ukraina, Israel er blitt rammet av et angrep fra Hamas, og det er fare for at Kina kan forsøke å okkupere Taiwan. (Per idag er også Kina svekket på grunn av indre forhold, og Vestens samlede i hvert fall verbale og våpenmessige støtte til Ukraina har kanskje stanset Kinas planer om å innlemme Taiwan i sitt diktatur i nær fremtid). 

Når Vesten ikke bare systematisk har svekket sitt forsvar i flere tiår, og også tapt krigen i Afghanistan, og hvor den frie verdens leder – USA president – åpenbart er sterkt fysisk og mentalt svekket, er det ikke overraskende at utviklingen de siste årene er blitt så tragisk som den er blitt. 

Vestens politikere og Vestens befolkning har ikke vært opptatt av de økende trusler som har oppstått flere steder i verden, Vestens pratende klasse (politikere, journalister, kommentatorer, akademikere) har vært mer opptatt av klima-idioti og vindmøller og å stanse kjernekraft og kjønnsdysfori og å benytte det militære som en arena for likestilling, heller enn å forberede seg på å bekjempe tyranner og barbarer. 

Den politikk Vesten har ført de siste tiårene er i ferd med å lede oss inn i en katastrofe, og dette har skjedd med full støtte praktisk talt fra hele befolkningen, og de få røster som har advart er ikke blitt hørt. 

Det er hevdet at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Klokt sagt, selv om det forhåpentligvis er satt noe på spissen.  

Det er dette fundamentalt sett handler om er at Vesten ikke er spesielt interessert i å forsvare seg selv, og dette kommer av at den etikken som de aller fleste i Vesten har akseptert som selvsagt riktig går ut på selvoppofrelse/altruisme. Så lenge denne etikken dominerer vil vi ikke være hverken villige til eller i stand til å forsvare oss mot de som angriper oss.

.

.

.

.

Nedenfor linker vi til noen saker som viser hvor svakt Norge og NATO har vært de siste årene: 

Norges evne til å stå imot Russland: – Uten flystøtte snakker vi om timer

https://www.nettavisen.no/nyheter/norges-evne-til-a-sta-imot-russland-uten-flystotte-snakker-vi-om-timer/s/12-95-3424257605

Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal»

Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelige operative svakheter».

https://www.dn.no/politikk/forsvaret/slar-alarm-om-norges-forsvarsevne-forsvarets-utholdenhet-og-mulighet-til-a-operere-over-tid-er-marginal/2-1-1461386

NYHETSANALYSE: En krystallklar forsvarssjef ber om flere krigsskip og større hærstyrker for å møte NATOs krav til Norge. Da er det et problem at det for tiden går feil vei.

Dagens forsvar er hverken i stand til å dekke Norges sikkerhetsbehov eller økte krav fra NATO. Det hevder forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens i en tale i Oslo Militære Samfund mandag kveld.

https://www.aftenposten.no/meninger/nyhetsanalyse/i/zLB63q/naa-sier-sjefen-det-rett-ut-forsvaret-er-for-lite

https://www.aftenposten.no/norge/i/8LWE/er-norge-bedre-forberedt-i-dag-enn-9-april-1940