Det er snart presidentvalg i USA, det er bare cirka halvannet år til, og norske medier og kommentatorer følger intenst med i det som skjer i de innledende rundene. På Demokratenes side har den sittende presidenten, Joe Biden, sagt at han ønsker å stille. Biden er 81 år gammel og senil, og har ført en katastrofal politikk i den perioden han har sittet – han ble innsatt 20. januar 2021 – men Demokratene ser ikke ut til å hverken ønske eller å være i stand til å finne en bedre kandidat. Vi er dog ikke sikre på at han virkelig kommer til å stille, og dette er et spørsmål vi vil komme tilbake til nærmere valget, som altså er i november ´24.
På den Republikanske siden, derimot, er det noe mer interessant. Den kandidaten som har størst oppslutning per i dag, er dessverre tidligere president Donald Trump. Vi skrev en rekke kommentar om Trump før han ble valgt som president og mens han var president, og en av de siste kommentaren vi skrev ga vi tittelen «Siste kommentar om president Trump»; den var uttrykk for et håp om at vi skulle slippe å forholde oss mer til Trump.
Trump er en håpløs person, han er prinsippløs, han har ikke et nært forhold til sannheten, han fører politikk etter innfallsmetoden, og kan snu 180 grader hvis han tror han kan tjene på det. Han har kommet med en lang rekke helt horrible uttalelser, og han har snakket pent om en rekke diktatorer. Men Trump er svært god på en ting: Han er god til å markedsføre seg selv, og han har en personlighet og en slagferdighet som gjør at han har en stor tilhengerskare. For hans tilhengere ser det ut til at hans sjarm, karisma og slagferdighet, trumfer alle andre egenskaper.
Dessverre er det blitt slik i USA at det er en stor kristen velgergruppe. Religion var helt ute av amerikansk politikk frem til legpredikanten Jimmy Carter ble valgt i 1976. Også hans etterfølger, Ronald Reagan, appellerte bevisst til kristne velgere, og fra den tid har kristne verdier, iblant kalt «family values», hatt stor betydning i amerikanske valg. Den kanskje mest tragiske effekten av dette er den sterke motstanden mot kvinners rett til selvbestemt abort; et forbud som Republikanerne nå er i ferd med å gjennomføre i en rekke delstater i USA.
Som regel støtter de kristne Republikanske kandidater, og Donald Trump, til tross for hans meget turbulente privatliv, er en stor favoritt hos de kristne. Vi vet ikke hvor ofte det følgende har skjedd, men det har hendt at noen av Trumps kristne tilhengere har bedt ham signere Bibelen, og, kanskje enda verre enn dette, Trump har signert! Man skal ha et svært oppblåst selvbilde for å signere Bibelen.
Men det er slik demokratiet er: de som blir valgt til å styre er de som har velgertekke. Som en liten en passant kan vi her trekke frem det mye brukte sitatet om Winston Churchills syn på demokrati: «Demokrati er en dårlig styreform, men det er den beste vi har». Churchill tar feil her: den beste måten å organisere et samfunn på er ikke demokrati, den beste måten er frihet. (Frihet innebærer at den enkelte skal ha rett til å bestemme over seg og sitt, og at staten kun skal beskytte borgernes frihet. Dette innebærer at staten ikke skal ta seg av det enorme antallet oppgaver den gjør i alle land i dag.)
Demokratene fører også en kampanje mot Trump, en kampanje som er så feilslått at den bare fører til at Trumps oppslutning bare øker.
Trump er nå i ferd med å bli stilt for retten for å ha oppbevart hemmelige dokumenter, og dette er noe som visstnok er lovstridig, men det er ikke annerledes enn hva en rekke andre toppolitikere tidligere har gjort. Ingen av de andre er blitt stilt for retten for dette, men Trump blir nå altså stilt for retten. Rettsapparatet behandler derved Trump helt annerledes enn hvordan det har behandlet andre politikere, og Trump fremstiller da dette naturlig nok som om han er en forfulgt uskyldighet, en som er så farlig for makthaverne at de benytter enhver mulighet til å bli kvitt ham. Rettsapparatet er fylt opp av personer som er sterke motstandere av president Trump, og det er ikke umulig at han kan bli straffet, det vil si bli satt i fengsel, hvis han blir dømt.
Hvis Trump blir dømt vil dette bare føre til at hans oppslutning øker enda mer, og en spøkefugl har sagt at hvis han blir satt i fengsel kan han allikevel bli valgt til president, og da kan han benåde seg selv.
Men det vi skulle si noe om i dag er de andre kandidatene på Republikansk side. Er det noen håp om at en annen enn Trump kan bli nominert? Er det noen gode Republikanere, er det noen blant de som nå har kastet seg inn i nominasjonsprosessen som kan føre en politikk i en liberalistisk retning?
Den mest fremtredende av de andre kandidatene er Floridas guvernør Ron DeSantis. Han er av enkelte blitt fremstilt som «a sane version of Trump», og det kan være noe i dette. Hvis man setter seg inn i en oversikt over DeSantis´ politikk, ser den rimelig grei ut. Vi skal ikke gå inn på dette her, vi skal bare nevne enkelte ting som virker noe merkelig. En av de merkelige tingene er at han vil gå inn for å forby TikTok. (TikTok er en Internett-tjeneste hvor man kan legge ut alle mulige typer videoer, og den har flere titalls millioner abonnenter i USA. Det som påstås å være problemet er at siden eierne er kinesiske, og siden Kina er et kommunistdiktatur, innebærer dette at kinesiske myndigheter gjennom den appen som TikTok-brukerne har lastet ned kan hacke brukernes mobiltelefoner og skaffe seg alle mulige opplysninger om brukerne: kort sagt appen kan brukes til å spionere på amerikanere.) Slik vi ser det er et slikt forbud fullstendig meningsløst: det er også i strid med ytringsfriheten.
Konservative i USA er også svært opptatt av ulovlig innvandring, og det sies at DeSantis har vært så effektiv i sin kamp mot ulovlig innvandring i Florida at det er stor mangel på arbeidskraft både i byggebransjen og i landbruket.
De Santis ønsker selvfølgelig også å regulere næringslivet. Vi kom også over dette avisoppslaget: «It’s a good day for auto dealers in the Sunshine State, and not so great for motorists who’d prefer a more direct route for buying a new coupe, sedan or SUV. Gov. Ron DeSantis signed a measure (HB 637) Tuesday banning most direct-to-consumer vehicle sales, solidifying the future viability of car-selling operations across the Sunshine State … That restriction, which goes into effect July 1, was considered a direct threat to the business model of Tesla, an electric vehicle (EV) manufacturer that — unlike other car companies — sells its vehicles online and through retail locations rather than third-party dealers.» (link nedenfor). Dette ser ikke ut til å være et tiltak som går i retning av større næringsfrihet, det ser ut til at formålet er å beskytte tradisjonelle, det vil si gammeldagse, måter å selge biler på mot konkurranse fra nye salgskanaler. De tradisjonelle bilforretningene er også blant de betydelige økonomiske støttespillerne for de politiske partiene i Florida (Selvfølgelig støtter de næringsdrivende begge de politiske partiene; de må jo holde seg inne med det partiet som får den politiske makten).
Men kanskje viktigst er at DeSantis fremstår som en ukarismatisk, usjarmerende og en nærmest kjedelig person, og personer som fremstår slikt har iblant problemer med å bli valgt til de viktigste vervene, spesielt hvis det er blant alternativene finnes noen som er svært karismatiske – og Trump er svært karismatisk.
En annen som har kastet seg inn i nominasjonsprosessen er Mike Pence. Hvis Pence har som mål å bli nominert, viser dette bare en total mangel på dømmekraft. Han vil ikke appellere til Trumps motstandere, han var jo Trump visepresident. Han vil heller ikke appellere til Trumps tilhengere: slik de ser det forrådte han Trump i forbindelse med godkjennelsen av valgresultatet i januar 2021. Dessuten fremstår han som en kjedelig gammel mann. Vi tok det forbehold at han har som mål å bli nominert til presidentkandidat; det kan jo hende at hans mål er et annet, han kan for eksempel sikte på et annet verv, eller kanskje er kampanjen en del av hans egen markedsføringsprosess i forbindelse med utgivelsen av en bok. Vårt syn er dog at hans sjanse til å bli nominert som Republikanernes presidentkandidat er null.
Tidligere CIA-sjef og utenriksminister Mike Pompeo har også antydet at han vurderer å stille som kandidat. Han gir uttrykk for en sterk antikommunisme, noe som er bra, men han virker altfor krigersk: Han har uttalt at USA bør gå inn for regimeskifte i Nord-Korea, og bør gjennomføre dette med militære midler. Han har også sagt noe tilsvarende om Iran. Slik vi ser det er dette en ekstremt uklok politikk.
Et annet navn som er blitt nevnt som en mulig kandidat er John Bolton, som en periode var president Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver. Men også han har gått inn for et militært forkjøpsangrep på Nord-Korea. Slik vi ser det er derfor han diskvalifisert for enhver høy stilling.
Mange som har en liberalistisk innstilling har hatt forhåpninger til Vivek Ramaswamy, og han høres enkelte ganger ut som en god klassisk liberalist. Men han er mot ytterligere amerikansk hjelp til Ukraina, og han ønsker også at USA skal gå militært til verks for å få tatt knekken på narko-kartellene i Mexico. Narkotika politikken er en enorm katastrofe, men enhver liberalistisk innstilt person forstår at det eneste som kan ta knekken på narkokartellene er en legalisering av narkotika.
Den som kanskje virker mest seriøs er tidligere FN-ambassadør Nikki Haley. Hun fremstår som pro amerikansk, pro Israel, og en sterk motstander av terrorisme. Hun har også gitt uttrykk for standpunkter som tyder på at hun er tilhenger av kapitalisme og markedsøkonomi. Det virker som om hun står ganske nær tidligere president Reagans ideologi.
Det ser dessverre ut til at Republikanerne i meget stor grad er motstandere av kvinners rett til selvbestemt abort. I en rekke delstater som er styrt av Republikanerne, er det som nevnt i gang prosesser som innebærer at kvinners rett til selvbestemt abort blir innskrenket. Dette fører til at en stor andel av de velgere som hverken er Republikanere eller Demokrater, ikke vil stemme på Republikanske kandidater. Dette gjør det svært vanskelig for Republikanere å kunne vinne valg.
Nikki Haley, som virker mest lovende av de kandidatene vi har omtalt over, sier om sitt standpunkt til abortspørsmålet at hun er «unapologetically pro-life» (å være «pro-life» er ment å være det motsatte av «pro-choice»: å være «pro-choice» er å være tilhenger av gravide kvinners rett til selv å velge hvorvidt hun skal få utført en abort eller ikke). Haley er altså motstander av kvinners rett til selvbestemt abort. Enkelte amerikanske politikere har hevdet at både de som utfører en abort (altså legene), og de som får utført en abort (den gravide), bør straffes strengt. Nikki Hailey har uttalt seg om dette, og en kritisk kommentator formulere hennes standpunkt på følgende måte: «Nikki Haley Generously Declares She Wouldn’t Have Women Executed for Getting an Abortion».
Vi støtter selvfølgelig fullt ut kvinners rett til selvbestemt abort, og kan ikke anbefale støtte til noen politiker som vil innskrenke denne fundamentale retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp.
Det er halvannet år igjen til valget, og mye kan skje. Men slik vi ser det per i dag er det ingen kandidater vi kan gi uttrykk for støtte til.
Vi nevnte tidligere at DeSantis er fremstilt som en «sane version of Trump», men det vi skulle ønske var at vi kunne finne en kandidat som man kan feste merkelappen «sane» på.
Krig er noe av det aller verste som kan skje. Krig fører til at et kolossalt antall mennesker blir drept, og at mange blir såret – fysisk og/eller psykisk – for livet. Krig fører også til enorme ødeleggelser; bygninger, infrastruktur, landbruksjord, husdyr, og alt mulig annet blir ødelagt i et kolossalt omfang. I en krig blir enorme verdier ødelagt, og etter en krig kan de involverte områdene/befolkningene bruke mange år å komme tilbake til det samme velstandsnivå som de hadde før krigen begynte. Krig fører også til at enorme ressurser brukes på alt som har med det militære å gjøre, og dette apparatet er ikke produktivt, det er kun destruktivt. (Det er mulig å fremstille dette noe mer nyansert enn vi gjør her, men vi hopper over dette i denne omgang.) Dog, det er ikke bare nyttig å ha et forsvar så lenge det finnes trusler, det er bokstavelig talt en livsnødvendighet: Det militære forsvaret skaper ikke verdier, det beskytter verdier, og det må finnes så lenge det finnes trusler.
Under annen verdenskrig ble om lag 50 millioner mennesker drept, men å sette tall på de enorme materielle ødeleggelsene er praktisk talt umulig. I den amerikanske borgerkrigen, som varte fra 1861 til 1865, døde mer enn 600.000 mennesker. Irak-krigen førte visstnok til at cirka en halv million mennesker ble drept, og i den pågående krigen i Ukraina kan antall drepte være så høyt som 400.000, og dette er en krig som kun har pågått i litt mer enn ett år. (Tall i pågående og ferske konflikter overdrives av propagandaårsaker, så man må ta slike tall med en klype salt.)
Bare utfra dette er det to prinsipper man burde forstå fullt ut: 1) Man må gjøre alt man kan for å unngå at krig oppstår, og 2) dersom krig oppstår må man sørge for at den varer så kort som overhodet mulig og at den ender med seier. Krig foregår alltid mellom en friere part, og en mindre fri part, og vi støtter alltid den parten som er mest fri eller minst ufri.
Det første prinsippet innebærer at man bør ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe.
På 30-tallet var det ingen som så den faren som Hitler-regimet representerte (bortsett fra Churchill og Pilsudski), og Storbritannia og Frankrike var totalt ettergivende overfor Tysklands (og Italias) aggressive utenrikspolitikk på 30-tallet, akkurat på samme måte som Vesten var totalt ettergivende overfor Putins aggressive utenrikspolitikk frem til februar 2022. I Norge var forsvaret på 30-tallet ødelagt av Arbeiderpartiets «brukne-gevær»-politikk; sosialistene mente at militæret var en del av «borgerskapets undertrykkelsesapparat», og gjorde alt de kunne for å sabotere og ødelegge det. Holdningen endret seg dog noe mot slutten av 30-tallet.
Rett etter annen verdenskrig hadde man her i Norge lært leksa, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!», dvs. alle de store partiene gikk inn for en politikk som innebar at Norge skulle ha et så sterkt forsvar at vi aldri mer ville bli utsatt for en militær invasjon og okkupasjon. Men det gikk ikke lang tid før denne politikken ble glemt, og forsvaret forfalt. I dag er situasjonen i følge forsvarssjefen slik at han «Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal.» Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarsjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelig operative svakheter»» (fra DN, 2/6-23, lenke nedenfor).
En helt tilsvarende politikk ble for øvrig ført i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Vesten ble involvert i en rekke kriger, og tapte dem alle (unntak er Korea-krigen, som endte uavgjort, og Grenada og Falkland). Vesten tapte i Vietnam, Vesten tapte i Irak, Vesten tapte i Afghanistan, Vesten var ekstremt klønete i Libya og Jugoslavia (og burde aldri har blandet seg inn i de to sistnevnte krigene).
Å tape kriger fører til at aggressive nasjoner, gjerne diktaturer, betrakter dette som et klarsignal til å gå løs på andre land. Det er dette siste som gjorde at Putin fra noe etter år 2000 førte en mer og mer aggressiv utenrikspolitikk, en politikk som innebar invasjoner av en rekke av Russlands omkringliggende land/områder.
Russland har alltid (eller i hvertfall i flere hundre år) ført en aggressiv og ekspansiv utenrikspolitikk, også før kommunisttiden, og når Putin etterhvert fikk fjernet noen av de hindringene som la restriksjoner på økonomien, førte det til at verdiskapningen steg, og Russland fikk krefter som kunne brukes til å legge omkringliggende områder i stadig sterkere grad under Russlands innflydelse.
Vi kan ikke komme på en eneste betydelig aktør som innså faren som Putin representerte før februar 2022, bortsett fra sjakkmesteren og Russland-eksperten Garri Kasparov. I boken Winter is coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped (2015) advarte han mot Putins aggressive politikk. (Vi har også advart mot Putin de siste 15 årene; sjekk gjerne noen av våre mange kommentarer om dette på DLFs nettside; et par lenker er gjengitt nedenfor.)
I dette konkrete tilfellet innebærer de to prinsippene – at man må ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe, og at dersom man blir involvert i en krig bør den vinnes så raskt som overhodet mulig – at Vesten, USA, NATO, burde hatt et så sterkt og effektivt og seierrikt forsvar at ingen ville angripe. Det er helt opplagt at Vesten og USA og NATO sviktet totalt på dette punktet.
Det militære forsvaret skal brukes til å vinne kriger, og det må finansieres og bemannes og utstyres slik at dette blir mulig! Dette er forsvarets primære oppgave. Forsvaret skal ikke brukes til nasjonsbygging, det skal ikke brukes til veldedig virksomhet, det skal ikke brukes til såkalte humanitære oppgaver, det skal ikke være en arena for likestilling – hvis disse oppgavene kan svekke forsvarets primære oppgave.
La oss presisere hva det vil si å vinne en krig. Å vinne en krig innebærer at den tapende part lider et klart og tydelig militært nederlag, og at både regimet og befolkningen i det tapende landet mister ethvert ønske om å fortsette eller å ta opp igjen den krigen de tapte. Annen verdenskrig endte på denne måten; både Tyskland og Japan led klare militære nederlag. Det må også bli klart at den tapende part, den som gikk til angrep, opplever at krigen de startet førte til skam, ydmykelse, fattigdom, død – befolkningen må direkte erfare at den ideologien de støttet, ideologien som var årsak til krigen, hadde dette som endelige resultat for dem selv. Sagt på en annen måte: Den tyske befolkning forstod ikke i 1918 at de hadde tapt krigen, og derfor gjorde de seg rede til en ny krig som kom 20 år senere. Den tyske befolkningen forstod i 1945 at den hadde tapt krigen, og de har derfor ikke forberedt noen ny krig i den perioden som fullt ut burde fortjent navnet «etterkrigstiden».
Tyskland og Japan led nederlag i annen verdenskrig, og dette tapet var klinkende klart for alle. Derfor la de også opp en helt annen politisk kurs etter krigen enn de hadde ført før krigene de startet
Vi slutter oss til noe Winston Churchill sa i den første fase av annen verdenskrig: «Hvis noen vil gå til krig mot oss skal vi gi dem krig inntil de har fått nok!»
Og da melder spørsmålet seg: hva nå med Ukraina? Krigen i Ukraina pågår, et stort antall mennesker blir drept, mange påføres ufattelige lidelser, og det er kolossale materielle ødeleggelser.
Bør man nå innlede forhandlinger for å få avsluttet blodbadet så fort som mulig? Enkelte hevder dette. En av dem er en kommentator og forfatter vi respekterer, Alf R. Jacobsen, som i et intervju på Document.nos Rumble-kanal (document er utestengt fra Youtube og finnes derfor på Rumble) blant annet har sagt følgende:
«Krig er først og fremst et blodbad som går ut over de svakeste. Det er kvinner og barn som lider av dette. Derfor må vi stoppe krigen. Eneste måte å stoppe krigen på er å forhandle, og finne en løsning» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.30.)
Å gå inn i forhandlinger med en aggressiv diktator, forhandlinger hvor en kompromissløsning er et tydelig alternativ, innebærer at diktatoren Putin vil bli sittende med et resultat som medfører at han har okkupert deler av Ukraina, og altså får beholde noen av de områdene han har okkupert. Han har da antagelig grunn til å være en rimelig fornøyd med en slik løsning. Men dette er et signal til alle andre diktatorer om at de kan gå til angrep, gå til krig, og få noe igjen for det.
Vi støtter ikke en slik løsning. Aggressive diktatorer må nedkjempes. I dette tilfellet betyr ikke dette at Ukrainas styrker – kanskje sammen med NATO-styrker – skal invadere Russland og få i stand et regimeskifte i Moskva, det innebærer at russiske styrker nedkjempes og kastes skal ut av Ukraina! Dette er det eneste resultatet som kan sikre langsiktig fred i området. Det som vil bli resultatet av dette er da sannsynligvis at på en eller annen måte – gjerne ved et attentat – vil Putin bli fjernet fra makten i Moskva. Mange, både folk flest og eliten, kan finne seg i å leve med en diktator, men de vil ikke finne seg i å leve under en diktator som har lidt et klart og tydelig nederlag. Når Russland taper denne krigen, vil Putin på en eller annen måte miste makten i Moskva. Det beste vi kan håpe på da er at russerne deretter vil få et syn på Putin som er identisk med det som tyskerne hadde på Hitler etter april 1945.
Tilbake til Alf R. Jacobsen. Han sier at man må «finne en løsning», men naturlig nok sier han ingenting om hvordan det skal skje. Hvordan skal man «finne en løsning»? Bedriver Jacobsen ren ønsketenkning? Så vidt vi kan se finnes det her ingen annen løsning enn en militær seier for en av partene.
Jacobsen fortsetter: «Eventuelt tvinge partene til en løsning som begge er nødt til å leve med. Vi har gjort det i alle andre konflikter etter annen verdenskrig, og vi er også nødt til å gjøre det her» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.45).
Vi er noe overrasket over at Jacobsen sier at vi har funnet forhandlingsløsninger i «alle andre konflikter etter annen verdenskrig». Vi er ikke sikre på hvilke konflikter han tenker på. Kan det være det som kalles konflikten i Midtøsten, krigen mellom Israel og en rekke islamistiske grupperinger, en krig som har pågått nærmest kontinuerlig med varierende styrke siden 1948? Kan det være krigen i Afghanistan, en krig som endte med nederlag for USA og Vesten og seier for barbarene i Taliban? Kan det være den andre Gulf-krigen? Den første Gulf-krigen, som oppsto etter at Saddam Husseins Irak invaderte Kuwait, endte ikke en fredsavtale, men i en våpenhvileavtale med en rekke betingelser som Iraks diktator valgte å ikke overholde. Siden Saddam Husseins regime ikke overholdt våpenhvileavtalen, ble krigen tatt opp igjen cirka ti år senere, etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. (Irak var dog ikke involvert i disse angrepene.)
Borgerkrigen, for å kalle den det, i Jugoslavia endte med at hver gruppe fikk sitt eget område; Jugoslavia ble delt opp i cirka et halvt dusin nye land. Heller ikke borgerkrigen på Sri Lanka endte vel med en forhandlingsløsning, dette til tross for at i begge tilfeller hadde Norge sendt fredsmeglere for å skape fred før det ble alvorlig krig. Til Jugoslavia sendte Norge Thorvald Stoltenberg, og til Sri Lanka sendte Norge Erik Solheim. Disse tos innsats var total fiaskoer; etter at disse to fredsforhandlerne hadde gitt opp ble det alvorlig krig begge steder.
Vi kan ikke se at Jacobsen har rett når det gjelder hans påstand om at konflikter er løst med forhandlinger og fredsavtaler.
Jacobsen sier videre at man må «Eventuelt tvinge partene til løsning». Men hvem er det som skal tvinge disse partene til løsning? Hvem skal tvinge Russland og Ukraina til en forhandlingsløsning? FN? Vi har jo hørt uttrykket «FNs fredsbevarende styrker», men de blir jo som regel beordret vekk dersom intense kamphandlinger oppstår. Vi har også sett at FNs fredsbevarende styrker bare har sett en annen vei når en militær gruppe på vegne av den ene parten i en væpnet konflikt har foretatt massakre på sivile.
FN er ikke bare en gjennomført umoralsk organisasjon, den er også latterlig. FN er umoralsk fordi alle land sitter på like fot; både siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige i FNs verden. Russland sitter i fast plass i sikkerhetsrådet etter illegitimt å ha arvet plassen etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, Iran satt i FNs Kvinnekommisjonen, generalforsamlingen fungerer som en resolusjonskvern mot Israel, men ignorerer menneskerettighetsbrudd i muslimske land, osv.
Vi kan ikke se at Jacobsens ønske om at noen skal tvinge igjennom en fredsavtale har noen som helst forankring i virkeligheten. Den eneste makten som kunne dette, hvis de hadde den moralske styrken til å gjøre det, er USA, men direkte amerikansk innblanding i denne krigen er det vel ingen som ønsker seg …..
Jacobsen fortsetter: «Hva er Norge internasjonalt? Vi er fredsnasjonen. Det er det vi eksporterer, vi eksporterer fred. Vi er et av de største giverlandene i verden, nesten 50 milliarder. I utenriksdepartementet og ellers er dette nærmest en industri. Jeg vet ikke hvor mange tusen som lever av å selge fred. Dette har vært den sikreste karriereveien for hele dette ungdoms-korpset som kom fra universitetene og de politiske miljøene, de har reist rundt i verden for å skape fred uten å greie det. Det er nesten ikke et sted hvor det er blitt fred etter at Norge har vært der og forsøkt å skape fred» (lenke nedenfor, dette er fra 16.20).
Nå sier Jacobsen at Norge er verdensmester i å drive fredsarbeid, at vi har sendt våre beste kvinner og menn for å skape fred rundt omkring i verden, men at de aldri har lykkes.
Jacobsen går altså inn for fredsforhandlinger i Ukraina-krigen, sier at Norge er verdensmester i å forsøke å skape fred rundt omkring, men at vi aldri har klart å skape fred noe sted.
Vi kan derfor ikke se at det er noe som helst realitet i ønsket om å få til en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina.
Det kan hende det blir en fredsavtale, en fredsavtale som innebærer at Russland får deler av Ukraina, men en slik fredsavtale vil ikke skape fred, den vil føre til at Ukraina blir misfornøyd og etterhvert vil forsøke å få tilbake disse områdene som Russland har stjålet.
En rekke andre væpnede konflikter som ikke endte med en klar militær seier til en av partene førte bare til at det kom en ny krig noen tiår senere. Eksempler på dette er første verdenskrig: den endte uten klar seier til noen av partene, og det kom en ny krig i Europa 20 år senere. USAs president Woodrow Wilson ville ha en «fred uten seierherrer», men en av de alliertes generaler under første verdenskrig, Ferdinand Foch, hevdet at det som ble betraktet som en fredsslutning i 1918, «ikke var fred, men en våpenhvile som kommer til å vare 20 år». (Disse sitatene er hentet fra Lewis, side 186.) Som kjent ble det en ny storkrig i Europa 20 år etter første verdenskrigs avslutning (første verdenskrig sluttet med en våpenhvileavtale i november 1918, men fredsavtalen ble undertegnet i 1919.) Den første Gulf-krigen endte på en uklar måte, og det blir en ny krig ti år senere.
Det er dette historien viser: Fred oppstår kun etter at den aggressive parten lider et klart militært nederlag. Annen verdenskrig endte med klare tap til Japan og Tyskland, og disse landene ble sterke og relativt frie nasjoner etter at krigen var avsluttet, dette fordi den politiske kursen bla lagt helt om, noe de gjorde fordi den kursen de hadde fulgt tidligere endte i disse to nasjonenes totale ødeleggelse. Krigen mellom Israel og enkelte grupper i områdene rundt pågår fortsatt, mer enn 70 år etter at den begynte. Norge har for øvrig vært en ivrig fredsforhandler i denne krigen (alle kjenner «Oslo-prosessen»), men uten at det er blitt fred.
At kun en klar militær seier til en av partene fører til fred er et mønster som dominerer historien. For den som vil vite mer anbefaler vi boken Johns Lewis´ bok Nothing Less That Victory: Decisive Wars and the Lessons of History (link nedenfor).
Det eneste som skal skape fred i Ukraina er at Russland taper i sitt forsøk på å okkupere deler av Ukraina. Annen verdenskrig endte med krav fra de allierte om at Tyskland og Japan skulle kapitulere betingelsesløst. Siden de allierte klart hadde vunnet krigen, ble dette resultatet. En slik avslutning på en krig sikrer fred.
Vi sier et entusiastisk og kraftfullt «Ja til fred!» – men dette innebærer at man samtidig sier et klart og tydelig «Nei til forhandlinger!». Fred – varig fred – oppstår kun etter at den aggressive og minst frie parten har tapt i krigen, etter at den angripende part har lidt et klart og tydelig militært nederlag. Vi bør derfor gjøre alt vi kan for å sørge for at Ukraina vinner denne krigen, og en seier til Ukraina innebærer at Russlands invasjon bli slått tilbake. Vi – NATO – bør absolutt ikke engasjere oss direkte i krigen, og vi bør heller ikke si at NATO er i krig med Russland, og vi bør ikke si at vi går inn for regimeskifte i Moskva. Et regimeskifte i Moskva vil komme når Russland har tapt krigen.
Krigen i Ukraina bør altså ende med at Russland trekker seg tilbake fra alle territorier de har okkuper, og at de erklærer at de oppgir alle krav på deler av ukrainsk territorium. Kun en slik avslutning kan sikre at Ukraina får en fremtid i fred. .
«Dette utspiller seg en gang i fremtiden. Myndighetene tatt i bruk en kontroversiell «empatitest». Testen er en revolusjon. Både teknologisk og psykologisk. Den skal fastslå hvorvidt borgerne har anlegg for empati og medfølelse eller for umoral og asosial oppførsel. De borgere som består testen, blir merket. De som stryker, kan miste jobb, venner og anseelse. De mister også tilgang til bestemte boligområder og butikker i landet. Testen fører til konflikt og polarisering. Samtidig nærmer en folkeavstemning seg. Myndighetene ønsker å gjøre testen obligatorisk.»
Dette er et noe redigert sitat hentet fra en bokanmeldelse i Aftenposten (link nedenfor).
En rekke ulike kilder har hevdet at et system som har mange likhetspunkter med dette er i ferd med å bli innført i Kina; Kina er jo et totalitært diktatur, og da vil myndighetene sjelden har problemer med å innføre slike forordninger. (Det er dog en vesentlig forskjell, det kinesiske systemet tester visstnok individers handlinger, og ikke deres personlighet.) En artikkel på Wikipedia forteller om noen av de tingene som kan inngå i et slikt system (link nedenfor).
Man kan få minus-score for å ikke ofte nok besøke sine gamle foreldre på gamlehjemmet, for å spille høy musikk på kvelden slik at det forstyrrer naboene, for å jukse på en eksamen eller i et dataspill, for å bestille bord på restaurant eller rom på et hotell uten å møte opp – men man kan få pluss-score hvis man for eksempel er blodgiver.
Hvis man viderefører dette, kan man få et system som tildeler poeng alt etter hvilke politiske mål og grupperinger man donerer penger til; støtter man opposisjonelle grupper får man minus-score, støtter man de riktige grupperingene får man pluss-score. Man kan få score etter hvilke aviser man kjøper, og etter hvilke bøker man låner på biblioteket. Ser man de riktige på propagandafilmene på den statlige TV-kanalen kan man få pluss-score, likeså hvis man ofte spiser vegetarisk mat. Man kan få minus-score hvis man reiser med privatbil eller fly, men pluss-score hvis man reiser med sykkel eller tog. Man kan også få minuspoeng hvis man ofte drikke alkohol, betaler penger til prostituerte eller besøker tvilsomme etablissement (bordeller, strippeklubber, casinoer).
Et slikt system er bare mulig å gjennomføre dersom myndighetene kan overvåke enhver borgers bevegelser (alle som har sin mobiltelefon påslått kan trackes) og økonomiske transaksjoner. Transaksjonene er mulig å overvåke dersom de skjer med bankkort eller med digitale penger; slik overvåking er ikke mulig ved bruk av kontanter.
Poeng-scoren kan være synlig på en app på en mobiltelefon, og i dag er det blitt slik at man er nærmest tvunget til å benytte mobiltelefonen i en rekke sammenhenger: En rekke type billetter finnes på apper på ens mobiltelefon; hvis man skal lade sin elbil må man som regel ha en app, og en rekke former for betalingstjenester finnes på apper. Det burde være enkelt for de styrende å koble tilgangen til apper og mengden penger man kan bruke til den poengscoren man har på den tilhørende appen på mobiltelefonen.
Vi her i Vesten fikk en forsmak på noe slikt, da det for et par år siden var snakk om vaksinepass: ideen var at man måtte vise vaksinepass, det vil si en bekreftelse på at man hadde fulgt myndighetenes anbefaling om å ta en vaksine mot Corona, for å kunne reise, for å kunne delta på arrangementer, og så videre. Nå ble dette kun i svært liten grad innført i Norge, men på enkelte områder i noen andre land var det en periode hvor det fantes slike krav.
I og med at den teknologiske utviklingen fortsatt går for full maskin, vil mulighetene til å teste borgerne bare bli mer og mer omfattende. Og med en omfattende test kan borgerne sorteres etter hvordan de oppfyller visse krav som myndighetene har satt, krav som store deler av befolkningen slutter opp om. (Praktisk talt hele befolkningen sluttet opp om vaksinepresset, og alle husker fremstillingen i media av de som var noe skeptiske til de hurtigutviklede vaksinene; de ble fremstilt som helt useriøse.)
Et av de tiltakene som det har vært mest snakk om, er klimakvoter: Hver enkelt borger skal få lov til å reise så og så mye, og formålet skal visstnok være å redde klimaet slik at vi ikke forårsaker en katastrofal global oppvarming. (Vi skyter inn enda en gang at klimahysteriet ikke har noen forankring i reelle problemer: klimaet varierer naturlig, vår påvirkning på klimaet ved brenning av fossile brennstoff er lik eller svært nær null, vi står ikke står foran en katastrofal global oppvarming, og de tiltakene som er innført og som har kostet titalls milliarder kroner, har ingen effekt på klimaet: Alt som er brukt på klimatiltak er fullstendig bortkastet bortsett fra for de pressgrupper og NGOer og vindmøllebaroner som håver inn enorme beløp i statsstøtte. Klimatiltakene fører bare til redusert velstand for folk flest.) Men klimakvoter kan komme, og da mest sannsynlig som en tillatelse til kun å ta et visst antall flyreiser per år, eller at man må betale en gebyr til staten alt dette hvor mange eller hvor lange flyreiser man tar.
Men det vi skal se på her er ikke poengsystemet, det som er det viktige er det faktum at den politikken som staten/myndighetene fører, den må ha oppslutning av en betydelig del av befolkningen. Det som har oppslutning er de fundamentale prinsippene som ligger til grunn for for politikken, ikke hver enkelt detaljimplikasjon av disse prinsippene. Det er ikke slik at politikerne/staten fører en politikk som befolkningen er helt uenig i, befolkningen støtter i store trekk den politikken som føres. Slik må det alltid være.
Det er altså alltid slik at borgerne i det store og hele slutter opp om hovedlinjene i den politikken som myndighetene fører; det er ikke mulig å føre en politikk som en stor del av befolkningen er imot. Ja, diktaturer finnes, men de finnes kun fordi befolkningen støtter opp om de fundamentale verdiene som diktaturet bygger på. Dersom holdningen i befolkning endrer seg vil også diktaturet falle (noe vi for eksempel tydelig så i Ceauşescus Romania omkring 1989).
Grunnen til at vi har den politikken vi har, og vi har den samme politikken i alle land i Vesten, er altså at befolkningen slutter opp om de verdiene som politikken bygger på. Praktisk talt hele befolkningen støtter høye skatter og avgifter, den støtter at det skal være offentlig tilbud på en rekke områder, og at myndighetene i stadig større grad skal regulere det som fortsatt går under navnet det private næringsliv. En slik politikk må føre til at den enkelte borgers frihet i stadig større grad blir innskrenket.
Det er innskrenkelser i denne friheten som fører til begrensninger i ytringsfriheten, begrensninger av næringsfriheten, at det blir stadig vanskeligere å drive private bedrifter. Videre, den fører til voksende skatter og avgifter, til inflasjon, til stigende priser, til mer byråkrati, til at det blir stadig flere offentlige ansatte, og den fører til lavere økonomikk vekst og resesjon (offisielle tall forteller at Europas økonomiske motor, Tyskland, nå er inne i en resesjon) – og alt dette betyr lavere/synkende velstand for folk flest.
En slik utvikling er det nødvendige resultat av at den individuelle friheten, inkludert næringsfriheten, blir stadig innskrenket.
Hva er da løsningen på dette problemet? Det er kun én løsning på dette problemet. Det som skjer er reelt sett at samfunnet i Vesten blir forgiftet. Ja, forgiftet er det rette ordet. En forgiftning fører til at den som blir forgiftet for dårligere helse – og det er jo dette som skjer i alle samfunn i Vesten.
Men det finnes en motgift. Det finnes kun én medisin som kan få oss over på rett spor, et spor som fører til at samfunnet blir preget av voksende velstand.
Denne medisinen, denne motgiften, er individuell frihet. Individuell frihet er et prinsipp som sier at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt; dette prinsippet sier at hvert enkelt individ skal ha rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Prinsippet sier at staten ikke har noen som helst rett til å krenke noen av disse, hverken individets kropp, individets eiendom, eller individets inntekt. Prinsippet innebærer at statens eneste oppgave skal være å beskytte det enkelte individs rett til å bestemme over seg og sitt. Staten skal da ikke tildele poeng for riktig oppførsel, men staten skal etter en rettferdig rettsprosess straffe de som har begått reelle kriminelle handlinger.
Systemet som er bygget på full individuell frihet kalles kapitalisme, eller laissez-faire kapitalisme, det er et system hvor statens oppgave kun er å beskytte borgerne, hvor det er full næringsfrihet og full frihandel, og hvor de aller fleste av de tilbud som i dag tilbys fra det offentlige – skole helsevesen, pensjoner, trygder, infrastruktur, og så videre – blir produsert og tilbudt på det frie, uregulerte, private markedet. I et slikt system blir de som begår reell kriminalitet satt i fengsel, og et slikt system vil derfor inneholder incentiver som gjør at hver enkelt blir mer produktiv, mer omgjengelig, at samfunnet blir stadig mer velstående, at korrupsjon og kameraderi og nepotisme stadig vil bli redusert i omfang, og at samfunnet beveger seg i retning av stadig mer fred, harmoni og velstand for stadig flere av borgerne.
Problemet er at det er ingen aktører (vi holder oss her til Norge) som forfekter individuell frihet. Ingen akademikere, ingen intellektuelle, ingen aviser, ingen organisasjoner, ingen politikere, ingen partier. Dette innebærer at det ser ut som om svært få kjenner til den eneste motgiften mot den forferdelige utviklingen vi er inne i nå, og det er enda færre som ønsker at denne motgiften skal brukes.
Grunnen til at vi har en slik politikk, er altså at praktisk talt alle er sterkt imot prinsippet om individuell frihet. Dette betyr reellt sett at alle aktører i samfunnet støtter de fundamentale prinsipper som ligger til grunn for den stadig mer negative utvikling vi ser hver eneste dag, og derfor er det på kort sikt svært liten grunn til å være optimistisk med hensyn til utviklingen.
For å gi en kort oppsummering: den eneste medisin mot den skadelige utvikling vi ser seg omkring oss i alle samfunn i Vesten i dag er full individuell frihet. Det kulturelle klima er dessverre slik at dette er et standpunkt som i dag er helt ukjent, og de få som er tilhengere av individuell frihet har derfor et kolossalt opplysningsarbeid foran seg.
Ifølge Store norske leksikon er dommedag «forestillingen om verdens undergang». Forestillingen oppstod først innenfor primitive tankesystemer som dominerte i enkelte kulturer for opptil flere tusen år siden, og inneholder derfor forestillinger om at «Gud skal holde dom over gode og onde». SNLs omtale inneholder også følgende observasjon: «Ideen om undergangen og dommen hver for seg finnes utbredt nesten i hele verden.» En vanlig forestilling er også at etter dommedag skal det kommet en ny og langt bedre verdensorden.
En rekke prominente aktører har i årtusener varslet at dommedag er rett rundt hjørnet, at endetiden er nær, og at den vil komme snart, det vil si i tilhørernes levetid. En av de første som sa noe slikt var Jesus: «Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt» (Matteus 16:28). Siden denne dommedagen ikke inntraff – noe den forøvrig aldri gjør – har denne bevegelsens tilhengere, som man kunne forvente, kommet med en rekke ulike fortolkninger som innebærer at utsagnet egentlig betyr noe helt annet enn det det sier.
Hvis vi ser på de siste cirka 40 til 50 årene, har dommedagsprofetene som regel opptrådt på vegne av miljøbevegelsen. Rachel Carson hevdet tidlig på 60-tallet at bruk av insektmidler kunne ødelegge alt liv på jorden (i boken Silent Spring), Roma-klubben sa tidlig på 70-tallet at ressursene snart ville ta slutt (i boken Limits to Growth), og på 70-tallet hevdet en del forskere at vi sto foran en ny istid, og noen hevdet at at vi snart ville oppleve en befolkningseksplosjon. Ingen av disse dommedagsprofetiene slo til.
De dommedagsprofetiet som har dominert de siste årene er det som går ut på at nå er vi utsatt for en menneskeskapt, katastrofal global oppvarming – slagordet er «kloden koker», og at problemet kan løses ved å innskrenke vår frihet og å redusere vår velstand.
Spådommer om at den globale oppvarmingen ville føre til at polene smeltet, at havnivået ville stige mer enn 70 m før år 2000, og en rekke andre katastrofale konsekvenser, har florert i pressen i mange tiår. Men de spådommene som er blitt gitt har alltid vist seg å være feil – dommedag har ikke inntruffet.
Men i det siste er det kommet en helt ny spådom om at vi har en katastrofal fremtid foran oss: Nå er det AI som skal ødelegge oss. (AI er en forkortelse for Artificial Intelligence, på norsk er det noen som benytter KI: Kunstig Intelligens.)
AI er en egenskap som programmere kan gi visse datamaskiner. Datamaskiner kan programmeres til å samle store mengder data, til å plukke ut noen av disse dataene (i samsvar med kriterier programmereren har valgt), og sette dem sammen på bestemte måter alt etter hva den som bruker datamaskinen ønsker.
Resultatet av dette kan se ut som om dataprogrammet gir svært intelligente svar på alle mulige spørsmål og oppdrag – og «alle mulige» er ingen overdrivelse her. Her er noen få eksempler på hva slags oppdrag datamaskiner kan gi god respons på: Den kan skrive en kort artikkel om den industrielle revolusjon slik en 14 åring ville ha skrevet den – inkludert typiske skrivefeil som en 14 åring vil gjøre; den kan skrive en 30 siders artikkel om kunstig intelligens slik Charles Babbage ville gjort det; den kan lage en tegning som ser ut som om Leonardo Da Vinci hadde forsøkt å illustrere kunstig intelligens; den kan lage en versjon av «Ja, vi elsker» slik Luciano Pavarotti vil ha sunget den; den kan lage sanger slik en bestemt nå avdød komponist ville ha komponert den, fremført av en sanger som har vært død i 50 år; den kan lage malerier av moderne motiver slik Vermeer ville ha gjort det, osv. Altså, gir man denne type oppdrag til en datamaskin programmert på riktig måte vil den kunne gi meget plausible svar/resultater ut i fra de kriteriene programmereren har lagt inn i datamaskinen.
Den som programmerer en datamaskin kan altså gi datamaskin i oppdrag å samle data og å sette slike data sammen slik at et utvalg av disse dataene ser ut som en god fremstilling av et saksområdet. Men det kan kanskje være vanskelig å legge inn sperrer som gjør at dataprogrammet blir i stand til å skille godt mellom det som er sanne data og det som er usanne data, og det kan også skje at programmereren med viten og vilje legger inn kriterier som gjør at programmet han har laget gir en fremstilling, skaper et produkt, som gir et feil inntrykk i forhold til hva realiteter og fakta er. Dette kan føre til at slike datamaskiner kan gi opplysninger og fremstillinger som ikke er til å stole på. Siden det er dessverre blitt slik at mange i dag ikke leser forfattere de kjenner og stoler på når de skal sette seg inn i et saksområde, men heller bare slår opp noe på nettet når de trenger å få vite om noe om et område, kan dette føre til at mange vil basere seg på feilinformasjon når de skal danne seg sine oppfatninger og standpunkter.
Noen har også begynt å frykte at disse datamaskinene skal bli selvbevisste og begynne å planlegge å ta over verden, eller i hvert fall å ikke fungere på en optimal måte for de som har laget og programmert datamaskinene.
En ingress i Nettavisen oppsummerer: «Kunstig intelligens kan gjøre fantastiske ting, som å skape billedkunst, skrive skolestiler og slukke branner. Men KI kan også spre farlig propaganda og løgn», og artikkelen sier blant annet følgende: «Kunstig intelligens (KI) er datasystemer som kan lære av egne erfaringer og løse komplekse problemer i ulike situasjoner og miljøer – altså som et menneske. Eksperter understreker at utviklingen av kunstig intelligens har et enormt potensial til å utrette fantastiske ting til gode for mennesker. Samtidig advarer de om at hastigheten, kraften og kreativiteten i KI gir nye muligheter for alle som er villige til å bruke løgner og propaganda for å fremme sine egne mål.» (lenke nedenfor).
Vi har gjennom hele historien sett at når det kommer noe nytt kan det ha enorme muligheter for å gjøre menneskers liv og miljø bedre, men det er alltid noen som advarer og sier at nyvinningen vil føre til en katastrofe. Vi nevnte noen eksempler på dette over, men det finnes mange flere: Det var restriksjoner på bruk av bil når den kom, det var motstand mot innføring av TV, det var motstand mot innføring av farge-TV, det var motstand mot innføring av private radio- og TV kanaler, det var motstand mot bruk av vaksiner, det var motstand mot bruk av fosterdiagnostikk, og hvis vi går litt lenger tilbake i historien ble de første maskiner som gjorde jobben som mennesker tidligere hadde gjort bokstavelig talt sabotert i frykt for at de skulle ta jobbene fra mennesker.
Og, akkurat som man kunne forvente: for noen uker siden kom det advarsler mot AI fra tunge personer innen det relevante fagmiljøet. En samling viktige entreprenører kom nylig med en uttalelse som ba om at utviklingen av AI burde settes på vent i seks måneder. Vi siterer fra en avisartikkel:
«Tech experts call for 6-month pause on AI development. As artificial intelligence makes rapid advances, a group of experts has called for a pause. They have warned of the negative effects runaway development could have on society and humanity.
Several leaders in the field of cutting-edge technology have signed a letter that was published on Wednesday, calling for artificial intelligence developers to pause their work for six months.
The letter warns of potential risks to society and humanity as tech giants such as Google and Microsoft race to build AI programs that can learn independently.
The warning comes after the release earlier this month of GPT-4 (Generative Pre-trained Transformer), an AI program developed by OpenAI with backing from Microsoft.
«Powerful AI systems should be developed only once we are confident that their effects will be positive and their risks will be manageable,» the letter said.
Signatories to the letter included big names such as Stability AI CEO Emad Mostaque, researchers at Alphabet-owned DeepMind, and AI heavyweights Yoshua Bengio and Stuart Russel, as well as household names such as Tesla and Twitter CEO Elon Musk and Apple co-founder Steve Wozniak.
The letter says «recent months have seen AI labs locked in an out-of-control race to develop and deploy ever more powerful digital minds that no one — not even their creators — can understand, predict, or reliably control.»
«We call on all AI labs to immediately pause for at least 6 months the training of AI systems more powerful than GPT-4,» it adds. «This pause should be public and verifiable, and include all key actors. If such a pause cannot be enacted quickly, governments should step in and institute a moratorium.»» (lenke nedenfor).
Det første vi vil si til dette er at alle burde vite, inkludert både politikere og journalister, at et slikt moratorium er umulig både å gjennomføre og å håndheve. Hvis et slikt moratorium kom, ville noen fortsette med denne forskningen hemmelighet.
Det er derfor umulig å ta oppfordringen i brevet bokstavelig. Men det som er en rimelig tolkning av budskapet er å betrakte det som en slags advarsel fra de personene som står bak. Det kan også være slik at meningen bak utspillet er at de som står bak ønsker å komme med i de offentlige komitéer og utvalg som skal utforme reguleringene på dette feltet, Ja slik det kulturelle klima er er det bare å forvente at de vil stadig komme mer og mer reguleringer også på dette området. (Reguleringer er statlig innblanding i privat eiendomsrett, og de går ut på å sette betingelser for hva private kan gjøre med det de eier.) Dette ønsket kan bestå av to deler: Dels et ønske fra de som får delta om å lage reguleringene til fordel for seg selv og for å hindre legge hindringer i veien for konkurrentene, og dels for å lage reguleringene slik at de blir minst mulig ødeleggende for bransjen.
Før vi kommer med våre betraktninger, siterer vi noe fra en fersk artikkel i Aftenposten: «Kunstig intelligens må reguleres», påståes det, og artikkelen forteller: «»Jeg mener vi må regulere kunstig intelligens. Og det haster.» Det sa justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) da hun nylig fikk overlevert flunkende nye sikkerhetsfaglige råd fra direktøren i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Sofie Nystrøm. Mehl har rett i at kunstig intelligens bør reguleres. Selvfølgelig har hun det. Kunstig intelligens gjør verden enklere. Også for dem som ikke har gode hensikter. Det var budskapet i NSM-rapporten Mehl hadde i hendene da hun sa det. Rapporten peker på hvordan kunstig intelligens kan brukes av fremmede makter eller andre trusselaktører til å spionere, spre falsk informasjon, påvirke, destabilisere og sabotere. … EUs første utkast til regulering av kunstig intelligens, den såkalte AI Act, ble lagt frem for to år siden. Siden har unionens jurister jobbet iherdig med lovteksten. … Blir lovforslaget vedtatt i sommer, vil alt fra utviklere til myndigheter og private virksomheter måtte forholde seg til strenge regler for hvordan teknologien kan brukes. I EU, da. Og sannsynligvis i EØS, som Norge er en del av. Det betyr for eksempel forbud mot ansiktsgjenkjenning i det offentlige rom. Forbud mot å blinke ut borgere som myndighetene bør følge med på i tilfelle de gjør noe ulovlig. Sånne ting. KI skal være åpent og ærlig, ikke lukket og manipulerende. For å sikre effektiv implementering og håndheving foreslår EU å etablere nasjonale tilsynsmyndigheter og et europeisk råd for kunstig intelligens» (lenke nedenfor).
Vi er imot alle reguleringer også på dette området, men som alltid når det kommer ny teknologi, må det kommet nye lover som presiserer hvordan eiendomsretten skal gjelde på hittil uoppdagede og ubenyttede områder. Mer presist om akkurat dette poenget her: det er behov for nye lover som presiserer og beskytter den private eiendomsretten slik at AI ikke kan brukes til å krenke enkeltindividets rett til å bestemme over seg og sitt, noe som inkluderer at eiendomsretten ikke skal krenkes. Det ser ut til at noe av dette er innholdet i den omtalen som Aftenposten gjengir fra EUs lovutkast. Vi skal ikke si noe mer om dette punktet her, men vi går nå over til vårt hovedpoeng i forbindelse med dette.
Vi mener at teknologiske nyvinninger er en god ting, dette fordi de gjør menneskers liv bedre. De kan brukes til å kolossalt øke produktiviteten, noe som fører til økt velstand, og velstand er en forutsetning for gode liv inkludert slike ting som rent miljø og rene og ryddige omgivelser.
Spesielt gjennom de siste 200 år er det kommet en rekke teknologiske nyvinninger, og svært mange av dem er blitt motarbeidet (noe vi også kort nevnte over).
På et vis kan man si at slike nyvinninger på enkelte begrensede områder har negative konsekvenser – et typisk eksempel er når maskiner overtar arbeidet som tidligere ble utført av mennesker, er det noen som mister jobben. De som sydde ble erstattet av symaskiner, de som vevet ble erstattet av maskindrevne vevestoler, de som satte tekster for trykk til bøker og aviser ble erstattet av dataprogrammer som innebar at de som skrev selv kunne sette teksten, menge sangere og underholdere ble erstattet av TV og radio, og kanskje om noen år vil sjåfører ble erstattet av biler som kjører seg selv. (Alle artikler om dette temaet inneholder mange eksempler av samme type.)
Men de som først tenker på de negative konsekvensene, de tenker som regel lite på de arbeidsplassene som oppstår når disse maskinene skal oppfinnes, produseres, vedlikeholdes, repareres, og resirkuleres når den tid kommer. Vi tar med et konkret eksempel på dette: Den amerikanske konservative journalisten Tucker Carlson ønsker å forby førerløse biler, dette fordi førerløse biler vil erstatte et stort antall sjåførjobber (han sier dette på en video vi har lenket til nedenfor). Han er ikke alene om å ha denne type fremtidsfiendtlige standpunkter.
Å bare se på antall jobber her, er feil fokus; det er egentlig umulig å beregne eksakt hvor mange jobber som forsvinner og hvor mange jobber som oppstår.
Det dette fundamentalt sett handler om er en frykt for forandring, en frykt for innovasjon, en frykt for å måtte forholde seg til nye utfordringer, en frykt for nye muligheter – og et ønske om stagnasjon, et ønske om at alt skal være slik det har vært.
Men et liv kan ikke være stagnasjon; et liv må være vekst eller forfall. De som går imot nyvinninger, de som nå vil ha restriksjoner på utvikling og bruk av AI, de velger stagnasjon, de velger forfall.
Det som skjer her er at noen prøver å finne ut smartere ting mer effektive ting å gjøre ting på, og noen ganger er kanskje resultatet ikke så godt, men noen ganger er resultatet godt og kan gjøre oss i bedre stand til å forstå virkeligheten og til å bruke våre evner til å skape bedre liv for oss selv. Noen sier et entusiastisk Ja til dette, men dessverre ser det ut til at mange sier at pessimistisk «Nei, vi vil ikke ha dette her».
Vi sier entusiastisk Ja til dette! Vi er for velstand, vi er for innovasjon, vi er for frihet, vi er for utfordringer, vi er for at mennesker skal ha det bra, vi er for at mennesker skal ha mulighet til å leve gode liv!!
Dette er ikke forenlig med begrensninger og restriksjoner og forbud mot investering, innovasjon, entreprenørskap, produksjon, kjøp og salg.
Vi er klar over at det finnes fallgruber og at nye ting innebærer risiko, men dette medfører bare at vi må være på vakt for å passe på at det vi benytter oss av, det vi tar til oss av lærdom eller det som gir seg ut for å være lærdom, er sant og rett og riktig.
Dette er en oppgave hver enkelt må gjøre selv. Du må passe på at du bare baserer deg på fakta, og logiske fornuftige resonnementer. Ingen andre kan gjøre dette for deg, det er opp til deg å leve ditt liv, og dette inkluderer at du må forholde deg til alle de utfordringer som du kommer ut for.
De som ønsker at det skal finnes et slags kontrollorgan som skal passe på at den informasjonen som kommer er sann og rett og riktig – det de egentlig gir uttrykk for er at de trenger en barnepike fordi de selv ikke er villig til eller i stand til å møte, forstå og fungere i virkelighetens verden.
Vi er for all innovasjon, men vi er også for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt – det er for øvrig dette som er frihet. Et eksempel på slik krenkelse av frihet er innsamling av personlig informasjon om den enkelte uten at den enkelte selv har gitt tillatelse til at slik informasjon kan samles.
Vi vil ikke ha noe moratorium på utvikling av AI, tvert imot de vil fjerne alle statlige, offentlige, hindringer på investering i og bruk av AI, så fremt den kun brukes til oppgave som ikke krenker individuell frihet.
AI kommer heller ikke til å føre til en ny dommedag eller til at maskinene tar over.
Det som er å frykte, er at friheten stadig innskrenkes. Datateknologi kan lett benyttes av staten på måte som gjør det vanskelig for individer å benytte den dessverre stadig minker den friheten de har igjen.
Et eksempel som vi ikke skal gå grundig inn på her er utviklingen vi ser i retning av mindre bruk av kontanter og mer bruk av kort, og kanskje også etterhvert digitale statlige penger. (I dag har din bank full mulighet til å sjekke all din pengebruk når du benytter kort, og staten kan enkelt få banken til å oppgi alle opplysninger om din pengebruk.)
Dette kan altså bety at staten i første omgang kan overvåke all din pengebruk, og etterhvert muligens også legge restriksjoner på din pengebruk, det vil si nekte deg å bruke penger fra din egen konto til å betale bestemte mottagere. Men problemet her er ikke AI, problemet er mangel på individuell frihet.
Dessverre står individuell frihet så svakt i dagens kultur i Vesten, at de aller fleste betrakter innskrenkninger i individuell frihet som et stort gode, og mange tror at mange av problemene kan løses ved å legge begrensninger på bruk av AI.
Problemet er ikke AI, problemet er innskrenkninger av individuell frihet.
Individuell frihet står så svakt at det ikke finnes noen aktører (av de som kommer til orde i mainstreammedia) som er tilhengere av full individuell frihet.
Og hvis det er noe som vil føre til dommedag, eller til en kraftig reduksjon av velstanden, så er det de stadige innskrenkninger av individuell frihet.
I en kronikk nylig publisert i Aftenposten diskuterer professor Øyvind Østerud temaet «liberal verdensorden». Han tar utgangspunkt i en oppfatning om at en slik har eksistert, men ble brutt da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, og hevder at denne oppfatningen er feil: stormaktene har aldri respektert det er vi her kanskje kan kalle regler om fair play. Østeruds kronikk har noen gode poenger, men også noen åpenbare mangler, og etter vårt syn treffer hans hovedpoeng ikke midt i blinken. I det følgende vil vi begrunne dette. Innledningsvis vil vi se på noen viktige og relevante eksempler fra tiden etter annen verdenskrigs avslutning.
Vietnam
«Frankrike førte krig mot nasjonale opprørsbevegelser i Indokina … …. USA førte en mer enn ti år lang krig i Vietnam, til støtte for et upopulært og korrupt marionettregime.»
Dette er alt Østerud skriver om Vietnamkrigen (om USAs engasjement i Vietnam, som varte fra tidlig på 60-tallet til 1975, og om forløpet). Han burde ha skrevet mye mer.
Etter annen verdenskrig fikk/tok kommunistiske regimer makten i en rekke land; Sovjetunionen førte en politikk som innebar at praktisk talt alle land i Øst-Europa ble deres lydriker, og etter en borgerkrig i Kina fikk kommunistene makten også der. De som tapte borgerkrigen rømte fastlandet og etablerte en ny stat på øya Formosa/Taiwan, og denne utviklet seg i retning av stadig større frihet. Kort etter borgerkrigens avslutning invaderte kommunist-Kina Tibet. Det kommunistiske Nord-Korea angrep i 1950 Sør-Korea med støtte fra Russland og Kina, og det så ut til at kommunismen ville spre seg over en stadig større del av verden. Kommunismen fører som kjent til fattigdom og undertrykkelse for folk flest, og til et luksusliv for eliten – så lenge kommunismen varer. Ledelsen i USA hadde lært leksen fra annen verdenskrig om at ettergivenhet ovenfor tyranner, som alle unntatt Churchill og Pilsudsky oppfordret til ovenfor Hitler på 30-tallet, var en feil strategi, og bestemte seg for å bekjempe kommunismen der hvor den begynte å spre seg.
Utgangspunktet var at Vietnam var en fransk koloni som etterhvert på et vis fikk en slags selvstendighet. Opprinnelig var det dog to land, med to ulike folkegrupper. (Den som vil vite mer om dette kan lese Frank Bjerkholts bok Vietnam: det store bedraget.)
Landet ble dog delt i Nord-Vietnam og Syd-Vietnam, og før delingen flyktet et meget stort antall vietnamesere fra det som skulle bli det kommunistiske Nord-Vietnam til det mer vestlig orienterte Syd-Vietnam. Nord-Vietnam ble et diktatur under gammelkommunisten Ho Chi Minh, og regimet satte umiddelbart i gang en geriljakrig mot Syd-Vietnam for å legge også dette området under kommunismen. Å kalle styrkene som ble ledet av Ho Chi Minh for en «nasjonale opprørsbevegelse», slik Østerud gjør, er ikke helt i samsvar med sannheten, dette var primært en hær som kjempet for å utbre kommunismen.
Etter annen verdenskrigs avslutning i 1945, og frem til kommunismens sammenbrudd i Sovjetunionen omkring 1990, ble det ført en kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Men i enkelte områder utenfor Europa kom det til varme kriger mellom disse to supermaktene: Sovjetunionen ville spre kommunismen med militærmakt, og USA forsøkte å demme opp for denne spredningen av kommunismen. Formelt var det ikke krig mellom USA og Sovjetunionen, men de støttet hver sin side i flere kriger; viktigste av disse var Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Man kan si at disse krigene var proxy-kriger mellom Sovjet og USA. USA gikk inn i disse krigene dels for å forsvare en vestlig samfunnsorden, dels for å hindre at kommunismen spredte seg, dela for å vise at USA mente alvor i kampen mot kommunismen, og dels for å vise at USA var en alliert man kunne stole på: NATO ble som kjent opprettet for å hindre at Sovjet la unders seg enda flere land i Europa. Det var rimelig klart at USA var den sterke kraften i NATO, landene i Europa var med i NATO fordi USA skulle hjelpe dem dersom Sovjetunionen angrep. Dersom USA ikke hadde engasjert seg i Vietnam, ville kommunismen har spredt seg ytterligere uten motstand, og USAs allierte ville fått redusert sin tillit til at USA kunne hjelpe dem dersom de ble angrepet av en kommunistmakt. Den interesserte kan lese om dette i Michael Linds grundige bok Vietnam: The Necessary War.
Ja, Østerud har rett i at regimet i Saigon ikke var et lysende eksempler på frihet og markedsøkonomi, men det som skjedde etter at USA trakk støtten til Syd-Vietnams regime, var at kommunismen ble innført i landet og den førte til tortur, undertrykkelse, et kolossalt antall sydvietnamesere ble plassert i fangeleire/omskoleringsleire, og alle de andre grusomheter som kommunismen alltid fører til når et nytt land ble lagt under kommunismens jerngrep.
Vi kan også nevne det enorme antall båtflyktninger; om lag to millioner mennesker flyktet fra Syd-Vietnam da kommunistene vant og overtok etter at president Nixon midt på 70-tallet trakk USA ut av Syd-Vietnam. En viktig årsak til at kommunistene vant var at det var en meget aktiv femtekolonne i Vest-Europa og USA, en femtekolonne som besto av svært aktive grupper som demonstrerte og protesterte mot krigen, og disse gruppene var i all hovedsak drevet av kommunister og i betydelig grad finansiert fra Moskva.
Det eneste Østerud skriver om Vietnamkrigen er det vi siterte over: det handlet om at USA støttet et korrupt diktatur. Østeruds fremstilling er svært mangelfull. Det er all grunn til å tro at dersom Syd-Vietnam og USA hadde klart å slå den kommunistiske invasjonen tilbake, ville regimet utviklet seg i en mer demokratisk retning slik det skjedde både i Sør-Korea og på Taiwan.
Vi nevner bare kort at USA omtrent samtidig også trakk støtten til Lon Nols militærregime i Vietnams naboland Kambodsja – og resultatet av dette var at den kambodsjanske kommunisten Pol Pot fikk makten, og hans gruppe Røde Kumer gjennomførte et av historiens verste folkemord mot landets egen befolkning, mellom 1,5 og 3 millioner kambodsjanere ble drept.
Etter at kommunistsiden vant krigen i Vietnam, ga dette kommunistene blod på tann. Spesielt regimet i Moskva intensiverte sin støtte til ulike grupper, spesielt i Afrika og i Mellom- og Sør-Amerika, grupper som forsøkte å tilrane seg makten i landet de opererte i. Det som reelt sett skjedde var at lokale krigsherrer eller kriminelle gjenger fremstilte seg som frigjøringsbevegelser, og de kunne dermed motta både penger fra Moskva, prestisje, og internasjonal anerkjennelse. Disse frigjøringsbevegelsene var parter i borgerkriger i flere land, borgerkriger som neppe ville ha oppstått dersom kommunistene ikke hadde seiret i sitt forsøk på å erobre Syd- Vietnam.
Chile
«Den valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, døde i et militærkupp som hadde USA i ryggen.» Østerud burde ha nevnt noe om bakgrunnen for det som skjedde.
En valgseier til venstreorientertere krefter med Salvador Allende som leder i Chile i 1970 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: « I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist, og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av Central Intelligence Agency. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll. 26. mai 1973 erklærte Chiles høyesterett enstemmig at Allendes regime var i strid med konstitusjonen. Dette førte til at Allende ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973. Presidentpalasset hvor Allende og hans medarbeidere befant seg ble bombet med fly før det ble angrepet med stridsvogner og soldater. President Allende og hans folk forsvarte seg i en rekke timer. Da kampene var slutt, var Allende død. Mer enn tre tusen personer ble drept under kuppet. Mer enn tredve tusen mennesker ble torturert i den påfølgende tiden. Frem til 1990 ble landet styrt som et militærdiktatur under ledelse av Augusto Pinochet, da den demokratisk valgte presidenten Patricio Aylwin tok over.»
Allendes regjeringstid var altså preget av det som så pent heter sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, og forsøk på omfordeling av rikdom, noe som resulterte i streiker, uroligheter og konfrontasjoner – og en økonomisk krise. Sitatet fra Wikipedia over nevner ikke at et vedtak i nasjonalforsamlingens underhus (81 mot 47 stemmer) anmodet militæret om å gripe inn for å gjenopprette orden med begrunnelse at Allendes regjering gjentatte ganger hadde brutt konstitusjonen og menneskerettighetene.
Allende forsøkte i samsvar med sin marxistiske ideologi å gjøre Chile om til et tradisjonelt kommunistisk diktatur, en type regimer verden dessverre har sett så mange av. Østeruds poeng er åpenbart å kritisere USA fordi USA støttet dette kuppet – men at USA støtter et regimeskifte er bare som man kunne forvente i og med at Allendes kommunistiske regime eksproprierte en rekke amerikanske selskapers eiendommer i landet.
Vi skyter inn her at vi tar sterk avstand fra tortur av fanger, men dessverre ser det ut til at slike ting altfor ofte forekommer i Sør-Amerika. Vårt poeng er heller ikke å si at vi støtter kuppet, poenget er bare å gi en bakgrunn som burde ha vært med i Østeruds artikkel.
Chile ble demokratisk etter at Pionchet frivillig gikk av som president i 1990. Pinochet fortsatte som sjef for forsvaret til 1998, og Chile ble etterhvert det mest velstående landet i Sør-Amerika, dette fordi kuppet stanset sosialistens planer, planer som ville ha ført landet ut i stor fattigdom. USA ga ikke effektiv hjelp til de som forsøkte å hindre at sosialismen ble innført i land som Cuba og Venezuela, og disse landene er da blitt ekstremt fattige.
Irak
«Maktpolitisk ble de vestlige hvetebrødsdagene etter den kalde krigen kortvarige. USA fikk ikke oppslutning om angrep på Irak i 2003. Frankrike brøt ut av den vestlige fronten, med støtte av Tyskland, og stemte imot et militært angrep på Irak.»
Østerud presiserer ikke at USAs angrep på Irak i 2003 var en fortsettelse av krigen som begynte da Irak angrep og invaderte Kuwait i 1990. Om denne skriver Østerud: «Det hadde sett løfterikt ut at Sikkerhetsrådet sto samlet da Irak invaderte Kuwait i 1990–91. Dette oppløftende øyeblikket, med USA som eneste virkelige supermakt».
USA mobiliserte stort og ledet en FN-hær som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, og det ble inngått en våpenhvile. Altså ikke en fredsavtale, det var en våpenhvile. Et element i denne våpenhvileavtalen var at Iraks regime under tyrannen Saddam Hussein, skulle dokumentere at det hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen: Saddams regime hadde brukt giftgass under en tidligere pågående borgerkrig i Irak. Slik dokumentasjon ble aldri fremlagt. Saddam lekte isteden katt mus med de FN-inspektørene som skulle dokumentere at disse våpnene var destruert – med andre ord: Saddam Hussein holdt ikke sin del av våpenhvileavtalen. FN truet utover 90-tallet gjentatte ganger med å ta opp igjen krigen, men FN er en er en helt tannløs organisasjon og disse truslene hadde ingen effekt på Saddam. Etter terrorangrepene på USA 11. september 2001 fryktet amerikanske myndigheter at Irak skulle begynne å benytte masseødeleggelsesvåpen, og tok derfor opp igjen den krigen som hadde stått på vent i mer enn ti år for å sikre at Saddams regime ikke igjen skulle angripe USA eller andre vestlige mål.
Østerud nevner at Frankrike og Tyskland gikk imot USAs ønske om å ta opp igjen krigen, men dette gjorde de i hovedsak fordi lederne i disse to landene var venstreorienterte (Chirac, Schröder) og heller ønsket å appellere til egne velgergrupper enn å støtte USA. I de første valgene etter at denne krigen ble tatt opp igjen var det konservative kandidater som gikk seirende ut av valgene i både Frankrike og Tyskland (Sarkozy og Merkel).
På disse tre punktene – Chile, Sør-Vietnam og Irak – er Østeruds fremstilling så mangelfull at leseren får et helt feilaktig bilde av det som virkelig skjedde.
Hegemoni
Men viktigst er dog Østeruds betraktninger om hegemoni og en liberal verdensorden. Østeruds poeng er at stormaktene alltid har brukt sin makt, og at det aldri har eksistert en tilstand hvor stormaktene har praktisert fair play og vist respekt overfor hverandre.
Noen har sammenlignet Putin’s invasjon av Ukraina med USAs innblanding i for eksempel Sør-Korea, Iran, Irak, og, som nevnt ovenfor, Syd-Vietnam og Chile. (Om Iran vil vi bare kort si at USA åpenbart støttet kuppet som i 1953 avsatte Moussadeqh og innsatte shahen, men dette var etter at Mossadeghs regime hadde eksproprierte en rekke amerikanske selskapers eiendommer i landet. Under president Carter trakk USA støtten til shahens regime, og landet ble et islamistisk diktatur under Khomeiny.) Overraskende nok nevner Østerud ikke Korea-krigen – dette kanskje fordi den var vellykket sett fra Vestens side, og derfor ikke passer inn i det bildet Østerud forsøker å skape.
La oss se på en parallell: USA forsøkte å beskytte Sør-Korea mot en kommunistisk invasjon og lyktes. Sør-Korea ble etterhvert et noenlunde fritt og meget velstående samfunn. USA forsøkte å beskytte Syd-Vietnam mot en kommunistisk invasjon, og mislyktes. Syd-Vietnam ble da raskt umiddelbart svært ufritt og fattig kommunistisk diktatur. (Utviklingen gikk dog i mer positiv retning i Vietnam etter kommunismens sammenbrudd cirka 15 år etter at Vietnamkrigen tok slutt.)
USA forsøker å beskytte noenlunde frie samfunn, men når andre invaderer – eksempler er Kinas okkupasjon av Tibet, Sovjets okkupasjon av Øst-Europa, og nå Russlands invasjon av Ukraina – er formålet å øke makten som ligger i Beijing eller Moskva, og å utvide territorier regimene kontrollerer. De landene som blir invadert av kommunist- eller fascist-regimer, blir ufrie og derfor fattige.
Det å da setter likhetstegn mellom USA innblanding og Kinas/Sovjets/Russlands innblanding, er helt feil.
Ja, USAs innblanding har iblant vært mislykket. Et eksempel som ofte trekkes frem er innblandingen i Libya i 2011, mens Barack Obama var president i USA. Mitt syn har hele tiden vært at USA og NATO aldri skulle blandet seg inn i denne borgerkrigen; hverken USA eller NATO hadde noen egeninteresse i en slik innblanding. Grunnen til at NATO allikevel blandet seg inn var frykten for Libyas diktator Muhammar al-Gadafis planer i den pågående borgerkrigen. En fersk kronikk i Aftenposten oppsummerer: «Libya-aksjonen skjedde på folkerettslig grunnlag, der det på forhånd var gitt et mandat for å håndheve FN-resolusjon 1973/2011. Autorisasjonen omfattet «all necessary measures» og var begrunnet i beskyttelsen av 750 000 sivile i Benghazi som Libyas diktator Muammar al-Gadafi hadde lovet å utslette som rotter. Kolonner av stridsvogner og kamputstyr under hans kontroll nærmet seg …. Før militæraksjonen ble autorisert av FN, var alle diplomatiske pressmidler forsøkt. Sanksjoner, frys av aktiva, reiseforbud, eksklusjon fra FNs menneskerettighetsråd.» (Dette er fra en kronikk skrevet av Michael Tetzschner, link nedenfor.)
Man kan også si at krigen i Irak var mislykket, men dette var fordi president Obama trakk styrkene ut for tidlig. Amerikanske styrker sto svært lenge både i Tyskland og Japan etter at krigshandlingene opphørte i 1945, noe som var nødvendig for å sikre en fredelig utvikling i disse landene, og for å sikre at de ideologiene som forårsaket angrepskrigene fra disse to landene ikke blomstret opp igjen. Det samme burde skjedd i Irak, men president Obamas politikk hindret dette. Krigshandlingene i Irak var i det store og hele avsluttet med seier til USA, men da president Obama trakk de amerikanske styrkene ut oppsto det et maktvakuum, og ideologien som hadde forårsaket angrepene kunne blomstre opp igjen. (Man kan dog si at den amerikanske befolkning var gått lei av krigen og at president Obama bare gjorde det befolkningen ønsket. Etter vårt syn burde allikevel president Obama latt styrkene bli stående i Irak; han ville helt sikkert vært i stand til å få de bevilgende myndigheter i USA med på dette dersom han hadde ønsket dette og satset sterkt på dette). Det maktvakuum som oppsto da Obama trakk styrkene ut førte til oppblomstringen av terroristorganisasjonen Islamsk Stat. USAs tilbaketrekning fra Afghanistan var også en katastrofe; etter vårt syn burde USA latt styrkene bli værende i Afghanistan (dette har vi tidligere skrevet om her på Gullstandard).
Noen har hevdet at krigen i Ukraina handler om at USA forsøker å utvide sitt hegemoni og derved nærme seg Russlands grenser, og at det ikke er overraskende at Russland reagerer når USA får sterk innflytelse i et land som ligger rett ved Russlands grense. Men det som er det viktige poenget her er følgende: Utviklingen i Ukraina de siste årene har gått i en retning som innebærer mer markedsøkonomi, større individuell frihet, kamp mot korrupsjon– det vil si i vestlig retning. Det er kun en utvikling i denne retningen som kan føre til fred, frihet og velstand for borgerne. Den russiske elite med Putin i spissen har fryktet at disse verdiene skulle komme inn i Russland, og derfor har de forsøkt å hindre at disse verdiene kommer nærmere Russlands grenser, det vil si ved å forsøke å hindre at de slår rot i Ukraina. Dette er grunnen til at Russland invaderte Ukraina.
Østeruds kronikk mangler en del vesentlige elementer, og den vektlegger ikke den prinsipielle forskjellen mellom å være under innflytelse av et noenlunde fritt land, USA, eller å være under innflytelse av diktaturer som Russland eller Kina. Slik vi ser det er det en svært stor forskjell mellom å være under Russlands eller Kinas hegemoni, slik for eksempel Hviterussland eller Tibet er, eller å være under USAs hegemoni, slik for eksempel Sør-Korea og Taiwan er. Å likestille USA på den ene siden med Russland/Kina på den andre siden, er en helt feil måte å betrakte denne problemstillingen på. Vi sier dog ikke at Østerud setter dette likhetstegnet, men mange av de som har bidratt i denne debatten, gjør det. .
Michael Tetzchner tilbakeviser i denne kronikken påstander fremkommet fra både fremtredende Rødt-politikere og akademikere om at daværende statsminister Jens Stoltenberg er en krigsforbryter på grunn av Norges deltagelse i krigshandlingene i Libya.
De siste årene er Vesten blitt utsatt for et stort antall svært skadelige politiske tiltak, blant dem tiltak for å begrense spredningen av Coronaviruset, tiltak for å motvirke klimaendringer, storstilt immigrasjon, terrorangrep – og det siste året har det toppet seg i en varm krig. Med en riktig politikk, en politikk som hadde hatt som mål å beskytte borgernes frihet, ville alle disse problemene vært unngått.
Det er også slik at de som har hatt andre synspunkter på disse temaene enn de som har dominert i mainstream er av de store aktører ofte blitt stemplet som useriøse, som konspirasjonsteoretikere, som rasister, som islamofobe, som transfobe, som klimafornektere, og de som har et annet syn enn mainstream på krigen Ukraina er blitt stemplet som tilhengere av Russlands brutale diktator Vladimir Putin: «putinister». Disse som har avvikende synspunkter slipper sjelden eller aldri til i de store avisene og tv-kanalene, de blir ofte utsatt for scenenekt, de får ikke være med i debatter.
Det ser altså ut som om at teorier som dominerer i mainstream er blitt så sterkt dominerende at de som har et annet syn nærmest blir utstøtt fra det gode selskap. Dette toppet seg under perioden med Corona-tiltak; da var det mange som opplevde å bli utskjelt av personer som de tilfeldigvis befant seg i nærheten av fordi de ikke hadde maske eller sto for nær andre i køen foran kassa i matbutikken.
Nå er det vanskelig å si hvor stor andel av befolkningen som støtter de dominerende synspunktene, men at det er en betydelig andel er opplagt – men hvorvidt denne andelen er 30 % eller 70 % er umulig å si. Det man kan si er at de som støtter disse dominerende synspunktene markerer det på en ganske kraftfull måte: Dette kan man se på aksjoner som klimabrølet, på forsøkene på å blokkere alminnelig biltrafikk for å redde klimaet, på de voldelige protestene mot SIAN, etc.
Alle som har satt seg inn i disse problemstillingene vet at det er opplagt at de opposisjonelle synspunktene kan gis en god begrunnelse, at også andre synspunkter enn de som dominerer fortjener å få oppmerksomhet og tilslutning – men likevel blir de som står for de opposisjonelle synspunktene som nevnt utstøtt, latterliggjort, utsatt for scenenekt, omtalt på en måte som innebærer at de er useriøse.
En forklaring på hvorfor det er blitt slik blir diskutert i en nyutkommet bok, skrevet av en professor i klinisk psykologi, Mattias Desmet. Det som virkelig gjorde Desmet oppmerksom på denne problemstillingen var reaksjonene på tiltakene som ble innført under den såkalte Corona-epidemien: strenge tiltak som innebar lockdowns, isolasjon, forbud mot å gå på jobben, forbud mot å arrangere møter og fester, maskebruk, nærmest pålegg om tvangsvaksinering – tiltak som hadde stor støtte i store deler av befolkningen, men hvor de som ikke delte begrunnelsen for og støttet opp om disse tiltakene ble stigmatisert og latterliggjort.
Boken, som har fått tittelen Totalitarismens psykologi, er nettopp utgitt på norsk av Document forlag. Vi gir først en kort fremstilling av den forklaringen boken gir på utviklingen, og forfatterens løsning, og deretter gjengir vi sitater fra boken som bekrefter fremstillingen vi gir her (vi har dog lest den engelske utgaven på Kindle, og vi siterer fra den).
Desmets forklaring
Desmet mener at landene i Vesten de siste tiårene har utviklet seg i stadig mer diktatorisk retning. Dette kommer av at fornuften er blitt enerådende, noe som har ført til at makteliten – som har all videnskap tilgjengelig og som skal bygge sin politikk på videnskapelige konklusjoner – anser seg å ha rett til å tvinge det riktige synet ned over hodet på hvert enkelt individ, og at befolkningen bare har å adlyde; de som har avvikende meninger tar jo feil. De som ikke adlyder, de som har andre meninger, de fortjener ingen respekt, ingen talerstol, intet publikum – deres standpunkter er jo i strid med videnskapen.
På grunn av denne situasjonen føler mange seg usikre, og de skaffer seg en slags trygghet ved å slutte seg til en bestemt gruppe som har en bestemt mening eller oppfatning, og mange slutter seg da til de meningene som myndighetene står for. Dette er også bakgrunnen for at så mange er kritiske – for å bruke et forsiktig uttrykk – mot de som har avvikende meninger; man kan få en følelse av styrke og trygghet ved å gå til angrep mot avvikerne. Noen slutter seg av samme grunn til mer opposisjonelle grupper.
Desmets løsning
Løsningen ifølge Desmet er å svekke fornuften og videnskapen, og å styrke de irrasjonelle sidene ved livet – det han egentlig sier er at vi må styrke religion. Han begrunner dette ved dels å si at videnskapen ofte tar feil (han gjengir i boken en rekke eksempler på at forskning dels er unyttig, og dels består av ren svindel på den måten at forskere jukser med sine resultater for å støtte opp om en teori de har funnet på), og ved å si at store videnskapsmenn har kommet frem til at videnskapen ikke kan gi svar. Kort oppsummert: Problemene skyldes at vi har gått bort fra Gud, og løsningen er å vende tilbake til Gud.
Det vi skrev over var en kort oppsummering av boken. I det følgende går vi mer detaljert inn på dette, både Desmets begrunnelser og våre innvendinger.
Først gjengir vi et sitat fra en omtale av boken på Document.no: «Når verden går kollektivt fra forstanden, er det selve samfunnet som trenger psykolog. Redningsmannen heter Mattias Desmet, en anerkjent og prisbelønt professor i klinisk psykologi ved universitetet i Gent. Han identifiserer vår tilstand som totalitær, og han finner forklaringen i moderne menneskers sinn. … Vi er fanget i et ideologisk paradigme der en mytologisert “videnskap“ har erstattet religionen og redusert menneskene og deres samfunn – ja, til og med hele planeten – til noen slags maskiner som adlyder perfekte lovmessigheter og dermed er gjenstand for menneskelig kontroll. Maskiner er det jo teknikere og eksperter som best vet hvordan man håndterer, og ethvert problem har alltid en optimal løsning som slike autoriteter finner. Hvem kan våge å bestride deres ord? Vi er altså endt opp i et teknokrati som tenderer mot det totalitære. Dette siste ordet kan virke sjokkerende, for det er ikke utryddelsesleire og nakkeskudd som gjør befolkningene lydige overfor et maktapparat som ødelegger landene deres. Men slike uhyrligheter er bare totalitarismens siste stadium, forklarer Desmet. De er punktum i en lang setning, men vi er allerede et godt stykke ute i den, selv om mennesker ikke er blitt skremt på flukt.» (link nedenfor).
Noen sitater om Desmets metafysiske grunnlag
Desmet sier at virkeligheten egentlig ikke eksisterer uavhengig av vår bevissthet, at den ikke består av ting, gjenstander, objekter, eksistenter som har en bestemt identitet. Han sier at kjente fysikere deler hans syn om at virkelighetens grunnleggende natur er ubestemt: «The great physicists of the first half of the twentieth century proved in the most rigorous way that the core of matter cannot be separated from the observing subject. They demonstrated that the observation of a material object changes the object itself (“Looking at something, changes it,” Erwin Schrödinger declared). Moreover, they relinquished the illusion that man could ever attain certainty. With his uncertainty principle, Werner Heisenberg demonstrated that it is impossible to unambiguously determine even purely material “facts,” such as the location in time and space of material particles. The great minds who followed reason and facts most rigorously came to the conclusion that, ultimately, the essence of things is beyond logic and cannot be grasped. Niels Bohr concluded that only poetry can describe the absurd behavior of elementary particles: “When it comes to atoms, language can only be used as poetry».
Et annet sted sier Desmet følgende: «… science stumbles upon an unknowable and mysterious essence that escapes logical explanation and which can be described only in the language of poetry and metaphor…».
Videnskapen «relocated the ultimate knowledge beyond and outside itself. The ultimate achievement of science is that it finally surrenders, that it comes to the realization that it cannot be the guiding principle for man. It is not human reason that is at the heart of the matter, but man as an individual who makes ethical and moral choices, man in relation to fellow man, man in relation to the unnameable, which, at the heart of things, speaks to him.»
Desmet sier altså at fornuften (altså, det syn at fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap) fører til et totalitært diktatur, og at store videnskapsmenn har kommet til at fornuften er utilstrekkelig for å forstå virkeligheten.
«Max Planck testified to that experience, in perhaps the most direct and vulnerable way: Science eventually arrives where religion once started, in a personal contact with the Unnameable…»
«The German philosopher Werner Heisenberg was awarded the Nobel Prize for his uncertainty principle—“ It’s not a matter that we’re not yet sure now; the point is that we can never be sure”—but we don’t like it. If the data don’t provide certainty yet, we’ll collect more. In this way, as a society, we are mesmerized by an endless procession of numbers and never arrive at what really matters: an open debate about the subjective and ideological frameworks from which we interpret the numbers. It is the unspoken tensions, fears, and disagreements on an ideological level that prevent the numbers from settling down and that makes society polarize. The real questions to be asked are situated at the ideological».
Om observasjon: «It was discovered that the observer, in his subjective qualities, has an essential influence on the objects being observed.»
Hvis det som menes i dette poenget – at observasjon påvirker det som observeres – er at dersom vi skal «se» partikler på mikronivå vil de fotoner vi bruker påvirke det vi observerer slik at partiklene vi observerer endrer sin bevegelse på grunn av fotonene vi sender på dem, har det noe for seg. Men ofte er tolkningen en helt annen enn den vi nettopp ga, ofte er tolkningen slik at vi med vår bevissthet skaper eller påvirker det vi observerer – og også at dette ikke bare gjelder på mikronivå, det skal også gjelde på makronivå. Vårt syn er at denne siste tolkningen er feil, men det er denne tolkningen Desmet bruker når han formulerer sitt syn, et syn som forøvrig er svært utbredt.
Og: «Chaos theory showed in a truly revolutionary way that matter is constantly organizing itself in ways that cannot possibly be explained in mechanistic terms. The universe is endowed with direction and volition».
(Desmet sier «mechanistic», det han mener med dette er «i samsvar med årsaksloven».)
Til formuleringen om at «man can never attain certainty», vil vil bare si at mennesket opplagt ikke er allvitende, men dersom man definerer «sikker» slik at det tar hensyn til tilgjengelig bevismateriale, altså til den gjeldende kunnskapskontekst, kan man utmerket godt ha en rasjonell forståelse av «sikker» uten å påstå at mennesket er allvitende.
Her er et annet sitat som viser at det er noe alvorlig galt med Desmets virkelighetskontakt (i boken er dette illustrert med et kart over Storbritannia): «If you measure the length of the coastline of Great Britain based on a unit of measurement of 200 kilometers, it is 2,400 kilometers long. If you measure it with a unit of 50 kilometers, it is 3,400 kilometers long. As you decrease the unit of measurement, the length of the coastline of Great Britain increases to infinity [uthevet her].The reason is simple: As the measurement unit becomes smaller, it more closely follows the irregular coastline and the border becomes longer.»
Ja, Desmet sier faktisk dette. Men Storbritannias kystlinje har en bestemt lengde uavhengig av hvilken måleenhet man benytter, men man kan oppgi den mer presis jo mindre måleenhet man benytter, og tallet lengden oppgis i øker jo mindre måleenheten er. En bestemt lengde kan være 1,3 mil, 13 km, 13000 m, 1300000 cm, osv.- det som øker er tallet, ikke lengden: lengden er fast. (Desmet sier eksplisitt at det er lengden – altså ikke måletallet – som øker.) Vi vil si at uansett hvor liten måleenheten er vil den aldri innebære at en lengde blir uendelig. Ja, jo mindre måleenheten er, jo større blir tallet, men tallet blir aldri uendelig – «uendelig» er forøvrig ikke et tall. Siden Desmet er en profesjonell akademiker og forfatter må man regne med at han mener det han sier og at formuleringen han bruker ikke kan avskrives som en uheldig formulering. Det han sier her er egentlig absurd, og tyder på at det er noe alvorlig galt med hans forståelse av grunnlaget for all kunnskap. Ja, man kan kanskje ha en legitim diskusjon om hvorvidt universet er uendelig, men en påstand om at Storbritannias kystlinje blir lenger jo mindre måleenheten er, og at den etterhvert blir uendelig, en slik påstand er bare absurd.
Desmets menneskesyn
De holdninger og standpunkter vi beskrev innledningsvis er slik Desmet ser det byggestenene for en totalitær stat. Han skriver: de er «the elemtary building blocks of the totalitarian state. Totalitarianism is not a historical coincidence. In the final analysis, it is the logical consequence of … the delusional belief in the omnipotence of human rationality. As such, totalitarianism is the defining feature of the Enlightenment tradition».
Desmet sier altså at å basere seg på fornuften som eneste vei til abstrakt kunnskap, fører til et totalitært diktatur. (Desmet har med en formulering om «mechanistic thinking», og han snakker om «the omnipotence of rationality», men disse svekker ikke vår presisering av Desmets syn. For øvrig, opplysningstiden førte til større individuell frihet og det å påstå at «totalitarianism is the defining feature of the Enlightenment tradition» er det stikk motsatte av sannheten.
Desmet beskriver på følgende måte en kultur hvor fornuften er satt i høysetet: «Man may not realize it, but his humanity does not really matter, it is nothing essential. His whole existence, his longing and his lust, his romantic lamentations and his most superficial needs, his joy and his sorrow, his doubt and his choices, his anger and unreasonableness, his pleasure and his suffering, his deepest aversion and his most lofty aesthetic appreciations, in short, the entire drama of his existence, can ultimately be reduced to elementary particles that interact according to the laws of mechanics.»
Men alle mennesker som eksisterer er jo individer, og det enkelte individs verdier, meninger, holdninger, erfaringer, vennskapsforhold, slektsforhold, eiendeler, etc., har jo betydning for vedkommende selv. Å beskrive denne kulturen slik Desmet gjør ved å si om enkeltpersoner at «his humanity does not really matter» og at individet «ultimately [can] be reduced to elementary particles that interact according to the laws of mechanics», er et syn som ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Jeg vil jo si at et individs verdier, meninger, osv., virkelig «matters to him!» Å tilskrive denne holdningen – at en enkelt person «really does not matter» – til en kultur som er basert på fornuften er så feilaktig at det er kriminelt (moralsk, ikke juridisk kriminelt).
Desmet sammenligner mennesker med flokkdyr. Denne, og en rekke andre formuleringer i boken, tyder på at Desmet har det syn at mennesker ikke har fri vilje. Universet, derimot, har fri vilje: «Chaos theory showed in a truly revolutionary way that matter is constantly organizing itself in ways that cannot possibly be explained in mechanistic terms. The universe is endowed with direction and volition.»
Desmet sier at universet har mening (som vel er den korrekte oversettelse av «direction») og vilje. Men altså ikke mennesket. Desmet: «When people talk to one another, they sense each other very sharply because they perceive the slightest changes in intonation, voice timbre, facial expression, body position, rate of speech, and so on. Like flocking starlings, they form one organism. [Uthevet her.] They are connected with one another through a psychic membrane that transfers the slightest ripple in body and soul. In every exchange of words, no matter how trivial, people show themselves to be perfect dance partners; they are subtly united through the eternal music of language.»
Individer hører ifølge Desmet i en rasjonell kultur egentlig primært hjemme i en flokk: en psykolog «argued that the “individual soul” in the masses is completely taken over by the “group soul.” This uniformization is accompanied by an almost absolute loss of rational thinking and the ability for critical reflection, even among people who, under “normal circumstances,” are extremely intelligent and capable of well-founded criticism. It is also accompanied by a strong tendency to surrender to impulses that, under normal circumstances, would be considered radically unethical.» Man blir altså revet med inn i de holdninger som dominerer i flokken; man opplever «an almost absolute loss of rational thinking». (Her antyder Desmet at rasjonell tenkning kan være noe positivt, men vi lar denne tilsynelatende selvmotsigelsen ligge…)
Vi vil dog presisere at Desmet ikke sier eksplisitt at mennesket ikke har fri vilje, tvert imot benytter han enkelte steder ordet «choice». Allikevel, de aller fleste skribenter innen mainstream i dag godtar determinismen, men determinismen er opplagt feil, og derfor sniker det seg inn selvmotsigelser på den måten at det ofte dukker opp formuleringer som innebærer at den frie vilje allikevel eksisterer. (De aller fleste sier at mennesket er bestemt av enten arv eller miljø, eller en kombinasjon av disse to, men det som egentlig bestemmer en menneskes karakter er vedkommendes egne valg. Når man ser diskusjoner av dette temaet, vil de aller fleste ha sett at det er kun alternativene arv og miljø som diskuteres; den enkeltes valg kommer sjelden eller aldri med i diskusjonen.)
Vi presiserer at vårt syn er at fornuften ikke er en av flere veier til kunnskap, fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap. Hvis man benytter fornuften pluss noe annet (åpenbaring, intuisjon, følelser, tro) har man forlatt fornuften. Fornuften, og en kultur hvor fornuften står sterkt, har ikke de elementer som Desmet tilskriver den, de negative elementer som Desmet beskriver skyldes fravær av fornuft.
Desmet om Corona-tiltakene
Som nevnt var det Corona-tiltakene, og reaksjonen på dem, som utløste Desmets ønske om å skrive denne boken, og han har noen nyttige observasjoner som er verdt å ta med her.
De som ikke ønsket å følge tiltakene (bruk maske, holde avstand, ikke samle seg i grupper, ikke gå på kino eller teater, osv.), som åpenbart i stor grad var absurde, ble «typically accused of lacking solidarity and civic responsibility. This is one reason why the absurd elements in a story do not matter to the masses: The masses believe in the story not because it’s accurate but because it creates a new social bond.»
« …That is exactly why the absurdity of the coronavirus measures does not encounter any resistance from part of the population. In a sense, the more absurd and demanding the measures are, the better they will fulfill the function of a ritual and the more enthusiastically a certain part of the population will go along with it. Think, for example, of the fact that some people wear a mask when driving, even if they are the only person in the car. The ritual function of mass behavior is always present. The experts in the coronavirus crisis have also been more or less aware of this. At times, they let it slip that the measures actually have hardly any practical use. In March 2020, an expert virologist stated on Belgian national that the lockdowns would barely reduce the number of deaths; in August 2020, an expert virologist suggested that the face masks have a largely symbolic function; in October 2020, the health minister of Belgium said the same about the closure of bars and restaurants (implying that countless people saw their livelihood ruined for symbolic reasons). The message is clear: The individual must at all times show that he submits to the interest of the collective, by performing self-destructive, symbolic (ritualistic) behaviors. Ultimately, the reasons individuals participate in mass formation are rarely, if ever, rational in nature.»
Vi minner igjan om at Desmet mener at dette illustrerer at fornuften har fått for stor betydning.
Kultur og politikk
Desmet beskriver korrekt en ytterst bekymringsverdig utvikling i dagens samfunn: Det skjer en «endless proliferation of rules, procedures, and administration [, which] usually stems from interpersonal mistrust and inability to tolerate uncertainty and risk. Both the government and the population are ever more demanding that everything be done correctly. This involves endless procedural provisions, necessary to determine who is financially and legally liable if anything goes wrong. As we will discuss in chapter 5, today’s compulsion to regulate and control is a frenetic attempt to master ever-growing anxiety.»
«Society is—it’s hard to ignore—increasingly bogged down in an endless proliferation of rules. On the one hand, such rules are imposed by the government, but on the other hand, there is also a call for more rules—a hyper-strict morality—from the population itself. Like narcissism, this is a frantic attempt to contain the surge of fear and insecurity in human relationships.»
«The regulation mania, in all its extravagance and absurdity, undoubtedly contributes to the psychological troubles of our time. The contradiction and ambiguity of so many rules creates a neurotic dog-of-Pavlov effect and its excessive nature takes away the satisfaction, spontaneity, and joy of life. There is less and less space for autonomy and freedom.»
Det stadige behovet for nye regler «arise mainly from the pressing need among the population for an authoritarian institution that provides direction to take the burden of freedom and the associated insecurity off their shoulders. And the government is eager to fill that vacancy. Little by little, it limits the individual’s freedom of choice and makes choices for him: It imposes tobacco, sugar, and fat taxes; it determines how health and immunity should be pursued (no access to public spaces or the workplace without a vaccine); it determines how much alcohol you can consume».
Utviklingen de siste årene har ifølge Desmet «left man confused, in the darkness of his own existence; haunted by existential anxiety and unease that could not be identified. As we will see in chapter 6, this unfettered anxiety plays a crucial role in mass formation and totalitarianism.»
Han knytter den usikkerheten stadig flere føler sammen med økningen i bruk av antidepressiver, alkohol og narkotika: «This can, amongst others, be concluded from the enormous consumption of psychotropic drugs. In a small country like Belgium, with eleven million inhabitants, no fewer than three hundred million (!) doses of antidepressants are taken every year.»
Denne utviklingen skjer, men Desmet tolker den feil, den skjer fordi fornuften står svakt, fordi få baserer seg på fornuft. Fornuft bygger på prinsipper, men når fornuften og prinsippene forsvinner må man isteden ha regler, og ofte regler formulert i lover, forskrifter og rundskriv. Dessuten, dersom man har liten tiltro til fornuften, vil det føre til at man ikke forstår virkeligheten, at man ikke forstår hva som skjer og hvorfor, og dette kan være en betydelig grunn til at så mange søker tilflukt i ulike typer rusmidler.
Desmets kapittel 5 har tittelen «The Desire for a Master» – og personer som baserer seg på fornuft og selvstendig tenkning, de trenger ingen herre og mester.
Vi avslutter denne seksjonen med følgende to sitater: «The mechanistic ideology [en ideologi basert på fakta, logikk og fornuft] has put more and more individuals into a state of social isolation, unsettled by a lack of meaning, free-floating anxiety and uneasiness, as well as latent frustration and aggression. These conditions led to large-scale and long-lasting mass formation, and this mass formation in turn led to the emergence of totalitarian state systems.»
«In all major mass formations, the main argument for joining in is solidarity with the collective, and also refuse to participate are typically accused of of lacking solidarity and civic responsibility. This is one reason why the absurd elements in a story do not matter to the masses: The masses believe in the story not because it’s accurate but because it creates a new social bond.»
Desmet påstår altså at dette er et fenomen som skjer i en kultur hvor fornuften står sterkt: Man slutter seg til en gruppe for å vise solidaritet og bryr seg egentlig ikke om argumenter for å slutte seg til er holdbart. Vi vil si, stikk i strid med Desmets syn, at dette skjer i en kultur hvor fornuften står svakt og hvor grunnholdningen er kollektivisme, ikke individualisme.
Desmets løsning
Desmet: «Albert Einstein liked to talk about the elusive mystery that he found everywhere in the universe and about the wonderful structure of reality. Niels Bohr understood that poetry has more grip on all things Real than logic. And Max Planck said that all matter is grounded in a conscious and intelligent Mind that holds the fate of the world and every human being in its almighty hand:
[Desmet siterer her Planck, og det går klart frem at Desmet støtter Plancks syn:] As a man who has devoted his whole life to the most clearheaded science, to the study of matter, I can tell you as a result of my research about the atoms this much: There is no matter as such! All matter originates and exists only by virtue of a force which brings the particles of an atom to vibration and holds this most minute solar system of the atom together.… We must assume behind this force the existence of a conscious and intelligent Mind. This Mind is the matrix of all matter. Both religion and science require a belief in God. For believers, God is in the beginning, and for physicists He is at the end of all considerations. To the former He is the foundation, to the latter, the crown of the edifice of every generalized world view. That God existed before there were human beings on Earth, that He holds the entire world, believers and non-believers, in His omnipotent hand for eternity, and that He will remain enthroned on a level inaccessible to human comprehension long after the Earth and everything that is on it has gone to ruins; those who profess this faith and who, inspired by it, in veneration and complete confidence, feel secure from the dangers of life under protection of the Almighty, only those may number themselves among the truly religious. [Sitatet fra Planck slutter her.]
It is the rule rather than the exception that the founders of science left the rationalistic worldview behind them. Just have a look at their more contemplative works—Einstein, Werner Heisenberg, Erwin Schrödinger, Louis de Broglie, Planck, Bohr, Wolfgang Pauli, Sir Arthur Eddington, Sir James Jeans—all of them had a mystical worldview because they were confronted in their research objects with an irresolvable mystery. 6 That in no way means a minimization of the importance of rationale and logic. But it does mean that rationality is not humanity’s final destination. Humanity».
Ja, det kan hevdes at man i fysikken har kommet til et punkt eller en frontlinje hvor man ikke forstår hva som foregår. Men det Desmet og andre gjør er å slutte fra dette at man derfor må basere seg på en religiøs forståelse av virkeligheten, på at en figur – man kan vel ikke si «person» om denne figuren, Gud, – som finnes i visse litterære verker og som der griper inn i historiens gang og som gir råd om hvordan mennesker bør leve, virkelig eksisterer, og at man bør basere sitt syn på verden og mennesket på det som denne figuren har uttalt i disse litterære verkene.
Det syn som Desmet gir uttrykk for er bokstavlig talt uten forankring i virkeligheten, det han gjør er å basere seg ikke på fakta og logikk, men på fantasi og oppspinn.
Den virkelige løsningen
Desmet er som nevnt psykolog, og hans tilnærming til problemstillingen tar da utgangspunkt i psykologi. Før vi går videre minner vi om hva psykologi er. Vi henter følgende definisjon fra SNL:
«Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser. Atferd er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger, intensjonelle handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med mentale prosesser sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).»
I faget psykologi studerer man altså adferd, og egentlig ikke det som ligger til grunn for adferden. Mitt poeng her er at en persons adferd er en følge av hans verdier, og det faget i hvilket man studerer verdier er ikke psykologi, det er filosofi.
Psykologi bygger da på et bestemt fundament – noe forøvrig alle derivative fag gjør. Som alle andre fag tar psykologi visse premisser, visse verdier, et visst grunnlag, for gitt. Det faget hvor man diskuterer dette fundamentet, dette grunnlaget, det er altså filosofi.
Det som er fundamentet, det som er basis for alle handlinger, er altså verdier. (En verdi er noe som man handler for å oppnå og/eller beholde.)
Det man burde diskutere er hvilke verdier et individ har, og hvilke verdier som dominerer i en kultur eller i en befolkning. Hvis man går direkte på å studere adferd, og ignorerer verdiene som ligger til grunn for adferden, blir det man sier i stor grad helt verdiløst. Desmet legger ikke hovedvekten på dette (bortsett fra feilaktig å ta utgangspunkt i at fornuften dominerer i alle land i Vesten); ordet «value» forekommer ikke i boken i denne filosofiske betydningen.
Mitt syn er at de verdier og prinsipper som dominerer i dag er kollektivisme og irrasjonalitet, og selvoppofrelse/altruisme som etisk ideal. Det er dominansen av disse verdiene i kulturen som fører til de virkelige problemene som Desmet beskriver.
Desmets utgangspunkt er altså ikke primært fundamentet, han diskuterer implikasjoner av fundamentet. Han kommer til at de dominerende holdningene vi skisserte helt innledningsvis er implikasjoner av et fundament som han i utgangspunktet tar for gitt, men han kommer allikevel til en konklusjon som innebærer at det bør etableres et helt nytt fundament. Dette nye fundamentet er ifølge Desmet altså at vi må begrense fornuften og åpne for religion. (Dette er for øvrig nærmest identisk med en formulering som man finner hos vår tids aller mest innflydelsesrike filosof: Immanuel Kant. Han skrev (oversatt til engelsk): «I have found it necessary to deny knowledge in order to make room for faith».)
Et av de aller viktigste elementene i opplysningstiden var at fornuften ble satt i høysetet, fornuften erstattet da religiøs tro som kunnskapskilde og som veiledning for handling. Fornuften er evnen mennesket har til å analysere og systematisere det som blir observert. Alle mennesker har denne evnen, men det er opp til den enkelte selv å benytte den eller å la være. (Alle må benytte den til en viss grad, men spørsmålet er om man har fornuften som eneste vei til abstrakt kunnskap eller om man noen ganger ikke baserer seg på rasjonell tenkning – og å ikke basere seg på den er å ignorere relevante fakta. Hvis man ignorerer relevante fakta kan man ikke fungere godt i virkelighetens verden.)
Fornuften er en egenskap mennesker har, en egenskap individer har, og derfor henger fornuften riktig forstått intimt sammen med individualisme. Det er denne koblingen Desmet ikke ser; han tar kollektivisme for gitt. Kollektivisme innebærer alltid diktatur, men individualisme pluss fornuft gir frihet. Individualisme innebærer per definisjon at det enkelt individ skal styre seg selv med sin egen fornuft.
Løsningen på det problemet Desmet skisserer er altså ikke å svekke fornuften, løsningen er å helst eliminere eller i størst mulig grad å svekke kollektivismen og irrasjonaliteten slik at disse kreftene ikke blir så sterke at de ødelegger både individer og samfunn.
Desmet har gjengitt en rekke sitater fra anerkjente videnskapsmenn, sitater hvor de sier at virkeligheten ikke har uavhengig eksistens og at fornuften ikke er tilstrekkelig til å forstå virkeligheten. Disse videnskapsmennene tar feil på dette punktet.
Det er man kan si på grunnlag av de eksperimenter og måleresultater man har (og som disse videnskapsmennene altså henviser til), er at vi ennå ikke forstår fullt ut hva som skjer på mikronivå. En slutning av typen «vi forstår ikke det som skjer og derfor kan det ikke skje i samsvar med årsaksloven/logikkens lover, og derfor må Gud finnes», er altså helt uholdbar.
Desmet har rett i at i dagens kultur er det mange som slutter seg til dominerende eller opposisjonelle standpunkter for på denne måten å sikre en slags tilhørighet eller trygghet. Dette kommer av at evnen til selvstendig rasjonell faktabasert logisk tenkning står svakt, og løsningen er da å lære opp folk til å tenke rasjonelt. Det er dette som er løsningen, løsningen er ikke fornekte rasjonalitet og si at Gud finnes.
Hvis man ikke er villig til eller i stand til å tenke rasjonelt, blir det gjerne slik at det som blir viktigst for en er å tilhøre en bestemt gruppe, en bestemt stamme, et bestemt miljø, og da også godta de ideer og holdninger som dominerer eller kanskje er enerådende i dette miljøet. Hvis holdningene som dominerer i dette miljøet da blir kritisert eller utfordret har man lett for å bli enda mer ivrig i sin oppslutning om de dominerende holdningene, og man er ikke i stand til å forholde seg til andre standpunkter på en rasjonell måte, og man reagerer kanskje med sinne eller vold. Typisk for denne måten å tenke på er det vi ser hos enkelte muslimer når de ser noe som etter deres mening krenker Muhammed: de blir hysteriske og endog voldelige.
Helt til slutt
Desmet tar opp reelle problemer, men gir en feil løsning. Desmet sier at problemene skyldes for stor tro på fornuften, han sier reellt sett at de som forvalter fornuften har rett til å tvinge alle andre til å adlyde det som deres fornuft har kommet frem til. Men fornuften er en egenskap som individer har, og å vektlegge fornuften betyr at hvert individ skal tenke selv. Hvert individ skal selv sette seg inn i fakta, vurdere ulike teorier, forklaringer, løsninger, og så velge det som han selv med fornuften finner er riktig.
Et viktig element her er at den enkelte skal styre seg selv, det vil si han skal følge sine verdier, sine prinsipper. Dette vil innebære igjen at han ikke har noen plikt til å adlyde andre uten å tenke gjennom om dette er riktig for ham selv. Grunnen til at så mange adlød Corona-tiltakenen var at det enerådende moralsk ideal i alle samfunn i Vesten i dag er selvoppofrelse, altruisme.
Desmet tar kollektivisme og altruisme for gitt, og kommer til at implikasjonene av disse, sammen med en feilaktige forståelse av fornuft, til at vi må forlate fornuften.
Det som er den reelle løsningen er å basere seg på en riktig forståelse av fornuften, det vil si at det er en egenskap individer har og som setter den enkelt i stand til å forstå og vurdere virkeligheten, og at man må basere seg på individualisme og på den enkeltes rett til å leve sitt slik slik han selv finner er riktig (dog slik at han ikke initierer tvang mot andre): det vil si rasjonell egoisme.
Desmets løsning vil bare føre til at de menneskefiendtlige verdiene blir ytterligere styrket og at problemene derfor vil bli enda større hvis Desmets teori får noen innflytelse.
Skal vi unngå de virkelig store problemene som Desmet tar opp, og som vi ga noen eksempler på innledningsvis, må man få en politikk som fullt ut er basert på fornuft, individualisme, rasjonell egoisme, dette er en politikk som innebærer den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt, og at ingen har noen rett og initiere tvang mot andre. Desmets ønsker går i en retning som er stikk motsatt av dette. .
.
.
Enkelte av de problemstillinger vi har diskutert her, har vi også diskutert i andre artikler her på Gullstandard:
«Interessante momenter om klima, politikk og etikk fra en mainstream-bok»
Et videoopptak som viser en person som blir slått gjentatte ganger med både knyttnever og batong av flere politifolk har vakt stor oppmerksomhet i mediene, både i avisene og på TV, den siste uken.
Praktisk talt alle fremstillingene forteller at personen ble utsatt for overdreven vold, og det virker også som om politiets interne etterforskningsenhet er av samme syn; representanter for politiet mer enn antyder at voldsbruken var overdrevet, og polititjenestemennene er midlertidig suspendert fra sine stillinger.
Vi siterer fra Nettavisens omtale av saken: «30. oktober i fjor ble S… (26) utsatt for vold av politiet på Kongsberg. Videoen av hendelsen har fått stor oppmerksomhet de siste dagene. …. Kameraten N … (26) ble sammen med S… kastet på glattcelle, og siktet for vold mot politiet etter det som skjedde. Overvåkingsvideoen [som nå er blitt tilgjengelig] snudde derimot saken på hodet. Etter å ha blitt nektet inngang til utestedet «Privaten», oppstod det en kaotisk situasjon hvor S… ble kastet i bakken. Bildene viser slag fra en politimann med knyttet hånd og teleskopbatong. Videoen viser kaotiske scener, hvor flere politifolk, en Securitasvakt og flere andre er involvert. Spesialenheten for politisaker har tiltalt en politimann i 30-årene for vold. I tiltalen heter det at han slo S… i hodet med knyttet neve gjentatte ganger. Politimannen er også tiltalt for grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten.»
Det virker som om mange av de som har kommentert saken, både profesjonelle aktører som advokater og polititjenestemenn i de store mediene, og det som vi kan kalle vanlige folk på sosiale medier, tar sterk avstand fra politiets voldsbruk.
Nå skal vi innledningsvis ikke si noe om denne konkrete saken, vi skal først si noe om det er prinsipielle.
Dersom en politimann finner at en person må arresteres, har den arresterte ingen rett til å motsette seg arrestasjon. Dersom han motsetter seg en arrestasjon med vold har politimannen, eventuelt politimennene, all rett til å bruke vold i det omfang som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro.
Hvis den arresterte mener at arrestasjonen er urettferdig er den rette måten å besvare en arrestasjon på å ta dette opp når han er brakt inn til arresten; han har altså ingen rett til å motsette seg arrestasjon ved å bruke vold.
Dersom en arrestant motsetter seg arrestasjon med vold, setter han politimannen/politimennene i en vanskelig situasjon. Politifolk skal være trent til å håndtere slike situasjoner, men allikevel kan en slik situasjon bli svært vanskelig: politimannen kan bokstavelig talt være i livsfare, og han må foreta vanskelige valg, valg som innebærer bruk av vold uten noen som helst betenkningstid – han må handle der og da for å fullføre det oppdraget han har påbegynt, et oppdrag som innebærer at en person som nå er blitt voldelig, skal arresteres.
For utenforstående som ser et opptak av en slik hendelse kan det svært ofte se ut som om politiet bruker overdreven vold. Det er da svært lett for utenforstående, som aldri har vært i en slik situasjon, i ettertid å kritisere politifolkene.
Politifolk har et svært vanskelig og krevende og ikke minst viktig jobb; de beskytter oss mot kriminelle. De bør ha et betydelig handlingsrom når det gjelder å håndtere kriminelle, inkludert mistenkte kriminelle. Hvis politifolk regelmessig blir kritisert når de bruker vold for å bringe voldelige kriminelle til ro, vil dette føre til at de ved senere anledning blir mer tilbakeholdne med å gripe inn overfor mistenkte kriminelle, og dette vil direkte føre til at kriminelle får et enda større spillerom/handlingsrom enn de allerede har i dag. Resultatet av dette blir enda mer kriminalitet, og kriminalitet ødelegger liv og det ødelegger samfunn.
Dersom en politimann arresterer en person kan han ikke bare gi seg dersom arrestanten ikke er villig til å la seg arrestere. Hvis arrestanten sier «Nei, jeg vil ikke la meg arrestere, jeg synes ikke jeg har gjort noe galt, og hvis du prøver å holde meg fast så slår jeg tilbake!», er det vel ingen som mener at i en slik situasjon skal politimann si omtrent følgende: «Javel, du vil altså ikke arresteres. Da får du vel bare fortsette med det du holder på med da. Takk og farvel.»
Altså: Dersom en politimann som innleder en arrestasjon blir møtt med vold og så gir seg, er dette intet annet enn å gi et frikort til kriminelle, et frikort som på sikt vil ha svært negative konsekvenser for alle fredelige borgere.
Når det gjelder denne konkrete saken er det hevdet at politimannens rapport gir en fremstilling av det som skjedde som ikke stemmer overens med det som vises på videoopptaket. Det er også hevdet at en politimann slettet et videoopptak av hendelsen. I så fall er dette ikke bare kritikkverdig, det er kriminelt.
Før vi avslutter det prinsipielle vil vi bare si at pressen og andre kommentatorer i slike saker svært ofte fremstiller saken feil; de blir som regel fremstilt som om politiet alltid har handlet feil.
Det mest kjente eksemplet på en slik sak er Rodney King-saken (en sak er fra USA i 1991). En mye sett video av arrestasjonen av Rodney King, som var afroamerikaner, viser fire politifolk som slo løs på King; han hadde kjørt bil i ruset tilstand, brutt alle tenkelige fartsgrenser (han hadde fått bilen opp i hastighet på innpå 200 km/t), og når han endelig ble stoppet av politiet motsatte han seg arrestasjon. Etter at politiet hadde fått King ut av bilen forsøkte de å få ham i ro, men King slo vilt rundt seg, og fire politimenn slo ham med batonger inntil han falt sammen. Etter kort tid reiste han seg opp og fortsatte å slåss mot politifolkene, og da begynte de igjen å slå ham.
Politifolkene ble stilt for retten for overdreven bruk av vold, og ble frikjent. Etter frifinnelsen brøt det ut store opptøyer i flere byer i USA, opptøyene som førte til at mer enn 60 personer ble drept: frifinnelsen ble, både av mange afroamerikanere og av de aller fleste som kommenterte saken i pressen, sett på som et uttrykk for ren rasisme: oppfatningen var at politiet uten videre kunne banke opp afroamerikanere uten noen som helst negativ reaksjon fra rettsapparatet.
Men det som virkelig skjedde var noe annet. Rodney King var en stor og kraftig og tung mann (over 190 cm, 115 kg), han var sterkt ruset og kjørte bil i en kolossal fart (som nevnt innpå 200 km/t). Bilen han kjørte ble endelig stoppet av politiet, og når han gikk ut av bilen begynte han å slåss med de fire politimennene. Siden han var stor og tung og ruset hadde de fire politifolkene store vanskeligheter med å få ham passivisert. De slo ham med batonger og sa slike ting som «ligg ned og ligg i ro!». Hver gang han falt om på bakken sluttet politifolkene å slå, men han reiste seg igjen og fortsette å slåss mot politiet. Politifolkene forsøkte også bruke en taser på ham, men denne hadde ingen effekt – muligens fordi King var stor og tung og sterkt ruset. Når han lå nede og det så ut som han var passivisert, ble han ikke slått av politifolkene. Politiets voldsbruk var i det store og hele innenfor reglene som gjaldt i slike situasjoner, hvis man tar hensyn til det slingringsmonn som man må akseptere i slike akutte situasjoner.
Den første rettssaken endte som nevnt med at politifolkene ble frikjent. Dette viste seg på grunn av opptøyene å være en dom som politisk sett var uholdbar, så i strid med all sivilisert rettspraksis ble politifolkene stilt for retten enda en gang, og da ble de dømt. Det er dog ingen tvil om at politifolkene handlet innenfor gjeldende retningslinjer.
Jeg må ta med en personlig betraktning her: Den kvelden opptøyene begynte så jeg på svensk TV en reportasje om opptøyene. I denne reportasjen ble det intervjuet to personer som hadde amerikanske politimetoder som fagområde, og de sa klart og tydelig at voldsbruken som politifolkene benyttet var innenfor gjeldende regler. Opptøyene fortsatt i flere dager, og det var en rekke reportasjer om dem, men jeg så aldri noe mer til noen av disse to ekspertene eller andre som ga uttrykk for tilsvarende synspunkter; det de fortalte passet vel ikke inn i det narrativ som journalistene ville dytte på seerne.
Vi kan også nevne at i bilen som King kjørte var det to passasjerer, også afroamerikanere; disse gjorde ikke motstand mot politiet, og de ble heller ikke utsatt for vold av politifolkene.
Beskrivelsen av denne saken på Wipikedia utelater som man forvente viktige fakta, fakta som er nevnt ovenfor. Beskrivelsen på Wikipedia er, på samme måte som de fleste andre fremstillinger i mainstreammedia, vinklet slik at den fremstiller politiet på en negativ måte.
Wikipedia: «Den 3. mars 1991 kjørte Rodney King en bil med to passasjerer i. De tiltrakk seg oppmerksomhet fra to betjenter i California Highway Patrol som opptok en politijakt i høy hastighet da King nektet å stanse. King, som var løslatt på prøve etter et ran han begikk i 1989, forklarte senere at han ikke ville stanse fordi han hadde drukket og var redd kjøring i beruset tilstand ville bli ansett som brudd på vilkårene for prøveløslatelse. Etterhvert ble flere politibiler og et helikopter involvert. Da politiet etterhvert fikk stanset bilen, men King nektet å gå ut, ble han dratt ut av bilen og banket opp av fire politikonstabler, mens flere politimenn så på. I politirapporten etter hendelsen hadde politiet skrevet at King hadde angrepet politiet, og at politibetjentene hadde handlet i selvforsvar. Hendelsen ble videofilmet av et tilfeldig øyenvitne, George Holliday. Videoopptaket ble vist på fjernsyn, og vakte stor oppstandelse, spesielt blant svarte amerikanere. Videoopptaket viste at Rodney King var ubevæpnet, at han ikke gjorde motstand, og at politivolden virket uprovosert.»
Videoen med opptak av arrestasjonen og voldsbruken som alle har sett og som som regel blir vist på TV når denne saken omtales, er redigert slik at den fremstiller saken slik at politifolkene fremstår som overgripere. At politimennene som var involvert i Rodney King saken ble frikjent i den første rettssaken, var en riktig dom. At myndighetene gikk med på å sette politimennene for retten en gang til er som nevnt i strid med enhver sivilisert rettspraksis. Det som reelt sett skjedde var at mobben krevde uskyldige personer satt i fengsel, og myndighetene lot seg presse av mobben. Det er svært ille at kulturen i samfunnet er blitt så usivilisert at mobben reagerer på denne måten, og at myndighetene gir etter for mobben.
Det er dog ingen tvil om at det altfor ofte forekommer at politifolk bruker overdreven vold mot arrestanter. Det var slik overdreven vold som førte til at George Floyd døde mens han var i politiets varetekt våren 2020. George Floyds død førte til enorme opptøyer over hele USA. Så vidt vi kan se er dommen mot en politimann (Derek Chauvin) i denne saken, en riktig dom.
For å oppsummere: Man har ingen rett til å motsette seg en arrestasjon. Dersom en arrestant bruker vold mot politiet har politiet all rett å bruke vold i den grad som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro. Er man uenig i grunnlaget for arrestasjonen må man ta dette opp i rettsapparatet på et senere tidspunkt.
Politifolk er, hvis vold oppstår, i en meget farlig og vanskelig situasjon, og i en slik situasjon må de treffe viktig valg, valg som kan innebære bruk av sterk vold; de må treffe disse valgene med meget kort betenkningstid mens de bokstavelig talt kan være i livsfare. De bør ha et godt handlingsrom i og med den vanskelige situasjonen de er i. Politifolkene beskytter oss mot kriminelle, og hvis de stadig blir angrepet i pressen og av kommentatorer for det som er eller er i nærheten av legitim voldsbruk, vil deres innsats mot de kriminelle svekkes. Det vil være farlig for oss alle.
Dersom en politimann rapporterer usant om noe som har skjedd er dette svært ødeleggende for tilliten til og respekten for politiet.
Helt til slutt vil vi bare også si at det selvsagt forekommer at politifolk begår overgrep og slikt er helt forkastelig. Men ofte blir politifolk kritisert på feil grunnlag, og det er også helt forkastelig. .
Vi mangler ord for å beskrive den grusomme og tragiske utviklingen som skjer i USA. Utviklingen har gått i negativ retning siden Hoover (som ble innsatt i 1929) – den ble dog noe bremset under Reagan og Clinton, men har skutt fart under Bush junior, Obama, Trump og Biden. Man kan dog ikke si at disse politikerne (og deres meningsfeller innen politikken) alene har skylden for det som har skjedd, disse politikerne er uttrykk for de idemessige og politiske holdninger som dominerer i befolkningen i de periodene de er valgt. Man må heller ikke glemme at politikken som føres blir den som folk flest i landet ønsker: det er sant som det heter at «et folk får de politikere de fortjener».
De tydeligste tegn på denne utviklingen de siste måneder er plyndringen som en enkelte store (og mange små) butikker er utsatt for; flere butikker i Walmart-kjeden er plyndret: unge menn har stormet inn i butikkene med plastsekker, fylt dem med alle mulige varer og stormet ut, og som kronen på verket har de ofte ramponert interiøret. Dette har ikke bare rammet Walmart, også andre butikker og endog bensinstasjoner er rammet. Til og med varebiler fra Amazon er stanset og plyndret. At slike ting kan skje henger intimt sammen med det faktum at politiet i liten grad griper inn overfor denne type forbrytelser, og at gjerningsmennene svært sjelden eller aldri bli straffet for slike ugjerninger. Dette er igjen et resultat av politiske føringer som igjen er et resultat av hvilke politikere som velgerne har valgt til besette viktige stillinger i den politiske administrasjonen både på lokalt og føderalt nivå. Det finnes en rekke videoer på YouTube som viser slik plyndring, og vi linker bare til én her:
«Wild video shows mob of looters bum-rushing Compton gas station, stealing thousands in goods»
Betydelige arealer langs viktige innfartsveier, og i gater og parker i de store byene er fylt opp med uteliggere og deres handlevogner og telt og pappesker.
Dette er bare de mest opplagte, synlige tegn på at noe er alvorlig galt i USA.
Politikken i Washington er blitt slik at dersom en representant eller senator ikke følger den politiske linjen som de langtsittende politikerne ønsker, en linje som innebærer at politikerne skal få stadig mer makt (dette gjelder begge partier), får han ingen ekstra pengestøtte, ingen viktige posisjoner, ingen innflytelse, og svært liten hjelp til å bemanne og drive sitt kontor. Dette er meget utførlig beskrevet i boken Vår mann i Washington: mine år som stabssjef for en amerikansk kongressmann av Hans D. Høeg; Høeg arbeidet for det nyvalgte kongressmedlemmet Thomas Massie, en Tea-party konservativ, i Kongressen fra 2012. (Informasjon om boken er å finne på en link nedenfor.)
Politikken som føres innebærer ikke bare økt makt til det offentlige, dvs. til politikere og byråkrater, og en reduksjon av individuell frihet og av næringsfrihet og av frihandel, men også en slags ideologisk indoktrinering overfor alle borgere, inkludert barn. Her er et eksempel på det siste: En Youtuber besøker barneavdelingen i bokhandelen på flyplassen i San Francisco, og der finner han blant annet følgende bøker: The Anti-racist kid, The Anti-racist kid workbook, This book is gay, How to be a (young) anti-racist, Sex is a funny word, mm.
Pressen er blitt et propagandaapparat; rettsapparatet er ikke å stole på; akademia, som skulle bedrive sannhetssøkende forskning og undervisning, svikter og bedriver propaganda for de siste motetrender på venstresiden («woke»); forbud, avgifter og subsidier innføres i voksende omfang for å løse det innbilte problemet global oppvarming; offentlige tilbud til vanlige borgere er ineffektive, samtidig som tilbud til ulovlige innvandrere styrkes; makthaverne bruker politi og rettsapparat for å trakassere politiske motstandere, osv.
Kommentatoren Huck Davenport beskriver utviklingen i en artikkel som vi siterer noen linjer fra her:
$$$
What makes today’s revolution different is the unholy coalescence of inconceivable powerful, yet wholly corrupt institutions; unimaginable technological capability; and the systematic indoctrination of the most depraved ideology the world has ever known.
That our institutions are corrupt and untrustworthy is beyond doubt. The CDC [Centers for Disease Control and Prevention] brazenly lied about natural immunity, masks, gain-of-function research, vaccine effectiveness, and safety; the same DOJ [Department of Justice] that eviscerated immigration law, repeatedly manufactured false allegations against a sitting president and raided his home. A New York City attorney general has indicted a former president, all while actual criminals, both on the streets and in the White House, pillage with impunity.
Never before has resistance been so futile. Protestors, without trial, are simply swept away into the D.C. Gulag Archipelago. Bank accounts are summarily closed. Wrong speech, if not censored, will cost you your job, or buy you an armed pre-dawn raid to help get your thinking right.
With a $175 billion annual budget, the Department of Homeland “Security” has established the greatest surveillance state ever to have existed outside of the telescreen in Orwell’s dystopian novel 1984.
If this weren’t enough, Uniparty functionaries have embedded their pernicious and radical ideology in every classroom, every boardroom, and every newsroom with the express purpose of creating a new generation of subjects stripped of any sense of justice, any knowledge of history, and, most appallingly, any ability to reason
Public schools have stopped teaching. Instead, children are denigrated for their skin color. They are terrorized by predictions of an imminent climate apocalypse taught as science by a death cult. Their innocence is stolen by debauched drag shows where every conceivable sexual act is simulated.
And their heads are filled with the tribal nonsense of multiculturalism, diversity and, now, transgenderism. The absurd notion that you can change your gender, which would be laughable if not for the monstrous surgical mutilations that, reportedly, have Josef Mengele blushing in Hell…
Vi siterer følgende fra historikeren Victor Davis Hanson:
[… in the universities,] free speech is nonexistent; racist and hate speech is protected if voiced by the “marginalized.”
University admissions increasingly have little to do with talent. Or rather talent is described not so much as the ability to think analytically and computationally, to have mastery of language, spoken and oral, or some acquaintance with the referents, historical, scientific, and literary, of our civilization. Instead, qualifications are becoming more a matter of “life experiences,” or “community service,” or “activities,” or commitments to hopey-and-changey “diversity, equity, and inclusion” as the traditional one-third of the application packet absorbed the other two-thirds of grades and test scores.
Courses are watered down, grades inflated. The D and F grades have all but disappeared. The A? It’s become inflationary to the point of being utterly meaningless
The tax code is socialist. About one percent of households pay 50 percent of federal income taxes—and are damned as greedy for it. That asymmetry is true of most state income tax schedules as well. The antithesis of Reagan’s “Starve the Beast”—limiting revenues to force cuts in superfluous spending—is now “Gorge the beast”: spend so much indiscriminately, run up such astronomical multitrillion budget deficits, and inflate debt to GDP to over 130 percent, that redistributionist higher and higher taxes become perpetually necessary.
Voting is now socialist inspired. The old idea that each citizen chooses or not to participate in democracy by showing up to vote and presenting identification is considered discriminatory. The socialist answer in many states is to require no identification, and fast-track same-day voter registration, automatically mailed out ballots, and ballot harvesting and curing. The common theme is that if not enough of those deemed oppressed, victimized, and marginalized choose to vote, then the system must be warped to ensure somehow with minimum or no effort their ballots are cast.
The law is socialist, or worse in the sense of Lavrentiy Beria’s “show me the man, and I’ll find the crime.” It now operates on the “critical legal theory” idea that most American laws are the manifestations of the powerful and wealthy.
Thus smash-and-grab, looting, shoplifting, and even violent assault increasingly either do not lead to arrest, or to indictment or to conviction or to incarceration. The socialist mind insists laws do not represent natural and ancient ideas of morality—such as thievery is always wrong and assault endangers society—but simply a particular value system of the oppressive rich and increasingly in America the so-called rich white population.
One key element of socialism we often forget is its innate corruption. The Castro family, the Chavezes of Venezuela, or the Ortegas of Nicaragua all became rich by taking large bites out of the transfer of money from the rich to the poor, taking bribes from the rich to win exemptions, or doling out concessions of the “people’s resources.” In other words, they were self-appointed gatekeepers. Socialists are often the very rich or at least become the wealthy when they achieve power; paradoxically, they despise those who make money legally apart from the mechanisms of the state.
Not a moment goes by that Joe Biden does not demagogue about “those who don’t pay their fair share”—even as the Biden syndicate is emerging as one of the most corrupt political families in U.S. history, specifically in gathering millions of dollars that apparently were not reported to the IRS. The family leveraged Biden’s vice presidency and future likely presidency to win lucrative payoffs from foreign governments, the majority of them hostile to the United States.
Popular culture from publishing to Hollywood to awards are now T-ball socialist in nature. Thousands of gifted authors are denied book contracts because they are deemed a part of the oppressive white male class. Ditto movies as well. Few believe that the Tonys, the Oscars, the Emmys, or the Pulitzers reward the most talented achievement, but are rather predicated on spreading the awards around to the underrepresented and do not necessarily represent the merit of a song, play, film, or book.
Det amerikanske forsvaret ser ut til å legge svært stor vekt på likestilling, ikke bare mellom menn og kvinner, men mellom menn og kvinner og transer av et utall ulike slag. Det er ikke vanskelig å si sikkert hvordan dette vil påvirke stridsevnen, og man vet at rekrutteringen til det amerikanske forsvaret er lavere enn den noen gang har vært. I tillegg er det slik at en svært stor andel av amerikanske ungdommer ikke er fysisk og psykisk i stand til å tjenestegjøre i forsvaret – de har dårlig fysisk form, de er overvektige, de har psykiske problemer, de har rusproblemer, etc.
Vi nevner også her at de siste krigene USA har vært involvert i har vært fiaskoer. Det ble uavgjort i Korea tidlig på femtitallet, USA tapte i Vietnam, krigen i Irak var ikke vellykket (USA hadde seieren inne da president Obama altfor tidlig trakk at de amerikanske styrkene ut; maktvakuumet som da oppsto førte til at IS oppsto som en betydelig terroristorganisasjon), og i dag er landet noe nær å være i en boregrkrig. Krigen i Afghanistan endte med en total katastrofe for USA, en katastrofe som var resultat av forhandlinger mellom president Trump og Taliban (Trump trodde åpenbart at islamistiske Taliban ville overholde en avtale), og en ytterst pinlig tilbaketrekning under president Biden. Denne militære svakheten var et klarsignal til folk som Putin om at dersom de gikk til angrep ville ikke møte effektiv motstand. Ukraina lider nå under dette.
Amerikanske politikere svekker forsvaret på en rekke forskjellige måter og herre enda en: Energiminister Jennifer Granholm foreslår å erstatte alle militære kjøretøy som nå går på diesel med elektriske kjøretøy. Denne ideen er muligens utklekket av de samme som mente at det var en god idé å etterlate militært utstyr for 80 milliarder dollar til terroristene som nå leder Afghanistan.
Kunnskapsnivået hos befolkningen synker og synker: etter å ha gått gjennom en offentlig skole preget av progressiv pedagogikk, en pedagogikk som ikke primært fremmer faktabasert rasjonell tenkning, men tilpasning til den gruppen man tilhører, har man oppdaget blant annet følgende: svært mange amerikanske unge er i tvil om månelandingen virkelig skjedde, mange tviler på at jorden er rund, og mange tviler på at evolusjonsteorien i det store og hele er korrekt. Kunnskapsnivået innen STEM-fagene (science, technology, engineering, mathematics) er synkende, kort sagt: de som fullfører det amerikanske skolesystemet er altså som regel svært dårlig utdannet.
Som antyder til noen av sitatene ovenfor er det slik at politiet ikke griper inn overfor det som ble oppfattet som småkriminalitet, altså nasking, tyverier etc. Dette innebærer at de som kalles hverdagskriminelle ikke blir møtt med noen reaksjoner overhodet fra rettsapparatet. I tillegg har vi kampanjer som går inn for å «defund the police», kampanjer som førte til at politiet ble langt mindre i stand til å gripe inn overfor det som ble betraktet som mindre alvorlige forbrytelser. Resultatet ble at kriminaliteten skjøt i taket, et resultat av dette er de groteske eksemplene vi innledet med: Gjenger plyndrer butikker ved høylys dag. I enkelte områder er politikken på akkurat dette området snudd 180 grader – men vi må her også vektlegge følgende poeng: på kort sikt går det meste i bølger, men det finnes allikevel langsiktige trender.
En sak det har vært snakk om i mange år, men som nå virkelig har fått vind i seilene, er erstatning til etterkommere av slaver. Vi minner om at slaveriet ble opphevet etter borgerkrigen i 1865, en krig som i hovedsak ble ført for å få slutt på slaveriet, og at ingen tidligere slaver lever i dag og at ingen slaveeiere lever i dag. Riktignok hadde en rekke av sydstatene fra 1876 til 1965 de såkalte Jim Crow-lovene; de påla blant annet at offentlige områder hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Dette gjaldt skoler, sykehus, offentlig transport, restauranter og hoteller – men disse ble altså opphevet for 60 år siden. Ja, det er allikevel fortsatt en del rasisme i USA i dag, men dette rettferdiggjør allikevel ikke generelle utbetalinger til Afro-amerikanere i dag.
Vi siterer fra en amerikansk kilde om erstatning til svarte pga. slaveriet: «San Francisco supervisors have backed the idea of paying reparations to Black people, but whether members will agree to lump-sum payments of $5 million to every eligible person or to any of the more than 100 other recommendations made by an advisory committee won’t be known until later this year.»
En annen kilde sier følgende: «Some New York lawmakers are renewing the push for a state law that would lay the groundwork to pay reparations to black residents whose ancestors were enslaved. Proponents gained steam after a task force in California last week recommended that the Golden State shell out $569 billion in reparations to slaves’ descendents there, or $223,200 apiece, because of lingering housing discrimination practices.»
Dette er enda et eksempel på den idag utbredte oppfatning at penger er ikke noe man får ved å produsere noe som man selger til villige kunder eller til en arbeidsgiver, penger får man fra det offentlige fordi man tilhører en gruppe som fortjener å få penger.
Det er også kommet en ny vri på dette punktet: Fordi politiet i sin jakt på mistenkte i kriminalsaker i større grad har etterforsket Afro-amerikanerere heller enn hvite, er det nå snakk om å utbetale erstatning til Afro-amerikanere: «The leader of California’s first-in-the-nation reparations task force on Wednesday said it won’t take a stance on how much the state should compensate Black residents whom economists estimate may be owed more than $800 billion for decades of over-policing, disproportionate incarceration and housing discrimination. The $800 billion is more than 2.5 times California’s $300 billion annual budget and does not include a recommended $1 million per older Black resident for health disparities that have shortened their average life span. Nor does the figure count compensating people for property unjustly taken by the government or devaluing Black businesses, two other harms the task force says the state perpetuated.»
Men nå er det jo slik at Afro-amerikanere er sterkt overrepresentert blant kriminelle. Dette har gjøre med at de i langt mindre grad enn andre amerikanere har gått i private skoler, de går i offentlige skoler og har derfor altfor ofte fått en dårlig utdannelse. (De private skolene er neppe mye bedre når det gjelder innholdet i undervisningen, men det vil ikke overraske noen om de er mye bedre på orden og disiplin, og et eksamenspapirer fra en privat skole vil antakelig telle mer enn et eksamenspapirer fra en offentlig skole.) Dette gjør at de får større vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Barn vokser ofte opp i familier uten fedre tilstede, noe som ofte fører til at gutter blir mer uregjerlige. Siden narkotika er forbudt er det mange som tror at det er store penger ved å gå inn i narkotikabransjen, men siden som sagt narkotika er forbudt blir dette lett forbundet med reell kriminalitet. Svært mange av Afro-amerikanske menn blir skutt og drept, men gjerningsmannen er som regel en annen svart mann.
«Gun violence generally reduces the overall life expectancy of Black Americans by four years. The CDC reports that the firearm homicide rate among Black males 10–24 was 20.6 times as high as the rate among White males of the same age in 2019, and this ratio increased to 21.6 in 2020. Homicide is a leading cause of death for Black males aged 1-19 and 20-44, says the Centres for Disease Control and Prevention. Overall, homicide is the 5th leading cause of death for Black males of all ages.»
Vi kunne nevnt mange flere eksempler: Tragiske skoleskytinger forekommer altfor ofte, utøverne er ikke sjelden gutter som inntil de gikk amok med skytevåpen var stille og forsiktige mobbeofre som av sine lærere er blitt fortalt at egne følelser er utgangspunkt for alle verdier, en grunnholdning som kan lede til ren nihilisme. (Vi har skrevet utførlig om akkurat dette tema i en tidligere artikkel her på Gullstandard så vi sier ikke mer om dette her nå). I det siste har det også kommet episoder hvor transpersoner har gått til angrep på kristne skoler: siden kristne ofte er imot å respektere transpersoners rett til å «skifte kjønn» mener enkelte åpenbart at de derfor har rett til å skyte barn på en kristen skole. I enkelte tilfeller har FBI nektet å offentliggjøre manifestet som disse skyterne skriver før de begår sine ugjerninger; dette er enda et eksempel på at også FBI fungerer som en politisk aktør ved å etter ideologiske skillelinjer å sile den informasjonen de publiserer om aktuelle kriminalsaker.
USA er også blitt et svært korrupt land. Hvorfor er USA blitt så korrupt? USAs økonomi er blitt mer og mer regulert fra 1929; og mengden nye reguleringer økte sterkt i intensitet fra president Nixons periode omkring 1970. En regulert økonomi må bli mer og mer korrupt, dette fordi de som rammes av reguleringene gjerne vil enten kjøpe seg fri fra restriksjoner, eller direkte kjøpe seg til fordeler av de etatene som står for reguleringene. Denne korrupsjonen skjer gjerne ved at firmaet gir støtte til de politiske partiene, eller ved at slektninger av politikere – brødre, sønner – får stillinger som innebærer lite jobb og høye godtgjørelser. Firmaet tror da, med stor rett, at de da vil få kontrakter fra det offentlige, eller at nye reguleringer vil være tilpasset akkurat dem.
Statlige føringer på næringslivet kan også skje på følgende måte: Hvis for eksempel presidenten sier: «Vi vil at flere skal eie egne boliger», slik president Bush gjorde i 2002 («[We will use] the mighty muscle of the federal government» for å sørge for at flere kunne eie sine egne boliger:), er dette et press på bankene til å innvilge flere lån til å lånesøkere som ikke er kredittverdige. De banker som ikke følger dette pålegget vil da kunne merke at de får vanskeligheter når de søker om løyver og tillatelser og godkjenninger for for eksempel å utvide sin virksomhet.
I tillegg til alt dette er det blitt slik at de som sitter med den politiske makten bruker rettsapparatet for å trakassere politiske motstandere og å dekke over egen kriminalitet. Det finnes en rekke eksempler på dette, men vi henviser bare til ett:
President Joe Bidens sønn Hunter hadde på sin bærbare datamaskin en rekke filer som avslørte kriminalitet og korrupsjon i hans nære omgangskrets. Rett før presidentvalget i 2020 ble denne historien publisert av New York Post, men ingen andre medier publiserte historien. Linker til historien publisert på Facebook og Twitter ble slettet. Men ikke nok med det, 51 toppfolk innenfor forsvaret og etterretningen gikk ut og sa at historien om denne datamaskinen var russisk desinformasjon. Etter valget ble det klart at historien var sann. En fersk artikkel i Wall Street Journal forteller at «The House Judiciary and Intelligence committees released portions of a deposition transcript exposing the origins of the statement from 51 former U.S. spies declaring that Hunter’s laptop had “all the classic earmarks of a Russian information operation.” The admission came from Mike Morell, former deputy CIA director under Barack Obama. The letter served its political purpose of giving the media and Joe Biden the opening to dismiss the New York Post’s laptop scoop as Russian disinformation. (The letter and the names of the 51 signers can be read nearby.) It turns out the Biden campaign was behind the letter. [uthevet her] Mr. Morell told Congress under oath that he received a phone call from Antony Blinken on Oct. 17, 2020—three days after the Post published emails from Hunter’s laptop. Mr. Blinken was then a senior adviser to the campaign and is now secretary of State.»
Pressen, militære og etterretningen ble altså brukt av Biden i et politisk spill som innebar at man fornektet åpenbare fakta, fakta som bekreftet omfattende korrupsjon i Bidens nærmiljø.
Vi nevnte over på innbilte problemet global oppvarming. Vi kan nevne at politikken i USA i stor grad legger vekt på å forhindre dette innbilte problemet, en politikk som blant annet innebærer nedleggelse av effektiv energiproduksjon og satsing på svært ineffektiv energiproduksjon som sol og vind. Resultatet av dette er at strømnettet i enkelte delstater har brutt sammen og at i perioder har store områder vært uten strøm. I enkelte delstater skal bensindrevne biler forbys. «California bans the sale of new gas-powered cars by 2035.»
Det vi har gjengitt over er bare noen få punkter, og de er ment å supplere fremstillingen man finner i mainstreammedia. Det bildet man får ved å lese kun mainstreammedia er svært ufullstendig; man kan med god grunn si at mainstreammedia har som sin primære oppgave å formidle venstreorientert løgnpropaganda, og som sekundær oppgave å skjule eller dekke over de negative virkningene som en venstreorientert politikk nødvendigvis medfører, eller å dekke over årsakene til at problemene oppstår. (For ordens skyld tar vi med definisjonen av «venstreorientert»: en venstreorientert politikk innebærer å øke statens makt, å gi flere offentlige tilbud, å øke skatter og avgifter og reguleringer, og å innskrenke individets frihet, dvs. individers mulighet til å bestemme over seg og sitt. Alle de store partiene i alle vestlige land befinner seg da på venstresiden, dette gjelder også de som kalles konservative eller borgerlige.)
En venstreorientert politikk handler om å presse virkelighetsfjern ønsketenkning ned over virkeligheten – og noe slikt kan aldri ha gode resultater i virkelighetens verden. Men det er dette så si alle velgere ønsker og som jeg nevnte over: et folk får de politikere det fortjener.
Som Ayn Rand så treffende sa det (noe fritt oversatt): «Man kan godt ignorere virkeligheten, men man vil aldri slippe unna de ødeleggende konsekvensene som oppstår når man ignorerer virkeligheten».
Vi har i en rekke artikler her på Gullstandard beskrevet utviklingen i USA, og vi lenker til noen av dem nedenfor. Ut i fra de premissene som er gitt er den utviklingen vi ser i USA, og som vi altså har gitt en del eksempler på over, helt opplagt og uunngåelig.
Men hva vil skje videre? Et land som USA kan ikke i en lang periode finne seg i omfattende plyndring av vanlig butikker, av et utdanningssystem som i meget stor grad kun driver med indoktrinering, av en økonomisk politikk som gjør flere og flere fattigere og fattigere, og som gjør at staten disponerer mer og mer av den verdiskapningen som tross alt foregår.
Man kan også se at det ser ut som om den amerikanske befolkningen er delt i to langs politisk ideologiske linjer. Den ene delen består av – her maler vi med en svært bred pensel – de som er langtidsutdannede og de som bor i byene. (Årsaken til at disse er blitt så sterk venstreorienterte har vi beskrevet i artikkelen «Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA» linket til nedenfor.) Den andre delen består av de som ikke er langtidsutdannede og de som bor i mer rurale strøk. De rurale er stort sett kristne, mens de langtidsutdannede forakter alle religioner unntatt islam.
Denne todelingen av befolkningen innebærer at den ene delen ikke har tillit til landets myndigheter, til landets presse, til landets akademiske elite, til politikerne, til rettsapparatet, til politiet, til Hollywood.
La oss gi ett konkret eksempel på akkurat dette: Noen betrakter det som skjedde 6. januar 2021 (demonstrasjonene og opptøyene foran og i Kongressbygningen) som et forsøk på et statskupp, mens andre betrakter det som skjedde som et forsøk på å hindre et statskupp.
Man kan se denne todelingen i holdningen til Donald Trump. De langtidsutdannede mener med betydelig rett at Trump er en primitiv klovn og en løgner, mens de rurale mener at Trump er omtrent på nivå med Jesus.
Man kan også se denne delingen i holdningen til at Tucker Carlson sluttet/ble sagt opp i Fox News. Carlson, som hadde det mest populære og mest sette nyhetsshowet på amerikansk TV, har ofte gjengitt påstander som har vært feil og som han måtte ha visst har vært feil, og han har kommet med vurderinger som etter vårt syn er langt fra en rimelig tolkning av fakta. Svært mange ble sjeleglade da det bla kjent at han ikke lenger var tilknyttet Fox News, mens andre hevdet at han var den eneste som talte makta midt imot – de mente at han fortalte sannheten om krigen i Ukraina, om Big Pharma, om valgjukset i 2020, om opprøret 6. januar 2021 – og at det var derfor han måtte slutte/fikk sparken.
En nasjon hvor befolkningen er delt langs det man må kalle ideologiske linjer på den måten som er beskrevet over, er ikke liv laga.
Vi har tidligere her på Gullstandard sitert følgende om et slikt skille i USA: «A house divided against itself, cannot stand». Dette er fra en tale Abraham Lincoln holdt i 1858. Vi gjengir også resten av sitatet selv om det ikke direkte er relevant for dagens situasjon: «I believe this government cannot endure permanently half slave and half free. I do not expect the Union to be dissolved — I do not expect the house to fall — but I do expect it will cease to be divided. It will become all one thing or all the other. Either the opponents of slavery will arrest the further spread of it, and place it where the public mind shall rest in the belief that it is in the course of ultimate extinction; or its advocates will push it forward, till it shall become lawful in all the States, old as well as new — North as well as South.»
Hvordan blir utviklingen i USA da blir fremover? Hvis det skillet vi har beskrevet over fortsetter vil USAs befolkning bestå av to store grupper som overhodet ikke forstår hverandre. Dette kan føre til at det blir bråk og da mener vi voldelig bråk og uro – vi så dette allerede for et par år siden da en grupper tilknyttet Black Lives Matter og Antifa gikk til angrep på offisielle bygninger (rådhus, politistasjoner), og satte dem i brann. Slike ting kan blusse opp igjen. Men nå kan det også komme motstand; de som vi over beskrev som tilhørende de rurale kan også ty til våpen for å beskytte seg selv, sine eiendommer, og offisielle bygninger og til og med butikker som er i fare for å bli plyndret.
Dette vil da ikke være så langt fra å være en slags geriljaborgerkrig.
Hvis vi ser på historien så ser vi land som tidligere har vært i kaos-tilstander: de tre mest kjente eksemplene i dag er vel Frankrike etter revolusjonen, Tyskland etter første verdenskrig, og Russland etter kommunismens sammenbrudd. Det som skjedde i disse landene var at såkalt sterke menn kom til makten: Napoleon, Hitler og Putin.
Det er gått noen måneder nå siden Corona-tiltakene opphørte, men vi får stadig beskjed om at det kan komme nye bølger og at det kan komme nye tiltak. Vi får også vite noe som er overraskende for de fleste innen mainstream, nemlig at tiltakene over tid for noen hadde til dels svært skadelige effekter.
Her er et nyhetsoppslag fra 9. mars i år: «FHI: Ny koronabølge kan være på vei. Funn av koronavirus i avløpsvann og flere innleggelser kan være tidlige tegn på en ny bølge med covid-19, ifølge Folkehelseinstituttet» (lenke nedenfor).
Og her er et oppslag fra 23. november i fjor: « …Samtidig er vi på vei inn i en ny koronabølge…» (tb, lenke nedenfor). Per i dag er det dog ingenting som tyder på at disse spådommene har slått til eller er i ferd med å slå til.
Men til noe annet: Aftenposten skrev 22. april følgende om risikofaktorer for langtidseffekter, såkalt «long covid»: «– Studien vår viser faktisk at med dagens definisjon på long covid kan man få symptomer uten å ha hatt infeksjon med koronaviruset, sier professor og forskningsleder Vegard Bruun Bratholm Wyller, som har ledet studien … viktige risikofaktorer for long covid var: de som følte seg sosialt isolert, hadde større risiko for å få plager [og] de som var lite fysisk aktive hadde større risiko for å få plager. – Ensomhet var betydningsfullt. Det kom frem både i samtaler og da de fylte ut skjemaer, sier Vegard Bruun Bratholm Wyller» (Lenke nedenfor). Ensomhet og mangel på fysisk aktivitet var betydelige risikofaktorer – men tiltakene innebar pålagt ensomhet, og alle typer trening sammen med andre var forbudt: treningssenteret ble stengt, idretts-arrangementer ble forbudt
Også Dagbladet skrev om de skadelig effektene av tiltakene: «Nedstengning kan ha gitt long-covid. – Usannsynlig at nedstengningen ikke påvirket ungdom, sier professor. En ny, norsk studie viser at like mange ungdom som hadde hatt covid-19, som dem uten coronainfeksjon, hadde long covid-symptomer…. Symptomer på long covid er vanlig også i normalbefolkningen, understreker ekspertene Dagbladet har snakket med. … Like mange i kontrollgruppa, altså de som ikke hadde hatt covid-19, som dem som hadde hatt covid-19, sleit med vedvarende plager, ifølge en norsk studie» (lenke nedenfor). Altså: Det var altså omtrent like mange som «slet med vedvarende plager» blant de som ikke hadde hatt Corona som de som hadde hatt Corona.
Det ser allikevel ut som om interessen for Corona er blitt svært nær null både i befolkningen og i pressen, det er ikke lenger snakk om antall innleggelser, antall syke, eller antall døde, noe som var førstesidestoff i mange måneder etter mars 2020. Det virker som om alle involverte har fått nok av det som skjedde fra da tiltakene ble innført 12. mars 2020 og i de to årene som fulgte. Og bra er det: Vår oppfatning har hele tiden vært at bortsett fra for enkelte utsatte grupper var effekten Corona på normalt friske mennesker omtrent som en vanlig influensa-epidemi, og at tiltakene folk flest ble pålagt var intet annet enn en hysterisk overreaksjon.
Tiltakene i Norge var dog ikke blant de strengeste, men de var langt strengere enn de som ble innført i Sverige. Tiltakene innebar anbefaling av bruk av munnbind når man skulle ferdes ute blant folk; skoler, teatre kinoer, fritidsklubber, restauranter, frisørsalonger, butikker fikk forbud mot å holde åpent; mange bedrifter måtte stenge, mange ansatte ble permittert; mange unge fikk ikke den sosiale omgang som er så nødvendig for dem i tenåringsperioden; staten innførte omfattende støtteordninger som kostet enorme beløp. Følgene av disse tiltakene ble på lang sikt svært alvorlige for mange, men dette er ikke fokus for denne kommentaren. Vi skal se på det mest ekstreme eksemplet på ideologien som lå bak tiltakene.
Det var ett land i Vesten hvor tiltakene var langt strengere enn i alle andre vestlige land, og det landet var New Zealand. («Vesten» er ikke et geografisk område, Vesten er de land og områder hvor Vestens verdier – individualisme, individuell frihet, markedsøkonomi, begrenset stat, etc., – står, eller kanskje det er mer korrekt å si sto, sterkt.) Det landet som hadde strengest tiltak utenfor Vesten var Kina, men Kina er totalitært diktatur hvor myndighetene kan dirigere befolkningen akkurat som de måtte ønske, og der ble personer plassert i husarrest i flere måneder ved mistanke om Corona.
Hva skjedde da i det demokratiske og vestlig orienterte New Zealand?
Allerede 15. mars 2020 ble reisende pålagt 14 dagers karantene, og statsministeren skrøt av at landet hadde «the widest ranging and toughest border restrictions of any country in the world». Noen dager senere ble grensene fullstendig stengt for alle, både tilreisende og statsborgere – og dette var før en eneste person i New Zealand hadde dødd av corona! Landet innførte omfattende restriksjoner på reiser innad i landet, og disse restriksjonene var på plass i mer enn to år: ingen vanlige borgere kunne reise hverken inn i eller ut av landet.
Enkelte byer og regioner ble fullstendig nedstengt etter kun ett tilfelle av Corona. Det ble også innført en ordning som ga politiet mulighet til å «enter, without a warrant, any land, building, craft, vehicle, place, or thing if they have reasonable grounds to believe that a person is failing to comply with any aspect» av reglene for nedstengningen.
Året etter vedtok myndighetene «the COVID-19 Response (Vaccinations) Legislation Act 2021», som åpnet for mulighetene for tvangsvaksinering. Sent i 2021 ble det bestemt at offentlige ansatte som nektet å la seg vaksinere kunne miste jobben: «no jab, no job».
Personer og institusjoner og helsearbeidere med avvikende meninger om Corona-situasjonen ble stemplet nærmest som løgnere; statsministeren uttalte følgende: «We will continue to be your single source of truth. . . . Unless you hear it from us, it is not the truth».
Denne statsministeren hadde en svært stor innflytelse på politikken som ble ført. Hvem var hun? Hva var hennes politiske bakgrunn? Hun heter Jacinda Ardern (født 1980), og hun har vært aktiv politiker fra da hun var 17: Da ble hun president i International Union of Socialist Youth (IUSY), gikk hun inn for «progressive answers to the [2008] financial crisis», inkludert «redistribution between the north and the south and . . . between the poor and the rich». Mens hun hadde denne president-posten brukte hun regelmessig det sovjetisk-kommunistiske uttrykket «kamerat» i sine taler.
Det ser ut til at hun ønsket å ha et svært godt forhold til Kina; hun støtter Kinas ønske om å overta Taiwan, og hun støttet Kinas tiltak for å eliminere friheten som fantes i Hongkong.
Andre politikere på verdensscenen har beskrevet henne i positive ordelag: USAs visepresident Kamala Harris har hevdet at hun er «a forward-looking global leader who has inspired millions around the world», Londons borgermester Sadiq Khan hevdet at han uttalte seg på vegne av alle Londons borgere når han sa at «I want to extend my gratitude to Prime Minister for her exceptional leadership and unwavering commitment to creating a better world. Your tenure as PM has been an inspiration to us all. We wish you all the best in your next chapter». (Disse to sitatene fra Twitter, lenker nedenfor). Den siste kommentaren kom etter at Ardren gikk av som statsminister i New Zealand i januar i år.
Men ikke nok med dette; Guardian-journalisten Jess Philips påstod at Ardern «presented the world with the kind of leadership that uniquely [leaned] on her emotional intelligence. . . . She leaves a legacy she can be proud of». Det skulle vel være unødvendig å skyte inn at The Guardian er en sterkt venstreorientert avis. Canadas statsminister Justin Trudeau takket henne for hennes «empathic, compassionate, strong, and steady leadership over these past several years», og Australias statsminister Albanese sa at Ardern «has shown the world how to lead with intellect and strength. . . . She has demonstrated that empathy and insight are powerful leadership qualities» (lenke nedenfor).
Så det ser ut som om de som fortsatt må kalles den politiske elite setter Ardern høyt, men allikevel var det mange som jublet da hun gikk av som statsminister i januar i år.
De strenge Coronatiltakene gikk i all hovedsak ut på ytterligere innskrenkninger av individuell frihet, inkludert tiltak som lå nær opp til husarrest, forbud mot å møte andre mennesker i store grupper, og et sterkt press om å la seg injisere med en hurtigutviklet eksperimentell vaksine, og å stemple de som hadde avvikende meninger som useriøse.
Alt dette er opplagte utslag av en sterkt venstreorientert ideologi – venstresiden ønsker alltid å innskrenke individuell frihet og å øke statlig makt. Den eneste medisin som virker mot dette er at ideer om individuell frihet står sterkt i kulturen. Dessverre står disse idéene svakt også i Vesten i dag, og det er derfor det går så galt på så mange områder. Dette har vi skrevet om mange ganger tidligere her på Gullstandard så vi gjentar ikke dette nå, men vi tar med følgende konklusjon: Det eneste som kan hindre at vi igjen blir utsatt for den type tiltak som Corona-viruset førte til, er at ideen om individuell frihet står sterkt i befolkningen. Disse idéene kan også hindre alle de andre problemene vi har i samfunnet i dag: inflasjon og dyrtid, kriser, arbeidsløshet, synkende levestandard, økende kriminalitet. Dessverre er det ingen betydelige aktører som står for disse idéene i Vesten i dag.
Og så lenge politikere som Ardern har makt og blir hyllet av andre makthavere, er det lite håp.
Prime Minister Ardern is a forward-looking, global leader who has inspired millions around the world. Thank you, Madam Prime Minister, for your leadership and for strengthening the ties between the U.S. and New Zealand. pic.twitter.com/Y70gaIsDdk
I dette klippet fra den ofte upålitelige Tucker Carlson finner man videoklipp hvor Ardern beordrer sine undersåtter mht. hvordan de skal oppføre seg under lockdown-perioden.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttaler at Russland er Vestens nåværende mål og at Kina er Vestens neste mål: «– De legger ikke engang skjul på at når Russland blir «beseiret», som de kaller det, vil Kina være det neste målet, sier utenriksministeren. – Det samme gjelder ethvert annet land som tør å handle selvstendig og ikke lar seg diktere av USA eller andre vestlige land, sier Lavrov videre» (link nedenfor).
På overflaten kan det se ut som om de vestlige land under ledelse av USA ønsker å erobre de land det er snakk om, altså Russland og Kina og land som tør å handle selvstendig. Men hva handler egentlig dette om? Hva er den fundamentale årsak til det som skjer?
Det inntrykket man kan få etter å ha lest mainstreampressens fremstilling er at Vesten vil bruke militærmakt for å erobre først land i nærheten av Russland/Kina, og deretter invadere, okkupere og så erstatte regjeringene i disse landene. (Beklageligvis har enkelte ledende politikere i Vesten uttalt seg slik at det kan se ut som om dette er målet, men dette er allikevel en feilaktig vurdering av det som skjer.)
Det man må ta med i betraktning før man vurderer den type uttalelser som Lavrov kom med er at både Russland og Kina er diktaturer hvor befolkningen har svært liten frihet, og ikke nok med det, i de siste årene har friheten blitt mindre i disse to landene.
Begge land er også aggressive utad. Russland har så lenge landet har eksistert under ulike regimer – som tsar-rike, som kommunist-diktatur, og som et stadig mer autoritært tyranni under Putin fra tidlig på 2000 tallet – invaderte, okkupert, tyrannisert og undertrykt både egen befolkning og befolkningene i sine naboland. (Russland var ikke aggressivt i den noenlunde demokratiske perioden fra cirka 1990 til tidlig på 2000-tallet; dette kom av at landet da var nærmest bankerott etter 70 år med kommunist-styre.)
Noe tilsvarende kan man også si om kommunist-Kina: Kommunistene vant en borgerkrig på 40- tallet. og den tapende parten flyktet til øya Formosa/Taiwan utenfor Kina; Kina invaderte og okkuperte Tibet på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Koreas angrep på Sør-Korea tidlig på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam på 60-tallet, Kina overtok Hongkong fra Storbritannia i 1997, men brøt raskt avtalen om å opprettholde den friheten som fantes der; friheten er blitt kraftig innskrenket i Hongkong og opposisjonelle er satt i fengsel. Nå rasler Kina med sablene overfor Taiwan og har som mål å innlemme Taiwan i kommunist-Kina og altså innføre kommunismen der og dermed eliminere den betydelige frihet som borgerne der nyter godt av.
De to landene det er snakk om er altså aggressive diktaturer som har planer om å utvide sine maktområder, og som i lang tid har brukt militærmakt for å få gjennomført disse planene. De har også har drevet propagandakriger i en rekke miljøer i Vesten helt siden annen verdenskrig; Russland drev den såkalte Fredsbevegelsen som hadde avgreninger i en rekke land i Vest- Europa, og den arbeidet for ensidig nedrustning på vestlig side til tross for den betydelige opprustning som skjedde i Russland og dets lydriker; Russland var også i stor grad ansvarlig for Anti-atomvåpen-bevegelsen i Vest-Europa på 70-tallet. Kina benytter enorme ressurser for å påvirke opinionsdannere og akademikere i Vesten.
Hvis vi skal oppsummere i en setning hva disse planene går ut på blir det slik: Makthaverne vil innskrenke frihet, de vil ikke tillate frihet, de vil bekjempe frihet – de vil beholde sin totalitære makt over sine befolkninger.
I denne sammenhengen kan man si at Vesten representerer frihet: individuell frihet var i betydelig grad Vestens kjerne-idé fra renessansen og opplysningstiden, og det var denne som førte til den tidlige kapitalisme og derved til den betydelige velstand som Vesten etterhvert fikk. Dessverre står ideen om individuell frihet svakt i Vesten i dag, men den er allikevel større der enn den er utenfor Vesten.
Når lederne i Moskva og Beijing sier at Vestens mål er Russland og Kina, mener de at Vestens idé om individuell frihet er noe de absolutt ikke vil ha inn i sine land; kommer friheten til disse landene vil makthaverne miste sin makt. Man kan legge merke til at Lavrov sier at land skal ha rett til å handle selvstendig; og med «land» mener han naturligvis at regimene i disse landene skal har rett til å bestemme over borgerne i landet. Det som er det riktige synet – «riktig» henspiller her på hva som er i samsvar med menneskets natur og som vil gi velstående og harmoniske samfunn – er at individer bør ha rett til å handle selvstendig i frihet, og det er dette regimene i Moskva og Beijing for enhver pris vil hindre. Å snakke om land her, som Lavrov gjør, er et utslag av kollektivisme. Den riktige holdningen er altså individualisme, som innebærer at det er individer som skal rett til å bestemme over seg og sitt.
Dette er det essensielle ved den konflikten som nå dessverre er blitt en varm krig i Ukraina. Konflikten er blitt en varm krig fordi dagens Vesten er ettergivende og svakt, dette igjen fordi ideen om individuell frihet står svakt. Ideene om individuell frihet sto faktisk sterkere på 50-tallet og det var da Vesten klarte å slå tilbake Nord-Koreas angrep på Sør-Korea; ideene sto svakere på 60-tallet da Vesten ikke klarte å slå tilbake Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam.
Altså: Vesten representere individuell frihet, makthavere i diktaturer ønsker ikke denne friheten inn i sine land og derfor prøver de å hindre friheten i å spre seg ved å bruke militærmakt i grenseområdene.
Når Lavrov sier at Vestens mål er å eliminere regimene i Russland og Kina, mener han egentlig (vi forutsetter her at han har en dyp fundamental forståelse av hva han snakker om) at frihetsideer er på vei inn i de to store diktaturene Russland og Kina.
Dette er en konflikt som har preget historien i tusenvis av år: de som vil skalte og valte med andre mennesker versus de som vil at individer skal frihet til å styre seg og sitt. Det vi ser nå er bare det siste utslag av denne konflikten.
Det eneste som kan gi samfunn preget av fred, frihet og velstand er at ideene om individuell frihet står sterkt og at samfunn organiseres slik at disse ideene fullt ut respekteres. Disse ideene står svært svakt i Vesten i dag, men i de dominerende miljøer utenfor Vesten er de totalt ikke-eksisterende. .
