Thomas Robert Malthus (1766-1834), som først var prest og deretter professor i politisk økonomi, står i en noe spesiell stilling i idehistorien: for de aller fleste er han kjent bare for ett eneste poeng, og dette poenget er feil. Han har hatt en enorm innflydelse på et annet poeng, og også dette poenget er feil. På et tredje punkt har han et syn som er feil, men som idag er dominerende og ukontroversielt, og som alle konservative slutter opp om. Men på ett viktig punkt hadde han helt rett. Her var han svært innsiktsfull, og han var helt alene om sin innsikt på dette punktet i mer enn 100 år etter sin død. Det han sto for på dette punktet er fullstendig glemt. Vi skal kort se på disse fire punktene.
Første poeng: befolkningsvekst
«Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio, subsistence, increases only in an arithmetical ratio». Dette Malthus-sitatet er å finne i enhver historiebok og i enhver biologibok. Flere andre steder ga Malthus uttrykk for det samme: «…the increase of population is necessarily limited by the means of subsistence», og «…population does invariably increase when the means of subsistence increase».
Disse sitatene er hentet fra Malthus´ klassiker An Essay on the Principle of Population (først publisert i 1798, senere kom det en rekke redigerte utgaver), og det han hevder er altså at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, og at dette er den eneste begrensning på befolkningsvekst (bortsett fra krig, sykdom, død, etc.).
Selv om Malthus i senere utgaver av sitt essay gikk tilbake på dette, er det allikevel det opprinnelige poenget som er blitt stående hos de fleste. I senere utgaver av essayet sier han at befolkningsvekst kan begrenses av «moral restraint»: «By moral restraint I would be understood to mean a restraint from marriage … [a moral restraint] which implies principally a delay of the marriage union for prudential considerations … [moral restraint] may be considered … as the most powerful of the checks which in modern Europe keep down the population to the level of subsistence …» Det er altså ikke bare sult/sykdom/død som begrenser befolkningen, dens vekst kan også begrenses av «moral restraint», dvs. at folk lar være å få barn fordi det ikke passer i deres livssituasjon akkurat da.
«Moral restraint» er ikke nevnt i førsteutgaven, men er allerede i annen utgave (1803) ifølge Malthus «the most powerful of the checks … on population».
Det første utsagnet vi gjenga er svært ofte sitert, og gjendrives ved kort å henvise til at menneskelig oppfinnsomhet og klokskap, og den teknologi som følger av dette, innebærer at det i praksis aldri vil være noen begrensinger på økning av matproduksjon i fremtiden, forutsatt at kulturen er såpass rasjonell at oppfinnsomhet og teknologi blir verdsatt. Begrensninger på matproduksjon vil derfor aldri bli en begrensning på befolkningsvekst; slik begrensning vil skje av andre grunner.
Vi bør også huske på – dersom vi inkluderer våre venner fra planteriket – at alle befolkninger er mat, og all mat er befolkninger. Malthus selv skrev dog kun om mennesker.
Malthus´ feil på dette området har hatt stor innflydelse på miljøbevegelsen, som som kjent i en videreføring av Malthus´ poeng påstår at ressursene vil ta slutt og at vi derfor kraftig må redusere vår levestandard for at kloden skal overleve og at det skal bli nok ressurser til fremtidige generasjoner. Denne påstanden er fullstendig feil: det er i praksis ingen «grenser for vekst» – for å låne tittelen fra boken Limits to Growth (1972), en bok hvor forfatterne påstod at en mengde ressurser snart ville ta slutt. Det som virkelig skjedde var at det ble flere ressurser tilgjengelig, og de som var tilgjengelige ble enda lettere tilgjengelige: se link til Julian Simon nedenfor. Forestillingen om at «ressursene vil ta slutt» har ingen forankring i fakta; det er kun virkelighetsfjernt tankespinn fra personer som ikke har noen innsikt i hvordan en økonomi fungerer.
Annet poeng: økonomisk teori
I sine teorier innen sosialøkonomi fornekter Malthus Says lov, og derfor blir stort sett alt han hevder innen økonomi, feil. Han hevder at aggregert tilbud og aggregert etterspørsel ikke nødvendigvis er like, og ofte er ulike; han hevder at det kan være for mye produksjon, for mye sparing og for liten etterspørsel; han mener at arbeidsløshet kan skape deflasjon. Han mener også at for stor etterspørsel kan skape inflasjon. Han er tilhenger av statlig pengebruk for å kompensere for manglende privat etterspørsel. Malthus ser at en slik offentlig pengebruk kan innebære sløsing, men mener at dette er nødvendig for å korrigere for den overflødige produksjonen. Malthus var således en proto-keynesianer: denne teorien kan legge grunnlag for den type politikk som ble gjennomført i alle land i Vesten i perioden 1945-1975 etter et en rekke økonomer og politikere fikk det inntrykk at den engelske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) hadde gitt en holdbar begrunnelse for en slik politikk i sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936).
Tredje poeng: idealet er upraktisk
Malthus skriver: «The substitution of benevolence as the master-spring and moving principle of society, instead of self-love, is a consummation devoutly to be wished. In short, it is impossible to contemplate the whole of this fair structure without emotions of delight and admiration, accompanied with ardent longing for the period of its accomplishment. But, alas! that moment can never arrive. The whole is little better than a dream, a beautiful phantom of the imagination.» (Fra Essay, uthevet her; «benevolence» kan oversettes til det norske «velvilje»). Malthus sier at dersom (det han kaller) velvilje er utbredt vil man føle glede og beundring, men at i virkelighetens verden er en organisering basert på slike prinsipper totalt urealistisk; den er et vakkert fantasifoster. Vi skyter inn at det som Malthus omtaler som «benevolence» fra 1851 ble betegnet med et annet ord.
Malthus: «The proper office of benevolence is to soften the partial evils arising from self-love, but it can never be substituted in its place. If no man were to allow himself to act till he had completely determined that the action he was about to perform was more conducive than any other to the general good, the most enlightened minds would hesitate in perplexity and amazement; and the unenlightened would be continually committing the grossest mistakes» (Essay).
Det Malthus sier er at «benevolence» som basis for organisering av samfunnet kan høres fint ut i teorien, men vil føre til en katastrofe i praksis. Dette er den vanlig konservative holdningen: «sosialismen er et flott ideal, men kan ikke fungere i praksis fordi mennesket ikke er perfekt. Derfor må vi ha visse innslag av en regulert markedsøkonomi!».
Fjerde poeng: feil etikk ødelegger
Men Malthus hadde rett på et svært viktig punkt: Statlige tiltak for å hjelpe ulike grupper mottagere, i all hovedsak de som på Malthus´tid kunne omtales som fattige, løser ikke problemet, de fører tvert imot til at problemene blir enda større.
England hadde i mange hunde år hatt lover og støtteordninger som skulle hjelpe de fattige, men de så ikke ut til å hjelpe i det hele tatt, tvert i mot ble antall fattige stadig større.
«The poor laws of England appear to have contributed to raise the price of provisions, and to lower the real price of labour. They have therefore contributed to impoverish that class of people whose only possession is their labour. It is also difficult to suppose that they have not powerfully contributed to generate that carelessness and want of frugality observable among the poor, so contrary to the disposition generally to be remarked among petty tradesmen and small farmers. …The poor-laws may therefore be said to diminish both the power and the will to save among the common people, and thus to weaken one of the strongest incentives to sobriety and industry, and consequently to happiness» (Essay).
I sin bok What´s Wrong With Benevolence analyserer den australske filosofen David Stove (1928-1994) Malthus´ syn på «benevolence»: «People were puzzled in Malthus´ time why the Poor Laws never effectively relieved poverty but, on the contrary, always found more poverty to be relieved. People are similarily puzzled now why the welfare state never achieves its objects, but instead, always finds that a greater proportion of people is entitled to its assistance. But Malthus solved this mystery by pointing out that such systems must tend to create more of the very poverty which they are meant to relieve» (Benevolence, s. 87).
Malthus (i Essay): «The unlimited exercise of private judgement is a doctrine inexpressibly grand and captivating and has a vast superiority over those systems where every individual is in a manner the slave of the public» (uthevet her). Malthus sier at private/frivillige tiltak er nyttige, og at de har en «vast superiority» i forhold til statlige tvangstiltak.
Men Malthus gikk noe videre, og det er her han får inn en fulltreffer. Stove oppsummerer: «Malthus was convinced that communism would replace the existing comparative poverty of most by the absolute poverty of all, and that it would in the process, destroy «everything which distinguishes the civilized from the savage state»» (Stove: Darwinian Fairytales, s. 59).
Malthus ønsket en gradvis nedbygging av the Poor Laws, men ved å gå inn for dette sier Stove at «he was forgetting his own fundamental insight», han glemte at disse lovene hadde et feedback system som innebar at jo flere som ble omfattet av disse lovene jo sterkere ville oppslutningen om dem være – og jo vanskeligere ville det bli å fjerne dem. (Benevolence. s. 85).
Stove kommenterer videre: «… the psychological root of communism is benevolence. Lenin, Stalin, and the rest would not have done what they did, but for the fact that they were determined to bring about the future happiness of the human race» (Benevolence, s. 26).
Malthus innså også, ifølge Stove, at når muligheten til å tjene penger blir fjernet som motivasjon for arbeid vil tvang være det eneste alternativ: «cash nexus» (Carlyles begrep fra 1839, mye brukt av marxister som noe forferdelig) må erstattes av «terror nexus» (Benevolence, s. 76). Alle kommunister og sosialister foretrekker «terror nexus» fremfor «cash nexus», dvs. de foretrekker å bruke tvang som motivasjon heller enn å tillate at muligheten til å tjene penger skal fungere som motivasjon – under et fritt marked er det muligheten til å tjene penger som er motivasjonen for produktiv innsats, mens under sosialismen er denne muligheten fjernet og tvang vil forekomme i stadig større omfang inntil samfunnet bryter sammen.
Altruisme
Det ord Malthus bruker for å beskrive moralen som ligger til grunn for denne politikken og den ødeleggelsen som skjer er «benevolence». Men i 1851 dukket det opp et ord som i dag ville gjort det langt lettere å forstå hva han mente.
Malthus levde fra 1766 til 1834, og dette var før Auguste Comte i 1851 skapte ordet «altruisme», ordet som betegner det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er helt klart at det er dette Malthus mener med sitt «benevolence». Malthus´ kommentator David Stove innser dette når han oppsummerer: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth.» (Fairytales, s. 150)
Stove konkluderer: «Malthus was the last thinker of major importance who was an unqualified supporter of private property, the bourgeois family, and the «apparently narrow principe of self interest»» (Benevolence, s. 63). Ja, han var den siste før Ayn Rand – og hun ville ikke ha omtalt «egoisme» som hverken et «narrow principe eller et «apparently narrow principle»; hun ville sagt at rasjonell egoisme er den eneste etikken som gjør gode liv mulig.
Malthus tok feil om at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, han tok feil i mange av sine synspunkter innen sosialøkonomi, han tok feil når han anså altruisme som noe godt i teori men ubrukelig i praksis, men han hadde rett i at dersom altruismen blir utbredt i et samfunn, slik den er i dag, vil den ødelegge alt. Vi gjentar Stoves formulering: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth».
Vi skyter inn at altruisme er ødeleggende også i teori (og ikke bare i praksis, slik Malthus trodde): den er som Ayn Rand formulerte det «the morality of death», den ødelegger liv, og, hvis den er utbredt, vil den ødelegge samfunn. (Noe mer om Rands syn er å finne på link nedenfor.) .
Iblant skjer det store forandringer i styret av et land, og vi tenker ikke på det som skjer når borgerne i et valg kaster den sittende regjering og velger inn opposisjonen; dette er noe som i dag skjer praktisk talt ved annethvert valg i Vestens demokratier (de som sitter i posisjon får som regel fornyet tillit én gang, men som regel ikke to, til det har de som regel brutt for mange valgløfter). Nei, vi tenker på mer alvorlige og dyptgående endringer som følge av kupp, revolusjon eller borgerkrig.
Slike hendelser har ikke forekommet i Vesten på lang tid, men hvis vi går litt tilbake i historien, og også inkluderer Vestens nærområder, finner vi flere eksempler. (Vi ser her altså bort fra erfaringer fra Afrika, Asia og den arabiske verden; disse områdene er for kaotiske, kulturelt sett, til at man ut fra dem kan trekke prinsipper som også kan gjelde for Vesten.)
Borgerkriger og kupp
Vi har hatt borgerkriger i Vesten: I England var det en borgerkrig på 1600-tallet; årsaken til striden var en konflikt om maktfordelingen mellom folket/parlamentet og kongen. Den endte med at i en kort periode var England republikk, men det gikk ikke lang tid før kongen var tilbake på tronen.
Også i USA var det en borgerkrig, fra 1861 til 1865: striden gjaldt i hovedsak slaveriet, og krigen endte med at Nordstatene vant og at slaveriet ble opphevet. (Svarte ble dog i stor grad diskriminert i store deler av USA i innpå 100 år etter krigens avslutning, både av private og som følge av de såkalte Jim Crow-lovene, som gjaldt i store deler av Sørstatene fra 1876 til 1965.)
Revolusjoner har det også vært; mest omtalt er de i Frankrike og Russland. I begge disse revolusjonene var storparten av folket undertrykt av en elite, en adel som i betydelig grad betraktet resten av befolkningen som deres slaver. Størstedelen av befolkningen levde i stor fattigdom, mens eliten levde et luksusliv man aldri hadde sett maken til.
Revolusjonen i Frankrike tidfestes ofte til 14. juli 1789, og revolusjonen i Russland skjedde i februar 1917, men revolusjoner er prosesser som skjer over et ikke ubetydelig tidsrom, og de fører ofte til kaos, terror, krig og diktatur.
I Frankrike ble revolusjonen etterfulgt av en anarkistisk periode med omfattende terror: ca 17 000 mennesker ble henrettet etter en offisiell dom; mange ble drept uten lov og dom, mange andre sultet ihjel i fengsler. Det totale antall døde skal være ca 40 000. En slik periode kan ikke vare lenge, og også denne revolusjonen førte til noe som må omtales som et kupp: den seierrike generalen Napoleon Bonaparte tok makten i november 1799 – Frankrike ble reellt sett et militærdiktatur. Senere kom det kriger, både mellom Frankrike og andre land (England, Russland), og borgerkrig i Frankrike. Denne perioden endte med Napoleons endelige nederlag ved Waterloo i 1815.
I Russland gikk igjennom en meget urolig periode etter Februarrevolusjonen, og den endte med et kupp i oktober da kommunister tok makten i strid med de demokratiske prosesser som var forsøkt innført etter Februarrevolusjonen. Etter dette kuppet var den en periode med borgerkrig («de røde» mot «de hvite», kommunistene var de røde, mens de hvite besto av sosialdemokrater og av folk som var lojale mot tsaren), en krig som varte til 1922 med seier til kommunistene. Kommunistene innførte et terrorvelde under først Lenin og deretter Stalin, men regimet ble noe mykere etter at Nikita Khrustsjov kom til makten i 1954. Kommuniststaten, som hadde fått navnet Sovjetunionen, kollapset omkring 1990, og Russland er i dag reellt sett et gjennomkorrupt demokrati med liten frihet, og landet opplever betydelig forfall på en rekke områder (mye alkoholisme, synkende levealder, befolkningsnedgang: «I Norge har menn en forventet levealder på over 79 år. I Russland er tallet 64. Hver fjerde russiske mann dør før 55-årsdagen» kilde forskning.no. De jukser også når de deltar i internasjonale sportsarrangementer. ), en tilstand og et forfall som er resultat av de verdier som dominerer i befolkningen: kollektivisme, irrasjonalitet, fatalisme, ingen respekt for individuell frihet. Opplysningstiden, som førte til oppblomstringen i Vesten med ideer som individualisme, frihet, rasjonell egoisme, sekularitet, begrenset stat, kapitalisme, frihandel, etc., slo aldri igjennom i Russland.
En valgseier til venstreorientertere krefter i Spania i 1936 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: «Etter at venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten under ledelse av Manuel Azaña i 1936 ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spania innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo». Dette førte til en borgerkrig som endte med sier til de som sto imot den valgte regjeringen, og landet ble et militærdiktatur under Franco, et diktatur som varte fra 1939 til Francos død i 1975, da landet igjen ble demokratisk. En valgseier til venstreorientertere krefter med Salvador Allende som leder i Chile i 1970 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: Allendes «regjeringstid var preget av sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, og forsøk på omfordeling av rikdom, streiker, uroligheter og konfrontasjoner og økonomisk krise …». Et vedtak i nasjonalforsamlingens underhus (81 mot 47 stemmer) anmodet militæret om å gripe inn for å gjenopprette orden med begrunnelse at Allendes regjering gjentatte ganger hadde brutt konstitusjonen. Frem til 1990 var Chile et militærdiktatur under general Pinochet, og i denne perioden ble opposisjonelle internert og mange ble torturert. Landet ble igjen demokratisk etter 1990.
En annen type kupp opplevde vi i Romania i 1990. På 80-tallet førte høyrebølgen til at frihetlige ideer ble sterkere også i de kommunistiske landene i Øst-Europa. I noen land forsvant kommunistregimene nokså fredelig (f.eks i Øst-Tyskland, i Polen), men i Romania ble kommunistdiktatoren Ceausescu arrestert, stilt for en militærdomstol og henrettet. Jugoslavia var etter annen verdenskrig et lappeteppe av ulike folkeslag og ulike religioner (både kristendom og islam hadde stor oppslutning), men lederen, Tito, var en sterk mann som hadde klart å holde de ulike gruppene sammen. Men etter at han gikk bort kom motsetningene til overflaten, og de ulike gruppene kunne ikke lenger leve sammen i ett land. På 90-tallet brøt det ut en grusom borgerkrig mellom de ulike gruppene, og resultatet ble at det som var Jugoslavia i dag er oppdelt i en rekke land: Slovenia, Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Makedonia, Serbia, Montenegro og Kosovo.
USA
Men det viktigste landet i dag er USA. Landet er i ferd med å gå opp i limingen. Dette ble tindrende klart i valgkampen foran presidentvalget i 2020. Vanligvis er kandidatene (vi holder oss kun til kandidatene fra de to store partiene) vennlige mot hverandre både før, under og etter valget, og den som taper innrømmer som regel raskt nederlaget på en gentleman-aktig måte.
Valgkampen i 2016, mellom Donald Trump og Hillary Clinton var ikke vennlig; Trump ble av Demokrater beskyldt for å være rasist, fascist og en diktatorspire, og hans tilhengere ble av Clinton omtalt som «deplorables», og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». (Clinton ba senere om unnskylding for denne uttalelsen). President Obama beskrev Trumps tilhengere slik: «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». Clinton ble av Trump og flere andre beskyldt for å være gjennomkorrupt; Trump omtalte henne som «Crooked Hillary», og under en debatt sa til og med til henne at «you belong in jail».
Men det som skjedde i forbindelse med valget i 2020 var enda verre. Trump ble fortsatt beskyldt for å være rasist, fascist, løgner og en diktatorspire, men nå kom det også beskyldinger om at han var nazist i tillegg til å være rasist: «Democratic presidential nominee Joe Biden compared President Donald Trump to a notorious figure in the Nazi Party» (Daily Wire 27/9-20), «Joe Biden said that President Donald Trump was the country’s «first» racist president»» (kilde snopes). Mainstreampressen, også den utenfor USA, fungerte som et talerør for en enda mer primitiv og vulgær versjon av denne type propaganda mot Trump – det finnes tusenvis av eksempler på dette, men vi nevner bare denne: VG utstyrte et foto av Trump på sin forside med en Hitler-bart.
Til gjengjeld ble Joe Biden beskyldt for å være gjennomkorrupt, i lomma på Kina, og for ikke å være helt oppegående. Trump omtalte ham som «Slow Joe». Andre Demokrater ble gjenstand for tilsvarende beskyldninger.
Vi kunne gitt mange flere eksempler på slike beskyldinger fra begge leire, men dette holder. Vårt poeng er å vise at det er et sterkt skille mellom de som sogner til Trumps nasjonalkonservative linje og de som sogner til Demokratens sosialistiske linje. Ja, de fleste av velgerne vil ikke føle seg hjemme i noen av disse leirene, mange stemte på Biden ikke fordi de støttet Bidens synspunkter, men ene og alene for å bli kvitt Trump, og mange stemte på Trump for å hindre at det nå sterkt venstreorientert Demokratiske partiet skulle komme til å overta makten også i statsapparatet; alle andre etablert miljøer – akademia, byråkrati, kulturliv, presse, forlag, Big Tech – er pr idag sterkt venstreorienterte. Men det er ikke de lunkne som driver historien. Poenget er at det er betydelige grupper med streke meninger på begge sider, og disse gruppene har liten respekt for hverandre; de betrakter de andre som svært skadelige for å oppnå det de betrakter som gode samfunn.
Ved valget i 2020 var det ca 74 millioner som stemte på Trump, og offisielle sertifiserte tall forteller at det var ca 81 millioner som stemte på Biden. Det fremkom omfattende beskyldninger om valgfusk i Bidens favør, men rettsapparatet konkluderte etter å ha tatt en kikk på en rekke enkeltsaker med at det ikke fantes juridisk holdbare beviser for slik juks. Allikevel fortsatte Trump å hevde at valget var stjålet fra ham, og han har mange med seg i overbevisningen om at omfattende juks fant sted: «Forty-seven percent (47%) say it’s likely that Democrats stole votes or destroyed pro-Trump ballots in several states to ensure that Biden would win, but 50% disagree». (Rasmussen 19/11-20).
Valgjuks har forekommet ofte i USA, men hvor ofte og i hvilket omfang er umulig si. (Heritage forteller at siden 1982 er 1129 personer dømt for valgjuks: vi går ikke inn på detaljer her. Link til mer info nedenfor.)
Som nevnt over har det Demokratiske partiet lagt sin kurs sterkt om til venstre i de siste årene. Biden var opprinnelig en sentrumspolitikerer, men han er nå en svak og svekket person. Hans visepresident Kamala Harris er sterkt venstreorientert: «While Harris was dubbed as the most liberal senator in 2019, a holistic view of her career suggests that other senators were more liberal at times.» (Dette er fra en nøytral kilde, Logically. Vi never også at den korrekte oversettelsen av det amerikanske «liberal» til norsk er «venstreorientert».)
Det Demokratiske partiets nye stjerne, kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez, er også sterkt venstreorientert. Wikipedia: «Ocasio-Cortez is among the first female members of the Democratic Socialists of America elected to serve in Congress. She advocates a progressive platform that includes Medicare for All, a federal jobs guarantee, the Green New Deal and abolishing the U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE)»
Beskyldninger om at de som sogner til det Republikanske partiet er rasister florerer. I en kronikk i Washington Post publisert 18/1 skriver Hillary Clinton, som altså var Trumps motkandidat i 2016, bla. følgende: «Trump ran for president on a vision of America where whiteness is valued at the expense of everything else. In the White House, he gave white supremacists, members of the extreme right and conspiracy theorists their most powerful platforms yet, even claiming that there were “very fine people” among the torch-wielding militia members who converged on Charlottesville in 2017.» (Kilde breitbart, se note nedenfor om Trumps påståtte omtale av nazister som «very fine people»).
Opptøyer, sabotasje, hærverk
I april 2020 ble den småkriminelle afroamerikaneren George Floyd så hardhendt behandlet under en arrestasjon at han mistet livet. Dette førte til omfattende demonstrasjoner en rekke steder i USA, og utgangspunktet var legitime markeringer mot politivold. Men det utartet seg raskt til omfattende plyndring, hærverk og angrep på offentlige bygninger. Et av de krav som ble fremsatt var «defund the police», dvs. de som sto bak mente at politet bare ved sin tilstedeværelse forårsaket kriminalitet og at kriminaliteten ville gå ned dersom politet ble mindre synlige (Ett eksempel: «…city council… push to defund police…» (Kilde Fox).
Sterkt venstreorienterte grupper som Black Lives Matter og Antifia sto bak opptøyene, og i løpet av sommeren ble det gjennomført hærverk og ødeleggelser for enorme verdier. Wikipedia forteller om kostnadene: «The protests that took place in 140 American cities this spring were mostly peaceful, but the arson, vandalism and looting that did occur will result in at least $1 billion to $2 billion of paid insurance claims». Antall drepte var omkring 25 (Kilde The Guardian).
Demokratiske politikere og kjendiser så ut til å være lite villige til å ta avstand fra disse opptøyene, og blant velgerne var det 11 % som var sterke tilhengere av slike voldelige protester, og 18 % som var noe svakere tilhengere av slik vold. (Kilde Reuters). Videre: «Kamala Harris pushed bail fund that helped murder and rape suspects get out of jail while awaiting trial. A charitable bail organization talked up by Kamala Harris is drawing scrutiny amid increased rioting and violence in Kenosha, Wisconsin, and Portland, Oregon. In addition to Harris, Joe Biden’s running mate on the Democratic ticket and a California senator, Minnesota Freedom Fund has attracted celebrity donors such as Steve Carell, Seth Rogen, Rob Delaney, Cynthia Nixon, and Don Cheadle.» (Kilde Washington Examiner). Det finnes mange flere eksempler som viser at ledende Demokrater nærmest støttet opptøyene.
Under høringene i Kongressen da konservative Brett Kavanaugh skulle godkjennes som ny dommer i Høyesterett i 2018 ble Kongressen stormet av venstreorienterte aktivister. Igjen var Demokratiske politikere på demonstrantenes side.
President Trump har som nevnt ment at det forekom fusk i presidentvalget 2020, dette også etter at han ikke fikk medhold om dette i rettsapparatet. Han oppfordret derfor sine tilhengere til å demonstrere foran Kongressbygningen da den endelige godkjennelsen av presidentvalget skulle finne sted 6/1. Trump brukte uttrykk som «stand back and stand by» og «Be there, [the protests] will be wild!». Vi tror ikke at Trump med dette oppfordret til vold, men han burde forstått at slike utsagn meget lett kan tolkes som oppfordringer til vold og hærverk. Og som man kunne vente, en meget liten andel av de fremmøtte demonstrantene – om lag 50 personer – stormet inn i Kongressbygningen, og begikk noe mindre hærverk. Fire personer omkom i stormingen (én ble skutt av politet, tre døde under «medical emergencies»). De som stormet så ut til å være meget useriøse personer (frontfiguren var utkledd som en geitebukk), men pressen fremstilte dem allikevel som representative for Trumps tilhengere. (Det er grunn til å tro at noen av disse demonstrantene var sabotører som iverksatte aksjonen for å skade Trump.) Og Demokratene, som tidligere hadde støttet demonstasjoner, sabotasje, hærverk, og stormingen av Kongressen under Kavanaugh-høringen, tok denne gangen sterk avstand fra stormingen; de hevdet at den var et angrep på demokratiet!
Biden
Det ser ut til at Joe Biden vil bli innsatt som president 20. januar. Det er all grunn til å tro at Bidens politikk vil bli sterkt venstreorientert – dvs. vil bestå av skatteøkninger, flere reguleringer, sterkt økt offentlig pengebruk, flere gratisgoder utdelt fra det offentlige, og sterkt voksende gjeld. Han vil antagelig gi alle gratis «health care», han vil ettergi studiegjeld, han vil gå inn for utjamning, han vil gi amnesti til ca 11 millioner ulovlige innvandrer og vil åpne grensene for flere innvandrere som vil få adgang til offentlige tilbud innen skole og helse. Muligens vil han avskaffe valgmannsystemet (som sikrer at en presidentkandidat må ha oppslutning over store deler av landet for å bli valgt), muligens vil han utnevne flere dommere til høyesterett for lettere å kunne innføre lover som er i strid med konstitusjonen. Han vil antagelig også forsøke å gjøre DC og Puerto Rico om til delstater, noe som vil føre til at det vil komme fire nye senatorer – som etter alt å dømme vil komme fra Demokratene – inn i Senatet. Han vil neppe klare å gjennomføre alt dette, men det er all grunn til å tro at han vil satse mye på å få det til.
Videre vil arenaer for intellektuell aktivitet – akademia, presse, underholdningsbransjen – i større grad ensrettes i samsvar med venstresidens verdier, og de som gir uttrykk for andre holdninger, i hovedsak konservative og nasjonalister, vil bli stengt ute med begrunnelse om at det er rasister, sexister, klimafornektere, islamofobe, etc. Omkring årsskiftet 2020-21 så det ut til at konservative skulle bli utsatt for omfattende «scenenekt» («deplatforming»): de blir fjernet fra Twitter, deres videoer blir fjernet fra youtube, internettleverandører vil ikke tilby deres apper, forlag vil ikke utgi deres bøker, deres nettsider blir prioritert ned av google, banker sier opp deres bankkonti, etc. Konservative skal til og med svartelistes – «Alexandira Ocasio-Cortez [and] others [are] pushing for apparent blacklist of people who worked with Trump» – kanskje for at det skal være enkelt for en arbeidsgiver å finne ut om en jobbsøker er ansettbar eller ikke; hvis et firma ansetter en Trump-tilhenger eller en Republikaner vil firmaet kunne bli utsatt for boikott og/eller hærverk. Fra Nettavisen16/1: «- La dette bli kjent overfor næringslivet: Ansetter dere noen av Trumps fabulister … så vil Forbes [et tidligere respektert næringslivsmagasin] anta at alt ditt selskap eller firma snakker om, er en løgn, skrev [journalist Randall] Lane i Forbes-artikkelen som ble publisert på torsdag i forrige uke».
Kongressmedlem Maxine Walters har kommet med følgende oppfordring: «medlemmer av Trumps administrasjon bør trakasseres overalt»: «Rep. Waters calls for harassing admin officials in public … The California Democrat’s comments come after several presidential aides have faced problems when they’ve gone out to restaurants recently.» (Kilde nbcnews). Dette er lite annet enn en oppfordring om å trakassere de som ikke danser etter Demokratenes venstreorienterte pipe.
Twitter stengte president Trumps konto, og Hillary Clinton reagerte slik: «on Friday [Hillary Clinton] celebrated Twitter’s permanent ban of President Donald Trump’s personal account» (kilde Breitbart.
Disse siste eksemplene kommer dog ikke som resultat av en venstreorientert politikk, dette skjer fordi disse store miljøer, miljøer hvor intellektuell aktivitet (for å kalle det det) forekommer, er dominert av personer med venstreorienterte ideer. Og de tenker naturlig nok slik: hvorfor skal de bistå sine motstandere, som er rasister og islamofobe og «deplorables», hvorfor skal de bistå slike folk i å komme til orde og bli hørt?
Hvor leder dette hen?
Så, USA vil følge en politisk kurs som vil fortsette å bevege seg mot venstre. Men en slik politikk fører til problemer på alle områder. Vi siterte noen beskrivelser fra det som skjedde i andre land som valgte en slik kurs: det kom en periode med stor ustabilitet og konflikt … vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drap på en konservative politiker … tiden var preget av sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, omfordeling av rikdom, streiker, uroligheter og konfrontasjoner og økonomisk krise …
I USA er det et sterkt skille mellom de som har en lang utdannelse og som sitter i alle stillinger som handler om formidling av ideer og administrasjon av det offentlige apparatet, og de som jobber på gølvet med stort sett svært nyttige jobber (de som jobber i landbruk, innen transport, innen industriproduksjon, innen varesalg, med utvikling av nyttige produkter, mm.). De med lang utdannelse er blitt foret med venstreorienterte ideer gjennom hele sin utdannelsesperiode, og er derfor blitt venstreorienterte, (vi har begrunnet dette i tidligere artikler her på Gullstandard, link nedenfor). De venstreorienterte ser ned på alle religioner unntatt islam, mens de på gølvet i betydelig grad er kristne. President Obama ga uttrykk for venstresidens holdning til islam da han følgende i en tale til FN 25/9-2012, rett etter at muslimske terrorister hadde drept en ambassadør og tre andre det amerikanske konsulatet i Benghazi: «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam».
De områder hvor konservative og religiøse har størst oppslutning omtales av de venstreorienterte med det nedsettende uttrykket «flyover country». Den venstreorienterte elite holder seg på vestkysten og østkysten og vil ikke sette sine ben i områder hvor det er mange «rednecks»; den venstreorienterte eliten oppfører seg som en vaskeekte adel.
De som er langtidsutdannet er altså i meget stor grad venstreorientertere og støtter den venstreorienterte politikken som Demokratene står for, mens de på gølvet i betydelig grad støtter en nasjonalistisk og konservativ linje som Trump står for. (Jeg maler med bred pensel her.)
Politikken som vil bli ført under Biden (og Harris, når hun overtar), er venstreorientert, en linje som mange vil være sterkt uenig i, og som vil få negative konsekvenser. De som vil rammes først er de på gølvet (det er de som får redusert kjøpekraft og vil stå i fare for å miste jobben), og så etter hvert for alle. De vil også føle at de som styrer samfunnet ikke lytter til dem og at deres mann – Trump – ble latterliggjort av media, utsatt for omfattende motstand basert på rene løgner, ydmyket med to riksrettstiltaler, og endog frastjålet en valgseier. Hvordan vil de nasjonalkonservative reagere på dette når den venstreorienterte politikken skaper stadig større problemer?
Befolkningen ser ut til å være delt, og det er store motsetninger mellom de to gruppene. Disse gruppene har liten respekt for hverandre, den gruppen som sogner til Demokratene betrakter de andre som rasister og islamofobe «deplorables», mens de som sogner til Republikanerne betrakter de andre som en virkelighetsfjern og korrupt adel som kommer til å ødelegge landet med sin sosialistiske politikk. (Minner igjen om at jeg maler med bred pensel her.)
Hva kan dette føre til i de kommende årene? Senere president Abraham Lincoln holdt i 1858 en tale hvor temaet var hvorvidt slaveriet kunne fortsette i noen delstater, men være forbudt i andre, og den begynte slik: «A house divided against itself, cannot stand. I believe this government cannot endure permanently half slave and half free. I do not expect the Union to be dissolved — I do not expect the house to fall — but I do expect it will cease to be divided. It will become all one thing or all the other. Either the opponents of slavery will arrest the further spread of it, and place it where the public mind shall rest in the belief that it is in the course of ultimate extinction; or its advocates will push it forward, till it shall become lawful in all the States, old as well as new — North as well as South.»
Nå ser det ut til at USAs befolkning er delt mellom sosialister og konservative, og mellom disse er enighet og kompromisser umulig.
Når det nå kommer mer venstreorientert politikk vil dette altså skape enda større problemer;: arbeidsløshet, inflasjon, kriminalitet, forfall, politiske myndigheter vil miste sin autoritet. Vi har sett eksempler ovenfor på at slike forhold kan føre til borgerkrig, noe en slik deling gjorde i USA i 1861. Dette kan skje igjen. «A house divided against itself, cannot stand».
Det kan da komme en borgerkrig, og slike kriger vil ofte ende med innføringen av et diktatur dersom den ikke ender med en klar seier til en av sidene (slik Nordstatene oppnådde i 1865). Så USA, landet som ble bygget på rasjonelle prinsipper om individuell frihet, gikk først igjennom en borgerkrig for å få slutt på slaveriet, kan gå igjennom enda en borgerkrig – dette fordi de venstreorienterte ideene som dominerer hos dagens adel ikke er kompatible med de nasjonalkonservative holdningene som dominerer utenfor eliten.
De ideene som virkelig kan skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand er de ideene som USAs grunnleggende dokumenter var basert på – individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, rettsstat, næringsfrihet, frihandel – har i dag svært liten oppslutning, og de har ingen tilhengere som slippes til i den offentlige debatt. Derfor er det liten grunn til å være optimist på USAs – og da også på Vestens – vegne: dit USA går følger Vesten etter.
En bok som grundig analyserer årsaken til denne utviklingen er Leonard Peikoffs The DIM Hypothesis: Why the Lights of the West Are Going Out, som kan bestilles på bookdepository.com .
Her er en faktasjekk av påstanden om at Trump omtalte nynazister som «very fine people»:
«Our ruling: Partly false. The claims in the post have been rated PARTLY FALSE. Following the 2017 white nationalist rally in Charlottesville, Trump did say that there were «very fine people on both sides,» when speaking about those who attended the rally in support, and those who demonstrated against it. But the meme misrepresents Trump’s statements, because he did not say directly, «There were very fine people on both sides, & I’m not talking about the Neo-nazis and white supremacists because they should be condemned totally.» The two statements were separate, the second part coming later, after further questioning from reporters. During the first presidential debate, both Wallace and Biden referenced Trump’s «very fine people» comment but did not say he applied it to neo-Nazis.»
Representantens hus har vedtatt å stille president Trump for riksrett. Enda en gang. Begrunnelsen er, som vi formulerte det i en kommentar her på Gullstandard for noen få dager siden, 8/1: «Noen hevder at Trumps handlinger innebærer at han bør stilles for riksrett for «sedition». «Sedition» er definert som «conspiring by force to prevent, hinder, or delay the execution of any law of the United States, or by force to seize, take, or possess any property of the United States contrary to the authority thereof….». Dette er begrunnet i Trumps oppfordringer om at grupper som støttet ham burde «stand back and stand by» og at de burde gjennomføre en «wild protest».
Dagbladet oppsummerer: «Anklagen i riksrettssaken er å ha oppfordret til opprør, til «voldelige, dødelige, ødeleggende og undergravende handlinger» i forbindelse med stormingen av kongressbygningen i forrige uke. Trump beskyldes også for ha «undergravd og forsøkt å hindre godkjenningen av resultatet av presidentvalget».
Vi kan se at det kan være grunnlag for å reise tiltale mot Trump, men vi har vanskelig for å se at han kan bli dømt.
Nå er tiltale tatt ut, og som vi antydet kan dette være juridisk holdbart. Men er det politisk klokt? For det første: Et av Trumps mål da han stilte til valg som president var å «drain the swamp» – hans syn var at mange av de etablerte politikere i Washington var korrupte og at hans mål var å rydde opp. At disse samme politikere da bruker alle midler for å stoppe ham vil overfor Trumps tilhengere bare bekrefte at Trumps syn er riktig.
For det annet: det som er vanlig etter et valg er at den som seirer inntar en forsonende tone: «Vi har kjempet mot hverandre i valgkampen, men nå har velgerne sagt sitt og nå må vi samles om det som er best for landet!» Ifølge gjeldende offisielle prosedyrer har demokraten Joe Biden vunnet presidentvalget, og da burde han og hans parti inntatt en forsonede tone overfor den siden som tapte. Men Demokratene er blitt så intense i sin misnøye med alt Trump står for, og de har i de siste årene aldri handlet som om de satte landets og borgernes interesser høyt, så det å ydmyke Trump så godt de kan er nok viktigere for dem enn å forsøke å samle landet bak den nye presidenten. En riksrettssak vil oppildne de mange Trump-supportere over store deler av USA, noe som vil føre til voldelige konfrontasjoner i ukene, månedene og kanskje årene fremover.
For det tredje: enhver bevegelse vil bli styrket dersom deres leder blir en martyr. En riksrettssak vil antagelig styrke Trumps bevegelse, en primitiv, prinsippløs. vulgær nasjonalkonservativ bevegelse som på både kort og lang sikt vil skade USA. Vi har tidligere gitt uttrykk for håp om at etter Trump vil det republikanske parter orientere seg i en mer liberalistisk retning. Denne riksrettssaken vil nok holde liv i Trump-linjen i noen år til, dessverre.
USA har tatt enda noen skritt nærmere avgrunnen. .
Vi skal gjengi noen sitater vi har kommet over i det siste. (Vi gjengir ikke lenker, det blir for mange, men antagelig kan den som ønsker det finne sitatets opphav ved å søke – muliges kan til og med google være til hjelp i et slikt søk.)
«APPLE OG AMAZON FJERNER PARLER!»
«FJERNER PARLER FRA GOOGLE-BUTIKK. Google har midlertidig fjernet appen Parler fra sin app-butikk Google Play, melder Reuters»
«Twitter-konkurrenten Parler fjernet fra Google Play etter rykter om at Donald Trump har opprettet profil der».
«Nancy Pelosi sier at Trump-støttespillerne, som denne uka stormet Kongressen, valgte sin «hvithet over demokratiet»».
«Donald Trump permanent utestengt fra Twitter.»
«Journalist nektet å se på NRK Debatten fordi [nasjonalkonservative Resetts redaktør Helge] Lurås var med».
«[Tidligere FN-ambassadør] Nikki Haley: Twitter sensurerer Trump-leiren, men lar Khamenei forsvare Holocaust-fornektelse».
«Column: Trump’s election lawyers should be disbarred» – dvs. noen mener at advokater som tok oppdrag for president Trump skal miste sin advokatlisens.
Videoer hvor Rudy Giuliani forklarer hva han mener er uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget i USA er slettet av youtube. Videoer som er slettet av youtube kan iblant letes opp på bitchute, men hvis man forøker å fortelle via Twitter hvor utestengte videoer er å finne, vel: «Twitter blokkerer alle tweets med link til BitChute».
«Forlagsansatte protesterer mot å gi ut Jordan B. Petersons nye bok. Psykologiprofessor Jordan B. Peterson skapte storm i kjønnsdebatten for noen år siden. Nå mener ansatte i forlaget hans at det sårer minoritetsforfattere om boken hans gis ut.»
«Harry Potter»-forfatter J.K. Rowling (54) sørget for massiv storm da hun tidligere denne måneden kom med uttalelser mange tolket som transfobiske. Også i forfatterstjernens egen leir har det kokt. Nå har fire av Rowlings forfatterkolleger tilknyttet agentbyrået The Blair Partnership forlatt selskapet fordi byrået ikke har oppfylt deres innstendige oppfordring om å komme med en offisiell uttalelse til støtte for LHBTIQ+-miljøet (lesbiske, bifile, homofile, transpersoner, intersex og queer).»
Hva var det Rowling sa som ble oppfattet som krenkende? Hun sa at biologisk kjønn er medfødt. Dette tolkes altså som «transfobisk». Her er Rowlings tweet: «Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll have you. Live your best life in peace and security. But force women out of their jobs for stating that sex is real? #IStandWithMaya #ThisIsNotADrill» Hun sier at det er galt å «tvinge kvinner ut av en jobb – som hennes kritikere forsøker – bare fordi hun hevder at biologisk kjønn er et naturgitt faktum.
Videoer hvor leger og forskere gir uttrykk for tvil om enkelte punkter ved Coronaepidemien, og ved vaksinene, blir også slettet fra youtube.
Firmaene vi har nevnt, som ofte omtales under samlebetegnelsen Big Tech (firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, youtube og twitter), er private firmaer som selvsagt har rett til å publisere hvem de vil og hva de vil, og å stenge ute hvem de vil.
Men man kan allikevel si noe om det som skjer. Det som skjer er at stemmer som er opposisjonelle, og som gir uttrykk for nasjonalkonservative holdninger, eller som er kritiske til det mange mener er dominerende meninger innenfor visse fag, stenges ute. Hvorfor skjer dette?
De som i dag leder mange store (og mange mindre) firmaer, og mange av de som er ansatt i dem, er sosialister, og mange av dem er «woke», som Wikipedia definerer slik: «woke had been adopted as a more generic slang term broadly associated with left-wing politics, social justice activism and progressive or socially liberal causes such as anti-racism, LGBT rights, feminism and environmentalism».
Disse menneskene anser at personer som har andre synspunkter enn de de selv har på enkelte viktige områder er onde mennesker, at de ikke har noe verdifullt å si, at det de sier bare er skadelig og krenkende, og at de ikke fortjener å bli hørt, de fortjener ingen plattform. De kan derfor – med all moralsk rett – stenges ute fra forlag, fra aviser, fra kanaler på internett, fra den almene debatt.
Ofte blir de sammenlignet med de verste krefter kjent fra historien (nazister, rasister, slave-eiere): forskere som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen blir sammenlignet med holocaustfornektere eller som betalte løpegutter for oljeindustrien; vanlige konservative blir beskyldt for å være rasister og til og med sammenlignet med slaveeiere («Vice President Joe Biden on Tuesday [August 14 2012] told a diverse crowd … , including many African-Americans, that presumptive Republican nominee Mitt Romney would «put you all back in chains» by unshackling Wall Street.»), og en person på twitter satte Resetts redaktør i samme bås som massemorderen Breivik.
Det finnes mange flere eksempler: venstreorientert setter i gang aksjoner som innebærer annonseboikott av konservative medier, konservative grupper nektes å ha en bankkonto, etc. Slike ting er mulig ene og alene fordi de venstreorienterte gruppene er store; de kan f.eks. si til en leverandør at «dersom dere fortsetter å annonsere på XXX eller lar YYY ha en bankkonto hos dere så vil alle våre mange sympatisører boikotte dere. Vi kan også sabotere deres virksomhet … ».
Det som er i ferd med å trenge seg frem, og som disse innskrenkningens i mulighetene for annerledes tenkende å komme til orde er en illustrasjon på, er en kultur hvor venstreorienterte verdier og holdninger får stadig sterkere dominans. Og slik vi ser det: dette kommer bare til å bli verre i tiden fremover. Det er slik det har blitt i alle land som er blitt styrt av de sterkt venstreorienterte: å ytre opposisjonelle meninger er ikke tillatt. Vi har ennå ikke statlig sensur, men når en rekke store aktører som står for det meste av meningsformidlingen stenger opposisjonelle ute, da er det ikke langt igjen til vi får statlig sensur.
Er det noen løsning på dette? Statlig kontroll av Big Tech er ingen løsning, tvert imot. Det som er eneste håp er at ideer som står for individuell frihet, inkludert ytringsfrihet, vil bli sterkere i kulturen. Men det er svært få aktører som arbeider for å spre slike ideer. .
.
.
.
.
Oppdatering 11/1 kl 0938:
«Medieplattformen Parler, som er populær blant Trump-støttespillere i USA, er nede, melder AFP, som skriver at plattformen er tvunget av internett.
Google, Apple og Amazon gikk hardt ut mot plattformen i helga. Fredag ga Apple Parler 24 timer på seg til å legge fram nye retningslinjer, fordi selskapet mener plattformen ikke slår hardt nok ned på voldsfremmende innhold. Google sperret nedlasting av Parler-appen på sine enheter av lignende årsaker.
Nå skal Parler være nede fordi leverandørene har trukket sin støtte, skriver Parler-sjef John Matze på plattformen.»
«Rettshaverist» er et ord som ikke finnes på norsk (og heller finnes det ikke noe tilsvarende på engelsk, så vidt jeg vet), selv om personer som fortjener denne betegnelsen finnes overalt. Det er heldigvis ikke mange av dem, men de er svært plagsomme for sine omgivelser. Vanligvis er de personer i små miljøer – og det er en grunn til dette, men nå har USAs president vist seg som en ekte rettshaverist.
En rettshaverist er en person som, som regel i sammenhenger som har med lov og rett og rettsapparatet å gjøre, står på sitt, og mener at han har rett og fortsetter å kjempe for det han mener er rett – uansett hvor mange nederlag han blir påført. En rettshaverist er en som ikke finner seg i en endelig dom, men fortsetter og forsetter og forsetter å plage sine omgivelser med utsagnet «Eg må ha retten min!» – vi tar dette sitatet på nynorsk fordi det er hentet fra en av de mest kjente rettshaveristene i norsk litteratur, Didrik Dale i Olav Duuns i Medmenneske. En annen litterær rettshaverist er Michael Kohlhaas, som opptrer i en middelalderroman av Heinrich von Kleist, og som benytter sin tids «rettsapparat» for å få sin rett: krig.
Som litterære figurer kan de være underholdende inntil man blir lei og legger boken bort, men i virkeligheten er de plagsomme, og de mister derfor etter hvert alle sine allierte og sine venner og blir stående alene igjen.
Før vi går videre vil vi bare si at dette ordet er ikke noe vi har funnet på, det finnes på svensk. Vi siterer fra svensk Wikipedia: «En rättshaverist är en … «person som påstridigt hävdar sin rätt». Ordet är pejorativt, det vill säga nedsättande. I sin ursprungliga, vidare, bemärkelse betecknar ordet en person som har ett begär att alltid ha rätt … I dag används ordet emellertid ofta om personer som envetet hävdar sin rätt, i juridisk bemärkelse.»
Altså; en rettshaverist er en sta person som aldri gir opp sin kamp for å få rett uansett hvor mange nederlag han blir påført i denne prosessen. Vil vil dog ikke spekulere om hvorvidt slike personer må betegnes som mentalt syke, slik mange gjør. Slik vi ser det er det blitt klart at Donald Trump er en rettshaverist.
Vi har aldri vært fans av Donald Trump. Han er proteksjonistisk, han er nasjonalkonservativ, han er tilhenger av store statlige programmer og dermed store statlige utgifter, og han er tilhenger av store låneopptak. En slik politikk ligger langt fra den politikken vi støtter. Hans vulgære personlighet har vi også lite til overs for. (Dette har vi gitt uttrykk for en rekke ganger tidligere her på gullstandard.)
Men det er åpenbart mange som har likt ham. Ved valget i 2016 fikk han ca 63 millioner stemmer (ja, mange av dem var nok mer imot motkandidaten Hillary Clinton enn for Trump), og ved valget i 2020 fikk han 74 millioner stemmer. At en sittende president får flere stemmer når han stiller til gjenvalg enn han fikk første gang han ble valgt er svært sjelden, men Trump fikk allikevel ca 11 millioner stemmer flere enn han fikk fire år tidligere.
Vi tar også med at Trump ble kåret til USAs mest beundrede mann i 2020: «…Americans are most likely to name President Donald Trump and Michelle Obama as most admired man and woman in 2020. Trump tied former President Barack Obama for the honor last year but edged out his predecessor this year. Trump’s first-place finish ends a 12-year run as most admired man for Obama … » (kilde gallup).
Men så skjedde det noe som endret på dette. Ved presidentvalget fikk motkandidaten Joe Biden flere stemmer enn Trump. Mange av disse stemmene var nok mer mot Trump enn for Biden. USAs valgsystem er dog slik at det ikke er antall stemmer som avgjør, fordelingen av stemmer omkring i landet avgjør.
Vi går ikke inn på detaljene om dette her annet enn å si at det var ting som tydet på at det var uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget i noen delstater – det var ting som tydet på at noen i det apparatet som skal kontrollere og telle opp stemmene hadde hjulpet Trumps motstander til å få flere stemmer enn han virkelig fikk.
Heller ikke dett skal vi gå inn på her – den som er interessert kan finne mye materie om dette ved å bruke søkemotoren duckduckgo.com; av en eller annen merkelig grunn finner man lite slikt materiale dersom bruker google.com.
Advokater som handlet for Trump utfordret opptellingen i flere delstater, og det var til slutt mer enn 50 søksmål som utfordret valgresultatet. Alle disse (unntatt ett) endte med nederlag for Trump. Det var da ingen videre vei innenfor rettsapparatet. Og da bør man gi seg.
Vi skyter inn at det var dette Demokratenes kandidat Al Gore gjorde ved presidentvalget i 2000: Ved opptellingen i Florida var marginen svært liten mellom republikaneren George Bush og Gore, og Demokratene krevde stadig nye opptellinger. Men til slutt sa Høyesterett stopp: nå har det vært mange nok nye tellinger, og dette kan ikke bare forsette og fortsette. Ved å sette en stopper for stadig nye omtellinger endte valget med at Bush ble valg til president og Al Gore reagerte som en gentleman: «Now the US Supreme Court has spoken. Let there be no doubt: While I strongly disagree with the court´s position, I accept it».
Det Gore gjorde her var det riktige å gjøre. Men Gore var ingen rettshaverist. Hvordan ville en rettshaverist ha oppført seg i samme situasjon? Det er det vi nå ser i Donald Trump. Man kan godt protestere mot gjennomføringen av et valg, men man kan ikke protestere mot resultatet av et valg; det er bokstavelig talt udemokratisk. Det var dette Trump gjorde.
Til tross for nederlag i alle rettsinstanser har altså Trump fortsatt å kjempe, og han har til og med kommet med uttalelser som med en viss rett kan oppfattes som å oppfordringer til sabotasje og voldsbruk. Vi vil ikke holde Trump ansvarlig for stormingen av kongressen, men man kan si at Trumps oppførsel og utsagn ikke var en stor hindring for denne pøbelen (som muligens til en viss grad var Trump-motstander som ønsket å påføre Trump enda en pinlighet).
Men Trumps oppførsel etter at rettsprosessene var over har ført til at mange av hans nære medarbeidere har sagt opp sine stillinger, til at Republikanere som var hans allierte i Kongressen har forlatt ham, og til at velgere har sviktet hans parti. Ved suppleringsvalget i Georgie, som tidligere var regnet som en konservativ bastion, ble det valgt to Demokrater til Senatet, selv om de republikanske kandidatene ledet på meningsmålingene for bare noen uker siden. Det er grunn til å tro at Trumps håpløse oppførsel etter at saken var avgjort i retten var en strek medvirkende årsak til dette.
Noen hevder at Trumps handlinger innebærer at han bør stilles for riksrett for «sedition». «Sedition» er definert som «conspiring by force to prevent, hinder, or delay the execution of any law of the United States, or by force to seize, take, or possess any property of the United States contrary to the authority thereof….»
Dette er begrunnet i Trumps oppfordringer om at grupper som støttet ham burde «stand back and stand by» og at de burde gjennomføre en «wild protest» (linker til kilder nedenfor).
Vi kan se at det kan være grunnlag for å reise tiltale, men vi har vanskelig for å se at han kan bli dømt.
Hva med fremtiden? Vi håper at Trump-perioden er over og at Republikanerne vil orientere seg i en mer frihetlig retning. Men vil de kunne vinne noen viktige valg i fremtiden? Demokratene og andre venstreorienterte behersker nå alle viktige arenaer: akademia, pressen, big tech, statsapparatet, byråkratiet, underholdningsindustrien. Hvordan skal da personer som utgjør en reell opposisjon komme igjennom?
Statsapparatet vil styres av Biden og Harris, og de vil ha flertall i Kongressen (med Harris´ dobbeltstemme). De vil antagelig forsøke å gjøre Washington DC og Puerto Rico om til delstater, noe som innebærer at det vil komme fire nye senatorer inn i Senatet. Mye tyder på at disse senatorene som skal velges vil komme fra det Demokratiske partiet. Det er pr nå et konservativt flertall i Høyesterett, men Bidens ledergruppe vil muligens forsøke å øke antall dommere slik at det blir et flertall av venstreorienterte dommere. Og ellers vil det bli høyere skatter og avgifter og flere reguleringer, noe som vil sterkt redusere produksjonen og dermed velstanden, og kolossalt mye penger vil bli brukt på totalt meningsløse miljøtiltak. Kanskje vil et stort antall akademikeres studiegjeld bli overlatt til skattebetalerne, og kanskje vil et stort antall ulovlige innvandrere med et pennestrøk gjort lovlig og dermed får rett til en rekke tjenester fra det offentlige finansiert av skattebetalererne.
Så, det kommer til å bil svært ille fremover! Vi har allerede sett noe av dette i byer og delstater i USA som styres av Demokratene (Detroit, Seattle, California) – og nå skal denne elendigheten gjennomføres i hele USA! Men folket har stemt for Biden & co, og et folk får de politikere de fortjener.
De som befinner seg på den politiske venstresiden er motstandere av den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt. Som motstandere av individuell frihet – og individuell frihet er definert som det enkelte individs rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – har de da ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv.
Venstresiden er som kjent tilhenger av at alle må sette «fellesnytten foran egennytten», og hver enkelt skal da gi avkall på egne verdier til fordel for fellesskapet. Bare for å gi noen få eksempler som bekrefter dette ut i fra definisjonen vi ga over: de på venstresiden mener at de enkelte skal gi mesteparten av sin inntekt til det offentlige i form av skatter og avgifter; de mener at eiendommer skal disponeres i samsvar med offentlige reguleringsplaner, og at de også kan eksproprieres; og de mener at personlige ting som den enkeltes rett til abort og bruk av medisiner ikke kan være opp til den enkelte å avgjøre, men må skje i samsvar med lover og regler gitt av staten.
Det essensielle poenget her er at de på venstresiden ikke har noen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt liv, til å gjøre sine livsvalg ut i fra egne verdier og egne prioriteringer; den enkelte skal underordne seg det som staten bestemmer. Selvsagt sier de også at staten skal styres av politikere som er demokratisk valgt; de mener at flertallet har rett til å bestemmer over alt og alle.
Men vi gjentar dette viktige poenget: de på venstresiden har ingen respekt for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt.
Hva vil da skje hvis velgerne da i et valg velger f.eks. en president som på noen viktige punkter utfordrer det som alle på venstresiden står for? Siden de på venstresiden ikke har noen respekt for hva den enkelte mener og måtte finne på å velge angående sitt eget liv, hvorfor skulle de da ha noen respekt for det som de enkelte samlet gir uttrykk for i et valg?
Dersom de venstreorienterte i et valg blir utfordret av en person som de hater på alle vis, og dersom denne personen ligger an til å få svært mange stemmer, kanskje endog et flertall – kan det ikke da hende at noen av de som er involvert i å kontrollere opptellingen etter et valg blir fristet til å legge tommelen på vekten og på ulike vis sørge for at opptellingen vinkles slik at deres egen kandidat ser ut til å ha fått flere stemmer enn den kandidaten de så sterkt misliker?
Vi tenker selvsagt på det som skjedde i USA under og etter valget 3. november i fjor. (Før vi fortsetter vil vi si at vi ikke setter president Trump høyt, og at det vi skriver ikke er til forsvar for ham, det vi sier er et forsvar for at valg skal skje på en legitim måte.)
Valg av president skjer i en langvarig prosess: statene velger valgmenn (dette skjedde 3. november), valget av disse sertifiseres så i delstatene; valgmennene samles og stemmer, og disse stemmene telles opp av Senatets president (visepresident Mike Pence) 6. januar. Dette skal skje i samsvar med et omfattende regelverk, og det er i alle ledd i denne prosessen muligheter for å utfordre resultatet ved å legge oppdagede uregelmessigheter frem for rettsapparatet.
I dette valget har det vært svært mange uregelmessigheter, og president Trump og andre republikanere har i en rekke tilfeller utfordret valgresultatet og tatt dette opp i samsvar med gjeldende regler og overlevert saker til rettsapparatet.
Vi skal ikke si mye om uregelmessighetene her, men vi skal gjengi noen av dem og henvise til de artiklene vi lenker til nederst. (Det er en rekke svært useriøse kilder på dette å finne på nettet; vi mener dog at de kildene vi henviser er svært seriøse).
Dette er fra Patrick Basham i The Spectator:
«We are told that Biden won more votes nationally than any presidential candidate in history. But he won a record low of 17 percent of counties; he only won 524 counties, as opposed to the 873 counties Obama won in 2008. Yet, Biden somehow outdid Obama in total votes.
Victorious presidential candidates, especially challengers, usually have down-ballot coattails; Biden did not. The Republicans held the Senate and enjoyed a ‘red wave’ in the House, where they gained a large number of seats while winning all 27 toss-up contests. Trump’s party did not lose a single state legislature and actually made gains at the state level.
1. Late on election night, with Trump comfortably ahead, many swing states stopped counting ballots. In most cases, observers were removed from the counting facilities. Counting generally continued without the observers
2. Statistically abnormal vote counts were the new normal when counting resumed. They were unusually large in size (hundreds of thousands) and had an unusually high (90 percent and above) Biden-to-Trump ratio
3. Late arriving ballots were counted. In Pennsylvania, 23,000 absentee ballots have impossible postal return dates and another 86,000 have such extraordinary return dates they raise serious questions
4. The failure to match signatures on mail-in ballots. The destruction of mail-in ballot envelopes, which must contain signatures…» (link nedenfor).
Her er noe fra John Perazzo på Frontpage Magazine:
«During the months leading up to this year’s presidential race, the Biden campaign assembled a team of some 600 lawyers and more than 10,000 volunteers to “[go] into every single state” in order to “call out local rules that don’t adequately ensure access to vote.”
Beginning more than a year ago, Democrats filed nearly 300 lawsuits in dozens of states – most notably all of the key battleground states – in an effort to change election laws and regulations in ways that would benefit Democrat candidates. For example, they sought to: (a) extend the statutory deadlines by which mail-in ballots could be submitted, postmarked, or received by election authorities; (b) permit people to vote earlier than ever before, in some cases as many as 50 days prior to Election Day; (c) eliminate signature, signature-verification, and witness requirements for mail-in ballots; (d) void state laws that disallowed ballot harvesting by third parties; (e) terminate photo-ID requirements for in-person voting; (f) introduce provisions that would allow for the “curing” of mail-in ballots that contained errors or omissions; and (g) require state election officials to send unsolicited mail-in ballots to every person listed as a registered voter, even though such lists have long been notoriously inaccurate.
Though the Democrats did not get everything that they wanted, they got most of it» (link nedenfor)
Dette, sammen med det som sies i artikler vi linker til, gir en sterk sterk mistanke om at det har foregått uregelmessigheter i enkelte delstater.
Dr Jack Wheeler sier på tothepointnews.com følgende:
«… the electoral votes of Arizona (11), Georgia (16), Michigan (16), Pennsylvania (20), and Wisconsin (10) were not appointed by their respective legislatures as the 12th Amendment of the Constitution requires, but by their governors alone in direct violation of the Constitution. As such they are constitutionally illegal and prohibited from being in the electoral count» (link nedenfor).
(Det er dog uenighet blant jurister om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer pga. uregelmessigheter ved gjennomføringene av valget. Vi linker til noen artikler om dette nedenfor.)
Den som skal telle disse valgmennenes stemmer er Mike Pence, og dersom valgmennene fra disse statene ikke skal telles med vil ingen av kandidatene få de 270 stemmer som kreves for å bli valgt til president. Da vil valget av president bli overlatt til Kongressen hvor presidenten velges ved at hver delstat har én stemme (og representantene for delstaten avgjør i et flertallsvalg hvem staten skal stemme på). Det finnes også andre muligheter tilgjengelig, muligheter som er helt innenfor gjeldende regelverk.
Vi siterer ikke mer, men henviser til artiklene lenket til nedenfor, spesielt de meget utførlige artiklene fra imfcinc og The Navarro Report.
Nei, dette er ikke bevis for valgfusk. Som kjent har Trump og ande republikanere tatt opp et stort antall uregelmessigheter i rettsapparatet, praktisk talt alle saker er blitt avvist, og praktisk alle journalister har derved sagt at Trump har utfordret valgresultatet uten bevis, eller at han ikke vil godta valgresultatet. Noen har til og med sagt at Trump forsøker seg på et kupp.
Man må dog huske på at starten på en kriminalsak som regel ikke består av bevis. Kriminalsaker begynner med en mistanke. Den som er krenket (på kriminelt vis) bringer så saken inn for rettsapparatet, og så begynner en profesjonell etterforsking – dersom politiet/domstolen finner at mistanken er så sterk at man kan begynne å lete etter bevis.
Men det som i hovedsak har skjedd i de sakene som er tatt opp er at rettsapparatet har valgt å ikke ta opp sakene, og dette har de gjort ikke pga. sakenes «merit», de har gjort det pga. sakenes «standing».
Ett meget konkret eksempel: Da myndighetene i Texas brakte uregelmessigheter ved valget i Pennsylvania inn for Høyesterett, avviste Høyesterett saken med å si at Pennsylvania ikke har noe med hva som skjedde under valget i en annen delstat.
(Når en sak blir avvist pga. «merit» betyr det at sakens innhold er slik at det sannsynligvis ikke er foregått noe kriminelt, når en sak blir avvist pga. «standing» blir den avvist av formelle grunner, f.eks. ved at den som tar opp saken ikke har noen legitim grunn til å være involvert i saken. Wikipedia: «In law, standing or locus standi is the term for the ability of a party to demonstrate to the court sufficient connection to and harm from the law or action challenged to support that party’s participation in the case», «Merits, in law, are the inherent rights and wrongs of a legal case,»)
Hoveddelen av kjennelsen fra USAs høyesterett lyder slik: «The State of Texas’s motion for leave to file a bill of complaint is denied for lack of standing under Article III of the Constitution. Texas has not demonstrated a judicially cognizable interest in the manner in which another State conducts its elections … » [uthevet her].
Som kjent, rettsinstanser har avvist praktisk talt alle søksmål fra de som mener at det har foregått tvilsomme ting ved dette valget. Og på internett kan man finne en rekke nettsteder som inneholder lange artikler som «debunker» alle påstander om omfattende valgfusk. Dette er svært alvorlige saker, og de burde ha blitt gjenstand for en korrekt politietterforskinger, og ikke overlatt til mer eller mindre selvutnevnte debunkere med god tid og tilgang til internett. Og de som sier at Trump forsøker å gjennomføre et kupp, eller at det ikke finnes sterk mistanke/bevis for valgjuks, eller bare er en dårlig taper, eller er udemokratisk, eller bare forsøker å delegitimere Biden, de har ikke sannheten på sin side (vi kunne sagt dette med langt sterkere uttrykk enn vi har brukt her, men vi holder oss til parlamentarisk språkbruk).
Men det er dette rettsapparatet vi – eller USA – har, og vi må rette oss etter det som rettsapparatet kommer frem til. Dersom alle rettsprosesser ender med at Trump tapte valget, så er det dette som er det legitime resultatet, juridisk sett. Antagelig vil historikere om noen år skrive tydelig og klart om hva som egentlig skjedde.
Til slutt: Man må huske på at venstresidens ideer dominerer sterkt alle miljøer hvor det finnes langtidsutdannede mennesker, og dette inkluderer rettsapparatet, og en stor andel av disse misliker president Trump og alt han står for. At noen av dem – noen som som f.eks. er i tellekorps, blant valgobservatører, eller i rettsapparatet – kan ønske å stikke kjepper i hjulene for hans gjenvalg ved å gå utenom gjeldende regler, er da bare som man kan forvente. Som vi sa innledningsvis; de venstreorienterte har ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv, og det er derfor ingen grunn til å tro at de har respekt for det som et stort antall enkeltindivider gir uttrykk for i et valg.
Uansett hvordan dette ender, kanskje med gatekamper mellom Trump-motstandere og Trump-tilhengere, så viser dette tydelig at USA er på vei til å bli en bananrepublikk. Grunnen til denne tragiske utviklingen har vi redegjort for i to artikler vi linker til nedenfor. .
Om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer.
Constitutional law professor Edward B. Foley forklarer (“Preparing for a Disputed Presidential Election,” Loyola University Chicago Law Journal 2018):
«…the peculiar passive-voice phrasing of this crucial sentence [«the votes shall be counted»] opens up the possibility of interpreting it to provide that the “President of the Senate” has the exclusive constitutional authority to determine which “certificates” to “open” and thus which electoral votes “to be counted.”
This interpretation can derive support from the observation that the President of the Senate is the only officer, or instrumentality, of government given an active role in the process of opening the certificates and counting the electoral votes from the states. The Senate and House of Representatives, on this view, have an observational role only.
The opening and counting are conducted in their “presence”—for the sake of transparency—but these two legislative bodies do not actually take any actions of their own in this opening and counting process. How could they?
Under the Constitution, the Senate and the House of Representatives only act separately, as entirely distinct legislative chambers. They have no constitutional way to act together as one amalgamated corpus. Thus, they can only watch as the President of the Senate opens the certificates of electoral votes from the states and announces the count of the electoral votes contained therein.
This interpretation of the Twelfth Amendment is bolstered, moreover, by the further observation that the responsibility to definitively decide which electoral votes from each state are entitled to be counted must be lodged ultimately in some singular authority of the federal government.
If one body could decide the question one way, while another body could reach the opposite conclusion, then there inevitably is a stalemate unless and until a single authority is identified with the power to settle the matter once and for all. Given the language of the Twelfth Amendment, whatever its ambiguity and potential policy objections, there is no other possible single authority to identify for this purpose besides the President of the Senate.»
Law professor John Harris (in “Nobody for President”) har et lignende syn:
«The Twelfth Amendment provides that in the presence of the two houses, [the President of the Senate] shall open all the certificates from the electors. But as history shows, there can be more than one purported certificate from a state. Indeed, multiple purported certificates may be the most common cause of dispute. The certificates that the President of the Senate is to open, however, are those of the electors, not those of non-electors. Hence, in order to know which certificates to open, the President of the Senate must know which of competing slates of electors were validly appointed.
…A natural reading [of the Twelfth Amendment] thus indicates that in one especially important context, the dispute is to be resolved by a single individual. Neither House nor Senate is given any authority over the President of the Senate when it comes to opening the certificates, and Congress by statute may not control the exercise of this constitutionally granted authority any more than it may tell the President who to pardon.”
Ved hvert årsskifte ønsker man sine venner og kjente et godt nytt år, og dette er et ønske som virkelig betyr at man ønsker at ens kjente skal ha fremgang, at det kommende året skal bli et godt år, og kanskje bedre enn det forrige.
Men i år ligger det noe spesielt i et slik ønske: året 2020 var det verste det fleste som lever i dag har opplevd. Det var mye negativt som skjedde som resultat av én ting, ting som hadde svært ødeleggende konsekvenser for mange, og det er håp om at på akkurat dette punktet vil 2021 bli et langt bedre år.
Vi tenker selvfølgelig på Corona-tiltakene, som har medført enorme skader – både psykisk og økonomisk – for svært mange mennesker. Siden det er nå er kommet en vaksine (som kanskje virker og som forhåpentligvis ikke har store bivirkninger) er det all grunn til å regne med at tiltakene vil bli opphevet i løpet av de første månedene av 2021. Selv politikere, akademikere og journalister burde forstå at å stenge ned store deler av økonomien, slik det ble gjort fra ca midt i mars 2020 i alle vestlige land (nedstengningen hadde dog noe ulik profil i ulike land, og Sverige var minst villig til å stenge ned), har hatt enormt skadelige effekter for folk flest: folk mister jobben, bedrifter går konkurs, produksjonen blir redusert, folk blir fortvilet av mangel på kjente rutiner, mindre sosial omgang, reduserte reisemuligheter, etc.
Men sannheten er at dette viruset er svært smittsomt, men som sjelden er farlig for andre enn personer med underliggende sykdommer, personer som er overvektige og personer i høy alder. Utenfor disse gruppene er dette viruset nærmest ufarlig, spesielt for for de som har e tgodt immunforsvar, praktiserer god hygiene og unngår nærkontakt med ukjente. Tiltakene – bortsett fra oppfordringer om hygiene, etc. – har dog i hovedsak rammet unge, arbeidsføre mennesker som ikke er spesielt utsatt for sykdommen som et angrep fra dette viruset kan medføre.
Journaliststanden har i denne saken enda en gang bekreftet sin enorme udugelighet ved praktisk talt aldri å sette de daglig oppdaterte Corona-tallene i kontekst: Hver dag kan man lese i avisene hvor mange som har dødd ifbm. Corona, men det presiseres ikke om de har dødd av Corona eller med Corona, og det oppgis ikke hvor mange som vanligvis dør i samme periode av andre årsaker .
FHI er noe mer presise, de sier at tallene er relatert til Corona. Ett eksempel: «Diagrammet viser covid-19 assosierte dødsfall varslet til Folkehelseinstituttet, etter kjønn og aldersgrupper. Det er ikke alltid mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19» (Kilde FHI, uthevelser her).
Bare for å ta en enkelt sammenligning: «I snitt regner man med at rundt 900 personer dør av influensa årlig» (Kilde Ringerikets Blad). I perioden fra midten av mars til nå har ca 440 personer dødd av eller med Corona i Norge.
Her er noen (gamle) tall fra FHI: «I perioden mars til mai 2020 ble det registrert totalt 10.217 dødsfall i Norge. Dette tilsvarer 190 dødsfall per 100.000 innbyggere, som er på samme nivå som i 2019, da det var 192 dødsfall per 100.000 innbyggere. – Det er ikke noe som tyder på at det har vært en overdødelighet i befolkningen de første månedene av covid-19-epidemien i Norge, sier overlege Marianne Sørlie Strøm i Dødsårsaksregisteret i Folkehelseinstituttet» (Kilde FHI). Hvert år dør ca 40 000 mennesker i Norge, hittil har ca 440 dødd av eller med Corona.
Litt nyere (november) tall fra VG: «Kun to påviste influensatilfeller i år – takket være tiltak
Hvis smitten synker, kan coronapandemien ende langt mildere enn en vanlig influensasesong i antall døde og innleggelser. Men det er på grunn av tiltakene.»
Så vi tror altså at Corona-tiltakene vil bli kraftig redusert relativt tidlig i 2021, men at det å ta vaksinen kan bli nærmet obligatorisk: Ingen vil bli tvunget til å ta vaksinen, men presset i alle store virksomheter kan innebære at de som ikke tar vaksinen kan nektes jobb, kan nektes å reise med fly, kan nektes å delta på konferanser, kan nektes å gå på konsert, etc. -. dvs. man må vise en vaksinasjonsattest for å kunne kjøpe billett eller kunne delta. Dette vil kunne utvikle seg til et samfunn hvor en mengde regulære arenaer blir stengt for alle avvikere.
Corona-tiltakene har vært enormt kostbare, og regningen vil komme. Vi vil alle merke den i form av høyere skatter og avgifter, kutt i en rekke tilbud som i dag er offentlige, og en generell prisstigning.
Men det er mer å grue seg til: 2021 er et valgår! Folk fra en rekke partier vil stå frem og love gull og grønne skoger, samtidig som de alle vil føre en enda mer ødeleggende politikk etter at de er blitt valgt. Hvem som vinner valget spiller mindre rolle; om vi får en borgerlig regjering med Høyre i spissen eller en rødgrønn regjering med Ap i spissen spiller mindre rolle, de begge vil i det store og hele føre akkurat den samme politikken, en politikk som innebærer en styrking av velferdsstaten med flere offentlige tilbud, flere reguleringer, høyere skattetrykk, og med enda mer byråkrati og flere offentlige ansatte, mange av dem i helt i uproduktive stillinger.
En ting å legge merke til i mainstream-politikken er at det er kommet et nytt parti, at en fremtredende politiker har skiftet parti og fått en viktig posisjon, og at det er kommet ønsker om et nytt parti fra aktører av en viss størrelse.
Grorud-gutten Jan Bøhler, mangeårig Stortingsrepresentant for Ap, ble vraket i nominasjonsprosessen, muligens fordi han har rettet søkelyset mot den store kriminaliteten som finnes i visse områder hvor det er mange innvandrere. Han gikk da over til Senterpartiet, hvor han umiddelbart ble nominert som nr 1 på Sps liste i Oslo. Dette ga Sp stor oppmerksomhet i mediene, og siden lederen, Trygve Slagsvold Vedum, fremsto som en trivelig kar på TV, førte dette til at Sp føk oppover på meiningsmålingene med rakettfart; en stund var endog Sp landets største parti! Ja, det er ofte ikke mer som skal til – å ha en trivelig kar på TV – for å sikre suksess når alle partiene stort sett fører akkurat den samme politikken.
Bøhler er dog ikke den eneste fremstående politikere som har skiftet parti, det har også Geir Lippestad gjort. AP-mannen Lippestad var en ikke spesielt vellykket byråd for næring i Oslo (fra 2015 til 2017), men var åpenbart misfornøyd med det meste og tok i sommer initiativ til å danne partiet Sentrum med sikte på å stille for dette partiet ved valget i 2021. Partiet vil være blokkuavhengig, men ønsker et regjeringsskifte etter valget i 2021. Partiets program vil legge hovedvekten på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæringen. Slik det ser ut ut i fra det som representanter for partiet har uttalt i pressen virker det som om Sentrum i enda større grad enn de andre partiene baserer sine standpunkter på ønsketenkning helt uten den smule virkelighetkontakt som partier som sitter i folkevalgte verv til en viss grad må ha. Vi tror nok ikke Sentrum blir noe suksess.
Allikevel viser meningmålinger at unge velgere i stadig større grad strømmer til venstreorienterte og grønne partier, noe som ikke er overraskede siden alle unge er foret med venstreorientert propaganda gjennom barnehave og skole siden da ble i stand til å ta imot propaganda. Dette vil gi fremgang for partier som MDG, SV og Rødt, og jo mer makt og innflydelse disse partene får, jo verre vil det gå. Problemene som slike partier fører kan oppsummeres i ett uttrykk: økende fattigdom. Disse partienes politikk vil føre til økende fattigdom fordi det den eneste måte å unngå fattigdom på er er produksjon. og jo lenger til venstre politikken legges, jo mindre vil incentiver for produksjon være.
FrP har dog vært et parti for det som man kanskje med en litt for pen språkbruk kan kalle opprørere og dissidenter, men under Siv Jensens ledelse er partiet ifølge mange blitt for striglet, for sosialdemokratisk. Flere personer har forlatt partiet, enten ved vanlig utmelding eller ved eksklusjon. I det siste år er det kommet en vind som har blåst i nasjonalkonservativ og isolasjonistisk retning (som man fikk se utslag av i Brexit og i valget av Trump), og som i Norge er representert ved nettavisene Resett og Document. Skribenter i disse nettavisene var opprinnelig nokså positive til FrP, men vil nå ha et nytt nasjonalkonservativ parti – dette til tross for at det finnes flere slike partier allerede: Demokratene, Partiet De Kristne, Pensjonistpartiet, Senterpartiet, Industri- og Næringspartiet, Selvstendighetspartiet, Nye Borgerlige.
Men det dette sier er at man tror at problemet er at det er noe galt med dagens politikere, og at man kan få løsningen på de problemer som tårner seg opp ved å skifte ut dagens politikere med bedre politikere (som man altså skal skal få inn i maktposisjoner ved hjelp av et nytt parti). Men problemet er ikke politikerne, problemet er at den modellen man har, og som så og si alle slutter opp om – velferdsstaten – ikke er en bærekraftig modell. Men det er ingen partier eller skribenter med noen betydelig leserkrets som ser at det er her problemet ligger, og da vil kursen bare fortsette mot stupet med stadig større fart.
Ellers vil 2021 innebære at klimahysteriet igjen komme på avisens forsider; den nye rasismen som går under navnet anti-rasisme vil vokse seg sterkere; en rekke kulturelle uttrykk (bøker, filmer, TV-serier) vil vinkle sine fremstillinger i tråd med antirasistens krav, og eldre uttrykk som inneholder påstått rasisme vil bli undertrykt; det vil bli enda vanskeligere å betale med kontanter heller enn å bruke kort; mainstreamaktører kommer til å fortsette å hevde at kjønn er en sosial konstruksjon og gjøre det lettere for unge mennesker å få tatt uopprettelige medisinske inngrep som har som formål å endre deres biologisk kjønn; små butikker og serveringssteder i bysentre vil få problemer, kjeder som ligger i kjøpesentre utenfor byene vil klare seg bedre; subsidiene til grønne tiltak, tiltak som bare er skadelige, vil øke. Pressen kommer til å forsette å fungere som et venstreorientert propagandaapparat, og som et eksempel gjengir vi noe britiske Daily Mail rapporterte om BBCs sending nyttårsaften: «Viewers slam BBC for ‘forcing politics’ into New Year’s Eve light display that featured ‘woke’ NHS tributes, BLM fist salutes, the colours of the EU flag and a climate change lecture by David Attenborough – while NO ONE sang Auld Lang Syne».
Før vi avslutter tar vi med et viktig poeng om Big Tech (firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, Youtube og Twitter): de diskriminere bevisst mot konservative stemmer. Konservative får sine innlegg slettet eller plassert langt ned i listen over søkeresultater, de får sine videoer blokkert eller slettet, eller de får sine ytringer korrigert eller merket som usaklige. Dette har stor betydning for informasjonsflyten i samfunnet, men siden alle store aktører i samfunnet (de aller fleste innen akademia, byråkrati, presse) slutter opp om de holdningene som denne diskrimineringen er en implikasjon av, er det lite som tyder på at denne vinklingen av informasjonsflyten vil bli mindre i årene som kommer.
Vi stikker innom et par viktige hendelser i utlandet før vi konkluderer.
I Storbritannia fikk man endelig til en Brexit-avtale, men dens implikasjoner vil nok komme som en skuffelse på alle som trodde at en orientering i en mer nasjonalistisk retning vil løse noen problemer. Mht. handel med varer over landegrensen blir det omtrent som før Brexit, tilbud av tjenester fra land utenfor UK blir sterkt regulert, og personer/arbeidstagere fra land i EU kan ikke som tidligere uten videre jobbe i UK. Brexit var ikke et utslag av fri-markeds-tenkning: to av de viktigste elementet i Brexit-bevegelsen var at det skulle bevilges enda mere statlige penger til det statlige helsevesenet, og at den frie bevegelsen av mennesker/arbeidstagere over landegrensene skulle begrenses. Men UK slipper i hvert fall i først omgang unna EUs utvikling mot europeisk superstat.
Dessverre har statsminister Boris Johnsson blitt sterkt påvirket av sin livspartners miljøengasjement (for å kalle det det), han vil nå få UK over på vindkraft for å redde klimaet, en omlegging som vil gi langt dyrere strøm og langt mer usikker strømforsyning, samtidig som klimaet selvfølgelig som alltid vil være helt upåvirket av alt vi gjør, uansett hvor kostbare tiltak som settes inn.
I USA har en korrupt venstreorientert elite (i akademia, i byråkratiet, i pressen, i rettsapparatet), sammen med en mengde kanonføde (BLM, Antifa, unge akademikere) brukt lovlige og ulovlige midler, inkludert trusler om omfattende vold og hærverk, for å sørge for at deres kabal med nikkedukken Joe Biden som frontfigur skal ta tilbake den formelle makten over statsapparatet som de til sitt store sjokk mistet til outsideren Donald Trump i 2016. USA nærmer seg å bli en bananrepublikk, noe som kommer til å bli stadig tydeligere å tiden fremover, og med alvorlige tegn allerede i 2021. Dersom Biden blir valgt til president 6. januar (som er datoen da presidenten i Senatet, vise-president Mike Pence, skal telle opp de gyldige valgmannstemmene), vil USAs forfall gå enda raskere i året som kommer.
Så vi ønsker fortsatt alle et godt nytt år, men om vi tror de blir et godt år? Vel, nei …. .
I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.
Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.
Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.
Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.
Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.
Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. I år, hvor myndighetene i betydelig grad siden midten av mars har gjort mye for å hindre folk flest i å gjøre mye av det som gjør livet godt å leve med en begrunnelse som ikke helt holder vann, er dette spesielt viktig. Vi håper inderlig at de restriksjonene som mange av oss har måttet leve under i år blir fjernet tidlig neste år, og at 2021 virkelig blir et langt bedre år enn 2020.
En av pressens mange oppgaver er å fungere som en vaktbikkje overfor makthaverne: den skal passe på at de som har makt ikke misbruker den ved å avsløre maktmisbruk der slikt måtte forekomme. Pressen skal stille vanskelige spørsmål til de som sitter med makt slik at eventuelle overgrep og forekomster av maktmisbruk blir avslørt og kjent for publikum – man bruker til og med uttrykket «den fjerde statsmakt» om pressen for å understreke dens viktige rolle.
Wikipedia forklarer: «Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er den utøvende (i Norge: Kongen (ved regjeringen)), den lovgivende (i Norge: Stortinget) og den dømmende (domstolene).»
Tradisjonelt var idealet at den politiske makt skulle fordeles mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt; pressens viktige rolle var å passe på at disse tre aktørene gjorde det de skulle og derved å føre kontroll med de andre maktutøverne. I dag er dessverre de opprinnelige tre statlige maktutøvere i betydelig grad samlet under én paraply, og nå, hvor pressen i stor grad er finansiert av staten, har også mye av pressen reellt sett søkt ly under denne paraplyen og skiftet rolle fra å være en aktør som avslører maktmisbruk til å bli en som beskytter statlig maktmisbruk. Det virker også som om mange politikere og mange journalister synes dette er slik det bør være.
Vårt syn er at alle politikere burde være tilhengere av en helt fri og uavhengig presse, av pressens mulighet til å stille problematiske spørsmål, og av pressens graving i saker som kan være pinlige for politikerne; det er jo dette som holder det viktige og mektige statsapparatet om ikke på rett kurs, så i hvert fall på en kurs som er i samsvar med gjeldende lovverk, og dette kan motvirke maktmisbruk.
I det siste har det kommet en rekke eksempler på at pressen ikke oppfyller denne rollen, noe som vi har kommentert en rekke ganger tidligere: store deler av mainstreampressen fungerer som et mikrofonstativ eller propagandaapparat for staten. Men i det siste har vi også sett noe annet; vi har sett at ledende politikere gir uttrykk for standpunkter som ligger svært nær å ønske direkte sensur av den delen av pressen som ikke fungerer som et propagandaapparat for staten.
Nei, disse politikerne har selvfølgelig ikke sagt rett ut at pressen skal sensureres, men de har gitt uttrykk for at de vil at kritiske spørsmål ikke skal stilles, og at de foretrekker at kritiske presseorganer bare vil forsvinne.
Man kan også legge merke til en navneendring som skjedde for noen år siden: den statsråd som hadde ansvar for det statlige undervisningsapparatet hadde tittelen undervisningsminister – undervisningsministeren var sjef over undervisningsapparatet. Greit nok. Men nå er denne tittelen skiftet ut, nå heter det kunnskapsminister. Den statsråden som er sjef over undervisningsapparatet er nå minister ikke for undervisning, han er minister for kunnskap, og det å være sjef over kunnskap er noe annet enn å være sjef over et skolesystem. Vi har ikke sett noen andre som har kommentert dette poenget.
Vi gjengir noen få eksempler som belyser politikeres holdning til en fri og uavhengig presse. Tidligere landsmoder Gro Harlem Brundtland uttalte for noen få år siden at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».
Hun mener åpenbart at staten skal kontrollere det som befolkningen får kjennskap til, og at fakta som ledende politikere vil holde skjult, skal holdes tilbake. Eller kan hun mene noe annet? Hun sier ikke at politikerne «ikke lenget vet hva folk blir fortalt» eller at politikerne «ikke lenger har oversikt over hva folk blir fortalt», hun sier at politikerne ikke lenger har kontroll – og å ha kontroll over noe innebærer å ha avgjørende innflydelse eller makt over noe. Ja, «kontroll» kan også bety å bare ha oversikt over noe, og hvis man tolker Brundtland slik så er det hun sa mindre illevarslende, men hvorfor sa hun da ikke at «vi har ikke lenger den fulle oversikt over hva folk blir fortalt»? – og hvorfor skal politikerne ha oversikt over det folk blir fortalt?
Nokså nært opptil Brundtlands hjertesukk ligger Annet Holts oppfordring om at «nå må noen gjøre noe med [den nasjonalkonservative nettavisen] Resett!». Her ser vi altså en tidligere justisminister som oppfordrer noen om å «gjøre noe» med Resett. Tenker hun da på sabotasje eller hærverk eller leserboikott eller er det hun sier en oppfording til annonseboikott – ikke vet vi. Uansett er dette utspillet langt verre enn å bare være helt upassende.
Nåværende helseminister Bent Høie gikk nærmest til angrep på NRKs journalist Fredrik Solvang da han stilte ministeren et kritisk spørsel om Corona-tiltakene, noe statsråden åpenbart oppfattet som fullstendig uakseptabelt. Her er Nettavisens gjengivelse av ordvekslingen:
«[Solvang:] -De sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag [for et pålegg om å bruke maske for å hindre spredning av Corona-smitte]. Jeg snakket med dem i dag…
Høie svarer: – Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om dette. Dette er alvorlige spørsmål. Folkehelseinstituttet står bak alle munnbindreglene i Oslo. Punktum, sier Høie.
– Men de sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag, gjentar Solvang.
– Du må ikke skape inntrykk av at de reglene ikke er anbefalt av Folkehelseinstituttet, sier Høie.
-Du må ikke late som at forskere i hele verden er enige om munnbind, skyter Solvang inn, før Høie avbryter og gjentar: -Det er utrolig viktig at du ikke skaper inntrykk av at Folkehelseinstituttet ikke anbefaler disse tiltakene i Oslo» (hentet fra Nettavisen, link nedenfor).
Det siste eksemplet vi skal gjengi er fra nåværende klimaminister Sveinung Rotevatn, en viktigper som er så selvhøytidelig og pompøs at han til og med får Harald Stanghelle til å fremstå som ydmyk. Rotevatn reagerer på en tweet som sier at «Resett kanskje kan forsvinne» med å si at «Ja, det er lov å håpe». Her har vi altså en statsråd som ønsker at et kritisk presseorgan skal forsvinne.
Man har følgende tommelfingerregel: den politiker som vil at journalister ikke skal stille kritiske spørsmål eller at kritiske aviser/publikasjoner skal bli borte, han har noe å skjule, han har ikke rent mel i posen.
Det går fra disse få eksemplene tydelig frem at viktige politikere ikke ønsker å ha en fri og granskende presse. Og det er lett å forstå dem, de vet at de ikke har rent mel i posen, de vet at de har noe å skjule.
Det som ligger mer fundamentalt til grunn her er at statlig styring, som alle disse politikerne er sterke tilhengere av, ikke kan foregå i fullt dagslys. Har man statlig styring så skjer det nødvendigvis mange ting i styringsapparatene som ikke tåler dagslys. Noen slike ting kommer av og til frem for en dag og kalles da enten korrupsjon (hvis det er ulovlig) eller hestehandel (hvis det er lovlig). Noen ganger dukker der opp en sak som har elementer av begge disse aspektene, og vi gjengir et ferskt eksempel: I byråd Lan Marie Bergs etat i Oslo kommune har det forekommet mer enn 15 000 brudd på arbeidsmiljøloven, lovbrudd som byråden formelt er ansvarlig for. Men noen partier vil allikevel ikke stemme for et mistillitsforslag mot Berg.
Noen vil kanskje si at lovbruddene i Oslo kommune er bagatellmessige og at det er loven det er noe i veien med og at det derfor ikke bør komme noen konsekvenser, men dersom en tiltalt privatperson skulle bruke dette som et forsvar i en rettssak ville ha neppe komme noen vei. Og hvis det er noe i veien med loven må man endre den, man kan ikke ture frem som om loven ikke finnes; det er slike ting som reduserer respekten for lov og rett. Uansett er vi takknemlig for at de journalistene som har kjørt denne saken ikke har brydd seg om den holdning som kommer til uttrykk i politikersitatene vi gjenga ovenfor.
La oss før vi avslutter bare si at det fortsatt forekommer at mainstreampressen i enkelte tilfeller gjør den jobben de bør gjøre. Tre eksempler: Dagbladets avsløring av svindelen som kommunistiske Tjen Folket/SOS Rasisme bedrev var klassisk journalistikk av beste merke, avsløringene av den utbredte kokkelimonken i SV&Aps styring av Oslo-skolen var journalistikk slik den bør være, og Aftenpostens avsløring av NHOs ønsker og kommunikasjonen mellom NHO og regjeringen ifbm. Corona-tiltakene fortjente absolutt å komme for en dag. Linker til disse sakene er å finne nedenfor.
Hvis jeg hadde vært politiker ville jeg ha ønsker at velgerne – og alle andre – var best mulige informert om aktuelle saker. Men som Mark Twain så treffende sa det; «If you don´t read the newspapers you are un-informed, if you read the newspapers, you are mis-informed».
Siden man vet at mainstreampressen nærmest systematisk feilinformerer sine lesere om en rekke ulike saker – noen eksempler er klima, islam, innvandring, kriminalitet, Israel, Kina, USA – så er den eneste måten å holde seg velorientert på å lese en rekke forskjellige nyhetskilder. Derfor vil vi anbefale alle å lese et utvalg mainstreamorganer, og i tillegg supplere dette med nettaviser som resett.no, rights.no, steigan.no, document.no, breitbart.com, newsmax.com, etc. Men ikke stol fullt ut på noen av dem: gjør ditt beste for å være faktaorientert, og tenk selv!
De politikere som ønsker at noen av aktørene utenfor mainstream skal bli borte, eller som oppfordrer folk til ikke å lese dem, har åpenbart noe å skjule. Og slike politikere har ingen troverdighet.
Et USA med Joe Biden som president vil bli rammet av et kolossalt antall nye «reformer» som vil ha stor betydning for mange amerikanere. Vi skal her kun kort se på en av disse reformene, men den er til gjengjeld meget representativ for det som vil komme under den nye presidenten. Dette er en sak som den stadig sterkere venstrefløyen i det Demokratiske partiet har kjempet for i mange år: gjeldsslette for studenter.
I mange år har det vært comme il faut blant store grupper av amerikanere at flest mulig skulle studere på college (eller universitet). Dette koster penger, og mange studenter har tatt opp store lån for å finansiere slike studier. Nå har ikke arbeidsmarkedets behovet for college-utdannede vært så stort som mange følte da de begynte på en college-utdannelse, og en stor andel av de som sitter igjen med en akademisk grad og stor gjeld har derfor ikke fått den høytlønnede jobben de trodde de skulle få da de begynte sin utdannelse.
Mange tidligere studenter har derfor fått problemer med å betale tilbake sine studielån, og de stadig flere venstreorienterte har som alltid noe de tror er en løsning også på dette problemet: større statlig pengebruk. En av de mange som har støttet en reform på dette området er Demokratens meget innflydelsesrike nye stjerne, kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez, og på hennes nettside finner man følgende:
«Representative Ocasio-Cortez supports the Student Debt Cancellation Act of 2019, which would forgive outstanding federal and private student loans of all previous and current students in our education system. By doing so, Representative Ocasio-Cortez and her colleagues plan to liberate generations of Americans trapped in student loan debt and holding back from participating in the greater US economy.»
Nå kan det hende at detaljene for hvordan denne reformen skal gjennomføres under president Biden blir litt annerledes enn at all studiegjeld umiddelbart på en bestemt dato settes til null (eller at all slik gjeld over et bestemt beløp settes til null), men hvordan dette vil skje spiller ingen rolle for vårt hovedpoeng.
Hva betyr egentlig gjeldsslette?
All gjeld må betales av noen. Spørmålet er av hvem. Hvis du låner 1000 kr av en bekjent og du ikke betaler ham tilbake, da er det egentlig din bekjente som betaler for det du kjøpte for de 1000 kronene.
Hvis du låner 100 000 kr av en bank og ikke betaler tilbake er det bankens andre innskytere og dens eiere som må dekke de 100 000 (f.eks. i form av høyere renter/gebyrer for de andre låntagerne i banken, eller i form av lavere innskuddsrente).
Hvis du låner 1000 000 kr av Statens Lånekasse for Utdanning (som denne statlige banken het før i tiden) og ikke betaler tilbake, er det skatteyterne som betaler de 1000 000 kr.
Så, hvis denne reformen blir gjennomført i USA blir det skattebetalerne som må dekke de studielånene som studentene selv ikke betaler tilbake.
Hvor store beløp snakker vi om her? Hvis det kun ettergis 50 000 dollar per student vil beløpet bli ganske stort. New York Times forteller:
«In sheer magnitude, canceling $50,000 in student debt would rank among the largest transfer programs in US history. At a cost slightly above $1 trillion, it would equal the total amount spent on cash welfare since 1980. And its largest effect would be to improve the finances of college-educated workers».
Så, dette utgjør ca 1 trillion dollar (amerikansk tellemåte), et beløp som reellt sett blir overført fra skattebetalerne til folk med college-utdannelse. Dette er da, som NYT sa det, blant de aller største enkeltoverføringene i USAs historie, og utgjør omtrent like mye som samlet er blitt brukt på ulike former for kontantstøtte/sosialhjelp de siste 40 år.
Så, denne reformen vil føre til at USAs gjeld, og skattetrykket på de produktive i USA, vil øke enda mer. USAs gjeld er allerede enorm, og raskt økende: 27 403 000 000 000 dollar (se kontinuerlig oppdatering på USdebtclock på link nedenfor).
Straff/belønning
De som har allerede betalt sin studiegjeld vil nok føle seg lurt dersom en slik ordning blir innført rett etter at de har nedbetalt sin gjeld i samsvar med avtalen de inngikk da de tok opp lånet, mens de som har fått utsettelser, eller bare har latt være å betale, vil føle seg som vinnere. Dette belønner de som ikke har orden i sine saker, og straffer de som har orden og har betalt for seg. Men slik er det under alle statlige støtteordninger: de som har orden og gjør opp for seg straffes og de som enten ikke har orden eller bare sluntrer unna, de belønnes. (Det er derfor alle land som nærmer seg sosialismen med raske skritt beveger seg mot fattigdom, nød og elendighet: slik må det gå når gode egenskaper straffes og dårlige egenskaper belønnes.)
NYT: «In isolation, the Biden plan would help debtors in a time of crisis. But it would also instantly create a world of student debt winners and losers, divided by an arbitrary date. Or, the precedent of debt cancellation would create an expectation for future jubilees. … ».
Ny velgermasse
Venstreorienterte partier har som regel hevdet at deres mål er å hjelpe arbeidsfolk, men med løfter om gjeldsslette vil Demokratene i USA nå sikre seg (en stor andel av) en ny gruppe: folk med lengre utdannelse. Og dem er det mange av, så dette kan være med på å sikre Demokratene en voksende velgermasse i årene fremover. Dette kan være bra for Demokratene (målet i antall medlemmer og i antall velgere), men det vil være dårlig for USA.
Hva vil skje med collegene?
Dersom prisen på noe går ned vil (under normale forhold) etterspørselen gå opp. Slik gjeldslette, sammen med subsidierte (eller «gratis») studielån, vil øke etterspørselen etter studielån, og derfor føre til at antallet som tar en college-utdannelse vil øke.
Dette er ille på mange måter siden en betydelig andel av de som tar slik høyere utdannelse vil havne i jobber som er totalt uproduktive. Uproduktive jobber er i hovedsak jobber som ikke produserer nyttige verdier, og i all hovedsak er slike jobber ikke finansierte ved at det som produseres i dem selges til frivillige kjøpere; disse jobbene er så og si alltid finansiert over statsbudsjettet, noe som betyr at folk flest blir tunget til å betale for tjenester de egentlig ikke vil ha.
Men under denne reformen vil colleger som tilbyr slike ofte verdiløse kurs/grader/utdannelser blomstre: «The parts of the higher education system that produce the most debt–private, graduate and professional schools–have greatly increased tuition in recent decades. Some online master’s degree programs–a lucrative and fast-growing sector that returns 50 percent profit margins to universities and their corporate partners–charge $50,000 or more in annual tuition. How much will they charge if they can effectively promise that the first $10,000 or more will be free?»
Siden studentene har fått tilskudd fra staten for å studere – stipendier, lån som på en eller annen måte er subsidiert – innebærer dette at deres pengemessige etterspørsel er blitt større, og da går prisene opp, dvs. selgerne (som i dette tilfellet er collegene) kan øke betalingen de krever fra studentene.
Dette er da bare en av mange «reformer» som under president Biden vil føre til enda mer fattigdom, kaos og bråk i USA. .
