«Vaksinepass kan gi de heldige friheten tilbake» leser vi i VG. Ja, dette høres jo fint ut. Og det har vært flere oppslag om det samme i det siste. I Dagsavisen finner man følgende: «Vaksinepass kan åpne opp for reising igjen – nå kommer det i flere land. Vaksinepass kan bli nøkkelen til å reise utenlands nå når koronavaksineringen er i gang. Flere land har varslet det, men hvordan vil det fungere?»
Dagsavisens artikkel fortsetter: «EU jobber med ideen om å introdusere et vaksine-sertifikatprogram for Schengen-landene. Flere land har allerede sagt at de på egen hånd vil innføre en ordning med digitalt vaksinasjonssertifikat. Tanken er blant annet at man kan unngå karantene dersom man kan vise til at man har tatt vaksine mot covid-19, noe som vil åpne opp langt mer for reising mellom land igjen.»
En kommentator i engelske Daily Mail gir uttrykk for sitt høyeste ønske: «…I want a passport to freedom: Yes, it’s hugely controversial – but vaccine certificates are the ONLY way to get UK running again» (link nedenfor).
Så, etter at det har vært nærmest umulig å ta en ferie utenlands i innpå et år kan dette komme som løsningen – et pass som viser at man er vaksinert mot Corona, og som derved skal vise at man hverken kan smitte andre eller selv blir syk! Skal man juble over dette? Eller …
Bivirkninger
Alle vaksiner har bivirkninger som kan ramme noen av de vaksinerte, og enkelte er derfor skeptiske til vaksiner. Som kjent ble mange rammet av narkolepsi etter at myndighetene kjørte en stor kampanje for vaksinasjon mot svineinfluensaen i 2009: «72 barn og unge mellom fem og 26 år ble bekreftet rammet av narkolepsi mellom oktober 2009 og utgangen av 2012. Gjennomsnittsalderen da symptomene startet, var 12 år. Av disse var 56 av pasientene vaksinerte og 16 var uvaksinerte» (forskning.no). Om lag 700 000 personer i denne gruppen ble vaksinert, så andelen som fikk narkolepsi etter vaksine var da 56/700000, dvs. 0,008 %. Så vidt vi kan er dette en meget liten andel. Forøvrig, denne vaksinekampanjen var totalt unødvendig; influensaen viste seg å ikke være verre enn de vanlige influensaepidemiene som dukker opp med jevne mellomrom.
Det bør være opp til den enkelte å bestemme om han eller hun skal ta vaksine eller ikke, men vår lekmannsvurdering er at bivirkningene av den vaksinen som nå benyttes (det er egentlig flere ulike vaksiner som benyttes) mot Corona er ytterst små. Ja, vaksinen har vært i bruk kun noen måneder, men svært mange er vaksinert i mange land, og det er rapportert om få bivirkninger. Det ser også ut til at antall smittede og antall døde synker dramatisk etter at mange i en befolkning er blitt vaksinert.
Men det vi skal si noe om er ikke vaksinen, det vi skal si noe om er det kommende vaksinepasset.
Som kjent har det i innpå et år nærmest vært forbudt for folk flest å reise utenlands, et tiltak som er iverksatt for å hindre Corona-smitten i spre seg i befolkninger. Det faktum at viruset er mindre farlig for folk flest og at det i all hovedsak kun er farlig for enkelte grupper skal vi heller ikke legge stor vekt på her, vi skal bare konstatere at det er umulig for dagens styrende politikerne å innføre restriksjoner kun for de gruppene som er mest i faresonen; noe slikt vil ikke være mulig i en egalitaristisk kultur hvor «likhet» er en verdi som det er tabu å bryte.
Kan da et vaksinepass åpne for reising igjen? Med et vaksinepass nedlastet på vår iPhone skal vi da kunne passere landegrensene like enkelt som vi i tidligere tider da vi bare måtte vise et gammeldags pass for å slippe inn i et fremmed land.
Dette høres jo i utgangspunktet bra ut. Poenget er at man ikke skal smitte andre med Corona, og det kan man visstnok gjøre når man oppholder seg nær andre mennesker over et utstrakt tidsrom. Dette gjelder dog ikke bare når man reiser med fly, det gjelder også når man er på er på fest, når man er på pub, når man er på fotballkamp, når man er på kino eller teater eller konsert ….. Denne type aktiviteter har da også i stor grad vært forbudt siden politikerne utløste Corona-alarmen for innpå et år siden.
I ett land
Så, kanskje besittelsen av et vaksinepass vil bli et krav for at man skal kunne delta på denne type arrangementer: «Ved inngang til konsertlokalet må man vise gyldig billett og vaksinepass». Hm. Dette kan bli komplisert og uoversiktlig– skal man måtte vise et pass for å gå på kino eller på en pub eller for å ta en kaffe på Kaffebrenneriet?
Og hva med de som av ulike grunner ikke vil ta en vaksine – skal de nektes å delta i slike aktiviteter?
Det er enkelt å forstå at en arrangør ikke vil at deltagerne skal bli smittet mens de deltar på hans arrangement (en fest, en flytur, etc.), og at han derfor ikke vil ha deltagere som kan smitte andre. Men et slikt pass er ikke den eneste løsningen på dette problemet, dette kan løses ved at en deltager tar en test umiddelbart før deltagelse (f.eks. hjemme før han går ut), og at vedkommende får delta dersom testen viser at han ikke er smittefarlig. Slike hurtigtester finnes, de er ikke kostbare og de er rimelig pålitelige. Kravet vil da ikke være å tatt vaksine, kravet vil være å ikke være smittet. Da kan man bare la være å gå ut dersom man er smittefarlig. Så, innad i et land kan smittefaren sterkt reduseres ved frivillige ordninger.
Men skal man vise et testresultat bare man skal stikke innom et sted for å ta en kaffe? Dette virker urimelig.
Vårt syn er at private bør kunne velge den løsningen de ønsker – dersom et flyselskap vil kreve av sine reisende at de har tatt en vaksine så er dette greit, dersom de krever en attest på at de ikke bærer smitte så er dette også greit. Likeledes med konsertarrangører o.l.; de kan kreve at deltagere dokumenterer at de ikke bærer smitte. Dette gjelder arrangementer hvor folk oppholder seg nær hverandre over lang tid.
Mellom land
Det er dog en forskjell på det som skjer innad i et land og det som skjer mellom land. Hva kan kreves ved passering av en landegrense? Staten har opplagt rett til å hindre smittefarlige personer i å komme inn i landet (dette gjelder dersom smitten er svært farlig for folk flest; dette prinsippet gjelder da ikke ved vanlige, milde sykdommer som f.eks. influensa).
Bør da staten kunne kreve et vaksinepass? Nei, den kan som sagt kreve at folk ikke er smittefarlige, den kan ikke kreve at den reisende har tatt en vaksine, dvs. den burde ikke kunne kreve at den som vil komme inn i landet er vaksinert. Det som gjelder i dag i enkelte land er at myndighetene krever at personer som reiser til landet har tatt en test mindre enn 72 timer før ankomst, og at denne testen bekrefter at den reisende ikke er smittsom.
Dessverre frykter vi at et slags vaksinepass blir innført. Grunnen til dette er at i en tid hvor venstreorientertere ideer er nærmest enerådende i kulturen vil statlige tvangstiltak bli betraktet som den eneste løsning å ethvert problem som måtte dukke opp; frivillige løsninger ligger ikke på bordet. Dette vil da også kunne komme i bruk innad i et land og kreves av de som vil være publikum ved konserter og fotballkamper (dersom smittefaren fortsetter å bli betraktet som høy).
Noen vil ikke vaksinere seg
Hva med de som av ulike grunner ikke vil vaksinere seg? Myndighetenes credo er som kjent at «alle skal med enten de vil eller ikke!»: de som ikke vil ta vaksine får da værsågod la være å gå på fest, ikke gå på kino eller konsert eller fotballkamp, ikke reise med fly, etc. (Slike forordninger vil da kunne gjelde så lenge smittefaren ansees som betydelig.) Eller kanskje det vil bli innført en ordning med dispensasjon slik at personer som ikke ønsker å ta vaksine kan få dispensasjon fra kravet om vaksinepass.
Vi går som sagt inn for frivillige løsninger; private kan sette de krav de måtte ønske, og her vil nok en attest på at man er frisk være tilstrekkelig for de fleste.
Vi vil også igjen minne om at et virus som dette som regel vil brenne seg ut etter hvert, dvs. færre vil bli syke etter hvert som tiden går.
Man bør legge merke til at færre blir smittet og syke etter at flere er vaksinert, og at land/områder med få og svake tiltak klarer seg like godt (mht. antall smittede/syke/døde ) som land/områder som har mange strenge tiltak.
Håpet er at problemene som dette viruset fører til vil bli mindre etter hvert og at ideen om å innføre vaksinepass vil bli forlatt – i denne omgang. Men vi må huske på at alle politikere (de fra de store partiene) nærmest håper at det skal komme en stor katastrofe som de kan bekjempe og således gi dem en heltestatus – i dag dyrker de alle en ikke-eksisterende klimakatastrofe, som de har blåst opp fra ingenting til en raskt kommende dommedag dersom de ikke kan ta enorme beløp fra skattebetalerne og bruke dem på en rekke ulike totalt ineffektive og meningsløse tiltak. Kriser er for de fleste politikere (fra de store partiene) noe de kan bruke for skaffe seg enda mer makt; de handler på basis av følgende visdomsord, som ble kjent etter at de ble uttalt av Rahm Emmanuel: «Don´t let a crisis go to waste», som kan oversettes slik: «Kommer det en krise må den benyttes til å gi staten enda større makt».
(Vi skyter inn noen ord om hvor Emanuel står, politisk sett. Han var president Obamas stabssjef, og han er medforfatter av boken The Plan: Big Ideas for America, som er beskrevet slik på barnesandnoble.com (vi gjengir et kort utdrag): «The Plan offers a bold vision of what America can be. It shows the way for both parties to move beyond the old political arguments and make progress for the American people. And it offers an innovative agenda for America – with ideas that address the nation’s most pressing challenges by doing more for Americans and asking Americans to do more for their country in return…» (uthevet her). Emmanuel vil altså at staten skal gjøre mer for borgerne og at borgerne skal gjøre mer for staten. Dette er et klart venstreorientert prosjekt, stikk i strid med ideen om individers frihet, en ide som sier at frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, og at statens oppgave er å beskytte denne friheten. Emmanuels politiske syn innebærer klart at kriser er kjærkomne og må må utnyttes for å øke statens makt.)
Politikerne (de fra de store partiene) vil vise at de er viktige, de vil vise at det er med på å redde verden. Når Corona-epidemien dør ut vil de ha satt statsapparatet i stand til å se ut som om det er forberedt på og kan håndtere en ny epidemi, og da vil antagelig vaksinepassene ligge klare til utrulling og nedlasting til de vaksinerte på sekunders varsel. Og hva med de som ikke vil vaksineres, vel … de får bare bli hjemme eller søke dispensasjon. .
Stasi var som kjent navnet på kommunistdiktaturet Øst-Tysklands overvåkningspoliti. SNL: «Stasi var det hemmelige politiet i Øst-Tyskland (DDR); undertrykkelses- og overvåkningsorganet til kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). Stasi var operativt fra 1950 til 1990, og ble brukt til å overvåke og avskrekke opposisjonelle og regimekritikere, samt til å drive etterretning i utlandet». Wikipedia beskriver Stasi slik: «Stasi var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet.»
Etter at Øst-Tyskland kollapset i 1990 er «stasi» gått inn i språket som navnet på ufine metoder som innebærer uetterrettelig og krenkende informasjonsinnsamling og trakassering. Her er to overskrifter fra norsk presse: «Overvåkning og Stasi-metoder» (Dagbladet) og «Stasi-metoder mot … ansatte» (Dagsavisen).
Så, dersom det finnes et apparat, en organisasjon, et nettverk av personer som overvåker, kontrollerer, saboterer og trakasserer opposisjonelle, kan dette apparatet omtales som «stasi».
Har vi noe slikt i dag? Vi siterer i det følgende noen overskrifter (og vi oppgir ikke kildene, det blir for mange. Den som vil kan finne hvert enkelt tilfelle ved å benytte en søkemotor). Eksemplene er fra Norge, Sverige, USA og Storbritannia. Poenget er at alle land i Vesten gjennomgår det samme, selv om utviklingen ikke er kommet like langt i alle land.
«Flere politikere og brukere på det sosiale mediet Twitter har denne uken henvendt seg direkte til selskaper og oppfordret dem til å fjerne annonser fra nettsiden [resett.no] …. Den siste uken har flere store selskaper droppet Resett.no. Statssekretær Sveinung Rotevatn (V) er blant dem som oppfordrer annonsører til å trekke annonsene sine fra nettstedet.»
Tidligere justisminister Anne Holt uttalte at «Nå må noen gjøre noe med Resett…». En tidligere justisminster sier altså at «noen må gjøre noe» med en avis hvor det finnes journalister som avdekker fakta som er pinlige for makthaverne og som stiller dem plagsomme spørsmål. Man kan bare spekulere på hva som ligger i en slik oppfordring om å «gjøre noe» …..
«Forlagsansatte protesterer mot å gi ut Jordan B. Petersons nye bok. Psykologiprofessor Jordan B. Peterson skapte storm i kjønnsdebatten for noen år siden. Nå mener ansatte i forlaget hans at det sårer minoritetsforfattere om boken hans gis ut.»
«Cambridge University rescinds Jordan Peterson invitation…».
«Journalist rømte fra USA etter drapstrusler og trakassering fra venstreekstremister».
«[Rep.] Maxine Waters encourages supporters to harass Trump administration officials».
«Trump lawyer van der Veen says his house was attacked, he’s faced death threats».
De som blir utsatt for slike ting er de som på et eller flere områder opponerer mot venstresidens standpunkter. Vi minner om hva venstresidens politikk innebærer: den innebærer omfattende bruk av statlig tvang for å regulere produktiv virksomhet, og for å overføre midler fra de produktive til venstresidens foretrukne pressgrupper, den innebærer til og med pålegg med mht. pronomenbruk!, den innebærer ettergivenhet overfor reell kriminalitet, den innebærer en voksende mengde gratistilbud fra det offentlige, og den innebærer et voksende skatte- og avgiftsnivå for de produktive. Venstresidens motstandere er da altså de som går imot dette, dvs. de som vil at de produktive skal få beholde det de produserer, de som vil ha et fritt næringsliv, de som vil ha frihandel, de som vil at veldedighet skal skje frivillig – og de som vil fortsette å bruke «han» og «hun»! De som går imot noen av venstresidens standpunkter blir jevnlig, til og med i store nyhetsorganer, omtalt som nazister, rasister, konspirasjonsteoretikere, e.l, uten at vi kan se noe som helst saklig grunnlag for slike beskyldinger.
(Ang. pronomenbruk: den canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson, som vi nevnte ovenfor, ble verdensberømt etter at han nektet å følge pålegg om pronomenbruk. Wikipedia: «Han fikk stor medieoppmerksomhet etter at han høsten 2016 kritiserte en kanadisk menneskerettslov hvor han kritiserte hvordan loven var skrevet slik at den åpnet opp for påbudt bruk av nyskapte kjønnspronomener i omtale av transseksuelle personer».)
Tilbake til den trakasserende oppførselen: det finnes utallige eksempler av samme type som vi nevnte over. Mainstream-pressen tier i all hovedsak om dette, men en sjelden gang blir slike ting nevnt. Vi kan dog ikke huske et eneste tilfelle hvor mainstreamaktører, hverken innen politikken eller pressen eller akademia, har kritisert og tatt avstand fra denne type overvåkning og trakassering. Og da er mainstreampressen medskyldig i denne trakasseringen.
Videre er, som vi har nevnt tidligere, en rekke konservative aktører blokkert eller på andre måter stengt ute fra Big Techs plattformer. (Noen er stengt fullstendig ute, andre er blitt nektet å vise reklame slik at de derved hindres i å få inntekter.)
Så, opposisjonelle blir overvåket, trakassert, utsatt for annonseboikott, mister oppdrag – og dette skjer etter henvendelser fra privatpersoner. Øst-Tysklands Stasi besto av statsansatte, av lønnede folk som hadde som jobb å overvåke og trakasserte opposisjonelle, men det som skjer nå i Vesten er at samme type oppdrag blir utført av privatpersoner etter eget initiativ, uten lønn, uten ordre; dette skjer da som en slags dugnad – det vi har fått er et dugnads-stasi.
Det er ingen grunn til å bli overrasket over dette. Venstresidens ideer innebærer at opposisjonelle er onde mennesker som ikke fortjener hverken respekt etter toleranse, de konsistente på venstresiden mener virkelig at opposisjonelle fortjener å miste jobb, å miste inntekt, å miste en talerstol.
Grunnen til at dette dugnads-stasi har dukket opp er ene og alene at venstresidens ideer så og si totalt dominerer i samfunnet, og at det i det offentlige rom ikke finnes noen reell, fundamental opposisjon. Det er ingen i det offentlige rom som med styrke og kraft hevder at individer har rett til å leve sine liv slik de selv vil så lenge de er fredelige, det er ingen som hevder at alle har rett til frihet (frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt), det er ingen som hevder at alle statlige reguleringer og alle statlige tilbud og alle statlige tvangstiltak er umoralske og bør avvikles – det er ingen som går inn for full individuell frihet. Det er derfor denne venstreorienterte trakasseringen kan skje og kan fortsette: den møter ingen prinsipiell, fundamental motstand.
De som rammes av dugnads-stasi nå er de nasjonalkonservative, dette selv om de deler alle venstresidens standpunkter på de fundamentale områder. Dette ser vi tydelig i politikken, hvor de nasjonalkonservative støtter velferdsstaten, og en rekke andre begrensninger på individuell frihet. Men allikevel utgjør de et så store irritasjonsmoment for de konsekvent venstreorienterte at et stort antall mennesker stiller opp på denne dugnaden for å få en liten opposisjon brakt til taushet. Og her kan det vel passe å si følgende til alle opposisjonelle: «Velkommen til fremtiden! Det er her du kommer til å være de neste årene».
«Texas: Frykter katastrofe om strømnettet bryter sammen. AUSTIN/OSLO (VG) Flere millioner er uten strøm for andre dag på rad, dødstallene stiger og det er fortsatt minusgrader. – Kritisk, mener Houston-ordfører Sylvester Turner.» (Kilde VG)
Vi har fått en forklaring av årsaken til det som skjer i Texas fra energieksperten Alex Epstein, og siden han har bedt om at hans tekst skal spres mest mulig gjengir vi den her:
The truth about the Texas Electricity Crisis
My regular newsletter comes out tomorrow, but I wanted to share with you a Twitter thread I wrote that explains, in my opinion better than anything else, what has actually happened in Texas and why.
This is my most-read Twitter thread ever, and has led to The New York Times among others reaching out to me for interviews.
Please share it far and wide! This is likely the most teachable energy moment of 2021.
Here’s the text.
There is a lot of conflicting «information» about the TX blackouts. Here’s the bottom line: the root cause of the TX blackouts is a national and state policy that has prioritized the adoption of unreliable wind/solar energy over reliable energy.
For the last decade+ policy in TX and in the US has been focused on mandating or subsidizing as much wind and solar as possible. TX has bragged about being the biggest wind generator in the US.
The TX focus on wind has come above all at the expense of coal, which has the resiliency advantage (along with nuclear) of being able to store large quantities of fuel onsite; gas mostly requires «just in time» delivery from pipelines.
«In 2009, coal-fired plants generated nearly 37 percent of the state’s electricity while wind provided about 6 percent. Since then, three Texas coal-fired plants have closed…In the same period, our energy consumption rose by 20 percent.»
Because intermittent wind and solar can always go near zero–as we saw recently in TX–they don’t replace the cost of reliable power plants, they add to the cost of reliable power plants. This is why the more wind and solar grids use, the higher their electricity prices.
To lessen the price increases from «unreliables» governments try to get away with as few reliable power plants online as they can. TX is no exception. The Public Utilities Commission of TX has called their grid’s margin for error («reserve margin») «very scary.»
Additionally, the expense and distraction of accommodating «unreliables» takes away money and focus from resiliency. In CA this meant not maintaining power lines. In TX it may have meant not focusing enough on making the reliable power plants resilient enough to winter weather.
While we don’t know yet what exactly caused certain gas and coal plants to go down–lack of resilience for those plants, grid mismanagement, or fuel infrastructure–we know with 100% certainty that gas and coal plants can easily run in far more adverse conditions than TX has now.
We know with 100% certainty that gas, coal, and nuclear plants can easily run in far more adverse conditions than TX has now. And we know with 100% certainty that even if no wind turbines had frozen they would have been nearly useless during large portions of recent weather.
If you are looking at the facts in TX, the obvious lesson here is: stop subsidizing and mandating unreliables–which are often useless when you need them most–and do a better job at managing reliables.
Instead of acknowledging the reality that unreliables can’t keep us warm or powered in the winter–and that the «100% renewable» direction is disastrous–advocates of unreliables are instead implying that no source of electricity can be relied upon, so no need to single out wind.
Dr. Emily Grubert of GA Tech writes: «Let us be absolutely clear: if there are grid failures today, it shows the existing (largely fossil-based) system cannot handle these conditions either.» Really? Ever heard of the Midwest or Canada?
We know how to produce enough low-cost, reliable electricity for every situation. You just build a whole bunch of reliable power plants, including those with on-site fuel storage–such as coal and nuclear. You place a premium on reliability and resilience. That’s it.
TX is having an electricity crisis during bad winter weather because it did not focus enough on building reliable power plants and infrastructure–because it was obsessed with getting as much unreliable wind/solar electricity as possible. Let’s all learn from this mistake.
Right now TX’s plans include
* 0 new nuclear plants
* 0 new coal plants
* 9.4 GW wind (the existing 32 GW went to 1 GW during crucial times this week)
* 11.9 GW solar (solar was useless much of the week)
* 5.0 GW gas (to handle the unreliables)
These plans should change.
As bad as TX’s plans to «rely on unreliables» are, they are nothing compared to the Biden Plan, which calls for nearly 100% solar and wind electricity by 2035! Everyone should be asking him how the hell his plan would have fared in TX this week.
TX and America need to totally change direction in energy policy toward one of energy freedom, including freedom for the wonderful but demonized and criminalized ultra-reliable, non-carbon electricity source known as nuclear.
There is a lot of conflicting "information" about the TX blackouts. Here's the bottom line: the root cause of the TX blackouts is a national and state policy that has prioritized the adoption of unreliable wind/solar energy over reliable energy.
Kjønnsinkongruens er et reellt fenomen, men spørsmålet er hvilke politiske implikasjoner det har: hvilke implikasjoner det bør ha, og hvilke det har i dagens samfunn.
For å vite hva vi snakker om; la oss gi en definisjon: «Kjønnsinkongruens er mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har. Om man for eksempel har penis, men føler seg som kvinne, er det et eksempel på kjønnsinkongruens. Ofte kan man si at den subjektive kjønnsopplevelsen eller kjønnsidentiteten ikke samsvarer med det kjønn vedkommende fikk tildelt ved fødselen». (Dette er hentet fra Store Norske Leksikon, SNL.)
I utgangspunktet er dette en grei definisjon så vi vil i fortsettelsen basere oss på den. Vi vil dog henlede opperksomhet på formuleringen «ens egen oppfatning» – dvs. kjønn er definert som noe som følger av «egen oppfatning», og da altså ikke av biologiske fakta som kromosomer eller kjønnsorganer. Vi vil også bemerke formuleringen «det kjønn vedkommende fikk tildelt [uthevet her]ved fødselen» – når ordet «tildelt» benyttes kan det implisere at det er noen som tildeler, men faktum er at for velskapte barn er kjønn medfødt. Kanskje leksikonredaktøren har valgt å bruke «tildelt» for å unngå å skrive at kjønn er medfødt.
Som kjent har den inntil nå vanlige oppfatningen vært at kjønn følger kromosomer og kjønnsorganer: den som er født med mannlige kjønnsorganer er mann, den som er født med kvinnelige kjønnsorganer er kvinne. Om kromosomer baserte man seg på følgende faktum (her hentet fra SNL): «Kjønnskromosomer … bestemmer kjønnet. Kvinnen har to like kromosomer, såkalte X-kromosomer, i sitt kjønnskromosompar, mens mannen har to ulike kromosomer, et X-kromosom og et Y-kromosom. X-kromosomet omtales som det kvinnelige kjønnskromosom og Y-kromosomet som det mannlige. Eggceller og sædceller har halvt kromosomtall (23) i forhold til kroppscellene, som har 23 par kromosomer. Eggcellene inneholder alltid et X-kromosom, mens den ene halvparten av sædcellene inneholder et X-kromosom og den andre halvparten et Y-kromosom. Ved sammensmeltingen av eggcelle og sædcelle kommer det alltid et X-kromosom fra eggcellen, mens det fra sædcellen enten kommer et X- eller et Y-kromosom. I det første tilfellet oppstår et kvinnelig individ, i det andre et mannlig. Sjansen er like stor for de to muligheter.»
Så, kromosom-teorien, som er et biologisk faktum, sier altså at den som har XX-kromosomer er kvinne, og at den som har XY-kromosomer er mann. Så, man kan spørre: hvordan passer dette med fenomenet kjønnsinkongruens? Så vidt vi kan se passer dette ikke i det hele tatt. Den som ønsker å fremstå med et annet kjønn enn det vedkommende er født til gjør opprør mot biologiske fakta.
Men la oss si med en gang: et slikt opprør er ikke nødvendigvis helt galt. Et menneske vil i meget store grad kunne bli preget av psykologiske forhold tidlig i sitt liv, og dette, samme med den personlighet som et barn utvikler i sin tidlige livsfase, vil kunne føre til at personen som ung voksen vil ha en personlighet som ikke finner seg til rette, hverken i sin familie, i sitt miljø, i sitt samfunn eller i sin kropp. Hver enkelt person må velge hvordan det skal tenke, hvordan det skal handle, og det må kontinuerlig velge seg en vei videre i sitt liv. Det å gjøre opprør på et eller flere punkter kan for vedkommende være det beste valget – hva som er rett valg for den enkelte kan det være vanskelig eller umulig for andre å vite, og den enkelte bør selv ha full frihet til å velge sin vei videre i livet.
Vi vil legge stor vekt på følgende faktum: det er ikke nødvendigvis noe galt i å velge opprør. Dette kan være det beste alternativ vedkommende har på det det har opplevd eller er blitt utsatt for under oppveksten. (Vi vil dog presisere at vi ikke godtar valg som innebærer kriminalitet, dvs. valg som innebærer initiering av tvang mot andre.)
Vi oppsummerer denne innledningen med å si at det å skifte kjønn til et annet enn det man er født til ut i fra kromosomer og organer, kan være legitimt. Men dette er noe som svært sjelden forekommer; alle som er velskapt er født som enten gutt eller jente, og de aller aller finner seg godt til rette med det. Men en svært liten andel finner seg etter hvert ikke til rette i den kroppen de er født med, og ønsker et skifte. Å ønske og å foreta et slik skifte er for disse få et helt legitimt valg. De som ønsker å foreta et slikt valg – å skifte kjønn – bør på alle vis møtes med full respekt og følsomhet. Personer som har skiftet kjønn omtales gjerne som «trans-kjønnet» («trans-gender» på engelsk).
Men det er i fortsettelsen av dette utgangspunktet at problemene har dukket opp, og de dukker opp på en rekke ulike områder: pronomenbruk, lovverk, idrettskonkurranser, kvotering, operasjoner. Vi skal se på disse etter tur.
«Kjønn er opplevd kjønn»
At det kjønn man har ikke er det kjønn man er født med, men er det man opplever at man har, er offisiell politikk i en rekke land, også i Norge. Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og norsk UD erklærer bla. følgende (link nedenfor): «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» [uthevet her], dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at vedkommende har.
Yogyakarta-prinsippene ble vedtatt av «eksperter» under en konferanse i Yogyakarta, Indonesia i 2008, og et stort antall regjeringer sluttet seg til disse prinsippene uten noen debatt, hverken internt eller eksternt; innholdet ble i toneangivende miljøer ansett som så opplagt korrekt at ingen var av den oppfatning at temaet fortjente noen diskusjon. En kommentator skriver: «Yogyakarta-prinsippene er … en detaljert manual for hvordan kjønnsaktivister mener stater skal implementere den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering i sine respektive lands lovgivning» (Kilde Samlivsrevolusjonen).
Skal dette prinsippet – at kjønn er opplevd og ikke medfødt – virkelig gjennomføres vil det innebære en rekke forandringer på de punktene vi nevnte over. Vi kommenterer ikke dette punktet ytterligere her, men vi gir en overordnet kommentar til slutt.
«Hen»
Vanligvis blir gutter/menn omtalt som «han», og jenter/kvinner omtales som «hun». Denne pronomenbruken forutsetter at en person er enten gutt eller jente. Men en reform er på vei, også i Norge: «Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG. – Vi ønsker å skape norsk kommunal språkhistorie. Mangfoldet må få utvikle seg i takt med toleransen og respekten for det som er annerledes, sier byråd Tone Tellevik Dahl (Ap) overfor VG» (Kilde Kommunal Rapport).
Dette bygger på en forståelse av at kjønn er noe man normalt ikke er født med, men at det normale er å velge sitt kjønn når barnet kommer i en alder hvor kjønn blir noe man blir opptatt av. Denne forståelsen innebærer at dersom man omtaler et barn som er født med penis som «gutt» eller «han», så presser man barnet inn en mannsrolle, og tilsvarende for kvinner. For å unngå dette presset, for å ikke presse barn inn i noen kjønnsrolle, for å la det selv velge om det skal bi mann eller kvinne, så skal alle barn behandles likt uansett hvordan de er utstyrt nedentil, og uansett hvilke kromosomer det er født med.
Dette er et vanvittig holdning. De aller alle fleste som er født som gutter vil fungere godt som gutter, og tilsvarende for jenter. Kjønn er medfødt, men noen få vil utover i livet ikke finne seg til rette i den kroppen de er født med. Dette vil som regel vise seg i tenårene, og å late som om kjønn er valgt fordi en meget liten andel tenåringer ikke finner seg til rette i den kroppen de er født, det er meningsløst.
Dette er å basere en politikk for alle på noen bitte få unntak, og det vil også skape forvirring hos mange av de som finner seg til rette i den kroppen de har. Problemer mht. kjønn oppstår som regel i tenårene, og å bruke «hen» fra et barn er født og fremover vil skape forvirring om dette i årene før barn begynner å bli opptatt av kjønn. Så, her har vi en reform som har som formål å gjøre en ting lettere for noen få, samtidig som den vil kunne skape betydelige problemer for de aller aller fleste.
Lovverk
Et utvalg vurderer nå endringer i barneloven, og vi siterer fra Nettavisen: «I en utredning om den nye barneloven foreslås det å bytte ut ordet «mor» med «fødeforelder». Utvalget har fått et ambisiøst oppdrag i tillegg til å oppdatere loven: Å fjerne ord som far, mor, kvinne og mann fra barneloven for å gjøre den kjønnsnøytral. Barneloven er viktig for familier over hele landet, og bestemmer alt fra rett til samvær, foreldreansvar til økonomisk ansvar for unger som kommer til verden. I utredningen har utvalget kommet frem til at terminologien må drastisk endres, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordene «kvinne» og «mann»» (link nedenfor).
Dette er fullstendig meningsløst. Barn fødes av kvinner som ved fødselen blir en mor. En mor er en kvinne som er befruktet direkte eller indirekte av en mann og som har født et barn, og denne mannen er barnets biologiske far. En lovtekst om barns forhold som ikke skal bruke ord som «mor», «far», «mann» og «kvinne» er bare enda et forsøk på å presse en feilaktig teori ned over virkeligheten.
De som står bak en slik reformer – å bruke «hen», å ikke bruke «mor» og «far» – er tilhengere av likhet, ikke bare på områder som ulikhet i inntekt eller mht. viktige tilbud (f.eks. innen skole og helse), men de vil også forsøke å utviske reelle biologiske forskjeller – eller i hvert fall å fjerne begreper som er dannet på basis av reelle forskjeller – og å skifte disse begrepene ut med begreper som tilslører at denne reelle forskjellen finnes.
Selvsagt kan private benytte de ord og begreper de vil; dersom en person ønsker å omtale alle som «hen» så har han eller hun all rett til det, men det blir galt dersom staten skal tvinge noen til å benytte slik språkbruk. I lovtekster bør staten basere seg på det som er allmen språkbruk, og i allmen bruk forekommer «mor» og «far», ikke «fødeforelder». Dersom staten forsøker å tvinge igjennom radikale teorier ved å benytte denne radikale teoriens terminologi i en lovtekst – når dette ikke er i samsvar med alminnelig språkbruk – er intet annet enn maktmisbruk.
Kvotering
Som kjent foregår det kvotering på en rekke områder: personer fra minoritetsgrupper blir kvotert inn på studieplasser og inn i jobber de egentlig ikke er kvalifisert til – og dette bare fordi de tilhører en bestemt minoritet. I mange år er kvinner blitt kvotert inn i en rekke posisjoner. Men hvordan skal dette bli dersom kjønn ikke er noe man er født med, men noe man velger. Kan da en mann som søker på en jobb hvor det i utlysningen står noe sånt som at «kvinner oppfordres til å søke» eller at «en kvinnelig søker vil bli foretrukket» bare si at han føler seg som kvinne og så bli kvotert inn? Det ser ut som om Yogyakarta-prinsippene innebærer dette.
(At vi er imot all statlig kvotering, bortsett fra på områder hvor det er relevant – visse oppgaver innen politiet og det militære bør forbeholdes menn – er et punkt som vi lar ligge i denne omgang. Private kan selvsagt kvotere akkurat som de måtte ønske.)
Idrett
En av de første tingene president Biden gjorde etter at han ble innsatt var å pålegge etterlevelse av en høyesterettsdom som innebærer at menn som føler seg som kvinner skal kunne konkurrere i idrettskonkurranser som kvinner.
«Joe Biden’s first day in office delivered an incremental victory for transgender athletes seeking to participate as their identified gender in high school and college sports. Among the flurry of executive orders signed on Wednesday, Biden called on all federal agencies to enforce a US supreme court decision from last year that expanded the definition of sex discrimination to include discrimination based on sexual orientation as well as gender identity – with language that explicitly referenced the arena of high school and college sports.» (kilde The Guardian).
Så, menn som sier at de føler seg som kvinner kan altså delta i konkurranser som tidligere var forbeholdt kvinner. Menn er større og sterkere enn kvinner, så nå kan menn som ikke lykkes i konkurranse med andre menn si at de føler seg som kvinner og bli vinnere og få medaljer og stipender ved å konkurrere mot kvinner. Ja, de må kanskje passere en hormon-test, men de vil allikevel stort sett ha de samme fysiske forutsetningene som menn har.
Dette vil i praksis ødelegge all kvinneidrett: kvinner (dvs. de som er født som kvinner og som har den fysikk som kvinner som regel har) vil ikke kunne konkurrere med menn som sier at de føler som som kvinner; dise mennene er høyere, sterkere, hurtigere, mer utholdende, etc.
(Vi henter eksempler fra hele Vesten, og grunnen er at den samme utviklingen skjer i alle land i Vesten. Neste eksempel er fra England.)
Straff
«Male rapist identify as a woman and goes to a female prison». Vi kom over denne overskriften på engelsk TV for noen dager siden. (10/2: «Good Morning Britain», kl 0653, vi har en skjermdump). Kommentarer er overflødige.
Toaletter
En mann som sier at han føler seg som en kvinne og har behov for et toalettbesøk – skal han bruke herretoalettet eller dametoalettet? Hvis «han» skal ha rett til å kunne benytte dametoalettet kan dette åpne for at unge damer og småjenter også i forbindelse med et toalettbesøk kan bli utsatt for både blikk og det som enda verre er fra perverse menn som egentlig ikke forteller sannheten når de sier at de føler seg som kvinner.
Å åpne for at menn som sier at de føler seg som kvinner skal kunne benytte dametoaletter kan bli ubehagelig for jenter og kvinner.
Operasjoner
Mange unge har fått foretatt operasjoner for å skifte kjønn, og antallet er stigende. CBSNEWS forteller: «- A small but growing number of teens and even younger children who think they were born the wrong sex are getting support from parents and from doctors who give them sex-changing treatments, according to reports in the medical journal Pediatrics. It’s an issue that raises ethical questions, and some experts urge caution in treating children with puberty-blocking drugs and hormones.An 8-year-old second-grader in Los Angeles is a typical patient. Born a girl, the child announced at 18 months, «I a boy» and has stuck with that belief. The family was shocked but now refers to the child as a boy and is watching for the first signs of puberty to begin treatment, his mother told The Associated Press.» (lenke nedenfor).
TV2 forteller om Norge: «Eksplosiv økning av norske barn som vil skifte kjønn. De siste fire årene har antall henvisninger til kjønnsskifte tredoblet seg i Norge og stadig flere barn og unge får dette innvilget. – Vi ser både i Norden og verden at det har vært en eksplosiv økning de siste fem-seks årene. Vi ser absolutt en sterk økning, særlig blant de eldste unge i vår gruppe fra 14 til 18 år, sier Anne Wæhre, overlege ved seksjon for psykomatikk og CL-barnepsykiatri ved Oslo Universitetssykehus til TV 2. I 2016 ble totalt 331 personer henvist til Nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme (NBTS), og 148 av dem var barn. I 2013 var det til sammenligning 134 henviste hvor rundt 45 av dem var under 18» (artikkelen er fra 2017, lenke nedenfor).
At en god del unge mennesker er noe forvirret om sin kjønnsidentitet er noe man kan forvente; slik er det å være tenåring. Men i en tid hvor mange autoritetsmiljøer hevder at kjønn ikke er medfødt, men at det er valgt, vil antagelig antallet som føler seg fremmed i sin egen kropp øke.
Man må også huske på at å gjennomgå en slik kjønnsskifteoperasjon er et skritt som ikke kan omgjøres; dersom en gutt/mann ønsker å bli kvinne så må han både gå igjennom en operasjon og en hormonbehandling, og dersom han etter noe år skulle angre denne beslutningen så er det i beste fall en vei tilbake som både er vanskelig og som neppe vil føre ham helt dit han ønsker å komme.
J. K. Rowling
Den engelske forfatteren J. K. Rowling (hun som skrev om Harry Potter) har fått kolossalt mye pepper fordi hun ikke har sluttet opp om det toneangivende syn på dette punktet. Enkelte har til og med sagt at de ikke lenger kan anbefale Harry Potter-bøkene pga. Rowlings syn på kjønnsidentitet.
Hva er det så Rowling har sagt? Hun har sagt at kjønn er medfødt, og at at de som vil skifte kjønn bør møtes med full respekt og omtanke. På grunn av dette er hun betraktet som en forræder, hun ha jo brutt med de toneangivende synspunkter som venstresiden har.
BBC skriver: «Two leading Harry Potter fan sites have publicly distanced themselves from author JK Rowling over her recent comments about transgender people. The Leaky Cauldron and Mugglenet sites said they would no longer use photos of Rowling or link to her own website. Speaking jointly, they said her views on «marginalised people [were] out of step with the message of acceptance and empowerment we find in her books». The stars of the Potter films have also spoken out against Rowling’s remarks.
Rowling posted a lengthy blog last month in which she detailed her research and beliefs on transgender issues. She had faced criticism for posting tweets in which she took issue with the phrase «people who menstruate».
In the blog, she said her interest in trans issues stemmed from being a survivor of abuse and having concerns around single-sex spaces. In their statement, the Leaky Cauldron and Mugglenet sites said it was «difficult to speak out against someone whose work we have so long admired».
Yet they said it be «wrong» not to distance themselves from Rowling’s «harmful and disproven beliefs about what it means to be a transgender person»» (link nedenfor).
Rowlings syn på denne saken er i all hovedsak identisk med det vi har, og vi lenker til hennes egen artikkel om saken nedenfor.
Vi vil nevne ett poeng til før vi konkluderer: Hvorfor kan man si at Rowling bryter med de toneangivende holdningene? Kan man ikke bare si at det er de mest ekstreme på venstresiden som er uenige med henne? Vel, en rekke regjeringer, inkludert den norske, har sluttet seg til Yogyakarta-prinsippene, byrådet i Oslo foreslår at «hen» skal erstatte «han» og «hun», og et offentlig utvalg vurderer å fjerne ord som «mor» og «far» fra lovverket. Dette viser at det ikke kun er noen ekstreme på venstresiden som vil ha denne politikken, dette viser at denne politikken dominerer i de politiske miljøer (som også inkluderer pressen, byråkratiet og akademia).
Vårt syn
Vi har antydet vårt syn over, men her tar vi med våre konklusjoner: kjønn er medfødt for velskapte barn, men noen få kan i tenårene bli forvirret om sin identitet. Disse bør etter grundig egenvurdering kunne få gjennomført en kjønnskifteoperasjon etter at de er blitt myndige. Slike operasjoner skal ikke utføres på barn.
Lovverket bør være fullstendig kjønnsnøytralt – unntatt på områder hvor virkeligheten, dvs. biologien– tilsier noe annet. «Mor» og «far» er reelle begreper som betegner uomtvistelige fakta, og bør beholdes i lovverket.
Private bør kunne kvotere så mye de vil og hvem de vil; staten bør ikke kvotere i det hele tatt (unntatt i tilfeller som antydet over).
Ang. bruk av toaletter så kan igjen private (serveringssteder, arbeidsplasser, etc.) organisere dette som de vil, men dersom vi hadde hatt et firma ville vi i utgangspunktet hatt to alternativer, ett for menn og ett for kvinner, hvor kjønn var definert ut på tradisjonell måte. Skulle det bli behov for å tilby slike fasiliteter til menn som føler seg som kvinner ville vi ideelt sett har gjort et ytterligere toalett tilgjengelig, slik at tilbudene ville vært for «damer», «herrer» og «andre». Menn som føler seg som kvinner ville ikke ha hatt adgang til kvinnetoalettet, selv om de har tatt all behandling for å skifte kjønn.
Vi ville ha gjort det samme i idretten: det burde være tre klasser: menn, kvinner, andre. Idretten burde ha være fullt ut privat, dvs. uten noen form for statlig innblanding. Dessverre er det ikke slik i dag; vi så over at president Biden har pålagt idretten å betrakte og behandle menn som føler seg som kvinner som kvinner.
Slik vi ser det vil det være vanskelig for idrettslederne å kjøre en slik linje som vi har antydet (tre klasser), men i en kultur hvor altruisme/selvoppofrelse er det moralske ideal så vil antagelig idrettskvinnene bare måtte finne seg i å la menn som føler seg som kvinner konkurrere i samme klasse som dem. Og som vi sa over: blir dette tillatt vil det ødelegge all konkurranseidrett for kvinner.
Hvorfor skjer dette? Ja, utgangspunktet er som vi har sagt over: noen få finner seg ikke til rette i sin kropp, og de bør møtes med respekt og forståelse, og de bør ha all rett til å skifte kjønn via medikamenter og operasjoner.
Men det som skjer nå er at dette gjøres til en norm som alle skal rett seg etter, og dette selv om det fører til enorme personlige kostnader: kvinner kan ikke være trygge selv under toalettbesøk, kvinneidretten blir ødelagt, langt flere unge blir forvirret om sin kjønnsidentitet, og mange tar operasjoner som de senere vil angre på. Ja, denne holdningen kan være til fordel for noen svært få, men den vil skade mange andre.
Hva ligger bak? Det som ligger bak er venstresidens likhetsideal, og venstresidene totale mangel på virkelighetskontakt. Likhetsidealet er kun gyldig på ett eneste punkt: likhet for loven. På alle andre punkter er likhetsidealet feil, og en politikk basert på et slikt ideal (likhet på andre punkter enn likhet for loven) vil bare føre til ødeleggelse – noe man forøvrig kan se i alle land der venstresiden (eller i ekstrem form: sosialismen) har fått betydelig gjennomslag.
Tidligere var idealet økonomisk likhet, noe som skulle gjennomføres ved statlige overføringer og gratistilbud fra det offentlige, dette selv om den enkelte i kolossal grad selv velger hvor det vil stå mht. kunnskaper, arbeidsvillighet, iver, kreativitet, interesser, etc., og at disse tingene varierer sterkt fra person til person. Dette innebærer at ens plassering på en skala som måler velstand og velvære i all hovedsak er valgt av den enkelte selv. Til tross for slike fakta vil venstresiden ha likhet. Men nå er venstresidens dominans gått så langt at nå fornekter den enda mer åpenbare fakta: Den benekter at for de aller aller fleste voksne er kjønnsidentitet noe som følger fra det de er født som!
Den viktigste dyden av alle er rasjonalitet. Å være rasjonell er å basere seg på fakta, på alle relevante fakta, og å i alle sine resonnementer å følge logikkens lover.
På punkt etter punkt ser man at venstresiden fornekter fakta, og for de som benekter rasjonalitet et det eneste alternativet å basere seg på følelser. Derfor kan de si at dersom en mann føler seg som kvinne så er han kvinne – selv om hans organer og kromosomer og kroppsstørrelse tilsier at han er mann.
I Yogyakarta-prinsippene sies det eksplisitt at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» – man er det kjønn man føler at man har.
Da er rasjonaliteten forkastet, da er virkelighetskontakten forkastet, og da har man ingen mulighet til å orientere seg i virkelighetens verden. Å fornekte fakta og logikk er som å begi seg inn i et ukjent og vanskelig terreng uten kart og med bind for øynene. Og da må det gå galt – noe det alltid gjør når kursen legges til venstre, og jo lenger venstre kursen legges, jo raskere går det mot avgrunnen.
På stadig flere områder merker man at den individuelle friheten blir innskrenket. Et av de viktigste er den pågående innsnevringen av hva det er lov å si, også etter ønsker eller krav fra det som inntil få år siden ville ha vært uventet hold. Det som skjer nå er at også fremstående akademikere kaster seg på barrikadene i kampen for å få gjennomført ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten.
Graver/Stenset
Et av de siste eksemplene vi har sett er følgende, i et innlegg i Aftenposten hvor Hans Petter Graver og Nils Chr. Stenseth påstår at ytringer som er i strid med «konklusjoner det er bred faglig enighet om» svekker «tilliten til vitenskapen» (Aftenposten 8/12-20).
Dette høres kanskje ikke så farlig ut, men det Graver/Stenseth sier er at forskere som utfordrer konsensus innen et fagområde, eller om et viktig spørsmål, svekker tilliten til videnskapen! Sannheten er den stikk motsatte: alle fag blir drevet fremover etter utfordringer fra annerledes tenkende. Graver/Stenseth tar utgangspunkt i et bestemt fagområde, klima, og klimaet er så ekstremt komplisert å analysere at alle seriøse forskere ønsker velkommen enhver seriøs person som utfordrer det som påstås å være konsensus.
Å si at en videnskapsmann, ved å stille spørsmål ved en oppfatning som deles av mange, derved svekker tilliten til videnskapen, er lite annet enn å be opposisjonelle om å la være å gi uttrykk for det de måtte mene i kontroversielle videnskapelige spørsmål.
Graver er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og Nils Chr. Stenseth er professor i filosofi, og de begge vil ha nytte av å gjøre seg kjent med Ibsens En folkefiende og Bjørneboes Semmelweiss, som begge handler om prinsippfaste og ærlige videnskapsmenn som blir møtt med motstand av sine fagfeller og sine omgivelser fordi deres avsløringer utfordrer maktmennesker, autoriteter og etablert politikk.
Hanne Sophie Greve
«Hat og vold mot medmennesker har intet med ytringsfrihet å gjøre» er tittelen på en kronikk (Aftenposten 26/11-20) av den kjente juristen Hanne Sophie Greve, og ingressen lyder slik: «Misbruk av ytringsfrihet er nær forbundet med forfølgelse av mennesker». Igjen kommer dette med «misbruk» av ytringsfriheten inn som et argument mot ytringsfrihet, og igjen settes ytringer – verbale sådanne – i samme kategori som vold.
Selvsagt har vold ingenting med ytringsfrihet å gjøre, og muligens er det slik at Greve med vilje skriver det slik for å forkludre sin fremstilling for derved å styrke en ellers svært tynn argumentasjon. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, bla. dette: «Journalisten Georges Ruggiu drev hetskampanjer over radioen mot tutsiene i Rwanda i 1994. Han oppmuntret hutuer til å utrydde kakerlakkene, til voldtekt og plyndring. Ruggiu formidlet stikkordet – hugg ned de høye trærne – som anga starten på folkemordet. Ruggiu ble dømt av Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda for oppvigling til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.»
Vi slutter ikke opp om terminologien «forbrytelser mot menneskeheten», men er enige i at det var riktig å dømme Ruggiu (vår begrunnelse kommer nedenfor). Men Greve skriver også: «Mindre direkte former for hatefull og avhumaniserende tale kan også bane vei for overgrep. Det er straffbart». Dette burde ikke være straffbart, og vi kommer tilbake til begrunnelsen for dette.
Eriksen/Vetlesen
I en kronikk fra 2011 går professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen eksplisitt mot ytringsfriheten. Under tittelen «Uakseptable ytringer» sier de bla. følgende: «Hverken ytringsfrihet eller ytringsrett er absolutt i noe eksisterende menneskelig samfunn. Ytringsfriheten er heller ikke overordnet andre rettigheter og hensyn i sentrale menneskerettighetserklæringer. Det råder ingen tvil om at ytringsfrihet er en sentral verdi i et fritt og demokratisk samfunn, og en viktig forutsetning for demokratisk legitimitet. Det betyr imidlertid ikke at den er ubegrenset …».
Videre fra kronikken: «»Ord er ikke handlinger, og vi må ikke viske ut skillene mellom dem», er det blitt sagt etter 22. juli. På ett nivå er det første utsagnet riktig: ord er ikke synonymt med handlinger. Det er noe annet å si «Nå skal jeg slå deg ihjel» enn rent faktisk å gjøre det. Men samtidig vet vi fra språkteori og filosofi at å tale er å handle i verden, og å handle med det formål å påvirke, bevare, eller endre den på bestemte måter …».
Videre: «Å insistere på et absolutt skille mellom ord og handlinger er følgelig å fraskrive seg ethvert moralsk ansvar fra den virkeligheten som kan og blir skapt av hatefulle ytringer … Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable». (I tillegg til de to professorene står også Sindre Bangstad og Bushra Ishaq oppført som forfattere av kronikken publisert i Aftenposten, 22/8-11).
Ytringsfrihet
Vi har en rekke ganger tidligere presisert følgende: ytringsfriheten innebærer retten til å gi uttrykk for alle relevante fakta, og sine meninger. Den innebærer ingen rett til å offentliggjøre hemmeligheter (militære hemmeligheter, forretningshemmeligheter, hemmelighet om enkeltpersoners privatliv. o.l.), og innebærer heller ingen rett til å fremsette reelle trusler. Men det innebærer full rett til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor upopulære eller krenkende de er, og uansett hvilken form de formuleres i.
Georges Ruggius oppfordringer, under en pågående voldelig konflikt, til den ene parten om å drepe medlemmer av den andre gruppen, er helt klart oppfordringer til drap og er da ikke beskyttet av ytringsfriheten. Men dersom man under en krangel som ikke inneholder voldelige elementer sier «Jeg skal drepe deg» til den man krangler med, og det er ingen ting som tyder på at vedkommende vil gjøre alvor av trusselen, er dette et utsagn som opplagt er innenfor de grenser som ytringsfriheten setter.
Hadde akademikerne vi siterte over vært kjent med dette skillet som sier hvor grensen for ytringsfrihet går, ville de klart å lande på rett side av grensen som går mellom ytringer som beskyttes av ytringsfriheten, og ytringer som ikke beskyttes av ytringsfriheten. Men det er klinkende klart: ytringer som kan oppfattes som krenkende og som ikke innebærer noen reelle trusler opplagt er en type ytringer som ytringsfriheten beskytter. Og det er denne type ytringer som flere av dagens akademikere vil forby.
Vi skal gå litt videre, men før vi kommer med flere eksempler siterer vi følgende klassiske engelskspråklige ordtak: «Sticks and stones may break my bones. But words shall never hurt me».
Ordtaket illustrerer det klare skille mellom ord og handling/vold: ord kan såre, men ikke skade – forutsatt at den som blir utsatt for stygge ord eller krenkende uttrykk er en voksen person: barn kan bli såret av stygge ord, men dette er noe alle legger av seg når de blir voksne. Så, problemet med det som omtales som sårende eller krenkende uttrykk er at den som lar seg krenke av bare ord og ord alene er en umoden person.
Loven
Vi siterer fra loven om hatefulle ytringer. «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. … Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering …»
Her er et par tilfeller hvor denne loven er brukt: «Kalte somalisk mann «jævla apekatt» – dømt til fengsel», «71-åring dømt for å ha kalt Sumaya «fandens svarte avkom» og «korrupt kakerlakk»»… [Kvinnen ble] dømt til 24 dager betinget fengsel for hatefulle ytringer ….».
Her er et par andre eksempler: Å påstå at «Jøder stammer fra aper og griser», eller å komme med en oppfording om å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem» har så vidt vi vet ikke ført til at noen er blitt dømt for å si slike ting, så denne type utsagn er da åpenbart ikke i strid med intensjonen bak loven mot hatefulle ytringer – de kan ikke være i strid med intensjonen i loven siden de ikke har ført til noen dommer selv om de fremsettes regelmessig. (Selvsagt er utsagnene i strid med lovens bokstav, men i Norge er det intensjonen bak loven som er gjeldende, ikke lovens bokstav, og dette bekrefter at Norge ikke er den rettsstat som mange fortsatt tror at den er.)
Her er også et utsagn som er i strid med lovens bokstav, men som ikke har ført til noen dom: I en Twitter-melding er leserne av det nasjonalkonservative nettavisen Resett beskrevet som «kloakkrotter». Personen bak påstanden er Jon Wessel-Aas, som på Twitter er beskrevet slik: «Advocate at Lund & Co, admitted to the Supreme Court bar. Freedom of Expression, Privacy & Copyright Law. Chair of the Norwegian Bar Association». Så, en advokat med møterett for Høyesterett, som er formann or Advokatforeningen, og har ytringsfrihet som spesialområde, omtaler en stor gruppe lesere som «kloakkrotter» – og blir ikke tiltalt for å ha kommet med en hatefull ytring. Hadde han derimot omtalt den som «korrupte kakerlakker» så ville han antagelig blitt tiltalt og dømt – eller kanskje ikke.
Hva krenkende utsagn egentlig sier
Før vi forsetter vil vi presisere at vi ikke forsvarer innholdet i «krekende ytringer», det vi forsvarer er retten til å fremsette dem. Vi forsvarer retten til å kalle noen avkom av aper og griser, kloakkrotter, kakerlakker, tullinger, idioter, etc. Men hva er de slike utsagt sier? Er det slik at den som blir omtalt som en tulling reagerer ved å tenke «Aha, jeg er en tulling! Det visste jeg ikke. Takk for at du sa ifra. Det var snilt av deg å gjøre meg oppmerksom på dette noe beklagelige faktum. Dette gir meg en ny forståelse av hvem jeg egentlig er og hvordan jeg bør leve mitt liv videre. Din konstatering har gjort meg til et bedre og mer innsiktsfullt menneske, og jeg vil heretter leve et nytt og bedre liv fra nå av!! Igjen, tusen takk!»
Vi vil tro at dette ikke vil skje, i hvert fall ikke spesielt ofte. Antagelig vil den som blir utsatt for beskyldningen svare med samme mynt, og da kommer man ikke videre. Eller kanskje vil den som blir utsatt for noe slikt tenke at den som kommer med beskyldningene er en useriøs person som det ikke er verd å lytte til eller bruke tid på.
Vårt syn er at det man bør gjøre er det siste: ikke lytt til folk som fremsetter personangrep: grunnen til at de kommer med slike angrep er som regel at de ikke har noe saklig å komme med.
Man må dog også huske på at ikke alle er i stand til å gi velbegrunnede argumenter for sine synspunkter, kanskje de ikke er i stand til å si noe annet til de som har andre meninger enn de selv har enn å si «din tulling», «dere er kloakkrotter», «dere er rasister». Et forbud mot denne type uttalelser er å forbeholde ytringsfriheten for de som har en akademisk penn, et slikt forbud er å nekte personer med en mer umiddelbar uttrykksmåte, og som kanskje ikke har så mye kunnskaper, å gi uttrykk for sine meninger. Og da forsvinner det viktige prinsippet om at loven skal være lik for alle: ytringsfriheten beskytter også mennesker med lite kunnskaper og kort lunte.
En skjevhet
Men det er også en skjevhet her. De som er dømt for brudd på loven om hatefulle ytringer er i alle hovedsak personer som har sagt stygge ting om muslimer. De som sier stygge ting om andre er sjelden blitt dømt. Man blir dømt for å omtale en person som en «korrupt kakerlakk», men man blir ikke engang tiltalt for å omtale noen som «kloakkrotter».
Så, beskyldninger mot muslimer fører til domfellelser, beskyldninger mot nasjonalkonservative blir bare ignorert.
Dagens dominerende politisk ideologi i dag er sosialismen, og den eneste gruppering av en viss størrelse som opponerer mot enkelte av implikasjonene av denne ideologien, er de nasjonalkonservative. Sosialismen og islam er ideologiske tvillinger (noe vi har utdypet tidligere i en artikkel som vi linker til nedenfor), og det som skjer i dag er følgende: verbale angrep på muslimer straffes, mens verbale angrep på nasjonalkonservative ikke blir straffeorfulgt, samtidig som talsmenn for standpunkter som deles av de nasjonalkonservative (f.eks. innen klima, innvandring, islam) skal nektes å komme til orde.
Det som skjer er at altså at ytringsmulighetene og ytringsfriheten innskrenkes av et apparat (staten, pressen, akademia, lovverket, domstolene, etc.) som reellt sett står på sosialismens side, og den innskrenkes for å beskytte sosialister, deres allierte, og deres standpunkter. Men for de som vil angripe de nasjonalkonservative er det ingen innskrenking; det er det fritt frem å komme med alle typer krenkende og hetsende personangrep.
De nasjonalkonservative (Trump, Geert Wilders, det norske partiet Demokratene, Sverigedemokratene, Resett, Document.no, etc.) er det altså fritt frem å hetse og å krenke – og slik «kritikk» bør også være tillatt. Men det er ikke fritt frem å fremsett samme type kritikk mot islams tilhengere og islams allierte – og slik «kritikk» burde være tillatt.
Vi i Gullstandard står langt fra de nasjonalkonservative, og vårt poeng er IKKE at også de som krenker de nasjonalkonservativ skal straffes, vårt poeng er at ytringsfriheten skal gjelde alle, også for de som har foraktelige meninger, og også for de som ikke fører en akademisk penn.
Vi slutter oss også til det utsagnet som ofte tillegges opplysningstidstenkeren Voltaire, og som vi her lager en liten vri på: «Jeg forakter det du sier, men vil fullt ut forsvare din rett til å si det».
Dette burde være alles ledestjerne, og spesielt burde akademikere følge dette viktige prinsippet. Men når stadig flere akademikere går imot ytringsfrihet avslører det bare deres sosialistiske verdigrunnlag, for, som alle burde vite: sosialismen har ingen respekt for det enkelte menneske og dets rett til å leve sitt liv slik det ønsker i frivillig samkvem med andre, sosialismen er en oppskrift på nød, fattigdom undertrykkelse og elendighet, noe enhver person med virkelighetskontakt innser. Sagt på en annen måte som er relevant her: sosialisme og ytringsfrihet går ikke sammen.
Så, selv ikke akademikere, som burde ha et visst kjennskap til videnskapens og kunstens historie, og som burde vite i hvert fall noe om hva innskrenkninger i ytringsfrihetene har kostet, burde stå på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten. Men i stedet gjør de de motsatte. Tragisk.
I de siste ukene er Big Tech blitt beskyldt for å sensurere meninger de ikke liker, dvs. firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, Youtube, Twitter, m.fl., (det er disse store firmaene som ligger under samlebetegnelsen Big Tech) har på ulike vis fjernet fra sine plattformer innlegg, videoer, apper og bøker de mener bryter retningslinjene for innhold – men det som egentlig skjer, påståes det, er at de fjerner opposisjonelle stemmer.
To eksempler: kommunikasjonsappen Parler (et slags alternativ til Twitter som mange Trump-tilhengere flyttet til etter at Trump ble utestengt fra Twitter) lå på en server som tilhørte Amazon, og den ble fjernet 18/1 med en begrunnelse som gikk på at en rekke innlegg på Parler oppfordret til vold. Her er et sitat fra en artikkel på npr om Amazons begrunnelse:
«… Amazon … quote a number of posts on Parler. … There are specific calls to violence, calls for a civil war starting on Inauguration Day, urging people to form militias, urging people to «shoot the police,» urging people to hang specific public officials. This is just a partial list.»
Vi antar at Parler ikke ønsker å ha slikt innhold på sin plattform, og det er da tydelig at Parler ikke hadde gode nok rutiner for å fjerne slike innlegg. (På disse plattformene er det fritt frem å publisere hva som helst, men støtende innhold skal raskt fjernes i ettertid.) Vi skyter inn en kort presisering av hva ytringsfrihet er: ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske, den innebærer ingen rett til å fremsette reelle trusler. Det innhold på Parler som Amazon henviser til her er åpenbart i strid med ytringsfriheten, og Amazon har sitt på det tørre når de valgte å utestenge Parler siden Parler åpenbart ikke er/var i stand til å fjerne slikt innhold rimelig raskt. Men hadde Amazon vært en seriøs aktør ville de ha gjort Parler oppmerksom på denne type innlegg og bedt Parler fjerne dem innen en rimelig frist. Så vidt vi har sett skjedde ikke dette. Vi vil også nevne at flere aktører som har kritisert Amazons fjerning av Parler ikke har nevnt det som er gjengitt over fra npr, og som skal være Amazons begrunnelse.
Det finnes flere eksempler. Den svenske nasjonalkonservative TV-kanalen Swebb-tv ble nylig stengt ute fra Google: «Dagen före julafton stängde Google den oppositionella svenska Youtube-kanalen SwebbTV med 65.000 följare. Stängningen föregicks av ett antal åtgärder från Sveriges regjering. Risken består inte i ny lagstiftning som förbjuder oss, utan i att regeringen använder statsunderstödda IT-jättar för att stänga av oss från tjänster som är nödvändiga för att bedriva vår verksamhet.»
Denne uttalelsen har vi hentet fra Youtube, hvor man fortsatt kan finne en rekke videoer fra Swebbtv. Googles begrunnelse gikk på Swebb-TVs publisering av uttalelser om klima, om Corona-epidemien og om innvandring (mer i artikkelen fra Resett linket til nedenfor).
I sitatet påpekes det en sammenheng mellom myndigheter og private aktører («Stängningen föregicks av ett antal åtgärder från Sveriges regjering»), men vi skal holde oss til det som private aktører gjør uavhengig av hva staten gjør. Vi presiserer også at dersom en regjering (staten) forbyr visse meningsytringer så er det sensur, men dersom en privat aktør nekter å publisere visse meninger så er det ikke sensur; det å nekte å publisere visse meninger ligger under den private aktørens redaksjonelle frihet, og er en implikasjon av eiendomsretten.
Det finnes mange flere eksempler: «Over 78,000 Facebook, Instagram Users Removed for QAnon, ‘Militarization’ Policy Violations» (Epoch Times).
Vi gjengir ikke flere eksempler; det er åpenbart at en rekke aktører er fjernet fra Big Techs plattformer, at dette har skjedd pga. meningene de har gitt uttrykk for, og vi forstår det slik at ikke alle er fjernet fordi de inneholder trusler, etc. Vi tar for gitt at de er fjernet fordi de som håndhever den redaksjonelle linje i Big Tech ikke ønsker å gi de som har visse meninger mulighet til å spre sitt budskap på sine plattformer: det som skjer er «deplatforming», det som på norsk heter «scenenekt».
En rekke konservative og nasjonalkonservative aktører har altså mistet tilgang til et stort marked. Disse aktørene har flyttet over til andre og mindre plattformer (gab, rumble, mewe, mange flere), men disse er langt mindre enn sine storebrødre i Big Tech, og aktører på disse plattformene får da et langt mindre publikum.
Spørsmålene som reiser seg er da følgende: Hvorfor skjer dette? Er slik scenenekt lovlig? Bør det være lovlig? Kan man stoppe det? Kan noen (staten?) tvinge Big Tech til igjen å gi plass til de nasjonalkonservative?
Vi skyter inn at det (foreløpig) kun er nasjonalkonservative aktører som er rammet, dette fordi de utgjør den eneste merkbare opposisjon til de dominerende sosialistiske holdningene. Disse nasjonalkonservative er dog i opposisjon kun på noen få punkter: islam, innvandring, klima, corona/vaksine – på alle andre punkter er de nasjonalkonservative i det store og hele enige med sosialistene.
Den eneste gruppering som er opposisjonelle «across the board» er liberalister, men de er så forsvinnende få at ingen bryr seg om dem; hvis ledelsen i Big Tech i det hele tatt er klar over at liberalister finnes så bryr de seg ikke om dem, og de er derfor (foreløpig?) ikke er truet av noen utestengelse.
Vi tar også for gitt at nasjonalsosialister og rasister allerede er utestengt fra Big Tech; dette skjedde for lang tid siden og ingen aktører med et betydelig publikum har savnet dem. Men de nasjonalkonservative, de som nå til en viss grad er utestengt, de har en viss oppslutning, og det er derfor saken om Big Techs påståtte sensur kommer opp nå.
Rasister er allerede utestengt
Vi begynner allikevel den prinsipielle gjennomgangen med eksemplet erklærte rasister. La oss anta at det finnes rasister og at disse utgjør en betydelig gruppe. (Ja, det finnes rasister i Vesten i dag, men de er kun noen bitte få skrullinger uten noen form for innflydelse.) La oss anta et det finnes en organisert gruppe som mener at mennesker med svart hud hører hjemme Afrika, at mennesker med gul hud hører hjemme i Det Fjerne Østen, at mennesker med hvit hud hører hjemme i Europa, etc,. og at mennesker som har «feil» hudfarve i forhold til hvor de befinner seg bør reise tilbake, eller sendes tilbake til sitt opprinnelige område, enten frivillig eller med tvang. (Dette eksemplet bare viser hvor absurd en idé rasisme er. Det vi beskriver var forøvrig den politikken nazismen innledningsvis hadde overfor jøder, en politikk som hadde stor oppslutning i Tyskland på 30-tallet.) For enkelhets skyld vil vi nedenfor kalle denne gruppen KKK.
Dersom en slik gruppe hadde hatt en side på facebook, solgt sine bøker på Amazon, brukt Twitter til å oppfordre folk som var på «feil» sted å reise hjem eller bli sendt hjem, så er det helt forståelig at Big Tech ville ha stengt denne gruppen ute. Få ville ha protestert på dette. Og de er såvidt vi kan se allerede utestengt.
Men noen protesterer når nasjonalkonservative grupper nå er i ferd med å bli stengt ute. Så, spørsmålet er ikke hvorvidt Big Tech har rett til å stenge noen ute, spørsmålet er hvor grensen for utestengelse skal gå. Og det er her det dukker opp flere interessante problemstillinger.
Det utvidede rasisme-begrep
Nå er det jo slik at nasjonalkonservative grupper blir beskyldt for å være rasister. USAs forrige president ble beskyldt for å være rasist fra det øyeblikk han bestemte seg for å stille til presidentvalget, og både folk som tidligere utenriksminister Hillary Clinton og president Joe Biden har beskyldt Trump og mainstream-republikanere for å være rasister. Det samme har skjedd i Norge: nasjonalkonservative nettaviser som Resett og Document blir regelmessig beskyldt for å være rasistiske. Det finns et vell av sitater som bekrefter dette, og vi ser ikke noe behov for å gjengi noe utvalg av slike beskyldinger her, de er enkle å finne. Vi gjengir allikevel et sitat fra en som hevder at rasisme er enda mer utbredt enn bare blant de nasjonalkonservative: «–Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis. … sa [regissør Pia Maria] Roll». (Kilde: Debatten, NRK mars 2019).
For at slike beskyldninger ikke skal fremstå som det rene tankespinn det er må de som fremsetter dem benytte noe vi vil kalle «det utvidede rasisme-begrep».
Rasisme er en idé som sier at en persons moralske karakter er bestemt av hans biologiske opphav. Det finns intet grunnlag for å hevde at en slik oppfatning har noen forankring i fakta. I dag brukes derimot det utvidede rasisme-begrep, og da er det annerledes. SNL skriver bla. dette: «I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.»
Det utvidede rasisme-begrep er slik at dersom man kritiserer ideologien islam så er det et uttrykk for rasisme, dersom man er mot innvandring (eller mot ulovlig innvandring) så er det et uttrykk for rasisme, dersom man hevder at Vestens verdier (individualisme, rasjonalitet, individuell frihet, rasjonell egoisme, fritt næringsliv, sekularitet, skille religion/stat) er overlegne de verdier som som regel har dominert i områder utenfor Vesten (kollektivisme, irrasjonalitet, følelsesdyrking, plikt til å adlyde høvdingen eller sjamanen, ingen individuell frihet, etc.) så er det et uttrykk for rasisme, dersom man hevder at man er imot at staten skal kvotere personer fra minoritetsgrupper inn i viktige stillinger så er det et uttrykk for rasisme, etc.
Metoden bak populariteten til det utvidede rasisme-begrep er et klassisk tricks: man setter et ord som konnoterer noe negativt på ting man ikke liker, og dermed sverter man det man ikke liker slik at standpunktet blir vanskeligere å forsvare. Siden venstresiden er så dominerende i alle mainstream-fora og dermed i stor grad bestemmer terminologien som brukes i den allmenne debatt, kan de bare klistre merkelappen «rasisme» på standpunkter de er uenige med, og derved er diskusjonen avsluttet; det er ikke nødvendig å diskutere med rasister!
Ved å beskylde den eneste opposisjon som har en viss oppslutning som rasister kan sosialistene la være å diskutere med de som er uenige med dem om innvandring, islam, asyl-politikk, etc. Og Big Tech kan lett stenge dem ute.
Uten moderering?
Å stenge rasistiske grupper/personer/innlegg ute fra de store plattformene på Internett er ikke sensur, det er moderering. Er det mulig å avstå fra moderering? Hva med å ikke ha noen form for moderering? Det finnes konkrete eksempler på hvordan dette gikk. Mark Weinstein, grunnleggeren av facebook-konkurrenten mewe, skriver dette i Wall Street Journal: «Some say companies like mine could avoid these onerous liabilities by having no moderation. Then we’d be classified as a “platform” rather than a “publisher” subject to liability. But any social network or website that did that would be quickly overrun with spam, hate speech, pornography, bullying, doxing and people inciting violence. Not only would this be dangerous, it would make these sites unusable for most people. This has already happened on “anything goes” sites like 8Chan and Secret, whose founder shut the site down disgusted by its content and refunded its investors.» (Link nedenfor.)
Så, et alternativ uten moderering er umulig. Det det handler om i dag er da altså at grensen for utestengelse som Big Tech har satt er slik at legitime, fredelige standpunkter som har stor oppslutning er plassert på den upubliserbare siden av grensen.
Scenenekt
For private aktører er scenenekt en implikasjon av eiendomsretten, og er helt legitimt. Men hvis det offentlige gjør det er det annerledes. Spesielt viktig er her biblioteker, og norske biblioteker har en rekke ganger nektet aktører lokaler de har lovlig krav på å få leie fordi de som ønsker å leie lokaler representerer upopulære meninger (Harry Potter-fans, SIAN). Dette er ikke bare ille, det er uakseptabelt. (Harry Potter-fans har fått problemer etter at J. K. Rowling ikke sluttet 100 % opp om den ekstreme venstresidens syn på transpersoner; Rowling mener at biologiske kjønn er medfødt, noe som gjør at enkelte boikotter hennes bøker om Harry Potter.)
Vi nevner her også at møter med enkelte kunstnere med upopulære meninger på enkelte områder (Lars Vilks, Dan Park) er, etter at de har avholdt arrangementer på et bibliotek, blitt møtt med store demonstrasjoner fra venstreorienterte som har krevet at bibliotekets lokaler ikke skal benyttes til denne type arrangementer.
Problemet her er at bibliotekene er offentlige; hadde de være private kunne de selv ha bestemt hvem de skulle leie ut til, og demonstrerende pressgrupper ville ikke hatt noen rett til å bestemme over hva bibliotekene skulle gjøre.
Statlig inngripen
Enkelte nasjonalkonservative ønsker at staten skal gripe inn overfor Big Tech og sørge for at de slipper til de store plattformene som altså eies av Big Tech. En artikkel som går inn for dette har denne overskriften: «Nationalize Facebook, Twitter to Preserve Free Speech» (Kilde realclearpolitics).
Men som vi sa over: spørsmålet er ikke hvorvidt Big Tech ska ha rett til å stenge visse aktører ute fra sine plattformer, spørsmålet er hvor grensen for utestengelse skal gå.
Hvis staten skal sette en grense for dette, og tvinge Big Tech å følge den, hva kan vi vente oss da?
Som kjent har topp-politikere som Barack Obama, Hillary Clinton og Joe Biden fremstilt nasjonalkonservative (dvs. Republikanere) som rasister og nazister. Det er all grunn til å tro at en stat som ledes av denne type personer og deres meningsfeller ikke vil tvinge Big Tech til å slippe nasjonalkonservative inn på sine plattformer.
Hva med Norge? Hva har fremtredende politikere sagt om nasjonalkonservative aktører?
Statsminister Erna Solberg (H) har gjentatte ganger gått imot ytringsfrihet, og nærmest i klartekst beskyldt Resett og document for å fare med usannheter. Statsråd Abid Raja har beskyldt FrP for å være fascister ved å si at de fremmer «brun propaganda», og fremtredende medlemmer av Stoltenberg-regjeringen (Jonas Gahr Støre, Bjarne Håkon Hansen) presset Vebjørn Selbekk til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet under karikaturstriden i 2006.
Så, ytringsfriheten og respekten for andres meninger står ikke høyt i de store partene nevnt her: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet.
Det er derfor ingen grunn til å tro at statlig inngripen vil flytte grensen for det som kan publiseres på Big Techs plattformer.
Er Big Techs plattformer en «public utility»?
(VI bruker her det engelske «public utility» siden det ikke finns noe godt norsk ord: med «public utility» her menes en aktør som alle skal ha rett til å bruke. Typiske eksempler er vannverk og e-verk; de leverer vann og strøm til alle husstander og bedrifter, og kan ikke nekte noen å kjøpe deres tjenester.)
Men alle er for at Big Tech skal kunne stenge rasister ute, men e-verk og vannverk kan ikke nekte å levere strøm til noen som kan betale. Det er vel ingen som hevder at dersom KKK har sine møter i et lokale leid under et pseudonym så kan e-verk og vannverk nekte å levere strøm og vann dersom de finner ut at KKK har møter der? Og kan e-verk og vannverk nekte å levere til leilighetene til KKKs medlemmer? Vi har ikke sett noen ta til orde for slike tiltak.
Vårt hovedpoeng her er allikevel at man ikke kan betrakte Big Techs plattformer som en utility, hvis noe her er en utility så er det Internett. Og alle mulige eksentriske og voldelige grupper finnes allerede på nettet, antagelig også kloner av KKK. Ingen stenges ute fra Internett.
«Censorship by proxy»
Kan det være slik at i dag utfører Big Tech en slags sensur på vegne av staten, dvs. at staten ikke kan bedrive sensur; i festtaler sier jo alle at de «er for ytringsfrihet, men at den ikke må misbrukes» – kan det være slik at at Big Tech utfører blokkering eller utestengelse av meningsinnhold som de ledende partiene egentlig ønsker å sensurere, men ikke kan sensurere fordi åpen statlig sensur pr idag ikke er salgbart?
Dette er ikke umulig, men et aspekt her må nevnes: Staten/politikerne kan regulere Big Tech (i stadig større grad enn de allerede gjør), og da er det viktig for ledere i Big Tech å holde seg inne med politikerne. Dette var muligens en medvirkende grunn til at Twitter stengte Trump ute: Twitter ville vise at de er på parti med den innkommende presidenten Joe Biden for ¨hindre ytterligere skadelige reguleringer.
Slike problemer vil ikke forekomme dersom staten ikke på noe vis skal regulere firmaer og virksomheter, da er det intet behov for private firmaer å tekkes staten eller politikerne.
Oppdatering av kontrakter
Når man opprettet en konto på en av Big Techs plattformer inngikk man en kontrakt. Det er mye man kan si om dette; få leste igjennom dem da man «undertegnet» dem, kontraktene har gjennomgått en rekke (mindre?) endringer etter at kontrakten ble inngått, mm., og noen vil hevde at aktørene i dag reellt sett handler i strid med noe av det som var intensjonen i kontrakten da man undertegnet den.
Noen vil hevde at man kan få et bredere ytringsrom på Big Techs plattformer ved å ta disse kontraktene opp i rettsapparatet; flere av lederne i Big Tech-firmaene har tidligere sagt at de var tilhengere av ytringsfrihet. Men skal dette innbære at de må publisere rasister? Neppe.
Men når dagens kultur er så venstreorientert som den er i dag, med svært liten respekt for den enkeltes frihet, er det liten grunn til å tro at dersom slike kontrakter blir lagt frem i en rettssak vil en kjennelse gå i retning av større handlingsrom for de enkelte og en innskrenkning av Big Techs mulighet til å stenge ute innhold som de fleste i dag betrakter som støtende. Sagt på en annen måte: rettsapparatet vil basere seg på det utvidede rasisme-begrep, og for de som nå er blitt stengt ute vil det være lite å hente ved å ta utestengelsen opp i rettsapparatet.
Oppsummering
Ja, mye tyder på at Big Tech forsøker å begrense nasjonalkonservative stemmers muligheter til å bli hørt. Løsningen er hverken fravær av moderering eller statlig inngripen. Løsningen er en fri, helt uregulert konkurranse mellom ulike aktører på nettet.
En uregulert konkurranse betyr at politikere ikke skal foreta noen form for regulering av aktørene inne Big Tech (og heller ingen andre aktører på nettet, eller i samfunnet generelt). Ingen aktører vil da føle press om å gjennomføre visse beslutninger for å tekkes politikerne og for å påvirke kommende reguleringer til sin fordel.
Det finnes reelle alternativer til de fleste av plattformene innen Big Tech, men pr idag finnes det ingen reelle alternativer til facebook: alt skjer på facebook, det skjer ingenting på mewe: foreløpig er den for liten.
Men slik har det vært mange ganger i historien: enkelte firmaer har vært store og nærmest enerådende i sin nisje, og så går det noen år og så er de utkonkurrert og erstattet av nye, unge, sultne firmaer: IBM er bare ett av mange eksempler. (Noen flere: Barnes and Noble var verdens største bokhandel til Amazon dukket opp, Yahoo var den mest brukte søkemotor inntil Google dukket opp, mm.)
Dt finnes i dag gode alternativer til de fleste tjenestene som tilbys av Big Tech. Det man bør gjøre er å benytte alternativene der det er mulig, og så være med å å bygge opp alternativer der Big Tech er svært dominerende: bygg opp en profil på mewe og gjør færre besøk på facebook, osv.
Hva er problemet, og hva er løsningen?
Problemet er at venstreorienterte ideer står sterkt overalt i kulturen, og dette gjelder i alle vestlige land.
De venstreorienterte har ingen respekt for mangfold av ideer; de vil ha mangfold på irrelevante områder som kjønn, legning, alder, hudfarve, men de vil ikke ha mangfold der det er viktig; de vil ikke ha et mangfold av ideer i debatten. De venstreorienterte betrakter seg selv som gode mennesker, som de eneste gode mennesker, og de betrakter alle som har andre meninger som mer eller mindre onde, og de vil ikke diskutere med onde mennesker.
Det finns mengdevis av sitater som bekrefter dette. Vi gjengir bare to: en kjent advokat omtalte de som leser Resett som «kloakkrotter», og Hillary Clinton har omtalt Trump og de nasjonalkonservative på denne måten: «Trump ran for president on a vision of America where whiteness is valued at the expense of everything else. In the White House, he gave white supremacists, members of the extreme right and conspiracy theorists their most powerful platforms yet…».
Når slike holdninger dominerer er det ikke det minste overraskede at Big Tech, som også ledes av folk med denne type meninger, stenger nasjonalkonservative ute. Og det er da heller intet håp om at det bedrer seg så lenge disse venstreorienterte ideene og holdningene dominerer i kulturen.
Løsningen er å få større oppslutning om ideer som står for individuell frihet, ideer som sier og begrunner at individer har rett til frihet, at individer har rett til ytringsfrihet, og at staten eneste oppgave er å forsvare denne friheten. Men det er langt dit. Svært langt. Jo sterkere venstreorienterte ideer står, jo mer ødelegger de, og fra ca år 2000 er de for hvert år blitt mer og mer dominerende i Vesten. At mulighetene til å ytre seg på nettet innskrenkes er bare en av de mange ødeleggende implikasjonene av den voksende dominansen av venstreorienterte ideer.
Thomas Robert Malthus (1766-1834), som først var prest og deretter professor i politisk økonomi, står i en noe spesiell stilling i idehistorien: for de aller fleste er han kjent bare for ett eneste poeng, og dette poenget er feil. Han har hatt en enorm innflydelse på et annet poeng, og også dette poenget er feil. På et tredje punkt har han et syn som er feil, men som idag er dominerende og ukontroversielt, og som alle konservative slutter opp om. Men på ett viktig punkt hadde han helt rett. Her var han svært innsiktsfull, og han var helt alene om sin innsikt på dette punktet i mer enn 100 år etter sin død. Det han sto for på dette punktet er fullstendig glemt. Vi skal kort se på disse fire punktene.
Første poeng: befolkningsvekst
«Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio, subsistence, increases only in an arithmetical ratio». Dette Malthus-sitatet er å finne i enhver historiebok og i enhver biologibok. Flere andre steder ga Malthus uttrykk for det samme: «…the increase of population is necessarily limited by the means of subsistence», og «…population does invariably increase when the means of subsistence increase».
Disse sitatene er hentet fra Malthus´ klassiker An Essay on the Principle of Population (først publisert i 1798, senere kom det en rekke redigerte utgaver), og det han hevder er altså at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, og at dette er den eneste begrensning på befolkningsvekst (bortsett fra krig, sykdom, død, etc.).
Selv om Malthus i senere utgaver av sitt essay gikk tilbake på dette, er det allikevel det opprinnelige poenget som er blitt stående hos de fleste. I senere utgaver av essayet sier han at befolkningsvekst kan begrenses av «moral restraint»: «By moral restraint I would be understood to mean a restraint from marriage … [a moral restraint] which implies principally a delay of the marriage union for prudential considerations … [moral restraint] may be considered … as the most powerful of the checks which in modern Europe keep down the population to the level of subsistence …» Det er altså ikke bare sult/sykdom/død som begrenser befolkningen, dens vekst kan også begrenses av «moral restraint», dvs. at folk lar være å få barn fordi det ikke passer i deres livssituasjon akkurat da.
«Moral restraint» er ikke nevnt i førsteutgaven, men er allerede i annen utgave (1803) ifølge Malthus «the most powerful of the checks … on population».
Det første utsagnet vi gjenga er svært ofte sitert, og gjendrives ved kort å henvise til at menneskelig oppfinnsomhet og klokskap, og den teknologi som følger av dette, innebærer at det i praksis aldri vil være noen begrensinger på økning av matproduksjon i fremtiden, forutsatt at kulturen er såpass rasjonell at oppfinnsomhet og teknologi blir verdsatt. Begrensninger på matproduksjon vil derfor aldri bli en begrensning på befolkningsvekst; slik begrensning vil skje av andre grunner.
Vi bør også huske på – dersom vi inkluderer våre venner fra planteriket – at alle befolkninger er mat, og all mat er befolkninger. Malthus selv skrev dog kun om mennesker.
Malthus´ feil på dette området har hatt stor innflydelse på miljøbevegelsen, som som kjent i en videreføring av Malthus´ poeng påstår at ressursene vil ta slutt og at vi derfor kraftig må redusere vår levestandard for at kloden skal overleve og at det skal bli nok ressurser til fremtidige generasjoner. Denne påstanden er fullstendig feil: det er i praksis ingen «grenser for vekst» – for å låne tittelen fra boken Limits to Growth (1972), en bok hvor forfatterne påstod at en mengde ressurser snart ville ta slutt. Det som virkelig skjedde var at det ble flere ressurser tilgjengelig, og de som var tilgjengelige ble enda lettere tilgjengelige: se link til Julian Simon nedenfor. Forestillingen om at «ressursene vil ta slutt» har ingen forankring i fakta; det er kun virkelighetsfjernt tankespinn fra personer som ikke har noen innsikt i hvordan en økonomi fungerer.
Annet poeng: økonomisk teori
I sine teorier innen sosialøkonomi fornekter Malthus Says lov, og derfor blir stort sett alt han hevder innen økonomi, feil. Han hevder at aggregert tilbud og aggregert etterspørsel ikke nødvendigvis er like, og ofte er ulike; han hevder at det kan være for mye produksjon, for mye sparing og for liten etterspørsel; han mener at arbeidsløshet kan skape deflasjon. Han mener også at for stor etterspørsel kan skape inflasjon. Han er tilhenger av statlig pengebruk for å kompensere for manglende privat etterspørsel. Malthus ser at en slik offentlig pengebruk kan innebære sløsing, men mener at dette er nødvendig for å korrigere for den overflødige produksjonen. Malthus var således en proto-keynesianer: denne teorien kan legge grunnlag for den type politikk som ble gjennomført i alle land i Vesten i perioden 1945-1975 etter et en rekke økonomer og politikere fikk det inntrykk at den engelske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) hadde gitt en holdbar begrunnelse for en slik politikk i sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936).
Tredje poeng: idealet er upraktisk
Malthus skriver: «The substitution of benevolence as the master-spring and moving principle of society, instead of self-love, is a consummation devoutly to be wished. In short, it is impossible to contemplate the whole of this fair structure without emotions of delight and admiration, accompanied with ardent longing for the period of its accomplishment. But, alas! that moment can never arrive. The whole is little better than a dream, a beautiful phantom of the imagination.» (Fra Essay, uthevet her; «benevolence» kan oversettes til det norske «velvilje»). Malthus sier at dersom (det han kaller) velvilje er utbredt vil man føle glede og beundring, men at i virkelighetens verden er en organisering basert på slike prinsipper totalt urealistisk; den er et vakkert fantasifoster. Vi skyter inn at det som Malthus omtaler som «benevolence» fra 1851 ble betegnet med et annet ord.
Malthus: «The proper office of benevolence is to soften the partial evils arising from self-love, but it can never be substituted in its place. If no man were to allow himself to act till he had completely determined that the action he was about to perform was more conducive than any other to the general good, the most enlightened minds would hesitate in perplexity and amazement; and the unenlightened would be continually committing the grossest mistakes» (Essay).
Det Malthus sier er at «benevolence» som basis for organisering av samfunnet kan høres fint ut i teorien, men vil føre til en katastrofe i praksis. Dette er den vanlig konservative holdningen: «sosialismen er et flott ideal, men kan ikke fungere i praksis fordi mennesket ikke er perfekt. Derfor må vi ha visse innslag av en regulert markedsøkonomi!».
Fjerde poeng: feil etikk ødelegger
Men Malthus hadde rett på et svært viktig punkt: Statlige tiltak for å hjelpe ulike grupper mottagere, i all hovedsak de som på Malthus´tid kunne omtales som fattige, løser ikke problemet, de fører tvert imot til at problemene blir enda større.
England hadde i mange hunde år hatt lover og støtteordninger som skulle hjelpe de fattige, men de så ikke ut til å hjelpe i det hele tatt, tvert i mot ble antall fattige stadig større.
«The poor laws of England appear to have contributed to raise the price of provisions, and to lower the real price of labour. They have therefore contributed to impoverish that class of people whose only possession is their labour. It is also difficult to suppose that they have not powerfully contributed to generate that carelessness and want of frugality observable among the poor, so contrary to the disposition generally to be remarked among petty tradesmen and small farmers. …The poor-laws may therefore be said to diminish both the power and the will to save among the common people, and thus to weaken one of the strongest incentives to sobriety and industry, and consequently to happiness» (Essay).
I sin bok What´s Wrong With Benevolence analyserer den australske filosofen David Stove (1928-1994) Malthus´ syn på «benevolence»: «People were puzzled in Malthus´ time why the Poor Laws never effectively relieved poverty but, on the contrary, always found more poverty to be relieved. People are similarily puzzled now why the welfare state never achieves its objects, but instead, always finds that a greater proportion of people is entitled to its assistance. But Malthus solved this mystery by pointing out that such systems must tend to create more of the very poverty which they are meant to relieve» (Benevolence, s. 87).
Malthus (i Essay): «The unlimited exercise of private judgement is a doctrine inexpressibly grand and captivating and has a vast superiority over those systems where every individual is in a manner the slave of the public» (uthevet her). Malthus sier at private/frivillige tiltak er nyttige, og at de har en «vast superiority» i forhold til statlige tvangstiltak.
Men Malthus gikk noe videre, og det er her han får inn en fulltreffer. Stove oppsummerer: «Malthus was convinced that communism would replace the existing comparative poverty of most by the absolute poverty of all, and that it would in the process, destroy «everything which distinguishes the civilized from the savage state»» (Stove: Darwinian Fairytales, s. 59).
Malthus ønsket en gradvis nedbygging av the Poor Laws, men ved å gå inn for dette sier Stove at «he was forgetting his own fundamental insight», han glemte at disse lovene hadde et feedback system som innebar at jo flere som ble omfattet av disse lovene jo sterkere ville oppslutningen om dem være – og jo vanskeligere ville det bli å fjerne dem. (Benevolence. s. 85).
Stove kommenterer videre: «… the psychological root of communism is benevolence. Lenin, Stalin, and the rest would not have done what they did, but for the fact that they were determined to bring about the future happiness of the human race» (Benevolence, s. 26).
Malthus innså også, ifølge Stove, at når muligheten til å tjene penger blir fjernet som motivasjon for arbeid vil tvang være det eneste alternativ: «cash nexus» (Carlyles begrep fra 1839, mye brukt av marxister som noe forferdelig) må erstattes av «terror nexus» (Benevolence, s. 76). Alle kommunister og sosialister foretrekker «terror nexus» fremfor «cash nexus», dvs. de foretrekker å bruke tvang som motivasjon heller enn å tillate at muligheten til å tjene penger skal fungere som motivasjon – under et fritt marked er det muligheten til å tjene penger som er motivasjonen for produktiv innsats, mens under sosialismen er denne muligheten fjernet og tvang vil forekomme i stadig større omfang inntil samfunnet bryter sammen.
Altruisme
Det ord Malthus bruker for å beskrive moralen som ligger til grunn for denne politikken og den ødeleggelsen som skjer er «benevolence». Men i 1851 dukket det opp et ord som i dag ville gjort det langt lettere å forstå hva han mente.
Malthus levde fra 1766 til 1834, og dette var før Auguste Comte i 1851 skapte ordet «altruisme», ordet som betegner det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er helt klart at det er dette Malthus mener med sitt «benevolence». Malthus´ kommentator David Stove innser dette når han oppsummerer: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth.» (Fairytales, s. 150)
Stove konkluderer: «Malthus was the last thinker of major importance who was an unqualified supporter of private property, the bourgeois family, and the «apparently narrow principe of self interest»» (Benevolence, s. 63). Ja, han var den siste før Ayn Rand – og hun ville ikke ha omtalt «egoisme» som hverken et «narrow principe eller et «apparently narrow principle»; hun ville sagt at rasjonell egoisme er den eneste etikken som gjør gode liv mulig.
Malthus tok feil om at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, han tok feil i mange av sine synspunkter innen sosialøkonomi, han tok feil når han anså altruisme som noe godt i teori men ubrukelig i praksis, men han hadde rett i at dersom altruismen blir utbredt i et samfunn, slik den er i dag, vil den ødelegge alt. Vi gjentar Stoves formulering: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth».
Vi skyter inn at altruisme er ødeleggende også i teori (og ikke bare i praksis, slik Malthus trodde): den er som Ayn Rand formulerte det «the morality of death», den ødelegger liv, og, hvis den er utbredt, vil den ødelegge samfunn. (Noe mer om Rands syn er å finne på link nedenfor.) .
Iblant skjer det store forandringer i styret av et land, og vi tenker ikke på det som skjer når borgerne i et valg kaster den sittende regjering og velger inn opposisjonen; dette er noe som i dag skjer praktisk talt ved annethvert valg i Vestens demokratier (de som sitter i posisjon får som regel fornyet tillit én gang, men som regel ikke to, til det har de som regel brutt for mange valgløfter). Nei, vi tenker på mer alvorlige og dyptgående endringer som følge av kupp, revolusjon eller borgerkrig.
Slike hendelser har ikke forekommet i Vesten på lang tid, men hvis vi går litt tilbake i historien, og også inkluderer Vestens nærområder, finner vi flere eksempler. (Vi ser her altså bort fra erfaringer fra Afrika, Asia og den arabiske verden; disse områdene er for kaotiske, kulturelt sett, til at man ut fra dem kan trekke prinsipper som også kan gjelde for Vesten.)
Borgerkriger og kupp
Vi har hatt borgerkriger i Vesten: I England var det en borgerkrig på 1600-tallet; årsaken til striden var en konflikt om maktfordelingen mellom folket/parlamentet og kongen. Den endte med at i en kort periode var England republikk, men det gikk ikke lang tid før kongen var tilbake på tronen.
Også i USA var det en borgerkrig, fra 1861 til 1865: striden gjaldt i hovedsak slaveriet, og krigen endte med at Nordstatene vant og at slaveriet ble opphevet. (Svarte ble dog i stor grad diskriminert i store deler av USA i innpå 100 år etter krigens avslutning, både av private og som følge av de såkalte Jim Crow-lovene, som gjaldt i store deler av Sørstatene fra 1876 til 1965.)
Revolusjoner har det også vært; mest omtalt er de i Frankrike og Russland. I begge disse revolusjonene var storparten av folket undertrykt av en elite, en adel som i betydelig grad betraktet resten av befolkningen som deres slaver. Størstedelen av befolkningen levde i stor fattigdom, mens eliten levde et luksusliv man aldri hadde sett maken til.
Revolusjonen i Frankrike tidfestes ofte til 14. juli 1789, og revolusjonen i Russland skjedde i februar 1917, men revolusjoner er prosesser som skjer over et ikke ubetydelig tidsrom, og de fører ofte til kaos, terror, krig og diktatur.
I Frankrike ble revolusjonen etterfulgt av en anarkistisk periode med omfattende terror: ca 17 000 mennesker ble henrettet etter en offisiell dom; mange ble drept uten lov og dom, mange andre sultet ihjel i fengsler. Det totale antall døde skal være ca 40 000. En slik periode kan ikke vare lenge, og også denne revolusjonen førte til noe som må omtales som et kupp: den seierrike generalen Napoleon Bonaparte tok makten i november 1799 – Frankrike ble reellt sett et militærdiktatur. Senere kom det kriger, både mellom Frankrike og andre land (England, Russland), og borgerkrig i Frankrike. Denne perioden endte med Napoleons endelige nederlag ved Waterloo i 1815.
I Russland gikk igjennom en meget urolig periode etter Februarrevolusjonen, og den endte med et kupp i oktober da kommunister tok makten i strid med de demokratiske prosesser som var forsøkt innført etter Februarrevolusjonen. Etter dette kuppet var den en periode med borgerkrig («de røde» mot «de hvite», kommunistene var de røde, mens de hvite besto av sosialdemokrater og av folk som var lojale mot tsaren), en krig som varte til 1922 med seier til kommunistene. Kommunistene innførte et terrorvelde under først Lenin og deretter Stalin, men regimet ble noe mykere etter at Nikita Khrustsjov kom til makten i 1954. Kommuniststaten, som hadde fått navnet Sovjetunionen, kollapset omkring 1990, og Russland er i dag reellt sett et gjennomkorrupt demokrati med liten frihet, og landet opplever betydelig forfall på en rekke områder (mye alkoholisme, synkende levealder, befolkningsnedgang: «I Norge har menn en forventet levealder på over 79 år. I Russland er tallet 64. Hver fjerde russiske mann dør før 55-årsdagen» kilde forskning.no. De jukser også når de deltar i internasjonale sportsarrangementer. ), en tilstand og et forfall som er resultat av de verdier som dominerer i befolkningen: kollektivisme, irrasjonalitet, fatalisme, ingen respekt for individuell frihet. Opplysningstiden, som førte til oppblomstringen i Vesten med ideer som individualisme, frihet, rasjonell egoisme, sekularitet, begrenset stat, kapitalisme, frihandel, etc., slo aldri igjennom i Russland.
En valgseier til venstreorientertere krefter i Spania i 1936 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: «Etter at venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten under ledelse av Manuel Azaña i 1936 ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spania innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo». Dette førte til en borgerkrig som endte med sier til de som sto imot den valgte regjeringen, og landet ble et militærdiktatur under Franco, et diktatur som varte fra 1939 til Francos død i 1975, da landet igjen ble demokratisk. En valgseier til venstreorientertere krefter med Salvador Allende som leder i Chile i 1970 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: Allendes «regjeringstid var preget av sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, og forsøk på omfordeling av rikdom, streiker, uroligheter og konfrontasjoner og økonomisk krise …». Et vedtak i nasjonalforsamlingens underhus (81 mot 47 stemmer) anmodet militæret om å gripe inn for å gjenopprette orden med begrunnelse at Allendes regjering gjentatte ganger hadde brutt konstitusjonen. Frem til 1990 var Chile et militærdiktatur under general Pinochet, og i denne perioden ble opposisjonelle internert og mange ble torturert. Landet ble igjen demokratisk etter 1990.
En annen type kupp opplevde vi i Romania i 1990. På 80-tallet førte høyrebølgen til at frihetlige ideer ble sterkere også i de kommunistiske landene i Øst-Europa. I noen land forsvant kommunistregimene nokså fredelig (f.eks i Øst-Tyskland, i Polen), men i Romania ble kommunistdiktatoren Ceausescu arrestert, stilt for en militærdomstol og henrettet. Jugoslavia var etter annen verdenskrig et lappeteppe av ulike folkeslag og ulike religioner (både kristendom og islam hadde stor oppslutning), men lederen, Tito, var en sterk mann som hadde klart å holde de ulike gruppene sammen. Men etter at han gikk bort kom motsetningene til overflaten, og de ulike gruppene kunne ikke lenger leve sammen i ett land. På 90-tallet brøt det ut en grusom borgerkrig mellom de ulike gruppene, og resultatet ble at det som var Jugoslavia i dag er oppdelt i en rekke land: Slovenia, Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Makedonia, Serbia, Montenegro og Kosovo.
USA
Men det viktigste landet i dag er USA. Landet er i ferd med å gå opp i limingen. Dette ble tindrende klart i valgkampen foran presidentvalget i 2020. Vanligvis er kandidatene (vi holder oss kun til kandidatene fra de to store partiene) vennlige mot hverandre både før, under og etter valget, og den som taper innrømmer som regel raskt nederlaget på en gentleman-aktig måte.
Valgkampen i 2016, mellom Donald Trump og Hillary Clinton var ikke vennlig; Trump ble av Demokrater beskyldt for å være rasist, fascist og en diktatorspire, og hans tilhengere ble av Clinton omtalt som «deplorables», og at de hadde synspunkter som var «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». (Clinton ba senere om unnskylding for denne uttalelsen). President Obama beskrev Trumps tilhengere slik: «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». Clinton ble av Trump og flere andre beskyldt for å være gjennomkorrupt; Trump omtalte henne som «Crooked Hillary», og under en debatt sa til og med til henne at «you belong in jail».
Men det som skjedde i forbindelse med valget i 2020 var enda verre. Trump ble fortsatt beskyldt for å være rasist, fascist, løgner og en diktatorspire, men nå kom det også beskyldinger om at han var nazist i tillegg til å være rasist: «Democratic presidential nominee Joe Biden compared President Donald Trump to a notorious figure in the Nazi Party» (Daily Wire 27/9-20), «Joe Biden said that President Donald Trump was the country’s «first» racist president»» (kilde snopes). Mainstreampressen, også den utenfor USA, fungerte som et talerør for en enda mer primitiv og vulgær versjon av denne type propaganda mot Trump – det finnes tusenvis av eksempler på dette, men vi nevner bare denne: VG utstyrte et foto av Trump på sin forside med en Hitler-bart.
Til gjengjeld ble Joe Biden beskyldt for å være gjennomkorrupt, i lomma på Kina, og for ikke å være helt oppegående. Trump omtalte ham som «Slow Joe». Andre Demokrater ble gjenstand for tilsvarende beskyldninger.
Vi kunne gitt mange flere eksempler på slike beskyldinger fra begge leire, men dette holder. Vårt poeng er å vise at det er et sterkt skille mellom de som sogner til Trumps nasjonalkonservative linje og de som sogner til Demokratens sosialistiske linje. Ja, de fleste av velgerne vil ikke føle seg hjemme i noen av disse leirene, mange stemte på Biden ikke fordi de støttet Bidens synspunkter, men ene og alene for å bli kvitt Trump, og mange stemte på Trump for å hindre at det nå sterkt venstreorientert Demokratiske partiet skulle komme til å overta makten også i statsapparatet; alle andre etablert miljøer – akademia, byråkrati, kulturliv, presse, forlag, Big Tech – er pr idag sterkt venstreorienterte. Men det er ikke de lunkne som driver historien. Poenget er at det er betydelige grupper med streke meninger på begge sider, og disse gruppene har liten respekt for hverandre; de betrakter de andre som svært skadelige for å oppnå det de betrakter som gode samfunn.
Ved valget i 2020 var det ca 74 millioner som stemte på Trump, og offisielle sertifiserte tall forteller at det var ca 81 millioner som stemte på Biden. Det fremkom omfattende beskyldninger om valgfusk i Bidens favør, men rettsapparatet konkluderte etter å ha tatt en kikk på en rekke enkeltsaker med at det ikke fantes juridisk holdbare beviser for slik juks. Allikevel fortsatte Trump å hevde at valget var stjålet fra ham, og han har mange med seg i overbevisningen om at omfattende juks fant sted: «Forty-seven percent (47%) say it’s likely that Democrats stole votes or destroyed pro-Trump ballots in several states to ensure that Biden would win, but 50% disagree». (Rasmussen 19/11-20).
Valgjuks har forekommet ofte i USA, men hvor ofte og i hvilket omfang er umulig si. (Heritage forteller at siden 1982 er 1129 personer dømt for valgjuks: vi går ikke inn på detaljer her. Link til mer info nedenfor.)
Som nevnt over har det Demokratiske partiet lagt sin kurs sterkt om til venstre i de siste årene. Biden var opprinnelig en sentrumspolitikerer, men han er nå en svak og svekket person. Hans visepresident Kamala Harris er sterkt venstreorientert: «While Harris was dubbed as the most liberal senator in 2019, a holistic view of her career suggests that other senators were more liberal at times.» (Dette er fra en nøytral kilde, Logically. Vi never også at den korrekte oversettelsen av det amerikanske «liberal» til norsk er «venstreorientert».)
Det Demokratiske partiets nye stjerne, kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez, er også sterkt venstreorientert. Wikipedia: «Ocasio-Cortez is among the first female members of the Democratic Socialists of America elected to serve in Congress. She advocates a progressive platform that includes Medicare for All, a federal jobs guarantee, the Green New Deal and abolishing the U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE)»
Beskyldninger om at de som sogner til det Republikanske partiet er rasister florerer. I en kronikk i Washington Post publisert 18/1 skriver Hillary Clinton, som altså var Trumps motkandidat i 2016, bla. følgende: «Trump ran for president on a vision of America where whiteness is valued at the expense of everything else. In the White House, he gave white supremacists, members of the extreme right and conspiracy theorists their most powerful platforms yet, even claiming that there were “very fine people” among the torch-wielding militia members who converged on Charlottesville in 2017.» (Kilde breitbart, se note nedenfor om Trumps påståtte omtale av nazister som «very fine people»).
Opptøyer, sabotasje, hærverk
I april 2020 ble den småkriminelle afroamerikaneren George Floyd så hardhendt behandlet under en arrestasjon at han mistet livet. Dette førte til omfattende demonstrasjoner en rekke steder i USA, og utgangspunktet var legitime markeringer mot politivold. Men det utartet seg raskt til omfattende plyndring, hærverk og angrep på offentlige bygninger. Et av de krav som ble fremsatt var «defund the police», dvs. de som sto bak mente at politet bare ved sin tilstedeværelse forårsaket kriminalitet og at kriminaliteten ville gå ned dersom politet ble mindre synlige (Ett eksempel: «…city council… push to defund police…» (Kilde Fox).
Sterkt venstreorienterte grupper som Black Lives Matter og Antifia sto bak opptøyene, og i løpet av sommeren ble det gjennomført hærverk og ødeleggelser for enorme verdier. Wikipedia forteller om kostnadene: «The protests that took place in 140 American cities this spring were mostly peaceful, but the arson, vandalism and looting that did occur will result in at least $1 billion to $2 billion of paid insurance claims». Antall drepte var omkring 25 (Kilde The Guardian).
Demokratiske politikere og kjendiser så ut til å være lite villige til å ta avstand fra disse opptøyene, og blant velgerne var det 11 % som var sterke tilhengere av slike voldelige protester, og 18 % som var noe svakere tilhengere av slik vold. (Kilde Reuters). Videre: «Kamala Harris pushed bail fund that helped murder and rape suspects get out of jail while awaiting trial. A charitable bail organization talked up by Kamala Harris is drawing scrutiny amid increased rioting and violence in Kenosha, Wisconsin, and Portland, Oregon. In addition to Harris, Joe Biden’s running mate on the Democratic ticket and a California senator, Minnesota Freedom Fund has attracted celebrity donors such as Steve Carell, Seth Rogen, Rob Delaney, Cynthia Nixon, and Don Cheadle.» (Kilde Washington Examiner). Det finnes mange flere eksempler som viser at ledende Demokrater nærmest støttet opptøyene.
Under høringene i Kongressen da konservative Brett Kavanaugh skulle godkjennes som ny dommer i Høyesterett i 2018 ble Kongressen stormet av venstreorienterte aktivister. Igjen var Demokratiske politikere på demonstrantenes side.
President Trump har som nevnt ment at det forekom fusk i presidentvalget 2020, dette også etter at han ikke fikk medhold om dette i rettsapparatet. Han oppfordret derfor sine tilhengere til å demonstrere foran Kongressbygningen da den endelige godkjennelsen av presidentvalget skulle finne sted 6/1. Trump brukte uttrykk som «stand back and stand by» og «Be there, [the protests] will be wild!». Vi tror ikke at Trump med dette oppfordret til vold, men han burde forstått at slike utsagn meget lett kan tolkes som oppfordringer til vold og hærverk. Og som man kunne vente, en meget liten andel av de fremmøtte demonstrantene – om lag 50 personer – stormet inn i Kongressbygningen, og begikk noe mindre hærverk. Fire personer omkom i stormingen (én ble skutt av politet, tre døde under «medical emergencies»). De som stormet så ut til å være meget useriøse personer (frontfiguren var utkledd som en geitebukk), men pressen fremstilte dem allikevel som representative for Trumps tilhengere. (Det er grunn til å tro at noen av disse demonstrantene var sabotører som iverksatte aksjonen for å skade Trump.) Og Demokratene, som tidligere hadde støttet demonstasjoner, sabotasje, hærverk, og stormingen av Kongressen under Kavanaugh-høringen, tok denne gangen sterk avstand fra stormingen; de hevdet at den var et angrep på demokratiet!
Biden
Det ser ut til at Joe Biden vil bli innsatt som president 20. januar. Det er all grunn til å tro at Bidens politikk vil bli sterkt venstreorientert – dvs. vil bestå av skatteøkninger, flere reguleringer, sterkt økt offentlig pengebruk, flere gratisgoder utdelt fra det offentlige, og sterkt voksende gjeld. Han vil antagelig gi alle gratis «health care», han vil ettergi studiegjeld, han vil gå inn for utjamning, han vil gi amnesti til ca 11 millioner ulovlige innvandrer og vil åpne grensene for flere innvandrere som vil få adgang til offentlige tilbud innen skole og helse. Muligens vil han avskaffe valgmannsystemet (som sikrer at en presidentkandidat må ha oppslutning over store deler av landet for å bli valgt), muligens vil han utnevne flere dommere til høyesterett for lettere å kunne innføre lover som er i strid med konstitusjonen. Han vil antagelig også forsøke å gjøre DC og Puerto Rico om til delstater, noe som vil føre til at det vil komme fire nye senatorer – som etter alt å dømme vil komme fra Demokratene – inn i Senatet. Han vil neppe klare å gjennomføre alt dette, men det er all grunn til å tro at han vil satse mye på å få det til.
Videre vil arenaer for intellektuell aktivitet – akademia, presse, underholdningsbransjen – i større grad ensrettes i samsvar med venstresidens verdier, og de som gir uttrykk for andre holdninger, i hovedsak konservative og nasjonalister, vil bli stengt ute med begrunnelse om at det er rasister, sexister, klimafornektere, islamofobe, etc. Omkring årsskiftet 2020-21 så det ut til at konservative skulle bli utsatt for omfattende «scenenekt» («deplatforming»): de blir fjernet fra Twitter, deres videoer blir fjernet fra youtube, internettleverandører vil ikke tilby deres apper, forlag vil ikke utgi deres bøker, deres nettsider blir prioritert ned av google, banker sier opp deres bankkonti, etc. Konservative skal til og med svartelistes – «Alexandira Ocasio-Cortez [and] others [are] pushing for apparent blacklist of people who worked with Trump» – kanskje for at det skal være enkelt for en arbeidsgiver å finne ut om en jobbsøker er ansettbar eller ikke; hvis et firma ansetter en Trump-tilhenger eller en Republikaner vil firmaet kunne bli utsatt for boikott og/eller hærverk. Fra Nettavisen16/1: «- La dette bli kjent overfor næringslivet: Ansetter dere noen av Trumps fabulister … så vil Forbes [et tidligere respektert næringslivsmagasin] anta at alt ditt selskap eller firma snakker om, er en løgn, skrev [journalist Randall] Lane i Forbes-artikkelen som ble publisert på torsdag i forrige uke».
Kongressmedlem Maxine Walters har kommet med følgende oppfordring: «medlemmer av Trumps administrasjon bør trakasseres overalt»: «Rep. Waters calls for harassing admin officials in public … The California Democrat’s comments come after several presidential aides have faced problems when they’ve gone out to restaurants recently.» (Kilde nbcnews). Dette er lite annet enn en oppfordring om å trakassere de som ikke danser etter Demokratenes venstreorienterte pipe.
Twitter stengte president Trumps konto, og Hillary Clinton reagerte slik: «on Friday [Hillary Clinton] celebrated Twitter’s permanent ban of President Donald Trump’s personal account» (kilde Breitbart.
Disse siste eksemplene kommer dog ikke som resultat av en venstreorientert politikk, dette skjer fordi disse store miljøer, miljøer hvor intellektuell aktivitet (for å kalle det det) forekommer, er dominert av personer med venstreorienterte ideer. Og de tenker naturlig nok slik: hvorfor skal de bistå sine motstandere, som er rasister og islamofobe og «deplorables», hvorfor skal de bistå slike folk i å komme til orde og bli hørt?
Hvor leder dette hen?
Så, USA vil følge en politisk kurs som vil fortsette å bevege seg mot venstre. Men en slik politikk fører til problemer på alle områder. Vi siterte noen beskrivelser fra det som skjedde i andre land som valgte en slik kurs: det kom en periode med stor ustabilitet og konflikt … vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drap på en konservative politiker … tiden var preget av sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, omfordeling av rikdom, streiker, uroligheter og konfrontasjoner og økonomisk krise …
I USA er det et sterkt skille mellom de som har en lang utdannelse og som sitter i alle stillinger som handler om formidling av ideer og administrasjon av det offentlige apparatet, og de som jobber på gølvet med stort sett svært nyttige jobber (de som jobber i landbruk, innen transport, innen industriproduksjon, innen varesalg, med utvikling av nyttige produkter, mm.). De med lang utdannelse er blitt foret med venstreorienterte ideer gjennom hele sin utdannelsesperiode, og er derfor blitt venstreorienterte, (vi har begrunnet dette i tidligere artikler her på Gullstandard, link nedenfor). De venstreorienterte ser ned på alle religioner unntatt islam, mens de på gølvet i betydelig grad er kristne. President Obama ga uttrykk for venstresidens holdning til islam da han følgende i en tale til FN 25/9-2012, rett etter at muslimske terrorister hadde drept en ambassadør og tre andre det amerikanske konsulatet i Benghazi: «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam».
De områder hvor konservative og religiøse har størst oppslutning omtales av de venstreorienterte med det nedsettende uttrykket «flyover country». Den venstreorienterte elite holder seg på vestkysten og østkysten og vil ikke sette sine ben i områder hvor det er mange «rednecks»; den venstreorienterte eliten oppfører seg som en vaskeekte adel.
De som er langtidsutdannet er altså i meget stor grad venstreorientertere og støtter den venstreorienterte politikken som Demokratene står for, mens de på gølvet i betydelig grad støtter en nasjonalistisk og konservativ linje som Trump står for. (Jeg maler med bred pensel her.)
Politikken som vil bli ført under Biden (og Harris, når hun overtar), er venstreorientert, en linje som mange vil være sterkt uenig i, og som vil få negative konsekvenser. De som vil rammes først er de på gølvet (det er de som får redusert kjøpekraft og vil stå i fare for å miste jobben), og så etter hvert for alle. De vil også føle at de som styrer samfunnet ikke lytter til dem og at deres mann – Trump – ble latterliggjort av media, utsatt for omfattende motstand basert på rene løgner, ydmyket med to riksrettstiltaler, og endog frastjålet en valgseier. Hvordan vil de nasjonalkonservative reagere på dette når den venstreorienterte politikken skaper stadig større problemer?
Befolkningen ser ut til å være delt, og det er store motsetninger mellom de to gruppene. Disse gruppene har liten respekt for hverandre, den gruppen som sogner til Demokratene betrakter de andre som rasister og islamofobe «deplorables», mens de som sogner til Republikanerne betrakter de andre som en virkelighetsfjern og korrupt adel som kommer til å ødelegge landet med sin sosialistiske politikk. (Minner igjen om at jeg maler med bred pensel her.)
Hva kan dette føre til i de kommende årene? Senere president Abraham Lincoln holdt i 1858 en tale hvor temaet var hvorvidt slaveriet kunne fortsette i noen delstater, men være forbudt i andre, og den begynte slik: «A house divided against itself, cannot stand. I believe this government cannot endure permanently half slave and half free. I do not expect the Union to be dissolved — I do not expect the house to fall — but I do expect it will cease to be divided. It will become all one thing or all the other. Either the opponents of slavery will arrest the further spread of it, and place it where the public mind shall rest in the belief that it is in the course of ultimate extinction; or its advocates will push it forward, till it shall become lawful in all the States, old as well as new — North as well as South.»
Nå ser det ut til at USAs befolkning er delt mellom sosialister og konservative, og mellom disse er enighet og kompromisser umulig.
Når det nå kommer mer venstreorientert politikk vil dette altså skape enda større problemer;: arbeidsløshet, inflasjon, kriminalitet, forfall, politiske myndigheter vil miste sin autoritet. Vi har sett eksempler ovenfor på at slike forhold kan føre til borgerkrig, noe en slik deling gjorde i USA i 1861. Dette kan skje igjen. «A house divided against itself, cannot stand».
Det kan da komme en borgerkrig, og slike kriger vil ofte ende med innføringen av et diktatur dersom den ikke ender med en klar seier til en av sidene (slik Nordstatene oppnådde i 1865). Så USA, landet som ble bygget på rasjonelle prinsipper om individuell frihet, gikk først igjennom en borgerkrig for å få slutt på slaveriet, kan gå igjennom enda en borgerkrig – dette fordi de venstreorienterte ideene som dominerer hos dagens adel ikke er kompatible med de nasjonalkonservative holdningene som dominerer utenfor eliten.
De ideene som virkelig kan skape gode samfunn preget av fred, harmoni og velstand er de ideene som USAs grunnleggende dokumenter var basert på – individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, rettsstat, næringsfrihet, frihandel – har i dag svært liten oppslutning, og de har ingen tilhengere som slippes til i den offentlige debatt. Derfor er det liten grunn til å være optimist på USAs – og da også på Vestens – vegne: dit USA går følger Vesten etter.
En bok som grundig analyserer årsaken til denne utviklingen er Leonard Peikoffs The DIM Hypothesis: Why the Lights of the West Are Going Out, som kan bestilles på bookdepository.com .
Her er en faktasjekk av påstanden om at Trump omtalte nynazister som «very fine people»:
«Our ruling: Partly false. The claims in the post have been rated PARTLY FALSE. Following the 2017 white nationalist rally in Charlottesville, Trump did say that there were «very fine people on both sides,» when speaking about those who attended the rally in support, and those who demonstrated against it. But the meme misrepresents Trump’s statements, because he did not say directly, «There were very fine people on both sides, & I’m not talking about the Neo-nazis and white supremacists because they should be condemned totally.» The two statements were separate, the second part coming later, after further questioning from reporters. During the first presidential debate, both Wallace and Biden referenced Trump’s «very fine people» comment but did not say he applied it to neo-Nazis.»
Representantens hus har vedtatt å stille president Trump for riksrett. Enda en gang. Begrunnelsen er, som vi formulerte det i en kommentar her på Gullstandard for noen få dager siden, 8/1: «Noen hevder at Trumps handlinger innebærer at han bør stilles for riksrett for «sedition». «Sedition» er definert som «conspiring by force to prevent, hinder, or delay the execution of any law of the United States, or by force to seize, take, or possess any property of the United States contrary to the authority thereof….». Dette er begrunnet i Trumps oppfordringer om at grupper som støttet ham burde «stand back and stand by» og at de burde gjennomføre en «wild protest».
Dagbladet oppsummerer: «Anklagen i riksrettssaken er å ha oppfordret til opprør, til «voldelige, dødelige, ødeleggende og undergravende handlinger» i forbindelse med stormingen av kongressbygningen i forrige uke. Trump beskyldes også for ha «undergravd og forsøkt å hindre godkjenningen av resultatet av presidentvalget».
Vi kan se at det kan være grunnlag for å reise tiltale mot Trump, men vi har vanskelig for å se at han kan bli dømt.
Nå er tiltale tatt ut, og som vi antydet kan dette være juridisk holdbart. Men er det politisk klokt? For det første: Et av Trumps mål da han stilte til valg som president var å «drain the swamp» – hans syn var at mange av de etablerte politikere i Washington var korrupte og at hans mål var å rydde opp. At disse samme politikere da bruker alle midler for å stoppe ham vil overfor Trumps tilhengere bare bekrefte at Trumps syn er riktig.
For det annet: det som er vanlig etter et valg er at den som seirer inntar en forsonende tone: «Vi har kjempet mot hverandre i valgkampen, men nå har velgerne sagt sitt og nå må vi samles om det som er best for landet!» Ifølge gjeldende offisielle prosedyrer har demokraten Joe Biden vunnet presidentvalget, og da burde han og hans parti inntatt en forsonede tone overfor den siden som tapte. Men Demokratene er blitt så intense i sin misnøye med alt Trump står for, og de har i de siste årene aldri handlet som om de satte landets og borgernes interesser høyt, så det å ydmyke Trump så godt de kan er nok viktigere for dem enn å forsøke å samle landet bak den nye presidenten. En riksrettssak vil oppildne de mange Trump-supportere over store deler av USA, noe som vil føre til voldelige konfrontasjoner i ukene, månedene og kanskje årene fremover.
For det tredje: enhver bevegelse vil bli styrket dersom deres leder blir en martyr. En riksrettssak vil antagelig styrke Trumps bevegelse, en primitiv, prinsippløs. vulgær nasjonalkonservativ bevegelse som på både kort og lang sikt vil skade USA. Vi har tidligere gitt uttrykk for håp om at etter Trump vil det republikanske parter orientere seg i en mer liberalistisk retning. Denne riksrettssaken vil nok holde liv i Trump-linjen i noen år til, dessverre.
USA har tatt enda noen skritt nærmere avgrunnen. .
Vi skal gjengi noen sitater vi har kommet over i det siste. (Vi gjengir ikke lenker, det blir for mange, men antagelig kan den som ønsker det finne sitatets opphav ved å søke – muliges kan til og med google være til hjelp i et slikt søk.)
«APPLE OG AMAZON FJERNER PARLER!»
«FJERNER PARLER FRA GOOGLE-BUTIKK. Google har midlertidig fjernet appen Parler fra sin app-butikk Google Play, melder Reuters»
«Twitter-konkurrenten Parler fjernet fra Google Play etter rykter om at Donald Trump har opprettet profil der».
«Nancy Pelosi sier at Trump-støttespillerne, som denne uka stormet Kongressen, valgte sin «hvithet over demokratiet»».
«Donald Trump permanent utestengt fra Twitter.»
«Journalist nektet å se på NRK Debatten fordi [nasjonalkonservative Resetts redaktør Helge] Lurås var med».
«[Tidligere FN-ambassadør] Nikki Haley: Twitter sensurerer Trump-leiren, men lar Khamenei forsvare Holocaust-fornektelse».
«Column: Trump’s election lawyers should be disbarred» – dvs. noen mener at advokater som tok oppdrag for president Trump skal miste sin advokatlisens.
Videoer hvor Rudy Giuliani forklarer hva han mener er uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget i USA er slettet av youtube. Videoer som er slettet av youtube kan iblant letes opp på bitchute, men hvis man forøker å fortelle via Twitter hvor utestengte videoer er å finne, vel: «Twitter blokkerer alle tweets med link til BitChute».
«Forlagsansatte protesterer mot å gi ut Jordan B. Petersons nye bok. Psykologiprofessor Jordan B. Peterson skapte storm i kjønnsdebatten for noen år siden. Nå mener ansatte i forlaget hans at det sårer minoritetsforfattere om boken hans gis ut.»
«Harry Potter»-forfatter J.K. Rowling (54) sørget for massiv storm da hun tidligere denne måneden kom med uttalelser mange tolket som transfobiske. Også i forfatterstjernens egen leir har det kokt. Nå har fire av Rowlings forfatterkolleger tilknyttet agentbyrået The Blair Partnership forlatt selskapet fordi byrået ikke har oppfylt deres innstendige oppfordring om å komme med en offisiell uttalelse til støtte for LHBTIQ+-miljøet (lesbiske, bifile, homofile, transpersoner, intersex og queer).»
Hva var det Rowling sa som ble oppfattet som krenkende? Hun sa at biologisk kjønn er medfødt. Dette tolkes altså som «transfobisk». Her er Rowlings tweet: «Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll have you. Live your best life in peace and security. But force women out of their jobs for stating that sex is real? #IStandWithMaya #ThisIsNotADrill» Hun sier at det er galt å «tvinge kvinner ut av en jobb – som hennes kritikere forsøker – bare fordi hun hevder at biologisk kjønn er et naturgitt faktum.
Videoer hvor leger og forskere gir uttrykk for tvil om enkelte punkter ved Coronaepidemien, og ved vaksinene, blir også slettet fra youtube.
Firmaene vi har nevnt, som ofte omtales under samlebetegnelsen Big Tech (firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, youtube og twitter), er private firmaer som selvsagt har rett til å publisere hvem de vil og hva de vil, og å stenge ute hvem de vil.
Men man kan allikevel si noe om det som skjer. Det som skjer er at stemmer som er opposisjonelle, og som gir uttrykk for nasjonalkonservative holdninger, eller som er kritiske til det mange mener er dominerende meninger innenfor visse fag, stenges ute. Hvorfor skjer dette?
De som i dag leder mange store (og mange mindre) firmaer, og mange av de som er ansatt i dem, er sosialister, og mange av dem er «woke», som Wikipedia definerer slik: «woke had been adopted as a more generic slang term broadly associated with left-wing politics, social justice activism and progressive or socially liberal causes such as anti-racism, LGBT rights, feminism and environmentalism».
Disse menneskene anser at personer som har andre synspunkter enn de de selv har på enkelte viktige områder er onde mennesker, at de ikke har noe verdifullt å si, at det de sier bare er skadelig og krenkende, og at de ikke fortjener å bli hørt, de fortjener ingen plattform. De kan derfor – med all moralsk rett – stenges ute fra forlag, fra aviser, fra kanaler på internett, fra den almene debatt.
Ofte blir de sammenlignet med de verste krefter kjent fra historien (nazister, rasister, slave-eiere): forskere som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen blir sammenlignet med holocaustfornektere eller som betalte løpegutter for oljeindustrien; vanlige konservative blir beskyldt for å være rasister og til og med sammenlignet med slaveeiere («Vice President Joe Biden on Tuesday [August 14 2012] told a diverse crowd … , including many African-Americans, that presumptive Republican nominee Mitt Romney would «put you all back in chains» by unshackling Wall Street.»), og en person på twitter satte Resetts redaktør i samme bås som massemorderen Breivik.
Det finnes mange flere eksempler: venstreorientert setter i gang aksjoner som innebærer annonseboikott av konservative medier, konservative grupper nektes å ha en bankkonto, etc. Slike ting er mulig ene og alene fordi de venstreorienterte gruppene er store; de kan f.eks. si til en leverandør at «dersom dere fortsetter å annonsere på XXX eller lar YYY ha en bankkonto hos dere så vil alle våre mange sympatisører boikotte dere. Vi kan også sabotere deres virksomhet … ».
Det som er i ferd med å trenge seg frem, og som disse innskrenkningens i mulighetene for annerledes tenkende å komme til orde er en illustrasjon på, er en kultur hvor venstreorienterte verdier og holdninger får stadig sterkere dominans. Og slik vi ser det: dette kommer bare til å bli verre i tiden fremover. Det er slik det har blitt i alle land som er blitt styrt av de sterkt venstreorienterte: å ytre opposisjonelle meninger er ikke tillatt. Vi har ennå ikke statlig sensur, men når en rekke store aktører som står for det meste av meningsformidlingen stenger opposisjonelle ute, da er det ikke langt igjen til vi får statlig sensur.
Er det noen løsning på dette? Statlig kontroll av Big Tech er ingen løsning, tvert imot. Det som er eneste håp er at ideer som står for individuell frihet, inkludert ytringsfrihet, vil bli sterkere i kulturen. Men det er svært få aktører som arbeider for å spre slike ideer. .
.
.
.
.
Oppdatering 11/1 kl 0938:
«Medieplattformen Parler, som er populær blant Trump-støttespillere i USA, er nede, melder AFP, som skriver at plattformen er tvunget av internett.
Google, Apple og Amazon gikk hardt ut mot plattformen i helga. Fredag ga Apple Parler 24 timer på seg til å legge fram nye retningslinjer, fordi selskapet mener plattformen ikke slår hardt nok ned på voldsfremmende innhold. Google sperret nedlasting av Parler-appen på sine enheter av lignende årsaker.
Nå skal Parler være nede fordi leverandørene har trukket sin støtte, skriver Parler-sjef John Matze på plattformen.»
