Gullstandard

«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren. 

Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap». 

Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)

«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).  

«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.   

«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»

Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)  

Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer. 

Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.   

Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger». 

Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer. 

Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell. 

Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna  Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer ….  Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.   

At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.    

Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl. 

Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt. 

Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.    

«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og  dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet. 

Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.    

Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.      

Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.» 

Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert  som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten. 

(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er  – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)

I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.  

 

 

 

 

Eriksens kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/opBRwa/Politisk-uoversiktlighet-Distriktsoppror-og-klimaoppror-Planeten-brenner_-men-velgerne-strommer-til-demagogene–Erik-Oddvar-Eriksen

Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:  

https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/

Det er mye man kunne skrevet om de tre aktørene i overskriften, men vi skal konsentrere oss om det siste som er skjedd mellom disse tre. (For de som ikke vet så godt hvem John Bolton er så var han en av president Trumps rådgivere, og han var kjent som en hauk. Da Trump tok han inn for 18 måneder siden hadde document.no en kommentar med denne overskriften: «Trump tar inn John R. Bolton – signal om tøffere utenrikspolitikk»).

Men nylig gikk Bolton av: utad sier presidenten at han ikke lenger hadde bruk for ham. Om han gikk av frivillig eller fikk sparken er noe som man neppe vil få full klarhet i. I forbindelse med Boltons oppsigelse brakte Resett en kommentar med denne overskriften: «John Bolton er en krigshisser – det er ikke Trump» – de så åpenbart avsettelsen av Bolton som en god ting. 

Oppsigelsen skjedde omtrent samtidig med at Trump avtalte forhandlinger med Taliban. Disse forhandlingene skulle foregå på selveste Camp David, et sted som vanligvis er forbeholdt helt spesielle gjester. Her er Twitter-meldinger sendt 7/9 hvor Trump annonserte dette: 

«Unbeknownst to almost everyone, the major Taliban leaders and, separately, the President of Afghanistan, were going to secretly meet with me at Camp David on Sunday [Sept. 8]. They were coming to the United States tonight.» 

Men så skjedde det noe som førte til at Trump avlyste møtet. Trump annonserte dette slik, også på Twitter: 

«Unfortunately, in order to build false leverage [before the negotiations on Camp David], they [Taliban] admitted to an attack in Kabul that killed one of our great great soldiers, and 11 other people. I immediately cancelled the meeting and called off peace negotiations. What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position? They didn’t, they only made it worse! If they cannot agree to a ceasefire during these very important peace talks, and would even kill 12 innocent people, then they probably don’t have the power to negotiate a meaningful agreement anyway. How many more decades are they willing to fight?»

Trump spør: «What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position?» 

Det virker som om Trump ikke helt forstår at Taliban er en terrorist-organisasjon, og at han ikke forstår hvordan slike organisasjoner opererer.     

Kanskje Bolton gikk av fordi han ikke ville være med på Trumps forhandlinger med terroristene i Taliban? 

Men dette opplegget – Trumps ønske om forhandlinger med de verste skurker som finnes – bekrefter  bare enda en gang hvor bortreist han er.

Det virker som om Trump tror at alle problemer kan løses hvis han selv setter seg til forhandlingsbordet, han tror at han alltid kan inngå en «deal» hvor hans side kommer godt ut; han står jo som forfatter av en bok som heter The Art of the Deal. Men hvordan går det med tidligere avtaler han har inngått som president? Den viktigste er kanskje avtalen med tyrannen i Nord-Korea, Kim Jong Un, om at Nord-Korea ikke skulle fortsette å utvikle atomvåpen. Men dette programmet fortsetter, og det virker som om Nord-Korea ikke respektere avtalen de hadde inngått med USA/Trump!! CNN skriver 11/9: «North Korea says it test-fired a ‘super large multiple rocket launcher’ on Tuesday. North Korean leader Kim Jong Un oversaw the test-firing of a «super-large multiple rocket launcher» Tuesday, North Korea’s official Korean Central News Agency reported Wednesday. Two rounds of test-firing took place and Kim gave «field guidance» during the test-firing, the news agency reported». Ja, noen blir kanskje overrasket over dette.        

Bolton er omtalt som en krigshisser. Men kanskje han ville ha forsvart seg mot en slik beskyldning på omtrent følgende måte: «Jeg oppfordrer ikke til krig, jeg bare konstaterer at vi er i krig, dvs. vi er under angrep fra militant islam og vi må forsvare oss slik at vi nedkjemper de som angriper oss og slik at de fullstendig gir opp enhver tanke på å fortsette å angripe oss. Den viktigste aktøren av de som står bak disse angrepene er Iran, som på mange forskjellige vis (økonomisk,  strategisk, militært og ikke minst ideologisk) er sterkt innblandet i angrep mot Vesten. Selv på Wikipedia finnes det en lang liste over slike angrep» (Bolton ville neppe henvise til Wikipedia, men har nok tilgang til kilder vi ikke har):

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran_and_state-sponsored_terrorism

Amerikansk UD har bla. følgende om dette: 

https://www.state.gov/countering-irans-global-terrorism/

Trump har ikke lenger Bolton på laget. Og Trumps vilje til å forhandle med hvem som helst hvor som helst, også de som enhver burde forstå ikke har noen intensjon om å holde de avtaler de har inngått, lover ikke godt. Vi lever i spennende, dvs. farlige, tider. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/09/john-bolton-out-national-security-adviser-joseph-klein/

https://www.document.no/2018/03/22/hr-mcmaster-gar-erstattes-av-john-r-bolton/

https://resett.no/2019/09/11/john-bolton-er-en-krigshisser-det-er-ikke-trump/

https://twitter.com/realDonaldTrump/status/1170469618177236992

https://edition.cnn.com/2019/09/10/asia/north-korea-projectiles-launch/index.html

Valgresultatet etter lokalvalget ble omtrent som forventet: Høyre, Ap og FrP gikk mer eller mindre kraftig tilbake, Sp gikk frem, mens vinnerne ble Bompengepartiet, MDG og Rødt. Dette overrasket ikke noen, men det som kanskje overrasket noen er det som har skjedd etter valget. 

La oss sitere fra noen nyhetsoppslag:«I Stavanger går Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) inn i et samarbeid med blant andre Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.» 

https://www.nrk.no/rogaland/fnb-velgere-raser-over-mdg-samarbeid-1.14698539

MDGs frontfigur Lan Marie Berg Nguyen sier at hun «elsker bomringen», og hennes parti skal nå samarbeide med et parti som ble opprettet for  å fjerne bomringer. Hm. NRK sier at FNBs velgere ikke liker dette: samarbeidet «får [FNBs] velgere .. til å se rødt».

Men det er ikke bare FNB som vil samarbeide med MDG, Document forteller at «Under valgnatten foreslo Helga Pedersen at Ap bør gå i allianse med MDG før stortingsvalget». Valgets store taper vil altså samarbeide med valgets vinner.  

https://www.document.no/2019/09/11/det-gjelder-2021/

Kanskje enda mer overraskende er følgende fra enkelte prominente Høyre-folk: « … flere i Høyre er klare for å skrote FrP». Videre fra Resett, som «tidligere har omtalt hvordan flere i Høyre før valget tok til orde for MDG-samarbeid. Da var Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg avvisende. Nå har imidlertid pipen fått en annen lyd. – Det finnes et alternativt flertall i Oslo bystyre, det er Høyre, sentrum og Miljøpartiet. Men jeg konstaterer at Miljøpartiet har valgt venstresiden. Det synes jeg er veldig synd, for det hadde vært mulig å etablere et sentrumsorientert alternativ i Oslo, hvor fløypartiene ikke fikk innflytelse, har Lae Solberg sagt til NRK. Også [stortingsrepresentant] Heidi Nordby Lunde ønsker et samarbeid med Lan Marie Berg Nguyen. – Jeg skjønner at det er vanskelig for MDG å bryte ut av et eksisterende forhold med Ap. Samtidig så har maktforholdet internt i konstellasjonen endret seg – Rødt og SV har styrket seg. Jeg oppfatter MDG som mye mindre radikale enn Rødt og SV. Da ville jeg ha sett i vår retning, hvis de vil ha en mer moderat styring, har Nordby Lunde sagt til DN.no. Michael Tetzchner, kjent som en urokråke internt i Høyres Stortingsgruppe, tar også til orde for et slikt samarbeid».

https://resett.no/2019/09/11/det-virker-apenbart-at-flere-i-hoyre-er-klare-for-a-skrote-frp/

I Oslo ønsker SV å ta Rødt inn i byrådet: «SV og Rødt ble valgvinnere i Oslo. Nå vil vil SV ha med seg Rødt inn i byråd». 

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/opBLmm/SV—Rodt-bor-ga-inn-i-byradet-og-ta-ansvar

Dette er kanskje ikke så overraskende, SV og Rødt er i nær slekt med hverandre. 

Så, la oss kort oppsummere dette: SV vil samarbeide med Rødt, og enkelte i Høyre, Ap og FNB vil  samarbeide med MDG. La oss også minne om at før valget var Høyre i regjeringssamarbeid med FrP, Venstre og KrF, mens Ap er i byrådsamarbeid med SV og MDG. 

Hvis man ser på nåværende og foreslåtte samarbeidsprosjekter så har man følgende konstellasjon: FrP samarbeider med Høyre, KrF, Venstre; Høyre vil samarbeide med MDG, som allerede er i samarbeid med SV og Ap; og SV vil samarbeide med Rødt! 

Det ser da ut som om alle de riksdekkende partiene ønsker direkte eller indirekte å inngå formelle  samarbeid med alle de andre riksdekkende partiene! (Sp er eneste parti som ikke er med her, men det kommer antagelig av at de ikke var eller er store noe sted hvor det var eller er naturlig å etablere et formelt samarbeid.) Det dette sier er at forskjellene mellom disse partiene egentlig er meget små.  

Det var langt flere partier enn disse som stilte til valg. Det eneste som fikk betydelig suksess var Demokratene, som i Kristiansand kom inn i bystyret med ti representanter (til sammenligning: Høyre og Ap fikk 13, FrP fikk 4). Men dette skyldes lokale forhold; de store partiene har vedtatt å bruke store beløp på et kunstprosjekt som mange i byen er imot. Demokratene var sterkt imot denne pengebruken, og fikk uttelling ved valget. Ellers ligger Demokratene nær FrP, men legger større vekt på innvandringsmotstand.     

Det eneste opposisjonspartiet, det eneste partiet som ønsker en helt annen samfunnsorganisering  enn disse store partiene, er Liberalistene, og de gikk frem med ca 14 % i forhold til valget i 2017 (de fikk 5599 stemmer i 2017, 6398 i 2019; tallene er dog ikke helt sammenlignbare: tallet for 2017 er for Stortingsvalg, tallet for 2019 er for Fylkestingsvalg). 

Hva kan man lese ut av dette? La oss fokusere på tre ting: MDG og Bompengepartiet gikk frem fordi de er én-sak-partier som fokuserer altså på én sak som mange velgere er opptatt av. Bompengepartiet er mot bomringer/bompenger, og mange som må kjøre mye bil (til jobb, for å kjøre barn til barnehave eller til fritidsaktiviteter, eller for å besøke familie eller venner) har i det siste fått store ekstrautgifter pga. en rekke bomstasjoner som er satt opp en rekke steder, bomstasjoner som alle partier på Stortinget har stemt for. (Også FrP, som tidligere hevdet at de var imot bompenger, stemte for en rekke bompengeprosjekter; dette er en av grunnene til at de gjorde det så dårlig i valget). At mange av de som føler de nye bomstasjonene som en betydelig ekstrautgift og med all rett føler seg sviktet av FrP, stemmer på et nytt parti med dette som hovedsak, er bare naturlig.   

MDG har fått sin store oppslutning pga. en omfattende løgnpropaganda om at vi står foran en klimakrise, og at «kloden koker». Denne løgnen er de siste tiårene omigjen og og omigjen fremsatt både i skolen og i alle store presseorganer (NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, mfl.). At et parti som da har dette som hovedsak får stor og økende oppslutning er bare som man kan forvente. Ikke overraskende fikk MDG størst fremgang i byene, spesielt i Oslo (MDG fikk 6,8 % i landet,  15,3 % i Oslo), og dette kommer antagelig av at der bor det flere med en lang og unyttig utdannelse og med liten virkelighetskontakt).        

MDG vil avvikle all norsk oljeindustri, noe som vil føre til en kraftig reduksjon av velstanden i Norge.(MDGs begrunnelse for dette er at det skal være nødvendig for å sende et signal til store land om at dette er nødvendig for å redde kloden fra en klimakatastrofe, men dette er et standpunkt som ikke  har noen begrunnelse som er forankret i fakta eller i vanlig videnskaplig metode. Allikevel vil praktisk talt alle andre partier samarbeide med dette partiet – noe som sier en god del om partienes saklighetsnivå.    

Som sagt, Liberalistene er det eneste reelle opposisjonspartiet. At alle de andre partiene utgjør en bred koalisjon går frem av det vi skrev over: alle disse partiene er for et system med høye skatter og store avgifter, og et stort offentlig tilbud innen alle viktige områder (skole, helsevesen, eldreomsorg, infrastruktur, og mange flere). Det ser ut til at så og si alle velgere i det store og hele er fornøyd med tingenes tilstand på disse områdene. Og da er det vanskelig for et opposisjonsparti som ønsker en helt annen samfunnsorganisering å få oppslutning.

Alle partiene unntatt Liberalistene er tilhengere av velferdsstaten, og da er det helt som man kan forvente at alle disse partiene ønsker å samarbeide om å styre den. Men denne modellen. Velferdsstaten – er en modell som ikke er bærekraftig, velferdsstaten vil nødvendigvis over tid  føre til synkende velstand. Grunnen er, kort fortalt, at velferdstaten innebærer at staten tar penger fra de som jobber produktiv og gir til de som jobber mindre produktivt (eller som ikke jobber produktivt i det hele tatt). Det burde ikke være overraskende at dette fører til at de mest produktive velger å være mindre produktive; den belønningen de jobber blir jo i betydelig grad tatt fra dem og gitt til andre som er mindre produktive. Dette er et faktum som burde være velkjent, men som svært få kjenner til. En opposisjonsbevegelse burde arbeide for å gjøre dette faktum, og alt det bygger på og alt det fører til, kjent, og først når dette begynner å bli kjent vil den kunne få betydelig oppslutning. 

Alt i alt, valgresultatet var stort sett som forventet, det kommer ingen kursomlegging til en mer bærekraftig modell, og problemene som allerede finnes vil da forsette å øke i årene fremover.  

Om en uke er det valg, og det kommer til å føre til store endringer i mange kommunestyrer over hele landet. Dersom meningsmålingene er å stole på, og det er de til en viss grad, vil noen partier gå kraftig opp, andre vil gå kraftig ned, og nye partier vil bli representert for første gang. Vi skal se litt på bakgrunnen, og på noen av de tingene som kan skje. 

Først de etablerte partiene: alt tyder på at Ap vil gå kraftig tilbake. Meningsmålingene antyder en nedgang på ca ti prosentpoeng. Årsaken til dette er i hovedsak at Ap er (eller i mange år har vært) det klart største partiet og når folk er misfornøyd med tingenes tilstand vil et slikt parti tape oppslutning uansett om det sitter i maktposisjon eller ikke. Lokalvalg er i betydelig grad en slags popularitetsmåling for regjeringen selv om regjeringen/nasjonalforsamling ikke er på valg. Ap sitter som kjent ikke i regjering, men det sitter som største parti i noen store byer og er med i byråd og har ordføreren (Oslo, Trondheim). Dessuten er det i dag mange som betrakter Ap som en utvannet versjon av andre partier som ligger nær dem i det politiske landskap – Rødt, MDG, og SV – hvorfor stemme på en utvannet versjon når man kan stemme på de som sier det samme, men snakker i store overskrifter og uten nyanser?      

Dessuten er Ap ledet av Jonas Gahr Støre, en langtidsutdannet rikmannssønn som er kjent for å fare med både tåkeprat og usannheter. Vi kommenterte ham for noen år siden(link rett nedenfor), og i tiden etter at denne kommentaren ble skrevet har han bare bekreftet at han er den han er. Med ham i ledelsen vil Ap aldri gjøre et godt valg. 

http://www.stemdlf.no/node/5781/

I de siste dager er det dukket opp enda en sak som bekrefter hva slags figur Støre er. Dagbladet brukte overskriften «Lever opp til karikaturen» om Støre i denne saken, og skriver bla.: «For Støre og Arbeiderpartiet er disse avsløringene nå blitt en slags tradisjon. Når det stunder mot valg, kommer nye negative saker om Støres pengeplasseringer. Noen oppfatter derfor dette som et regissert spill. Det er en lite effektiv forsvarslinje, for det er ikke til å komme bort fra at avsløringene har hatt politisk relevans. Det er særlig to av sakene som har skapt problemer, fordi de har bidratt til å ta luven av Arbeiderpartiets politikk. Før valget i 2017 avslørte denne avisa at Støre hadde penger plassert i et byggeprosjekt i Oslo, hvor arbeiderne jobbet uten tariffavtaler og med «løsarbeiderkontrakter». Et ryddig arbeidsliv var en av Ap’s hovedsaker foran valget i 2017, men fikk en emmen smak etter vår sak. Gårsdagens avsløring i NRK tilhører samme kategori. Et av fondene hvor DNB har plassert Støres formue i, har investert i private velferdstilbydere. Når profitt i velferden er en av de mest potente sakene i valgkampen, og Arbeiderpartiet har strammet inn politikken sin på området, mister Støre troverdighet i debatten.» 

Saken har ført til at enkelte lokale Ap-lag avlyser besøk av partiformannen i valgkampen («Andøy Arbeiderparti vil ikke ha besøk av Støre», https://resett.no/2019/08/29/andoy-arbeiderparti-vil-ikke-ha-besok-av-store/ ).

Nå er denne saken i seg selv ikke noen stor sak, men den viser igjen at Støre er en kløne, og at det må være noe alvorlig galt med Ap når dette er mannen de velger som sin leder. Alt tyder på at Ap vil gjøre et svært dårlig valg, og det er fortjent. 

Blant de partiene som antagelig vil gjøre det godt, spesielt i byene,  finner vi Rødt og MDG. Dette kommer antaglig av at hele det etablerte apparatet – skolen, kulturlivet, pressen, akademia, byråkratiet – i flere tiår har fungert som et venstreorientert propagandaapparat som har hevdet at sosialismen er løsningen på alle samfunnsmessige problemer, at statlig styring er et udiskutabelt gode, at «privat» og «profitt» er skjellsord, og at vi står foran en global klimakrise som bare kan løses ved at Norge innfører kolossale avgifter på bilkjøring og all annen bruk av fossilt brensel. MDG kan muligens gjøre et sensasjonelt godt valg i noen store byer. I en fersk måling for Oslo er de nesten like store som Ap, de får 18, 6 % mot Aps 19,6 %. At MDG gjør det så godt er ikke overraskende. Når man har en kunnskapsløs velgermasse som i en årrekke er blitt utsatt for en kontinuerlig hjernevask om at vi står foran en klimakatastrofe, og at verden kun kan reddes ved at Oslo-folk ikke får mulighet til å kjøre bil inn i sentrum uten at det koster skjorta, er det bare å forvente at MDG går kraftig frem. 

Det er fare for at disse to partiene sammen vil kunne få opp imot ca 25 % (ca 10 % for Rødt og ca 15 % for MDG, ifølge enkelte meningsmålinger). Disse to partiene har et enda tydeligere budskap enn sin nabo SV, som kan få opp imot 10 %. Den politikken disse står for er svært ødeleggende for alt som er godt, og man kan bare konstatere at vi nærmer oss et rødt farenivå. 

NB det er kun i byene at disse partiene vil kunne gjøre det så godt. Utenfor byene har folk noe større virkelighetskontakt og en smule mer sunn fornuft – der er det flere som ikke er hjernevasket av en lang «utdannelse», og det er en større andel som ikke jobber i byråkratiet. Dette er en  medvirkende årsak til at de sterkt venstreorienterte partiene står svakere utenfor de store byene.  

Utenfor byene står partier som Venstre, KrF og Senterpartiet noe sterkere. Venstres leder Trine Skei Grande ville ha blitt kastet for lenge siden dersom hun hadde vært leder for en hvilken som helst annen virksomhet enn partiet Venstre – hennes mange skandaler gjør henne ubrukelig som leder (blant de mange skandalene kan vi nevne hennes ufine oppførsel under et bryllup i Trøndelag, hennes omtale av en lokallagsformann som «psykopat», hennes beskrivelse av en annen tillitsvalgt som «han homoen», og hennes utskjelling av en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti, en samtale som flere kunne overhøre mens den pågikk). At en slik leder blir gjenvalgt på landsmøtet uten motkandidat med trampeklapp, slik det skjedde på Venstres landsmøte, tyder på at partiet er, vel, noe for seg selv. Men ihvertfall kan man finne et visst glimt av sunn fornuft: «Kun 16 prosent av velgerne mener Skei Grande gjør en god jobb».

https://www.dagsavisen.no/innenriks/maling-kun-16-prosent-av-velgerne-mener-skei-grande-gjor-en-god-jobb-1.1573950

Senterpartiet, som klarer å fremstå som et norsk parti uten nasjonalistiske overtoner, ser også ut til å gjøre det godt. Partiets egentlige credo er «mer til bøndene!», og dette ser ut til å gå hjem hos mange velgere. Partier vil nok gå merkbart frem i dette valget. 

Så til de to konservative partiene FrP og Høyre: Høyre er et så profilløst, ja, er nærmest et helt upolitisk parti, og med så profilløse politikere at det nesten ikke påvirker eller påvirkes av noe som helst. Statsminister Solberg ser for mange ut til å være noenlunde kompetent, og mange av hennes statsråder ser også for mange ut som om de er kompetente, og de klarer til en viss grad å håndtere all kritikk som kommer uten at partiets oppslutning svekkes vesentlig. Allikevel har partiet sakte, men sikkert, mistet oppslutning de siste årene: Høyre fikk i valget 2011 ca 28 % av stemmene på landsbasis, i 2015 fikk de ca 23 % mens nå ligger de an til ca 20 %. 

Høyre har tidligere stått sterkt i byene og spesielt i Oslo, men nå er Høyre i fritt fall. I Oslo fikk Høyre i 2011 35,7 %, i 2015 fikk de 31,9 %, og på en fersk meningsmåling fikk de 27,5 %. Dette har nok de samme årsaker som at de røde og de grønne går frem, og som vi kort nevnte over. 

FrP ser ut til å gjøre et historisk dårlig valg. At partiet har hatt mange skandaler er nok en medvirkende årsak, men hovedårsaken er ikke å finne der (vi har tidligere kommentar dette her: https://www.gullstandard.no/2019/01/31/hva-er-det-med-frp/ ). FrP er et protestparti, og dets velgere vi ha løsninger nå! Og med FrP i regjering burde de kunne forvente noe. Men de har ikke fått noen ting; ikke noe av det FrPs velgere trodde de skulle få har de fått.

Ja, etter seks år i regjering ser det ut til at Mulla Krekar endelig blir sendt ut fra Norge. Men ingen andre ting har skjedd slik som mange FrPere ønsket seg. Det er ikke blitt en kraftig nedgang i innvandringen, det er ikke blitt færre byråkrater (tvert imot er det blitt flere), skattene og avgiftene er ikke gått ned slik FrPerne hadde håpet. Ok, NRK-lisensen er fjernet, men til FrP-velgernes store overraskelse er den erstattet av en skatt som vil ramme langt hardere enn NRK-avgiften.

Men den store saken som FrP har sviket på er bompengene. FrP markedsførte seg som anti-bompenge-partiet. Men på Stortinget stemte de for alle nye bompengeprosjekter. På dette punktet sviktet FrP så grovt at det ble dannet et nytt parti som i utgangspunktet hadde ett mål: Nei til mer bompenger! (La oss skyte inn at inntektene fra bomstasjonene i hovedsak ikke er øremerket til vei- og trafikktiltak, de går inn i kommunekassene som en generell inntekt!) 

Dette nye bompengepartiet fikk raskt så stor oppslutning i enkelte byer at det på meningsmålinger var største parti (i Bergen i mai), men nå rett før valget har det en oppslutning på 18 % i Bergen, I Oslo har det en oppslutning på 7 %. Til sammenligning: I Oslo har FrP en oppslutning på 2,8 %.  FrPs kollaps er fullstendig selvpåført og derfor fullstendig fortjent!    

https://www.dagsavisen.no/oslo/solid-rodgront-overtak-pa-ny-maling-1.1570897

Før vi sier noe mer om det nye Bompengepartiet vil vi bare nevne at vi ikke her har kommentert den vanlige politikken: alle store partier lover som kjent bedre skole, bedre helsevesen, bedre eldreomsorg, bedre kollektivtrafikk, osv. – noe de gjør foran hvert valg. Det er åpenbart for alle, både for velgere og politikere, men muligens ikke for journalister som har politikk som spesialområde, at dette er fullstendig verdiløst valgflesk; ingen tar disse løftene på alvor; velgerne vet dette og bryr seg lite om hva partiene sier på disse områdene. Løftene kommer ikke til å bli holdt, og i det store og hele kommer tilstanden på disse områdene til å bli stadig verre for hvert år som går. Hvorfor? Fordi velferdsstaten, som innebærer at alle tilbudene på disse områdene skal være offentlige og skal finansieres med skatter og avgifter, er et system hvor incentivene er slik at de bidrar til å svekke alle gode egenskaper. Mer fundamentalt: velferdsstaten er slik at den tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Siden produksjon er velstand, vil velferdsstaten føre til at velstanden over tid blir lavere. (Dette har vi tidligere skrevet utførlig om bla. her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ .)      

Hva er det da som avgjør hva folk stemmer på? Over de siste tiår tid ser vi at det politiske tyngdepunkt har flyttet seg sterk til venstre, og derfor har partier som Rødt og MDG gått frem, mens Høyre og FrP har gått tilbake. Dette kommer av at venstreorienterte ideer er blitt mer dominerende i kulturen. Videre kan det komme stemningsbølger, og her har vi i Norge nå to slike bølger som vil påvirke en betydelig del av velgermassen: den ene er klimasaken, som gir MDG mange stemmer, og den andre saken er bompengeprotesteme, som vil svekke FrP og føre til at  Bompengepartiet vil kunne komme inn i et par bystyrer.    

Bompengepartiet er ikke det første en-saks-partiet som har forsøkt å få oppslutning fra velgerne om sin ene sak: to andre eksempler er Pensjonistpartiet og Kystpartiet, Slike partier tar fatt i en sak, og bygger sin oppslutning på den. De blir sjelden valgt inn, og som regel blir det internt bråk uansett om partiet kommer inn noe sted eller ikke. Grunnen til dette er at de som er med i partiet ofte er enige om den ene saken partiet er bygget på, men er uenige om alt annet. (Ja, disse partiene lager et program, men dette er som regel så profilløst at alle sosialdemokrater kan være enige i det – og sosialdemokrater er det mange av, f.eks. er alle partiene på Stortinget sosialdemokratiske.) Hvis vi ser på Kystpartiet så ble dette dannet av Steinar Bastesen i 1999. Etter hvert fikk partiet et ikke ubetydelig antall medlemmer, og Bastesen, som satt på Stortinget for partiet, ble etter kort tid ekskludert fra partiet – grunnleggeren ble ekskludert fra det partiet han dannet! Kystpartiet har ikke vært representert på Stortinget etter 2005. Noe av det samme har skjedd med Bompengepartiet, eller «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger», som partiet formelt heter. Det er brudd mellom partiet sentralt og partiets lokallag i Oslo. Folkeaksjonen ble dannet tidlig i 2019 etter en kraftig økning i bompengene bilistene i Bergen måtte betale, og etter hver vokste dette til et parti som skulle stille til valg i flere av de store byene.             

Partiet ønsker å avskaffe bompenger som finansieringsmetode. Det mener at infrastruktur er et felles samfunnsgode, og at det derfor skal finansieres over skatteseddelen og altså ikke ved brukerbetaling. Dette er stikk i strid med hvordan det burde være. Brukerbetaling kobler bruk og kostnad, og er da en effektiv og rettferdig finansieringsmåte. Det som er den rette veien å gå er ikke å avskaffe bompenger, det som er rettferdig er å redusere/fjerne de enorme avgiftene som ligger på kjøp av og bruk av bil. Det er urettferdig at bilistene skal betale både avgifter og bompenger, men det man må gå inn for er å redusere avgiftene, ikke å fjerne bompengene.

Som antydet, vi har liten respekt for Bompengepartiet: dets kjernesak er feilslått, og det kommer bare til å bli internt bråk (eller enda mer internt bråk) i dette partiet. Den aller siste utvikling går frem av denne overskriften fra Dagbladet i dag 2/9: «Bompengepartiet saksøker bompengepartiet». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/bompengepartiet-saksoker-bompengepartiet/71548061

Det er slik det må gå i partier som hverken har ideologi eller historie. Men det ser ut som om det vil komme inn i bystyrene i både Oslo og Bergen.  

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xPbp3X/sjokkmaaling-mdg-er-nesten-like-store-som-ap-i-oslo?utm_source=vgfront&utm_content=row-2

Så til det eneste lyspunktet i partifloraen: Liberalistene. Liberalistene er det eneste partiet som skiller seg ut fra den triste og grå masse som alle de andre partiene utgjør. Liberalistene vil ha skatte- og avgiftslettelser, det vil ha deregulering og privatisering: dette partiet mener at det skal være du selv som skal styre ditt liv, og ikke politikere og byråkrater. Partiet er det eneste som har forstått at velferdsstaten er et umoralsk og upraktisk system, og at den ikke er bærekraftig. Partiet går inn for det eneste alternaivet som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand: full individuell frihet.         

Liberalistene har gjennomført en svært god valgkamp med mange gode folk og store ressurser i forhold til størrelsen, og det er muligheter for at det kan bli representert i et og annet kommunestyre etter valget. På enkelte lokale meningsmålinger har det vært nær en oppslutning på ca 2 %. En stor meningsmåling gir partiet en oppslutning på landsbasis på 0,4 %, en oppslutning som skulle tilsi et samlet stemmetall på ca 10 000 (vi regner med ca 4 millioner stemmeberettigede og en valgdeltagelse på ca 60 %; dette var tallene ved forrige kommunevalg, men slike beregninger har dog en meget stor feilmargin). Dessverre er det enkelte som tror at de vil kaste bort sin stemme dersom de stemmer på et lite parti: sannheten at det er de som stemmer på Høyre eller FrP som kaster bort sin stemme; om man styres av en regjering eller byråd som ledes av FrP og Høyre eller av Ap/MDG/SV spiller liten eller ingen rolle. Dette får man tydelig bekrefter på nasjonalt plan dersom man ser utviklingen fra 2005 til i dag: de første åtte årene etter 2005 var Jens Stoltenberg statsminister, de siste seks har Erna Solberg vært statsminister, og utviklingen på alle viktige områder har fortsatt på akkurat samme måte uten at man kunne merke noen endring da Solberg avløste Stoltenberg.  

Valget er mandag 9. september. Det eneste som er spennende er hvor mange stemmer Liberalistene får. 

  

For noen tiår siden kunne man i de store byene i Vesten iblant se personer bærende på plakater med tekster som «Vend om! Enden er nær!». De som slo av en prat med dem møtte en intens person som mer enn villig forklarte at dommedag ville komme meget snart, og de som ikke i sitt levesett fulgte  en bestemt hellig skrift ville komme til helvetet hvor de ble straffet til evig tid. Man kunne også få løpesedler som i større detalj forklarte hva som ville komme, og de ivrigste fikk opplysninger om møter hvor man kunne få en enda dypere innføring i budskapet.

Dette var sterkt religiøse personer som var overbevist om at de fleste mennesker omkring dem levde i strid med det de mente var det eneste riktige, og at den guden de trodde eksisterte snart ville gripe inn og straffe dem. Folk flest anså disse som harmløse eksentrikere, smilte bak ryggen på dem, tenkte kanskje at «enhver er salig i sin tro», men tok ikke noe av det de sa på alvor.  

Det var ikke mange av disse plakatbærerne, og det var få som delte deres synspunkter. Men i tidligere tider forekom det at det var mange som hadde de samme oppfatninger som disse dommedagsprofetene. Og da var de farlige, og de begikk kolossale ødeleggelser: de ville kjempe for det de anså som det eneste rette, og det rette var et budskap som en gud hadde gitt dem. Budskapet innebar som regel at alt som var i strid  med guds ord og kunne lede den enkeltes fokus bort fra gud måtte ødelegges. Dessverre finner man eksempler på dette ikke bare i fjern historie, man finner dem også i nær fortid. Et av de siste betydelige eksemplene på dette var Talibans ødeleggelse av Buddha-statuer i Afghanistan i 2001.  

Dagbladet skrev om dette: «- Buddha-statuene er ødelagt. De unike Buddha-statuene i Bamiyan er allerede ødelagt, melder Taliban-regimet i Afghanistan. Statuene er fra år 200. Statuene var enorme, og hugget inn i sandsteinsklippene i Bamiyan i Afghanistan rundt år 200. De to spesielle statuene i Bamiyan er 50 og 35 meter høye. Mesteparten av statuene er allerede sprengt i filler, melder Taliban-regimet i dag … – Våre soldater jobber hardt for å ødelegge det som er igjen. De vil ramle ned snart, sier Talibans informasjonsminister Qudratullah Jamal. … Taliban-regimet vil kvitte seg med alle statuer og kunstskatter som er ikke-islamske.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/buddha-statuene-er-odelagt/65695120

Men det er ikke bare muslimer som har utført slike ødeleggelser. I sin bok The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World forteller Catherine Nixey om hvordan kristne for 1600 år siden i stort omfang ødela ikke-kristne kulturminner. Omtalen av boken på amazon.com inneholder bla. dette:  

«In The Darkening Age, Catherine Nixey tells the little-known – and deeply shocking – story of how a militant religion deliberately tried to extinguish the teachings of the Classical world, ushering in unquestioning adherence to the ‘one true faith’. The Roman Empire had been generous in embracing and absorbing new creeds. But with the coming of Christianity, everything changed. This new faith, despite preaching peace, was violent, ruthless and intolerant. And once it became the religion of empire, its zealous adherents set about the destruction of the old gods. Their altars were upturned, their temples demolished and their statues hacked to pieces. Books, including great works of philosophy and science, were consigned to the pyre. It was an annihilation.»

 https://www.amazon.co.uk/Darkening-Age-Christian-Destruction-Classical/dp/1509816070/ref=sr_1_1?crid=2HWHJ9HZX82BB&keywords=nixey+the+darkening+age&qid=1566543607&s=gateway&sprefix=nixey%2Caps%2C164&sr=8-1

Og dette var ikke noe som noen få brusehoder fant på på egen hånd, denne ødeleggelsen skjedde etter oppfordringer fra den høyeste autoritet. Vi siterer fra Nixey, som sier et slike ting skjedde etter pålegg fra kirkefaderen Augustin: 

«Augustine evidently assumed his congreants would be taking part in the violence – and implied that they were right to do so: throwing down temples, idols and groves was, he said, no less than clear proof of our not honoring, but rather abhoring, these things [i.e. non-christian books, libraries, statues, temples, etc.] Such destruction, he [Augustine] reminded his flock, was the express commandment of God, In AD 401, Augustine told Christians in Carthage to smash pagan objects because, he said, that was what God wanted and commanded. It has been said that sixty died in riots inflamed by this burst of oratorical fire.  A little earlier a congreation of Augustine`s, eager to sack the temples of Carthage, had started reciting Psalm 83: «Let them be humiliated and be downcast forever», they chanted with grim significance, «Let them perish in disgrace». It is obvious that this violence was not only one`s Christian duty, it was also for many a thouroughly enjoyable way to spend an afternoon» (s.110-111).

Vi har her samfunn hvor en religion dominerer, og mange av de troende utøver vold og begår ødeleggelser av alt som ikke er i samsvar med det religionen og dens autoriteter oppfordrer til.    

Det finnes et stor antall eksempler som viser hva som skjedde. Vi tar også med følgende fra SNL: «Hypatia var en nyplatonsk filosof og Vestens først kjente kvinnelige matematiker og astronom. Hypatia ble født i Alexandria og ledet den filosofiske skole i Alexandria med stor dyktighet. I 415 evt. falt hun som offer for en oppstand som ifølge tradisjonen ble iscenesatt av biskop Kyrillos mot den hedenske filosofi.» 

Hva skjer når mennesker med slike overbevisninger får all makt i et samfunn? Et eksempel på dette finner vi i Calvins Geneve. «John Calvin’s Geneva, however, represented the ultimate in repression. The city-state of Geneva, which became known as the Protestant Rome, was also, in effect, a police state, ruled by a Consistory of five pastors and twelve lay elders, with the bloodless figure of the dictator looming over all. In physique, temperament, and conviction, Calvin (1509–1564) was the inverted image of the freewheeling, permissive, high-living popes whose excesses had led to Lutheran apostasy. Frail, thin, short, and lightly bearded, with ruthless, penetrating eyes, he was humorless and short-tempered. The slightest criticism enraged him. Those who questioned his theology he called «pigs», «asses», «riffraff», «dogs», «idiots», and «stinking beasts». One morning he found a poster on his pulpit accusing him of «Gross Hypocrisy». A suspect was arrested. No evidence was produced, but he was tortured day and night for a month till he confessed. Screaming with pain, he was lashed to a wooden stake. Penultimately, his feet were nailed to the wood; ultimately he was decapitated.» (Fra William Manchesters A World Lit Only by Fire, s. 190)

Poenget her er at dersom en irrasjonell bevegelse får stor oppslutning, så stor oppslutning at dens tilhengere klarer å få makten i et samfunn, da vil all frihet og all opposisjon forsvinne. Og dette skjer fordi irrasjonalitet ikke bygger på fornuft og dialog og respekt for andres meninger og overbevisninger. Irrasjonalitet må medføre ønsker om å benytte initiering av tvang, og omfattende tvang er intet annet enn tyranni.  

Grunnen til at vi skriver om dette er at det nå har dukket opp en ny bevegelse som i betydelig grad er akkurat slik som disse religiøse bevegelser vi har nevnt; den er irrasjonell, den er ikke bygget på fakta, tilhengerne av den vil ikke diskutere med meningsmotstandere, tilhengerne er til dels voldelige, de betrakter de som er uenige med dem som dypt umoralske, og de vil bruke alle midler, inkludert sabotasje og vold, for å stoppe de som handler i strid med de de mener er det eneste som er rett og riktig. Videre, på samme måte som religioner betrakter den velstand som et onde, og fattigdom som et gode. 

Vi tenker selvsagt på miljøbevegelsen, og dens fanesak: påstanden om at menneskelig aktivitet – brenning av fossilt brensel (olje, gass, kull) – forårsaker en sterkt skadelig global oppvarming. Men man må huske at bruk av fossilt brensel er svært nyttig og gir oss mange goder. Fra dette får vi energi, og energi bruker vi til å varme opp (eller kjøle ned) våre hjem og våre arbeidsplasser, til å drive våre fabrikker som produserer det vi bruker, til å drive våre sykehus som helbreder oss når vi blir syke, til å transportere oss til jobb og på ferier, mm.

Påstandene om menneskeskapt global oppvarming er helt uholdbare, og alle spådommer om nært forestående katastrofer som er kommet i de ca 50 årene disse påstandene har fått oppmerksomhet, har slått feil. Dette har allikevel ikke på noe vis dempet iveren hos de som stadig fremmer dem, noe som er en ytterligere bekreftelse på deres irrasjonalitet. 

Klimaet varierer naturlig, og det er ingen ting som tilsier at de endringer vi har hatt de siste 150 årene, dvs. i den perioden vi har brukt mye fossilt brensel, er utenom de naturlige svingninger. Ja, det er mulig at våre utslipp av CO2 har en mindre effekt på klimaet, men i all hovedsak styres klimaet av solen. Fossilt brensel fører som sagt til kolossale goder, og det eneste gode alternativet til fossil energi er atomkraft. Solenergi og vindturbiner, som enkelte i miljøbevegelsen fremholder som alternativer til fossilt brensel, er i hovedsak svært lite effektive og helt upålitelige.

Her er et lite utvalg eksempler på hva folk fra miljøbevegelsen sier og gjør:  

Gro Harlem Brundtland uttalte at det var grovt umoralsk å tvile på påstandene om at vi har en menneskeskapt global oppvarming. (Det hun sa var følgende i en tale i FN mai 2007: «It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation»). 

Å bruke fly skal visstnok være en sterkt medvirkende årsak til global oppvarming, og miljøbevegelsen har skapt begrepet «flyskam» for å gi folk dårlig samvittighet dersom de flyr. Et medlem av MDG har foreslått at ingen skal få fly mer enn tre ganger per år. Hvor dette forslaget står om noen år kan man bare frykte.  

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål sender opp droner i nærheten av flyplasser for å redusere flytrafikken. Slike droner er livsfarlige; dersom de kolliderer med et fly kan de føre til at flyet styrter. 

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål forsøker å blokkere oljeselskapers aktiviteter, noen ved politiske vedtak, andre ved å hindre ansatte i oljeselskaper i å komme på jobb. (Denne typen aktivisme har foreløpig kun skjedd i lite omfang.)   

Enkelte lar være å få barn fordi personer bruker energi, og bruk av energi «koker kloden» – de mener derfor at verdens befolkning bør reduseres.  

Skoleelever streiker for klimaet.

Artister nekter å opptre for eller å motta stipender fra eller delta på arrangementer sponset av oljeselskaper. 

Det er oppstått noe som kaller seg «Extinction Rebellion», og den hevder at «We are facing an unprecedented global emergency. Life on Earth is in crisis: scientists agree we have entered a period of abrupt climate breakdown, and we are in the midst of a mass extinction of our own making.»

https://rebellion.earth/the-truth/

De sier at de vil kun benytte fredelige midler i sin kamp for å redde jorden, men det vil overraske oss dersom dette stemmer. 

Enkete hevder at bruken av olje er like umoralsk som slaveri: «There is no “moral case for fossil fuels”, just as there was no “moral case for slavery” in 1860)».  

https://ourworld.unu.edu/en/review-the-moral-case-for-fossil-fuels-really

Som et kanskje enda tydeligere eksempel på bevegelsens irrasjonalitet: 30. august skal det arrangeres en demonstrasjon foran Stortinget som går ut på at demonstrantene skal brøle til politikerne om at de må gjøre noe NÅ for å redde kloden. Vi har hentet dette fra aksjonens nettside: 

«Norgeshistoriens viktigste markering, Vår tids viktigste sak. Sammen skaper vi Klimabrølet! Når vi står samlet i et historisk antall med et felles krav om klimahandling i tråd med Paris-avtalen NÅ, rett før valget, har vi stor påvirkningskraft.

• Fredag 30. august kl. 15:00-16:30
• 100.000 mennesker i Oslo (foran Stortinget)
• 50.000 mennesker i andre byer
• Partipolitisk uavhengig!» 

«Klimabrølets krav, er at politikerne treffer tiltak slik at vi kan begrense global oppheting til 1,5 grader – i tråd med Parisavtalen. Hvilke tiltak som kreves for å nå dette målet, er politikere, departementer og fagmiljøer, inkludert FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), egnet til å svare på. Våre folkevalgte mangler imidlertid mot og marsjordre, til å iverksette tildels upopulære men helt nødvendige klimatiltak – nå. De er videre redde for å investere i klimatiltak med usikker avkastning.»

https://klimabrolet.no

Mer nedslående info («Med tidligere NHH-studenter i spissen, planlegger Klimabrølet norgeshistoriens største klimamarkering 30. august») om klimabrølet er å finne her: 

https://www.nhh.no/nhh-bulletin/artikkelarkiv/2019/juli/jobber-for-historiens-storste-klimamarkering/

På samme måte som innen religiøse bevegelser har fotfolket ingen problemer med sine lederes hykleri og dobbeltmoral. Mens vanlige folk innen bevegelsen kutter ned på sin bilbruk og sine flyturer, fører ledene figurer innen bevegelsen et jetset-liv – ofte betalt av skattebetalerne – hvor de flyr verden rundt ofte med privatfly fra den ene klimakonferansen til den andre, og disse avholdes gjerne på luksushoteller i eksotiske storbyer over hele verden.          

En annen ting som miljøbevegelsen har gått i bresjen for er innføring av (eller økning av) et kolossalt antall avgifter for så og si all bruk av energi: bensinavgift, bilavgifter, bompenger, flyseteavgift, mm. Disse avgiftene har i de siste årene kostet vanlige folk enorme beløp.   

Et annet tegn på miljøbevegelsens irrasjonalitet er dens uvillighet til å diskutere med de som har andre meninger. Vi gir tre eksempler. For noen måneder side utarbeidet 25 norske fagfolk med realfagbakgrunn et opprop som hevder at menneskets påvirkning på klimaet er ubetydelig og at det ikke er noen fare på ferde. Dette var et svar på et opprop fra 25 samfunnstopper helt uten faglig bakgrunn som hevdet det motsatte. Oppropet fra samfunnstoppene fikk stor plass i Aftenposten, men Aftenposten nektet å ta inn svaret fra de med faglig bakgrunn. Et annet eksempel: når organer som NRK inviterer til debatt om klimaet inviteres kun folk som mener at menneskelig aktivitet fører til global oppvarming; fagfolk med andre meninger blir ikke invitert. Et siste eksempel: Alex Epstein, forfatter av bestselgeren The Moral Case for Fossil Fuels, har utfordret en rekke prominente personer i miljøbevegelsen til debatt; han har til og med tilbudt å gi store beløp – USD 100 000 – til veldedige formål valgt av debattmotstanderen dersom de vil stille til debatt mot ham. Ingen har våget å stille opp. Dette gjelder folk som Al Gore, som ble tildelt Nobels Fredspris for sin usanne propaganda om global oppvarming, og Elon Musk, Bill Nye, James Hansen, mfl. 

https://www.masterresource.org/epstein-alex/alex-epstein-wants-debate-polite-debater/

Epstein debatterte dog med Bill McKibben i 2012: https://www.youtube.com/watch?v=0_a9RP0J7PA

Det har også skjedd at folk som har inngått avtale med å debattere med har trukket seg: Epstein har opplyst følgende: «I just learned yesterday morning that the CEO of the Leonardo DiCaprio Foundation, who was supposed to debate me next Tuesday at the 20,000 person Collision Conference, has withdrawn. He gave no explanation to the organizers and certainly did not give me the courtesy of an apology – even though my team has been preparing for this event for weeks.» 

https://industrialprogress.com/leonardo-dicaprios-ceo-backs-out-of-our-debate/

Miljøbevegelsen dominerer alle store fora og arenaer. På sin side har den pressen, akademia (for akademikere kan det stoppe karrieren dersom de sier som sant er at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet), byråkratiet, politikere, de som utgir seg for å være intellektuelle, folk som har yrkestittelen journalist, kjendiser, rikfolk, kongelige, skoleelever, mm.  

Ja, det finnes enkelte edruelige og modige folk som våger å si hva de mener, men de kommet ikke til orde i de store foraene, og de har ingen innflydelse på politikken som føres. 

Miljøbevegelsen er nå i ferd med å bli så stor og innflydelsesrik at den kan få de samme samfunnsmessige konsekvenser som de religiøse bevegelser vi har nevnt tidligere. Dens innflydelse vil føre til økt fattigdom (siden velstand er produksjon, og produksjon forutsetter bruk av energi), og til at de som har avvikende meninger vil bli hindret i å si hva de mener. Den kan også føre til bruk av vold mot de som arbeider i energibransjen, og mot de som har avvikende meninger.       

De som sogner til miljøbevegelsen er i stor grad den samme mennesketype som de som for noen tiår siden bar plakater med teksten «Vend om!» Men da var de få, nå er de mange, så mange at de har avgjørende innflydelse på politikken som føres i alle vestlige land (store land som Kina, Brasil og India bryr seg ikke om påstandene fra klimabevegelsen). Noen få irrasjonale mennesker i et samfunn er harmløse, men blir de mange kan de forårsake store ødeleggelser, og det er noe slikt vi står foran nå. Og da kan man minne om denne kloke uttalelsen fra George Carlin: «Never underestimate the power of stupid people in large groups».

 

 

 

 

 

https://www.amazon.co.uk/World-Lit-Only-Fire-Renaissance/dp/1454908947/ref=sr_1_1?keywords=a+world+lit+only+by+fire&qid=1566714745&s=gateway&sr=8-1

   

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?crid=10URCQ79AE9KG&keywords=alex+epstein&qid=1566714767&s=gateway&sprefix=alex+epstein+%2Caps%2C279&sr=8-1

For litt over en uke siden (lørdag 10/8) ble en moské i Bærum utsatt for et terrorangrep. En sterkt bevæpnet ung mann med etnisk norsk bakgrunn tok seg inn i moskeen, åpenbart med en plan om å drepe de som oppholdt seg der.  

Heldigvis ble ingen drept; terroristen ble overmannet før han fikk gjort stor skade; blant de som var tilsted i moskeen var det en tidligere soldat, og han, samme med noen andre tilstedeværende, klarte å overmanne terroristen. Politiet kom raskt til stede, terroristen ble arrestert, og fotografier tatt av ham etter basketaket viser tydelig at han hadde fått en skikkelig omgang juling, bla. hadde han to blåveiser og merker etter slag i ansiktet. Etter kort tid fant man ut mer om ham: han hadde for noen tid siden blitt fiendtlig innstilt til mennesker som hadde en annen hudfarve, han hadde overfor medelever gitt uttrykk for rasistiske holdninger og noen av dem hadde varslet ledelsen ved skolen han gikk på, han hadde hyllet terrorister som hadde angrepet moskeer andre steder i verden, han hadde hyllet Quisling, han hadde vært aktiv på rasistiske og islamkritiske nettsteder. PST hadde merket seg hans holdninger etter overvåkning av visse nettfora men besluttet å ikke gjøre noe. Han hadde tilgang til lovlige våpen. Rett før terrorangrepet hadde han drept sin 17 år gamle halvsøster, som ble adoptert fra Kina da hun var to år gammel. 

Et ferskt avisoppslag om saken er å finne her: 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/6j84w8/politiet-etter-avhoer-ville-skremme-muslimer-i-norge

Denne saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål, og vi skal kommentere noen av dem her, men først vil vi, som mange andre, takke de som tok opp kampen mot terroristen. Å gå løs på en tungt bevæpnet mann med bare knyttnevene krever mot, snarrådighet og styrke, og det var åpenbart flere av de som var i moskeen som hadde dette i tilstrekkelig grad til å ta opp kampen og å stoppe terroristen før han fikk gjort alvorlig skade. Vi skulle ønske at flere var i stand og villige til å reagere slik i denne type situasjoner. Terroristen ble stoppet med vold, og dette var den eneste måten han kunne stoppes på – vold er i enkelte tilfeller helt nødvendig som eneste måte å beskytte/forsvare liv, helse og eiendom på. I slike tilfeller har man full moralsk rett til å benytte seg av dette i den grad som er nødvendig. 

Enkelte har hevdet at bildene av terroristen viser at han et blitt utsatt for mer vold enn nødvendig, og det er mulig, men man må huske på at de som forsøkte å stoppe terroristen var i en ekstrem situasjon og måtte handle svært raskt, og at det sinne de med god grunn følte ikke er noe man kan skru av på 1-2-3. At de derfor muligens ga terroristen noen flere slag enn nødvendig for å passivisere ham burde være noe som ble helt og fullt tolerert. Igjen, de som stoppet terroristen viste stort mot og gjorde det eneste riktige. De reddet antagelig flere menneskeliv! 

PST ble for noen tid siden varslet om at mannen hadde skrevet anti-islamske og rasistiske kommentarer på visse nettsteder, men besluttet altså å ikke gjøre noe. I ettertid virker det som en feil avgjørelse. Imidlertid er det vanskelig for utenforstående å se hele det bildet som PST opererer ut i fra, og det er da nærmest umulig for utenforstående å vurdere om PST gjorde en riktig vurdering der og da. PST bør følge med på det som skjer på ulike nettfora, og de bør reagere dersom noen fremsetter reelle trusler. PST må absolutt reagere dersom noen av de som fremsetter slike trusler har tilgang til våpen. PST har oversikt over alle som har lovlige våpen, men mht. ulovlige våpen er det antagelig noe vanskeligere å ha oversikt. 

Men hva er det PST bør reagere på? Vi nevnte reelle trusler, men det ser ut til at konsensus i alle  store aviser, partier, organisasjoner, etc., er at det som det bør reageres på er såkalte hatefulle ytringer. Dvs. dersom man gir uttrykk for at man misliker – eller hater – enkelte ideologier eller mennesker, så bør dette være forbudt, og politiet bør reagere. Ja, faktisk er allerede enkelte «hatefulle ytringer» forbudt. På regjeringen.no finner man dette: 

«Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.» 

https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-inkludering/likestilling-og-inkludering/regjeringens-arbeid-mot-hatefulle-ytringer/id2510986/

Lovens bokstav er slik: «§ 185. Hatefulle ytringer. Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler…». 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#§185

Etter vårt syn burde det ikke være slik. Alle ytringer, dvs. utsagn som gitr uttrykk for meninger, burde være tillatt, uansett hvor krenkende, sårende, eller idiotiske de er. Det er kun én type utsagn som burde være forbudt, og det reelle trusler. (Vi har tidligere en rekke ganger skrevet utførlig om ytringsfrihet: ett av mange eksempler er denne kommentaren på DLFs nettside: http://www.stemdlf.no/node/5628/ ) 

Til de som blir krenket av andres utsagn har har vi bare en ting å si: «Bli voksen!», eller som den viktige kommentatoren Pat Condell formulerer det: «We don’t care if you’re offended, and we never will. Get used to it.» 

Som sagt, alle burde ha rett til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha uansett hvor krenkende eller idiotiske de er. 

Vi er for full ytringsfrihet. Alle bør ha rett til å gi uttrykk for de meningene de har, også dersom noen føler seg krenket av de meningene enkelte måtte ha, og dette inkluderer også de som bruker ufine formuleringer. Staten burde beskytte ytringsfriheten, staten burde følge oppfordringen fra Thomas Jefferson, som klart forsvarte ytringsfriheten: «The legitimate powers of government extend to such acts only as are injurious to others. But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no god. It neither picks my pocket nor breaks my leg.» 

«Words neither picks my pocket nor breaks my leg» – alle meningsytringer burde derfor være tillatt.  Dersom hatefulle ytringer er forbudt vil staten krenke ytringsfriheten, og dette er da stikk i strid med statens legitime oppgave, som er å beskytte borgernes frihet. 

La oss se litt nærmere på det som den sittende regjeringen ga uttrykk for i sitatet vi gjenga over: «Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.» Ja, hatefulle ytringer kan ha «alvorlige konsekvenser» for umodne personer som ikke tåler å høre at noen sier noe negativt om dem eller eksempelvis deres religion. Men dette er noe alle burde tåle. Ord alene «neither picks ones pocket nor breaks ones leg», og derfor burde alle meningsytringer være tillatt, uansett hvor primitivt og vulgært de er formulert – det kan ikke være slik at kun folk med en lang utdannelse og en akademisk form har rett til å uttale seg. 

I det gjengitte sitatet hevder regjeringen at en rekke grupper trenger beskyttelse mot hatefulle ytringer: det gjelder åpenbart de som tilhører et mindretall mht. «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk». Til tross for denne innpakningen er det i hovedsak muslimer som er ment å beskyttes mot kritikk. 

Vi vil her snu på flisa: også muslimer bør selvsagt ha full ytringsfrihet, også de bør ha all rett til å promotere Koranen, som som kjent inneholder en rekke formuleringer som både er hatefulle og truende (men de alene kan ikke betraktes som reelle trusler). Her er et lite utvalg eksempler (som alle er hentet fra https://quran.com):          

We will cast terror into the hearts of those who disbelieve for what they have associated with Allah of which He had not sent down [any] authority. And their refuge will be the Fire, and wretched is the residence of the wrongdoers. (3.151) 

And when the sacred months have passed, then kill the polytheists wherever you find them and capture them and besiege them and sit in wait for them at every place of ambush. But if they should repent, establish prayer, and give zakah, let them [go] on their way. Indeed, Allah is Forgiving and Merciful (9.5) 

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

Fighting has been enjoined upon you while it is hateful to you. But perhaps you hate a thing and it is good for you; and perhaps you love a thing and it is bad for you. And Allah Knows, while you know not. (2.216) 

O Prophet, fight against the disbelievers and the hypocrites and be harsh upon them. And their refuge is Hell, and wretched is the destination. (9.73) 

Indeed, Allah has purchased from the believers their lives and their properties [in exchange] for that they will have Paradise. They fight in the cause of Allah, so they kill and are killed. [It is] a true promise [binding] upon Him in the Torah and the Gospel and the Qur’an… (9.111)

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

So when you meet those who disbelieve [in battle], strike [their] necks until, when you have inflicted slaughter upon them, then secure their bonds, and either [confer] favor afterwards or ransom [them] until the war lays down its burdens. That [is the command]. And if Allah had willed, He could have taken vengeance upon them [Himself], but [He ordered armed struggle] to test some of you by means of others. And those who are killed in the cause of Allah – never will He waste their deeds. (47.4) 

Indeed, they who disbelieved among the People of the Scripture and the polytheists will be in the fire of Hell, abiding eternally therein. Those are the worst of creatures. (98.6)

And as for those who disbelieved, I will punish them with a severe punishment in this world and the Hereafter, and they will have no helpers. (3.56)

(Som kjent, ifølge islam består Koranen av Guds/Allahs egne ord, og er derfor en autoritet som alle muslimer må følge fullt ut. Den har da helt annen posisjon for muslimer enn f.eks. Bibelen har for kristne; Bibelen er ikke skrevet av Gud selv, den er skrevet av mennesker inspirert av Gud. Det er derfor stort rom for tolkninger av Bibelen, mens noe slikt tolkningsrom finnes ikke mht. Koranen.)       

Det er fare for at terroraksjonen i Bærum vi føre til en enda sterkere innstramming av ytringsfriheten, og dessverre ser det ut til at alle store miljøer – de store partiene, avisene, NGOene, foreningene, akademia, byråkratiet – godtar dette. Få eller ingen av disse ser ut til å dele det eneste siviliserte standpunkt, et standpunkt som er gjengitt slik i et sitat som som regel tillegges Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil inntil døden forsvare din rett til å si det!» At så få i dag deler dette synet er svært ille. 

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon, og dersom ytringsfriheten forsvinner forsvinner også sivilisasjonen. Og alternativet til sivilisasjon er barbari.  

Hvorfor er det slik? Meget kort: siviliserte mennesker møter ord med ord, og møter vold (voldelige angrep) med den grad av vold som er nødvendig for å forsvare seg og bringe angrepet til opphør (slik de som ble angrepet av terroristen i Bærum med all rett gjorde). Men når det finnes forbud mot å ytre visse meninger, vil ord bli møtt med vold fra statens side – det er jo dette et forbud mot visse ytringer består i. Da må man ikke bli overrasket dersom de som ikke får ytre seg selv begynner å ta til vold. 

For å oppsummere: Det er ingen god grunn til å forby «hatefulle ytringer», slike ytringer er noe man må finne seg i. F.eks. må alle ikke-muslimer finne seg i det som sies om dem i Koranen. Men det er all grunn til at PST må følge med på nettfora for å avsløre planer om terror. Dessverre er det fare for at dette terrorangrepet vil føre til ytterligere reduksjoner i ytringsfriheten, noe som vil øke sannsynlighen for flere slik angrep. Og vi håper at terroristen i Bærum får lovens strengeste straff – slike folk bør ikke få gå løse; de hører hjemme bak lås og slå.    

Jeg må tilstå at jeg har en viss sans for konspirasjonsteoretikere. Grunnen er ikke at de har rett i sine påstander, for det har de ikke. Alle de store og velkjente konspirasjonsteoriene er feil: terrorangrepene 11. september 2001 var ikke en «inside job»; det var ikke CIA, FBI, eksil-cubanere og oljemillionærer som sto bak drapet på president Kennedy; verden styres ikke av personer tilknyttet Frimurerne/Illuminati/Rotschildt/Bilderberger; Barack Obama var ikke en løpegutt for The Ford Foundation; det var ikke en konspirasjon av svenske politifolk, svenske offiserer og Syd-Afrikansk etterretning som sto bak drapet på Olof Palme; månelandingen ble ikke filmet av Stanley Kubrick i et studio på jorden – som forøvrig er rund; Elvis er død; Paul lever. 

Grunnen til at jeg likevel har en viss sans for konspirasjonsteoretikere er at disse folkene iblant trekker frem fakta som mainstream-forskere ikke har lagt tilstrekkelig vekt på, eller har ignorert. Det de finner vil sjelden endre noen viktige elementer i den etablerte teorien de forsøker å gjendrive, men det kan supplere den etablerte teorien, det kan belyse den og det kan føre til at visse detaljer endres. Resultatet kan bli at den korrekte teorien da vil inkludere og forklare flere fakta, og at den derved blir mer korrekt. Det er derfor konspirasjonsteoretikere kan gi et positivt bidrag til en dypere og mer korrekt forståelse av viktige hendelser, selv om den teorien de forfekter er feil. 

Det er svært mye man kan si om konspirasjonsteorier genrelt, og om de velkjente konspirasjonsteoriene spesielt, og det skal jeg ikke gjøre her; det har jeg gjort i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk, her skal jeg kun si noe om en konspirasjonsteori som var helt ny for meg inntil nylig. Men før vi går videre gir vi en definisjon: en konspirasjonsteori hevder at en bestemt hendelse eller prosess med viktige politiske konsekvenser er planlagt og gjennomført av personer i en etablert elite/maktapparat, og planens virkelige mål er helt annerledes enn det i første omgang kan se ut som.  

Denne for meg nye konspirasjonsteorien fremmes i en fersk bok av James Valliant og Warren Fahy, og den handler om kristendommens opprinnelse. Bakgrunnen er som følger: Omkring år 60-70 hadde romerne problemer med et opprør blant jøder (landet jødene holdt til i var blitt erobret av romerne). Wikipedia skriver: «Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret …  var det første av tre store opprør som jødene gjorde mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet ved den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea … Det store opprøret begynte i året 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder. Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere. Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskuddet at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnison i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt.» 

Romerne la ikke store byrder på de som holdt til i de landene de hadde erobret; de måtte betale noe skatt til romerriket, og de måtte respektere romernes guder. Men romernes guder hadde ingen stor rolle i romernes liv. Hovedpoenget var at ved å anerkjenne at de var guder viste man at man var et anstendig, lovlydig menneske. Wikipedia formulerer dette poenget slik: «Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. …. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritualer som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang». For å gjenta dette viktige poenget: ved å anerkjenne de romerske guder skulle man kun bekrefte at man var et anstendig, lovlydig menneske.  

Men jødenes religion inneholdt pålegg direkte fra guden, og et av de viktigste var dette:  «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Romerne hadde ingen problemer med at jødene hadde sin egen gud, men de krevde altså at jødene i tillegg respekterte de romerske guder. Jødene derimot kunne ikke på noe vis akspetere andre guder enn sin egen. Det er slike motsetninger som utløser kriger, da som nå.   

For å dempe opprørstrangen hos disse jødene, som altså ville ha slutt på romernes herredømme og derved unnslippe kravet om å respektere det de betraktet som avguder, laget romerne en ideologi som var tolerant overfor romerne, og som de forsøke å få aksept hos blant jødene. Jødene hadde i lang tid ventet på en Messias, en frigjøringshelt som skulle få slutt på romernes overherredømme og som skulle gjøre jødene til et selvstendig folk. Den Messias jødene ventet på var altså en som de trodde skulle lede en krig for å kaste romerne ut. Romerne laget en ideologi som ga denne Messias en helt annen rolle; i denne ideologien skulle Messias ikke frigjøre Israel fra romersk okkupasjon, denne Messias hadde et budskap som la vekt ikke på politisk frigjøring, den la vekt på en åndelig frigjøring. 

Den Messias romerne skapte var altså en åndelig leder som la liten vekt på jødenes politiske selvstendighet, og som ikke la noen vekt på å bekjempe romernes overherredømme. Den person som romerne ga denne rollen var en predikant som hadde virket i Israel noen tiår tidligere: Jesus. I forbindelse med denne planen fikk han tittelen «Kristus», som er en oversettelse til gresk av «Messias»; evangeliene (og Paulus-brevene) ble skrevet på gresk, ikke på arameisk, det språk Jesus brukte. Grunnen til dette var antagelig at gresk var datidens verdensspråk, på samme måte som engelsk er i dag. «Messias» betyr «den utvalgte» mens «Kristus» (i gresk kultur) betyr «frelserguden».På basis av denne Messias, som altså ble skapt av romerne, vokste det frem en religion som er blitt en av verdenshistoriens mest innflydelsesrike ideologier: kristendommen.  

Det er dette som er tesen i Valliant/Fahys bok, noe som går klart frem av tittelen: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity: kristendommen ble til som resultat av en romersk plan som hadde som mål å dempe opprørstrangen hos jødene.

Dette er annerledes enn den vanlige forståelse av kristendommens fremvekst, en forståelse som i hovedtrekk er omtrent som følger: Romeren Saul ble etter noe som muligens var et epileptisk anfall, et anfall han tolket som en åpenbaring fra Gud, overbevist om at Jesus, en av mange predikanter som omkring år 30 virket i det området Israel nå ligger, var Guds sønn og hadde stått opp fra de døde etter at han var blitt henrettet. Før Saul hadde Jesu lære kun noen få tilhengere, men Saul, som etter åpenbaringen skiftet navn til Paulus, ble en meget ivrig talsmann for Jesu budskap. For å spre budskapet besøkte han et stort antall grupper rundt omkring det indre Middelhavet, han snakket til alle som ville lytte, og han skrev et stort antall brev hvor han redegjorde for sin forståelse av Jesu budskap. Gruppene ble etter hvert flere og flere og større og større. Det ble det skrevet ned et antall biografier om Jesu liv og budskap, og etter noen tid ble fire av disse regnet som autoritative. Disse fire «evangeliene» ble, sammen med brevene Paulus skrev, og enkelte andre skrifter, samlet i Det Nye Testamente (NT). Paulus´ brev er de eldste skriftene i NT, de er skrevet før år 67, det år han døde. Evangeliene skal ha blitt skrevet mellom årene 80 og 120.

Det var altså Paulus som stiftet religionen hvor Jesus var sentral: før Paulus hadde Jesu budskap som nevnt kun noen få tilhengere, men Paulus gjorde predikanten Jesus om til Guds sønn, og Paulus var den primære aktør som laget et helhetlig tankesystem som hadde Jesus som en sentral figur. Guden ble fremstilt som å være allmektig og allvitende, og Paulus hevdet at alle mennesker burde forsøke å tilfredsstille ham ved å følge Jesu budskap.  

Det viktige her er hva Jesu budskap gikk ut på, og dette fikk betydelig gjennomslag først etter at Paulus ble hans talsmann. Jesu budskap, i Paulus´og evangelieforfatternes versjon, gikk overordnet sett ut på at man ikke skulle legge vekt på ytre samfunnsmessige og politiske forhold, man skulle kun søke en indre frelse. Man skulle finne seg i politisk undertrykkelse, man skulle rette seg etter de som hadde (politisk) makt over en, man skulle betale sin skatt uten protester, osv. Etisk sett forfektet denne religionen ren altruisme, og de som praktiserte dette på en måte som guden fant tilfredsstillende skulle få evig liv i himmelriket etter døden 

Det viktige poenget er altså følgende: de som fulgte denne ideologien/religionen ville ikke utgjøre noe problem for en okkupasjonsmakt. 

Valliant/Fahys poeng er altså at denne ideologien ble eksplisitt skapt av romerne for å påvirke jødene til å stanse sine opprør og sine kriger for nasjonal selvstendighet og religiøs uavhengighet. Valliant/Fahy sier at Paulus og evangelieforfatterne reellt sett var romerske agenter som hadde som mål å få jødene til å slutte seg til en ideologi som innebar at de skulle akseptere romersk overherredømme. Valliant/Fahy sier altså at kristendommen er et resultat av et romersk forsøk på å få til en ideologisk avvæpning av jødene. Det er ingen tvil om at Paulus, som altså var romer og ikke jøde, hadde nære forbindelser med flere personer som var høyt oppe i makthierarkiet i Rom; dette går klart frem både av Paulus´ egne brev og av Apostlenes gjerninger, en av skriftene i NT.

I det følgende skal vi kort se på to forhold: hvor god er Valliant/Fahys begynnelse for denne teorien, og kan man trekke noen viktige konklusjoner ut av dette.                

Som sagt hadde jødene i lang tid ventet på en Messias som skulle gjøre folket fritt. SNL forteller:  «Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne i 722 f.Kr., satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny [konge] som skulle gjenreise riket. Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid … ». Jødene trodde altså at Messias skulle være en hærfører. 

Valliant/Fahy hevder at romernes plan var å få jødene til å tro at Jesus var denne Messias, og at denne Messias altså ikke la vekt på en politisk frigjøring, men på en indre frigjøring. I evangeliene finner man en rekke steder ord tillagt Jesus som innebærer dette; et av de tydeligste er utsagnet om at «mitt rike er ikke av denne verden».

Før vi går videre vil vi nevne at det er helt usannsynlig at Jesus virkelig sa det som han tillegges i NT slik det er formulert der. Det er også enkelte som har hevdet at Jesus ikke har eksistert, men vi mener nok at det er mest sannsynlig at Jesus har eksistert. (Valliant/Fahy tar ikke stilling til dette spørsmålet.) På denne tiden var det mange predikanter som virket i dette området, og at en av dem het Jesus og sa ting som ligner på noe av det som evangelienes Jesus sier virker ikke usannsynlig.  Men man må huske på at evangeliene og de andre skriftene i NT er høyverdige litterære verker, skrevet av en rekke velutdannede skribenter over en lengre tidsperiode, og at de har gått igjennom en rekke redigeringsprosesser og tolkninger før de endte opp i den samlingen som NT i dag er. Et konkret poeng: det er helt usannsynlig at den historiske predikanten Jesus var så velformulert som den Jesus man møter i evangeliene. Litteraturen om endringer i bibeltekstene som skjedde før man endte opp med den versjonen man har i dag er meget omfattende; og vi vil kun henvise til ett verk, The Unauthorized Version: Truth and Fiction in the Bible av Robin Lane Fox.    

Men tilbake til de elementene i evangeliene som er viktige for Valliant/Fahys tese. I boken nevnes en rekke forhold som innebærer at de som følger Jesus ikke vil ha problemer med å akseptere romersk overherredømme. Jesus sier bla. at man skal betale sin skatt uten protester: «Gi Gud det Guds er, gi Caesar det Caesars er». Videre, Jesus er i sterk opposisjon til de tradisjonelle jødiske ledere – fariseerne – både i ord og gjerning argumenterte han mot dem. Han omgikk de som ifølge tradisjonell jødisk religion var urene: skatteinnkrevere, prostituerte, tollere. Et sted sier han om en romer at hans tro var sterkere enn noen jødes – noe som var i strid med tradisjonell jødisk religion siden romeren ikke var omskåret. Jesus tillater også alle typer mat, noe som var i strid med jødedommens strenge regler mht. hva man kunne spise. Som kjent er Jesus også tillagt utsagt som at man skal elske sine fiender, at man skal vende det andre kinnet til, etc. Dette er reellt sett oppfordringer om at man ikke skal motsette seg Roms overherredømme. Også i Paulus-brevene finner man også direkte oppfordringer til fred med Rom. 

Her er et sitat fra et av Paulus´ brev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.» (Fra Romerbrevet, kap. 13)

Et viktig poeng er også at det ifølge evangeliene er jødene ved deres politisk/religiøse ledere som krevde Jesus henrettet, ikke romerne. Som kjent vasket den romerske konsulen Pontius Pilatus sine hender for å vise at han ikke støttet dødsdommen mot Jesus. Jødenes ledere ville ha Jesus henrettet fordi han gikk imot viktige læresetninger i jødenes religion 

Nå kan man innvende at denne teorien – at kristendommen ble laget av romerne for å dempe opprørstrangen hos jødene – ikke kan være korrekt fordi de kristne ble forfulgt og undertrykt og i stort antall torturert og drept av romerne. Men nyere forskning viser klart at denne oppfatningen – at de kristne ble forfulgt i Rom – er sterkt overdrevet. Det forekom praktisk talt aldri at kristne ble undertrykt, arrestert, kastet til løvene eller torturert og henrettet. «Recent scholarship … has revealed that traditional claims about Christian persecution have been greatly overstated … There is simply no evidence that Christians were driven underground, as commonly depicted in movies and novels – at lest not for any extended periods of time» (s. 14-16).    

Det er en rekke elementer som støtter opp om Valliant/Fahys teori. Som kjent hendte det at enkelte av Roms keisere ble gjort om til guder; mennesker ble altså opphevet til gudestatus. I kristendommen ble mennesket Jesus gjort om til en gud. Etter at keiser Vespasian (keiser fra 69 til 79) ble erklært som gud ble det laget fortellinger om ham som fortalte at han hadde utført mirakler. De mirakler han utførte er i meget stor grad akkurat de samme som de som Jesus ifølge evangeliene visstnok utførte. Den etikken som ligger til grunn for det Jesus sier i evangeliene er i betydelig overensstemmelse med den etikken filosofen Seneca sto for; Senecas ideer var nokså kjente i Rom på denne tiden. Seneca døde i år 65. (I den tidlige kristendommens historie dukket det opp en korrespondanse mellom Paulus og Seneca, men det viste seg at disse brevene var falske.) I hele NT er romerne også konsekvent fremstilt som «the good guys», mens de jøder som ikke fulgte Jesus er fremstilt som «the bad guys».      

Valliant/Fahys poeng er altså at kristendomen ble skapt av romersk etterretning for å få jødene til å oppgi sin motstand mot romersk overherredømme – og det ser ut som om de har et godt poeng. Men deres teori er langt mer omfattende begrunnet enn det som er gjengitt her – bla. påviser de sammenfall i bruk av slagord, bruk av symboler, mm. mellom innflydelsesrike kretser i Rom og de første kristne menighetene, men jeg går ikke inn på dette her. Den som er interessert henvises til boken. I resten av denne kommentaren vil jeg fokusere på tre andre poenger som jeg mener er viktigere.  

Boken handler om kristendommens opprinnelse. Jeg vil tro at forfatterne, som er Objektivister, har en implisitt agenda som går ut på at dersom det blir videnskapelig bevist at kristendommen virkelig ble til på denne måten, vil det svekke oppslutningen om kristendommen. Lignende teorier har hatt en viss oppslutning fra tidligere skribenter, bla. er det enkelte forskere som har hevdet at Jesus aldri har eksistert. Og la meg ha sagt at argumentene for et slikt syn ikke er så svake som man skulle tro dersom man ikke har sett noe av de begrunnelsene som er fremmet av disse skribentene. Tilsvarende finnes det skribenter som hevder at Muhammed aldri har eksistert, og begrunnelsen for dette er langt sterkere enn begrunnelsen for at Jesus aldri har eksistert. (Jeg vil dog ikke gå inn på dette her.) De som forfekter slike teorier mener at det kan sterkt svekke kristendommens/islams oppslutning dersom det blir bevist at disse to figurene – Jesus og Muhammed – aldri har eksistert. Men her tar de grundig feil. Slike bevis vil ikke påvirke disse religionenes oppslutning og utbredelse i det hele tatt. Hvorfor? Fordi religioner er irrasjonelle ideologier som ikke i det hele tatt påvirkes av fakta eller av logiske/rasjonelle argumenter. Mange tror og vil tro på disse religionene uansett hva videnskapen forteller. Undersøkelser om hvorvidt Jesus og Muhammed virkelig har eksistert er interessante, men det man kommer frem til vil ikke ha noen som helst betydning for den oppslutning som disse religionene har. Blir det bevist at hverken Jesus eller Muhammed har eksistert vil de fleste kristne og de fleste muslimer bare ignorere dette, mens de som er noe mer intellektuelt orientert bare vil si at i så fall er Jesus og Muhammed mytiske skikkelser, og at deres budskap ikke på noen måte svekkes av det faktum at de aldri har eksistert.        

Hvorfor har religioner så stor oppslutning? Det er mye man kan si her, men la meg kort si dette: Religioner tilfredsstiller ønsketenkning; de lover suksess uten innsats; med religiøse begrunnelser kan de religiøse se ned på de som yter en innsats for å bedre sine liv; de gir tilhengerne en følelse av at de er bedre enn andre og er spesielt utvalgt; det er ingen krav til et moralsk godt liv – man kan jo bare be om tilgivelse dersom man gjør noe galt; religioner gir makt og posisjon til personer som ønsker å bestemme over andre. Noe sitater som illustrerer noe av dette: «Se blomstene på marken, de er vakrere enn selv kong Salomo i all sin prakt, og de arbeider ikke …. samle eder ikke skatter på jorden …. det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme igjennom et nåløye … tilgivelse er den største nådegave … mange er kallet men få er utvalgt». 

Så til det som er mitt viktigste poeng: dersom Valliant/Fahy har rett så skapte romerne kristendommen som et middel for å slå ned eller i hvert fall svekke jødenes motstand mot romersk overherredømme. Denne kampanjen, for å kalle den det, begynte med Paulus, men var mest intens mens Vespasian var keiser. (Som nevnt, Paulus døde i år 67, Vespasian var keiser fra 69 til 79.) Kristendommen ble etter hvert en stadig sterkere kraft i Romerriket, Konstantin (keiser fra 306 til 337) konverterte Romerriket til kristendommen, mens Theodosius, som var keiser fra 379, ble kristen når han ble keiser og han gjorde kristendommen til statsreligion.

Men hva skjedde med Romerriket? Som kjent gikk det nedenom og hjem. «I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest [altså Rom] sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.» (sitat fra mennesket.net)   

Det er én essensiell årsak til at Romerriket brøt sammen, og den som først skrev om dette på en måte som fikk betydelig innflydelse var historikeren Edward Gibbon. I sitt klassiske verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (første bind av dette verket kom ut i 1776), fastslo at den essensielle årsaken til Romrrikets fall var kristendommen.    

De verdier som kristendommen står for fikk stor utbredelse og oppslutning i Romerriket, og når slike verdier – selvoppofrelse, dyrkelse av fattigdom, tilgivelse fremfor rettferdighet, motstand mot velstand og suksess, irrasjonalitet – står sterkt i en kultur er det ikke mulig hverken å forsvare eller å opprettholde et sivilisert, velstående og trygt samfunn. Det som skjedde var at romerne (dersom Valliant/Fahy har rett) dyrket frem en ideologi som var ment å styrke deres eget rike ved å svekke en fiende, men verdiene i denne ideologien var slik at de fikk stor oppslutning og i løpet av en periode på noen hundre år ødela det egne riket som ideologien var ment å beskytte. Dette skjedde fordi de som skapte denne ideologien ikke forsto hvor kraftig slike ideer kunne være i en kultur som den romerske.

Det heter at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det finnes et tydelig eksempel på at denne type tabbe er gjentatt i moderne tid  – selv om det vel ikke er helt passende å bruke ordet «tabbe» om en plan som hadde som mål å forsvare et verdensrike og som hadde som resultat at det egne riket brøt sammen og gikk i oppløsning. Den tabben vi tenker på er USAs støtte til muslimer som kjempet imot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. USA var sterkt imot Sovjets spredning av kommunismen, og etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan for å styrke landets kommunistiske regime, ga USA omfattende militær og økonomisk støtte til muslimske grupper som kjempet imot Sovjet.       

Wikipedia: «28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjetinspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk. En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.»

Det som skjedde var at USA støttet en religiøs bevegelse, og formålet var å svekke en fiende, Sovjet. Dette begynte som Wikipedia nevner under president Carter, og fortsatte i større grad under president Reagan. Men denne religiøse bevegelsen er egentlig en langt større fiende av sivilisasjon og velstand og fred og frihet enn Sovjets kommunisme noen gang var. Dette har også vist seg klart i ettertid.   

Den USA-støttede bevegelsen klarte å vinne krigen mot Sovjet i Afghanistan. Den fikk da blod på tann, den fikk økt oppslutning, den fikk økt prestisje, og fører nå en lav-intensiv krig mot USA og Vesten; denne bevegelsens fiende var ikke bare kommunismen, dens fiende er all sekularitet, først og fremst den store satan, USA. 

Dersom man formulerer det litt sterkt kan man si at USA dyrket frem en religiøs bevegelse med det formål å svekke en fiende (Sovjet), og at resultatet ble at denne bevegelsen ble så sterk at den er blitt en fiende som nå fører krig mot USA. (Skal man diskutere dette tema i sin fulle bredde burde man også ta med forholdet mellom USAs og dets alliansepartner Saudi-Arabia, som er et islamistisk fyrtårn.)

Det som har skjedd essensielt sett er at velstående og siviliserte riker som USA og dets forgjenger Rom hadde fiender som de ønsket å svekke. For å svekke fienden la de planer om å dyrke frem religiøse bevegelser. Resultatet ble at de ideologiene de dyrket frem ble så sterke at det ene riket ble ødelagt og at det andre har fått store problemer, problemer som i verste fall kan endre med at USA går samme vei som Rom.

Det som burde være lærdommen her er at irrasjonelle ideologier som dyrker ønsketenkning, selvoppofrelse, motstand mot velstand, etc., kan få stor oppslutning i kulturer hvor rasjonelle ideer står svakt. Å dyrke frem irrasjonelle ideer er å leke med ilden, bokstavelig talt. Det gikk galt for Rom. Det gjenstår å se hva som vil skje med Vesten og USA.       

Avslutningsvis om boken og dens tests. Valliant/Fahy har trukket frem en imponerende mengde fakta som sterkt belyser kristendommens opprinnelse og hvordan den kunne få så stor innflydelse i Romerriket. Bare av den grunn er boken viktig. Men hva med tesen om at, som bokens tittel formulerer det: kristendommen ble skapt av Roms elite for å avvæpne plagsomme opprørere. 

Hvis Valliant/Fahy har rett så var det omtrent noe slikt som skjedde i et kontor i Roms meget sofistikerte etterretningstjeneste omkring år 60: En tjenestemann oppsummerer situasjonen: «Disse jødene er plagsomme. De vil ikke respektere gudene våre, de vil ikke betale skatt, de gjør opprør og når vi har slått ned et opprør går det ikke lange tiden før de igjen er klare til en nytt opprør. Hva skal vi gjøre for å få slutt på dette? Vi har mistet mange gode soldater. Hva skal vi gjøre for å sikre fred og ro og ordnede forhold?». En kreativ tjenestemann kommer med følgende forslag: «Jødene har ikke vunnet ennå, og vi har hittil klart å slå ned alle opprør. Men de venter på en krigerkonge, en som ifølge spådommer i jødenes hellige skrifter skal komme og kaste oss ut og gi jødene deres selvstendighet tilbake. Men la oss prøve følgende: La oss sende ut noen agenter og lage noen skrifter som sier at den jødiske predikanten Jesus, som ble henrettet for 35 år siden, var denne Messias, og hans mål ikke ver en noen politisk frigjøring, hans mål var en indre, åndelig, frigjøring, og han oppfordret alle til å betale sin skatt og adlyde de myndigheter man hadde over seg». 

Jeg synes ikke det virker sannsynlig at noe slikt skjedde. Jeg finner det langt mer sannsynlig at noen hektet seg på Jesu budskap (et budskap som før Sauls omvendelse og før evangeliene ble skrevet  var meget tynt), og laget en ideologi ut av dette. Det som ble det kristne budskap ble egentlig laget av Saul/Paulus, som var romer, og av de velutdannede evangelieforfatterne, som smeltet Paulus ideer sammen med de nyplatonske ideene hos Plotin og Senecas stoiske filosofi. Nei, denne ideologien støttet ikke opprør mot Rom, men etter mitt syn har ikke Valliant/Fahy begrunnet hinsides all rimelig tvil at det var romerne som skapte kristendommen i et forsøk på ødelegge jødene opprørstrang. Men de har trukket frem en enorm mengde bevismateriale som gir et langt tydeligere bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tidligere var kjent. Ja, denne ideolgien førte til at jødenes kamp mot Rom ble svekket, men det betyr ikke at den ble laget av Roms ledere for å svekke jødenes kamp mot Rom.                

 

 

 

 

 

 

James S. Valliant, Warren Fahy: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity, Crossroad Press 2018

https://www.amazon.co.uk/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615/ref=sr_1_1?keywords=valliant+james&qid=1564989702&s=gateway&sr=8-1

https://vegmar.wordpress.com/2015/06/17/ny-bok-krig-fred-religion-og-politikk/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig

https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_mytologi

https://www.amazon.co.uk/dp/0141022965?_encoding=UTF8&isInIframe=0&n=266239&ref_=dp_proddesc_0&s=books&showDetailProductDesc=1#product-description_feature_div

https://www.mennesket.net/eldre-historie/antikken/vestromerrikets-kollaps/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_afghansk-sovjetiske_krig

Bilbranner forekommer nå så ofte at mainstreammedia ikke lenger kan ignorere dem.  Ett av mange ferske eksempler er å finne her:

https://www.dagbladet.no/studio/nyhetsstudio/5?post=16509

Siden slike forferdelige hendelser nå er blitt så vanlige publiserer vi omigjen en kommentar vi skrev høsten 2011:

En personbil er en fin ting. Den er et stort gode for den som eier den, eieren kan enkelt reise fra dør til dør dit han skal uten å vente på (ofte forsinkede og/eller overfylte) busser og tog, det er enkelt å ta med det man trenger av bagasje, det er enkelt å handle, det er enkelt å bringe barn til barnehaven, det er enkelt å reise på ferie, osv.

(At bensinen er dyr pga de store avgiftene, at myndighetene for noen år siden oppfordret folk til å stase på dieselbiler av hensyn til klimaet og nå snakker om å legge begrensninger på bruk av dieselbiler fordi de forurenser, at veinettet har for dårlig kapasitet, og at de som bruker bil årlig betaler flere titalls milliarder mer til det offentlige i skatter og avgifter enn det som brukes på vei og andre tiltak som kommer bilistene til gode skal vi ikke si noe om. Ja, bilen forurenser, men dette er et problem som stadig blir mindre pga. den teknologiske utvikling.)

Personbilen er altså en fin og nyttig ting. Den representerer individualisme, den representerer velstand, den representerer teknologi, sivilisasjon, vitenskap og frihet, som alle er store verdier.

Men det er enkelte som ikke liker disse verdiene. Disse er da naturlig nok også motstandere av privatbilen. Denne motstanden gir seg en rekke utslag: alt fra det å bære buttons med teksten ”Bilfri by” til å gå inn for å legge restriksjoner på alt som har med bil å gjøre: la parkeringsavgifter være høye, bevisst holde igjen på veiutbygging, ikke bygge tilstrekkelig med parkeringsplasser, osv.

Et trinn i den økende motstanden mot bilen og alt den symboliserer, er det økende antall bilbranner.

Vi siterer en artikkel fra document.no (den er fra februar i år, men antall bilbranner har ikke avtatt siden da): ”Bilbranner begynner å bli vanlig i Oslo

Nok en gang har en bil stått i lys lue i Oslo. Denne gangen i et garasjeanlegg på Vestli. Heldigvis kom ingen til skade under brannen, som også førte til at bilen eksploderte. Det er Akers Avis (www.groruddalen.no ) som melder dette 9.februar.

Det ble svært dramatisk da en personbil sto i full fyr og flamme i et garasjeanlegg i Ragnhild Schibbyes på Vestli. Bilen eksploderte, men ingen personer kom til skade.

Et raskt søk på internett rundt bilbranner og branner i garasjeanlegg, viser at det er mange biler har stått i lys lue det siste året. Var det bilbranner like ofte hvis vi ser noen år tilbake i tid? Og hvorfor brenner bilene? …” (sitat slutt).

Kan det være tekniske feil som gjør at bilene tar fyr? En ekspert vi har snakket med svarte Nei på dette, og det samme sier politiet i en artikkel i Dagbladet: ”– Vi mistenker at alle brannene er påsatt, bar ild er brannårsaken og det er ingen andre naturlige brannårsaker, sier Terje Dahl, politiførstebetjent og leder av branngruppa ved Oslo politidistrikt” (sitat slutt).

Det må være forferdelig å komme ut om morgenen og ha tenkt å kjøre til jobben som vanlig og så oppdage at den bilen man er glad i står der som et utbrent vrak. Ja, man får nok en god del igjen på forsikringen, men dette gjør jo at alles forsikringspremier blir dyrere. Men det er en stor jobb å ordne opp med alt det praktiske som må til før at man er ferdig og man igjen har en brukbar bil.

Vi vet ikke hvem som kan stå bak disse bilbrannene. Vi forstår også at slike saker kan være vanskelige å etterforske. Om en person vandrer gatelangs og slår ut vinduet på en tilfeldig bil han passerer og kaster inn en Molotovcocktail – en slik sak må være nærmest mulig å etterforske.

Men det som er ille er at misnøyen med bilen og det den symboliserer og de verdier den representerer er så sterk og så utbredt at det resulterer i at det settes fyr på kanskje flere biler hver uke bare i Oslo. (En tilsvarende utvikling har man sett i en rekke store byer i utlandet. Både i Frankrike og i Tyskland og i Sverige skjer slike ting i stadig større omfang.)

Som sagt, vi vet ikke hvem som står bak, og vi vil ikke spekulere. Vi vil bare si at dette er en forferdelig utvikling og vi håper at den snart vil ta slutt. Bilen er et stort gode, og når et så stort gode blir utsatt for stadige angrep, og at disse fortsetter og øker i omfang, er dette et tegn på at noe er alvorlig galt i kulturen.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på stemdlf.no 12/10-2011: http://www.stemdlf.no/node/5007/

 

Som samfunnsmodell har velferdsstaten praktisk talt universell oppslutning; f.eks er alle norske partier unntatt ett (Liberalistene) sterke tilhengere av den. Og hvis man ikke tenker godt etter kan det se ut som om velferdsstaten er en god modell: den innebærer at staten skal sikre alle borgere tilgang til det som regnes som nødvendige tjenester som barnehager og skole, helsetilbud, pensjoner og trygder, mm., dvs. at også de som ikke selv kan betale for tjenester på disse områdene skal ha tilgang til dem. I tillegg til denne type tilbud kommer statlige ordninger som sikrer at det finnes alt fra infrastruktur og forskning, parker og uberørt natur, fritids- og kulturtilbud, osv. Staten betaler helt eller delvis for alt dette, men man må ikke glemme at dersom staten betaler for noe så er det egentlig skattebetalerne som tvinges til å betale for det. I tillegg til de statlige tilbudene finnes det i velferdsstaten omfattende reguleringer av alt som skjer i næringslivet; det finnes bestemmelser om lønn og om arbeidstid, enkelte typer bedrifter må ha tillatelse fra staten for å kunne operere, det finnes regler om når butikker kan holde åpent og når de kan selge øl, det finnes bestemmelser om typer utdannelse som kreves i bestemte yrker, mm.

Alt dette betales altså ved at alle borgere betaler en andel av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. Dette er ordnet slik at de som har mest betaler mer enn de andre, skatten er altså progressiv. Det er også slik at enkelte typer egenbetaling for tilbud som det offentlige leverer er lavere for de med små inntekter.

Man kommer iblant over uttrykk av typen «slå ring om velferdsstaten», noe som er litt pussig siden alle store partier, og alle andre store aktører som aviser, NGOer, intellektuelle, etc., er tilhengere av velferdsstaten, og ingen store aktører er imot den.

En av grunnene til at velferdsstaten har mange tilhengere er at mange tror at den eneste måte å bekjempe fattigdom på er å ha statlige tiltak og reguleringer som har som mål å hjelpe de fattige. Det er derfor det finnes slike ting som bestemmelser om minstelønn, som innebærer at det er forbudt å betale en lavere lønn enn det som staten har bestemt må til for at man skal få en rimelig materiell levestandard; gratis tilbud fra det offentlige mht. skole, helse, og trygder/pensjoner. Sannheten er at selv om slike tilbud kan ha en god effekt på kort sikt vil de alltid være ødeleggende for alle på lang sikt: incentivene i et slikt system, både for de som er mottakere av ordningene, de som forvalter ordningene (byråkratene), og de som skaper ordningene (politikerne), er slik at de reelt sett straffer de mest produktive og belønner de som er mindre produktive eller de som ikke er produktive i det hele tatt. Et slikt system vil derfor på sikt ødelegge velstanden siden produksjon ikke bare er en uunngåelig forutsetning for velstand, produksjon ER velstand.

Det er denne utviklingen – et forfall i velstand – vi nå ser tydelig tegn på i alle velferdsstater: i land som Hellas, Sverige, Tyskland, og USA er problemene mest tydelige. I disse landene ser man økende skatter, økende statsgjeld, økende kriminalitet, synkende kvalitet på de offentlige tilbud innen helse, skole og pensjoner, synkende kunnskapsnivå hos de som går ut av skoleverket både etter korte og lange «utdannelser», innskrenkninger i ytringsfriheten, og for mange en synkende levestandard. Alt dette er uunngåelige følger av de ordninger som er innført og som altså er integrerte bestanddeler av velferdsstaten. (La oss skyte inn at problemene som finnes i velferdsstatene ikke er de samme i alle land; ulike land har valgt noe ulike løyper, og derfor er ikke alle kommet like langt mot avgrunnen: Sverige er kanskje lengst frem mht. økende kriminalitet, mens Hellas er lengst frem mht. statsgjeld og arbeidsløshet blant unge. La oss også nevne at enkelte påstår at problemene i f.eks. England, Tyskland og Sverige skyldes innvandring. Dette er feil. Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor).

Velferdsstaten, som man kan si er innført for å hjelpe de svake til en bedre levestandard, vil altså over tid redusere levestandarden for alle – og ikke bare det, den vil føre til kolossale problemer som rammer de aller fleste: utbredt fattigdom, stor kriminalitet, endog sult.

Det er et godt formål å ville hjelpe de minst produktive til en bedre levestandard, men den eneste måten å gjøre dette på er å sørge for at velstanden i samfunnet som helhet øker. Dette kan kun skje ved akkumulering av kapital. Slik akkumulering av kapital gjør alle mer produktive, og derfor vil velstanden stige, og over tid vil dette komme alle til gode. Slik kapitalakkumulering er kun mulig i et samfunn hvor det er full respekt for eiendomsretten og full frihandel – dvs. slik velstandsøkning, som vil være kontinuerlig over tid, er kun mulig i et fullstendig kapitalistisk samfunn, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å sikre borgernes frihet, og hvor alt ellers er fritt. Dette betyr at staten skal drive politiet, rettsapparatet og det militære, og at næringslivet er fritt og uregulert. Staten skal da altså ikke drive skoler eller helsetilbud eller pensjons- og trygdesystemer.

Man ser jo også klart av historien at jo friere et land er, jo større er velstanden, og man ser at dersom et land begynner å regulere økonomien og å innføre statlige gratistilbud til befolkningen, da øker fattigdommen. (Det aller siste eksempelet på dette er Venezuela.) Hvorfor er det slik at statlige gratistilbud etter noen tid fører til økt fattigdom? Fordi statlige gratistilbud nødvendigvis innebærer at motivasjonen for å jobbe produktivt blir redusert: slike gratistilbud fungerer reelt slik at staten tar penger fra de produktive og gir til de mindre produktive. De som jobber produktivt får da lavere nettolønn pga. økende skatter og avgifter, og de som ikke jobber så produktivt kan leve helt eller delvis på statlige støtteordninger eller i en statlig jobb med lave krav til produktiv innsats. At produktiviteten da synker burde ikke overraske noen.

Nedenfor er en liten liste over noen av de mange argumentene mot velferdsstaten, dvs. argumenter som viser at velferdsstaten er et uegnet system dersom målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand:

Velferdsstaten styres av valgte politikere. De som blir valgt er da de som er dyktige til å drive valgkamp. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være dyktig til å drive valgkamp og å drive skoler, sykehus og trygde- og pensjonsordninger.

For å bli valgt må politikere stadig love mer og mer. Disse løftene koster penger, og derfor må statens utgifter i en velferdsstat hele tiden øke. Det er i hovedsak tre måter staten kan skaffe penger for å dekke disse utgiftene: den kan øke skatter og avgifter, den kan ta opp lån, og den kan gjøre det ved å gjøre pengene mindre verd (inflasjon).

I alle velferdsstater har skattenivået økt jevnlig, alle velferdsstater har enorm gjeld, og alle har opplevd kolossal inflasjon.

Eksempler fra Norge: Statsbudsjettets utgifter: 2005: 655 mrd kr, 2008: 848 mrd kr, 2019: 1377 mrd kr.

Alle velferdsstater har stor statsgjeld, dog ikke Norge. Men dersom man ta hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser viser det seg at også Norge har gjeld. Det følgende er fra en side som Finansdepartementet står bak: «Selv om vi sparer, er ikke fondet [oljefondet] på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Inflasjon: Kronen i 2019 er verd kun 3 % av den verdien den hadde før annen verdenskrig, dvs. en verdireduksjon på 97 %.

Inflasjon er skadelig på en rekke måter: den gjør det mindre attraktivt å spare fordi de oppsparte midlene stadig synker i verdi og derfor har den også det resultat at bankene får mindre midler å låne ut. Inflasjon gjør det også mer fristende å låne siden inflasjonen sørger for at det over tid blir lettere å betale tilbake det man har lånt siden pengene altså synker i verdi. Dette påvirker igjen rentenivået. Kombinasjonen av disse to effektene gjør at låne- og spare-markedet blir skjevt. Inflasjon gjør også at langtidsplanleggingen i økonomien blir vanskeligere siden aktørene ikke kan være sikre på hva pengene er verd om fem eller ti år, noe som fører til at aktiviteten i økonomien blir mer kortsiktig.

(Nå mener mange av de økonomer som slutter opp om de siste tiårs populære økonomiske teorier at staten må finjustere inflasjon og rentenivå for å holde arbeidsløsheten lav, men dette er en forestilling som er bygget på gale økonomiske teorier.)

Prismekanismen (=markedsmekanismen) allokerer ressurser i samsvar med alle de involvertes frivillige valg; prismekanismen er summen av alle de involvertes frivillige valg og preferanser. I en regulert økonomi er denne mekanismen satt ut av spill, og da blir resultatet totalt sett mindre optimalt.

Når prismekanismen settes ut av spill, noe som gjøres med statlige reguleringer, må det innføres en annen ordning for å allokere ressurser. Det organ, om man kan kalle det det, som allokerer ressurser i en regulert økonomi er byråkratiet. Byråkratiet består av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som altså utfører et arbeid som ikke bare er helt uproduktivt, det reduserer produktiviteten. Hadde disse menneskene hatt produktive jobber ville de kunnet bidratt til verdiskapningen og da gjort verdiskapningen større.

At det finnes offentlige organer og instanser som skal ta viktige avgjørelser som kan angå mange menneskers liv på positive og/eller negative måter åpner for korrupsjon, dvs. at tjenestemenn bestikkes av personer som har saker til behandling og som ønsker et bestemt vedtak. Korrupsjon viser seg også i at venner og slektninger av personer med viktige posisjoner i politikken eller i byråkratiet iblant blir ansatt etter prosedyrer som ikke helt er i samsvar med intensjonene bak det omfattende og detaljerte regelverket som selvsagt finnes.

Eksempel: «Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at [byrådsleder Raymond] Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten. «Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst. Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.»

https://www.document.no/2018/10/04/ny-skandale-i-oslo-kommune-denne-gang-med-raymonds-bror/

I en regulert økonomi vil det alltid oppstå uventede negative resultater av reguleringene. I en velferdsstat er løsningen på slike problemer alltid å innføre flere nye reguleringer, eller å presisere gjeldende reguleringer. Derfor vil lovverket alltid bli mer omfattende og mer komplisert, det vil utarbeides flere forskrifter og rundskriv som presiserer hva lovverket egentlig sier, og det vil bli stadig flere byråkrater. Dette gjør det stadig mer komplisert å drive næringsvirksomhet, og mindre bedrifter med få ressurser vil få problemer med å overleve.

De produktive liker som regel ikke å forholde seg til unødvendige lover og regler, og de vil derfor søke seg over til bransjer som er mindre regulerte, eller til land som er mindre regulerte. Dette velkjente fenomenet kalles «brain drain»., og er med på å redusere produktiviteten.

Vi skyter inn her at ikke alle lover er unødvendige; de lover som beskytter eiendomsretten og den enkeltes frihet er nødvendige. De lover som krenker frihet er skadelige, og kan med rette betegnes som ulover, og vi slutter oss til følgende fra Frostatingsloven: «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I en velferdsstat vil skattesystemet ble mer og mer komplisert, og mange av de som har betydelige inntekter vil derfor drive omfattende skatteplanlegging for å redusere sin skattebyrde. Svært mye ressurser går med til dette, et arbeid som er et stort gode for de som holder på med det (de får jo beholde mer av de pengene de har tjent), men som er fullstendig uproduktivt.

Ellers lovlydige mennesker vil også bli fristet til å begå ulovligheter – for å redusere sin skattebyrde eller for å utnytte statlige støtteordninger som egentlig ikke omfatter dem. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fifflare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk».

Det blir også stadig mer juks med de stadig mer omfattende støtteordningene. Eksempel: Oslo katolske bispedømme ble dømt for bedrageri i en sak om medlemsjuks. Bispedømmet ble ilagt en foretaksbot på 2 millioner kroner. De anket, men fikk ikke medhold i ønsket om å oppheve Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statstilskudd.

Høye skatter og omfattende regelverk for alle bedrifter og praktisk talt all produktiv virksomhet gjør at noen vil unnslippe dette ved å jobbe svart. Svart arbeid ansees med rette som et stort problem, men den løsningen som alle tror på – flere kontroller, flere godkjennelsesordninger – vil bare gjøre problemet større. Det som er den reelle løsningen er å redusere skatter og avgifter og å fjerne reguleringer.

Vanligvis sparer man for å ha litt i bakhold dersom man skulle komme i en vanskelig økonomisk situasjon. I velferdsstaten er dette ikke nødvendig; kommer man i en vanskelig økonomisk situasjon får man hjelp fra det offentlige. Dette reduserer sparingen i samfunnet, noe som reduserer den mengde kapital bankene kan låne ut. Dette reduserer  kapitalakkumulasjonen, og siden kapitalakkumulasjon er eneste vei til økende velstand reduserer dette velstandsveksten.

Ordninger som statlig subsidierte lån til utdanningssøkende fører til slike ting som at det bli for mange akademikere. Ja, mange vil sette pris på å ha en lang utdannelse, men hvis man ser dette fra et perspektiv som handler om en god utnyttelse av de samlede ressurser i et samfunn, så er dette ikke en optimal ressursutnyttelse. Mange av disse langtidsutdannede vil heller ikke få et produktivt arbeid som er i samsvar med den utdannelsen de har tatt.

I et fritt samfunn blir de belønnet som tilfredsstiller andres ønsker og behov. I en velferdsstat belønnes de som best klarer å sno seg i og utnytte jungelen av statlige reguleringer og støtteordninger.

I en velferdsstat er staten en tung aktør i viktige områder som skole, helse, trygder, og pensjoner. Men staten har også en legitim oppgave som innebærer at den skal være regelgiver/lovgiver og dommer. Dersom man får problemer i forhold til en av disse viktige områdene og må gå rettens vei for å løse dem, vil man ha staten både som motpart og som dommer.

I en velferdsstat har det offentlige tatt på seg en rekke konkrete oppgaver., f.eks. å drive skoler, svømmehaller, museer, sykehus. Disse må jevnlig vedlikeholdes, men det virker som om politikerne ikke er så opptatt av å bevilge penger til slikt vedlikehold, og derfor er det på disse områdene et kolossalt forfall med et stort behov for midler til vedlikehold. Dette etterslepet, som det kalles, er enormt:

«Stort etterslep på vedlikehold ved vann- og avløpsanlegg. Vedlikeholdsetterslepet ved norske vann- og avløpsanlegg beregnes til 390 milliarder kroner.

https://kommunal-rapport.no/2019/06/stort-vedlikeholdsetterslep-ved-norske-vann-og-avlopsanlegg

«Vi liker å sole oss i glansen av titler som «Verdens rikeste land» og «Verdens beste land å bo i», så hvordan har det seg at vi er et av de dårligste landene i Europa når det kommer til vedlikehold av offentlig eiendom?»

https://www.ifi.no/etterslep-til-ettertanke

«– Norske tog trenger 25 nye tog i året så langt vi kan se. Nå haster det å komme i gang med ny stor togkontrakt, sier direktør Øystein Risan i Norske tog, som eier og forvalter tog for utleie til persontogoperatører i Norge. – Det er kritisk. Vi er utsolgt, vi har ikke mer å gå på. Gamle tog betyr lavere pålitelighet. Det vil si mer forsinkelser og innstillinger, sier Risan til NRK. Han sier han trenger 3 milliarder kroner årlig til å investere i nye tog».

https://www.dn.no/samferdsel/oystein-risan/jon-georg-dale/nsb/etterslep-i-vedlikehold-kan-fore-til-togkrise-for-norske-passasjerer/2-1-582670

Hvorfor er politikere ikke spesielt opptatt av å drive vedlikehold av det som det offentlige eier? Kanskje fordi de foretrekker å bevilge penger til nye prosjekter: det er nye prosjekter som gir medieomtale; det er ikke mye omtale å hente på å vedlikeholde skoler og museer og svømmehaller og sykehus.   

Under ordninger med minstelønn, dvs. forbud mot å ansette folk til en lønn som er lavere enn et visst beløp som er bestemt av staten., vil de som har en produktiv innsats som er mindre verd enn dette beløpet, ikke komme inn på arbeidsmarkedet. Det vil da ikke få arbeidstrening, de vil ikke lære seg ferdigheter som gjør at de kan bli mer verd, og de vil ikke kunne avansere til jobber som har høyere lønn – i stedet havner de på trygd fra det offentlige.

Det innføres regler som har som mål å sikre ansettelsen til de som er ansatt (f.eks. i form av beskyttelse mot oppsigelse). Dette er det samme som å gjøre det vanskeligere å ansette folk. Enkelte arbeidsgivere velger da å ansette folk i stillinger som i mindre grad er omfattet av disse reguleringene, f.eks. i deltidsstillinger. Mange synes at det er et problem at så mange arbeidstagere ikke får fulle stillinger, men få forstår årsaken, som altså er den byrden offentlige reguleringer utgjør:      

«– Deltidsstillinger i helsesektoren et stort nasjonalt problem. Kun tre av ti ansatte i pleie- og omsorgssektoren i Norge jobber i full stilling. – Uakseptabelt, mener politiker. – Vi kan ikke ha det sånn i en moderne, fremtidsrettet kommune. Spesielt ikke i en sektor som er så viktig for å løse fremtidens velferdsutfordringer, sier Arbeiderparti-politiker Ida Pinnerød til NRK. I norsk kommunesektor jobber over halvparten av de ansatte deltid, og i pleie- og omsorgssektoren gjelder dette nær 70 prosent.» 

https://www.nrk.no/nordland/vil-bekjempe-uonsket-deltid-1.11786958

I en velferdsstat har alle med fast, lovlig opphold krav på å bli forsørget på skattebetalernes regning dersom de ikke kan/vil forsørge seg selv. Enkelte politikere forstår da at innvandring kan bli et problem, og har innført begrensninger på innvandring, noe som innebærer at det kan bli vanskelig å innvandre til landet. Enkelte vil da forsøke å komme til landet utenom de lovlige kanaler, og disse vil da ha et ulovlig opphold. Disse menneskene faller utenom alle vanlige ordninger: de kan f.eks. ikke jobbe i en vanlig jobb som følger vanlige regler for arbeidstid, oppsigelsebetingelser, tarifflønn, etc. De kan heller ikke gå til politiet dersom de blir utsatt for noe kriminelt; gjør de det vil de risikere å bli deportert.

Det er også slik at de som kommer på lovlig vis må ha tillatelse av myndighetene dersom de skal jobbe, de må ha «arbeidstillatelse». Smak på det ordet – «arbeidstillatelse» –  man må altså ha tillatelse av myndighetene for å jobbe for å tjene til livets opphold. Dette er bare grotesk!

Politikerne vedtar stadig nye lover, eller ulover, og politi og rettsapparat vil da redusere sin innsats overfor reell kriminalitet. Dette er en medvirkende effekt til økt kriminalitet. 

«I Lund i Skåne brennes det nå biler oftere enn annenhver dag. Likevel er ikke en eneste gjerningsmann mistenkt eller pågrepet. Nå konstaterer politiet at man ikke kan stanse denne kriminaliteten …».

https://resett.no/2019/07/27/svensk-politi-kapitulerer-i-kampen-mot-bilbrannene-oppfordrer-allmuen-til-a-spane-for-seg/

I en velferdsstat er det omfattende offentlig støtte til alt intellektuelt liv: det er statlige ordninger som støtter kunstgallerier, teatre, bokutgivelser, aviser, forskning, mm. Politikere bevilger penger til disse områdene, og det er byråkrater som bestemmer hvilke  prosjekter/teatre/aviser/tenketanker/bøker/etc. som skal få støtte. Dette innebærer naturligvis at de kunstnere og forskere og presseorganer som støtter opp om statens ideologi og statens politikk vil få støtte, og at reell opposisjon ikke vil få støtte. Dette innebærer en ensretting av alt intellektuelt liv.

En av de fundamentale grunnprinsipper som ligger som basis for velferdsstaten er ansvarsløshet/ansvarsfraskrivelse. Dvs. alle skal ha medansvar for alle andre (ved å bidra med en viss andel av sin inntekt til fellesskapet), men ingen skal ha ansvar for seg selv (ved å være forpliktet til å ta ansvar for seg og sine valg, f.eks. ved å forsørge seg selv og sin familie). En implikasjon av denne ansvarsløsheten, som velferdsstaten både bygger på og reellt sett oppmuntrer, er at dersom det går galt vil staten ordne opp – det står jo en jungel av støtteordninger klar til å ta seg av og hjelpe den som feiler.

På den annen side viser det seg ofte at når man trenger hjelp så kan det by på problemer. Man finner en rekke oppslag av denne typen: 

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Et element av denne ansvarsløsheten er at kriminalitet ikke blir strengt straffet, og enhver burde forstå at dette igjen fører til økt kriminalitet. 

Som vi nevnte over er det enkelte som hevder at innvandring fører til store problemer. Dette er feil. Det som fører til den type problemer som innvandrings-kritikere legger vekt på er to ting:  1)Ettergivenhet overfor kriminalitet (en liten andel av innvandrere er kriminelle, og disse får i enkelte presseorganer stor oppmerksomhet), og 2)ordninger i velferdsstaten som innebærer at innvandrere som kommer til velferdsstater og får lovlig opphold automatisk får kost og losji og utdannelse, mm. på skattebetalernes regning. Kostnaden ved dette er ikke ubetydelig.

«– Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU. – Forskjellen på 9,5 millioner kroner motsvares i betydelig grad av at det offentlige har nettoutgifter på til sammen 5,4 millioner kroner fram til 25 år for en gutt som blir født i Norge, heter det videre. – Totalt sett over den delen av livsløpet en er bosatt i Norge, er forskjellen i de samlede offentlige nettoutgiftene mellom mannlige innvandrere og menn født i Norge anslått til 4 millioner kroner.»

https://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer?fb_comment_id=1744818262198649_1744835618863580

Og et eksempel fra Sverige: «Svenske Uffe … fra Stockholms-øya Lidingö er frustrert. Over telefon fikk han fredag beskjed fra kommunen om at han og hans to sønner må flytte fra den kommunale boligen de leier. Årsaken er at en flyktningfamilie som nylig kom til Sverige skal overta villaen, skriver nettavisen Mitt i Lidingö.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/familie-kastes-ut-av-bolig-fordi-flyktninger-ma-ha-huset/3423230252.html

Enkelte har beskrevet velferdsstaten som et spleiselag, dvs. at man betaler noe inn og får noe ut. Men de som kommer som innvandrere får noe ut uten å ha betalt noe inn. Mange oppfatter dette som urettferdig.

Som nevnt har man i velferdsstaten rett til å benytte gratistilbud innen skole og helse (i noen tilfeller må man betale mindre egenandeler), men disse tilbudene er da betalt via skatter og avgifter. Men dersom man ønsker et skoletilbud til sine barn med et annet pedagogisk opplegg enn det som staten har valgt, eller et alternativt tilbud innen helse, må man betale for dette fullt ut selv, noe som betyr at da må man betale dobbelt opp – man må via skatter og avgifte betale for det offentlige tilbudet man ikke benytter, og så må man betale fullt ut av sin nettolønn for det tilbudet man benytter.     

Vi har gitt et lite utvalg eksempler på uheldige/skadelige elementer i velferdsstaten. Disse burde tydelig vise at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og dyrker frem egenskaper som på sikt er skadelige. Det finnes en rekke eksempler på dette i dagens velferdsstater, noe alle avislesere blir jevnlig oppdatert på – men det ser ut til at det er vanskelig å trekke en logisk konklusjon fra alle disse eksemplene; til tross for den store daglige dose av eksempler som viser at velferdsstaten ikke fungerer så lever velferdsstaten som et ideal i beste velgående. Men i virkelighetens verden er det tydelig at den ikke kan fungere; den er et ideal som ikke kan gjennomføres, dette fordi den er basert på fantasi og ønsketenkning og ikke på fakta og logikk. 

Man kan da spørre om hvordan det vil ende. Antagelig slik: inflasjonen blir sterkere og alt blir dyrere. Skatter og avgifter øker. Nettolønningene blir mindre. Tilbudene fra det offentlige blir dårligere (lavere kvalitet og lengre ventetid/køer). Det blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet. Forfallet i skolen fortsetter. Det blir flere ulykker fordi kvaliteten på alt fra biler og busser og tog og maskiner og apparater til de som utvikler og produserer lager og opererer dem blir dårligere. Det blir mer mobbing og mer kriminalitet, dvs. sannsynligheten for å bli trakassert eller ranet eller overfalt eller utsatt for innbrudd øker. Politet og rettsapparatet er til liten hjelp. Bygninger forfaller. Det blir mer søppel og mer tagging overalt. Enkelte varer er ikke å finne i butikkene. Osv. Dette er uunngåelige resultater av en samfunnsmodell som dessverre har nærmest universell oppslutning.

Uttrykket «Verden vil bedras» ble ifølge SNL skapt for noen hundre år siden, og sannere ord er sjelden sagt. Det er også all grunn til å tro at dette uttrykket godt kunne ha vært tatt i bruk lenge før det oppstod; lurendreiere og svindlere har vel alltid eksistert, og at de har funnet folk som har vært svært lette å lure er også et tragisk faktum.   

Uttrykket er som regel brukt i det vi kan kalle små sammenhenger, men passer også dessverre svært godt i enkelte store sammenhenger, og vi skal kort se på noen slike store bedrag, bedrag som er så store at de fører til katastrofale konsekvenser for millioner av mennesker. Felles for alle, både for de små og de store bedrag, er at de som lar seg lure enten ignorerer fakta, fakta de burde ha undersøkt før de tok viktige beslutninger; eller at de later som om produkter av oppspinn og fantasi uten forankring i fakta er virkelig eksisterende fakta; eller bare følger strømmen uten å tenke selv. 

Man kan lure på hvorfor så mange lar seg lure, og det er mange elementer som må tas hensyn til dersom man skal forsøke å besvare dette spørsmålet: Noe av det man blir fortalt som barn og som man da tror er sant vil ved nærmere undersøkelser vise seg å være usant, men oppfatninger og meninger som er dannet tidlig i livet kan være vanskelig å endre når man blir voksen og skal/må/bør tenke selv. Man kan også tro på noe som ikke er sant fordi mange andre tror på det samme, og da kan det være vanskelig å stå mer eller mindre alene med meninger som praktisk talt alle andre er sterkt uenige i. Karismatiske personer som søker makt kan være dyktige til å få andre til å følge seg nesten bare i kraft av sin personlighet, og de kan bygge opp store tilhengerskarer basert på meninger som reellt sett er lite annet enn tull og tøys. Til grunn for alle disse variantene ligger muligens også ren ønsketenkning, dvs. at man tror at det finnes enkle og behagelige løsninger på vanskelige utfordringer. Vi skal som sagt gå kort igjennom et lite utvalg bedrag som alle er så utbredt at de har hatt, og også i fremtiden antagelig vil ha, kolossale og negative konsekvenser for millioner av mennesker, konsekvenser som man kunne ha unngått dersom ikke så mange hadde latt seg bedra.   

Det første bedraget vi skal se på er religion. Det finnet svært mange religioner, og de er ganske forskjellige fra hverandre, men de mest utbredte typene har et innhold som er omtrent slik: det finnes en gud som har skapt verden, denne guden har gitt regler for hvordan mennesker bør leve, disse levereglene er kommet til utvalgte mennesker via åpenbaringer og er deretter skrevet ned i en bok. Levereglene innebærer som oftest at man ikke skal la seg friste av de goder livet har å by på, at man i stedet skal ofre seg for enten guden eller for andre mennesker, og de som gjør dette på en måte som guden finner tilfredsstillende vil bli belønnet med et liv i himmelriket etter døden. De som oppfører seg på en måte som guden ikke liker skal straffes ved at de kommer til helvete, et ikke spesielt trivelig sted hvor man vil lide i evig tid. Guden kan altså ifølge religionen gripe inn i historiens gang  for å straffe de som handler i strid med hans vilje, men guden kan også blidgjøres med ofre og/eller gode gjerninger.   

Religioner som krever at man skal tro på en variant av dette har milliarder av tilhengere, og alle disse menneskene gir med viten og vilje avkall på goder i dette livet fordi de altså tror at de får en belønning etter at de er døde. Men noen slik belønning kommer selvsagt ikke, så det disse menneskene gjør er å leve dårligere liv enn de ellers ville ha kunnet gjøre i tro og håp om å få en belønning som de altså burde forstå ikke vil komme. Vi håper at mange av de troende ikke tar religionen så veldig alvorlig og ikke lever så altruistisk som religionen krever, og at de derfor lever på en måte som gjør at de ikke får sin livskvalitet sterkt redusert, men dessverre er det mange som ofrer alt for å få det de tror er et liv i himmelriket. Men den egentlige belønningen de vil få er altså ingenting.

Nå kan man si at religioner har en positiv effekt selv om det ikke finnes noen himmelrike man kommer til etter at man er død; en religion gir den troende noe å tro på, den gir tilhengerne et fast punkt i tilværelsen, og den gir regler man kan leve etter, noe som klart er bedre enn å ikke ha noen normer å følge. Men det som ville ha gjort ens liv enda bedre er å følge prinsipper som er laget med det formål å sikre at man får et godt liv før døden heller enn å følge prinsipper som er laget med det formål at man skal tilfredsstille en gud som ikke eksisterer. La oss også ha sagt at religiøse bøker, bøker hvor religionen er definert, beskrevet og forklart, til en viss grad kan fungere som god skjønnlitteratur og gi leseren en viss innsikt i fundamentale problemstillinger som angår menneskers liv, slik annen god skjønnlitteratur kan.      

Religioner kan ikke begrunnes rasjonelt, dvs. den kan ikke begrunnes ut i fra fakta og logikk, og den som skal tro på det de forteller må forlate fornuften og i stedet basere seg på ikke-rasjonelle og dermed ikke-gyldige veier til kunnskap som ønsketenkning, følelser, tro eller åpenbaringer. Fornuften er en egenskap som alle har (fornuften er definert som evnen til å tenke med basis i observasjon av det som eksisterer og å foreta vurderinger i samsvar med logikkens lover). Andre påståtte veier til kunnskap, som f.eks. åpenbaringer, er som regel forbeholdt noen få utvalgte mennesker (som gjerne omtales som «profeter»), og disse får da en sterk autoritet i den organiserte bevegelsen som dannes på basis av religionen. Disse organisasjonene, og personer i dens maktapparat, kan da få sterk makt over et stort antall mennesker, og enkelte kan nok bli trukket til religionen ikke i hovedsak pga. dens trosinnhold, men pga. den makt, posisjon og prestisje som følger med å inneha verv i denne organisasjonen. 

Religioner har ført til at et kolossalt antall mennesker har levd dårligere liv enn de ellers hadde kunnet gjøre, og de har ført til enorm undertrykkelse og lidelse for svært mange mennesker: mange religioner har forbud mot blasfemi og homofili, forbud mot skilsmisse, pålegg om å ikke la seg friste av jordelivets gleder, mm., og slike forbud kan være skadelige eller i verste fall ødeleggende for mange menneskers liv. At maktapparatet har misbrukt sin makt overfor svake mennesker er også velkjent (se f.eks. sex-skandalene i den katolske kirke). Man vet også at «religionskrig» er et begrep man har kunnet finne anvendelse for så lenge religioner har eksistert, og at mange muslimer tar Koranens oppfordring «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» på fullt alvor kan man finne bekreftelser på omtrent hver eneste dag.

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror på en gud og den religionen han visstnok er overhode for, dersom du følger leveregler som guden eller hans presteskap har gitt slik at det har negative konsekvenser for deg selv, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre en religion ved å forsøke å skaffe flere tilhengere til en religion, da er du en bedrager.  

Det andre bedraget vi skal se på er sosialismen. Man kan si at sosialismen som politisk bevegelse oppsto noe før 1850; Det Kommunistiske Manifest ble utgitt i 1848. Bevegelsen oppsto som en reaksjon på at, for å si det enkelt, fabrikkeiere var rike og levde i overflod mens arbeiderne var fattige og knapt hadde det de trengte for å overleve. (Også i tidligere tider var det forskjell på fattig og rik, på enkelt sagt adel og leilendinger, men da hadde leilendingene ingen mulighet til å legge grunnlaget for noen protest eller noe opprør. Med kapitalismen ble klassene adel og leilendinger erstattet av grupper som fabrikkeiere og arbeidere, men det er feil å omtale disse som klasser fordi om man var fabrikkeiere eller arbeider var resultat av den enkeltes egne frie valg, mens om man skulle tilhøre adel-klassen eller leilending-klassen var noe man ble født til. Med kapitalismen fulgte en generell velstandsøkning som kom alle til gode, arbeiderne fikk da stadig bedre levestandard, og fikk etter hvert så mye tid og krefter at de kunne begynne å organisere seg slik at de kunne starte en ny bred politisk bevegelse.)     

Bevegelsen skulle arbeide for en samfunnsorganisering hvor det ikke var noen forskjell i velstand – målet var likhet –  og hvor alle hadde det de trengte; slagordet ble at «man skulle arbeide/yte etter evne og forbruke/få etter behov». For å gjennomføre dette fullt ut måtte man ifølge sosialismen ha et klasseløst samfunn, et samfunn som ikke besto av på den ene side private kapitaleiere som var rike og på den annen side arbeidere som ikke eide noe. Dette «klasseløse samfunnet» ble omtalt som et kommunistisk samfunn. På veien mot dette samfunnet måtte man først ha en overgangsfase fra den eksisterende kapitalismen hvor staten på en eller annen måte overtok de privateide bedriftene, hvor lønninger på en eller annen måte ble utjamnet, etc. Denne midlertidige fasen er den sosialistiske fase, og etter en tid under sosialismen vil det vil ikke lenger være noen klassemotsetninger, behovet for en stat vil forsvinne (behovet for staten skyldtes ifølge sosialismen kun klassemotsetninger, og når klassemotsetningene er avskaffet blir behovet for staten borte), og man vil få det klasseløse kommunistiske samfunnet.    

Sosialismen ble en stor bevegelse fra ca 1900, og fikk i det tyvende århundre makten i en rekke land, først i Russland (i oktober 1917) og deretter i en rekke land i Øst-Europa, så i Kina, på Cuba, i Vietnam, og i Venezuela. Sosialistene fikk makten på ulike måter: etter statskupp (som i Russland, som etter kuppet fikk navnet Sovjetunionen), etter okkupasjon (landene i Øst-Europa ble okkupert av Sovjet etter 1945), etter borgerkrig (som i Kina og Vietnam), eller på demokratisk vis (som i Tyskland i 1933 når  nasjonalsosialistene kom til makten), og i Venezuela (i 1999). 

Alle disse landene ble raskt preget av politisk ufrihet, noe som ikke er overraskende da alle opposisjonelle ble betraktet som motstandere av arbeidernes rett til et levelig liv. Opposisjonelle ble i svært mange tilfeller dømt til lange opphold i fangeleire eller ble rett og slett henrettet. Næringsfriheten ble stadig innskrenket (unntatt i den korte NEP-perioden i Sovjet), og resultatet ble at all produksjon ble redusert. De sosialistiske land ble derfor etter hvert preget av stor fattigdom, endog sult. Sosialister i land som ennå ikke var blitt sosialistiske benektet at den elendighet som alltid ble resultatet av sosialismen eksisterte, de beskrev opplysninger om dette som ondsinnede løgner fra sosialismens motstandere, og hyllet de landene som var blitt sosialistiske. Tyranner og diktatorer som Lenin, Stalin, Hitler, Mao, Castro, Ho Chi Min, Chavez, mfl. ble alle hyllet som store helter av sosialister verden over inntil deres forbrytelser ble så åpenbare at selv de mest tungnemme sosialister måtte erkjenne fakta.

Vi går litt nærmere inn på det hittil siste landet som gikk sosialismens vei, Venezuela. Man kan si at landet ble sosialistisk etter at Chavez ble valg til president i 1999. Problemene begynte nærmest umiddelbart: privat næringsliv ble regulert og/eller overtatt av staten, det ble innført statlige ordninger som ga mer eller mindre gratis skole, helsetilbud, pensjoner og trygder til alle landets borgere, og mange ble ansatt i det offentlige med gode lønninger uten at de fikk noe produktivt å gjøre. Dette ble finansiert av landets store oljeinntekter, men når oljeprisen etter noen år sank oppsto problemer fordi inntektene ble redusert; regimet hadde på vanlig sosialistisk vis ingen mulighet til å tilpasse produksjonslivet til endrede omstendigheter. Landet hadde også en periode en finansminister som ikke trodde at inflasjon kunne oppstå selv om man trykte opp kolossale mengder med pengesedler, og når dette skjedde kom landet opp i en inflasjon på flere tusen prosent. Pr i dag er landet rammet av en enorm krise, butikkene er stort sett tomme, folk sulter og spiser sine katter og hunder, gjennomsnittsvekten for en venezuelaner er gått kraftig ned, ca 10 kg.    

«Venezuelans lose average of 19lb in weight due to nationwide food shortages, study suggests. Soaring inflation means basic items in short supply and unaffordable for many»

https://www.independent.co.uk/news/world/americas/venezuela-weight-loss-average-19lb-pounds-food-shortages-economic-crisis-a7595081.html

«The inflation rate hit 130,060% in 2018, according to the new [May 2019] data».

https://edition.cnn.com/2019/05/29/economy/venezuela-inflation-intl/index.html

Norske partier som NKP og AKP (som er opphavet til dagens parti Rødt) fornektet de forbrytelser og den undertrykkelse som foregikk i de sosialistiske land som de altså betraktet nærmest som idealer. NKP var pro-Sovjet og benektet alle grusomheter og all undertrykkelse som foregikk i Sovjet under Lenin og Stalin. AKP var pro-Kina og fornektet forbrytelsene under Mao, og de fornektet også det folkemord som skjedde i Kambodsja under Kinas allierte Pol Pot. Men hverken Rødt eller SV (som oppsto som en slags avlegger av NKP) hadde lært noe av dette og hyllet Chavez da han kom til makten i Venezuela.  

Dette er en uttalelse fra SVs landsstyre i 2004 etter et valgresultat som var positivt for Chavez: «Til MVR – Movimento Quinta Republica (den femte republikkens bevegelse, det viktigste regjeringspartiet i Venezuela) Kjære kamerater, Sosialistisk Venstreparti har med glede lagt merke til Nei-sidens seier i folkeavstemninga i Venezuela. Vi gratulerer med President Chavez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela Med hilsen SV »

Rødt kom med følgende uttalelse i 2009: «Rødt har gratulert Venezuela og president Chavéz med resultatet av folkeavstemningen 15 februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.»

(Kilde er å finne her: https://www.gullstandard.no/2018/04/03/venezuela-enda-et-eksempel-pa-sosialismens-sanne-ansikt/ ) 

Sosialismen fører til fattigdom, undertrykkelse og ufrihet, og i verste fall til folkemord (noe som skjedde under Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot, som altså alle ble hyllet av norske partier). 

For den som trenger en objektiv oppsummering av hva sosialismen er og har ført til kan vi anbefale dette foredraget av Alan Kors: 

https://www.youtube.com/embed/PCrYoYpWuDo?feature=oembed

For å oppsummere dette punktet: dersom du tror at man kan lage et godt og velstående og  harmonisk samfunn basert på sosialistiske prinsipper med en sterk stat som driver det meste og som regulerer all produktiv virksomhet, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre sosialismen eller dersom du forsøker å skaffe flere tilhengere til denne ideologien, eller dersom du forsøker å få folk til å stemme på slike partier (SV, NKP og Rødt), da er du en bedrager: etter mer enn hundre år med sosialistiske forsøk som alle har endt med nød, fattigdom, undertrykkelse og elendighet, burde du forstå at dette alltid vil bli resultatet.   

Det tredje bedraget er det som miljøbevegelsen står for. Mange som sogner til miljøbevegelsen er genuint opptatt av at vi skal ha rent vann og ren luft og rene omgivelser, og i sitt opphav kan man si at dette var miljøbevegelsens mål. Men den endret seg slik at miljøbevegelsen ble en ren politisk bevegelse som er ute etter politisk makt for enhver pris; det den er ute etter nå er å innskrenke individuell frihet og å overføre makt til staten. Påskuddet er at dette er nødvendig å redde verden fra en miljøkatastrofe. Mange av de som støtter miljøbevegelsen er nok fortsatt opptatt av å hindre reelle miljøproblemer, men lederne i bevegelsen, f.eks. ledere i grønne partier og lederne i et utall miljøorganisasjoner, burde vite nok om fakta til å ta velbegrunnede standpunkter, og de burde da vite at påstandene om at vi står foran en miljøkatastrofe ikke er basert på fakta.  

Miljøbevegelsen har i løpet av de siste 30 årene tatt opp en rekke saker – sur nedbør, forurensning, avfallstoffer i mat og luft og vann, tilsetningsstoffer i matvarer, at vi slipper opp for ressurser, at det blir for mye søppel, befolkningseksplosjon, mm., og ofte varslet kommende katastrofer på basis av slike ting.      

La oss kort si at alle de katastrofevarslene som miljøbevegelsen har fremmet de siste årene har vist seg å være totalt feil. Alt de har stått for har vist seg å være feil. Alt. Vi skal ikke her gjendrive all den feilinformasjon som miljøbevegelsen har forfektet gjennom de siste tiårene, men det finnes mye seriøs litteratur hvor man kan finne slike gjendrivelser. Her vil vi kun anbefale biolog Morten Jødals glimrende bok Miljømytene: står vi framfor verdens undergang? som gjendriver alle saker som miljøbevegelsen har lagt størst vekt på å fremme de siste årene. 

Vi vil dog si noen få ord om den saken som miljøbevegelsen i dag legger størst vekt på: den såkalte klimakrisen. 

Miljøbevegelsen hevder at mennskelig aktivitet (utslipp av CO2 ved forbrenning av fossilt brensel som bensin, olje og gass) fører til en global oppvarming som også fører til mer uvær (mer regn, flere stormer og tornadoer), til at havnivået stiger, mm., og som vil gjøre kloden nærmest ubeboelig.    

Alt dette er feil, og at det er feil er dokumentert av forskere i så stor grad at det eneste en seriøs person kan si er at det finnes ingen merkbar menneskeskapt global oppvarming, og at det ikke finnes noen klimakrise. Det finnes altså ingen temperaturøkning som følge av menneskelig aktivitet, og det forekommer heller ikke mer uvær enn tidligere; isbjørnen er ikke i ferd med å dø ut pga. omfattende issmelting – som det mest annet følger slike ting naturlige svingninger.   

Det finnes som sagt enormt mye dokumentasjon på dette, og vi har skrevet om dette tidligere, bla. her: 

Klimakrisen 

For noen uker siden kom også dette: «Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»», og i oppropet sier de blant annet følgende: 

«I de senere tiår er det spredd en feilaktig tese fra FNs klimapanel, om at en oppvarming på ca 0.9 C etter 1850 skal være unormal og skyldes utelukkende menneskeskapte utslipp av fossilt CO2. Menneskeskapte klimaforandringer er EN IKKE-BEVIST HYPOTESE avledet fra komplekse, feilaktige beregningsmodeller. De er programmert med en UOBSERVERT, OVERDREVEN CO2-effekt med UREALISTISKE katastrofeprediksjoner.

… .I stor kontrast til IPCC-hypotesen fremkommer et stadig økende antall vitenskapelige publikasjoner som nettopp viser betydelige naturlige variasjoner som modellene ikke kan reprodusere, bl.a. oscillasjoner i klima hvert ca. 60. år I årene 2000–2019 ble det observert en tilnærmet temperaturutflating avbrutt av sporadiske El Niño-/La Niña-variasjoner, som er værfenomener. Ifølge klimapanelet er effekten av CO2-økning ekstremt usikker med en temperaturøkning på fra 1–5 C ved en CO2-dobling fra 300 til 600 ppm (0.03 til 0,04 prosent). Denne usikkerheten er enorm. De alarmerende spådommer er derfor feilaktige siden de er basert på beregningsmodeller styrt av forskerne og som motbevises av eksperimentelle data. Klimavariasjonene er langt fra forstått. Den påståtte konsensus er uttrykk for en uvitenskapelig oppfatning, og eksisterer heller ikke. [uthevet her] Det er mange spesialister innen de ulike disipliner – klimatologer, meteorologer, geologer, geofysikere, astrofysikere – som gjenfinner betydningsfulle naturlige variasjoner. Tusenvis av vitenskapsfolk har tidligere uttrykt kritikk av IPCC…».

Nitti italienske forskere med kraftfullt opprop mot «klimaalarmismen»

Vi kan også nevne at en rekke norske fagfolk sto bak et opprop mot klimahysteriet for noen uker siden, og det hadde omtrent det samme innhold som det italienske oppropet vi henviste til over.   

Påstand: «Menneskeheten står overfor en trussel uten sidestykke i historien». [Fagfolk svarer:] Nei, det foreligger ingen dokumenterte fysiske, kjemiske eller biologiske bevis eller eksperimenter som underbygger dette. Ei heller klimahistorikk.

Påstand:«Vitenskapen er utvetydig, vi er inne i en sjette masseutryddelse, og vi vil rammes av katastrofer om vi ikke handler raskt og resolutt». [Fagfolk svarer:] Nei. Hva gjelder klimaet, ble det bare i 2018 publisert rundt 500 vitenskapelige artikler som knytter klimaendringene hovedsakelig til naturlige variasjoner. Det er med andre ord faglig uenighet om endringenes opphav. Påstanden om en biologisk masseutryddelse støttes ikke av dem som registrerer utdøing av arter: Verdens Naturvernunion (IUCN)». Mer om dette oppropet er å finne her:

Fagfolk om den påståtte klimatrusselen 

Enhver som har fulgt med i nyhetsbildet de siste årene vet at det er brukt enorme beløp på å bekjempe den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen – og alt dette er fullstendig bortkastet. Det er i en rekke land i Vesten innført omfattende subsidieordninger for energiproduksjon og energiforbruk som ikke involverer brenning av fossilt brensel, dvs. for alt fra elektriske biler (som totalt sett forurenser mer enn bensindrevne biler) til energiproduksjon ved bruk av vindmøller, unnskyld, vindturbiner, som alle vet er upålitelige, svært lite effektive, og er en katastrofe for miljøet i de områder de blir satt opp. Alle disse tiltakene er svært skadelige, og enormt kostbare – og har ingen innvirkning mht. til å redusere den påstått menneskeskapte globale oppvarmingen.

Tilbake til hovedpunktet: det finnes ingen menneskeskapt global oppvarming. Klimaet styres i all hovedsak av solen, dvs. klimaendringer skyldes i all hovedsak variasjon i solens utstrålte energi. Menneskers bidrag gjennom utslipp av CO2 er ganske nær null. 

La oss også ha sagt at dersom miljøbevegelsen får det som den vil så innebærer dette at staten vil detaljstyre alt som har med leting etter, utvinning av, produksjon av, transport av og forbruk av energi å gjøre – noe som innebærer at staten vil kontrollere alt og alle, siden å bruke energi er en forutsetning for all menneskelig aktivitet. Miljøbevegelsens mål er å ha en stat som har full kontroll over alt. Et nylig forslag fra en ikke ubetydelig representant for miljøbevegelsen var at ingen skulle ha lov til å reise med fly mer enn tre ganger i året. (Antagelig vil representanter for staten og for  miljøbevegelsen bli unntatt fra et slikt forbud; de må jo fly verden rundt, helst i privatfly virker det som, for å delta på miljøkonferanser.) Det ønsket som ligger bak dette forslaget innebærer statlige kvoter for hvor mye du kan kjøre bil, statlige bestemmelser på hvor stor leilighet du kan ha, statlige regler om hvor ofte du kan kjøpe nye klær – alt som forbrukes er jo produsert ved bruk av energi ….     

Som sagt; det finnes intet saklig grunnlag for å påstå at mennesker har en merkbar innvirkning på klimaet. Hvis du tror at mennesker har en sterk påvirkning på de variasjoner i klima som forekommer, da er du bedratt. Dersom du arbeider for å spre det syn at mennesker har en sterk påvirkning på klimaendringer, og dersom du arbeider for å bruke statlig tvang for å reduserer utslipp av CO2, er du en bedrager. 

Vi skal kort stikke innom et fjerde område: kunst. 

Dersom du følger disse linkene vil du se eksempler på betydelig kunst: 

https://theculturetrip.com/europe/the-netherlands/articles/10-artworks-by-vermeer-you-should-know/

https://www.topofart.com/artists/Dali/art-reproduction/3396/Crucifixion-Corpus-Hypercubus-.php

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig#/media/Fil:Lars_Hertervig_-_The_Tarn_-_Google_Art_Project.jpg

http://www.nasjonalmuseet.no/no/samlinger_og_forskning/vare_samlinger/kunst/edvard_munch_i_nasjonalmuseet/Skrik%2C+1893.b7C_wljO0f.ips

Dersom du følger disse linkene vil du se en annen type verker:

https://www.jackson-pollock.org/white-light.jsp

https://www.moma.org/collection/works/78699

https://www.kunstforeninger.no/wp-content/uploads/2018/09/Berge-A.V2-768×576.jpg

https://4.bp.blogspot.com/-1JWK3ix7BJI/WyC6ckO8wcI/AAAAAAAApHk/F4M86qEsJmkBwBEs4-qty6gV-UPIoSJEgCLcBGAs/s1600/20180128_115559.jpg

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2017/09/VK_5167-HDR-300×200.jpg

https://www.moma.org/interactives/exhibitions/2013/soundings/artists/10/works/

Ting som er i samme kategori som disse siste kan være pene, de kan være dekorative – men de er ikke kunstverker, de er i beste fall dekorasjoner, i verste fall er de bare skrot.  

Dersom du tror at verker i denne siste kategorien er kunst, da er du bedratt. Dersom de har skapt slike verker og utgir dem for å være kunstverker, dersom du har vært med på å kjøpe dem inn som kunstverker, dersom du vært med på å gi kunstnerstipend til de som har skapt slike ting, dersom du er ansatt i det statlige kunstapparatet (i et departement eller i et galleri eller i et museum) og plasserer verker av denne siste typen i samme kategori som virkelige kunstverker, da er du en bedrager.  

Hvordan skal man unngå å bli bedratt? 

Skal man unngå å bli bedratt må man basere sine meninger og oppfatninger og vurderinger på fakta og på en rasjonell, logisk vurdering av fakta. Fakta får man tilgang ved observasjon, men selvsagt må man i meget stor grad basere seg på andres observasjoner, noe som innebærer at man må basere seg på lesning. Og her må man sørge for at man leser et bredt utvalg av presse og litteratur. Vi vil så tydelig vi kan si at mainstreampressen er svært upålitelig – mainstreampressen er så skjev i sin dekning av aktuelle hendelser at den kunne ha fått et eget kapittel i en artikkel som denne. Derfor: ikke les bare mainstreampressen, les også alternative nyhetskilder. 

(Vi har tidligere anbefalt enkelte slike i denne artikkelen:  https://www.gullstandard.no/2019/04/05/trakassering-av-nrk/ ) 

For å oppsummere: for å unngå å bli bedratt: sørg for alltid å sjekke fakta, sørg for å lese et bredt utvalg av kilder, sørg for å ikke la deg lure til å godta fantasi og oppspinn som fakta, og la deg ikke lure av folk som kommer med løfter om at du skal få det godt uten at du selv må sørge for det ved produktivt arbeid, eller av folk som sier at din frihet forårsaker store problemer.