Gullstandard

Det som er nevnt i overskriften er blitt en av den siste tidens viktigste temaer. Det er velkjent at disse nettstedene – for å kalle dem det – opprinnelig fungerte slik at hvem som helst kunne legge ut eller publisere hva som helst på dem (eller gjøre det tilgjengelig via dem), uansett innhold, og helt uten kostnad, men i det siste er det blitt klart at disse nettstedene fjerner noe av det innhold som er blitt publisert. Men hva er det som ikke passer? 

Som eksempel på dette gjengir vi et sitat fra en artikkel på document.no: «Oppmerksomme Document-lesere vil ha registrert at to videoer der en fransk journalist og forfatter kommenterer samfunnsutviklingen i sitt hjemland, ikke lenger lar seg spille av i sakene hvor vi har presentert dem [Videoene var opprinnelig lagt ut på youtube.] Bakgrunnen for dette er at verdens største nettsted for deling av videoer [youtube] har slettet hundrevis av videoene på kanalen tilhørende en pseudonym canadisk blogger som i årevis har offentliggjort TV-innslag fra en rekke vestlige medier [på youtube]».

De ansvarlige bak youtube har altså fjernet enkelte videoer som er blitt publisert hos dem. Tilsvarende har andre nettsteder gjort, bla. de vi nevnte innledningsvis: grupper og enkeltpersoner er blitt stengt ute fra facebook, Google har visstnok redigert sine algoritmer slik at visse resultater ikke kommer frem, etc. 

Det ser ut til at det disse nettstedene gjør er å fjerne innhold som de ansvarlige bak nettstedene vurderer som rasistisk eller krenkende (mot grupper som redaksjonen mener skal beskyttes mot slik krenking – og vi snakker her kun om verbale krenkelser). Videre er det også kommet beskyldninger mot Google om at de har vinklet sine søkemotorer slik at konservative nettsteder ikke får så prominente plasseringer blant søkeresultatene som de burde.       

Men er dette sensur? Er det slik at dersom youtube & co sletter ting som er lagt ut som som youtubes ledelse ikke ønsker skal være der, så bedriver de sensur?

La oss i hovedsak bruke youtube som eksempel, og la oss sammenligne en video lagt ut på youtube med et leserbrev sendt til en avis. Alle vil antagelig være enige i at dersom en avis ikke trykker alle leserbrev som sendes til dem, så er det den bedriver ikke sensur: en avis har ikke plass til alt og kan ikke trykke alt. Man kan si at da burde en avis trykke et representativt utvalg av de meninger som kommer til uttrykk gjennom leserbrevene, men også her må redaksjonen foreta et utvalg. Og avisens redaksjon har all rett til å bare publisere det utvalg redaksjonen finner riktig. Så de fleste vil være enig i et en avis ikke bedriver sensur når dens artikler og reportasjer og leserbrev er i samsvar med det redaksjonen ønsker å formidle til sine lesere.  

De som har andre meninger en de som avisen ønsker å publisere kan antagelig få sine meninger publisert i andre aviser, så alle kan komme til orde uansett hva de måtte mene. Nå kan man si at en leserbrevskribent når mange flere dersom han får sitt leserbrev publisert i Aftenposten heller enn i sin lille lokalavis, men dette har å gjøre med årsaken til at Aftenposten er blitt så stor: den publiserer i hovedsak kun det som dens lesere ønsker å lese, og dersom den publiserer mye materiale som leserne ikke ønsker, så vil den miste lesere, og dermed opplag og dermed inntekter. 

Youtube er annerledes på et viktig punkt: der er det ingen plassproblemer. Men allikevel har youtube en eier og en redaksjon, og de har all rett til å publisere det de vil publisere, og til ikke å publisere det de ikke vil publiere. Det er disse eierne som har bygget opp youtube til å bli den kolossale aktøren den er, og de har all rett til å disponere det slik de måtte  ønske.   

At youtube følger en redaksjonell linje er ikke sensur. Sensur er noe som kun staten kan bedrive: hvis staten sier at visse meninger er det forbudt å publisere, og bøtelegger eller fengsler de som gir uttrykk for slike meninger, så er det sensur. (Slike forbudte meninger finnes, bla. er det i de fleste land i EU forbudt å hevde at det som skjedde under Holocaust foregikk på en annen måte enn det som mange politikere mener skjedde.) 

Med andre ord: kun staten kan bedrive sensur. Dersom en privat aktør ikke vil publisere visse typer meninger så står den helt fritt til dette., og det er ikke sensur. 

Nå er det enkelte som sier at youtube & co er blitt så store at man ikke kan la dem holde på slik de ønsker. Enkelte konservative aktører – det er slike som gjerne blir diskriminert av youtube & co – vil at staten skal gripe inn med reguleringer og sørge for at i hvert fall deres videoer blir publisert på youtube. En av de som har tatt dette lengst er konservative Prager University. 

«PragerU files 2nd lawsuit against Google, YouTube for ‘restricting and restraining’ conservative speech. Popular conservative YouTube channel Prager University …. accuses Google of violating state law in multiple ways, namely “unlawfully restraining free speech and expression in violation of Article One, Section 2 of the California constitution;” “discriminating against PragerU (and other users) based on political, religious or other discriminatory animus in violation of the Unruh Civil Rights Act, Section 51 of the California Civil Code;” “engaging in unlawful, misleading, and unfair businesses practices in violation of the Unfair Competition Laws of the California Business and Professions Code,” and finally “violating YouTube’s terms of use, ‘Community Guidelines,’ and other content-neutral filtering policies and procedures.”» (sitat fra Christianpost).

Etter vårt syn er dette helt feilslått. Vi er dog ikke overrasket over dette; konservative er pr def prinsippløse, og at de i dette tilfellet ikke respekterer eiendomsretten, men vil regulere for å oppnå det de tror er fordeler for seg selv, viser bare at de egentlig har en venstreorientert mentalitet. 

Andre typer meninger som er blitt fjernet fra youtube er islamkritiske videoer, videoer som har et pro-Israel-standpunkt ang. krigen mellom Israel på den ene side og Hamas, Hezbolla mfl. på den andre.    

Youtube & co burde vært nøytrale og publisert alle typer meninger  uten å favorisere noen, men de har all rett til å ikke gjøre dette: de som eier disse nettstedene har all rett til å publisere hva de måtte ønske, og å ikke publisere det de ikke vil gjøre tilgjengelig for sine brukere. At de er blitt så store er irrelevant. 

Nå er det vårt syn at det er uklokt av dem å ikke være nøytrale, men det er opp til dem å bestemme dette; i et frihetsregime, som vi er for, har den som eier noe all rett til å disponere det han eier på den måte han måtte øsnke, enten det er uklokt eller ikke. Og de konservative som ønsker reguleringer, skader den siden de gir seg ut for å kjempe på ved å gå inn for reguleringer: alle reguleringer er krenkelser av frihet og øker statens makt. 

La oss også ha sagt at det finnes alternativer. Disse alternativene er ikke like store som youtube & co, men de finnes. De videoene som document linket til og som ble fjernet fra youtube er å finne på https://www.bitchute.com

Videoene som ble fjernet er å finne her: 

https://www.bitchute.com/channel/vladtepesblog/

Så disse videoene er ikke sensurert, det er bare slik at youtube ikke ønsker å formidle dem. Sensur blir det først hvis staten forbyr publisering av dem. Det er etter vårt syn meget uklokt av youtube & co å ha den vinklingen de har, men de har all rett til å ha den. 

  

 

 

  

  

https://www.document.no/2019/02/24/hva-som-kan-sies-2/

https://www.christianpost.com/news/prageru-files-2nd-lawsuit-against-google-youtube-for-restricting-and-restraining-conservative-speech.html

https://www.frontpagemag.com/fpm/262077/youtube-suspends-account-palestinian-media-ari-lieberman

Onsdag publiserte vi en kommentar om hva som bør skje med de tilbakvendte IS-krigerne, og vi hevdet at dagens poltikk overfor disse returnerende krigerne er preget av altruisme. Etter at vi publisert vår artikkel leste vi Bruce Bawers kommentar om samme problematikk, og vi vil sitere noe fra den for å illustrere vår påstand. 

«Both the 2014 Guardian story and last Friday’s Euronews report were rather puzzling, because you would never imagine, after reading them, that ISIS terrorists have actually been returning for years to some of these countries without ever being prosecuted. Generally speaking, indeed, these countries’ approaches to the return of ISIS members appear to have been feeble, confused, and highly uneven, sometimes varying significantly from one part of a country to another. There have been claims that it’s all but impossible to prosecute these people successfully – partly because European courts eschew jurisdiction over atrocities committed in far-off places and partly because hard evidence is hard to come by. But in many cases the reluctance to prosecute also seems to be rooted in the twisted temptation, on the part of at least some European authorities, to regard these evil beheaders (or would-be beheaders) as victims.»

Returnerende IS-krigerne blir altså betraktet som ofre. 

«…everybody in Britain now knows the name of 19-year-old Shamima Begum, who left Britain in 2015 to join ISIS. Begum, who this weekend gave birth to her third child at a refugee camp in Syria, has said that she wants to go back to the U.K. and live at her parents’ home in London. Even though she’s refused to express the slightest remorse for her treason, people across Britain have fretted over her fate. For example, Richard Barrett, a former head of MI6, Britain’s counterpart to the CIA, has said that Britain should let her come home «if we are to stand by our values.» Shadow Home Secretary Diane Abbott concurs, saying she opposes «making people stateless.» On Sunday, a woman with a working-class British accent phoned into the two-hour Nigel Farage Show – on which Begum’s fate was Topic A – and insisted passionately that “we have a duty to look after that girl!»»

Så noen mener at «vi ha en plikt til å ta oss av» en kvinne som sluttet seg til terroristorganisasjonen IS og som åpent støtter den barbariske krigføring IS står for.

(Vi skyter her inn følgende som vi fant på rights.no: « … Shamima Begum (19) er fratatt britisk statsborgerskap.  … den unge kvinnen som reiste til Syria 15 år gammel, sitter nå i en flyktningleir kontrollert av kurdere og vil tilbake til London. … Begum har uten blygsel tilkjennegitt sin fulle støtte de siste dagene til henrettelser og alt IS har utført av grusomheter. Dette har blitt rapportert av medier nær sagt verden over. Så skjer dette: NRK Kveldsnytt rapporterer kvelden i går, 19 . februar, at hun er fratatt statsborgerskapet. Ikke ett ord nevnes om hennes ekstremistiske holdinger. Ikke ett! … Ikke ett eneste ord om at denne unge kvinnen og moren støtter avkappinger av hoder på «vantro». At hun ikke angrer livsvalget sitt. Ikke ett ord om at hun fremdeles støtter tanken om IS og et kalifat.» Sitat slutt fra rights.no. Link til hele innlegget nedenfor.  At NRKs nyhetsredaksjon igjen viser hvor løgnaktige de er mht. å skjule hva islamistiske terrorister egentlig mener og gjør, er ikke sjokkerende eller noen overraskende for oss; det er akkurat det vi forventer fra NRK. NRK er jo intet annet enn venstreorientert propagandakanal.)   

«…. «over sixty former ISIS fighters have returned to Canada, with more on the way», and that, instead of being imprisoned or prosecuted, they were being given “thorough rehabilitation.” Some leaders might worry about the risk that such terrorists pose to law-abiding citizens, but the Trudeau administration, unsurprisingly, is more concerned about the safety of the terrorists, whose «identities and locations» are being systematically concealed in order «to protect them».

IS-krigere i Canada blir bosatt under statlig beskyttelse ….. . Det burde ha blitt satt i en statlig leir for krigsfanger. 

«At least a few Dutch citizens who have fought for ISIS have reportedly been flown back home free of charge by the government and given places to live. In February 2017, De Volkskrant ran a rosy report claiming that returnees, then numbering about fifty, seemed to pose «no violent threat at all»; on the contrary, many of them, poor things, were themselves «traumatized.» (Reality check: by the time that piece appeared in De Volkskrant, returnees had already been involved in major terrorist attacks in Brussels and Paris.) «Last month,» reported the Economist in December 2017, «a court in the Netherlands convicted a 22-year-old Dutch woman» who had moved with her Palestinian husband to ISIS territory «of helping to plan terrorism. It then set her free.» Indeed, though there are ISIS trials in the Netherlands, the percentages don’t look good: as of February of last year, according to one source, only seven of 50 ISIS returnees had been tried and convicted of criminal charges, while eight were being prosecuted. The other day, the Netherlands’ Minister of Justice and Security, Ferdinand Grapperhaus, affirmed that his country is, at present, actively involved in repatriating female ISIS members who hold Dutch passports. He didn’t say anything about arresting them.»

«And Sweden? In that country, it’s up to individual municipalities to decide what to do about returning ISIS members. In 2015, Expressen reported that one such municipality, Örebro, was giving them jobs and offering them «help by a psychologist» to «process the traumatic experiences they’ve undergone.» In 2016, the Sun reported that the city of Lund was offering them «free housing, a driver’s license and a range of tax benefits.» (This policy was formulated in accordance with a criminologist’s warning that «terrorist fighters will face difficulties unless they are supported»; a Lund official, Anna Sjöstrand, explained: «We cannot say because you made a wrong choice, you have no right to come back and live in our society.»)» 

Terroristene blir ikke straffet eller satt i leir, de blir gitt hjelp fra psykolog slik at de kan prosessere de traumatiske opplevelsene de har vært igjennom. Og selvsagt får de leilighet, trygd, mm. 

Danmark er ikke mye bedre enn Sverige: «In 2014, the Guardian reported at length on «the so-called Aarhus model,» named after Denmark’s second-largest city, the premise of which was summed up as follows by a psychology professor at Aarhus University: «Look: these are young people struggling with pretty much the same issues as any others – getting a grip on their lives, making sense of things, finding a meaningful place in society. We have to say: provided you have done nothing criminal, we will help you to find a way back».»

Alle unge har utfordringer og problemer, og om noen velger å slutte seg til en barbarisk terroristorganisasjon så er dette er et av mange valg som alle er like legitime, og de som velger dette bør få hjelp og støtte.

Tyskland: «… the Berlin government believed that over 960 people had left Germany to fight for ISIS, and that about a third had already returned home. In that country, too, the goal is «deradicalization.» Although state, not federal, officials are responsible for carrying out that process, the federal government provides «support for families of those who left Germany to fight for Islamic State» and, since last year, has funded programs «to educate and deradicalize returning foreign fighters.»»

De tilbakevendte terroristene blir ikke satt i leir eller i fengsel, de blir plassert i programmer som skal deradikalisere dem samtidig som familiene får statlig hjelp og støtte. (Det er flere eksempler i Bawers artikkel, som er å finne på en link nedenfor.) 

Det er vanskelig å finne tydeligere eksempler på anvendelsen av det Jesus oppfordret oss til: «elsk dine fiender … sett dere ikke imot den som vil gjøre ondt imot dere … om noen tar skoene dine gi ham kappen også ….». Det som er idealet bak denne politikken er ren altruisme. 

La oss til slutt ha sagt at Bawer er en av de bedre kommentatorene i den konservative pressen, men selv ikke han nevner det som bør skje med IS-krigerne: de bør settes i en leir for krigsfanger inntil krigen er over; hans syn er at de bør stilles for retten. Så vi er ganske alene om vårt syn om at de bør settes i leir. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/272907/dealing-europes-isis-returnees-bruce-bawer

https://www.rights.no/2019/02/sjokkerende-nrk-utelater-helt-at-is-kvinne-stotter-ekstremisme-som-halshugginger/

Et betydelig antall personer med norsk statsborgerskap, de fleste av dem med familiebakgrunn fra land i Midt-Østen, har deltatt for Islamsk Stat i kriger som i hovedsak pågår i Syria og Irak. (Islamsk Stat opererer primært i disse landene, men har som mål å innføre islam over hele verden: Foreignpolicy.com skriver: « …  Islamic State Declared War on the World. The group is more than a terrorist organization ― it’s a leading state sponsor of terrorism, and it’s expanding its reach to targets across the globe.») 

Vi skyter inn at dette selvsagt ikke bare gjelder norske statsborgere; alle vestlige land er i samme situasjon som Norge, muslimer fra alle land i Vesten har vervet seg for å kjempe for IS. Spørsmålet er hva som skal skje med disse krigerne etter at de vil avslutte sin krigsdeltagelse, eller etter at de har gått lei og ikke lenger ønsker å delta i krigene som pågår.   

Justisminister Tor Mikkel Wara ønsker å straffeforfølge disse krigerne: «– Alle norske borgere har rett til å reise tilbake til Norge, men de må regne med å bli straffeforfulgt. Dette er personer som aktivt har tatt et valg som står i skarp kontrast til vårt demokratiske fundament basert på frihet og respekt. De har støttet et voldsforherligende prosjekt som har tatt liv av annerledestenkende på de mest bestialske måter» (sitert fra Resett).

En kommentator, daglig leder i organisasjonen U-Turn, Atle Mesøy, sier det er riktig av Norge  å la disse såkalte fremmedkrigere returnere: «- Hvis ikke landene tar ansvar for fremmedkrigerne sine, mister de kontroll på dem, og da kan det hende at terrororganisasjoner blusser opp igjen, sier Mesøy i U-Turn, som er en ideell organisasjon som jobber med utenforskap, kriminalitet og voldelig ekstremisme» (sitert fra Resett). 

Nå kan ordet «straffeforfølge» være noe upresist i denne sammenhengen, men her er vårt syn på hva som bør skje med disse krigerne. 

For det første må man være helt klar på at «krig» og «kriminalitet» er to helt forskjellige kategorier. Mistenkte kriminelle skal stilles for retten, og evt. dømmes dersom retten finner at det fremlagte bevismaterialet holder til domfellelse. Men dette gjelder ikke fiendtlige krigere og soldater. I en krig tar man fiendtlige krigere og soldater til fange, og setter dem i en fangeleir til krigen er avsluttet. Disse personene har ingen krav på rettssak så lenge krigen pågår.    

La oss kort også skissere forskjellen mellom krig og kriminalitet (et tema jeg har diskutert utførlig i et kapittel i min bok Frihet, likhet, brorskap): En typisk kriminell handling – innbrudd, ran, overfall, voldtekt – består i at en person, eller en liten gruppe personer, skaffer seg penger/verdigjenstander eller andre goder på en rettighetskrenkende måte, dvs, ved å initierte tvang mot noen. Hvis noen kvitter seg med en annen person ved å ta livet av vedkommende, så er dette en kriminell handling. Krig er fundamentalt annerledes, krig er en i stor skala ideologisk begrunnet væpnet konflikt mellom to befolkninger, og hvor de med våpen stridende parter på begge sider handler på vegne av og med støtte fra befolkningen, og hvor de stridende støttes – direkte eller indirekte – av regjeringen i det landet hvor de oppholder seg eller opererer fra. IS regner seg som en stat – navnet er jo Islamsk Stat – og i den pågående krigen kjemper IS mot myndighetene i Syria og Irak (selv om man kan se opplysninger som tyder på at noen tror at krigen er i ferd med å gå inn i en sluttfase: «Iraq formally declares end to fight against Islamic State. Extremist group [is] driven from all Iraqi territory, says prime minister, but surviving militants could launch guerrilla war», sitert fra The Guardian).  

Poenget er at IS-krigerne er fiendtlige soldater og krigere, at de tilhører en front som eksplisitt har erklært krig mot Vesten, at denne fronten bekjenner seg til en ideologi som har som mål å spre denne ideologien til hele verden, og at representanter for denne ideologien har forsøkt å spre ideologien til hele verden helt siden ideologien ble skapt for ca 1300 år siden. Sagt på en annen måte: Disse IS-krigerne, som er norske statsborgere, har reellt sett deltatt i en krig mot Norge.  

En av IS´forløpere, alQaida, erklærte eksplisitt krig mot USA i 1996: «On August 23, 1996, Osama bin Laden signed and issued the «Declaration of Jihad Against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Mosques,» meaning Saudi Arabia. It was the first of two explicit declarations of war against the United States. The declaration summed up bin Laden’s belief, categorical and uncompromising, that «there is nothing more imperative, after faith, than to repel the aggressor who corrupts religion and life, unconditionally, as far as possible.» In that line was the seed of bin Laden’s stance that even the killing of innocent civilians was justified in defense of the faith» (sitert fra thought.co.). Denne krigserklæringen er en eksplisitt erklæring av krig mot alle land i Vesten, ikke bare USA, men også USAs allierte gjennom NATO, fra alle grupper som bekjenner seg til islam og som vil spre islam med krig (en strategi som selvsagt ikke har støtte fra alle muslimer).       

La oss også si noen ord om forskjellen mellom «kriger» og «soldat»: soldater er ikledd uniform, de bærer ikke skjulte våpen, de angriper ikke sivile. Personer som deltar i en krig og som ikke oppfyller disse kravene betegnes som krigere. Det er opplagt at IS´hær består av krigere og ikke soldater. (Se linken til ihl-databases, Det er mye mer å si om dette, og en interessant diskusjon er å finne på en link til foreignpolicy nedenfor.)  

Det eneste riktige da er å betrakte de avhoppede IS-erne som fiendtlige krigere eller soldater, og å sette dem i leir i de land de returnerer til og la dem sitte der inntil krigen er avsluttet, dvs inntil IS og deres utallige allierte – alQaida, Taliban, Boko Haram, Hamas, Hizbolla, mfl. – har lidt et fullstendig militært nederlag. 

Først da bør man undersøke om de som da sitter i leir skal slippes fri eller straffes. (Hvis de har vært vanlige soldater skal de slippes fri, men dersom de har deltatt i massakre, tortur. e.l.  må de dømmes for dette.) 

Med andre ord: å stille de tilbakevendte IS-krigere for retten er å forveksle krig med kriminalitet, noe som er helt urettferdig, og som også vil føre til en kolossal belastning for rettsapparatet. Man kan spørre om det er riktig å la slike krigere sitte i leir kanskje i mange år, men dette er en del av den risikoen man løper når man deltar i en krig – deltar man i en krig kan man bli alvorlig såret, man kan bli drept eller man kan bli tatt til fange og bli sittende i leir til krigen er over. Hvis de som kommer tilbake til Norge (eller til andre land) ikke ønsket dette kunne de latt være å verve seg for IS. Leser man fremstillingene i mainstremmedia får man lett et inntrykk av at å delta i en krig for en islamistisk terroristorganisasjon er som å dra på en noen ukers spennende ferie, og når man er gått lei kan man bare uten videre og uten noen konsekvenser komme tilbake og nyte et gode liv i velferdsstaten. 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er vi så ettergivende overfor krigere som kjemper mot oss og våre allierte? Det som styrer dette er den etikk som dominerer i Vesten i dag, og vi har sitert denne etikkens fremste talsmann, Jesus, mange ganger før: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.

Poenget her er ikke at alle følger dette 100%. poenget er at praktisk talt alle mener at dette er et ideal, og at man bør følge det i hvert fall til en viss grad. Men dette er lite annet enn en tydelig oppskrift på egen død og fordervelse.  

For å oppsummere: de tilbakevendende IS-krigerne bør settes i leir som krigsfanger inntil krigen mot IS og deres allierte er avsluttet. Vil dette skje? Neppe. Det som vil skje er at noen av disse tilbakevendte krigerne vil fortsette krigen ved å utsette fredelige borgere i Norge for ulike typer angrep med f.eks. kniver, økser eller kjøretøyer.   

 

 

https://resett.no/2019/02/19/wara-vil-straffeforfolge-norske-is-krigere/

https://foreignpolicy.com/2015/11/16/how-the-islamic-state-declared-war-on-the-world-actual-state/

https://www.theguardian.com/world/2017/dec/09/iraq-formally-declares-end-to-fight-against-islamic-state

https://www.thoughtco.com/bin-laden-declare-war-on-us-2353589

https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant

https://ihl-databases.icrc.org/customary-ihl/eng/docs/v1_rul_rule4

https://foreignpolicy.com/2016/09/15/whats-a-soldier-whats-a-warrior-well-do-you-want-to-live-in-a-state-or-in-a-tribe/

«Et fly i rødt, hvitt og blått står strandet i Iran. Der har det stått siden 14. desember fordi iranerne nekter eierne å fly inn reservedeler på grunn av USAs sanksjoner.»

Dette forteller en artikkel i Dagsavisen, og flyselskapet er selvsagt Norwegian. (Hovedtemaet for artikkelen er dog et annet enn det tema vi kort skal diskutere her, og vi kommer muligens tilbake til dette temaet ved en senere anledning). 

Det som har skjedd er at et fly fra Norwegian har fått alvorlige mekaniske problemer og må ha reservedeler for å kunne fly videre. Problemet er at flyet står i Iran, et land som pga. sitt tyranniske regime og sin altive støtte til terror mot Vesten, er under boikott av bla. USA. 

Dette er tragisk for Norwegian, fordi et av deres fly, et fly som er verdt kanskje 400 millioner kr, blir stående ubrukt.  

Men hvem er å klandre her? Er det USA? Er det Iran? Er det Norwegian selv?   

Det er at faktum at det islamistiske regimet i Iran er et av de verste regimer som har eksistert i den senere tid; befolkningen har ingen frihet, det er dødsstraff for handlinger som i siviliserte samfunn ikke vil regnes som forbrytelser (frafall fra islam, blasfemi, såkalte narkotikaforbrytelser), jenter kan giftes bort fra de er ni år gamle, etc. Befolkningen lider under en svært ufri økonomi, og det kom til et kraftig opprør for noen år siden. «Flere opposisjonelle ble den siste uken i 2009 drept i opptøyene som har blusset opp i Iran. Ifølge politiet ble 300 mennesker pågrepet, men disse meldingene er ikke bekreftet fra uavhengig hold» (fra en lengre artikkel i Aftenposten publisert i 2009). Disse opprørerne fikk ingen støtte fra Vesten; USA under ledelse av president Obama hadde åpenbart større sympati med det tyranniske islamistregimet enn med opprørerne.   

Videre, regimet er som antydet en betydelig sponsor for en rekke grupper som utfører terror mot Vesten, og regimet er en ledestjerne og et ideal for islamister over hele verden. Et slikt regime har ingen rett til å eksistere. 

Vi har tidligere sagt at dette regimet må fjernes med de midler som er nødvendige, inkludert militære midler. Dette kommer dessverre ikke til å skje med det første; befolkningen i Vesten er alt for altruistisk, ettergivende og tafatt til å kunne gå inn for noe slikt. Men enkelte land i Vesten har i hvert fall gjennomført en slags boikott av Iran, og det er i hvert fall noe. 

Men private firmaer kan boikotte Iran på eget initiativ, og det er det Norwegian burde ha gjort. Nå har Norwegian altså ikke gjort dette, og nå får det lide konsekvensene.

Vårt syn er altså at Norwegians problemer her skyldes en uklok politikk fra Norwegian selv. 

 

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ingen-tårer-for-norwegian-1.1276957

https://www.aftenposten.no/verden/i/zgePO/Slik-utviklet-uroen-i-Iran-seg-i-2009

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-summer/iranian-saudi-regimes/

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2011-fall/911-ten-years-later/

Det er et velkjent faktum at dersom man ferdes i et ukjent landskap med et kart som ikke stemmer med terrenget så vil man gå seg bort og ikke finne veien dit man skal. Tilsvarende, hvis man skal løse et problem må man først forstå problemet før man kan finne løsningen. Dvs. at man må ha en korrekt teori om årsaken til problemet før man kan løse det. Baserer man sine løsningsforsøk på en feil teori om årsaken til problemene, vil løsningsforsøkene kanskje gjøre problemene enda større.    

Vi kom til å tenke på dette velkjente poenget da vi for noen dager siden enda en gang fikk høre om et forsøk på å redusere kriminaliteten, et forsøk som politiet i Oslo forsøker å gjennomføre. 

Vi hørte først om saken i TV2-nyhetene, og vi henviser til den tilhørende artikkelen på TV2s nettside. 

Først konstaterer artikkelen at det er «rekordmange unge kriminelle i Oslo. Det er rekordmange unge gjengangere i hovedstaden», og så beskrives løsningsforslaget slik: «Nå ønsker politimesteren å tvinge de verste ungdomskriminelle til å motta hjelp». 

Vi gir noe mer bakgrunn før vi går videre: « … Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere som anmeldes gjentatte ganger, på tross av fjorårets innsats mot de ungdomskriminelle miljøene. Oslo politidistrikt har nå registrert 182 unge gjengangere i Oslo kommune. Teller man med hele politidistriktet er tallet 197. I 2017 var tallet 151. Unge gjengangere er ungdom mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av et år.» 

Det er altså et betydelig antall unge kriminelle som gjennomfører et stort antall forbrytelser: innbrudd, ran, overfall, etc. Dersom disse gjerningsmennene ikke hadde fått anledning til å begå disse forbrytelsene ville deres ofre blitt spart for de forferdelige opplevelsene det er å bli utsatt for en forbrytelse: å bli overfalt må være en grusom opplevelse som kan prege en og gi en plager for resten av livet, og det å bli utsatt for innbrudd og få sitt hjem delvis ødelagt og bli fratatt kjære eiendeler må være grusomt. Det finnes også verre forbrytelser enn disse – voldtekt, drap, tortur – men det ser ut til at disse unge gjerningsmennene ikke har begått slike ting i stor grad. Men kanskje noen av dem vi gjøre slike ting senere i sin forbryterkarriere dersom de ikke stoppes – det er jo slik at forbrytere begynner i det små, de begynner med mindre alvorlige forbrytelser, og så begår de stadig mer alvorlige forbrytelser etter hvert som de blir mer hardbarket og avstumpet. 

Hva skal man gjøre med unge lovbrytere? Nå er vi ikke absolutt imot at man i enkelte tilfeller skal kunne vise en viss mildhet mot unge førstegangsforbrytere: de kan ha blitt lurt av mer erfarne forbrytere til å gjøre noe galt uten helt selv å forstå hvor galt det de gjør er – selv om alle som er 12-14 år eller eldre må forstå at det er galt å stjele, rane og å overfalle noen.

Men hva skal man da gjøre med ungdommer som er fra ca 14-15 år og som begår tyverier o.l.? Dette avhenger av hvordan man ser på dem. Er de kriminelle forvillede sjeler som trenger hjelp, støtte og omsorg, eller er de onde mennesker som liker å plage andre, som ikke bryr seg om den skade og ulykke de påføre sine ofre, som ikke bryr seg om de som rammes  av deres kriminalitet? 

De siste tiår er det det første synet som har dominert, noe som kommer tydelig til uttrykk i begrepet «kriminalomsorg». Før dette var det dominerende synet at de kriminelle fortjente å straffes, men nå har i lang tid den dominerende oppfatningen vært at det de kriminelle trenger og fortjener er «omsorg». 

Og hva har dette ført til mht. utviklingen av kriminalitet?    

SSBs historiske statistikk viser at antall etterforskede forbrytelser i 1952 var 27 172, mens i  1992 var antallet 234 992, som er innpå en tidobling. Den mildere holdningen, som bla, innebar kortere straffer, har altså ikke ført til redusert kriminalitet. Den som var den mest markante talsmannen for denne overgangen, som vi for enkelhets skyld kan kalle en overgang fra en streng til en mild kriminalpolitikk, var Inger Louise Valle (Ap), som var justisminister i perioden 1973-79. Men hun var ikke alene, og overgangen skjedde ikke over natten, overgangen fra mild til streng kriminalpolitikk, overgangen fra straff til omsorg, skjedde gradvis over en lengre periode. Denne omleggingen hadde også full tverrpolitisk oppslutning. Poenget her er dog at dette, som vi ser av statistikken, ikke førte til at det ble færre kriminelle eller færre forbrytelser. (Ja, det kan være andre medvirkende grunner til at kriminaliteten økte i denne perioden, f.eks. befolkningsvekst, men Norges befolkning ble ikke tidoblet fra 1956 til 1992.) den historiske statistikken vi siterte over slutter i 1992, men økningen kriminaliteten har bare fortsatt. For 2014 var antallet etterforskede forbrytelser kommet opp i hele 349 325.  

Men dette er etterforskede lovbrudd, ikke antall forbrytelser. Det er antagelig store mørketall her: mange forbrytelser blir ikke anmeldt – mange ofre ser ikke noen vits i å anmelde; politet gjør jo ikke noe med saken deres allikevel. Muligens er det også et betydelig antall forbrytelser som ikke blir etterforsket. Og dersom en person blir anmeldt for 50 innbrudd – teller dette da som én forbrytelse eller 50?   

Poenget er altså at endringen i synet på og behandlingen av de kriminelle ikke har ført til noe reduksjon i kriminalitet – og da kan man spørre seg om endringen har vært nyttig eller ikke. 

Og hva er det man betrakter som nyttig her? Hva er formålet med straff? Vi vil bare kort si til dette at det primære formålet med straff er å yte rettferdighet. Sekundært er formålet å være individ- og allmennpreventivt. 

Som sagt, å bli utsatt for noe kriminelt er forferdelig, og kriminalitet må reduseres til så nær null som overhode mulig. Lever du i et samfunn med nærmest null kriminalitet betyr at du aldri vil risikere å bli overfalt når du er en tur ute på byen, at du aldri vil komme hjem og finne at huset ditt er blitt utsatt for innbrudd, at du aldri kommer ut en morgen og ser at bilen din er oppbrent, at din butikk aldri vil bli utsatt for tyverier, at ingen stjeler identiteten din eller forsøker å presse deg for penger på Internett ved å true med å offentliggjøre personlige bilder, e.l. 

Hvordan er det mulig? Politiet har de ressurser som trengs for å få til dette, men dessverre brukes svært mye av dette på såkalt narkotikakriminalitet. Dersom narkotika legaliseres vil en enorm kapasitet i politi, domstoler og fengsler bli frigjort til å bekjempe reell kriminalitet (som altså er tyveri, innbrudd, ran, overfall, voldtekt, svindel, utpressing, hærverk, drap, etc.).  

Ofte hører vi i nyhetssendinger at «gjerningsmannen er en gammel kjenning av politiet» eller politiet etter et ran undersøker mistenkte «som tilhører et kjent ransmiljø». Men dette bety at personer som har begått en rekke kriminelle handlinger er på frifot og fortsatt kan være mistenkte i alvorlige saker – det ser altså ut som om den omsorgen og behandlingen de fikk mens de var innsatt ikke har hjulpet i neveverdig grad. 

Nå er det også kommet en nytt fenomen, eller et fenomen som pressen tidligere ikke har brydd seg med skrive om: politifolk trues av løslatte kriminelle når de ikke er på jobb. Document forteller dette om en sak som er hentet fra Danmark, men det er ingen grunn til å tro at tilsvarende ting ikke skjer her: Det fortelles at bander «nå oppsøker politifolk på fritiden for å skremme dem. En politimann satt i t-banen sammen med kjæresten da en mann kommer inn og setter seg rett ovenfor dem og nistirrer på ham. Han følger etter dem ut av vognen, dytter borti politimannen og sier: -Vi vet hvor du bor».     

Vårt syn er at kriminelle i all hovedsak er onde mennesker som liker å plage andre og som ikke bryr seg om, eller endog gleder seg, over den skade de påfører sine ofre. (Nå kan kriminelle handlinger klassifiseres etter grader av alvorlighet, og begrepet «ond» passer ikke på alle forbrytere: en som nasker er ikke like ond som en torturist og drapsmann. På engelsk finner man begreper som klart viser den nyansering som man kan ha behov for her: en person kan være «bad» eller «mean» eller «wicked», eller «evil».)  Ja, de burde fra de var barn blitt lært opp til å bli anstendige mennesker som ikke begår forbrytelser, men i enkelte tilfeller vil denne oppdragelsen ikke være god nok, eller barnet vil allikevel kunne vokse opp til å bli en dårlig person. Slik oppdragelse burde skje i familien, men er i de siste årene i stor grad overlatt til barnehagene, og barnehagene er ikke i stand til å utføre denne viktige og ressurskrevende oppgave like godt som en god familie kan. I så fall, dersom han (de fleste kriminelle er menn) velger å bli kriminell, er det ikke annet å gjøre enn å sette vedkommende i fengsel slik at han ikke kan begå innbrudd og ran og denslags mens han eller hun sitter i fengsel. Og dersom fengselsstraffen er lang vil vedkommende ikke utføre kriminelle handlinger i en lang periode. Det er en god ting, selv om den er nokså usynlig – man kan liksom ikke beregne antall forbrytelser som ikke er skjedd.   

Dette synet har som grunnleggende forutsetning at statens oppgave er å beskytte borgernes frihet og eiendom. Dagens syn på staten er annerledes. Dagens syn er at staten skal fungere som en slags reserveforeldre, og at den for å kunne gjøre dette skal kunne krenke borgernes frihet og eiendom i den grad og det omfang den måtte ønske (ingen av de store partiene ønsker å begrense statens makt; tvert imot utvides denne makten for hver dag som går). At dette ikke fungerer særlig godt er noe enhver som åpner øynene kan se, og ikke bare i kriminalstatistikken.

Hvis vi går tilbake til det som var oppslaget på TV2 så handlet dette om at politet vil redusere kriminaliteten hos et betydelig antall gjengangere ved å tilby dem hjelp. Disse kriminelle motsetter seg å motta slik hjelp, og da er politiets forslag at de skal tvinges til å motta hjelp. Dette er så vanvittig tullete at man ikke vet om man skal le eller gråte. De som går inn for dette er så forstokkede i sin manglende virkelighetskontakt at man kan lure på om de er riktig vel bevart. 

Vi mener altså at kriminelle skal straffes, og at de skal straffes strengt, dvs. idømmes lange fengselsstraffer. De som dømmes for la oss si tredje gang skal idømmes så lang straff at han når han slipper ut ikke lenger har energi til å bedrive kriminalitet. 

La oss før vi avslutter svare på følgende spørsmål: Er det ikke umenneskelig å sette forbrytere i fengsel? Nei, det som er umenneskelig er å la kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere og plage fredelige folk. 

La oss også ha sagt at det syn at kriminelle ikke er onde som fortjener straff, men er forvillede sjeler som trenger hjelp bunner i et feilaktig menneskesyn og en etikk som oppfordrer til selvoppofrelse som det moralske ideal. Denne etikkens fremste talsmann er Jesus, som som kjent sa følgende: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. 

Det som Jesus sier har vi alle hørt gjentatte ganger på skolen, i kirken og alle andre steder hvor etikk diskuteres, og alle setter dette opp som et ideal. Men en av de mest skadelige tingene dette idealet fører til i praksis er en voksende kriminalitet.

Vi avslutter med følgende helt ferske nyhetsoppslag (fra TV2 søndag 10/2): Antall angrep med kniv i Oslo har økt sterkt de siste årene: «Ifølge rapporten «Anmeldt kriminalitet i Oslo politidistrikt, 2018» ble det anmeldt 179 knivtrussel-saker i 2013. I 2018 hadde tallet steget til 240. Det er en økning på 34,1 prosent.» Og hvordan skal politet få en slutt på dette? «– Hvis man blir tatt mer enn én gang i løpet av seks måneder, vurderer politiet pågripelse og varetektsfengsling. En normal påstand i retten vil være 45 dager ubetinget fengsel». Dette er ikke så mye strengere enn en forsiktig dask på lanken og en skjennepreken! Det er ikke det minste rart at kriminaliteten øker! 

 

 

 

 

 

 

https://www.tv2.no/nyheter/10394850/

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

https://www.document.no/2019/02/08/kniven-i-hjertet/

https://www.tv2.no/nyheter/10404457/

«Etterlyser ny lov om kontanter. Mange er flinke til å klippe, men de tar pengene rett i lommen, sier Cutters om konkurrentene sine i frisørbransjen. De ønsker kontantene ut av salongene.»

Det er på e24 vi leser dette, og artikkelen fortsetter: «– I frisørbransjen representerer kontanter først og fremst et problem ved at mange tar betalt svart, sier Kristian Solheim, daglig leder i Cutters.Kjeden som i 2015 for alvor utfordret norske frisørsalonger har aldri tatt imot kontanter i sine butikker, kun via kort og mobilbetaling.

Han mener at det yngler av svart betaling blant konkurrentene sine, og sier at dette er et større problem, enn at folk ikke lenger kan betale med fysiske penger. – Mange er flinke til å klippe, men tar pengene rett i lommen, sier Solheim. Han forklarer at Cutters ikke vil at myndigheter skal pålegge bransjen å gjøre som dem, men at det ikke finnes tvil om at det vil redusert den svarte omsetningen. … 

I Norge sier sentralbankloven § 14, at «Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.» Også finansavtaleloven § 38, der det står at «En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottageren». Justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) uttalte tidligere i januar at de vil se på loven, og vil se på hvor langt retten til betaling med kontanter skal strekkes. … 

Direktør Anne Mari Halsan i NFVB, som representerer tusenvis av norske frisører, sier de ikke har noen forkjærlighet for kontanter, selv om de ikke vil slutte å tilby kontanter. -Vi må forholde oss til  den lovgivningen som finnes. Vi har i teorien ikke noe imot å slippe kontanter, men vi har en del eldre kunder i vår bransje som gjør det vanskelig rent demografisk å kutte kontanter helt enda, sier Halsan. Hun sier for øvrig at Cutters har helt rett i at det svarte markedet i stor grad er kontantbasert» (link nedenfor).

Dette er selvsagt et reellt problem: lovlydige virksomheter konkurrerer med andre som driver ulovlig ved at de – for så si det kort og kontant – driver svart, dvs. at de helt eller delvis lar være å følge gjeldende lovverk på områder som f.eks. arbeidsforhold, arbeidstid, overtidsbetaling, feriepenger, mm., samt at de helt eller delvis unnlater å betale skatter og avgifter, og å sende inn nødvendige papirer til ulike offentlige myndigheter.  

Ved at disse reglene ikke følges blir arbeidet langt enklere for disse tilbyderne, og det blir billigere for kunden. Men dette er også svært urettferdig overfor de som driver i fullt samsvar med gjeldende regelverk. Som sagt, dette er et stort problem – men hva er løsningen? 

Cutters har en løsning, en løsning som sikkert har stor oppslutning hos de som driver i samsvar med gjeldende lovverk, og som vi vil tro har full oppslutning hos politikerne fra de store partiene: forby bruk av kontanter!

Et slikt forbud innebærer at all betaling må skje med kort, noe som igjen betyr at staten vil kunne kontrollere alle transaksjoner man utfører enten man er forbruker, kunde eller produsent! Staten vil da ha full kontroll med alt som skjer i næringslivet, og alt må skje i samsvar med et stadig mer tettvoksende villnis av lover, regler, forskrifter og rundskriv. Og dersom en virksomhet ikke følger dette vil den antagelig bli stengt, og de tidligere produktive ansatte vil umiddelbart bli skjøvet ut i arbeidsløshet og må forsørge seg ikke ved eget arbeid, men ved å leve på andres produktive virksomhet med penger som blir formidlet til dem via Nav. Det ser ut til at det er slike løsninger politikerne gjerne foretrekker. 

Dersom kontanter forbys vil alle tilbydere, alle som produserer noe og tilbyr det for salg, måtte være detaljgodkjent av staten.   

Den opprinnelig sosialismen innebar at staten skulle eie alle produksjonsmidler – men alle forsøk på dette, i en rekke land de siste 100 årene, har ført til en ubrutt rekke av katastrofer med utbredt sult og nød og fattigdom og undertrykkelse (det aller ferskeste eksempel er Venezuela). Grunne var at det ikke lenger var noen belønning i penger for å produsere noe og selge det til kunder som ville ha det som ble produsert. Og dersom produksjon ikke belønnes vil produksjonen opphøre, og når det ikke er noen produksjon er det heller ikke noe å forbruke. Det er derfor all sosialisme fører til fattigdom, sult og nød. Men det som skjer nå er noe mer subtilt: nå er det ikke lenger slik at staten formelt skal eie alle produktive virksomheter, nå er det tilstrekkelig at staten kontrollerer dem! 

Og alle de store partiene er for enda mer kontroll: man ser at mengden lover og regler som regulerer næringslivet vokser med uforminsket fart uansett hvem som sitter ved makten – om de er rødgrønne eller blåblå spiller ingen rolle, reguleringsiveren og skattekåthen er like stor uansett om man er blå eller rød eller grønn eller gul!  

Det er ingen lenger (i de store partiene) som holder opp næringsfrihet som et ideal, tvert imot. Nå innrømmer til og med fremtredende folk i Høyre det som observante observatører har vært klar over i flere tiår: «Økt skatt og økte egenandeler er uunngåelig» (det er lederen i Unge Høyre som siteres på dette).  

Som sagt: det er svært urettferdig at noen betaler sin skatt og at noen lurer seg unna. Men det som er løsningen på dette problemet er å forenkle regelverket og å sette ned skatter og avgifter for de som følger reglene. Målet må være helt å fjerne alle statlige inngrep og alle reguleringer slik at det eneste som gjelder er full eiendomsrett og full kontraktsfrihet: dette vil føre til rettferdige konkurransevilkår for alle aktører, og dette er også det eneste som vil føre til full rettferdighet og like konkurransevilkår for alle, enten de er produsenter eller forbrukere eller sparere eller investorer. 

Denne løsningen er den eneste reelle løsninger; alle andre løsningsforsøk vil bare føre til enda større problemer. 

For kort å summere begrunnelsen for dettet, en begrunnelse vi har skrevet utførlig om andre steder (f.eks. i DLFs program linket til nedenfor): velferdsstaten, et system som innebærer at vi skal betale en stor del av det vi tjener til staten for til gjengjeld å få en rekke tilbud som enten er gratis eller sterkt subsidiert (innen skole, helse, infrastruktur, pensjoner, trygder, kultur, mm.) er ikke bærekraftig. Dette systemet må nødvendigvis føre til voksende skatter og avgifter, til at det blir flere lover og regler, til at næringslivet belastes med flere reguleringer, at det blir flere byråkrater (og byråkratene er totalt uproduktive: de bedriver ikke noen verdiskapning, de bare flytter på verdier andre har produsert), at man får voksende budsjettunderskudd og voksende statsgjeld – noe som først og fremst merkes ved at de produktive får mindre og mindre igjen for den innsats de yter, og dette fører igjen til et «brain drain», dvs.- at de mest produktive flykter til friere land eller til mindre regulerte bransjer. Dette vil også føre til at respekten for lov og rett synker, og til at det blir mer kriminalitet. Forøvrig er det akkurat denne utviklingen man kan se i absolutt alle velferdsstater i dag.       

Men tilbake til det opprinnelige temaet: å forby kontanter er feil vei å gå, å forby kontanter er å fortsette å gjøre problemene enda større. Det man må gjøre er å kreve dereguleringer og lavere skatter og mindre offentlig innblanding. Men ingen store aktører går inn for dette, og da tyder alt på at vi vil fortsette på veien til elendigheten.. 

Er det noe man som privatperson kan gjøler? Ja, det er to ting: man kan si ifra ved alle passende anledninger som byr seg, og så kan man så ofte man har anledning bruke kontanter når man kjøper noe – som det heter: «Cash i king!»  

 

 

 

 

 

https://e24.no/naeringsliv/etterlyser-ny-lov-om-kontanter-mange-er-flinke-til-aa-klippe-men-tar-pengene-rett-i-lommen/24550390

https://www.document.no/2019/02/05/unge-hoyre-leder-okt-skatt-og-okte-egenandeler-er-uunngaelig/

http://stemdlf.no/stortingsprogram/

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon; primitive samfunn har ikke ytringsfrihet. Alle maktmennesker og alle diktatorer er imot ytringsfrihet. 

Og hva er ytringsfrihet? Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Ytringsfrihet omfatter dog ingen rett til å fremsette reelle trusler, til å røpe militære hemmeligheter, til å røpe forretningshemmeligheter, til å avsløre andre menneskers private forhold, eller til å rope «Brann!» i et fullsatt forsamlingslokale dersom det ikke brenner. Ytringsfriheten beskytter retten til å si sine meninger uansett hvordan de er, uansett hvor krenkende andre måtte oppfatte dem.  

Men det kan se ut som om det er gråsoner her – hva med den type latterliggjøring av kjendiser og andre som komikere bedriver? Slikt er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Og hva med å fremstille grupper av mennesker som f.eks. udugelige e.l. Politikere og byråkrater fremstilles ofte, ikke uten en viss rett, som udugelige, og dette er også innenfor ytringsfrihetens grenser. 

Men hva med andre grupper – innebærer ytringsfriheten noen rett til å fremstille dem på en sårende, krenkende eller negativ måte? 

Vårt svar er et helt kart Ja.   

Vi har skrevet om ytringsfriheten mange ganger tidligere (og vi lenker til noen av våre artikler om dette nedenfor), men vi kom igjen til å tenke på dette ufravikelige prinsippet etter et oppslag på nrk.no om en som nylig ble dømt for noe han hadde sagt om samer. Artikkelen på nrk.no inneholder bla. følgende oppsummering om det som den nå domfelte mannen skrev på facebook: 

«– [Han gir] uttrykk for at det er helt greit å kjøre på rein som befinner seg i veibanen, og at han selv forsøker å kjøre på rein. Han går langt i å insinuere at samene med vilje jager reinsdyrene ut på veiene for å få tilkjent erstatning, og for derved å «tappe Norge for skattekroner».

I forlengelsen av dette gir tiltalte uttrykk for at det er øvrige nordmenns – det vil si andre enn samers – skattekroner som brukes til å betale erstatning. 

– Videre antydes det at samene ikke vet hva skattepenger er. Det er nærliggende å tolke utsagnene slik at tiltalte gir sin tilslutning til å kjøre på reinsdyr, og at samene ikke bidrar økonomisk til fellesskapet, men snarere snylter på dette.

Dommen slår også fast at mannen omtaler den samiske folkedrakten som «de latterlige klovnedraktan».»

Hva skal man karakteriser dette som? Det ord som ligger oss nærmest for å beskrive dette er «fyllerør».

Vi kan ikke se at noen samer burde føle seg kreket av dette; dette ser ut til kun å være infantilt vås. 

Vi har sett på samer som tøffe folk som jobber hardt under vanskelige forhold og som tåler både det ene og det andre av det som naturen byr på av vær og vind og kulde – og vi er overrasket over at noen av dem skulle føle seg krenket av litt fyllerør. De samene burde ha gjort var bare å le av slikt tøys.  

Men dessverre er vi nå inne i en utvikling som i flere generasjoner har hatt som sin fundamentale forutsetning at staten skal ta vare på oss, på samme måte som foreldre tar seg av barn. Men dette må nødvendigvis føre til at voksne blir mer og mer barnslige og infantile, at de tåler mindre og mindre, og at det føler seg grovt krenket av noe som er bare er rør – voksne folk ville bare ha avfeid slikt vås.   

Er det som ble sagt innenfor ytringsfriheten grenser? Ja, selvsagt er det det. Dette burde vært tillatt. Men nå er dette da altså ikke tillatt; mannen som skrev dette ble dømt for å fremsatt «hatefulle ytringer»: «En mann i 50-årene fra Meløy i Nordland er dømt for hatefulle ytringer mot samer. Straffen er 18 dagers betinget fengsel og 15.000 kroner i bot. – Grov nedvurdering av samer, slår Salten tingrett fast» (nrk).

Ja, hvis man tar det fremsatte røret på alvor er dette en grov nedvurdering av samer, men det burde allikevel være tillatt. Den som skrev dette røret ble altså idømt 18 dagers fengsel (dommen er så vidt vi ser ikke rettskraftig).  

Ytringsfriheten burde også omfatte hatefulle ytringer. Uansett hvem de rettes mot – om de rettes mot kristne eller sikher eller buddhister eller åsatroende eller pinsevenner eller muslimer eller hinduer eller nordmenn eller innvandrere eller samer – så burde alle meningsytringer være tillatt. 

Som sagt over: de eneste som i denne sammenhengen burde være forbudt er reelle trusler.  

Det som har skjedd er at vi har tapt ytringsfriheten. Det vi frykter kommer til å skje er at den vil bli ytterligere innskrenket i de kommende år.  

Nylig avholdt den anti-islamske foreningen SIAN en markering hvor noen av talerne gikk over streken i sin beskrivelse av muslimer (og da mener jeg «over streken» mht. hva som er passende, hva som er korrekt, hva som er sant, og ikke mht. hva som burde være forbudt ), og som nå er blitt tiltalt å ha fremsatt «hatkriminalitet» (kilde Resett, link nedenfor). Skribenten på Resett, Bjørn Nistad, omtaler i artikkelen flere eksempler på at ytringsfrihet innskrenkes, og innleder sin artikkel med å si at «Norge er på vei til å bli en totalitær politistat». 

Det er vanskelig å være uenig i dette. 

Det som er mest tragisk er at ingen av de store partiene (de som er på Stortinget) forsvarer ytringsfriheten, ikke engang FrP, som som kjent har justisminsteren.   

Det er allikevel feil å skylde på politikerne, politikerne mener i det store og hele det samme som folk flest mener, og gjør det folk flest vil at de skal gjøre. Så det at vi nå har mistet ytringsfriheten har bred oppslutning i folket.  

Vi avslutter med å gjengi et par kjente sitater: 

«Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det» (tillagt Voltaire).

«Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre» (George Orwell).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://www.nrk.no/nordland/domt-for-hatefulle-ytringer-mot-samer_-_-en-seier-for-alle-samer-i-norge-1.14410857

https://www.nrk.no/nordland/mann-tiltalt-for-hets-mot-samer_-_-denne-saken-er-unik-1.14392469

https://resett.no/2019/02/03/pa-vei-mot-politistaten-det-er-alvor-na/

Noen av våre tidligere artikler om ytringsfrihet

https://www.gullstandard.no/2019/01/07/noen-betraktninger-om-ytringsfrihetens-stilling-i-dag/

https://www.gullstandard.no/2018/07/25/hatefulle-ytringer-grensen-for-ytringsfrihet-og-statens-rolle/

http://www.stemdlf.no/node/4170/

http://www.stemdlf.no/node/3318/

VGs Hans Petter Sjøli stiller dette spørsmålet i en artikkel i VG i går, og det er god grunn til å stille dette spørsmålet. Som han sier: «Det vil være helt feil å påstå at det ikke skjer mye rart i mange norske partier for tiden. Men Frp er likevel i en egen rarhetsliga», og han tenker på de mange rare saker som dukker opp der: «For hver Ulf Leirstein-skandale, dukker det opp en Mazyar Keshvari, og før var ikke Per Sandberg ute av politikken av ymse årsaker, før Helge André Njåstad plutselig opplyste allmennheten om at han trakk seg fra alle partiverv – «frivillig» og av «hensyn til familien». Bakgrunnen er «sleske sexskandaler, … diplomatiske ømfintligheter, …  reiseregningssvindel og  … slumsete omgang med sensitivt #metoo-materiale …».     

Sjøli er såvidt inne på svaret når han skriver følgende: «Frp er en arena for en type kultur som har vært på vikende front i flere tiår. En særdeles liberal kultur, vil noen si, mens andre kanskje vil bruke noe mindre positivt ladde ord. «Harry», kanskje, men i dagens anti-elitære klima er jo det uttrykket i ferd med å bli en hedersbetegnelse. Frp-ere flest er nok ikke så mye mer umoralske enn andre, men de er kanskje noe mer, tja, ufiltrerte. Som på bygda i hine hårde dager, går Frp-erne rett på sak og bryr seg ikke så altfor hardt mye om de uskrevne reglene for sosial omgang som gjelder for oss andre.»

(Før vi går videre vil jeg si at jeg var medlem i FrP i perioden 1988-1991, jeg var vararepresentant til Stortinget i 1989-93, og jeg arbeidet for FrPs Stortingsgruppe i perioden 1989-1991.) 

Det er fire grunner til at FrP er annerledes enn de andre partiene, og det er her man finner svar på Sjølis spørsmål: 1) FrP er det eneste opposisjonspartiet, 2) FrP er det eneste folkelige partiet, 3) FrP er et uideologisk parti, og 4) FrP er, bortsett fra små partier som Rødt og MDG, det yngste partiet (vi snakker her om partier som er representert på Stortinget).  

Alle partiene på  Stortinget fra Høyre til SV og Rødt er enige om det meste: forskjellene mellom dem er bare mindre nyanser. Men FrP har andre synspunkter på det meste hvor de andre stort sett er helt enige: klima, innvandring, islam, privatisering, skattelettelser, deregulering, utenrikspolitikk, u-hjelp, etc. Forskjellen mellom FrP og de andre partiene var så markant at Høyres tidligere leder Kåre Willoch ikke engang ville klassifisere FrP som et borgerlig parti. 

Ja, FrP er med i regjering og har gitt avkall på alle egne  standpunkter for å sitte i regjering, og dette kommer av at partiet er fullstendig uideologisk. FrP var et klart ideologisk parti på slutten av 80-tallet, i hvert fall hvis man tillegger partiet de standpunkter, holdninger og prinsipper som kom til uttrykk i partiets program og det som partiets fremtredende tillitsmenn sa i intervjuer og i avisinnlegg: partiet var da et klart liberalistisk parti. I perioden 1985-89 hadde FrP to mann på Stortinget, ved valget i 1989 fikk de inn 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, og FrP red  den som ingen andre. Partiets formann, Carl I. Hagen, var superdyktig, men han var fullstendig prinsippløs. Hagen hadde som FrPs fremste mål at partiet skulle bli stort, og han trodde at han kunne oppnå dette ved å bryte koblingen mellom partiet og liberalismen, og dette bruddet skjedde i perioden 1989-1994 (det formelle bruddet skjedde på landsmøtet på Bolkesjø i 1994). Etter dette var FrP bare en skygge av seg selv, partiet ble mer opptatt av å jakte på velgere enn å fronte riktige standpunkter, men partiet fortsatte å vokse selv om det også iblant fikk nedturer på meningsmålinger og i valg. 

Poenget her er at dette skiftet fra et ideologisk liberalistisk parti til et uideologisk parti som var åpent for alle som ikke passet inn i de andre partiene, førte til at personer med en rekke ulike standpunkter kom inn i partiet. Partiet gikk fra å gi uttrykk for liberalistiske standpunkter til å bli en slags målbærer for meninger som hadde en viss oppslutning i folket, nærmest uansett hvor disse meningene befant seg på det politisk spektrum. Dette førte til at partiet tiltrakk seg personer med en rekke forskjellige standpunkter, dette var personer som ville være med i politikken, men som ikke kunne finne seg til rette i noen av de andre partiene – det som bandt disse personene sammen i FrP var ikke standpunkter og ideologi, det som bandt dem sammen var at de ville være i opposisjon til de etablerte partiene og til mainstream generelt.        

Men partiet ble også til en viss grad oppfattet som å være tilhengere av frihet, men uten noen ideologi er det uklart hva «frihet» betyr. Mange av de som kom inn i partiet må ha hatt oppfatninger av «frihet» som var helt annerledes enn en liberalistisk oppfatning tilsier. Den liberalistiske forståelse av «frihet» er at det er retten til å disponere over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over det man selv eier, mens en uideologisk forståelse er at «frihet» er retten til å gjøre hva man måtte ønske, hva som måtte falle en inn uten noen form for moralske eller juridiske bindinger.   

At FrP har så annerledes standpunkter enn de andre partiene har medført at en ikke ubetydelig andel av befolkningen føler at FrP er deres parti – eller i hvert fall at de ikke har villet alliere seg med noen av de andre partiene: Høyre er partiet for de fine og for næringslivsfolk, Sp er for bønder, KrF er for kristne, Ap er for offentlig ansatte og fagforeningspamper, Venstre er for lærere og for folk som ikke klarer å bestemme seg, SV og Rødt er for folk som fortsatt, etter 100 år med katastrofer og fiaskoer, tror at sosialismen kan skape gode samfunn, og MDG er for folk som tror at bilen er et luksusleketøy og at klimaproblemene er reelle og at Norge, som utgjør mindre enn 1 % av verdensøkonomien, kan gjøre noe med det ikke-eksisterende problemet global oppvarming. Ingen vanlige folk vil føle seg godt hjemme i noen av disse partiene.   

Men FrP er annerledes. FrP har slagordet «For folk flest», og det stemmer i betydelig grad. At FrP har denne profilen betyr at partiet har tiltrukket seg flere vanlig folk enn de andre partene, og derfor er det et større mangfold både blant medlemmer og tillitsvalgte enn de andre partiene har. Dette innebærer igjen at det er et større mangfold blant synderne i FrP enn det er i de andre partiene.      

Hvis man har sett på TV programmer som «Norsk Rednecks» eller «Ullared» (som riktignok fremstiller svensker, men det er grunn til å tro at de som fremstilles der også er representative for mange nordmenn) er det lett å komme til den konklusjon at disse folkene ligger nærmere FrP enn noe annet parti. 

FrP er et ungt parti, det ble dannet som ALP tidlig på 70-tallet, og siden det er svært uideologisk har det ingen enhetlig kultur og historie; noe som gjør at de som kommer inn i partiet ikke har en tradisjon de kan slutte seg til og få veiledning av. Grunnen til at enda yngre partier som Rødt og MDG ikke har denne type problemer er at de er sterkt ideolgiske. Problemene som har vært i de store partiene kan i all hovedsak plasseres i #MeToo-kategorien (Giske i Ap, Skei Grande i Venstre, Tonning Riise i Høyre, Byrkjeflot i Rødt; også MDG og KrF har hatt slike saker.)          

Sjøli nevner enkelte ting ved FrPs historie, men han kunne nevnt flere: Kun FrPere har vært på Stortinget talerstol i alkoholpåvirket tilstand, kun i FrPs vil forsamlingen brøle ut i latter når det under kongens skål under landsmøtemiddagen oppfordres til å skåle for Kong Haakon VII, kun FrP kan sende til en viktig debatt en kjent rallykjører som ender opp med å true med å slå til en motdebattant (rallykjøreren var dog medlem av FrP), kun i FrP kan et lokallag legge sitt landsmøte til Strømstad i Sverige for at delegatene skal kunne harryhandle på turen, kun i FrP kan en fremtredende folkevalgt bli tatt for å forsøke å smugle noen flasker svensk øl inn i Norge, kun i FrP vil lederen gi uttrykk for skuffelse over at han ikke ble valgt til Stortingspresident, kun i FrP kan en tidligere statsråd ha et godt forhold til skrekkregimet i Iran, osv. osv.       

For å oppsummere: FrP er et folkelig, uideologisk og prinsippløst opposisjonsparti som tiltrekker seg folk som hverken har ideologi, prinsipper eller tradisjon for hvordan man oppfører seg. Det er da ikke overraskende at partiet har tiltrukket seg den type folk som Sjølie nevner, folk som ikke ser  normale grenser for rett og galt, og som ikke forstår at alt galt man gjør høyst sannsynlig blir avslørt og at en slik avsløring vil være skadelig både for en selv og for partiet.   

    

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Eo1JWo/hva-er-det-med-frp

Det var bare mannlige prisvinnere da Humorprisen ble delt ut for en ukes tid siden, og en av Norges  kvinnelige komikere, Sigrid Bonde Tusvik, ble så skuffet, nei, forbannet, over dette at hun forlot arrangementet: «Jeg dro hjem fra fredagens humorprisutdeling fem minutter etter at den var ferdig. Ikke fordi podcasten vår ikke vant eller fordi jeg var full og sur. Nei, jeg måtte dra hjem fordi jeg var kvinne og komiker.» Dette skriver hun i en kronikk i Dagbladet.  

Hun mener åpenbart at selv om prisen skal deles ut til de komikere juryen har vurdert som best, så skal allikevel grupper blant kandidatene være noenlunde likt representert blant prisvinnerne. Hun skriver: 

«Jeg hater å være megge og klikke på at kvinner ikke blir sett og hørt. Jeg hater å være hun sinte som roper høyest og sier: HVA FAEN SKJEDDE NÅ, GUTTA? Men noen må si i fra.Og det er vi feminister som har påført oss den tunge oppgaven å være surmaga. Koste hva det koste vil. Under denne saken vil det uansett være en haug med hvite menn som pusher tredagerskjegg som sitter og skriver surt hvordan jeg snart bør holde munn og la andre med mer vett slippe til i offentligheten. Det er jeg vant til. Men at min egen bransje, i det «herrens» år 2019 må få høre at dette ikke går an? Det er for meg helt absurd å måtte ty til kronikk for å gjøre. Og nedrig ikke minst. Jeg er piss lei av å skrive kronikk om kvinnekamp, men det tar jo aldri slutt.» 

Tusvik sier at hun er  feminist, og det var en tid da feminister var tilhengere av likestilling, og likestilling (mellom menn og kvinner) betyr at i en vurdering skal kjønn ikke komme inn som kriterium når man skal velge ut en person til en jobb eller stilling eller et verv eller en pris.   

Og hvis man praktiserer likestilling (mellom kvinner og menn) så kan det hende at når man skal velge ut en gruppe personer så vil det noen ganger bli bare menn, noen ganger vil det bli bare kvinner, noen ganger vil det være en jevn eller ujevn fordeling – det er bare slik resultatene blir når man har likestilling. 

Wikipedia forteller at det er ca 200 norske komikere, og ca 10 % av dem er kvinner. Da skulle man kanskje forvente at 10 % av prisvinnerne er kvinner (hvis vi forutsetter at kvinner og menn er omtrent like morsomme, og det kan vi gjøre), men noen ganger vil det kunne være færre enn 10 %. og noen ganger flere enn 10 % blant prisvinnere. La oss også ha sagt at i juryen var det seks kvinner og ti menn, så her var kvinnene sterkt overrepresentert, fordelingen var 38 % kvinner og 62 % menn.  

Men Tusvik ble altså fly forbannet over at prosenten kvinner blant prisvinnerne i år var null, hun ble så forbannet at hun ikke klarte å bli med på festen etter prisutdelingen.

Det ser da ut som om hun egentlig ikke er for likestilling, det hun er for er kvotering. Og kvotering er noe helt annet enn likestilling. 

Vi definerte kort likestilling over, men hva er så kvotering? Kvotering betyr at en autoritet bestemmer en fordeling av resultater ut i fra et valgt utgangspunkt – f.eks. at dersom det i en gruppe (la oss foreløpig holde oss til norske komikere) er en fordeling på 90-10 mellom menn og kvinner, så skal 90 % av prisene gå til menn og 10 % gå til kvinner. Men dette betyr at det som vel er poenget med prisen – å  belønne kvalitet – til en viss grad blir satt til side. En slik kvotering vil bety at noen belønnes kun fordi de tilhører riktig gruppe, og noen blir ikke belønnet fordi de tilhører feil gruppe. Dette er opplagt urettferdig.         

Men la oss ta dette videre: i et kvoteringssystem blir det en viktig oppgave å finne ut hvem som skal kvoteres. Og hvem skal bestemme hvem som skal kvoteres? Mht. en humorpris – er det riktig at kun kvinner skal kvoteres inn blant prismottagerne? 

Bør ikke også andre svake minoritetsgrupper kvoteres inn? Å kvotere inn noen er å akseptere at de som kvoteres inn er svake/mindre dyktige, og at de ikke er i stand til å klare seg i konkurransen med de som ikke blir kvotert inn. 

Tusvik nevnte i sin kronikk «hvite menn» – bør ikke da personer med mørk hud kvoteres inn? Hva med innvandrere – var det noen innvandrere blant de som ble tildelt priser? Kanskje de også bør kvoteres inn? Men innvandrere er en stor og mangfoldig gruppe, og kanskje de bør kvoteres inn alt etter hvor deres familie opprinnelig kom fra – hva med å ha egne kvoter for komikere fra Afrika, fra Øst-Europa, fra Midt-Østen, fra Asia, fra Nord-Amerika og fra Sør-Amerika? Og hva med homofile og lesbiske komikere, det bør være en kategori for disse, samt for transkjønnede, ciskjønnede, androgyne, transvestitter og ikke minst de kjønnsfrie. I hvert fall i første omgang. Og man kan fortsette: humor er en generasjons-ting, så kanskje man også burde ha klasser for ulike aldersgrupper: unge komikere (yngre enn 30), miidelaldreende komikere (30-70) og gamle komikere (eldre enn 70) – begynner man med kvotering er det ingen ende!  

Kvoteringsystemer er urettferdige og blir raskt absurde, og vi vil tro at få vil gå inn for dette, i hvert fall mht. en humorpris. Men kvotering skjer allerede på en rekke områder, og praktisk talt alle konsekvenser av dette er negative; kvotering skjer alltid ved at en mindre kvalifisert søker/kandidat bli tildelt en stilling eller en oppgave eller en pris.    

Den ene positive effekten er at slik kvotering kan bedre rekrutteringen i den gruppen som blitt kvotert inn, f.eks. dersom alle forskere man ser på TV er menn vil det kanskje føre til mindre rekruttering blant jenter. Å kvotere inn kvinner her vil kunne føre til at det i fremtiden blir flere kvinnelige forskere, men det vil føre til at det blir ansatt mindre kvalifiserte kvinner heller enn mer kvalifisert mann, og man kan spørre om dette er en god ting. Dersom en virksomhet følger en kvoteringspolitikk vil det også henge ved et stigma ved personer som tilhører den gruppen som blir kvalifisert inn: «er denne personen dyktig nok til å være her eller har vedkommende fått jobben fordi han/hun tilhører en kvotert gruppe?» 

Forøvrig, private firmaer og institusjoner bør ha frihet til å følge akkurat den ansettelsespolitikk de ønsker,  dersom de vil kvotere inn noen så bør de ha all rett til det. Men dersom virksomheten følger en kvoteringpolitikk betyr det at i visse tilfeller ansetter de ikke den beste kandidaten.    

Mer grunnleggende handler dette om at folk ikke helt er i stand til å tenke konsekvent: de vil ha likestilling, de vil ha kvalitet, men de vil også at resultatet skal bli i samsvar med egentlig irrelevante forutsetninger. Tusvik ønsket åpenbart at humorprisen skulle gå til de beste komikerne, men hun hadde også som et ufravikelig krav at noen av prisene skulle gå til kvinner. Men i slike tilfeller kan man ikke få både i pose og i sekk.

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/herreprisen-2018/70676563

https://www.dagbladet.no/kultur/tusvik-er-forbanna-hvorfor/70697815

Ved valget i 2013 ble den rødgrønne regjeringen kastet og landet fikk en ny regjering, en bestående  av Høyre og FrP (senere er regjeringen blitt utvidet med først Venstre og så KrF). Denne regjeringen ble omtalt som som en blåblå regjering, dette fordi mange trodde at den ville føre en sterkt høyreorientert politikk, dvs. at den ville øke den individuelle friheten og redusere statens makt. (Det er slik de korrekte definisjonen av «høyresiden» og «venstresiden» er: høyresiden vil øke den individuelle friheten og redusere statens makt, venstresiden vil redusere den individuelle friheten og øke statens makt. Disse definisjonene innebærer at venstresiden vil ha høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, flere offentlige tilbud og flere byråkrater, mens høyresiden vil ha lavere skatter og avgifter, færre reguleringer, færre offentlige tilbud og færre byråkrater. Nedenfor linker vi til en utførlig artikkel om dette.)

Så, hva slags politikk har de blåblå ført? Vi siterer fra noen avisoppslag fra de siste årene.

«I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater» (Aftenposten).

«350-kronersgrensen fjernes fra 2020. Grensen på 350 kroner for netthandel fjernes, men først fra 1. januar 2020. Dette er det enighet mellom KrF og regjeringspartiene om, kommer det frem i kveldens pressekonferanse» (e24).

De blåblå øker antall statsråder etter regjeringsutvidelsen i januar 2019 : «Antall statsråder: Norge gruser større land 22-7 … NHO-foreningen Abelia frykter at konsekvensen av regjeringsutvidelsen med flere statsråder kan bli forvirring og mindre handlekraft. – Det som er vår hovedbekymring, er at offentlig sektor vokser kraftig, og man mangler evne til å prioritere, sier administrerende direktør i Abelia, Håkon Haugli, til Aftenposten» (Nettavisen).

De blåblå utvidet verneplikten til også å gjelde kvinner: «Neste år blir alle kvinner over 18 år vernepliktige. De første vernepliktige kvinnene møter til tjeneste sommeren 2016» (Andøyposten).

«Regjeringen vil utvide førstegangstjenesten til 16 måneder for enkelte stillinger i Hæren» (Dagbladet).

«Antall bomstasjoner har økt med Frp i regjering. Siden 2013 har det blitt 70 flere bomstasjoner med innkreving i Norge. Samferdselsministeren spår bompengerekord i år med inntjening på 10,2 milliarder kroner» (Kommunal Rapport).

Regjeringen innskrenker kvinners rett til selvbestemt abort: «Endring av abortloven var et av KrFs viktigste krav i forhandlingene med Høyre, Venstre og Frp. Under KrFs veivalg i fjor høst mente Ropstad partiet ville ha «en historisk mulighet til å endre abortloven» om de valgte blått. I forkant av forhandlingene hadde partiet ambisjoner om å få gjennomslag for både endring av paragraf 2c i abortloven og fjerning av retten til fosterreduksjon av tvillinger inntil uke 12 i svangerskapet. Med ny regjeringsplattform ferdigstilt, fikk KrF gjennomslag kun for sistnevnte» (Aftenposten).

«[Tidligere Rødt-politiker] Aslak Sira Myhre blir [av den nye blåblå regjeringen utnevnt til] ny direktør for Nasjonalbiblioteket» (bok65.no)

Hva blir det neste? I går fikk vi vite at «Helsedirektoratet vil utrede pappvin-forbud» (Dagbladet). Men dette er ikke regjeringens politikk – ennå.

«6,6 milliarder i økte avgifter med Frp i regjering» (abcnyheter).

De blåblå øker den reelle skatten ved å fjerne frynsegoder: «Færre gunstige frynsegoder i 2019. Betalt utdanning står igjen som det mest lønnsomme frynsegodet en ansatt kan ha, når reglene for skattefrie naturalytelser strammes inn fra 1. januar» (Dagbladet).

De blåblå øker statens utgifter:  «I 2014 er statens samlede inntekter beregnet til 1 295 milliarder kroner og samlede utgifter til 1 114 milliarder kroner. Lånetransaksjoner er ikke medregnet i tallene.  … For 2019 er statens samlede inntekter beregnet til 1 430 milliarder kroner, og samlede utgifter til 1 377 milliarder kroner. Lånetransaksjoner er ikke medregnet i tallene. …» (Regjeringen.no)

Mer komplisert skattesystem med de blåblå: «Direktør for interessepolitikk, Helge Eide, peker på at innbyggerne i dag bare trenger å forholde seg til én innkrever: kommunen. Det vil det bli slutt på hvis finansminister Siv Jensens forslag om å flytte all skatteinnkreving fra kommunene til staten blir vedtatt. – I dag har kommunene et samlet ansvar for både statlige og kommunale krav. Innbyggere med betalingsvansker trenger derfor bare å kontakte kommunen for å få en felles betalingsavtale. Statliggjøring av innkrevingen gjør det vanskeligere og mer ressurskrevende å finne gode betalingsløsninger, sier Eide» (abcnyheter).

Nå kan man si at noen av disse punktene vi nevner er omstridte, og at de blåblå vil forsvare dem og si at de egentlig vil føre til redusert statlig makt og større individuell frihet. Men dersom regjeringen virkelig hadde ført høyrepolitikk ville det ikke vært noen tvil om – som det muligens er i enkelte av disse eksemplene – at forslagene gikk i en retning som innebar  større individuell frihet.

Solberg-regjeringen har økt statens utgifter, den har økt skatter og avgifter, den har latt byråkratiet ese ytterligere ut, den har utvidet verneplikten, den innskrenker kvinner rett til selvbestemt abort – den har med andre ord ikke ført høyrepolitikk i de hele tatt. Og noe annet kunne man egentlig ikke forvente; de store partiene, enten de er rødgrønne eller blåblå eller gule eller grønne – de fører så og si den samme politikken uansett.

 

 

https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/