Velferdsstaten: et system som graver sin egen grav

«-Skatteunndragelser truer velferdsstaten» forteller Dagsavisen på sin forside i går. (Nå bruker riktignok Dagsavisen «velferdssamfunnet» og ikke «velferdsstaten», et poeng vi kommer tilbake til nedenfor). Ingressen sier videre: «Advarer mot skattesvikere. Skatteunndragelser truer velferdssamfunnet, advarer Økokrim. …»

Vi siterer fra artikkelen: «Det avdekkes stadig oftere mistanke om skattesvik begått av norske statsborgere … Det er nå også en trend at næringsinntekter i små og mellomstore virksomheter kanaliseres til utenlandske konto, og ikke oppgis til beskatning i Norge. Skatte- og avgiftskriminaliteten er fortsatt den største trusselen innen tradisjonell økonomisk kriminalitet. …

[S]katteunndragelsene truer det norske velferdssamfunnet, ikke bare fordi et visst antall milliarder unndras i dag, men også fordi dette er et selvproduserende problem. Hvis man ser at noen slipper unna med skatteunndragelser, vil flere gjøre det samme og også gjøre det mer. …-Poenget med skatt er at alle skal være med. Det er grovt urimelig hvis noen skal kunne benytte seg av velferdsgoder og tilbud som er betalt av skattebetalerne, uten å bidra selv … – Vi risikerer en negativ spiral i form av stadig større skatteunndragelser, hvis det ikke tas tak i dette …

Omfanget av unndratt skatt og avgifter er anslått av Samfunnsøkonomisk analyse til å være mellom 28 milliarder og 60 milliarder kroner i året innen arbeidslivskriminalitet. Dette inkluderer svart arbeid, men ikke for eksempel penger som er unndratt beskatningen via skatteparadiser. Det anslåtte beløpet er penger som skulle vært beskattet, ikke skatten som skulle vært betalt …

Samtidig som rike tyr til ulovlige midler for å bli enda rikere, øker antallet fattige. Det går fram av rapporter fra både NAV og Statistisk sentralbyrå. Snart hver tiende nordmann har vedvarende lav inntekt. Antallet fattige barn har økt med 34.000 det siste tiåret og har nå passert 100.000. …» (sitat slutt fra Dagsavisen).

Dagsavisens poeng er at velferdsstaten trenger stadig større inntekter. Inntektene kommer fra skatter og avgifter, men siden staten hele tiden må ha større inntekter, må skatter og avgifter hele tiden øke. Dette reduserer viljen til å betaler disse skattene og avgiftene – incentivene i velferdsstaten er altså slik at de nødvendigvis gjør det vanskeligere å drive velferdsstaten. (Det er ikke bare høyere skatter og avgifter som reduserer viljen til å følge reglene, også et stadig mer komplisert regelverk og et stadig mer omfattende skjemavelde gjør at villigheten og evnen til å følge reglene blir mindre.)

Vi siterer fra noe vi skrev på DLFs nettside i 2012:

« …argumentrekken mot velferdsstatene er meget lang. Her er noen få argumenter: Mye penger forsvinner nødvendigvis i administrasjon; de som leder ulike felter er politikere som i beste fall er dyktige til å drive valgkamp og ikke til å drive skolen, sykehusene, pensjonsordningen, infrastrukturen, osv.; prioriteringene blir i samsvar med politikernes ønsker og ikke i samsvar med det som hver enkelt ønsker og kan gi uttrykk for gjennom sin verdiskapning; små pressgrupper kan presse sine ønsker igjennom på helhetens bekostning; for å få stemmer må politikerne love mer og mer og da ender man opp med økende skatter og avgifter og etter hvert med voksende lån og gjeld og til slutt en gjeldskrise; samfunnet vil få flere og flere lover, det vil bli mer og mer byråkratisert; velferdsstaten belønner de som kan sno seg i jungelen av støtteordninger og straffer de som driver verdiskapning; pga. de økende skattene og den økende byråkratiseringen vil respekten for lov og rett synke og flere vil bli skjøvet ut i den svarte økonomien; kriminaliteten vil vokse; pga. den økende byråkratiseringen og de økende skattene vil entreprenørånden forsvinne og man ender opp med stadig flere offentlig ansatte og stadig flere på trygd (så lenge det varer) …» (sitat slutt).

Velferdstaten er da i sin natur slik at den bokstavelig talt graver sin egen grav. Velferdsstaten må bryte sammen. Den kan ikke gi stabile samfunn preget av harmoni og velstand. Den må føre til en alles kamp mot alle, til strid mellom de ulike pressgruppene, til at de aller fleste forsøker å grafse til seg en større del av felleskaken, osv. Siden det pga. økende skatter og flere reguleringer blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet, vil velstanden etter hvert gå ned (Dagsavisens poeng om økning i antall fattig barn illustrerer dette) – det er nemlig produksjon som er en forutsetning for velstand. Dette er et faktum selv om det er få politikere og økonomer som virkelig innser dette og tar den fulle konsekvens av dette faktum.

Den eneste veien til økende velstand er akkumulering av kapital. Jo mer kapital som er akkumulert i en økonomi, jo større blir produksjonen, og jo høyere blir velstanden. Det er altså kun en eneste vei til velstand og det er akkumulering av kapital (dette poenget er så viktig at vi gjentar det to ganger).

Dersom man har et høyt skattenivå vil akkumuleringen av kapital blir mindre, og da først svekkes og så uteblir velstandsøkningen. Hvis man tror at den eneste måte å redusere fattigdom på er å ta fra de rike og gi til de fattige, har man forstått lite av hvordan en økonomi fungerer – en slik politikk er å «kill the goose that lays the golden egg». En slik politikk, som forøvrig alle velferdsstater er basert på, fører nødvendigvis til de problemer som artikkelen i Dagsavisen påpeker.

Dagsavisens artikkel bruker ordet «velferdssamfunn», men de på venstresiden later som om de ikke ser forskjell på «velstandssamfunn» og «velferdsstat». I en velferdsstat finnes det en rekke offentlig tilbud som er subsidiert eller mer eller mindre gratis: skole, helsevesen, infrastruktur, kultur, mmm. Hvis vi antar at velferdssamfunn er et samfunn med høy velstand (noe som inkluderer ordninger for de som ikke kan klare seg selv), så tror de på venstresiden at kun velferdsstat kan gi velstandssamfunn mens vi og enhver som har innsikt i hvordan en økonomi fungerer, vet at kun en fri økonomi kan gi samfunn med høy velstand: som sagt, kun produksjon kan gi velstand, i et samfunn med voksende skattenivå vil som nevnt produksjonen hemmes, mens i et fritt samfunn uten noen statlig innblanding i og regulering av økonomien (dvs. helt uten tvungne skatter og avgifter og reguleringer) vil velstanden stige for alle.

Vi kunne sagt mye mer om dette og det har vi også gjort, bla. på DLFs nettside og i DLFs program, men la oss sitere fra en artikkel på resett.no om den velferdsstaten som er kommet nærmest stupet, Hellas:

«… at Hellas kollapset høsten 2009 var et resultat av høyt gjeldsnivå. … For høy gjeld ble løst med mer gjeld. Hellas overlevde kun takket være likviditetstilskudd samt subsidierte renter og utsettelse av avdrag. … Realiteten er at Hellas sitter i gjeldsfengsel på livstid. Hellas har ingen muligheter til å overleve med dagens gjeldsnivå, som er nærmere 500 milliarder euro. Det er umulig å vokse seg ut av denne situasjonen. Denne gjeldsbyrden ligger som en klam hånd over Hellas». Denne type problemer vil komme til alle velferdsstater – incentivene er slik at denne utviklingen er uunngåelig. (Vi kommer tilbake med en kommentar om situasjonen i Hellas om noen dager.)

Det som har skjedd i Hellas er en uunngåelig utvikling i enhver velferdsstat.

Vi gjentar hovedpoenget: kun en fri økonomi kan gi stabile samfunn preget av harmoni og velstand. Velferdsstaten må føre til stagnasjon, så redusert velstand og så økende fattigdom.

Og for å ha sagt det: Den eneste måten å bekjempe dem svarte økonomien på er å redusere skatter og avgifter og å fjerne alle reguleringer. Alle de store politiske partiene vil gå motsatt vei; de vil fortsette å øke skatter og avgifter og innføre flere reguleringer – og selvfølgelig intensivere kontrollapparatet som passer på at reglene følges. Men dette vil bare føre enda flere ressurser inn i uproduktive aktiviteter, og gjøre problemene enda større. Dette vil igjen føre til at enda flere flykter inn i den svarte økonomien …

Med andre ord: velferdsstaten er et system som graver sin egen grav.

 

 

https://www.dagsavisen.no/innenriks/advarer-mot-skattesvikere-1.1190046

http://stemdlf.no/node/5285/

http://stemdlf.no/node/5519/

https://resett.no/2018/08/21/gratulasjonene-fra-brussel-er-intet-annet-enn-meningslos-propaganda/

http://www.stemdlf.no/stortingsprogram/

 

 

 

 

 

Håndhilsing og statsborgerskap 

Med krigstyper forteller aktører i mainstreammedia at noen som nekter å håndhilse på personer av motsatt kjønn ikke innvilges statsborgerskap: «Nektet håndtrykk – fikk ikke sveitsisk statsborgerskap». Artikkelen, som er publisert på document.no, gir enkelte detaljer: «Lokalmyndighetene i Lausanne har avslått en søknad om statsborgerskap i Sveits fra et nordafrikansk ektepar, etter at de nektet å ta medlemmer av en statsborgerskapskommisjon av motsatt kjønn i hånden … Paret kommer opprinnelig fra Nord-Afrika, men myndighetene i Lausanne spurte aldri om religionen deres – selv om det virker åpenbart at de to søkerne om sveitsisk pass er muslimer. Kommunen har med andre ord ikke avvist søknaden på grunn av ekteparets religion, men på grunn av den demonstrative avvisningen av likestilling – men også det kommisjonen kaller «generelt diskriminerende oppførsel. … Det er ikke første gang sveitsisk statsborgerskap blir nektet på et slikt grunnlag. Sveitsiske myndigheter suspenderte i 2016 statsborgerskapsprosessen for familien til to muslimske tenåringsbrødre i Therwil, som nektet å ta sine kvinnelige lærere i hånden, fordi dette angivelig var i strid med deres tro».

Vi støtter denne beslutningen, men de sveitsiske myndigheter burde etter vårt syn ha begrunnet beslutningen bedre (vi baserer dog vår vurdering kun på det vi har lest på document.no; det er mulig at myndighetene begrunnelse var mer omfattende og grundig enn det document.no har referert). 

Artikkelen forteller også at Sverige også her går motsatt vei: «I Sverige fikk en muslimsk kvinne nylig 40.000 kroner i erstatning for ikke å ha fått en jobb fordi hun nektet å håndhilse på en mann.»

At en person som befinner seg i Vesten i dag nekter å håndhilse viser kun en ting: at den personen det er snakk om er tilhenger av en bokstavtro versjon av islam. Han eller hun er da med dette  tilhengere av sharia, en rettsordning (for å kalle den det) som innebærer at man er for kvinneundertrykkelse, dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for homofili, at man mener at ikke-muslimer er annenrangs borgere (dhimmier), at man i handling er villig til å følge opp utsagn av typen «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem» (dette er et sitat fra Koranen). 

Personer som er tilhengere av slike meninger har etter vårt syn ingen rett til å få statsborgerskap. Det er som hindrer at søknaden om statsborgerskap avslås er da at personen det er snakk om har disse meningene. Når document.no fokuserer på er et symptom på dette – å nekte å håndhilse – viser dette bare at artikkelforfatteren ikke legger vekt på det essensielle, men legger vekt på et ikke-essensielt symptom.

Å få status som statsborger bør etter vårt syn kun skje på to måter: man blir enten automatisk statsborger ved fødsel dersom ens foreldre er statsborgere, eller man blir det i voksen alder etter å ha avlagt en prøve som viser at man har visse basiskunnskaper om landet man vil bli statsborger i (man må kjenne litt til landets historie, landets kultur, landets politiske system, etc.), og man avlegger en troskapsed til konstitusjonen, en konstitusjon som i stor grad (eller helst 100 %) støtter opp om borgernes frihet. Slike ordninger finnes i endel land allerede, bla. har USA en slik ordning. (I USA er det også slik at dersom et barn blir født i landet blir det automatisk statsborger – vi er ikke tilhengere av en slik ordning. La oss også ha nevnt at den lovtekst som tillater denne muligheten i den senere tid er blitt noe omstridt.)   

Grunnen til at personer som er tilhengere av sharia ikke kan få statsborgerskap er at de er sterke motstandere av individuell frihet (noen eksempler som illustrerer dette nevnt over).    

Statsborgerskap gir enkelte fordeler som ikke-statsborgere som bare oppholder seg i landet, ikke har: statsborgere har rett til å stemme ved valg, de har mulighet til å tjenestegjøre i det militære og i politiet, de kan gjøre en innsats i rettsapparatet, og de kan få hjelp av staten dersom deres frihet er krenket i andre land (f.eks. dersom de blir urettmessig arrestert, dersom deres eiendommer eksproprieres, etc.). Ideelt sett, bare personer som er tilhengere av individuell frihet bør få statsborgerskap. Men i dagens ordning, en stat har all rett til ikke å innvilge statsborgerskap til personer som har som mål å styrte den eksisterende staten og innføre diktatur – eller som har som mål å redusere den frihet som finnes.     

For å summere opp: vi mener at sharia-tilhengere skal nektes statsborgerskap i siviliserte land, og det bekrefter den lave kvalitet i pressen når artikler om dette stort sett kun fokuserer på egentlig uviktige implikasjoner av dette og sier at personer nektes statsborgerskap fordi de nekter å håndhilse; pressen burde ha skrevet følgende: sharia-tilhengere nektes statsborgerskap – og det er en god ting!      

 

 

 

https://www.document.no/2018/08/18/nektet-handtrykk-fikk-ikke-sveitsisk-statsborgerskap/

 

 

Håndhilsing som problem

Håndhilsing er i dagens Europa blitt et problem av en eller annen grunn – eller kanskje av en bestemt grunn. Det som gjorde saken aktuell nå var en person, ansatt i en barnehave i Oslo, som nektet å håndhilse på sine kvinnelige kollegaer. Nrk.no forteller: «Nektet å håndhilse på kvinner – fikk ikke fortsette i jobben. En muslimsk vikar ved Ekeberg barneskole ville ikke håndhilse på kvinner av religiøse årsaker. Det førte til at mannen ikke fikk forlenget sitt vikariat på skolen» 

Vedkommende ble altså kritisert av ledelsen i Oslo kommune, som var arbeidsgiver, men forsvart av  likestillings- og diskriminerings-ombudet, som mente at dette ikke var noe problem; det er andre måter å hilse på som er like gode. I Vårt land leser man følgende: «– Dette er et uttrykk for grensesetting fra skolens side, ikke intoleranse, sier Sylo Taraku. Han er rådgiver i Tankesmien Agenda og har ingen sympati for den muslimske lærervikaren som ikke fikk beholde jobben på Ekeberg skole i Oslo. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ser annerledes på det, selv om hun understreker at hun ikke kan være saksbehandler i denne enkeltsaken.  –Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm

Satirikeren Karine Haaland hadde imidlertid en treffende tegneseriestripe om dette: den viser en mann som nekter å håndhilse på en kvinne fordi hans religion forbyr det, og da svarer kvinnen omtrent dette: «Det er ikke noe problem! Min religion forbyr meg å håndhilse på idioter!».   

Selv om Haaland bruker et uttrykk som vil normalt ikke vil bruke, vil vi for kontinuitetens skyld ikke helt avstå fra å bruke dette uttrykket i fortsettelsen. 

Dette handler selvfølgelig om islam: mannen som nektet å håndhilse på en kvinne er muslim, og i islam er det et forbud mot å håndhilse på kvinner (vi regner med at dette gjelder utenfor familie og vennekrets). At det er slik kan man f.eks. finne på nettsiden til World Islamic Mission: «Mange brødre sender spørsmål via e-mail [til WIM] angående det å håndhilse med kvinner i yrkesmessige omgivelser, der de sier, ved å ikke gjøre det, vil skade eller hemme deres evne til å fungere. Kanskje de ikke blir ansatt, forfremmet, eller akseptert innen yrkesmessige områder (som juristyrket) der muslimsk tilstedeværelse er nødvendig.»

World Islamic Mission gir følgende svar: «Nei, det er ikke tillatt å håndhilse med motsatt kjønn i det hele tatt. Det finnes mange beretninger fra profeten (fred være med ham), der han aldri håndhilste med noen kvinne, tiltross for hans status som profet. All troskap [bay’ah] han tok var enten uten å holde hånden eller med et tøystykke knyttet rundt den. Han informerte kvinnene eksplisitt da de rakk ut sine hender til ham, at han ikke håndhilste med kvinner. [Se Muhammad Ibn Sa’d, The Women in Madina, Kapittel 1: The manner in which the Messenger of Allah received women’s allegiance]».

Vi tar derfor for gitt at i islam er det et forbud for menn å håndhilse på kvinner i yrkesmessige sammenhenger og omgivelser (selv om mange som kaller seg muslimer ikke praktiserer dette forbudet). Grunnen til dette er at i islam betraktes kvinner som mindreverdige i forhold til menn (noen eksempler: de skal ha mindre arv enn menn, deres vitnemål er mindre verd enn en manns [ifølge en Hadith er årsaken at kvinners intelligens er lavere enn menns], en mann kan ha inntil fire hustruer, menn kan lettere enn kvinner få skilsmisse).

Men bør det være tillatt? Bør det være lov for menn å ikke håndhilse på kvinner? Etter vårt syn bør dette selvsagt være tillat, dvs. dette er et område hvor det ikke bør finnes lover. Det bør mao. ikke finnes noen «Lov om hilsing på arbeidsplasser, i foreningslivet, i fritid, m.v.» Vi er for individuell frihet, og hvordan man vil hilse på noen er ikke noe som staten skal blande seg opp i. 

Vi mener også at hvilke regler for skikk og bruk og alminnelig folkeskikk som skal praktiseres på en arbeidsplass, må det være opp til eieren av bedriften å avgjøre. Vi er helt innforstått med at dersom eieren av en bedrift ønsker at alle ansatte skal håndhilse på hverandre (og kunder, samarbeidspartnere, etc.) så kan han si opp de som ikke ønsker å følge dette. Men dersom eieren godtar at enkelte ansatte vil hilse på andre måter, må han ha all rett til dette.

Frihet innebærer at man har rett til å oppføre seg som man vil – så lenge man ikke initierer tvang mot noen. Å la være å håndhilse er ikke å initiere tvang, så dette må være tillatt. Vi vil si at å la være å håndhilse er lite klokt, men for å bruke Haalands terminologi: også idioter har rett til frihet.   

Vi mener altså at en person har all rett til å nekte håndhilse, men vi mener også at arbeidsgiveren  har rett til å si opp slike ansatte.      

Betyr dette at vi gi etter for islams økende innflydelse i Norge? Tvert imot. Vi mener at et konsistent forsvar for frihet er den beste måte å bekjempe islams innflydelse på. Med dette mener vi ikke at vi har noe imot fredelige muslimer,  men vi er imot at elementer fra sharia skal prege samkvem mellom borgerne i Norge – uansett hvilken religion de tilhører: vi er da tilhengere av full ytringsfrihet (inkludert for blasfemi), vi er mot all statsstøtte til alle religiøse foreninger og kirker/moskeer/synagoger, vi er imot omskjæring av barn, etc. 

Vi er klar over at enkelte muslimer begår det som reelt sett er krigsangrep mot Vesten (disse omtales som regel som terroraksjoner i de aviser som fortsatt skriver om slike angrep, de forekommer nå så ofte og er blitt så vanlige at mange aviser ikke lenger betrakter dem som nyhetsverdige og derfor lar være å gi dem mye spalteplass). Vi mener at måten alle land i Vesten bør forholde seg til dette problemet er som følger (vi henter det påfølgende fra en kommentar vi skrev på DLFs nettside 29/3-2017): 

Statens legitime oppgaver er å sikre borgenes frihet. Staten skal sørge for at de som befinner seg på det området staten kontrollerer kan leve trygt i frihet og at alle deres fredelige handlinger og alt deres fredelige samkvem kan skje uforstyrret, dvs. uforstyrret av kriminelle, av terrorister, av militær invasjon fra andre land.

Det er dette som er statens oppgave, og til dette formål har staten et politiapparat, et rettsapparat og et militært forsvar. (Som en del av dette finnes en overvåknings- og etterretningstjeneste.) Politikere er de som er valgt til å lede staten, dvs. de skal benytte dette apparatet – politiet, etterretningen og det militære – for å sikre borgernes frihet og trygghet. Dette skal de gjøre ved å uskadeliggjøre de som krenker friheten.

I dette tilfelle – vi snakker om terror utført av militante muslimer – er det stater som Iran og Saudi-Arabia, og organisasjoner som IS/ISIL, og en rekke andre som har samme misjon som IS: alQaida, BokoHaram, Hamas, Hizbolla, PLO, mfl., som står bak. Alle disse er direkte støttespillere til terrorangrep, de yter støtte på en eller flere områder: militært, økonomisk, organisatorisk, ideologisk.

Det som skjer er at disse gruppene fører krig mot Vesten, en krig som ikke føres på den måten som var vanlig inntil for noen tiår siden (hvor krigen begynte med en krigserklæring og/eller en invasjon av uniformerte soldater og/eller blokader til havs og bombing fra fly, etc.), det som skjer nå er at større eller mindre grupper som befinner seg i Vesten angriper tilfeldige sivile i de store byene med våpen (kniver, økser, geværer) eller med sivile transportmidler (fly, biler).

De som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Og Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene.

Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politiet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må politiet bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer… 

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (ISIS, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil ikke opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Grunnen til at enkeltterrorister nå tar til våpen er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse,Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er nå «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazismen var sommeren 1945: den var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at alle islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag.

Men våre politikere vil ikke gå denne veien, de vil bare at vi skal finne oss i de angrep som kommer, og at vi ikke skal gjøre noe som helst for å bringe dem til opphør. (De tiltak de foreslår – dialog, u-hjelp, etc. – har ingen effekt.) Hvis denne politikken forsetter vil vi bare oppleve at antall angrep bare øker og øker og øker, og at vi alle i stadig større grad vil leve under sharia – det er dette som er islamistenes mål.

Vi tar med et par avsluttende poenger: det er egentlig feil å bare klandre politikerne for det som skjer. Politikerne gjør det folk flest vil at de skal gjøre – det er sant som det heter at «et folk får de politikerne det fortjener». Med andre ord: folk flest støtter den ettergivende holdningen politikerene har fordi de selv har akkurat de samme holdningene.

Politikerne svarer på terror kun med blomsternedleggelser, minneord, kondolansetelegrammer, sympatierklæringer til de etterlatte, oppfordringer om at vi må fortsette våre liv som vanlig og ikke la oss skremme fordi folk flest betrakter dette som den korrekte reaksjon.

Og hvorfor betrakter folk flest dette som en korrekt reaksjon? Det er fordi de holder altruismen som er etisk ideal, og altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Den fremste altruisten var Jesus, som som kjent hevdet følgende: «Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake. … Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde».

Med et utgangspunkt som dette er det umulig å forsvare seg.

Skal vi kjempe imot forutsetter dette en etikk som er stikk motsatt av den Jesus forfekter; en etikk som gir et grunnlag for å kjempe imot må si at vi har rett til å leve gode liv, og at vi har rett til å forsvare oss mot de som angriper oss i den grad det er nødvendig for å bringe angrepene til opphør.

Kun på en slik etisk basis vil det være mulig å mobilisere de krefter som må til for at vi skal kunne leve i fred og frihet. Men uten denne etiske basis er vi dømt til økende ufrihet og utrygghet og fattigdom.

Grunnen til at Vesten er så ettergivende overfor terrorismen er at folk flest slutter opp om en etikk som krever selvoppofrelse. Det er kun ved å skifte ut denne etikken at vi kan begynne å forsvare oss slik at vi kan eliminere denne trusselen.

 

 

 

https://www.nrk.no/norge/nektet-a-handhilse-pa-kvinner-_-fikk-ikke-fortsette-i-jobben-1.14156671

https://www.vl.no/nyhet/nektet-a-handhilse-det-finnes-andre-mater-a-hilse-pa-mener-ombud-1.1182886?paywall=true

http://karinehaaland.blogg.no/1533817446_kan_vi_ha_et_likestillings_og_diskrimineringsombud_som_forsvarer_diskriminering.html

http://wim.no/det-lovlige-og-det-ulovlige/683-hhilse-med-det-motsatte-kjer-haram

https://www.thereligionofpeace.com/pages/quran/women-worth-less.aspx

http://stemdlf.no/node/5771/

Nye bilbranner i Sverige

Natt til i går ble om lag 100 biler satt i fyr i flere byer i Sverige. Det ser ut til at dette var en koordinert aksjon; den skjedde samtidig i flere byer. Filmopptak viser maskerte personer som heller bensin over tilfeldige biler på en parkeringsplass og tenner på.

Ledende politikere i Sverige har tatt sterk avstand fra dette og sier at dette ikke skal skje; og de forstår ikke hvorfor dette skjer. Statsminister Løfven stilte spørsmålet «Hva faen er det dere holder på med?» (Link til VGs artikkel om dette nedenfor.) Vi er ikke overrasket over at politikerne ikke forstår hva som skjer. Vi har en teori om hvorfor dette skjer, men siden vi ikke vet hvilken gruppe gjerningsmennene tilhører, mangler vi et viktig faktum, og vi vil derfor ikke nå si hva denne teorien går ut på. Vi har dog kommentert dette fenomenet tidligere, og vi gjengir denne kommentaren nedenfor. Den ble publisert på DLFs nettside 12. oktober 2011:  

En personbil er en fin ting. Den er et stort gode for den som eier den, eieren kan enkelt reise fra dør til dør dit han skal uten å vente på (ofte forsinkede og/eller overfylte) busser og tog, det er enkelt å ta med det man trenger av bagasje, det er enkelt å handle, det er enkelt å bringe barn til barnehaven, det er enkelt å reise på ferie, osv.

(At bensinen er dyr pga de store avgiftene, at myndighetene for noen år siden oppfordret folk til å stase på dieselbiler av hensyn til klimaet og nå snakker om å legge begrensninger på bruk av dieselbiler fordi de forurenser, at veinettet har for dårlig kapasitet, og at de som bruker bil årlig betaler flere titalls milliarder mer til det offentlige i skatter og avgifter enn det som brukes på vei og andre tiltak som kommer bilistene til gode skal vi ikke si noe om. Ja, bilen forurenser, men dette er et problem som stadig blir mindre pga. den teknologiske utvikling.)

Personbilen er altså en fin og nyttig ting. Den representerer individualisme, den representerer velstand, den representerer teknologi, sivilisasjon, vitenskap og frihet, som alle er store verdier.

Men det er enkelte som ikke liker disse verdiene. Disse er da naturlig nok også motstandere av privatbilen. Denne motstanden gir seg en rekke utslag: alt fra det å bære buttons med teksten «Bilfri by» til å gå inn for å legge restriksjoner på alt som har med bil å gjøre: la parkeringsavgifter være høye, bevisst holde igjen på veiutbygging, ikke bygge tilstrekkelig med parkeringsplasser, osv.

Et trinn i den økende motstanden mot bilen og alt den symboliserer, er det økende antall bilbranner.

Vi siterer en artikkel fra document.no (den er fra februar i år, men antall bilbranner har ikke avtatt siden da): «Bilbranner begynner å bli vanlig i Oslo

Nok en gang har en bil stått i lys lue i Oslo. Denne gangen i et garasjeanlegg på Vestli. Heldigvis kom ingen til skade under brannen, som også førte til at bilen eksploderte. Det er Akers Avis (www.groruddalen.no ) som melder dette 9.februar.

Det ble svært dramatisk da en personbil sto i full fyr og flamme i et garasjeanlegg i Ragnhild Schibbyes på Vestli. Bilen eksploderte, men ingen personer kom til skade.

Et raskt søk på internett rundt bilbranner og branner i garasjeanlegg, viser at det er mange biler har stått i lys lue det siste året. Var det bilbranner like ofte hvis vi ser noen år tilbake i tid? Og hvorfor brenner bilene? …» (sitat slutt).

Kan det være tekniske feil som gjør at bilene tar fyr? En ekspert vi har snakket med svarte Nei på dette, og det samme sier politiet i en artikkel i Dagbladet: «– Vi mistenker at alle brannene er påsatt, bar ild er brannårsaken og det er ingen andre naturlige brannårsaker, sier Terje Dahl, politiførstebetjent og leder av branngruppa ved Oslo politidistrikt» (sitat slutt).

Det må være forferdelig å komme ut om morgenen og ha tenkt å kjøre til jobben som vanlig og så oppdage at den bilen man er glad i står der som et utbrent vrak. Ja, man får nok en god del igjen på forsikringen, men dette gjør jo at alles forsikringspremier blir dyrere. Men det er en stor jobb å ordne opp med alt det praktiske som må til før at man er ferdig og man igjen har en brukbar bil.

Vi vet ikke hvem som kan stå bak disse bilbrannene. Vi forstår også at slike saker kan være vanskelige å etterforske. Om en person vandrer gatelangs og slår ut vinduet på en tilfeldig bil han passerer og kaster inn en Molotov-coctail – en slik sak må være nærmest mulig å etterforske.

Men det som er ille er at misnøyen med bilen og det den symboliserer og de verdier den representerer er så sterk og så utbredt at det resulterer i at det settes fyr på kanskje flere biler hver uke bare i Oslo. (En tilsvarende utvikling har man sett i en rekke store byer i utlandet. Både i Frankrike og i Tyskland og i Sverige skjer slike ting i stadig større omfang).

Som sagt, vi vet ikke hvem som står bak, og vi vil ikke spekulere. Vi vil bare si at dette er en forferdelig utvikling og vi håper at den snart vil ta slutt. Bilen er et stort gode, og når et så stort gode blir utsatt for stadige angrep, og at disse fortsetter og øker i omfang, er dette et tegn på at noe er alvorlig galt i kulturen.

 

 

 

http://www.stemdlf.no/node/5007/

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/a2E0ja/lofven-om-brannene-hva-faen-holder-dere-paa-med

Demokrati, frihet og kultur – en kommentar til Torbjørn Røe Isaksens kronikk

Med utgangspunkt i en konferanse med i hovedsak konservative politikere i København nylig diskuterer Torbjørn Røe Isaksen problemer i demokratiet i kronikken «Farvel, demokrati?» i Aftenposten 9/8. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, men det er også en rekke punkter som burde ha vært med, men som ikke er der, eller som ikke er vektlagt sterkt nok. F.eks. er ordet «frihet» ikke nevnt i kronikken (dog er «ytringsfrihet» nevnt); frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt.

Vi vil nevne noen av Isaksens poenger; først et noe spesielt, men viktig eksempel som få eller ingen er villige til å ta lærdom av: mange konservative politikere hadde for ca 15 års tid siden det syn «at demokratiet kunne og måtte vinne frem. … Ikke minst preget det begrunnelsen for invasjonen av Irak i 2003 … Fasiten har vi i dag. Amerikanerne ble møtt som frigjørere. Først. Men så kollapset landet i anarki og vold. Det liberale demokratiet hadde universelle ambisjoner, men var ikke dermed universelt i den betydning at alle ønsket det velkommen».

Hvis vi trekker en parallell til annen verdenskrig var Tyskland og Japan okkupert i en årrekke etter at krigen var avsluttet. Dette skjedde for å sikre at enhver manifestasjon av de ideologiene som var opphavet til krigen i disse to landene, ble fjernet helt fra kulturen. Men etter at USA hadde vunnet krigen i Irak trakk den nyvalgte president Obama de amerikanske styrkene ut av Irak uten at de frihetsfiendtlige kreftene var knust – Obama ignorerte lærdommen fra Tyskland og Japan, en lærdom som det var nødvendig å ta til etterretning for å gjøre Irak til et stabilt og sivilisert land. Dersom USA og de allierte hadde trukket seg ut av Tyskland og Japan høsten 1945, etter at krigen var vunnet, hadde den tyske nasjonalsosialismen og den selvoppofrende keiserdyrkingen i Japan kunnet blomstret opp igjen, landene ville igjen ha blitt diktaturer, og da ville disse landene ikke fått den utvikling de fikk, en utvikling som gjorde begge land til økonomiske stormakter med stor velstandsvekst for innbyggerne.

Poenget er er at frihet forutsetter at visse verdier dominerer i kulturen – et land kan ikke bli fritt før landet kultur er preget av disse verdiene. Demokrati innebærer bare at flertallet skal bestemme, og de verdier som da dominerer i et land blir da de verdier som staten styrer etter. Vi så dette tydelig da det ble arrangert valg på Gaza etter at Israel trakk seg ut: terroristorganisasjonen Hamas vant valget. Ledere i Vesten, som selv representerte demokratier og som hadde kommet med oppfordringer om innføring av demokrati, så med en viss uro på dette, og forurettede Hamas-folk uttalte at «Dere ba oss innføre demokrati, vi har innført demokrati og dere er allikevel ikke fornøyd? Democracy = hypocracy!».

Demokrati er da opplagt ikke løsningen. Isaksen innser dette når han sier at land kan ha demokrati uten økonomisk velstand og vekst, og land kan ha økonomisk vekst og velstand uten demokrati.

La oss før vi oppklarer denne sammenhengen nevne et punkt hvor Isaksen slipper katta ut av sekken. Han skriver faktisk følgende: «Den demokratiske infrastrukturen [forutsetter] blant annet uavhengige institusjoner som universiteter, pressen eller frivillige organisasjoner. Et liberalt demokrati må ha en eller annen form for uavhengig og kritisk presse for å sikre at noen ser makthaverne i kortene.»

Isaksens poeng her er godt og viktig, men kan pressen, universitetene, forskningsmiljøene og frivillige organisasjoner være uavhengige når de i mange tilfeller er nær 100 % finansiert av staten? Dette gir ingen uavhengighet, tvert imot, det fører til at staten blir enda mektigere og at reell opposisjon får enda større vanskeligheter med å slippe til. Også konservative politikere mener at slik skal det være, dvs. at staten skal regulere og støtte alle mulige virksomheter og bedrifter (og ikke bare via Innovasjon Norge), noe som også gjør uavhengighet av staten vanskelig.

Det Isaksen og andre konservative burde ha vært tilhengere av er ikke demokrati, de burde ha vært tilhengere av individuell frihet. Demokrati betyr bare at flertallet bestemmer, mens frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, frihet er altså retten for individer til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Det som gir velstandsvekst er da ikke demokrati, det som gir vekst er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer få (eller helst ingen) reguleringer av næringslivet. Vekst krever også en noenlunde stabil pengeverdi, dvs. det må ikke være inflasjon. Regimer som styrer landet slik at disse kravene i stor grad er oppfylt kan altså få økonomisk vekst, selv om det ikke avholdes valg, selv om det ikke finnes ytringsfrihet, selv om det ikke finnes politisk frihet, selv om den personlige friheten er liten (et eksempel er Chile under Pinochet). Likeledes, dersom et demokratisk valgt regime fører en politikk som ikke respekterer eiendomsretten og har stor inflasjon, vil landets borgere ikke oppleve velstandsvekst (et eksempel er Venezuela under Chavez/Maduros sosialistiske politikk).

Nå kan man si at Isaksen så vidt er inne på dette siden han hele tiden snakker om «liberalt demokrati», ikke «demokrati». Han skriver: «Samtidig kan det lett skape et overfladisk inntrykk av hva et liberalt demokrati faktisk er. Det er ikke simpelthen det samme som et demokrati som sådant, men et bestemt sett med politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Flertallsmakten er åpenbart et viktig trekk også i et liberalt demokrati. Demokratier må ha frie valg, rettferdige valgregler og allmenn stemmerett. Men i flertallsmakten lurer det også en fare. Flertallets vilje slik den manifesterer seg gjennom politisk makt, behøver slett ikke være liberal og tolerant.»

Isaksen sier altså at det ikke er tilstrekkelig med demokrati, man må også ha politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Han går ikke inn på hva denne kulturen må bestå av, men det kan jeg gjøre: Det eneste som kan gi stabil velstandsvekst over tid er altså full individuell frihet, og dette forutsetter at rasjonelle verdier dominerer i kulturen. Blant disse verdiene er individualisme, rasjonalitet, sekularitet, skille stat/religion, rettsstat, begrenset statsmakt, frihandel, stabile penger. Disse verdiene bygger igjen på det syn at det er moralsk høyverdig å arbeide for å tjene penger og skape et godt liv for seg og sine. Dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å kjempe og dø for Allah, eller å ofre seg for menneskeheten eller befolkningen eller økosystemet, eller å gi 70 % av det man tjener til det offentlige, vil det aldri vokse frem et fredelig samfunn preget av harmoni og velstand. Det er også slik at dersom disse rasjonelle verdiene har dominert i et samfunn – slik de gjorde i Vesten i lang tid – men så svekkes og etter hvert forsvinner, vil vi få den forvitringen Isaksen korrekt skisserer.

Isaksen beskriver reelle problemer, men det han antyder som løsning vil bare gjøre vondt verre. Det eneste som kan bringe Vesten – og alle andre land – på rett kjøl, er større individuell frihet (slik vi definerte dette ovenfor). Men dessverre er det slik at i alle land i Vesten blir friheten stadig mindre, og også de konservative partiene er med på å redusere friheten. At dette skjer også i Norge ser vi tydelig i den politikken som den sittende konservative regjeringen har fulgt siden den tiltrådte i 2013, den følger i akkurat samme spor som den rødgrønne regjeringen la opp til i årene før: statens årlige utgifter har økt (2006: 669 mrd kr, 2010: 907 mrd kr, 2015 1199 mrd kr, 2018: 1325 mrd kr – ca en dobling siden 2006), mengden reguleringer har økt, skjemaveldet er blitt enda mer komplisert, inflasjonen, dvs. reduksjonen i pengeverdien, siden 2006 har vært på ca 25 % (målt i KPI), etc.

Dette er ikke veien å gå dersom man vil ha en fremtid i velstand og vekst. Tvert imot. Det som trengs er mer individuell frihet, ikke mer demokrati. Isaksen burde ha skrevet «Farvel demokrati – velkommen frihet!»

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vmjz2B/Farvel_-demokrati–Torbjorn-Roe-Isaksen

Takk til Even Obrestad Hægstad som tipset meg om denne kronikken.

Atombombene over Japan

Det er i disse dager 73 år siden USA avsluttet andre verdenskrig ved å slippe to atombomber over Japan. Det som skjedde i de to byene som ble rammet (Hiroshima og Nagasaki) var grusomt, men totalt sett var dette den riktige tingen å gjøre. Å bruke atombomben sparte mange menneskeliv, og det fjernet det grusomme regimet som hadde styrt Japan inntil da.

Markeringen får bred omtale i norske medier (og i medier i andre land), men dekningen der er svært skjev og ensidig, ja direkte løgnaktig, se. f.eks. reportasjen på nrk.no som vi linker til nedenfor.          

Vi vil derfor kort nevne noen fakta som må tas med i betraktning dersom man skal kunne foreta en objektiv vurdering av bruken av atombomen. Siden vår omtale er relativt kort linker vi til en video og en artikkel som forklarer dette viktige tema i større dybde.  

Bruken av de to bombene stoppet krigen. Hadde ikke krigen stoppet da, ville japanerne kjempet til siste mann, kvinne og barn – bokstavelig talt – for å stå imot USA. Da ville millioner av japanere ha mistet livet. Enklete sier at USA kunne ha gjennomført en blokade og vunnet krigen på denne måten heller enn å bruke bomben, men Lewis sier i boken nedenfor at en blokade antagelig ville ha vart om lag fire måneder før Japan overga seg, og dette ville ha kostet en til to millioner japanske liv.

Den militære seieren knuste også den ideologien som var årsaken til terroregimet som Japans myndigheter sto for. (Det er som regel kun klare militære seire som gir fred; nazismen ble knust i Tyskland i 1945; etter at nazismen ble knust ble det fred i Europa, en fred som vil vare inntil det skulle dukke opp en annen tyrannistisk ideologi som får stor oppslutning). Etter at krigen var avsluttet var USA meget poplær i Japan, befolkningen fikk stor frihet og var meget takknemlig for at USA hadde fjernet det tyranniske regimet som hersket tidligere. Dette er grundig dokukmentert av John Lewis i boken Nothing Less than Victory, linket til nedenfor. 

USA valgte å slippe bomben over Hiroshima. Hvorfor Hiroshima? Wikipedia: «At the time of its bombing, Hiroshima was a city of both industrial and military significance. A number of military units were located nearby, the most important of which was the headquarters of Field Marshal Shunroku Hata’s Second General Army, which commanded the defense of all of southern Japan, and was located in Hiroshima Castle. Hata’s command consisted of some 400,000 men, most of whom were on Kyushu where an Allied invasion was correctly anticipated. Also present in Hiroshima were the headquarters of the 59th Army, the 5th Division and the 224th Division, a recently formed mobile unit. The city was defended by five batteries of 7-cm and 8-cm (2.8 and 3.1 inch) anti-aircraft guns of the 3rd Anti-Aircraft Division, including units from the 121st and 122nd Anti-Aircraft Regiments and the 22nd and 45th Separate Anti-Aircraft Battalions. In total, an estimated 40,000 Japanese military personnel were stationed in the city. Hiroshima was a supply and logistics base for the Japanese military. The city was a communications center, a key port for shipping, and an assembly area for troops. It was a beehive of war industry, manufacturing parts for planes and boats, for bombs, rifles, and handguns.» 

Her er en kort beskrivelse av en situasjon som viser forholdet mellom regimet og befolkningen under krigen (fra en artikkel på To the Point News):  

«As meticulously documented by historian Herbert Bix in Hirohito and the Making of Modern Japan, the Emperor issued [near the end of the war] an order for all Japanese civilians on Saipan [an island in the Pacific, soon to be invaded by US forces] to commit suicide. The order included the promise that, although the civilians were of low caste, their suicide would grant them a status in heaven equal to those honored soldiers who died in combat for their Emperor.

And that is why the precipice in the picture above [it can bee seen in the original article] is known as Suicide Cliff, off which over 20,000 Japanese civilians jumped to their deaths to comply with their fascist emperor’s desire – mothers flinging their babies off the cliff first or in their arms as they jumped.

Anyone reluctant or refused, such as the Okinawan or Korean slaves, were shoved off at gunpoint by the Japanese soldiers. Then the soldiers themselves proceeded to hurl themselves into the ocean to drown off a sea cliff afterwards called Banzai Cliff.» 

USAs seier fjernet det regime som sto bak slike grusomme forhold. Et annet resultat av USAs seier var den store velstandsvekst som kom Japans befolkning til gode etter 1945.

Japan startet krigen, og hadde begått grusomme ting bla. i Kina før WW2 brøt ut. I det store og hele førte USA krigen på en riktig måte. Bruken av atombomben forkortet krigen, og sparte da flere millioner menneskeliv.  

 

 

 

https://www.nrk.no/nyheter/til-minne-om-hiroshima-ofrene-1.12487758

https://www.amazon.com/Nothing-Less-than-Victory-Decisive-ebook/dp/B003CFBJ0U/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1533628796&sr=8-1&keywords=john+david+lewis

https://www.tothepointnews.com/2018/08/trump-and-truman/

https://www.youtube.com/watch?v=BmIBbcxseXM

https://www.theobjectivestandard.com/issues/2007-winter/american-victory-over-japan-1945/

 

 

 

 

 

Oppskrift på en katastrofe: sosialistiske Venezuela

«Inflasjonen kommer til å nå 1 million prosent i løpet av 2018 … » forteller Aftenposten i dag. 

Dette skjer i et land som for noen få år siden fikk et regime som var alle sosialisters ønskedrøm – lederen for omleggingen, Hugo Chavez, ble hyllet av Rødt og SV og av andre med samme ståsted  over hele verden. (Noen av disse har fjernet sine hyllester av Chavez fra sine nettsider – men sosialister har jo alltid levd av og på løgn og historieforfalskning, så dette er ikke overraskende i det hele tatt.)

Dagens artikkel i Aftenposten gir en oppsummering av hva som har skjedd (selvsagt uten å navngi den sosialistiske politikken som årsak, men dette er som man kan forvente fra Aftenposten, som for lenge siden forlot sin profil som avisen som ga leserne «solid bakgrunn for egne meninger»). 

Vi siterer fra denne artikkelen og skyter inn noen kommentarer:   

«Det er kanskje det tydeligste symbolet på hvor dyp krisen i Venezuela er – sedlene har en verdi på linje med papir. Inflasjonen kommer til å nå 1 million prosent i løpet av 2018 … -Dette vil være den verste inflasjonen noen gang på den vestlige halvkule, sier Antulio Rosales ved senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo.»

Vi skyter inn her at Venezuelas tidligere økonomi-tsar Luis Salas mente at inflasjon ikke hadde noe med pengepolitikk å gjøre: «Essays written by Salas describe scarcity and spiraling prices as the result of exploitation by businesses rather than government policy» (kilde Reuters, link nedenfor).  

Aftenposten: «Venezuela har store påviste oljereserver, omkring 300 milliarder fat, noe som mest sannsynlig er de største oljereservene i verden. Tidlig på 60-tallet sto Venezuela for produksjonen av mer enn 10 prosent av råoljen i verden. De hadde et bruttonasjonalprodukt høyere enn nabolandene Brasil og Colombia … I 1976 ble oljeindustrien nasjonalisert siden den gang har oljeeksport stått for en overveldende andel av Venezuelas inntekter. …  

Under Hugo Chavés ridde Venezuela på en historisk høy oljepris. Dette gjorde at regjeringen begynte å bruke penger over en lav sko. De brukte penger på alt, de bøttet ut penger i alle bauer og kanter .. . Velferdsprogrammer ble satt i gang og offentlige ansettelser gikk i taket. Nær tre millioner flere fikk jobb i staten på kort tid. … Venezuela importerte på 2000-tallet stadig flere produkter – biler, alkohol, båter, klær og mye mer. Regjeringen ville heller ha enorm mengde import utenfra, enn å støtte en lokal innenlandsproduksjon som ville danne en klasse med næringslivsfolk. …

Venezuela har siden 2003 under Chavés gjennomført priskontroller og satt faste priser på varer. Like etter innføringen ble Nestlé beordret av regjeringen til å selge en av sine produkter til en fjerdedel av prisen de tidligere hadde blitt solgt for … Dette ville gjort produksjonen ulønnsom og de stengte produksjonen i landet. Mange slike historier fulgte i årene som gikk … »

Aftenposten legger i artikkelen ikke stor vekt på folkeopprøret, at det er mangel på alt fra mat til toalettpapir, at kriminaliteten har skutt i været etc., etc. 

Det som rammet Venezuela er en typisk sosialistisk politikk: politikere som kan mindre enn null om hvordan en økonomi fungerer lover gull og grønne skoger til velgerene: «stem oss inn i maktens korridor og deres skal få alt dere ønsker dere; dere skal få alt gratis eller svært billig!» 

Et folk som mener at de har rett til å leve på andres bekostning og som kan mindre enn null om hvordan en økonomi fungerer stemmer dem inn og får til å begynne med det som de ønsket seg: noen får generøse trygder, noen får enkle og godt betalte jobber, varer i butikken blir billigere. 

Men etter kort tid begynner varene å forsvinne fra butikkene – og prisene går opp. Sentralbanken trykker opp mer penger «for å holde tritt med inflasjonen», som det heter, nominelle lønninger øker – men det gjør prisene også, og etter hvert sitter folk med hauger av pengesedler som er null verd  (Aftenposten: «[Det lages] vesker litt utenom det vanlige: De er laget av hundrevis av ekte pengesedler – den venezuelanske bolivaren»). Dette er sosialisme i praksis. 

La oss se på noen av de konkrete tingene Aftenposten nevner: oljeindustrien ble nasjonalisert, det ble gjennomført statlige priskontroller og staten satte faste priser på en rekke varer, statlige velferdsprogrammer ble satt i gang, offentlige ansettelser gikk i taket, regjeringen ville hindre at det oppsto en klasse med næringslivsfolk som utbyttet sine ansatte og la derfor hindringer i veien for innenlandsk produksjon. 

Kort sagt: den politikken som ble ført var enhver venstreorienterts ønskedrøm. 

Resultatet ble som det måtte (vi siterer fra en tidligere post her på gullstandard): «Food has become so scarce in Venezuela after the economy collapsed that people are getting desperate … New Video Shows People … Eating Out Of Trash In Venezuela … Socialist nightmare: Venezualans now eating dogs, cats and piegons to survive».

Hva er det da som må til for å skape velstående samfunn? Det som må til er produksjon, produksjon í samsvar med folks etterspørsel, og for å få dette til må borgerne ha frihet. Statens oppgave skal da kun være å beskytte denne friheten. Legger staten hindringer i veien for produksjon, slik sosialistregimet i Venezuela gjorde, blir resultatet fattigdom. For å gjøre dette punktet klinkende klart: det som trengs er ikke statlig støtte til produksjon eller statlig beskyttelse av enkelte produsenter mot konkurranse, det som trengs er frihet, det som trengs er full individuell frihet! (Mer om dette kan man finne i boken Saysiansk økonomi.) Det som trengs er det stikk motsatte av en sosialistisk politikk! Hva sosialismen fører til fikk vi enda en gang se i Venezuela.

https://www.aftenposten.no/verden/i/A2V76z/Sedlene-er-mer-verdt-som-vesker-enn-til-bruk-som-betaling_-etter-Venezuelas-okonomiske-katastrofe-Ulikt-noe-vi-har-sett-pa-den-vestlige-halvkule-noen-gang_-sier-ekspert

https://www.reuters.com/article/us-venezuela-economy/for-economy-czar-of-crisis-hit-venezuela-inflation-does-not-exist-idUSKBN0UL27820160107

http://jeanbaptistesay.no

Venezuela: enda et eksempel på sosialismens sanne ansikt

Handelskrig!

Krig er en forferdelig ting; mennesker blir drept og lemlestet, bygninger, installasjoner og veier blir ødelagt etc. Men begrepet «krig» brukes også i andre sammenhenger, både om dårlige ting og gode ting: «krigen mot narkotika» er kolossalt ødeleggende, «krig mot fattigdom» fører til at det blir flere fattige, mens priskrig – hvor tilbydere senker priser for å få kundene til å kjøpe av nettopp dem – er et gode.    

Hva med handelskrig? En handelskrig starter når et land innfører toll for å «straffe» et annet land som allerede har innført toll. La oss gi følgende scenario som eksempel: Kina har innført toll på import fra USA. USA ber Kina fjerne tollen, Kina gjør det ikke – og USA svarer med å innføre toll på import fra Kina. Dette er handelskrig, og dette begrepet er brukt en del ganger i det siste etter at USAs president Donald Trump valgte å forlate den riktig nok langt fra rettlinjede veien mot økt frihandel som de fleste land inkludert USA til en viss grad har fulgt de siste årene. 

President Trump har til og med uttalt – selvfølgelig via en tweet – at «trade wars are good and easy to win».   

Fra nrk.no «Trump truer Kina med ny toll på 200 milliarder dollar. USAs president Donald Trump truer Kina med å innføre en ny toll på kinesiske varer til en verdi av rundt 1 600 milliarder kroner. Kina kaller det utpressing.  – Om Kina øker sine toller enda en gang, vil vi møte det med å innføre ytterligere toll på varer til en verdi av 200 milliarder dollar, sier Trump i en pressemelding mandag. Kina svarte raskt med samme mynt da USA fredag varslet 25 prosent toll på kinesiske importvarer til en verdi av 50 milliarder dollar. De lovet at de kinesiske mottiltakene vil avspeile de amerikanske i verdi og omfang. Det har satt sinnene i kok i Washington.» 

Trump, i likhet med en betydelig andel langtidsutdannede økonomer, tror åpenbart at Kina vil bli straffet dersom USA innfører toll på import fra Kina. Men de som i første omgang må betale er amerikanske forbrukere; når det innføres toll på kinesiske varer importert til USA, blir varene dyrere og forbrukerne må betale mer. (Ja, dette vil også føre til mindre salg, og lavere eksport fra Kina, og dette vil være uheldig for produsentene i Kina, men det vil først og fremst være negativt for forbrukere i USA.) 

Trump har altså lagt seg på en mer isolasjonistisk linje, og han har trukket USA fra enkelte forhandlingsrunder om økt frihandel. USA er f.eks. ikke med i forhandlingsrunden som nå foregår mellom EU og Japan. National Review skriver: «So why was the US missing from the table? First, because we abandoned the Trans-Pacific Partnership (TPP), which included Japan and a dozen other countries from around the Pacific Rim, covering over 40 percent of the global economy. The EU-Japan deal sends a message that while the US is pulling back from the global economy, other countries are not afraid to step forward. The agreement removes tariffs from imports and exports such as wines, cheeses, cars, and electronics. As Japan’s markets open, EU companies will save a little more than $1 billion a year. EU manufacturers and farmers will receive a massive tax cut–not to mention better access to the Japanese market than their US counterparts enjoy.» 

Dette innebærer at amerikanske bønder blir mer eller mindre utestengt fra viktige markeder og får redusert sitt salg. Men Trump har en «løsning»: milliarder av dollar i statsstøtte. NYT skriver: «To Ease Pain of Trump’s Trade War: $12 Billion in Aid for Farmers» Trump legger kostnadene på … skattebetalerne. 

De som følger nyhetene har fått med seg at det var visse mulige problemer mht. frihandelen mellom USA og EU. Trump og EUs president Jean-Claude Juncker snakket sammen under Trumps nylige besøk i Europa, og Junker traff spikeren på hodet med et utsagn for å få USA til ikke å innføre toll på import fra EU med trusselen om at dersom USA gjorde dette ville EU kunne gjøre det samme: «`If you want to be stupid,’ he told Mr. Trump, ‘I can be stupid, as well» (sitat hentet fra WSJ.) Det er i hvert fall noen som på et eller annet vis forstår at toll og andre begrensninger  på frihandelen er «stupid». 

Toll betyr at forbrukerne i importlandet må betale mer for det de kjøper av importerte varer. Dette reduserer etterspørselen i befolkningen (men fører til staten får større inntekter, noe som alltid er negativt dersom pengene brukes på andre ting enn de legitime statlige oppgavene (politi, rettsapparat, militært forsvar)). 

Toll innebærer også at den internasjonale arbeidsdelingen blir mindre, noe som reduserer velstanden for alle.   

Men hvis landene A og B handler med hverandre og B innfører toll på import fra A, hva bør da A gjøre? A bør fortsatt ha frihandel! A bør ikke innføre toll! At B har innført toll betyr at Bs regjering tvinger sine egne borgere til å betale mer for noe de kjøper (som er importert fra A). Hvis A som svar vurderer å innføre toll på import fra B, så sier de reellt sett følgende: «Hvis B straffer sine egne borgere ved å gjøre ting dyrere for dem å kjøpe, så skal jammen vi også straffe våre borgere på samme måte!» 

Ja, det er korrekt at dersom en bedrift i et annet land produserer samme type varer som en bedrift i eget land, så vil en toll på disse varene favorisere bedriften i eget land. Men dette er på bekostning av alle andre kunder/forbrukere i importlandet som fratas muligheten til å kjøpe billige importvarer, og på bekostning av den konkurranseutsatte bedriften, som fratas incentiver som gjør at den kan  øke sin produktivitet. Totalt sett vil en toll innebære et tap for hele befolkningen. 

Derfor: frihandel er et gode, og et land bør praktisere frihandel selv om andre land  ikke praktiserer frihandel. USAs og Trumps svar når andre land har toll burde ha vært følgende: «Vi fører ikke handelskrig! Når dere har toll på amerikanske varer som dere importerer, er dette meget uklokt. Det reduserer velstanden for deres egne borgere. Vi, derimot, vil at alle skal kunne produsere og selge til USA, og jo flere som gjør det, jo høyere bli velstanden for alle amerikanere! Så vi importerer, og legger ingen hindringer i veien for amerikanere som vil kjøpe noe som er produsert i andre land». 

Så, er «trade wars … good and easy to win»? Nei, de er alltid skadelige og de har ingen vinnere! 

Vil vil også sterkt anbefale Richard Salsmans artikkel «Protectionism as mutual maschoism», (selv om vi ikke er 100 % enig alt som sies i denne artikkelen), link nedenfor. 

Men kanskje er alt taktikk fra Trumps side. Noen hevder at Trump, for å få gjennomslag, har hevdet det stikk motsatt av det han egentlig mener: «Commerce Secretary Wilbur Ross: Trump’s End-Game Is «Zero Tariffs» With EU» (fra realclearpolitics). Det siste fra Trump er at han går inn for «the four big zeros»: null tollmurer, null hindringer av en andre typer enn toll, null subsidier og null hindringer av markedstilgang. I så fall er dette bra. Men det er vanskelig å vite hvor man har Trump. Dette er en mann som i en av sine offentlige uttaleser begår den bragd forveksle «would» og «wouldn´t»! 

Men kanskje alt er et spill for galleriet? Under den utrolige overskriften «Trump Sounds Normal in Private – It’s All an Act», skriver CNNs kommentator Julian Zelizer følgende: «Trump is playing a part in front of the cameras ― the norm-breaking, in-your face conservative populist…[Yet in private] he is methodical and controlled…He listens, absorbs and responds. He knows what is going on, and he wants a workable plan… Trump is much more strategic about how he conducts his business. Trump has a game plan that will allow him to pursue policy initiatives that matter to him and control and direct the media narrative about his presidency ― all the while working toward re-election in 2020… He is not the only president to be misjudged by his friends and foes… there is a method to his madness and that should be eye-opening for opponents who think there is no way he can possibly make it to the end of his term or get re-elected.» 

Uansett hvor dette ender vil vi gjenta følgende: handelskriger er ille, all frihandel – inkludert ensidig frihandel – er bra!  

 

 

 

 

Protectionism as Mutual Masochism

https://www.nrk.no/urix/trump-truer-kina-med-ny-toll-pa-200-milliarder-dollar-1.14089946

https://www.nationalreview.com/2018/07/eu-japan-trade-deal-america-was-wrong-to-sit-on-sidelines/

https://www.nytimes.com/2018/07/24/us/politics/farmers-aid-trade-war.html

https://www.wsj.com/articles/eus-white-house-trade-talks-went-from-uncertainty-to-lowered-tensions-1532624882

https://www.realclearpolitics.com/video/2018/07/26/commerce_secretary_wilbur_ross_trumps_end-game_is_zero_tariffs.html

https://amp.cnn.com/cnn/2018/07/25/opinions/michael-cohen-donald-trump-tape-strategy-zelizer/index.html

https://www.nrk.no/urix/trump-gjor-helomvending-om-russland-uttalelse_-_-jeg-trodde-det-var-opplagt-1.14130132

Hatefulle ytringer, grensen for ytringsfrihet og statens rolle 

Som kjent pågår det en kampanje mot noe som kalles «hatefulle ytringer». Kampanjen har visse innslag av gode poenger, men for det meste er den en sammenblanding av ting som ikke hører sammen. Vi skal kommentere noen av dem. 

Det er korrekt at det, spesielt i kommentarfelter etter oppslag i nyhetssider på Internett, blir lagt inn stort sett anonyme kommentarer som med en viss rett kan beskrives som «hatefulle». Hatet er rettet mot en rekke forskjellige mål, men blant de mest forekommende er FrP, USA, Trump, islam/muslimer, innvandringspolitikken, innvandrere, politikere, kapitalismen. 

Regjeringen er en av de aktører som står bak denne kampanjen, og på regjeringens nettside finner man følgende: «Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020. Politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Den står sterkt i Norge. Vi skal ikke spre eller oppfordre til hat. Vi er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Men også andre hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.» 

Vi kan ikke se annet enn at regjeringen dels gir et svært skjevt bilde av det som foregår, dels blander sammen ting som ikke hører sammen, og dels er kampanjen basert på en selvmotsigelse. 

La oss se på de eksemplene som regjeringen gir og som skal utløse «hatefulle ytringer»: «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».  

De tingene som nevnes er elementer av individers identitet, men det er en vesentlig forskjell: noen er medfødt og noen er valgt. Kjønn er ikke valgt, og heller ikke er nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering valgt. Religion derimot, er valgt; den enkeltes religion er et sett av verdier og holdninger som den enkelte har valgt å slutte seg til (men kanskje ofte under forhold som innebærer et sterkt konformitetspress fra omgivelsene). 

Å kritisere noen – eller å gi uttrykk for hat mot noen – på grunn av egenskaper ved vedkommende som han eller hun ikke kan gjøre noe med er bare idiotisk (vi fremsetter her muligens en «hatefull ytring», men la gå …). Derimot, å kritisere noen for å ha valgt verdier og holdninger som inngår i en religion, må være fullstendig legitimt.    

Nå har formen på kritikken/ytringen en betydning her. Noen som ytrer seg er kunnskapsrike og kan formulere seg, mens andre har ikke i samme grad ordet i sin makt og de lander iblant på formuleringer som ikke ligger langt unna å være rene personangrep. Innbærer denne kampanjen at kun personer som kan formulere seg på en akademisk måte skal ha ytringsfrihet, mens de som ikke er så gode til å formulere seg ikke skal få lov til å si sin mening? 

Innebærer denne kampanjen at det skal være forbudt å fremme «hatefulle ytringer»? Hvem skal avgjøre om en ytring er hatefull eller ikke?  Regjeringen sier at «vi skal ikke spre eller oppfordre til hat …. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres». Betyr dette at regjeringen mener at slike ytringer skal forbys, og at de som fremsetter dem skal straffes? 

Men er det alltid galt å oppfordre til hat? Hva med å hate nazisme og kommunisme, ideologier som ikke bare førte til krig, fattigdom, nød og elendighet for millioner av mennesker i forrige århundre, men som også førte til at om lag 100 millioner mennesker mistet livet? Er det galt å hate disse ideologiene og personer som forsvarer og forfekter disse ideologiene i dag? 

Og hva med andre ideologier/religioner som krever undertrykkelse av annerledes tenkende, som har dødsstraff for blasfemi og frafall, som har dødsstraff for homofili, etc. – er det kritikkverdig å hate slike ideologier? 

Det er enkelte som gir uttrykk for sterk kritikk av politikerne, og muligens kan noe av denne kritikken beskrives som «hat». Men den politikken som føres, og som alle partiene på Stortinget står bak, er til skade for alle. Den tvinger oss til å betale mer og mer i skatter og avgifter, den tvinger oss til å sette oss inn i stadig nye regler for den minste ting man skaj gjøre, den tvinger oss til å fylle ut stadig flere skjemaer, den fører til økonomiske kriser med konkurser og arbeidsløshet, den fører til at flere blir rammet av reell kriminalitet og opplever en mer utrygg hverdag, og den fører til at flere må vente lenge på medisinsk behandling – er det en «hatefull ytring» å bruke kraftige, folkelige uttrykk for å kritisere politikere som er ansvarlige for dette? 

Videre, regjeringen blander sammen to ulike roller i sin kampanje: den blander sammen den rollen staten har, og den rollen en redaksjon har. Staten skal gi lover som organiserer hele samfunnet, mens en redaksjon skal gi regler for den publikasjonen den utgir. En redaksjon kan publisere hva den måtte ønske; dersom den bare vil publisere visse typer innlegg og meninger, og vil hindre andre i å slippe til, så har den all rett til det. Politikere derimot bør kun uttale seg om statens rolle og oppgaver, og la redaksjonene være frie helt uten statlig innblanding.

Statens rolle er altså helt annerledes enn en redaksjons rolle: den skal sikre alle borgeres frihet. Den skal sikre ALLE borgeres  frihet – den skal da også sikre friheten til de som har upopulære meninger. Den skal sikre friheten også til de som måtte formulere seg hatefullt mot andre og deres meninger. 

Med andre ord: hatefulle ytringer er innenfor ytringsfriheten – og regjeringen sier eksplisitt at «Ytringsfriheten er en umistelig verdi». 

Ytringsfriheten omfatter og gir rett til alle typer meningsytringer. (Det eneste som ikke er tiltatt å ytre er forretningshemmeligheter, militære hemmeligheter, opplysninger om private forhold ved enkeltpersoner, etc.). 

Det som ikke omfattes av ytringsfriheten er reelle trusler. Trusler som åpenbart ikke er alvorlig ment er innenfor ytringsfriheten, mens reelle trusler skal være straffbare. Slike bør anmeldes, og retten må eventuelt dømme den som har fremsatt dem. 

Hva er det da som skal forbys? Det som skal forbys er ikke noen type ytringer, det eneste som skal forbys (i tillegg til reelle trusler) er initiering av tvang, dvs. overfall, å gi noen juling, tyveri, ran,  innbrudd, svindel, voldtekt, drap, etc. 

For å oppsummere: regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer er et sammensurium av uklar rolleforståelse, plassering av essensielt sett helt forskjellige eksempler i samme kategori, en misforståelser av hva ytringsfriheten er, og et helt uklart mål for kampanjen. 

Dvs. det er akkurat det man kan vente seg fra dagens norske politikere. 

 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/72293ca5195642249029bf6905ff08be/hatefulleytringer_uu.pdf

 

 

Trump – Nord-Korea 0 – 1

For noen uker siden ble president Trump hyllet, selv i MSM, fordi han hadde sikret fred, eller praktisk talt sikre fred, mellom Sør-Korea og Nord-Korea. Nord-Korea hadde også gitt opp sine atomvåpen-planer, ble det gitt inntrykk av. Vi, derimot, var ut i fra erfaringer fra tidligere forhandlinger mellom Nord-Korea og amerikanske presidenter, sterkt i tvil om det var oppnådd virkelige resultater (se vår kommentar 19. juni, link nedenfor). 

Men hva er status nå? Utenriksminister Mike Pompeo har enda en gang besøkt Nord-Korea, og fått …. ingenting (hvis vi da ser bort fra fornærmelser som at USA er «gangsterish».

Og ellers? Vi siterer fra Washington Post: «Diplomats say the North Koreans have canceled follow-up meetings, demanded more money, and failed to maintain basic communications, even as the once-isolated regime’s engagements with China and South Korea flourish … Meanwhile, a missile-engine testing facility that Trump said would be destroyed remains intact, and US intelligence officials say Pyongyang is working to conceal key aspects of its nuclear program.» 

Kort sagt: president Trumps offensiv på Korea-halvøya har ikke oppnådd noe som helst!

Vi er ikke overrasket. Tvert imot, det var akkurat noe slikt vi hadde forventet.   

 

https://www.washingtonpost.com/world/national-security/in-private-trump-vents-his-frustration-over-lack-of-progress-on-north-korea/2018/07/21/f6adef88-da7d-403e-9ec8-47d7876fa1de_story.html?noredirect=on&utm_term=.73dbda15cf02

 

Trump som utenrikspolitiker