Gullstandard

Det var enkelte som hadde forhåpninger om en kursomlegging da vi fikk en konservativ regjering etter valget i 2013. Regjeringen, som besto av Høyre og FrP (og som som nylig er supplert med Venstre), ble endog kalt «blåblå» for å understreke at nå skulle en annen kurs følges, nå var det ikke lenger de rødgrønne som regjerte!

Men de ble raskt skuffet, kursen fortsatte i det store og hele på samme vis: statens utgifter økte i omtrent samme tempo som under den forrige regjeringen (statens utgifter er det som staten bruker, og det er en grei indikasjon på skatte- og avgiftsnivået), en rekke offentlige tiltak ble styrket og det kom ingen merkbare dereguleringer og privatiseringer. Selv om regjeringspartiene hadde lovet avbyråkratisering og skattelettelser. skjedde ingen ting av dette i merkbar grad.

Det finnes mengdevis av eksempler som kan bekrefte dette. Vi gjengir to sitater fra Aftenposten: «Avgiftene har økt med rundt 6,6 milliarder kroner under Frp-leder Siv Jensens tid som finansminister» (14/2-18).

«Det var i fjor totalt 1018 flere ansatte i direktoratene og departementene enn det var i 2013. Det utgjør en vekst på 4,9 prosent, som er større enn befolkningsveksten i samme periode. Samtidig har det vært en nedgang i antall sysselsatte i privat sektor. Nær en tredjedel av alle yrkesaktive i Norge jobber nå i offentlig sektor. Regjeringen påpeker at veksten i antall statlige ansatte skyldes en satsing på helse, politi, utdanning og samferdsel. Men tallene viser at andelen sentrale byråkrater vokser raskere enn de som jobber «på gulvet» under direktoratene: I de såkalte «ytre etatene», som blant annet utgjør politiet, Nav og Statens vegvesen, er veksten på 2,75 prosent» (3/5-17).

Vanligvis opererer man i politikken med en høyre-til-venstre-skala, og man kan da lure på om hvor denne konservative regjeringen hører hjemme på denne skalaen – er det på høyresiden eller er det på venstresiden?

FrP var opprinnelig et parti som ville ha «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige  inngrep», et standpunkt som alle vil si klart hører til på høyresiden. Men partiet ville også ha begrensninger på innvandringen, et standpunkt som hører til på venstresiden. Partiets utvikling  viser tydelig at det er den venstreorienterte del av partiet som har fått gjennomslag i partiets politikk og profil; hele FrPs program hører nå til på venstresiden (med enkelte bagatellmessig unntak)

Men før vi går videre, la oss klart definere begrepene «høyresiden» og «venstresiden»?

Høyresiden står i kontrast til venstresiden, og venstresiden består av partier og grupper som vil øke statens makt over den enkelte: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer, de vil nasjonalisere og ekspropriere, de vil svekke eiendomsrettens betydning, og de vil utvide mengden av «gratis»-tilbud og støtteordninger fra det offentlige på stadig flere områder. Høyresiden derimot vil styrke det enkelte individs råderett over seg og sitt, den vil redusere skatter og avgifter, den vil privatisere og deregulere, den vil overføre offentlige eiendommer til privat eierskap, den vil overlate tilbud som er offentlige til det frie marked (den har som mål at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære). Høyresiden står for individuell frihet, venstresiden står for  statlig styring, regulering  og kontroll!

(Nå vil enkelte hevde at man kan definere «høyresiden» annerledes; noen vil si at høyresiden består av ideologier og bevegelser som legger vekt på nasjonen, på tradisjoner, på den religionen som dominerer i landet. Men en slik definisjon er basert på ikke-essensielle egenskaper ved det som skal defineres, og da vil den kunne omfatte helt ulike bevegelser i forskjellige kulturer. Definisjoner basert på ikke-essensielle egenskaper er ugyldige.)

At Rødt, SV og Ap står på venstresiden er ut i fra dette helt opplagt. Men de blåblå har ikke fulgt det som kreves av partier på høyresiden, så man må da enkelt kunne konkludere at FrP og Høyre befinner seg på venstresiden av den politiske skala. (Hvilke partier befinner seg da på høyresiden i Norge idag? Vi hadde DLF, som ble lagt ned ved årsskiftet, og vi har Liberalistene.)

Man la oss se på et på andre saker som er ganske avslørende. Nylig gikk nesten alle partier på Stortinget inn for å utvide verneplikten (dette var fra 2015; det var visst bare KrF som var imot). Altså, både Høyre og FrP støttet en typisk standpunkt som hører til på venstresiden – høyresiden er imot tvungen verneplikt. Og mht. innvandring så vil den sittende regjering forsøke å begrense den. Dette er også et standpunkt som hører hjemme på venstresiden, høyresiden er for individuell frihet, og dette innebærer fri innvandring.

(La oss også ha sagt at dagens innvandring i stor grad består av å gi opphold til flyktninger, asylsøkere, gi tillatelse til familiegjenforening, etc.).

Nå kan man si at fri innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat – en ordning som innebærer at man har rett til å bli forsørger og utdannet på skattebetalernes bekostning dersom man har lovlig opphold i landet og ikke vil eller kan forsørge seg selv. Høyresiden er da imot velferdsstaten da den ikke er forenlig med individuell frihet og derfor ikke er bærekraftig – men de blåblå er sterke tilhengere av velferdsstaten. De vil forsøke å redusere innvandringen for å redusere de problemer som blir tydeligere og tydeligere i velferdsstaten.

(At de som står enda lenger til venstre enn det blåblå, både vil ha velferdsstat og en relativt stor innvandring av den typen mange land i Vest-Europa har mottatt de siste årene, viser bare enda en gang at de ikke har en spesielt velutviklet virkelighetskontakt.)

Så valget mellom blåblå og rødgrønne er et valg mellom to ganske identiske grupper som begge står på venstresiden, men vi finner det mer riktig å omtale Høyre og FrP som konservative og ikke som høyreorienterte.

Man la oss gå litt videre: MSM (Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet Dagsrevyen/NRK, TV2,  Klassekampen, Ny Tid, etc.) tilhører klart venstresiden. De er heller ikke primært nyhetsorganer, de er propagandaredskaper for et nokså sterkt venstreorientert samfunnssyn. Med aktuelle saker som utgangspunkt publiserer de artikler som har som formål ikke å informere, men å propagandere. Alternative stemmer slipper sjelden eller aldri til i disse organene. Tragisk nok overlever denne pressen i hovedsak på enorme beløp den mottar i statsstøtte, eller som resultat av beskyttelse mot konkurranse.

Men takket være et fortsatt fritt Internett er det kommet noen alternative stemmer som er mer åpne for alternative standpunkter. Vi tenker på kommentarsider som rights.no., document.no og resett.no.

Vi finner det ikke helt korrekt å omtale dem som aviser (eller nettaviser), men det at vi beskriver dem slik betyr ikke at vi på noen måte nedvurderer dem; vi er takknemlige for at de finnes fordi de bringer informasjon og synspunkter som man ikke finner i MSM.

Men vårt poeng er følgende: står de på høyresiden? Rights.no er nettsiden til Human Rights Service, hvor Hege Storhaug er primus motor. Storhaug er en av de få feminister som tar feminisme på alvor. Hun er opptatt av den enorme kvinneundertrykkelse som finnes  i islamske miljøer. Dette er en viktig sak, og vi har stor respekt for hennes innsats på dette feltet (selv om hun som alle andre iblant trår litt feil). Storhaug tilhører venstresiden, bla. har hun eksplisitt sagt at hun anser velferdsstaten som en god samfunnsmodell (se f.eks. hennes bok Men størst av alt er friheten). Vårt inntrykk er at HRS vil begrense innvandringen, forby hijab, etc. Dette er standpunkter som hører til på venstresiden. Mao. rights.no hører til på venstresiden.

Document.no fremmer også berettiget kritikk av islam, men er også imot innvandring fra land hvor islam står sterkt. Ellers er det tydelig at document.no støtter opp om velferdsstaten, og er eksplisitt kritisk til all liberalisme. Mao. document.no tilhører venstresiden.

Det som er forskjellen på disse og MSM er i hovedsak at de inneholder omfattende kritikk av islam. Men å kritisere islam, og å være skeptisk til islam er bare sunn fornuft, det er ingen grunn til å stemple noen som høyreorienterte bare fordi de er kritiske til en religion som oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor de enn måtte finne dem», som forfekter utbredt kvinneundertrykkelse, som har dødsstraff for homofili, blasfemi og for frafall fra islam. At mange på venstresiden later som om disse faktaene ikke eksisterer, og beskylder de som setter fokus på dem for å være rasister, bekrefter bare enda en gang venstresidens nærmest totale virkelighetsfornektelse.

Hva så med Resett? Vi har sett en større bredde i de synspunkter som publiseres der enn noe annet sted, og det er bra. De har også publisert nyheter som MSM har ønsket å holde skjult, og det er også bra. Men er det høyreorientert? Det er ikke så lett å svare på dette. Resett publiserer ofte gode kommentarer fra en rekke skribenter med ulike synspunkter, og igjen, det er noe vi setter pris på.

Men har de publisert noen som er høyreorienterte? Vi kommer litt tilbake til dette, men la oss først si at det ser ut som om Resett er kritisk til og vil begrense innvandringen. Dette er som vi har nevnt et standpunkt som hører til på venstresiden. Vi har heller ikke sett noe som tydelig viser at Resett er skeptisk til velferdsstaten. Men det er kanskje slik at det ikke passer redaksjonen å gi uttrykk for standpunkter på slike saker.

Det finnes dog en kilde som kan gi en indikasjon på hvor Resett befinner seg på den politiske skala. Resett har publisert en del video-intervjuer. De er forbilledlig laget, i motsetning til de vi ser på TV2 og på NRK; her er det en rolig intervjuer som stiller saklige spørsmål og som lar intervjuobjektene snakke ut. Det er slik det skal gjøres. Men hvem er blitt intervjuet?

Vi kan nevne akademikeren Bjørn Nistad, som er Putins fremste forsvarer i Norge, gammelkommunisten Pål Steigan (planlagt), den venstreorienterte islam-kritikeren Walidf al Kubaisi, Dagbladets John O. Egeland (og noen flere). Men Resett har ikke benyttet noen intervjuobjekter som er å finne på høyresiden.

Vi nevner en ting til fra Resett. Typisk for Resetts vinkling er er en artikkel med tittelen «Det statlige overforbruket må ned». En høyreorientert skribent hadde skrevet «Det statlige forbruket må ned» – det må ned til kun å finansiere de legitime statlige oppgave som er politi, rettsapparat og det militære.

(Vi vil også skyte inn at Resett nylig har publisert en artikkel om et tema som ligger nær denne artikkelens tema: «Vi har utviklet to venstresider, og kvittet oss med høyresiden». Vi leste denne artikkelen dog først etter at denne artikkelen her på Gullstandard ble skrevet.)

For å oppsummere: Partier som Høyre og FrP hører ikke til på høyresiden; de hører til på venstresiden. Alternative nyhetskilder på nett hører heller ikke til på høyresiden, men de innser at velferdsstat og stor innvandring ikke er forenlige, og de velger da ikke det høyreorientertere standpunktet å bygge ned velferdsstaten, de velger det frihetsfiendtlige standpunktet: de vil begrense innvandringen.

https://www.aftenposten.no/norge/i/6n3roW/6_6-milliarder-i-okte-avgifter-med-Frp-i-regjering

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

https://resett.no/2018/02/14/vi-har-utviklet-to-venstresider-og-kvittet-oss-med-hoyresiden/

https://resett.no/2018/02/15/det-statlige-overforbruket-ma-ned/

Appendiks: Hva mener vi som liberalister bør gjøres med det problem som terrorisme utført av islamister er?

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere har publisert på DLFs nettside ( http://stemdlf.no/node/5771 ):

… Politikere er de som er valgt til å lede staten, dvs. de skal benytte dette apparatet – politiet, etterretningen og det militære – for å sikre borgernes frihet og trygghet. Dette skal de gjøre ved å uskadeliggjøre de som krenker friheten.I dette tilfelle – vi snakker om terror utført av militante muslimer – er det stater som Iran og Saudi-Arabia, det er organisasjoner som IS/ISIL (og en rekke andre som har samme misjon som IS: alQaida, BokoHaram, Hamas, Hizbolla, PLO, mmm.) Alle disse er direkte støttespillere til terrorangrep, de yter støtte på en eller flere områder: militært, økonomisk, organisatorisk, ideologisk.

Det som skjer er at disse gruppene fører krig mot Vesten, en krig som ikke føres på den måten som var vanlig inntil for noen tiår siden (hvor krigen begynte med en krigserklæring og/eller en invasjon av uniformerte soldater og/eller blokader til havs og bombing fra fly, etc.), det som skjer nå er at større eller mindre grupper som befinner seg i Vesten angriper tilfeldige sivile i de store byene med våpen (kniver, økser, geværer) eller med sivile transportmidler (fly, biler).

De som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Og Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene.

Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må politiet bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer (om London-terroristen: London Terror Suspect Had Long History of Violence).

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (ISIS, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil ikke opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Grunnen til at enkeltterrorister nå tar til våpen er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse,Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er nå «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazismen var sommeren 1945: den var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at alle islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag. …

Spørsmålet i tittelen har et svar, men pga. forfallet i videnskapen de siste tiårene er det enkelte som er blitt i tvil: også relativt elementær videnskap skal nå være i samsvar med venstreorientert politisk agenda, og derfor blir enkelte opplagte sannheter fornektet.

Dette forfallet er kommet så langt at forskere som finner resultater som ikke stemmer med denne agendaen, ofte blir frosset ut fra sine «fagmiljøer». Tydeligst er dette i den såkalte klimaforskningen, hvor forskere som finner resultater som bekrefter eller støtter opp om det syn at det er solaktivitet som er hovedårsaken til klimaendringer på jorden, blir omtalt som «klimafornektere», blir sammenlignet med holocaustfornektere, og har probemer med å få stillinger og bevilgninger.

Også innen forskning på kjønnsroller er det en tilsvarende tendens. En av de siste som er rammet av dette er Erica Komisar. I boken Being There: Why Prioritizing Motherhood in the First Three Years Matters hevder hun at det er svært viktig for nyfødte at de har nær kontakt med moren i de første år etter fødselen.

I en artikkel i Wall Street Journal gir James Taranto en oversikt over det som Komisar er kommet frem til:

The premise of Ms. Komisar’s book – backed by research in psychology, neuroscience and epigenetics – is that «mothers are biologically necessary for babies», and not only for the obvious reasons of pregnancy and birth. «Babies are much more neurologically fragile than we’ve ever understood», Ms. Komisar says. She cites the view of one neuroscientist, Nim Tottenham of Columbia University, «that babies are born without a central nervous system» and «mothers are the central nervous system to babies», especially for the first nine months after birth.

What does that mean? «Every time a mother comforts a baby in distress, she’s actually regulating that baby’s emotions from the outside in. After three years, the baby internalizes that ability to regulate their emotions, but not until then». For that reason, mothers «need to be there as much as possible, both physically and emotionally, for children in the first 1,000 days».

The regulatory mechanism is oxytocin, a neurotransmitter popularly known as the «love hormone»’ Oxytocin, Ms. Komisar explains, «is a buffer against stress». Mothers produce it when they give birth, breastfeed or otherwise nurture their children. «The more oxytocin the mother produces, the more she produces it in the baby» by communicating via eye contact, touch and gentle talk. The baby’s brain in turn develops oxytocin receptors, which allow for self-regulation at a later age.

Women produce more oxytocin than men do, which answers the obvious question of why fathers aren’t as well-suited as mothers for this sort of «sensitive, empathetic nurturing». People «want to feel that men and women are fungible», observes Ms. Komisar–but they aren’t, at least not when it comes to parental roles».

Vi er ikke noen ekspert på dette området, men vi vil si at det som gjengis fra om Komisars tese i det korte sitatet gjengitt over virker meget plausibelt.

Vi vil nevne at Komisar hadde problemer med å få boken utgitt, at boken har fått liten omtale i MSM, og at enkelte feminister er meget lite tilfredse med henne.

Vi har ikke mer å si enn at vi synes det er en god ting at denne type kunnskap blir tilgjengelig for et større publikum, og vi vil anbefale boken (vi vil dog gjøre oppmerksom på at vi ikke har lest den; anbefalingen kommer dermed med et forbehold).

Vi er klar over at dette er langt i fra å besvare spørsmålet  i denne korte artikkelens tittel, men vi vil si at Komisars bok ser ut til å være et viktig bidrag i det som er svaret på spørsmålet.

____________________________________

https://www.wsj.com/articles/the-politicization-of-motherhood-1509144044

http://www.komisar.com/beingthere.html

https://momjd.wordpress.com/2017/10/24/choosing-to-be-here-a-post-in-which-i-explain-why-i-quit-reading-erica-komisars-book-being-there/

http://www1.cbn.com/cbnnews/us/2017/november/stone-walled-by-the-liberal-media-for-this-message-mothers-are-important

At rike folk bruker penger på å støtte kandidater ved valg er ingen nyhet, men Nettavisen slår  allikevel opp med krigstyper at «Koch-brødrene vil bruke tre milliarder kroner på mellomvalget i USA».

Grunnen til at avisen slår opp dette er antagelig at Koch-brødrene har svært mye penger, og at de støtter liberalistiske og konservative kandidater (noe de forøvrig har gjort i en årrekke).

At mangemilliardæren George Soros støtter venstreorienterte kandidater med tilsvarende beløp, og også har gjort det i en årrekke, er for MSM en ikke-nyhet, det er en sak som sjelden slås opp – men når noen støtter konservative kandidater slås det stort opp.

Og som man ser av Nettavisen artikkel anses dette – pengestøtten – som kritikkverdig: I en mellomtittel fortelles det at dette er «Mørke penger», siden det ikke alltid går klart frem hvem som har bidratt med pengestøtten til kandidatene det reklameres for (dette poenget har artikkelen fra et intervju med en av Ted Cruz´ tidligere valgkampmedarbeidere).

Vi skal kort kommentere denne typen pengebruk: Er det suspekt/tvilsomt/udemokratisk at noen bruker penger på å støtte politikere (dvs. bidrar til å finansiere annonser, TV-reklamer, møter, reiser, etc.), og hvorfor skjer dette – hvorfor er ikke noen personer villige til å bruke enorme beløp på å støtte visse kandidater.

For det første: slik støtte gis for å påvirke valg, men er det noe udemokratisk i  dette? Nei, det er det ikke. Slik støtte påvirker ikke valg direkte, det påvirke kun valg indirekte ved at kandidaten som mottar støtte kan bli mer kjent blant velgerne. Støtte gir altså kandidater en mulighet til å bli hørt av flere, til at flere velgere kan vurdere det kandidaten har å si og ta dette med i sine vurderinger når de skal avgi sin stemme. Dette type bidrag er da helt legitimt, helt demokratisk og ikke kritikkverdig på noe vis.

(Å bruke penger for å påvirke enkeltes stemmegiving direkte – å si til et antall velgere at «du får 1000 kr dersom du stemmer på kandidat X eller for sak Y», er i strid med loven, og er ikke den type valgkampstøtte vi snakker om her. Slik støtte kan gis til vanlige velgere, og til valgte politikere som sitter i nasjonalforsamlinger eller lignende fora, og er i så fall ren korrupsjon.)

Men hvorfor gir rike folk slik støtte til politikeres kandidatur? Det kan være to grunner til det: for det første kan bidragsyterne ha en politisk oppfatning som de ønsker å støtte, og i så fall er dette akkurat det samme som når mange vanlige mennesker bidrar med når de gi et (som regel ikke så veldig stort) beløp til et kandidat eller et parti. Samme type støtte skjer når noen jobber gratis for partiet. Dette er helt vanlig og bør ikke være forbeholdt kun personer som ikke er spesielt velstående. (Det finnes enkelte steder begrensinger på hvor mye man kan gi til politiske kandidater/saker, men en slik begrensning er feil; man bør selvsagt kunne bruke sine penger slik man selv ønsker.)

For det annet kan det være slik at noen bidrar til kandidater/partier fordi de vil ha noe igjen etter at kandidaten/partiet er kommet i en maktposisjon etter valget. Slik systemet er i alle land i Vesten så er det det offentlige som finansierer praktisk talt alt av utgifter innen helsevesen, skole/utdanning, infrastruktur, pensjoner og trygder (for bare å nevne noen få av de største utgiftspostene). Samlet utgjør dette enorme beløp. Med andre ord: politikere styrer investeringer og innkjøp for kolossale beløp (pengene som politikerne bruker til dette er tatt inn i tvangspålagte skatter og avgifter). Det er også slik at det offentlige regulerer all næringsvirksomhet, og noen kan da tjene enorme beløp på endringer i et gjeldende regelverk som påfører de ulemper; eller de kan ønske innført nye reguleringer som gir dem fordeler, f.eks. reguleringer som begrenser den konkurranse de blir utsatt for i inneværende system.

At noen som eier bedrifter eller virksomheter da kan tjene på å være på godt fot med en valgt  politiker, er opplagt.  En som før et valg har gitt enorme beløp til kandidat X´s valgkamp kan da, og ikke uten en viss rett, forvente at når X er valgt vil han støtte politiske vedtak som gir fordeler til de som bidro til hans valgseier. Dette er ikke noe annet enn ren korrupsjon. Men dette er uunngåelig i et system hvor det offentlige står for slike ting som infrastruktur, helsevesen, pensjoner og trygder, skole og utdanning, mm., og i tillegg regulerer all næringsvirksomhet,

Dagens system, et system som finnes i alle vestlig land, er altså sin natur slik at det dyrker frem korrupsjon (og bare for å ha nevnt det, dette systemet heter «velferdsstat»). Med andre ord: velferdsstaten dyrker frem korrupsjon.

Hva er da alternativet? Alternativet er et system hvor det offentlige ikke driver disse tilbudene (trygder og pensjoner, helsevesen, skole og utdanning, infrastruktur, etc., og heller ikke driver vanlige bedrifter) og hvor næringslivet ikke er regulert av det offentlige. Alternativet er et system hvor staten holder seg til sin ene legitime rolle, som er å beskytte borgenes frihet, og hvor alle andre tilbud er private – alternativet er et system hvor eiendomsretten gjelder fullt ut (og hvor det da ikke finnes reguleringer). I et slik system vil ikke politikerne ha noen roller som gjør at noen vil tjene på å gi store bidrag til deres valgkamper – det politikerne skal gjøre i dette systemet er kun å administrere det lille statapparatet som finnes, og om nødvendig vedta lover som presiserer hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder. De valgte politikere skal da administrere, ikke regjere. (I USA var den opprinnelige intensjonen å ha et system som lå ganske nært opp til dette, og man kan legge merke til at der heter det ikke regjering, det heter administrasjon: I Norge heter det f.eks. Gerhardsen-regjeringen, men i USA heter det Johnson-administrasjonen.)

Dette systemet, et system som sikrer den enkeltes fulle individuelle frihet, heter kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme.

____________________________________

https://www.westernjournal.com/koch-brothers-george-soros-fear/

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/koch-brdrene-vil-bruke-tre-milliarder-kroner-pa-mellomvalget-i-usa/3423410819.html

 

 

I kommunistdiktaturet Sovjetunionen måtte alle publikasjoner holde en redaksjonell linje som var i samsvar med den rådende ideologien; kommunismen. Det var staten som eide eller dirigerte all publikasjonsvirksomhet: avsier, tidsskrifter, magasiner, radio- og TV-kanaler, forlag,  etc – å publisere meninger som ikke var i samsvar med den rådende ideologien var forbudt, og siden staten kontrollerte alle publikasjoner var det også nærmest umulig. Det var med andre ord ingen fri presse, og kun meninger som støttet opp om kommunist-ideologen var de man kunne lese i pressen og høre på radio.

Men det fantes allikevel en alternativ presse. Den besto av små, private publikasjoner, i hovedsak magasiner og bøker som ble kopiert opp i noen få eksemplarer og distribuert av et undergrunnsnettverk – og de som var involvert i denne virksomheten, de som skrev eller distribuerte ikke- eller anti-kommunistisk materiale på denne måten, risikerte strenge straffer.

I Norge har vi stor grad av ytringsfrihet, men i alle de store nyhetsmediene (forkortet til MSM: mainstreammedia) – aviser, tidsskrifter, forlag, redaksjonene  i radio- og TV-kanaler – er det ett syn som rår, en ideologi som får praktisk talt all spalteplass. De som har andre meninger har vanskelig for å slippe til. Den rådende ideologien er den man finner på venstresiden, og det er sjelden at andre synspunkter enn de venstreorienterte slipper til i stor bredde – de blir iblant nevnt, en og annen skribent slipper til, men som regel kun som kuriositeter. (En korrekt beskrivelse av begrepene «høyresiden» og «venstresiden» er å finne i vår omtale av Simen Ekerns bok Folket, det er meg. Link nedenfor.)

Etablerte medier anser det da som sin hovedoppgave ikke å informere publikum om det som skjer, men å oppdra befolkningen i den rette tro, dvs. pressen ser det som sin oppgave å drive venstreorientert propaganda, og benytter aktuelle hendelse som utgangpunkt. Hendelser som vanskelig lar seg benytte på denne måten forblir som regel ikke omtalt i pressen.

Etter vårt syn burde pressen informere objektivt og saklig om alt viktig som skjer, og den burde gjøre dette på en upartisk måte, men som sagt, pressen gjør dette kun i liten grad, det den gjør er å vinkle sin informasjonsvirksomhet (for å kalle den det), slik at den reelt sett er lite annet enn propaganda for en venstreorientert ideologi (og, i forbindelse med reportasjer fra valgkamper, å støtte venstreorienterte kandidater, mens alternative kandidater blir latterliggjort).

Det er i dag en rekke enkeltsaker hvor omtalen i MSM klart viser en venstreorientert vinkling: klima, innvandring, islam, amerikansk politikk (positive ting om republikanere nevens ikke mens negative ting slås stort opp, og vice versa for demokratene. NRK.no: «Kringkastingsrådets leder Per Edgar Kokkvold mener NRKs dekning av Hillary Clinton under den amerikanske valgkampen fortjener kritikk»).

Men i den siste tiden er det dukket opp enkelte nettsider hvor man kan finne nyhetskommentarer som har ett annet syn enn MSM på disse teamene. Blant de viktigste er document.no, rights.no og resett.no. (Andre som hører hjemme i samme kategori er klimarealistene.com, frieord.no og ektenyheter.no).

I MSM finner man ofte artikler og kommentarer som henviser til andre organer innen MSM, men det er svært sjelden at man finner henviser i MSM til disse nettsidene – disse betraktes nærmest som ikke-eksisterende. Når disse nevnes i MSM er det fordi de skriver om en sak som MSM har valgt å legge lokk på, og hvor f.eks. et folkelig press via sosiale medier tvinger MSM til å ta fatt i dem, eller for nærmest å skjelle dem ut og latterliggjøre dem.

Her er en kommentar fra tidligere justisminister Anne Holt om Resett.no: «Nå må noen gjøre noe med Resett. De oppfører seg som en gjeng overstadig berusede tenåringsgutter som plutselig fikk lage «avis»».

Dette er selvsagt fullstendig usaklig og upassende. «Noen må gjøre noe» – er dette en ønske om sensur eller forbud som skal hindre at fakta som er upassende for den rådende ideologien blir omtalt?

Nå har enkelte tatt til orde for at document.no og resett.no formelt skal utelukkes fra det gode selskap ved at PFU ikke skal behandle klager som angår oppslag i disse to organene.

«I dag kan i praksis alle medier klages inn til PFU for brudd på presseetikken, men det kan det bli slutt på: Alternative medier som Document og Resett kan bli nektet behandling i PFU, pressens selvdømmende organ.» (Klassekampen 23/1-18)

Og her er noe fra en fersk leder i Dagsavisen om Resett: «Det høyreradikale nettstedet Resett fremstilles av sine støttespillere som et nyhetsmedium. «Redaktør» Helge Lurås hevder at han vil følge pressens etiske regelverk i Vær varsom-plakaten og redaktørplakaten. Det pågår nå en diskusjon om hvorvidt selvdømmeorganet Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal behandle klager mot Resett. Document, som befinner seg i den samme utmarken, er også en del av diskusjonen. Argumentet for å slippe disse nettstedene inn i organisasjonene og ordningene til den seriøse, redaktørstyrte pressen, er at det vil virke disiplinerende. Det etiske regelverket og selvdømmeordningen er en felles standard for norske medier. Jo fler som følger disse retningslinjene, jo bedre. Men dette argumentet forutsetter at vi faktisk har med journalistiske nyhetsmedier å gjøre. Og at Resett mener alvor når de hevder at de vil følge Vær varsom-plakaten. Det er ikke tilfelle. Det kan virke som om de vil bruke PFU som et etisk rensemiddel for å vinne aksept og anerkjennelse, men uten de forpliktelser som følger med», skriver kommentator John Olav Egeland i Dagbladet. Det er et synspunkt vi støtter. Det er ikke ønskelig at PFU og pressens øvrige organer skal være påfuglfjær som Helge Lurås kan pynte seg med. I løpet av sin korte levetid har Resett tilbudt 400.000 kroner til en kilde for å kunne lage en sak om sexrykter. Ubekreftede rykter om Venstre-leder Trine Skei Grande ble publisert uten verken tilsvar eller samtidig imøtegåelse. Nettstedet er stappfullt av falske nyheter og propaganda uten kildegrunnlag. Det er, som redaktør i Filter Nyheter Harald S. Klungtveit sier, snakk om en politisk aksjonsgruppe».

Dagsavisens leder er nærmest fullstendig usaklig og langt over grensen for hva man kan forvente av et seriøst presseorgan, men er helt i tråd med det man kan forvente av MSM. Vi tillater oss å sitere noe fra det som Helge Lurås, Resetts redaktør, svarer på angrepet fra Dagsavisens lederskribent:

«Teksten er nesten ikke til å tro og viser hvor degenerert deler av norsk presse har blitt. I en artikkel som nettopp kritiserer Resett for å ikke gi Trine Skei Grande samtidig imøtegåelse kommer det direkte falske anklager. Det påstås at det er «stappfullt av falske nyheter og propaganda uten kildegrunnlag» på Resett. Men jeg utfordrer Dagsavisen til å komme med ett eneste eksempel på en falsk nyhet i de 4300 artiklene som er publisert på Resett så langt. Faktisk.no har ikke klart å ta Resett på noe som er «faktisk helt feil» i løpet av fem måneder, og det skyldes ikke at de ikke har prøvd. Her er det Dagsavisen som kommer med en helt åpenbar falsk nyhet uten kildegrunnlag. At de ikke forstår hvor totalt avkledd de selv blir gjennom en slik fremgangsmåte – ved å fremsette en falsk påstand om at andre kommer med falske påstander – viser at norsk presse har manglet et korrektiv» (link til hele innlegget nedenfor).

Vi kan også anbefale det svar som Helge Lurås gir til et tilsvarende angrep fra Dagbladets John O. Egeland (link nedenfor): uttrykket «å tale sannhet til makta» har sjelden passet bedre enn på dette tilsvaret.

Hva er det som foregår? De nettstedene vi nevnte over er et alternativ til MSM – de fungerer akkurat som samizdat-organene i gamle Sovjetunionen (det er dog ikke forbudt, og det er ikke straffbart, å være involvert i dem).

De er ikke høyreorienterte. De har et annet utvalg av kommentarer om innvandring og islam og enkelte andre saker enn MSM, men vi har ikke sett noe som tyder på at de er motstandere av velferdsstaten eller tilhengere av individuelt frihet, inkludert fri innvandring. (Mht. innvandring og velferdsstaten, så er fri innvandring og velferdsstat uforenlige: skal man være logisk må man støtte det ene eller det andre. Organer som f.eks. document.no og rights.no støtter velferdsstaten og er imot fri innvandring, mens MSM og venstresiden generelt velger å lukke øynene overfor denne selvmotsigelsen. De som er høyreradikale er mot velferdsstaten og for fri innvandring.)

Riktignok skrev Dagsavisens lederskribent at resett.no var et «høyreradikalt nettsted», men man må huske på at for de på venstresiden er «høyreradikal» i hovedsak kun et skjellsord, et skjellsord som ikke har noe konkret innhold; de setter bare dette ordet på enkelte ideer de ikke liker.

Hva er det som har skjedd? MSM har vinklet nyheter og kommentarer slik at visse  synspunkter sjelden slipper til. Takket være et fortsatt fritt Internett har det dukket opp alternative nettsteder hvor synspunkter som MSM sjelden har sluppet til, kan komme til uttrykk – og bra er det, man trenger «a free marketplace of ideas»  for å kunne skaffe seg de kunnskaper man trenger for å innta velbegrunnede standpunkter. Det er også en implikasjon av prinsippet om individuell frihet at man skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger, og å formidle de nyheter man måtte ønske uten at staten på noe vis blander seg inn, hverken med hindringer eller støtteordninger.

Det er altså kommet alternative nettsteder som utfordrer det verdensbilde som MSM har fremstilt som det eneste rette, og på disse nettsidene finner man opplysninger om fakta og man finner vurderinger som viser hvor skjev vinklingen i MSM er. Og MSM svarer med utskjelling og latterliggjøring – og ønsker om at «noe må gjøres» med dem.

Vi er glade for at de alternative nettstedene finnes, men dette betyr ikke at vi støtter dem og de standpunkter som dominerer hos dem; vi er like kritisk til dem som vi er til MSM.

Hva mener vi bør gjøres nå? All offentlig pressestøtte bør avvikles (de fleste aviser mottar i dag statsstøtte; Dagsavisen mottar f.eks. ca kr 37 millioner per år).  NRK bør legges ned – det er ikke en statlig oppgave å drive TV- og radio, og det er heller ikke en statlig oppgave å formidle nyheter og kommentarer (som NRK gjør gjennom et utall nyhetsprogrammer på radio og TV og pp sin nettside). Det bør være fritt å opprette radio- og TV-stasjoner – alle konsesjonsordninger bør avvikles. Dessuten bør alle avgifter som rammer de som formidler og kommenterer nyheter, fjernes. Det er bare på et slikt grunnlag man kan få en fri presse, en presse som kan gi publikum en solid bakgrunn for egne meninger, en presse som taler sannhet til makta, en presse som graver for å finne ubehagelige, men viktige sannheter, en presse hvor det finnes organer som tør der andre tier – slik Samizdat-organene gjorde det under kommunisttyranniet i Sovjet.

__________________________________

 

https://resett.no/?s=anne+holt+

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/det-er-ikke-journalistikk-1.1089354

https://www.nrk.no/urix/nrk-fikk-kritikk-for-sin-dekning-av-clinton-1.13243065

https://resett.no/2018/01/28/dagbladets-manglende-selvinnsikt/

http://www.klassekampen.no/article/20180123/ARTICLE/180129989

https://resett.no/2018/01/26/dagsavisen-avkler-seg-selv/

Omtale av Simen Ekerns bok: http://stemdlf.no/node/5784

Lurås´svar til Egeland: https://resett.no/2018/01/28/dagbladets-manglende-selvinnsikt/

https://www.nettavisen.no/nyheter/nrk-fikk-kritikk-for-sin-dekning-av-clinton/3423286166.html

https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=qykIi2tcoRY

https://www.document.no/2018/01/23/presseforbundet-vurderer-a-kaste-resett-og-document-ut-fra-klageordning/

«Sverige mister kontroll over gjengkriminalitet. Bare noen titalls mil unna nordmenn flest finnes et land der 131 er skutt til døde i gjengkriger de siste syv årene.»

Dette er begynnelsen på en artikkel i Nettavisen i går, og fortsettelsen er om mulig enda mer illevarslende: «[Antall drap] i Sverige er over 100  …. i året, og rundt 30 prosent av drapene er med skytevåpen. Andelen av drap med skytevåpen har økt 50 prosent de siste tiårene,viser offisiell statistikk. Og antallet drap med skytevåpen er altså vesentlig høyere enn i Norge. En naturlig tolkning fra tallene til Aftonbladet er at gjengkriminaliteten er mye av forklaringen på forskjellen. Det mest skremmende med tallene er at svenske politi i flere år har slått alarm, mens det politiske systemet ikke makter å finne løsninger.»

Denne artikkelen peker på en utvikling vi har sett i Sverige de siste årene, og det finnes en rekke andre artikler som forteller om en tilsvarende utvikling på andre områder. Her er noen få eksempler:

«Internasjonale ligaer herjer temmelig fritt i Sverige. De kommer til Sverige for å stjele og så selge varene i utomlands [sic]. Problemet kommer bare til å øke, sier svensk politi» (document.no 2/11-17 ).

Den enorme økningen i kriminaliteten har ført til at mange politifolk slutter: «Fördubbling av antalet poliser som säger upp sig. De senaste årens omorganisation tycks slita hårt på polismyndigheten. I Region Öst ökar nu antalet poliser som hittar en ny karriär kraftigt. Idag ska rikspolischefen träffa inrikesministern och förklara hur polisens kris ska lösas … Fler än någonsin slutar … » (SVT Nyheter 20/1-17).

«Rapporten fra Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Tryggehetsundersøkelse viser at hver tredje svenske kvinne, 31 prosent, føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. Det er en økning på 6 prosentpoeng i løpet av tre år. 12 prosent av kvinnene opplyser at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden. Tallene fra BRÅ viser at redselen ikke er ubegrunnet, da antallet seksualforbrytelser har økt kraftig. 1,7 prosent av befolkningen – 3 prosent av kvinnene – oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140 000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97 000 i 2014» (Rights.no 11/1-17)

«Sverige har besluttet sig for at bryde sammen. Sveriges indvandringspolitik er af en anden verden, og konsekvenserne udebliver da heller ikke. Den seneste PISA-undersøgelse [som vurderer skoleelevers kunnskapsnivå] er netop blevet offentliggjort. Den viser, at svenske grundskoler siden år 2000 er faldet konstant i læsning, i 2003, i 2006, i 2009 og særligt denne gang i 2012. Der er nedgang i alle de tre discipliner, som måles i PISA» (document.no 8/12-13)

Mange hevder at svensk økonomi går godt, men statsgjelden er stor og økende (se linker nedenfor), noe som ikke er bærekraftig slik økonomien styres i dag.

Hva er det som skjer? Og hvorfor skjer det?

Sverige er det land hvor velferdsstaten ble innført med størst iver, konsekvens og oppslutning. Sverige ble ansett som verdens mest vellykkede land, og var beundret over store deler av verden. Det svenske samfunnet ble av svenske politikere kalt «Folkhemmet», og alle var fornøyde, alle støttet (og støtter) velferdsstaten. På 70-tallet gikk det en vits som sa at når en svenske dør og kommer til Himmelriket, vil hans levestandard gå ned.

Velferdsstaten er en organisering som innbærer mye reguleringer av næringslivet, høye skatter og avgifter (på det verste var det svenske skattenivået slik at mange betalte mer enn 70 % i skatt), en mengde offentlige støtteordninger og gratistilbud (skole, barnehaver, trygder, pensjoner, kultur, infrastruktur, etc.), og milde straffer for kriminelle (på 70-tallet ble en drapsmann som hadde drept to personer og såret et titalls andre med maskinpistol dømt til fengsel i syv år; han slapp ut etter tre og et halvt – dette var typisk for straffenivået på den tiden, men straffene er noe strengere i dag). Milde straffer fører til økt kriminalitet.

Disse tilbudene har en felles forankring i mer fundamentale ideer (bla. kollektivisme, en mistro til individuell frihet og individuelt ansvar, og liten tro på muligheten for den enkelte til å skape seg et godt liv ved egen innsats), og disse tilbudene henger intimt sammen: den som er konsekvent støtter alle (dvs. han støtter høye skatter, store offentlige tilbud, mye reguleringer, lave straffer).

I perioden før velferdsstaten ble innført hadde Sverige en ganske fri økonomi og lite statlig innblanding i økonomien, og dette resulterte naturlig nok i en sterk velstandsøkning. Denne økningen ble bremset opp når velferdstaten ble innført. (Mer info om Sverges utvikling på dette området er å finne i min bok Saysiansk økonomi, kapittel 13).

Den organisering vi beskrev over (mye reguleringer, høye skatter, offentlige gratistilbud, lave straffer) betraktes av de fleste som en ideell måte å organisere samfunnet på. Men den er slik at den belønner og dermed dyrker frem dårlige egenskaper og straffer gode egenskaper. De som best trives i et slikt system er folk som er lite produktive, som ikke er spesielt ansvarlige, som begår kriminalitet. De som straffes i et slikt system er de produktive, de ærlige, de samvittighetsfulle, de ansvarlige. Et samfunn organisert på denne måten vil derfor føre til forfall på alle områder, og det er nettopp denne utviklingen vi ser i Sverige nå; vi ser økning i kriminalitet, vi ser forfall i skolen, vi ser gjeldsoppbygging.

La oss også ha sagt at vi tror at de fleste svensker fortsatt har det bra, og at de verste problemene foreløpig kun finnes i enkelte områder.

Noen vil hevde at det er den store innvandringen som har skjedd til Sverige de siste årene som er årsaken til problemene, men sannheten at dette kun har forsterket og fremskyndet problemene.

Er Sverige da en «failed state»? Først, hva er en «failed state». En stats eneste legitime oppgave er å beskytte og sikre borgeres frihet, dvs. sikre at borgerne kan omgås og handle frivillig og i trygghet med hverandre. Hvis samfunnet utvikler seg slik at den ikke lenger klarer dette, hvis kriminaliteten øker sterkt og en betydelig andel av befolkningen ikke føler seg trygge og samfunnet utvikler seg mot lovløshet, kaos og anarki, kan man si at en stat er blitt en «failed state». Men Sverige er ikke der ennå. Langt ifra. Men den beveger seg i den retningen, og det må en kraftig kursomlegging til for at en slik endring skal skje.

Hvilken kursomlegging? For at en samfunnsorganisering skal kunne virke, dvs. føre til fredelige, harmoniske og velstående samfunn, må det være full individuell frihet. Det må ha fritt næringsliv, ingen offentlige «gratisgoder» (de gratisgoder som finnes er ikke gratis, de finansieres ved skatter og avgifter, dvs. ved tvang). «Gratisgoder» gjør at stadig flere i en periode kan klare seg uten å jobbe. Videre, det må ikke være noen  tvungne skatter (skatter er når de innføres først lave, men de må etterhvert øke, og høye skatter fører til skattesvindel og skatteflukt, og så til reduksjon i produksjon). Videre, kun rettighetskrenkende handlinger må være forbudte (mao. alt som har med narkotika å gjøre må være tillatt; forbud mot narkotika dyrker frem reell kriminalitet i stor stil).

Det er kun en omlegging i denne retningen som kan sikre at Sverige (og alle andre velferdsstater) kan unngå å bli «failed states».

______________________________________

https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/sverige-mister-kontroll-over-gjengkriminalitet/3423409117.html

https://www.document.no/2017/11/02/politiet-sverige-er-et-smorgasbord-for-kriminelle/

https://www.document.no/2013/12/08/sveriges-kurs-mod-bunden/

https://www.rights.no/2017/01/sverige-voldsom-okning-i-seksualforbrytelser/

https://e24.no/makro-og-politikk/sverige/sterk-oekonomisk-vekst-i-sverige/23936737

http://www.wikifigures.com/sverige-statsgjeld-detaljert-graf-data-no-13-948

http://forum.hegnar.no/thread.asp?id=2265350

Svært mange har kommentert #MeToo-kampanjen, og det skal vi også gjøre. Men vi skal legge vekt på noen viktige elementer som få eller ingen andre har lagt betydelig vekt på – hvis de da har nevnt dem i det hele tatt.

Ja, den er gått for langt, den har gått over stokk og stein, og det er gått litt for raskt i svingene: noen av hendelsene som er blitt beskrevet er lite annet enn klønete sjekkeforsøk, noen er ufine og smakløse, men noen er rent kriminelle (dvs. de er voldtekter), noen er åpenbart fremstilt på en overdrevet måte, noen er usanne, noen er blitt brukt i en maktkamp for å fjerne konkurrenter, osv.

Men det er en kjerne her som er sann og viktig som som det er bra at kommer for en dag. Et stort antall menn med makt (og noen kvinner) har brukt sin maktposisjon for å presse som regel unge kvinner (og iblant unge menn) til sex. Noen av avsløringene er intet annet enn sjokkerende!

En kommentator på frontpagemagazine (Bruce Bawer) beskriver noen av de konkrete avsløringene som er kommet frem slik (han tar for seg ting som er skjedd i USA): After reaching a certain age, one is rarely shocked by human behavior; one thinks of oneself as having gotten used to the ways of the world. But I have to admit that the scale of the revelations that began with Rowan Farrow’s exposé of Harvey Weinstein genuinely shocked me. Charlie Rose  «groping female colleagues and walking around naked in their presence»? Met conductor James Levine molesting a boy of fifteen and continuing to do so for years? Matt Lauer installing a door lock under his desk to facilitate sexual assaults on colleagues? Kevin Spacey trying to rape a 14-year-old boy? … fashion photographer Bruce Weber … subjected male models to «unnecessary nudity and coercive sexual behavior.». One of the models said Weber had grabbed his equipment: «We never had sex or anything, but a lot of things happened. A lot of touching. A lot of molestation.» The same article accused another photographer, Mario Testino, of subjecting male models to “sexual advances that in some cases included groping … »

Det som beskrives her er typer av oppførsel som er helt forkastelig, og den kan overhode ikke forsvares. Menn med makt må være spesielt forsiktige overfor kvinner, og det ser ut til at mange menn ikke har klart å håndtere den makten de har hatt på en god måte.

Men hvor stort er dette problemet? Hvor mange er blitt rammet? Vi har ikke noe grunnlag for å si noe om dette. At det er utbredt ser vi i og med at #MeToo-kampanjen, som begynte som en protest mot Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, har spredt seg til en rekke land og i en rekke miljøer: pressen, teateret, akademia, idretten – og politikken. En rekke kjente menn er blitt hengt ut – først ut i denne runden var den nevnte Weinstein, og så kom de på rekke og rad: verdensberømtheter som Kevin Spacey og Dustin Hofmann, for bare å nevne to.

I Norge er politikken sterkt rammet, og praktisk talt alle partier har svin på skogen, dog først og fremst Ap med den velkjente jentefuten Trond Giske som førstemann i denne runden. Senere har avsløringer rammet bla. formannen i Unge Høyre Kristian Tonning Riise, FrPs medlem i justiskomiteen Ulf Leirstein, og tidligere statsråd Svein H. Ludvigsen (H).

Hvis vi går litt tilbake finner vi også en rekke saker: Søviknes-saken er vel den mest kjente i Norge; Søviknes er nå statsråd for FrP.

Men det er ikke bare kjendiser og menn i maktposisjoner som bedriver ufin og krenkende oppførsel. En avis skrev nylig følgende: «Middag for LO-forbund avbrutt etter trakassering av servitører i 2015. Under en konferansemiddag for tillitsvalgte renovasjonsarbeidere i Tromsø i 2015, ble servitører trakassert, befølt og kløpet. Alle deltakerne ble kastet ut.» (ABCnyheter 4/12-17).

Før vi går videre vil vi nevne at det er kun menn som er «outet» – et par mannlige kommentatorer fra teatermiljøet (Helge Jordal, Arne Berggren) har fortalt at de er blitt utsatt for upassende oppførsel fra kvinner, men ingen damer er navngitt (noe som forteller at likestillingen ikke er kommet så veldig langt).

Men dette startet egentlig ikke med Weinstein. Vi skal kort se på noen av de tilfellene som skjedde før lavinen av beskyldinger kom med #MeToo-kampanjen som ble utløst i desember 2017.

Den første vi vil nevne er beskyldningene mot Clarence Thomas. Han ble nominert som dommer til USAs høyesterett i 1990, og umiddelbart etter nominasjonen ble det fremsatt beskyldinger mot ham om upassende oppførsel fra en tidligere assistent, Anita Hill. Beskyldningene fik stor plass under de høringer som Kongressen foretok før nominasjonen ble godkjent. Alt tyder dog på at beskyldingene ikke var sanne, og at de ble fremsatt for å forsøke å hindre at den konservative Clarence Thomas skulle få plass i USAs høyeste domstol.

Den neste vi vil nevne er Bill Cosby. Han var en svært kjent komiker og skuespiller; hans TV-serie om den velykkede og harmoniske familien Huxtable – The Cosby Show(1984 -1992) – var i en årrekke blant de aller mest populære TV-seriene i USA (og også i en rekke andre land, inkludert Norge). Fra ca 2010 begynte Cosby å gi uttrykk for politiske meninger man som regel bare finner blant konservative, og rett etter dette (fra 2014) ble det fremsatt fra en rekke kvinner beskyldninger om at Cosby hadde bedrevet det som i dag vil bli beskrevet som seksuell trakassering overfor dem. Det er all grunn til å tro at beskyldningene i det store og hele var sanne.

Vi nevner også Bill O´Reilly, vert for et konservativt politisk kommentar-show på Fox News. Han skal ha bedrevet seksuell trakassering overfor flere kvinner, og det er all grunn til å tro at det var hold i påstandene. Det ble betalt betydelige beløp for å legge sakene døde.

Men den fremste av alle de som det ble fremsatt beskyldninger mot var Bill Clinton. Mens han var guvernør i Arkansas og senere president i USA, skal han bedrevet krenkelser av seksuell natur overfor et betydelig antall kvinner – alt fra grovt prat og blotting til voldtekt. Mens han var president hadde han også et forhold til den svært unge assistenten Monica Lewinsky. Det er nå ingen tvil om at Clintons oppførsel ikke sto tilbake for den som Harvey Weinstein bedrev, men det som er interessant er MSMs og den politiske elites holdning til beskyldningene: de avviste alt sammen, og forsøkte å stemple de som fremsatte beskyldingene som upålitelige løgnere. Bill Clintons ektefelle, Hillary Clinton, sa til og med at dette var løgner fremsatt av politiske grunner fra en «vast right wing conspiracy».

Men som med Weinstsein-saken: «they all knew» – alle som var på høyt nivå innen politikken og dens medløpere (presse, kjendiser) må ha visst at beskyldningene mot Clinton var sanne. Det er klart hva slags mann Bill Clinton var, spesielt Hillary må ha visst dette. Det er mange negative karakteristikker man kan klistre på Hillary, men «dum» er ikke en av dem.

Og nå nærmer vi oss kjernen: Clinton var i alle år (i etablerte miljøer) en populær mann, han hadde venner i høye stillinger og var også venn med en rekke Hollywood-kjendiser. De var venn med ham selv om de visste at han var en notorisk utro, og ofte ufin overfor kvinner og ellers var en voldtektsmann. Men selv om svært mange visse at han var slik, var han en velkommen gjest på kjendisfester, på høyprofilarrangementer, og utallige kjendiser ga bidrag til hans politiske kampanjer – en av de store bidragsyterne var forøvrig Harvey Weinstein – og hans «veldedige stiftelse», The Clinton Foundation (også den norske regjering ga betydelige midler til denne stiftselen.) Stiftelsen ga seg ut for å bedrive en slags u-hjelp, men var egentlig en måte for pengesterke interesser å få Bill og Hillary til å drive lobbyvirksomhet for dem på høyt plan. Beskyldningene om korrupsjon ble utover i 2016 så omfattende og veldokumenterte at stiftelsen ble nedlagt.

Men tilbake til hovedpoenget: de kjendiser som nå står frem har i mange tilfeller med viten og vilje lukket øynene når deres venner ble utsatt for fullstendig troverdige beskyldninger om upassende oppførsel, endog voldtekt.

Dette gjelder ikke bare Clinton, men også Weinstein.

Den kanskje mest prominente av de som var venn med begge og som må ha visst, men som også nå ser en annen vei, er USAs mest populære TV-kjendis, Oprah Winfrey. Hun har også stått bak noen filmer, og den som produserte dem var … Harvey Weinstein. De har i en årrekke hatt omgang som nære venner, og det finnes en rekke fotografier som viser at de er svært gode venner.

Winfrey holdt en tale under Golde Globe-utdelingen for et par uker siden, og der tok hun opp den siste tidens avsløringer, men hun nevnte ikke sin gode venn Harvey Weinstein. En rekke organer i MSM, bla. Dagsrevyen, hevdet at talen var en president verdig, og spekulerte om Winfrey hadde planer om å stille som presidentkandidat i 2020. Dagsrevyen nevnte ikke Winfreys vennskap med og unnfallenhet overfor Weinstein.

Og dette er kjernen: det kolossale hykleri som folk tilhørende etablerte miljøer utviser når de som har begått «ufin oppførsel» e.l. er venstreorienterte.

En annen ting er den kolossale inkompetanse og feighet som ble utvist da disse sakene ble varslet i de rette organer Det kom varsler om at bestemte personer hadde bedrevet helt upassende oppførsel – både i Ap og i FrP og i Høyre og i KrF – men ingen reagerte slik de burde, og ofrene ble skjøvet til side og glemt. De politikere som var ansvarlige for å håndtere slike varsler, som kom i stort antall i en periode over flere år, håndterte disse sakene like inkompetent som de håndterer alle andre saker de er involvert i. Vi gjengir to eksempler: Siv Jensen ble åpenbart varslet om Leirstein, men gjorde ingen ting og sier nå at hun ikke kan huske at hun ble varslet; Erna Solberg var rett etter at Unge Høyre-lederen trakk seg mer opptatt av hans tilstand og sa ingen ting om de han hadde krenket/misbrukt. Tilsvarende reaksjoner fant man også i KrF og i Ap.

Men når det først løsner så snur alle 180 grader, og da er det ingen nåde. Nesten. Men det er ingen i MSM som omtaler det enorme hykleriet som MSM selv utviser. Og det er akkurat som man kan forevente av MSM. Vi må være takknemlig for at Internett finnes og forsatt er fritt og åpent for alle stemmer, og at MSMs fortielser og mulighet til å velge ut hvilke hel- og halvfakta som skal serveres befolkningen er nå heldigvis sterkt redusert.

Mange menn har utvist – og det er mange ord vil kan bruke her, men vil benytter formuleringen «svært dårlig dømekraft». Når en stortingsrepresentant som er medlem av justiskomiteen sender porno til en mindreårig fra sin stortingsepostkonto, da må man lure på om vedkommende er mindre begavet. Passer en slik person til å ha et viktig verv? Vårt svar er Nei.

Vårt syn er at alle mellommenneskelige forhold skal være frivillige, initiering av tvang er umoralsk, skadelig, kriminelt og bør ikke skje. (Lovverket burde være slik at all initiering av tvang er definert som kriminell og straffbar.) Dette gjelder også intime forhold; alt må skje frivillig mellom voksne. Den som har en maktposisjon må være klar over at dette gir ham eller henne en posisjon eller styrke som gjør at forholdet til den eller de andre som er involvert, er eller kan bli vanskelig, og dette må personen som er i maktposisjonen være klar over og ikke på noe vis misbruke. (Vi skyter inn her at svært få deler det syn vi gir uttrykk for om frivillighet; f.eks mener alle på venstresiden at initiering av tvang er moralsk, praktisk, legitimt og nødvendig for å få samfunn til å fungere godt, et syn vi altså er sterkt uenige i.)

La oss til slutt gi enda et råd om et litt annet tema enn det som vi har omtalt ovenfor: man må huske at det er umulig å holde på hemmeligheter. Alt kommer for en dag. Betror man en personlig hemmelighet til noen må man regne med at han forteller den videre, og så vil den sannsynligvis slippe ut og bli tilgjengelig for absolutt alle. (Og hvis du lar deg fotografere i en intim situasjon og deler bildene med noen, må du regne med at bildene kommer på avveie.) Så hvis du er i en jobb eller har en posisjon eller et verv som avhenger at du har tillit: ikke gjør noe som kan føre til at den tilliten svekkes. Ikke gjør noe, ikke si noe, og ikke skriv noe som ikke kan beskrives eller omtales eller siteres på forsiden av Dagbladet.

__________________________________

https://www.dagbladet.no/nyheter/dette-gikk-galt-i-norsk-politikks-skandaleuke/69357540

https://www.dagsavisen.no/innenriks/solberg-det-har-vert-vondt-1.1085716

https://www.frontpagemag.com/fpm/269042/barbarism-backlash-and-boundaries-bruce-bawer

https://www.vg.no/rampelys/film/metoo/helge-jordal-forteller-at-han-ble-klaadd-paa-av-kvinnelig-kollega/a/24220387/

https://www.document.no/2018/01/17/sextrakasseringer-i-kunsthoyskolen-khio/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/metoo/nytt-varsel-om-seksuell-trakassering-paa-kunsthoegskolen/a/24225662/

https://www.document.no/2017/12/26/vg-lo-sjef-permittert-pa-grunn-av-trakassering/

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2017/12/04/195353347/middag-lo-forbund-avbrutt-etter-trakassering-av-servitorer-i-2015

http://www.latimes.com/entertainment/tv/la-et-st-bill-cosby-allegations-sg-storygallery.html

https://www.youtube.com/watch?v=7LYRUOd_QoM

http://deadline.com/2017/10/scott-rosenberg-harvey-weinstein-miramax-beautiful-girls-guilt-over-sexual-assault-allegations-1202189525/

https://www.commentarymagazine.com/articles/the-case-against-anita-hill/

Vi vil ønske velkommen til foreningen Gullstandards nettside. Gullstandard vil arbeide for individuell frihet; vi som står bak Gullstandard mener at ethvert menneske har rett til frihet (frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. frihet er enhvers rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt). Gullstandard vil ha samfunn som er organisert slik at denne retten respekteres, dvs. vil vil ha samfunn organisert slik at statens eneste oppgave er å beskytte borgernes frihet — Gullstandard er for laissez-faire-kapitalisme! Gullstandard er da imot dagens enerådende samfunnsystem: velferdsstaten, og vi er imot alle frihetsfiendtlige ideologier: vi er imot sosialisme, fascisme, nazisme, nasjonalisme, islamisme, konservatisme.

Gullstandard er for fredelige, harmoniske samfunn hvor de som er produktive skal ha full rett til å disponere fruktene av sitt arbeid i frivillig samkvem og omgang med andre. Vi legger spesiell vekt på at hele økonomien skal være fri — det skal ikke være noen statlige reguleringer av individers frivillige omgang, dvs. eiendomsretten skal gjelde fullt ut, og staten skal beskytte eiendomsretten. Vi vil her spesielt nevne en bransje som er ekstremt viktig, og som i dag er utsatt for svært omfattende reguleringer: vil vil at også bankvesenet skal være fritt.

Det er de meget omfattende reguleringene av bankvesenet som er hovedårsaken til mange av de problemene og krisene som gang på gang rammer de vestlig samfunn (bankkrise, eurokrise, gjeldskrise, arbeidsløshet, inflasjon). Vi vil altså at også bankvesenet skal være fritt og uregulert. Et slik uregulert bankvesen vil resultere i at vi får stabile penger forankret i en gullstandard! Dette er en av grunnene til at vil har valgt å kalle denne foreningen Gullstandard.