I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om den nye valgloven, og om enkelte tidligere valgordninger.
Arbeiderpartiet og islam: et skremmende mønster
En rekke handlinger fra Norges regjering den siste halve året viser et klart mønster i forholdet mellom den norske regjeringen og islams mest ekstreme tilhengere.
Anerkjennelse av Palestina
«-Regjeringen har besluttet at Norge vil anerkjenne staten Palestina. Midt i en krig, med titusenvis av døde og skadde, må vi holde liv i det eneste som kan gi et trygt hjem for både israelere og palestinere: To stater som kan leve i fred med hverandre, sier statsminister Jonas Gahr Støre. (regjeringen.no, link nedenfor)
Det virker som om den norske regjeringen virkelig tror at årsaken til problemet i det som kalles konflikten i Midtøsten er at palestinerne ikke har sin egen stat, og at løsningen er å la dem få sin egen stat. Dette er helt feil. Det som sett fra de fleste palestineres side er årsaken til problemet er at Israel eksisterer. De anser Israels eksistens som en okkupasjon av et område som egentlig tilhører palestinerne, og blir ikke fornøyd før Israel er borte.
Vi har her på Gullstandard tidligere en rekke ganger forklart denne situasjonen og vi linker til en av de artiklene nedenfor, men det vi vil si her nå er at fred i Midtøsten blir det når en av partene vinner en klar militær seier. Det kan enten bli den palestinske siden, og da blir Israel erstattet av et shariadiktatur, eller det kan bli en klar seier til Israel og da vil israelere og fredelige arabere kunne leve sammen i Israel; allerede i dag er det et stort antall arabere som lever fredelig i Israel. (Vi kommer nå tilbake til akkurat denne problemstillingen nedenfor.)
Anerkjennelsen av Palestina er ikke noe annet enn å belønne Hamas for et grusomt terrorangrep, og denne anerkjennelsen vil oppmuntre til islamistiske terrorhandlinger i tiden fremover.
Ulykken som drepte Irans president
For en ukes tid siden omkom Irans president i en helikopterulykke. Norges utenriksminister uttalte seg om denne ulykken:
«- Sjokkert. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kondolerer etter helikopterstyrten i Iran, som tok livet av Irans president [Ebrahim Raisi], utenriksminister og syv andre, skriver TV 2. – Vi kondolerer alle de berørte etter den alvorlige helikopterulykken som kostet livet til Irans president og utenriksminister, deres følge og mannskapet. Våre tanker går til de etterlatte, sier utenriksminister Espen Barth Eide i en epost til kanalen» (nrk, link nedenfor).
Hvem var president Raisi? Når han døde var han altså president i Iran, et islamistisk terrorstyre av verste sort. Raisi selv var ansvarlig for svært mye av den ekstremt voldelige undertrykkelsen som regimet sto for. Vi henter følgende fra Amnesty International: «Over the past 44 years, he was directly involved in or oversaw the enforced disappearance and extrajudicial executions of thousands of political dissidents in the 1980s, the unlawful killing, arbitrary detention, enforced disappearance and torture of thousands of protesters; and violent persecution of women and girls defying compulsory veiling, among other serious human rights violations.
“Ebrahim Raisi should have been criminally investigated, including for the crimes against humanity of murder, enforced disappearance and torture, while he was alive. His death must not rob his victims and their families of their right to truth and to see all others complicit in his crimes held to account,” said Diana Eltahawy, Amnesty International’s Deputy Regional Director for the Middle East and North Africa.
“For decades, perpetrators bearing criminal responsibility have enjoyed the systematic impunity that prevails in Iran. The international community must act now to establish pathways to accountability for victims of crimes under international law and other serious human rights violations committed by Ebrahim Raisi and other Iranian officials.”» (link nedenfor)
Men Norges utenriksminister tenkte først og fremst på presidentens etterlatte.
Vi skulle ønske at det som skjedde ikke var en ulykke, men et attentat utført av enten USA eller Israel, men det er ingen grunn til å tro at disse landenes regimer har store nok cojones til å utføre et slikt angrep. Vi skulle ønske at hele Irans politiske ledelse omkom på denne måten.
UNRWA
Som kanskje noen husker ble Israel utsatt for et grusomt terrorangrep 7. oktober i fjor. Om lag 1200 sivile ble drept på til dels grusomme måter, og angrepet ble utført av Hamas-krigere som invaderte Israel fra Gaza. Mange husker også at Israel trakk seg ut av Gaza for om lag 20 år siden, og at etter dette ble Hamas av Gazas befolkning valgt til å styre i det som reelt sett var en palestinsk stat. Dette området ble fra da i stadig større grad brukt som base for angrep mot Israel.
Alt tyder på at den viktigste aktivitet for Hamas og for befolkningen i Gaza var å planlegge angrep mot Israel, og det virker også som om Hamas´ ønske om å utslette Israel hadde stor oppslutning i Gazas befolkning.
Som kjent har også FN en egen seksjon/avdeling/organisasjon – UNWRA – som har som oppgave å arbeide for det som ofte omtales som de arabiske/palestinske flyktningene i Midtøsten. Det viste seg at et betydelig antall av de som var ansatt i denne organisasjonen deltok i terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Og derfor: «Flere land har kuttet støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).» Men ikke Norge:
«[Utenriksminister Espen Barth Eide:] – Vi var klare fra første dag at det ikke er aktuelt å kutte støtten til UNRWA, fordi det i praksis vil være en kollektiv avstraffelse av millioner av palestinere. Det har vi vært tydelige overfor våre kollegaer også. Situasjonen i Gaza er ille nok, om vi ikke skal gjøre det vanskeligere ved å holde tilbake penger. – Derfor overfører jeg i løpet av neste uke 275 millioner kroner til UNRWA fordi de trenger det akkurat nå, understreker ha.» (nettavisen, link nedenfor)
Vi nevnte over at Hamas´mål er å utslette staten Israel. Dette går klart frem både av Hamas´ charter, og av uttalelser fra personer høyt oppe i Hamas makt-hierarki. Men norske politikere tror altså at Hamas vil bli tilfreds dersom de får en egen stat ved siden av Israel. Men det var jo dette de hadde i og med at de hadde makten i Gaza, og som nevnt over de brukte Gaza som en base for stadige angrep mot Israel.
Israel er imot opprettelsen av en egen palestinsk stat fordi denne vil kun fungere som en base for angrep mot Israel. Historien viser klart at det er all grunn til å mene at Israel har rett i dette.
Den som tror at palestinernes fattigdom, en fattigdom som er deres egen skyld, er årsaken til den krigerske holdning de har mot Israel, misforstår totalt hva denne konflikten handler om. Den handler om er at islams tilhengere ikke vil akseptere at et område som tidligere lå under islam – Israel – nå ikke lenger ligger under islam, og de kjemper for å få dette området tilbake, det vil si at de vil legge dette området under islam igjen. For å få dette til må Israel opphøre å eksistere. Denne siden vil fortsette å krige så lenge Israel eksisterer, hvis de da ikke går på et så klart militært tap at de forstår at videre kamp er nytteløst.
Uniform i politiet
«Kamzy Gunaratnam vil at Ap skal tillate politi-hijab. Kamzy Gunaratnam har levert forslag til Arbeiderpartiets programkomité om at Ap skal gå inn for å tillate religiøse hodeplagg i politiet» (politiforum, link nedenfor)
Enkelte viktige grupper bærer uniform for at publikum lett skal kunne identifisere dem, og vite hvem de er i en viktig situasjon Hvor assistanse fra utdannet personell er påkrevet. Dette gjelder for eksempel personalet som driver transport (konduktører, bussjåfører, flyverter), helsepersonell, militært personell – og politifolk. «Uniform» betyr «lik» – det vil si at alle som er i en bestemt tjeneste av den typen vi snakker om her skal ha samme type antrekk.
Når noen og går inn for å tillate hijab til politiuniformen er det et brudd med prinsippet om at alle som utfører denne tjenesten skal være likt kledd. Bare av denne grunn burde hijab ikke bli tillatt i politiet.
Den som bærer hijab viser også oppslutning om en bestemt politisk ideologi, en politisk ideologi som krever at dens tilhengere totalt adlyder deg denne ideologien sier, og ideologien sier også ideologiens tilhengere ikke skal ha venner blant personer som ikke slutter opp om denne ideologien: Koranan 4:144: «O believers! Do not take disbelievers as allies instead of the believers.»
Så dersom en hijabkledde politiperson må gripe inn i en konflikt mellom en muslim og en ikke-muslim burde det være enkelt å se at politipersonen ikke ville klare å være nøytral og upartisk.
Vi kan vel også nevne at alle land hvor denne ideologien står sterkt er diktaturer, at de aller fleste som utfører terrorangrep gjør dette med begrunnelse i denne ideologien – og nå skal altså tilhenger av denne ideologien ikke bare få mulighet til å tjenestegjøre i politiet, de skal også få lov til å demonstrere ved å bruke et lett synlig plagg at de virkelig er tilhengere av den ideologien. Slik vi kjenner Arbeiderpartiet vil det ikke overraske oss dersom partiet går inn for å tillate hijab i politiet.
Hvorfor?
Vi er ikke overrasket over dette; vi er altså ikke overrasket over at Arbeiderpartiets politikk er så sympatisk overfor islamsk mest ekstreme tilhengere. Dette kommer fundamentalt sett av at sosialismen og islam er nært beslektede ideologier. Denne politikken vil derfor gi islams ekstreme tilhengere vann på mølla – eller kanskje man skulle si blod på tann.
Det som kan få slutt på alle angrep fra islams ekstreme tilhengere er at de taper det vil si at de taper militært der hvor det er krig mellom grupper som på den ene siden Hamas, Al Qaida, Taliban, Boko Haram, etc. og på den andre siden krefter som i hvertfall til en viss grad støtter individuell frihet, det vil si Vesten. Men vi såg hvordan dette gikk i Afghanistan: etter 20 års kamp mot Taliban og Al Qaida trakk Vesten seg tilbake og Afghanistan ble igjen et islamistisk diktatur under Taliban. (Vi kunne i den lange listen overfor inkludert utenriksminister Huitfeldts forsøk på å snakke Taliban til rette når det gjaldt kvinners stilling i Afghanistan ved å invitere en delegasjon fra Taliban hit til Norge, men dette forsøket var enda mer absurd enn forslagene i listen over så vi utelot det. Vi kommentert det dog på følgende måte i en tidligere kommentar her på Gullstandard: Den sak i år som tydeligst viser hvor naive og hvor liten virkelighetskontakt politikerne har er utenriksminister Anniken Huitfeldts møte med Taliban. En delegasjon fra Taliban ble hentet med privatfly til Oslo og fikk opphold her på skattebetalernes bekostning. Målet var å påvirke Taliban til å lette på noen av de restriksjonene som kvinner må å leve under under det islamistiske regimet i Afghanistan. En uttalelse i pressen hevdet Huitfeldt at de skulle stille «tydelige og tøffe krav» til Taliban (22. januar 2022) …».
Men nå ser det dessverre ut til at stadig flere krefter i Vesten er mer og mer ettergivende overfor islams mest ekstreme tilhenger. Og da betyr dette kun at islam vil få stadig sterkere innflytelse.
Dette vil innebære innskrenkninger i ytringsfriheten, vanskeligere forhold for homofile, vanskeligere forhold for kvinner, jøder vil bli enda mer undertrykt og forfulgt, osv.
Også på dette området er det svært liten grunn til å være optimist med hensyn til utviklingen i tiden fremover.
.
.
.
.
https://www.nrk.no/nyheter/barth-eide-om-helikopterstyrten_—sjokkert–1.16889668
https://www.politiforum.no/kamzy-gunaratnam-vil-at-ap-skal-tillate-politi-hijab/260173
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-anerkjenner-palestina/id3040194/
https://www.nettavisen.no/nyheter/barth-eide-ikke-aktuelt-a-kutte-stotten-til-unrwa/s/5-95-1616957
Krokodilletårer om kriminalitet
For noen dager (10/5) siden kunne vi se et foto av en nærmest gråtende politimester på forsiden av Aftenposten. Politimesteren, som selvfølgelig var en kvinne, syntes det var forferdelig å konstatere at kriminaliteten, som man hadde gjort så usigelig meget for å bekjempe de siste årene, bare hadde økt og økt og økt.
«Jeg synes det er pinlig» var overskriften, og deretter kunne man lese følgende: «Politimester Ida Melbo Øystese (55) skjemmes over lovløsheten i deler av hovedstaden. – Vi må bare erkjenne at dette har vi ikke klart å håndtere godt nok.»
Dersom man googler for å finne fakta om økende kriminalitet blant unge i Oslo finner man utallige artikler som bekrefter denne tragiske utviklingen. Her er et bitte lite utvalg:
Ny rapport viser økning i kriminalitet blant de yngste i 2023
Ungdomskriminaliteten har skutt i været så langt i år. …
Ny rapport: Økning i kriminaliteten blant de yngste i Oslo
Kraftig økning i voldssaker som unge står bak i Oslo
Situasjonen er i ferd med å bli uholdbar
Politidirektøren bekymret: Stor økning i ungdomskriminalitet
Dramatisk økning i ungdomsvold på ett år: Ikke bare i Oslo
Dette skjer til tross for utallige tiltak over mange år, tiltak som altså har hatt som formål å redusere kriminaliteten blant unge. Så hvorfor skjer dette?
Hvis man skal løse et problem må man forstå hva som er årsaken til problemet. Hvis man av forskjellige grunner ikke er i stand til eller villig til å se den virkelige årsaken, vil man ikke kunne iverksette tiltak som vil løse problemet. De tiltak de iverksetter vil derfor ikke på noe som helst vis kunne redusere kriminaliteten.
De fleste aktører i mainstream tror (eller later som om de tror) at kriminalitet skyldes fattigdom, utenforskap eller ulikhet, og at kriminalitet kan bekjempes med ulike former for støttetiltak som for eksempel fritidsklubber, og med forståelse og tilgivelse og ettergivenhet overfor den kriminelle. Dette er helt feil.
Kriminalitet er forårsaket av at den kriminelle ikke har respekt for andre mennesker og ikke har respekt for andres eiendom. Men disse holdningene – mangel på respekt for andres person og eiendom – er svært utbredt i samfunnet, dette selv om antall kriminelle er svært lite. Det vi sier er at også folk flest har liten respekt for andres person og andres eiendom. At disse holdningene dominerer i samfunnet går også tydelig frem av den politikken som føres; ingen store aktører i – eller utenfor – politikken har stor respekt for enkeltpersoners liv og eiendom; dette ser man tydelig på helsepolitikken, på næringspolitikken og på skattepolitikken.
Dessuten er det slik at svært mange barn har en for mild og ettergivende oppdragelse, og det er spesielt gutter som i størst grad lider under dette. En slik oppdragelse innebærer at gutter ofte blir mer uregjerlige og mer utagerende enn de ville ha blitt dersom de hadde hatt en sterk og bestemt far nært tilstede i sin oppvekst. Undersøkelser viser at gutter som vokser opp i familier uten fedre er overrepresentert blant kriminelle. Når det føres en politikk som nærmest oppfordrer til og subsidierer familieoppløsning, en politikk som svært ofte medfører at moren alene oppdrar barna, er dette en medvirkende årsak til økende kriminalitet. Ja, forebyggende arbeid mot kriminalitet er svært viktig, men det effektive forebyggende arbeid skjer i familien. Forebyggende arbeid utenfor familien har svært liten effekt.
Hva sier forskningen på dette området? «… analyser viser at gutter som har skilte foreldre tidligere siktes for lovbrudd enn gutter som har foreldre som er gift» (fra Fossangers masteroppgave «Betydningen av foreldrenes skilsmisse for gutters kriminalitet», link nedenfor). Men det finnes visstnok også forskning som sier det motsatte: «Noe forskning viser at det går hardt utover barna [å vokse opp i oppløste familier]. De har blant annet lettere for å bli voldelige og kriminelle, mens annen forskningviser at det ikke gjør noe fra eller til» (link til Aftenposten nedenfor).
Man kan dog stille spørsmålet om hvorvidt statsfinansiert forskning er fri, dvs. uten føringer fra den som finansierer forskningen. Er det slik at forskere føler seg forpliktet til å finne resultater som støtter opp om den politikken som føres av den aktør, det vil si staten, som finansierer forskningen? I Vesten i dag er svært stor andel av all forskning finansiert av staten, men det finnes selvsagt ingen eksplisitte føringer på denne forskningen. På en annen side er det rimelig trygt å gå ut ifra at for de som finner resultater som er i samsvar med det statens politikk innebærer vil ha større muligheter til å få ytterligere forskningsmidler enn de som finner resultater som ikke støtter opp om statens politikk.
Men det er svært sannsynlig at den viktigste årsaken til den sterkt økende kriminaliteten er at det er svært lave straffer for kriminelle handlinger.
Lave straffer for kriminalitet betyr at det blir nærmest gratis å begå innbrudd, tyveri, overfall, og det som verre er. Hvis man ser på mainstream-kommentarer om årsaken til den økende kriminalitet vil man se at strenger straffer er et moment som aldri dukker opp. Med streng straff mener vi lange fengselsstraff under kummerlige forhold. Slike straffer skal være så strenge at den som slipper ut vil gjøre sitt ytterste for aldri å bli satt i fengsel igjen.
Det er kun en slik holdning til kriminalitet som gjør at man kan få redusert kriminaliteten til det nivået den burde være, det vil si til noe nær null.
Utgangspunktet for denne kommentaren var økende kriminalitet blant unge. Hvis man vil redusere kriminaliteten generelt i samfunnet til null må man altså ha strengere straffer for all reell kriminalitet, mens det som kalles «forbrytelser uten offer», bør dekriminaliseres. Viktigst av disse «forbrytelsene uten offer» er alt som har med narkotika å gjøre. Kriminaliteten vil bli kraftig redusert dersom narkotika blir tillatt (for voksne). I dag er det slik at det på grunn av forbudet er mye penger å tjene på narkotika, og denne bransjen kan da bli fristende karrierevei for enkelte ungdommer. Men denne karriereveien vil ikke føre til suksess i det lange løp. Dersom narkotika blir legalisert vil denne karriereveien ikke lenger eksistere for ungdom som er ute etter lettjente penger Og som ikke forstår hvilken farlig «yrkesvei» de legger ut på når de begynner med smugling og salg av narko i et samfunn hvor narko er forbudt.
Vi definerer altså her ikke kriminalitet som alle typer lovbrudd. Kriminalitet, slik vi ser det, er handlinger av typen innbrudd, ran, tyveri, svindel, overfall, voldtekt, drap, etc. Denne type kriminalitet kalles «reell kriminalitet». Dette innebærer at slike ting som smugling, svart arbeid, prostitusjon, gambling, narkosalg, ikke er kriminalitet. Reell kriminalitet er en krenkelse av en eller flere personers liv og eiendom, mens de siste tingene vi nevnte – svart arbeid, smugling, etc. – ikke krenker noen.
Legalisering av narkotika vil også føre til at den nåværende politistyrken vil få langt bedre kapasitet til å ta seg av reell kriminalitet, det vil bli langt bedre plass for kriminelle i fengslene, og sannsynligheten for korrupsjon i politiet vil bli redusert til noe nær null.
Så, det er enkelt å redusere kriminaliteten til praktisk talt null. For å oppnå dette må man bare sørge for at de som begår reell kriminalitet blir idømt lange fengselsstraffer, og at «forbrytelser uten offer» blir legalisert.
Dette er den eneste veien til å få redusert kriminaliteten. De måter å bekjempe kriminalitet på som man har forsøkt gjennom mange mange år, og som ikke gir resultater, bør oppgis. Å stå gråtende frem fordi man er fortvilet over at ting man burde forstå ikke virker ikke virker, er bare patetisk.
Men denne nytteløs og ubrukelig politikken føres fordi det er den politikken folk flest vil ha, og da har hver enkelt seg selv å takke for det som blir en økt sannsynligheten for at vedkommende selv vil bli utsatt for noe kriminelt. Som en klok filosof visstnok en gang sa det: «Man kan godt ignorere virkeligheten, men man vil ikke unnslippe konsekvensene av å ignorere virkeligheten.» Konsekvensen av å ignorere fakta på dette området er økt kriminalitet. .
.
.
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/15320/Fossanger.pdf?sequence=4
Ny podcast: USA igår og i dag
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om den nye boken «USA: fra frihetsideal til bananrepublikk». Med utgangspunkt i de siste presidentvalgkampene forteller boken om USAs situasjonen i dag, hvordan USA oppsto og om utvilkingen som har skjedd frem til i dag.
God grunn til å feire grunnlovens egentlige innhold
Det er god grunn til å feire 17. mai, Norges grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold – en markering av de frihetsideer som ble nedfelt i Norges grunnlov 17. mai 1814 – er det god grunn til å feire.
Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag kaller individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med en politikk som er et uttrykk for prinsipper om individuell frihet. Den er da, slik den opprinnelig var, i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.
Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som frihetstilhengere er uenige i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:
Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men enkelte punkter blir stadig brutt i dag: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte befolkningen i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) – grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.
Et tydelig tegn på endingen i den politikk som er ført de siste 200 år er følgende vesentlige endring i grunnlovens paragraf 101. Opprinnelig lød den slik: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det er klart at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten. I 2014 ble denne paragrafen endret, og nå lyder den slik: «Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»
Nå står det ingen ting i grunnloven om næringsfrihet.
Det er all grunn til å feire den grunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814. Dessverre er det lite igjen av de frihetsideer som da sto i høysetet, både i grunnloven og i det norske samfunnet.
MGP
Vi har aldri tidligere hatt TV-en stående på under hele Melodi Grand Prix-sendingen, men i år hadde vi det for første gang. Hovedgrunnen var at vi ville se hvordan Israel gjorde det. Nå ble det ikke slik at Israel vant (Sveits vant, Israel ble nr 5) , men sendingen gjorde inntrykk, og vi vil kort kommentere et par av de tingene vi merket oss.
Siden det var Sverige som vant i fjor var det nå Sverige som arrangerte evenementet, og det så ut til å være ytterst profesjonelt gjennomført. Programlederne virket dyktige og hadde full oversikt over alt som skjedde, scenen virket fleksibel og ble med små grep endret fra innslag til innslag slik at den passet til hvert enkelt nummer (i hvert fall så det slik ut for oss), og stemmegivningen på slutten ble gjennomført uten noen form for svikt.
De fleste av bidragene kan ikke karakteriseres som vanlige sanger, de så i de fleste tilfeller ut som om poenget bak nummeret var å lage mest mulig eksentriske kostymer og dansetrinn. Musikken var for så å si samtlige numre ensformig og totalt intetsigende. Uttrykket «freak show» er vel det som best passer som en helhetlig beskrivelse av sendingen. Det norske bidraget var svært nært å være en vanlig, men kjedelig, sang med en nokså passende dans til, men – og ikke for første gang for Norges del – dette nummeret havnet på en desidert sisteplass.
Vi husker sånn nogenlunde hvordan Melodi Grand Prix så ut for noen tiår siden, og da var det stort sett relativt normale sanger, noen av dem ganske fengende med melodier som lett satte seg fast i øret, fremført på en normal måte av personer som så normale og velstelte ut, dvs. artistene brukte ikke kostymer og det var sjelden at forseggjorte dansenumre var en del av fremføringen. Slik er det altså ikke lenger, de fleste numrene var nå meget eksentriske, og noen av dem var godt over grensen til det absurde. Ett eksempel: det mest spennende ved det finske nummeret var å forsøke å se om sangeren var naken nedentil eller hadde på seg hadde på seg en underbukse. Nummeret ble avsluttet med at en meget liten shorts ble heist ned fra taket, og at sangeren tok den på. Hvorvidt han hadde en underbukse under eller ikke ble aldri avklart.
Det er ikke noe galt at man har et show hvor artister i forseggjorte kostymer utfører avansert koreograferte dansetrinn, men det viktigste burde være musikken, og i de siste årene har det musikalske innholdet blitt i all hovedsak dårligere og dårligere, eller i hvert fall mindre og mindre minneverdig.
Det finnes nok en grunn til at denne utviklingen har skjedd, og den skal vi si et par ord om litt lenger ned, men vårt inntrykk var at de som var i underholdningsbransjen og som betraktet seg selv som ikke-kommersielle og noe finere enn de artister som fremførte den enkle populærmusikken som ble fremført i Melodi Grand Prix, de rynket på nesen av de artistene som opptrådte i og den musikken som ble fremført i MGP; de ville markere avstand til den enkle og, slik de så, den kommersielle populærmusikken som MGP-artistene representerte. Dette preget også hvordan MGP ble omtalt i avisene før konkurransen; MGP var for almuen og ikke for de som mente at de selv var en smule intellektuelle og avanserte og ikke-kommersielle. Men dette endret seg. Nå virker det som om også underholdningsartister med et noenlunde intellektuelt selvbilde også heier på og er ivrig opptatt av det som skjer i MGP. Så, samtidig som MGP er i stadig større grad blitt et freak show, har personer i underholdningsbransjen og i pressen og tilhørende områder i stadig større grad sluttet opp om og gitt uttrykk for respekt for MGP.
Hvorfor er det blitt mer og mer vekt på kostymer og dansetrinn, og mindre og mindre vekt på musikken? Kanskje fordi det å koke ihop absurde kostymer og sprø dansetrinn er langt enklere enn å finne på gode melodier og gode tekster.
Slik vi ser det er dette ikke noe annet enn (enda) et uttrykk for et kulturelt forfall.
Heldigvis ble arrangementet gjennomført uten incidenter (en av deltagerne ble visstnok diskvalifisert på grunn av av ufin oppførsel, men dette er ikke en viktig sak bortsett fra at denne artisten da ser ut til å ha sviktet sitt hjemmepublikum og den TV-stasjon som hadde gitt ham oppdraget å representere sitt hjemland i MGP).
Dessverre kan man ikke i vår tid tar for gitt at musikkfestivaler gjennomføres uten alvorlige incidenter. En musikkfestival i Israel 7. oktober i fjor ble angrepet av militante muslimer, og mer enn 1000 personer ble drept. En musikkfestival i Moskva i mars i år ble angrepet av militante muslimer, og om lag 150 personer ble drept. En Ariana Grande-konsert i Manchester i 2017 ble angrepet av en militant muslim, og mer enn 20 personer ble drept. Hvorfor? Det er sikkert flere grunner, men en av dem er at enkelte ekstreme muslimer hevder at musikk er forbudt i islam. (Vi har skrevet om akkurat dette poenget tidligere her på Gullstandard, og en link til den artikkelen er gjengitt nedenfor.)
Musikk skal være underholdende og interessant og spennende og moro, og folk burde kunne samles for å oppleve å nyte musikk – og samtidig føle seg trygge. Slik er det dessverre ikke lenger i dag. Militante muslimer kan når som helst gå til angrep på publikum ved slike anledninger. Heldigvis ble MGP i Malme ut ut gjennomført uten noen slike incident, og det er bra.
Det så dog ut til at publikum hadde det moro, og MGP vekker åpenbart interesse og glede hos mange mennesker, og dette er en god ting. Man vi kan styre vår begeistring. Det er svært lite sannsynlig at vi vil se neste års MGP-sending; det lille vi så av årets finale frister ikke til gjentagelse. .
.
.
https://www.gullstandard.no/2020/04/20/tre-goder-og-en-ideologisk-implikasjon/
Podcast: bistand, olje-fondet, Israel
I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om bistand, striden rundt oljefondet og Israel, og et visst fotografi av utenriksministeren sammen med en terroristsympatisør.
Statlige reguleringer og spredning av usannheter
«Hun kan ikke regulere seg bort fra løgn og bedrag» er overskriften på en leder i Aftenposten for noen uker siden (12/4), og personen det siktes til er kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, som på vegne av regjeringen har iverksatt et prosjekt som har som mål å utarbeide en strategi mot desinformasjon.
La oss før vi går videre presiserer hva en regulering er: En regulering er et statlig inngrep i/begrensning på den private eiendomsretten. Spørsmålet er altså hvorvidt reguleringer overfor de som har som oppgave å formidle og å fremskaffe kunnskap – presseorganer, tenketanker, skribenter, akademikere, forskere – kan hindre spreding av «desinformasjon», dvs. usannheter, løgner og «fake news».
Vi siterer fra lederen: «Løgn og bedrag er den mest alvorlige globale risikoen de neste to årene. Det slo Verdens økonomiske forum (WEF) fast da risikoanalysen «The global risks report 2024» ble presentert i Davos i januar. Også de årlige risikovurderingene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, E-tjenesten og PST advarer mot desinformasjon.
Tre milliarder mennesker skal gå til valgurnene de neste to årene, blant annet i Norge. Ved hjelp av sosiale medier og kunstig intelligens kan ikke bare valgresultatet påvirkes, men det kan sås tvil om valgets legitimitet. Det kan i sin tur føre til splittelse, politisk uro, vold og terrorisme – og en uthuling av demokratiske prosesser. Som i USA akkurat nå.
For en drøy uke siden hevdet den anonyme kontoen «End Wokeness» på X (tidligere Twitter) at mer enn to millioner illegale innvandrere i Pennsylvania, Arizona og Texas kan ha brukt et smutthull til å registrere seg for å stemme i det forestående amerikanske presidentvalget.
X-eier Elon Musk og presidentkandidat Donald Trump var blant dem som delte påstanden. Den er blitt tilbakevist, men har utvilsomt svekket tilliten til demokratiet ytterligere. I helgen varslet Støre-regjeringen en kommende strategi mot desinformasjon. «Skadepotensialet er stort hvis noen lykkes i å skape mistillit og uro, eller for eksempel sår tvil om demokratiske valg», sa kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Arbeiderpartiet).»
Så, usanne opplysninger kan påvirke velgerne til å stemme feil, i hvert fall slik sittende politiske makthavere ser det.
Videre fra lederen: «Spørsmålet er hvem som skal få definere hva som er sant. Både i et innspillsmøte til strategien og i høringen om ny straffelov har Norsk Redaktørforening advart mot å gå i samme retning som totalitære regimer. Der definerer gjerne regimet hva som er desinformasjon og forfølger dem som sprer den. Det vil gjøre vondt verre. Det finnes ikke én enkel løsning på det høyst reelle problemet med desinformasjon. Befolkningen må lære seg kildekritikk. Teknologigigantene må ansvarliggjøres. Og mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden. Desinformasjon er en av vår tids største trusler. Derfor er det riktig av regjeringen å lage en strategi for å bekjempe det.»
Det ser ut til at Aftenposten, klokelig nok, mener at statlige reguleringer ikke er en løsning på problemet med usannheter som spres i pressen og på nett. Klokt. Vi skal dog gå litt dypere inn på dette punktet enn det andre kommentator vanligvis gjør.
Dagens stat trenger forskning
Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet. Dette er statens eneste legitime oppgave. Men i dag er det slik at alle stater gjør svært mye annet i tillegg til de legitime oppgavene. Stater driver helsevesen, skole, kulturinstitusjoner, infrastruktur, pensjons- og trygdeordninger. I tillegg regulerer de økonomien. Noen stater i Vesten bruker også enorme beløp på å løse det imaginære problemet menneskeskapt global oppvarming. På alle disse områdene innebærer statlig politikk til dels enorme begrensninger på og innskrenkninger av individuell frihet, og et aspekt av denne frihetsinnskrenkningen er at borgerne også påføres enorme kostnader i form av skatter og avgifter. Alt dette fører til at velstanden er betydelig lavere enn den ellers ville ha vært.
For å legitimere de store kostnadene og de store begrensninger på individuell frihet må politikerne som sitter med makten henvise til gode argumenter for politikken de tvinger igjennom, de må henvise til forskning som begrunner inngrepene, tiltakene og kostnadene. Staten begrunner altså sin politikk ved å henvise til forskere som mener at (for å ta noen få aktuelle eksempler) menneskeskapte klimaendringer er et stort problem og at restriksjoner på vanlige folks bilkjøring, flyreiser og bruk av plastposer vil hindre en livsfarlig global oppvarming; de henviser til forskere som mener at omfattende sosial isolering og nærmest obligatoriske vaksinasjonsprogrammer må til (måtte til) for å hindre spredningen av farlig smitte (koronaviruset); og de henviser til forskere som mener at næringslivet må reguleres for at vi skal ha stabil og voksende velstand, en politikk som blant annet inkluderer tvangspålagte restriksjoner på frivillige produksjon og handel, og pålagt bruk av statlige utstedte penger som ikke kan ha en stabil verdi.
La oss si at det finnes seriøse forskere som har kommet frem til at disse tre tingene. Men alle burde vite at det også finnes seriøse forskere som har helt andre synspunkter enn disse. Noen mener at klimaendringer er helt naturlige og at det vi har opplevd de siste tiårene ikke er utenom de normale svingningene; noen forskere mente at tiltakene mot koronavirus for folk flest var helt unødvendige og svært skadelige; og noen forskere mener at stabil og voksende velstand kun kan oppnås med respekt for eiendomsretten, markedsøkonomi, frihandel og stabile penger.
Forskerne i den andre gruppen står da for synspunkter som er stikk i strid med det politikerne i maktposisjoner ønsker skal være sannheten.
Da kan vi komme en situasjon hvor hele statlige det maktapparatet, inkludert akademia (i stor grad finansiert av staten), store deler av pressen (som enten må ha tillatelse fra staten for å eksistere (TV-stasjoner), eller som i stor grad finansieres av staten) mener én ting; og så er det en gruppe forskere som mener det stikk motsatte. Disse forskerne står da ofte utenfor akademia, de slipper ikke til i mainstreampressen og de slipper ikke til på de store TV-kanalene. De må da gjøre sitt beste for å informere publikum fra plattformer som er utenfor mainstream.
Er det overraskende at de forskerne som er i opposisjon til grunnlagene for den statlige politikken av makthaverne av de aktører som spiller på lag med staten blir beskrevet som useriøse, som om de farer med løgner, usannheter og «fake news» – som om de sprer desinformasjon?
Det er også slik at mange oppdager feilaktige påstander og opplysninger i mainstreammedia, og dette svekker tilliten til det budskapet som mainstreamaktørene fremmer. Dette fører til mistillit, noe som igjen fører til at det blir enkelt å slutte seg til standpunkter og meninger og skribenter som gir uttrykk for andre standpunkter enn de som dominerer i mainstream. Kan dette være en medvirkende årsak til at tvilsomme påstander og direkte usannheter lett spres i informasjonskanaler som er utenfor mainstream?
Vi bare spør.
En gammel vits
Mange kjenner følgende gamle vits, men den er allikevel verd å gjenta: regjeringen erklærte at dens politikk hadde vel vært vellykket, og ga SSB i oppdrag å finne data som bekreftet dette. SSB er statlig finansiert og lever da reelt sett på regjeringens nåde. Det kan derfor være fristende for SSB å publisere håndplukkede utvalg av data slik at oppdragsgiveren stilles i godt lys.
Som et nokså ferskt praktisk eksempel på samme prinsipp kan vi nevne at da «Cicero – senter for klimaforskning» ble opprettet (i 1990) fikk institusjonen en formålsparagraf som sa at dens oppgave var «Å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet». En slik formålsparagraf legger føringer på den forskningen som instituttet var ment å bedrive, men forskning med føringer er ikke forskning, det er propaganda. (Denne formålsparagrafen, som slapp katten ut av sekken, ble senere endret.)
Vårt hovedpoeng er dog følgende: dersom staten trenger forskning som begrunnelse for sin politikk, og dersom staten finansierer forskning, vil dette nødvendigvis føre til at det legges føringer på forskningen. Og da, som vi sa over, er det ikke forskning, da er det propaganda.
Staten vil da også ønske å styrke den overbevisende kraft som denne såkalte forskningen har, og da må den også svekke alternative stemmer. Og da blir det enkelt å påstå at det budskap som kommer fra aktører utenfor mainstream er «fake news» og løgner og usannheter, uansett hva realitetene er.
En ny vits
Vi nevnte over at Aftenpostens lederskribent ga uttrykk for et klokt standpunkt (statlige føringer på hva som er sannhet er ikke veien å gå for å løse problemet). Men denne klokskapen satt ikke så veldig dypt. Lederen sier også at «mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden».
Det er korrekt at de store mediene på enkelte områder har bedrevet god journalistikk, men det er opplagt at mainstreampressen gir et skjevt bilde av en rekke viktige saker i nyhetsbildet. Vi kan kort nevne islam, innvandring, klima, og corona-epidemien, Biden, Trump, Iran, krigen mellom Israel og diverse islamistiske grupper. På disse viktige områdene fungerer praktisk talt samtlige store presseaktører som propagandaorganer for visse synspunkter, synspunkter som stemmer overens med det som makthaverne bygger sin politikk på, og dette skjer samtidig med at disse organene nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde. (Det er kanskje litt for sterkt å si at mainstreamorganer nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde, men at de i meget stor grad favoriserer visse synspunkter og prøver å gjøre andre standpunkter illegitime, er opplagt.) Vi vil presiserer at dette ikke er sensur, private aktører i pressen har lov til å publisere akkurat hva de vil, men når de utestenger viktige opposisjonelle synspunkter er det rent hykleri når de beskriver seg selv som om de bedriver «fri, kritisk og uavhengig» journalistikk.
Når Aftenpostens lederskribenten sier at mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte medienes mulighet til å bedrive fri, kritisk, uavhengig journalistikk, vet man derfor ikke om man skal le eller gråte. Det han egentlig gjør er å be om statsstøtte, eller beskyttelse mot konkurranse, noe som kanskje blir nødvendig hvis publikum får så liten tillit til det manistreamorganer skriver at de ikke lenger kan klare seg på inntektene de får ved å tilby et produkt til mulige kjøpere som kan velge å kjøpe eller velge å avstå.
Ja, det er sant at det er mye som er usant og mye som er tvilsomt av det som er å lese på på de ikke-redaktørstyrte medienes plattformer. Men dette problemet ville vært ikke-eksisterende hvis de store mediene hadde bedrevet objektiv journalistikk, man ville ikke fått dette problemet hvis hvis de ikke dekket over viktige sannheter. Det at de store mediene dekker over viktige sannheter er årsaken til at de useriøse nyhetsformidlerne har vokst frem som et alternativ. Når alle vet at man ikke får hele sannheten i de store avisene og på de store TV-kanalene, vil det nødvendigvis vokse frem alternativer, og disse kan ofte være tvilsomme.
Oppsummert: dersom de store mediene ikke hadde vært så løgnaktige ville problemet med useriøse nye alternative informasjonskilder ikke har vokst frem i det hele tatt. De store mediene har seg selv å takke for at mange ikke stoler på dem, og for at mange tror på useriøse kanaler som ofte inneholder ting som ikke er faktabasert.
WEF
Aftenpostens lederartikkel henviste til WEF – World Economic Forum – og likesinnede aktører som hevder at løgn og bedrag kommer til å bli et voksende sikkerhetsproblem i årene som kommer.
Vi skal ikke si så mye om WEF her, det har vi gjort i en rekke tidligere artikler på gullstandard og vi linker til noen av dem nedenfor. WEF er en organisasjon hvor innflytelsesrike politikere og andre aktører møtes for å utveksle ideer og planer. WEF har ingen formell makt, men er allikevel en svært innflytelsesrik aktør i den politikken som føres i vestlige land. Poenget her er at WEF er sterke tilhenger av alle typer statlig styring og derved av flere reguleringer.
Et slagord WEF har brukt er «you’ll own nothing and be happy», men siden eiendomsrett er en nødvendig forutsetning for frihet og velstand, viser dette at frihet og velstand ikke er verdier som WEF setter høyt.
At WEF frykter at alternative velbegrunnede standpunkter skal få stor oppslutning er ikke overraskende, og som det heter: angrep er det beste forsvar, så er det kanskje en god strategi fra WEFs side å stemple opposisjon som basert på løgn og bedrag.
Hva dette egentlig handler om
Det problem som Aftenpostens lederskribent påpeker er reelt, men det kan kun løses dersom man får et samfunn med totalt skille mellom stat og økonomi. Dersom staten skal styre økonomien og samfunnet, vil det nødvendigvis føre til at staten må benytte propaganda for å begrunne sin politikk, og siden politikken må ha oppslutning for å kunne bli gjennomført må staten svekke og dempe opposisjonelle stemmer. Skrittet fra dette til å karakterisere opposisjonelle stemmer som om de farer med usannheter eller «fake news» er kort. Ja, noe av det som kommer fra aktører utenfor mainstream er løgn og bedrag, «fake news» og desinformasjon, men ikke alt. Hadde de store medieaktørene virkelig gjort det de sier at de gjør og det de er ment å gjøre, ville de gitt en objektivt dekning av nyhetsbildet, og problemer med «fake news» og desinformasjon fra alternative nyhetskilder ville ikke oppstått.
Det hver enkelt leser bør gjøre er å lese mange forskjellige nyhetskilder. Dette er det eneste som kan sikre at man blir velorientert om det som foregår.
Vi har sett enkelte stemmer i mainstreammedier oppfordre til boikott av visse alternative kommentarplatformer. Vi gjør det stikk motsatte: Vi sier at man bør lese flere kommentatorer, og at man bør sørge for å dekke et så bredt politisk spenn som overhodet mulig (dette må dog sees i sammenheng med den enkelte lesers tid og interesser). Vi sier derfor: Les kritisk, og prøv å forstå ting så dypt som mulig ved å se på de fundamentale premissene som ligger til grunn for det som hevdes eller påstås. Helt til slutt vil vi si at det virker rimelig å gå ut ifra at de som mener at man skal boikotte visse kommentatorer har noe å skjule.
.
.
.
Podcast: Magnus og Vegard snakker om næringsfrihet, og om kriminaliteten i Sverige
Rettsapparatet styrker voldsbølgen
Den siste tiden har vi sett en eksplosjon i kriminalitet i Norge. I fjor var det 38 drap, men bare hittil i år har det vært 24 drap. (For om lag 15 år siden var det vanlig med cirka 30 drap i året.) Om andre typer vold skriver Dagbladet for et par dager siden at «Voldsbølgen i Oslo denne våren er ikke et blaff. De seinere par åra har det særlig vært en økning i grov vold og bruk av våpen på åpen gate og i boligstrøk.»
Vi kan også ta med dette fra NRK.no: «− Politiet ser med bekymring på at det begås mer kriminalitet blant stadig yngre barn, sier politidirektør Benedicte Bjørnland. I en pressemelding skriver politiet at de ser en stor økning av straffbare forhold begått av barn og unge under 18 år. I 2023 ble det 21 800 straffbare forhold av mindreårige. Det er en økning på 28 prosent fra 2022.»
Vi skal ikke denne gangen si mye om årsakene til dette, annet enn å kort nevne at blant en av de viktigste årsakene er at vi lever i en kultur dominert av verdier som innebærer liten respekt for andre mennesker og liten respekt for eiendomsretten. Dessuten er det svært mange gutter som vokser opp uten en far som kan gi dem nødvendig håndfast korrigeringer under oppveksten, noe svært mange gutter trenger for å bli gode voksne. I tillegg kommer slike ting som at følelser og impulsivitet fremheves på bekostning av rasjonell tenking.
Et annet svært viktig element er at de som begår kriminalitet blir idømt milde straffer. Straffens oppgave er slik vi ser det primært å yte rettferdighet, men den skal også vise individpreventive og allmennpreventive hensyn. Straffen skal være streng og proporsjonal (dvs. alvorligere forbrytelser skal medføre strengere straffer enn mindre alvorlige forbrytelser).
Men det er også viktig element at politifolk må få muligheter til å gjøre jobben sin, en jobb som primært går på å beskytte publikum mot kriminelle. Dersom politiet griper inn i en sak er det eneste riktige for de involverte å gjøre det politiet ber en om. Selv om man er uenig i det politiet ber om, har man ingen rett til å sette seg til motverge. Setter man seg til motverge har politiet all rett til å bruke nødvendige makt midler for å få brakt urostifteren til ro.
Det som er vårt hovedfokus i denne kommentaren er en sak som havnet for retten i fjor, en sak hvor en politimann ble beskyldt for å bruke overdreven vold i et forsøk på å berolige en person. Politimann ble anmeldt, saken endte for retten og anmelderen tapte – politimannen ble altså frifunnet. Saken ble anket, og nå ble dommen den stikk motsatte av det den ble i først rettsrunde; nå ble politimannen dømt.
Det er dette som er hovedpoenget i dagens kommentar. Vi siterer fra Aftenposten 23/4: «Politimannen var tiltalt for grov kroppskrenkelse og grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten etter at han utøvde vold mot S …. og T ….. i Kongsberg høsten 2022. Han nekter straffskyld og ble frikjent da saken ble behandlet i tingretten i fjor. Denne dommen ble anket. Nå er avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett klar: Politimannen dømmes til 120 dagers fengsel. Politimannen må også betale 57.000 kroner i erstatning og oppreisning til de fornærmede, har lagmannsretten bestemt. Aktor Marit Oliver Storeng ba om 60 dagers fengsel for den tiltalte politimannen. Det mener retten ikke er streng nok for det politimannen nå er dømt for.»
Saken handler altså om en politimann som forsøker å håndtere en mulig kriminell, den mulige kriminelle setter seg sterkt til motverge når politiet griper inn, politimannen bruker vold i den grad han mener nødvendig for å passivisere den mulige kriminelle, og dette ender altså med at politimannen blir dømt til 120 dagers fengsel og en betydelig erstatning til fornærmede for overdreven bruk av vold.
Vi er sterkt uenig i denne dommen, og vi ga uttrykk for vår støtte til den opprinnelige dommen som altså endte med at politimannen ble frikjent.
Nedenfor gjengir vi et utdrag fra den kommentaren vi skrev da saken var oppe i forrige rettsrunde. Vi sier bare her før vi legger inn denne kommentaren at slike dommer, dommer hvor politimenn ble dømt for overdreven bruk av vold uten at det er helt opplagt at det var dette som skjedde, vil føre til at politifolk blir langt mer forsiktige og tilbakeholdne når de skal gripe inn overfor kriminelle. Dette vil gjør det langt farligere for vanlige folk å ferdes ute i det offentlige rom. Hvis denne dommen blir stående vil det være en medvirkende årsak til økt kriminalitet i tiden fremover. Saken er altså anket, og vi får håpe at dommerne i Høyesterett forstår hvor viktig det er for rettssikkerheten og for publikums trygghet at politimannen frikjennes.
Overdreven voldsbruk fra politiet? [Publisert på Gullstandard 8. mai 2023]
Et videoopptak som viser en person som blir slått gjentatte ganger med både knyttnever og batong av flere politifolk har vakt stor oppmerksomhet i mediene, både i avisene og på TV, den siste uken.
Praktisk talt alle fremstillingene forteller at personen ble utsatt for overdreven vold, og det virker også som om politiets interne etterforskningsenhet er av samme syn; representanter for politiet mer enn antyder at voldsbruken var overdrevet, og polititjenestemennene er midlertidig suspendert fra sine stillinger.
Vi siterer fra Nettavisens omtale av saken: «30. oktober i fjor ble S… (26) utsatt for vold av politiet på Kongsberg. Videoen av hendelsen har fått stor oppmerksomhet de siste dagene. …. Kameraten N … (26) ble sammen med S… kastet på glattcelle, og siktet for vold mot politiet etter det som skjedde. Overvåkingsvideoen [som nå er blitt tilgjengelig] snudde derimot saken på hodet. Etter å ha blitt nektet inngang til utestedet «Privaten», oppstod det en kaotisk situasjon hvor S… ble kastet i bakken. Bildene viser slag fra en politimann med knyttet hånd og teleskopbatong. Videoen viser kaotiske scener, hvor flere politifolk, en Securitasvakt og flere andre er involvert. Spesialenheten for politisaker har tiltalt en politimann i 30-årene for vold. I tiltalen heter det at han slo S… i hodet med knyttet neve gjentatte ganger. Politimannen er også tiltalt for grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten.»
Det virker som om mange av de som har kommentert saken, både profesjonelle aktører som advokater og polititjenestemenn i de store mediene, og det som vi kan kalle vanlige folk på sosiale medier, tar sterk avstand fra politiets voldsbruk.
Nå skal vi innledningsvis ikke si noe om denne konkrete saken, vi skal først si noe om det er prinsipielle.
Dersom en politimann finner at en person må arresteres, har den arresterte ingen rett til å motsette seg arrestasjon. Dersom han motsetter seg en arrestasjon med vold har politimannen, eventuelt politimennene, all rett til å bruke vold i det omfang som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro.
Hvis den arresterte mener at arrestasjonen er urettferdig er den rette måten å besvare en arrestasjon på å ta dette opp når han er brakt inn til arresten; han har altså ingen rett til å motsette seg arrestasjon ved å bruke vold.
Dersom en arrestant motsetter seg arrestasjon med vold, setter han politimannen/politimennene i en vanskelig situasjon. Politifolk skal være trent til å håndtere slike situasjoner, men allikevel kan en slik situasjon bli svært vanskelig: politimannen kan bokstavelig talt være i livsfare, og han må foreta vanskelige valg, valg som innebærer bruk av vold uten noen som helst betenkningstid – han må handle der og da for å fullføre det oppdraget han har påbegynt, et oppdrag som innebærer at en person som nå er blitt voldelig, skal arresteres.
For utenforstående som ser et opptak av en slik hendelse kan det svært ofte se ut som om politiet bruker overdreven vold. Det er da svært lett for utenforstående, som aldri har vært i en slik situasjon, i ettertid å kritisere politifolkene.
Politifolk har et svært vanskelig og krevende og ikke minst viktig jobb; de beskytter oss mot kriminelle. De bør ha et betydelig handlingsrom når det gjelder å håndtere kriminelle, inkludert mistenkte kriminelle. Hvis politifolk regelmessig blir kritisert når de bruker vold for å bringe voldelige kriminelle til ro, vil dette føre til at de ved senere anledning blir mer tilbakeholdne med å gripe inn overfor mistenkte kriminelle, og dette vil direkte føre til at kriminelle får et enda større spillerom/handlingsrom enn de allerede har i dag. Resultatet av dette blir enda mer kriminalitet, og kriminalitet ødelegger liv og det ødelegger samfunn.
Dersom en politimann arresterer en person kan han ikke bare gi seg dersom arrestanten ikke er villig til å la seg arrestere. Hvis arrestanten sier «Nei, jeg vil ikke la meg arrestere, jeg synes ikke jeg har gjort noe galt, og hvis du prøver å holde meg fast så slår jeg tilbake!», er det vel ingen som mener at i en slik situasjon skal politimann si omtrent følgende: «Javel, du vil altså ikke arresteres. Da får du vel bare fortsette med det du holder på med da. Takk og farvel.»
Altså: Dersom en politimann som innleder en arrestasjon blir møtt med vold og så gir seg, er dette intet annet enn å gi et frikort til kriminelle, et frikort som på sikt vil ha svært negative konsekvenser for alle fredelige borgere.
Når det gjelder denne konkrete saken er det hevdet at politimannens rapport gir en fremstilling av det som skjedde som ikke stemmer overens med det som vises på videoopptaket. Det er også hevdet at en politimann slettet et videoopptak av hendelsen. I så fall er dette ikke bare kritikkverdig, det er kriminelt.
Før vi avslutter det prinsipielle vil vi bare si at pressen og andre kommentatorer i slike saker svært ofte fremstiller saken feil; de blir som regel fremstilt som om politiet alltid har handlet feil. ….
For å oppsummere: Man har ingen rett til å motsette seg en arrestasjon. Dersom en arrestant bruker vold mot politiet har politiet all rett å bruke vold i den grad som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro. Er man uenig i grunnlaget for arrestasjonen må man ta dette opp i rettsapparatet på et senere tidspunkt.
Politifolk er, hvis vold oppstår, i en meget farlig og vanskelig situasjon, og i en slik situasjon må de treffe viktig valg, valg som kan innebære bruk av sterk vold; de må treffe disse valgene med meget kort betenkningstid mens de bokstavelig talt kan være i livsfare. De bør ha et godt handlingsrom i og med den vanskelige situasjonen de er i. Politifolkene beskytter oss mot kriminelle, og hvis de stadig blir angrepet i pressen og av kommentatorer for det som er eller er i nærheten av legitim voldsbruk, vil deres innsats mot de kriminelle svekkes. Det vil være farlig for oss alle.
Dersom en politimann rapporterer usant om noe som har skjedd er dette svært ødeleggende for tilliten til og respekten for politiet.
Helt til slutt vil vi bare også si at det selvsagt forekommer at politifolk begår overgrep og slikt er helt forkastelig. Men ofte blir politifolk kritisert på feil grunnlag, og det er også helt forkastelig.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/meninger/ma-ta-kontroll/81309166
https://www.nrk.no/norge/politidirektoren-bekymret_-stor-okning-i-ungdomskriminalitet-1.16741920
https://www.aftenposten.no/norge/i/Oob53k/politimann-doemt-for-vold-i-kongsberg